Trangen til identitet.

Det har vært allehelgensaften, og jeg sitter i tussmørket og tenker på livet og døden.

Man setter blomster og lys på en grav, foran stenen med navn på.
Selv etter døden søker man å opprettholde den andres identitet. Født 24/4 1917 og død 14 /11 1993, og så navnet. Man skal ikke være i tvil om identiteten til den som hviler her.

Når jeg tenker på livet, så tenker jeg at det er noe som stråler ut av alt som lever. Man kan se det, og observere det mikroskopisk helt ned på cellenivå, men det er utilgjengelig for eksperimentell kjemi og fysikk.

Man vet ikke hva det er, men vi kaller det liv.

Døden ser vi bare ved at livet opphører.

Hva er det som blir borte fra kroppen til den døende?

Lyset, varmen, bevegelsen, bevisstheten og personligheten blir borte. Vi kaller det livet.

Og det vi opplever som det essensielle i vårt liv er vår identitet. At vi er! Og hvem vi dypest sett er.

I hver enkelt celle i kroppen vår skjer uavlatelig kampen om liv og død, nedbrytning og oppbyggning, og vi kaller det cellemetabolisme. Denne dynamiske prosess er i hver av våre utallige celler. Og det er disse deler som utgjør mennesket.

Men om man veier, måler og undersøker en død, er det ikke noe som mangler, så alt er der! Likevel kjenner vi at liket mangler noe vesentlig! Livet innebærer noe fundamentalt annet enn det kjemien og fysikken kan gi svar på.

Selvsagt er livet en del av naturen, og dermed en del av naturlovene som behandles i fysikk og kjemi, det er bare det at disse vitenskaper ennå kan for lite.

Cellenes komplekse systemer er der fortsatt, selv om livet er borte. Alle stoffer og systemer og koder og virkestoffer er tilstede. Denne biologiske organismen, mennesket, er en helhet, og når døden inntreffer dør hele mennesket. Armen fortsetter ikke sitt eget liv, selvom den er helt frisk. Men enkelte cellegrupper lever lenger i den døde kroppen , og moderne medisin har etterhvert klart å vekke tillive “svært døde” mennesker, etter drukning f.eks., så man må stadig gjennomtenke våre definisjoner av død, og når den er et faktum.

Det er vanskelig å benytte årsaksloven på livet.

Det er som om avstanden mellom helheten , mennesket, og cellenivå ,atomnivå, i menneskekroppen skulle ignoreres.

Om man går bakover i tiden til livets begynnelse, for ca 3 milliarder år siden, så vet selvsagt ingen hva som skjedde, men våre teoribyggere, har med vitenskaplig kvalifiserte gjetninger, forsøkt å etterligne forholdene slik de regner med det var den gangen. De sier at det kan, av seg selv, dannes sukker, primitive proteiner og nukleinsyrer av uorganisk materiale, selv om det ikke er sannsynlig. Dette er viktige stoffer i en celle, men at cellelignende strukturer har kunne dele seg og formere seg, uten å ha et gen, en styringskode og tilhørende enzymer, er enda mindre sannsynlig. Men det er slik man tenker seg det.

Man vil nå lage en etterligning av de delprosesser som danner proteiner. Hvert protein dannes på bakgrunn av en genetisk kode som ved kjemiske prosesser “oversettes” til et protein. Proteiner gjenkjenner stoffer og skjelner ørsmå variasjoner, som forskjellen mellom is og vann, sukkertyper som har lik atomsammensetning og flere.

Forskere innen nanoteknologi ønsker å utnytte disse egenskapene. Ved å utstyre nanopartikler med ulike egenskaper, kan proteinene skjelne mellom dem til ulike formål.

Jeg sitter og tenker på Norbert Wieners bok : “Gud og Golem A/S”.

Han regnes som kybernetikkens far, en internasjonalt anerkjent og etterspurt lærer ved vestens universiteter, og han var opptatt av de filosofiske og moralske aspekter ved å skape roboter, maskiner som likner mennesket. Dette drøfter han i boken.

Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.

Det er meddelelses-strukturer som kan gjennomgå mange tilstandsformer, og opprettholdes av ulike materialer og inneholde ulike mengder energi, som f.eks.: blekk og papir, lydbølger, elektrisk strøm, radiobølger, og disse kan ha samme meddelelse. Strukturen er felles.

Med kvantefysikken får man muligheten til å erkjenne paradokser som viser seg som to sider som ikke møtes.

Slik er livsformene og dødsprosessene i naturen.

Piet Hein spurte Norbert Wiener om det var prinsipielt mulig å sende mennesket pr telegraf. Siden det var strukturen som var viktig, var det kanskje ikke så viktig om rekonstruksjonen ble i et annet materiale enn det som ble sendt.

“Naturligvis” svarte Norbet Wiener, “et menneske er en meddelelse.”

Dette , at alt er en form for informasjon, det gjelder bare å forstå kodene og å tolke dem, gir meg så stor glede!

Naturen er en meddelelse.

Det vi kan vite om Gud, ligger åpent, for Gud har åpenbaret det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av.

Naturen , og dermed vi, er en meddelese fra Gud.

Vi, og naturen rundt oss, bærer i oss alt vi kan vite om Gud.

Vår sterke trang til identitet er nettopp trangen til å tolke og forstå oss selv og naturen rundt oss, for i vår identitetstrang ligger hele vår dype forståelse av Gud.

Kirkegården , med sine gravskrifter, identiteter skrevet i sten, synliggjør hvor viktig dette er for oss.

Vi legger en sten over våre jordiske levninger, og selv den ivrigste materialist vil ha en grav med en sten, med sin identitet hugget inn. Så her hviler Anna, og her hviler Jon. Det er som om de ligger her og hviler i en dyp søvn, og bare venter på det skapelsens under som er beskrevet om Adam, det første mennesket:

“Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.”

