per ardua ad astra

Jeg dyrker jorden

og deler mitt brød

og jorden er fruktbar

og frukten er søt

og grøden er sangen til jordens pris

den synger at

jorden er paradis

…

Og elvene i Paradis

løper hvor de vil

og vanner glad

den som vil ha

litt kunnskap fra et kunnskapstre

og evig liv fra livets tre

ja, herren selv vil øse ut

av livets vann fra Herren Gud.

Jeg står på stranden ved havet.

Verdenshistorien

er lest.

Verdensreligionene

er levet.

De ensomme sterke roperne har ropt sine ismer.

De store ødeleggerene

har gjort sine ødeleggelser.

Jeg legger turbanen på stranden

og venter.

Du kommer snart.

I tausheten

tok du adskiltheten

trettheten

angsten og den dødelige sorg

tomheten og all ond vilje.

Du tok det.

Dine hender, rygg og skuldre var nedlesset

da du bar det bort.

“Jeg kommer snart tilbake.”

Sa du.

Jeg roper til deg fra hagen.

Vi, ditt skaperverk, roper til deg fra Eden.

“Hva vil du oss?”

Vi ser ditt luende sverd, dine rasende serafer..

Vi gjemmer oss under fikenblader

gjemmer oss

og står for deg i vår adskilthet

og kjenner tyngden av å være skapt av deg

i ditt bilde,

og vi utånder

ikke

men bærer deg

med kraftløse armer,

nakne mot den røde jorden.

Barbent i dyp mose.

Flytende i dypt hav.

Sol og vind mot bar hud.

All naturens sang.

Min elskede, barna og jeg.

Lyset og øyet finner hverandre.

Jeg ser alt.

Jorden er paradis.

…

Torner og ugress.

Miljøgifter og kjøpekick.

Hat og undertrykkelse.

Fattig og rik.

Angst og gråt.

Det ensomme mennesket, det fremmede sinn, det døde blikk, det hatende hjerte.

Jeg puster det inn,

puster inn alt det vi mennesker gjør her i Paradis, og kjenner tyngden av vår skyld, vår usigelige dumhet.

Jeg kveiler den gamle slangen som en turban om hodet mitt.

” du skal snakke til ørene mine.”

Jeg legger tyngden av vår skyld som en kvernsten på hjertet mitt.

“Vi er adskiltheten.”

Så går jeg barbent i mosen.