per ardua ad astra

ser tornene dine

kjenner jeg rasper deg med dem når jeg vil tørke tårene dine

kjenner angsten din

kjenner den gale blodrytter i marerittet i hver celle i hånden min når jeg vil trøste deg

kjenner smerten din

kjenner den bitre dødens duft i ånden min når jeg vil dele livet med deg

Mylder..

myriader av bevegelse

i ustanselig voldsom styrke

en død ek?

levende i nedbryternes mangfold

i saftenes tilbakevending

i vannets hukommelse deler vi livet………

døden

en nedbryter

i livets tjeneste

en smak av smerte

hvor livet frigjøres

og strømmer og fosser

sevjen spruter etter vinterdvalen

og døden

er ikke

bare livet er

smerte

har rødt blod

skapende

liv

vi

er det i lekende fryd

i grønt gress

Hat

den brennende flamme

etsende

av minus 273 grader

bevegelsens opphør

nivlheim

hvor

helheim blir en varmestue

hvor man pynter seg med døden

og smaker dens istapper fra ginungagapet

med skyggeskrikets bleke tunge…….

døden kan ikke smakes

som en gammel ek

tåler

iskalde vinder

permafrost

tørke

er det bare å kutte vekk barken

hele veien rundt

så er eken død

Men livssaftene stiger i mose og lyng

alt liv drikker sammen og vokser i avsindig sta urokkelighet

i smertefrydende, jubel

strømmer livet i alle kroker og over hele den synlige jordoverflate

her er man i livet

i bristende knopper

i døende eker

i livets vann

Datter ..

kjære jenta mi….

som hver dag i ditt liv har fylt meg med glede…

vi lo og gråt sammen …..

delte dagene…

hva er din plage?

jeg ser du lider ..på avstand..

som en blind…

avvist…

holder jeg meg borte…..

mens dine sår flommer som en rød tåke…

tykk tåke.. roper ..

Ropende…..

“stå fast” “hold ut”

Ropende

alene

ber jeg

tåken,

vannet og vinden ,

lyset og kjærligheten,

og deg…..