Det er en kilde utenfor oss selv, som gir oss livet. Som jorden selv er øde og kald, og får sin livgivende energi fra solen.

november 3, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Bøker, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | | 5 Kommentarer

Erfaringer med “informert” vann, Nutri-Energetics System.

Jeg ble bedt om å si noe om min erfaring med Nutri-Energetics System, informert vann, som pasient og bruker.

Først vil jeg si at jeg har i tidligere innlegg sagt noe om selve fenomenet, forløperen for denne teknologien, i innlegget “Vann lagrer informasjon”,m.fl.

Jeg var kommet til et punkt i livet hvor helsen raknet som en gammel strømpe :

Værsyken var blitt slik at jeg tenkte “den vil drepe meg!” Røkingen hadde gitt meg kols. Røkestoppen kjentes livstruende hele første halvår. Periodontitten blomstret opp, isjas og udefinerte hofteplager og muskelstivhet tok fra meg gangen. Selv med stokk kunne jeg ikke gå i mer enn 5 min. så var smerten for dagen uoverkommelig.

Når man da går til legen, med hjertetrykk og oppsvulmet kropp, og hun sier: “Hva kan jeg gjøre for deg?”

Så er det ikke merkelig om hun etter en tid titter i taket og venter på at jeg skal bli ferdig med å berette.

“Det er godt du ikke feiler noe alvorlig!” sier hun, “undersøkelser og prøver viser ikke noen alvorlige lidelser, som kreft eller hjertesvikt. Men, du kan jo prøve alternativ medisin, det er mange som gjør det.”

Etter legens råd har jeg ,i tillegg til å gå til legen, gått til en kvakksalver som kombinerer kvantemedisin(Life) med informert vann(Nutri-Energetics Systems). Begge disse behandlingsformene er å finne på nettet, og anbefales, men jeg har nå over halvannen års erfaring med det i praksis, som pasient.
Min kvakksalver sa at det ikke var en rask sak å behandle så komplekse plager, og at erfaringene var at det kunne gå over et par år før de store bedringene viste seg.

Jeg tenkte at det har tatt meg et helt liv å bli så syk som jeg er nå! Hva er et par år? Kan jeg repareres, så må det gjerne ta lang tid.

Nutri energetics dråpene er som en “database” lagret i vannet, det vil si, de forskjellige dråpene inneholder informasjon (på cellenivå) til ulike celler om hvordan de skal være når de er friske. Disse dråpene, på en liten dråpetellerflaske, taes daglig, til flasken er tom (Ca en mnd.), ikke som medisin, men som informasjon til menneskenes kroppsceller om hvordan de burde være.

Kvakksalvedamen vektla dette, at dette ikke er medisin, men informasjon. Dråpene er viten om den friske celle, hvordan den skal være. Denne viten er lagret i vannet på en slik måte at den lar seg formidle til cellen.

Dataapperaturen “leser og oversetter” pasienten, nå meg, og sier hvilken hjelp jeg trenger og er klar til å ta imot. Det er en enorm databasereferanse som kan registrere, tolke og oversette min kropps signaler, og et dataprogram som lar seg sammkjøre med kvantemedisinen.

Jeg blir fasinert av at vitenskapen stadig evner å kode og å dekode signaler og egenskaper, slik at vi kan få avlest slike og andre informasjonssystemer, og øke vår evne til kommunikasjon og kunnskap.

Til å begynne med var jeg nesten bare mottagelig for det programmet kalte (PL) “Å få ballanse mellom min energi og jordenergien.” Dette omfatter blant annet, det vi kaller værsyke , geofysisk påvirkning . Fremdeles må jeg av og til repetere denne, men jeg er svært mye bedre. Jeg merker svakt de samme symptomer som jeg hadde, men de plager meg ikke lenger. Så åpnet det seg for flere dråper med informasjon både til min isjas, vonde muskler osv. For hver kur merkes en liten reaksjon og en liten bedring. Jeg kjenner det som mange bekker små, gjør en stor Å.
Og denne (PL) kuren trenger jeg stadig å få repetert.

Kvakksalvedamen kunne suplere denne milde dyptvirkende vann -informasjonen med kvantemedisin. Sammen har denne kombinasjonen av hjelp sakte men sikkert løftet helsen min opp av “hengemyra”. Deres dataprogrammer gir også råd om annen behandling, som skolemedisin, akupunktur, homøopati m.flere.

Hver dag har jeg tatt en eller flere sorter av dråper. Jeg gleder meg alltid til å ta dem, det er som de kjennes riktig, tilpasset meg.

Det kommer en mild reaksjon i løpet av de første 10 dagene. Og selvom de store undrene ikke skjer så raskt, kjenner man den lille drahjelpen i riktig retning. Jeg undret meg så sterkt over hva som skjer i kroppen når jeg tar dråpene , og jeg har tenkt så mye over det , at jeg drømte det jeg følte, i tre forskjellige bilder :

1. Dråpene i kroppen er som om millioner av bittesmå sneller snurrer raskt og avgir en syngende lyd til cellene, og dette er gledesfylt.

2. Dråpene i kroppen er som millioner av bittesmå pianotangenter som føyer seg mykt og fullstendig inn til hver celle i kroppen i en mangetonende harmoni.

3. Dråpene i kroppen virker svakt puffende, som om millioner av bittesmå hunder, som oppfører seg slik som når hunden min ville ha sofaen jeg sov på: han smøg seg forsiktig, uten å vekke meg, ned bak bena mine og dyttet snuten forsiktig lenger og lenger fremover langs sofaryggen, sakte, lenge mellom hvert dytt, for da ga jeg etter og ga ham plass, uten å våkne, før jeg landet på gulvet, og han hadde sofaen for seg selv.

Disse tre drømmebildene viser hvordan jeg opplever og tenker at disse dråpene virker.

Når dråpene kombineres med kvantemedisin, er det som om en “fetter” av Nutri-Energetics gjentar samme budskap, men på sin måte, ved å fortelle de avvikende cellenes atomer hvilken frekvens de burde ha.

Her må jeg spesielt nevne tannbehandlingsprogrammene! Periodontitten, tannsykdommen jeg skrev om, er nesten ikke aktiv, og min bakerste jeksel har festnet nok til å tygges med.

Sakte, men med glede, kjenner jeg at helsen bedres, og jeg har nå kommet så langt at jeg forsøker å være 30 % i jobben.

Både kvantemedisin og Nutri-Energetics System baserer seg på informasjonsformidling til cellene , det foregår en utveksling av signaler som vitenskapen har knekket koden til, og det vitenskaplige miljøet har etterhvert en anseelig mengde tolket data lagret. Denne kommunikasjonen fasinerer meg, og jeg tenker at : akkurat som det ville være morsomt å lære å kommunisere med dyr, ville det være morsomt å kunne kommunisere med egen kropp.

Gjennom denne tiden har jeg ofte forsøkt , fordi opplevelsen av kommunikasjon med egne alveoler ble sterk for meg.

Alveolene er de bittesmå lyserøde blærene som lungene er dekket av , og det er de som ødelegges ved Kols.

Det var kvanteapperatet som formidlet meg at alveolene fremdeles levde, men at det sto elendig til med dem. Da svarte jeg dem og sa at jeg ville slutte å røyke for deres skyld. I samme øyeblikk veltet et gledesbluss gjennom lungene mine, en sterk jublende lykke. Min og alveolenes lykke.

Vanligvis, når noe gjør meg glad, kjennes det i hele kroppen, fra topp til bunn, men her var gleden lokal i lungene i kroppen og total i mitt sinn. Og om man ikke bryr seg om slike private følelsesutbrudd, så vil jeg påpeke at jeg opplevet det som kommunikasjon.

Kunnskap og kunnskapsutveksling er kommunikasjon.

Det er fantastisk at noen har forsket frem disse mulighetene for kommunikasjon.

oktober 20, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Drøm/stemning, Røkestopp/helse, Visjon og viten | | 1 kommentar

Vannet, det underlige og vidunderlige.

Vannet, H2O, med sine spesielle egenskaper som vi er avhengie av og verdsetter så høyt, er på langt nær ferdig utforsket.
Jordens overflate er over 70% vann. og menneskekroppen er over 70% vann.
Vi er sterkt og nært forbundet med dette elementet, og det er avgjørende for oss hvordan vannet samvirker med alle andre grunnstoffer, under ulike forhold.
Ved å se en halvvisnet plante reise seg og leve videre etter vanning, og ved å se en gammel, dehydrert person miste gråheten og få våkent liv i blikket ved riktig vanntilførsel, er man ikke i tvil om vannets livsviktige betydning.
Tidligere omsorgslitteratur hevdet at å sørge for det fysiske behovet ved å gi et glass vann, er å gi omsorg og trøst. Det ble kalt en kjærlighetsgjerning.
Denne siden av omsorgspleien er borte eller sterkt nedtonet, eller byttet ut med “å ha tid til å snakke med”, som selvsagt også er svært viktig, men som aldri kan erstatte tilstrekkelig væsketilførsel.

Tidligere har jeg sakset en artikkel av Ertresvåg til et innlegg om “Vann lagrer innformasjon” under “viten og visjon” :

Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel “Vann har hukommelse” i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..”

Denne artikkelen av Ertresvåg er lesverdig, og jeg gjenga den i sin helhet. Her viser de seg , “nyateistene” , på sitt maktuærlige vis : Når vitenskapens resultater ikke er slik de selv ønsker, boikotter de den for sin egen tros skyld.

Det gleder meg at vannet, som kan inngå så nære relasjoner til nesten alle grunnstoffer, og som gjør sitt virke i hver trevl i meg, har en form for hukommelse, en form for informasjonslagring.

Vannets kretsløp, fra grunnvannets erfaringer i dypet, til bekkenes erfaringer med moser og lyng, ja, hele jordens overflatevann, og dets erfaringer med alt zoologisk og biologisk materiale, alt samlet i en sum, gleder den som drikker av det. Vannets urgamle visdom flyter i alt mitt vev og vil siden igjen gå ut i det store kretsløpet med informasjon om meg.

Nyrene gjenomstrømmes uavlatelig, av mere enn 1 liter blod per minutt og på et døgn Ca. 1700 liter. Så skilles noe ut, for å sirkulere videre i naturen, og jeg må tilføre det tapte ved å drikke vann utenfra, vann som har informasjonsspor av leire og granitt.

For en tid tilbake kjøpte vi et vannrenseanlegg for drikkevannet vårt.

Vi hadde vært uheldige og fått brønnen ødelagt av sprengningsarbeider i nærheten. Selv om brønnen ga vann nok, var vannkvaliteten ødelagt, og senere også forurenset av uvettig søppeltømming rett i grunnvannet på samme sted.

Men altså , vannrenseapperatet fjernet alle stoffer i vannet, noe som bekymret meg. Jeg ville gjerne ha den naturlige forekomst av mineraler i vannet, men slik situasjonen var blitt, var det en bedre løsning å rense vannet, enn å drikke det forurensede vannet.

Sammen med renseanlegget fikk vi en liten bok om vann.

Boken var skrevet av japaneren Masaru Emoto, og den presenterte en, for meg, ny side ved vannet :

Vannets evne til å danne krystaller ved frysing.

Vi er vant til å tenke på snøkrystaller, og om dem “vet alle barn” at det ikke er to like snøkrystaller. De fleste barn oppdager da også ganske fort at den påstanden er vanskelig å bevise eller motbevise, men via gode fotograferinger har vi sett at variasjonsbredden er utrolig stor.

Snøkrystaller er naturens forvandling av vannet . Den er vannets bilde av den ytre påvirkning av temperatur, trykk og elektrisk felt sammen med med vannets egen ballast av tidligere informasjon. Den er et unikt uttrykk.

Det Emoto viste oss i sitt arbeid, var ikke snø, men vannets evne til å danne krystaller ved frysing. Han gir, i boken, de fysiske betingelsene for fotograferingen, slik at han kan etterprøves av den som ønsker det, og er istand til det.

Først viste han at en krystall av rent vann er en vakker sekskant. Ved hvert hjørne av sekskanten skjer en symmetrisk vekst , og den danner like mønstre i alle hjørner som vokser fort og fyller hele sideflaten. På et tidspunkt får man en krystall som ser ut som et sekskantet speil i en vakkert utformet ramme.

Så viste han krystaller av ulike grader av forurenset vann, og drikkevann i storbyer som var forurenset og/ eller påført kraftige renseprosesser. Dette vannet hadde ulike grader av deformerte sekskanter, helt ned til absolutt ikke noen form for krystallisering. Springvannet i flere storbyer var så “ødelagt” at det ikke hadde evnen til å danne krystaller.

Det er godt at man kan kjøpe drikkevann når den offentlige vannkvaliteten er så lav, men det er sørgelig at det er blitt slik. Det blir dyrt å dekke dagsbehovet. Når væskeballansen i kroppen ikke opprettholdes, forstyrres kroppens prosesser helt ned på cellenivå, alarmen går og nødaggregatenes hormoner settes på, utskillelsen blir mindre, vannet kan holdes tilbake i kroppen, hos cellene, for å sikre deres livsviktige funksjoner. Over tid vil slik påført stress av egen kropp være helsefarlig. Særlig eldre bør vite at deres reserver er små, og skadevirkningene av dehydrering er livstruende. Selv bare 10% for lavt væskeinntak kan gi økt demens.

Rennende, levende vann som sildrer og renner i små lekne bekker nedover fjellsidene, finner hverandre og øker fart og tyngde i mektigbrusende fosser, samles i store vannveier, som grener på hovedløpet nede på slettelandet og fører generøst livet frem i ødemarken. Overalt rundt den spirer og gror det innbydende og grønt, og likner, i fugleperspektiv på livets tre. Rundt disse livets trær ble de store kulturene til, elvekulturene, våre moderkulturer.

Det gamle geografipensummet sa at Egypt er Nilen, og Nilen er Egypt. Vannets betydning kunne ikke overdrives.

For alle mennesker til alle tider, har vannet vært betingelsen for livet. Man lette etter det, velsignet det, delte det med andre, kriget om det, investerte i det, solgte det. Nå legger vi det i rør, demmer det opp, tømmer vår kloakk ut i det, sender vårt industriavfall ut i det og viser slik hvordan vi forakter livet, naturen og oss selv.

Emoto viser ved å fotografere vannet ved en bestemt temperatur, idet det fryser, om vannet er “friskt”, altså evner å lage sin krystallform.

I dette arbeidet fant han at vannet lot seg påvirke.

Emoto viste at “hellig vann”, vann som var “påvirket av bønn”, ikke bare dannet vakre krystaller, men at om vannet i utgangspunktet var forurenset, fikk det en bedring i evnen til å danne krystaller.

Han viser videre at vannet påvirkes av musikk , og lyder generelt. Det endrer sitt krystalluttrykk etter påvirkningene.

Og, det skaper strålende vakre krystaller ved kjærlige og gledesfyllte ord, mens det får redusert krystallevnene ved sinte, onde og negative henvendelser.

Igjen presiserer jeg at dette ikke er et tro/ikke tro spørsmål, men etterprøvbare eksperimenter.

Dette gleder meg. Jeg er 70 % vann, og alle mine sanseinntrykk er avhengi av vannets delaktighet.

Jeg er natur som kan kjenne fryden bruse i kroppen som en vindroses lek i vannoverflaten. Jeg er natur som kjenner sorgen grave helt inn til margen av benene. Jeg er natur , som kan lære, gjenkjenne, føle , reflektere og gi kjærlighet.

Si: “Så hyggelig å se deg” til meg, og godfølelsen brer seg varmt og behagelig i meg. Jeg nyter å kjenne denne vannets egenskap.

Si: ” Du er ikke velkommen!” til meg, og tristheten synes lang vei på meg. Andre kan lese mine følelser.

Er jeg en materialist vil jeg nøye forske videre på vannets egenskaper, for vannets egenskaper og vannets samvirke med andre grunnstoffer er meg , og er forutsetningen for alle kroppens impulsformidlinger, likesom for nærings og oksygenformidlinger.

Er det rarere å formidle en følelse enn oksygen? Er det mer åndelig med følelser? Mener materialistene at følelsene er transendente? Eller går de med på at også følelser nok er en side av materien?

Eller er de også i sin sjel “middelaldersk”, som Luther? Han sier i sin katekismus om dåpen:

“Det er ikke vannet som gjør det, men ordet forenet med vannet.”

Tenk over den en stund .

“Jeg vil gi deg det levende vann,” sa Jesus. Der kommer vi til det åndelige og transendente, som vannet er et bilde på.

Det er både artikler, bilder og filmer på nettet om dette.

Gravataren min er en vannkrystall.

oktober 12, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Bøker, Synsing, Visjon og viten, natur og dyreliv | | 5 Kommentarer

“Genesis”, av Bernard Beckett. En bokanmeldese.

Det har vært morsomt å følge bloggkjeden av bokanmeldelser.

Over 30 bloggere er bidragsytere , og har dermed gitt boken mye fortjent oppmerksomhet.

http://knirk.wordpress.com/ skrev en anmeldelse i går, og

http://elefantzonen.com/ skal skrive i morgen.

***

“Genesis” er navnet på Bibelens første bok.

Med bildet av en apemaskin under tittelen “Genesis” på bokens forside, innstiller jeg meg på tanker om skapelse, begynnelse, utvikling og vitenskap, Gud og Darwin .

De første sidene leses raskt, setningene er enkle og språket er lett, men etter få sider må jeg sette ned lesetempoet.

Her er flere utsagn som fortjener oppmerksomhet og ettertanke. De fleste setningene, faktisk, er , på tross av enkelt språk, så innholdstunge at de kunne fungere som svar, eller innlegg, i en debatt.

Jeg vet at mange unge lesere, i dagens skole, ikke orker setninger med høy språklig kompleksitet. De “faller ut” av tekster med flere delsetninger og helsetninger mellom to punktumer. De fleste unge vil ha bøker med enkelt og tydelig språk, og en historie med god “driv”.

Boken har disse språklige kvalitetene, men leser man denne korte teksten raskt, noe som er fullt mulig, vil det tankegodset boken formidler, glippe, og man får bare glede av handlingsplottet.

Handlingen er opptaksprøven til Akademiet, samfunnets høyeste institusjon. Boken er de fem timene opptaksprøven varer, og består av spørsmålene fra eksaminator og svarene fra søkeren.

Vi merker søkerens nervøsitet, og kjenner hvordan hennes svar er resultatet av lang og intens forberedelse, og vi får inntrykk av hvor nært hun har samarbeidet med sin dyktige lærer, Perikles.

Denne ytre rammen sannsynliggjør innholdstunge setninger. Vi deltar i eksiminasjonen av en elev som har forberedt seg i tre år for å komme inn ved statens høyeste institusjon. Her er ingen ord tilfeldige, eller servert som løst småprat, men hvert ord er valgt med omhu for å lykkes i opptaket.

Boken er karakterisert som sciens fiction , som triller og som filosofisk i sin genre, fordi bokens handling ligger i fremtiden, den har spenningen på det psykiske plan og fremstiller hele sin handling i meningstunge dialoger.

Ved å bruke navnene til oldtidens filosofer, som Platon, Anaximander og Perikles, kjenner jeg det som om forfatteren raskt har favnet de viktigste representantene for vår kultur : Vår filosofiske og vitenskaplige arv. Og, uttrykt ved bokens forside, knyttet dette til vår religiøse arv og moderne vitenskap.

Dette skaper hos meg en følelse av en tidsepoke : vår kultur fra begynnelse til slutt, som starter i oldtidens Hellas og avsluttes her i boken ved pesten i 2053.

I “vår kulturs” undergang frelser industrimagnaten Platon, øygruppen Aotearoa, slik at denne øya fremstår som det eneste beboelige sted på jordkloden. Siden Aotearoas ikke er et oppdiktet navn, men maorienes navn på New Zeeland, og Bernard Beckett er fra New Zeeland, morer dette meg, for selv om det bare er en digresjon, viser det at også navnene i boken kan by på små “godbiter”.

Boken er en fortetning av tid og rom, hvor fem timers eksaminasjon gir oss lesere en konsentrert gjennomgang av temaet for opptaksprøven:

Adam Fordes liv og levnet.

Anaximander, som er bokens hovedperson, har selv valgt oppgaven .

Fremstillingen og forståelsen av forandringen i historien,ved Adam Forde, er en myte alle barn i samfunnet kjenner, og som de lærer i de tidligste barneår.

Det er flere sider ved denne personen som appelerer til Anaximander, og vi møter en engasjert eksaminand som setter sin ære i sannhetenssøkende saklighet .

Boken gir oss en kortfattet konsentrert analyse av den gamle kulturen, dens svakheter og fall, slik det var før forandringen, og den gir oss en svært god innføring i den mannens handlinger som førte til forandringen, men den sier ikke mye om det samfunnet som kom etter forandringen. Det antar vi bare at vi ser, fordi vi følger hovedpersonen.

Det samfunnet som Anaximander vokste opp i, får vi bare vite litt om i noen små glimt, som f. eks. at hun var takknemlig for den historiske endringen som hadde funnet sted, at hun var trygg og fornøyd i sin samtid, men at hun ofte kjente seg anderledes enn de gjevnaldrene og søkte naturens ensomhet fremfor sosial moro. Det var i en slik ensom naturopplevelse hun møtte Perikles.

Perikles oppmuntret henne til å søke Akademiet. Det er her Filosofene er, og det er her alle avgjørelser angående samfunnet tas. For Anaximander er dette veien til karriere, og til muligheten for å se mer til sin elskede lærer.

Forutsetningene for Adam Fordes betydning, oppsummeres av Platons kvinnelige løytnant, Aristoteles, slik:

” Vi ønsker at folket skal tjene staten fremfor seg selv, men vi har hatt vanskelig for å innse begrensningene i denne ligningen. Selv det tammeste dyr vil slå seg vrangt hvis vi forsømmer behovene det har. Folket tror ikke lenger på trusselen som en gang hang over dem, og de har blitt vant til den mengden mat vi gir dem. De har blitt selvtilfredse og vendt tankene sine mot andre ting. Det går en hvisking gjennom kollektivene. Det er et levende vesen; det bukter seg og vokser, men holder seg ute av syne. Folket snakker om valg, om muligheter og om frihet. Folket snakker om å forandre sin verden.”

Forandringen er det store underliggende tema i boken.

Forandringen er fundamentet i den nye tid.

Nå skal Anaximander kortfattet og presist redegjøre for det som var før, og hva ved Adam Fordes liv

som førte til endringene.

Hun har studert all tilgjengelig dokumentasjon om ham, og drøftet dette om og om igjen med sin lærer og veileder, Perikles. Hun kjenner seg trygg på stoffet, og hun har funnet at hennes tolkninger av historien er noe avvikende fra de offesielle “mytene”, og hun er istand til å argumentere for sin tolkning.

Dialogene mellom Adam Forde og apemaskinen Art utgjør hovedtemaet i hennes oppgavebesvarelse. Og deres samtaler sirkler ofte om hva livet og mennesket er.

Jeg engasjeres av denne dialogen og av de mange spørsmål den berører. Spørsmålene er vesentlige, og Anaximander presenterer dem ved korte innholdsmettede utsagn. Hennes analyser gir oss flere presise, filosofisk oppdaterte tanker.

Likevel er det i lys av sluttkapittelet at denne samtalen virkelig blir levende og livsviktig.

***

Man kunne med fordel ha samtaler og studiegrupper knyttet opp til hvert av de store spørsmålene boken reiser. Slik flere av spørsmålene fremkommer i boken er de nesten forvirrende raskt behandlet. Vi har jo ikke deltatt i Anaximanders forberedelser, vi er bare med på hennes svar.

Boken har også spirene i seg til å kunne fungere som en kultbok, men er kanskje for kortfattet til å makte den oppgaven. Derimot kan den godt fungere som en debattstarter for mange etiske spørsmål i vårt moderne samfunn.

Jeg ser det debatteres hvorvidt boken egner seg for ungdom.

Jeg tror forfatteren selv besvarer det spørsmålet.

Ved å benytte Platons statsdeling , hvor filosofene er “de få velsignede”, gir han oss hintet om at det er filosofen som har glede av den filosofiske samtale, enten man er ung eller gammel.

Ved å lese boken kan sikkert noen unge bli klar over at de faktisk har interesse for filosofi.

oktober 4, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Bøker | | 2 Kommentarer

Hvorfor mobbet media Ernas fedme?

Mediene har sendt ut sin prøveballong:

Er det mulig å utøve manipulerende makt uten å bli avslørt?

Flere medier tar opp mobbingen av Erna, uten å snakke sant om det.

Er det fordi de har felles agenda? : Utprøve hvor langt man kan tillate seg å gå i maktmanipulasjon uten å bli avslørt?

Det er dessverre enkel kynisme bak Kjell Terje Ringdals uetiske utspill om Erna.
Han er medie-mann, han vet hva ulike utsagn fører til av reaksjoner :
Hans “angrep” på Erna og folks dømmekraft, vil føre til at folk forsvarer Erna og fokuserer på henne med sympati, og det vil kanskje føre til at noen flere stemmer på henne.
Vil man raskt og effektivt flytte offentlig fokus, fra Siv til Erna, er dette en sikker strategi.

Ved å gi folket Erna-Jens fokus, istedet for Siv-Jens fokus, har man flyttet fremskrittspartiet ut på sidelinjen, noe de vil tape velgere på. Erna får økt oppslutning, men det bidrar bare til å fokusere på den mer usannsynlige sammensetningen av blå regjering med sentrumspartiene, med Erna som sikker statsministerkandidat, og det svekker sannsynligheten for blå regjering overhodet.
Altså er det den rødgrønne Jens- regjeringen som kommer til å tjene på utspillet om “feite Erna”.
Slik opponionsstyring er mediafolkets spesialområde.

Hadde folk ikke vært som Ringdal påsto, ville folket sagt:
“Dust”, og fortsatt med det fokuset de hadde fra før.
Men fordi mange ville føle seg truffet , provosert eller berørt av hans uhyrlige påstand, får hans utspill den forventede effekt:

Folk forsvarer seg mot å være slik Ringdal påstår, og tar avstand fra ham. Dette innebærer :

Sympati og økt fokus på Erna, og Siv ut av fokus.

Sterkere støtte til rødgrønn regjering kan man nesten ikke regne med så tett opptil valget.

Heldig for dem at vi, folket, er så forutsigbare!

I sin spalte i Morgenbladet , gir Frank M. Rossavik, samfunnsredaktør, en vurdering av de mediestrategiske sider av valgdekningen i år og sier bl a :

“Like etter skjedde det mystiske skiftet. Plutselig begynte kommentariatet, Nakkim inkludert, å hausse opp Høyres Erna Solberg i stedet. Akkurat hva det var, bortsett fra at Høyre gikk litt frem og Frp litt tilbake på noen av målingene, får historikerne finne ut, men brått pekte de alle på Solberg som valgsuksess og hovedutfordrer. Ap skiftet lydig, KrF og Venstre utpekte Solberg til sin statsministerkandidat, og mediene manet frem bildet av et Høyre som var i ferd med å fosse forbi Frp. En stadig mer bister Siv Jensen ble avskrevet som stemmekveg for splitter nye «Bondevik III».

(Understrekningen er gjort av meg.)

Man unngår uredelighetsstempelet ved å si at “årsaken til at man hausser opp Erna får historikerne finne ut,” men samtidig er det uredelig å mene noe om det aller meste i samfunnet, unntatt medias egne maktstrategier. Særlig når dette omfatter etiske overtramp som de fleste vil ta avstand fra.

Det er vel fordi de ønsker å se hvor langt de kan tillate seg å gå i uetisk maktmanipulasjon, uten at de blir “avslørt”, og at de ønsker å se om denne strategien virker “som forventet/ håpet”.

Det virker som om hele mediabransjen setter pris på denne frekkheten og venter for å se om den får passere.

Strand og flere av disse offentlige samfunnssynserne har sin bakgrunn i propagandabransjen. De vet meget godt hva de driver med.

Dersom vi ikke sier fra at vi ser hva de gjør, vil de fortsette og føle at de lykkes. Vi blir dermed medskyldige i at slik mediemaktutøvelse og manipulasjon kan bli en trendsetter for videre mediastrategisk arbeid.

september 28, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Synsing | | No Comments Yet

Fra høye pidestaller er det langt ned.

“Presidenten var verdens sentrale skikkelse, med en popularitet som neppe noen mann tidligere hadde hatt. Han hadde en enestående makt. I en tid med utmattelse og desperasjon satt han med nøkkelen til verdenssituasjonen. Sterkere enn noen annen og sikkert langt mer oppriktig, lovet han å skape en ny og bedre verden gjennom rettferdighet og reformarbeid som historien ikke kjente sidestykke til.
Han skulle skape den nye verden ved å gjøre godt igjen århundregammel urett. Folkemengdene jublet der han kom, der er aldri blitt jublet slik mot noe menneske som mot ham, det var anderledes enn vanlig jubel, noe overnaturlig, som om en Messias var kommet, en fredsfyrste. I London fikk han den mest imponerende velkomst noen utlending har fått i Englands historie, og i Rom hilste Paven ham nesten som sin like i arbeidet for verdensrettferd, fred og kristenkjærlighet.”

Nei , dette er ikke sagt om president Obahma, men om president Wilson.

Men det er president Obahmas enorme popularitet og hans strev med den praktiske politikken som får meg til å lese omigjen Chr.A.R.Christensens fremstilling av president Wilson i boken “Verden igår og idag” første bind.

Beskrivelsen av fredsprosessen etter første verdenskrig formidler disse karakteristikkene av president Wilson i begynnelsen av hans komme til Europa. Etterkrigsstemningen var et sterkt ønske om fred, og et håp om en ny tid, et tusenårsrike bygget på rettferdighet og forsoning av gammel urett. Dette ønsket lå sterkt i tiden både hos politiske ledere og i folkedypet, bl.a. tydelig uttalt i talene til storbritannias Lloyd George , og levende skildret av øyenvitne og journalist William Bolitho, og det var ikke bare stemning og naivitet i disse ønskene.

Christensen omtaler fredsprosessen grundig og dermed gir han oss også et nærbilde av president Wilsons fall.

Wilson kom til “det grønne bord” i Paris med sine 14 punkter om hvordan fredsprosessen skulle være for å danne en varig fred, og han trodde selv på sin evne til å oppfylle en verdenshistorisk misjon. Og verden trodde på ham, folk håpet og ventet i spenning: “Ville Wilson seire og tusenårsriket fremstå?”

Den 18 januar 1919 åpnet fredskonferansen under høytidelige trompetfanfarer. Det var seierherrene som var tilstede, ingen motstandere var invitert til fredsprosessen. Sierherrene ,de allierte og asossierte makter, var allerede i vill uenighet om hva de egentlig hadde kjempet om. Wilsom hadde krevet full åpenhet i forhandlingene, og dette kravet ble Wilsons første tap. Det gamle europeiske diplomatiet ville ikke ha noen åpen diskusjon og kritikk av hva som gikk for seg i fredsforhandlingene i Paris.

Man skulle organisere en helt ny verden, og det var uenigheter om nesten hver detalj. Man opprettet komiteer og kommisjoner og fordelte arbeidet, trykksaker hopet seg opp, de fagkyndige ekspertene leverte sine maskinskrevne kommentarer og karter ble tegnet. Alle trakk hver sin retning, og det var et kaos av problemer.

Man opprettet et timannsråd representert ved de fem mest betydningsfulle seierherrene: USA, Frankrike, England, Italia og Japan. Dette utvalget ble etterhvert til de tre viktigste: USA, Frankrike og England.

Disse tre speilet den delte stemningen i Europa.

På den ene siden drømmen om fred, og på den annen side ønske om hevn og kompensasjon for all urett man hadde lidt. Forsoningsparoler stod mot sterk interessepolitikk og delte ikke bare folket i to, men også den enkeltes tanker og sinnelag vaklet mellom disse ytterligheter.

I tillegg hadde den offentlige presse, ledet an av Northcliffe presse, i fire lange år fremstilt tyskerne som forbrytere i verdensmålestokk, eneansvarlige for krigen og i stand til å utføre grusomme og bestialske handlinger, som f.eks. å korsfeste krigsfanger, eller bruke likene i fettindustrien.

Lloyd Georges politiske taler starter, før fredsforhandlingene, med: “Vær ikke tilfreds med noe annet enn en ny verden!” Men ettersom fredsprosessen langsomt gikk mot tap for Wilson og hans fredsidealer, og folkemeningen pekte mot hevn, skulle Lloyd George først og fremst sørge for gjenvalg. Hans valgkamptaler ble, etterhvert, preget av folkestemningen: “Make Germany pay!”

Wilson sto for de utopiske fredsdrømmene, og i arbeidet for dette, måtte han vinne over Frankrikes mektigste mann, realpolitikeren Clemenceau, som ønsket å svekke Tyskland, og den diplomatisk tilpasningsdyktige Lloyd George fra Storbritannia , som ønsket gjenvalg.

Wilson tapte på alle punkter.

“Jeg kan snakke med Dem,” sa Clemenseau til oberst House, Wilsons nærmeste rådgiver, “De er praktisk. Jeg forstår Dem, men å snakke med Wilson er som å snakke med Jesus Kristus.”

Clemenceau utmanøvrerte president Wilson fullstendig, og fransk presse fremstilte Wilson som en temmelig komisk, eller høyst irriterende professor.

28 June 1919 hadde de avtalen klar og signert av partene. Da var også Wilson en foraktet og nedbrutt mann. Han hadde heller ikke sikret seg gjenvalg som president i Amerika.

Hvorfor han ikke klarte å hevde sin åpenbare maktposisjon fra begynnelsen av, er det spekulert i. Han hadde jo et enestående utgangspunkt, en popularitetens medvind, og han hadde kreditorens mektige våpen i den kommende gjennoppbygningen av Europa og likevel satte han aldri sin vilje igjennom ved forhandlingsbordet.

Han var velmenende, oppriktig i sin vilje, men ble totalt utmanøvrert av Tigeren, Clemenceau.

Oberst House sa om ham at “han sto på sin pidestall,og da han steg ned fra den for å forhandle som en likemann, ble han som voks.”

Så langt om Wilson fra Christensens bok.

Jeg tenker når jeg leser det at “det er høyt ned fra enhver pidestall”.

Obahmas pidestall ble svært høy, skapt av våre enorme forventninger til det han han målbærer.

Selv om han ser ut til å hoppe ubekymret opp og ned fra pidestallen, dyktig i å snakke med ethvert menneske, bekymrer jeg meg, for han står som representanten for det “Change” generasjonene venter på. Slett ikke ulikt håpet om “forandringen” den gangen. Jeg vil gjerne trøste meg med at både problemer og maktstrukturer er helt annerledes nå. Og at disse høyt skolerte menneskene , både Obahma og hans stab, har all ekspertise og hjelp til å analysere tap/vinnmuligheter, og at de har gode planer for å få gjennomført sine politiske visjoner.

Likefullt ser vi av historien at det var ikke visjonene det var noe galt med, det var mangelen på realistisk praktisk politikk.

september 26, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Bøker, Synsing | | 1 kommentar

Bakrus, abstinenser og kål.

Jeg har tidligere, i innlegget : “Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.”, beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise rå hodekål.

Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!

Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin “tar over” arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.

Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.

Dette var min erfaring da jeg kom til å høre “Studio Sokrates” i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.

De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium og i særdeleshet Aristoteles egne verker :

” De peripatetiske skrifter”.

Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter : “Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.”

Boken tar opp flere spørsmål som:

- Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?

- Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?

Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål, og også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med :

-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Selvsagt ler de godt av dette i “studio Sokrates”, for man ser den “fordummende” vegetering av hodekål som en morsom kontrast til den “sofistikerte” samtale som vinen representerer.

Tja….

Aristoteles hadde denne observasjonen :

“Kål hjelper mot bakrus.”

Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.

Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i “Astrix og Oblix” gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.

Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.

Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige Keisere dyrket kål .

Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.

Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen kommer langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!

Studio Sokrates – Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725 – Gode råd mot bakrus fra Aristoteles
Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725

september 17, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Bøker, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | | 2 Kommentarer

Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk?

Søsteren min lå og solte seg, helt alene på en øy. Det var stille og fredelig. Da landet en fugl rett ved siden av henne. Den tittet på henne og virket som om den ville si henne noe. Søsteren min grublet raskt på hva det var for en fugl, og hun ønsket sterkt at hun kunne snakket med den, for hun kjente på seg at den ville henne noe.

Søsteren min har alltid hatt dyreteke, og hun har opplevet mange fine ting i naturen. En gang reddet hun et rådyr som hadde ramlet gjennom isen og ikke kom opp på egen hånd. Hun fant en flatbunnet båt ved bredden, skjøv den ut til råka og trakk rådyret opp. “Den var helt rolig,” sa hun, “den forsto at jeg ville hjelpe den.” Hun tørket og gned den tørr med klærne sine og så løp den. Senere så hun et rådyr som sto og så etter henne. Hun lurte veldig på om det var det samme rådyret som hun hadde hjulpet, og hun følte det som om den var kommet for å takke henne.

Men nå lå hun stille og så på denne ukjente fuglen. Den var så nær at hun kunne tatt på den, og den tittet stadig på henne.

“Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk? spurte hun forsiktig. ” Ko-ko” , sa den og løftet seg opp i luften.

Det ble et komisk antiklimaks for henne, så sterk var følelsen av forventning den ga henne om en skikkelig prat.

Jeg dveler ved denne følelsen av at dyret virker som om det vil meddele seg.

Jeg tror at alle som har erfaringer med husdyr, har kjent den følelsen. Jeg snakket mye med hunden vår og med pusemor, og jeg opplevde ofte at det var de som begynte. Jeg forsto jo ikke hva de sa, men jeg gjettet meg til hva de ville. For eksempel kjeftet alltid hunden min på meg dersom jeg valgte samme veg tilbake når vi gikk tur. Jeg gjettet en stund på at det var fordi han ville gå mer, og at det var for liten tur vi hadde gått, men etterhvert forsto jeg at det han ville var å gå en annen veg hjem. Akkurat som om han ville si at det å gå samme veg frem og tilbake, avslørte at jeg var en dårlig lederhund! Så gikk vi runder istedenfor, og alt var bra.

Jeg trodde en stund at hunden min var tankeleser. Hver gang jeg reiste meg for å gå på kjøkkenet, ble han rolig liggende på plassen sin, men dersom jeg reiste meg for å gå ut, så var han før meg ved døra. Jeg grublet veldig over hvordan han kunne vite hva jeg hadde tenkt å gjøre. Min mann sa:

” Han studerer alt vi gjør, nøye. Han vet at du aldri tar med deg tobakken når du går til kjøkkenet, men den tar du alltid med deg når du går ut.”

“Det visste jeg ikke selv engang!” sa jeg.

Vi har sikkert mange slike vaner som vi ikke tenker over, men som hunden ser og vet alt om.

Men jeg var litt skuffet over at hunden min kanskje ikke var tankeleser. Jeg tenkte på hvor fint det hadde vært ! For eksempel var jeg lei meg for at det ikke var mulig å ta med meg hunden min på sopptur lenger, og jeg klarte ikke å få ham til å forstå hvorfor han måtte være hjemme når jeg dro ut for å plukke sopp. Han visste hva jeg skulle, og han var jo så flink til å hjelpe meg! Han visste godt vilke sopper jeg ville ha, og så løp han foran og markerte alle sammen!

Jo, noen ganger hadde det vært bra å få snakket om tingene!

Mor tolket raserianfallet til en svale engang. Ikke det at det var så stor kunst i det tilfellet, men historien viser at også svaler henvender til menneskene når de mener det er nødvendig.

Mors klessnorer var satt opp på uthustaket. Det var flatt og hadde god plass til store tøyvasker. Vi sto på taket og hengte tøyet til tørk, da en svale plutselig satt seg på snoren der mor arbeidet, rett oppå det tøyet hun var iferd med å klype fast. Den “snakket ” med “kjeftestemme”, rasende, intenst og tydelig henvendt til mor.

“Noe så rart, “sa mor, “den er visst sint på meg.”

Svalen lettet og fløy ned under taket og så kom den raskt tilbake, hele tiden med gneldrende pipesang. Den fløy flere ganger ned under taket og så tilbake til snoren foran mor.

“Å,” sa mor, “nå forstår jeg deg. Vi har satt inn en hel rute der hvor den knuste ruta var! Har du bygget rede der inne?”

Så fulgte hun etter svalen, og den stilte seg foran det reparerte vinduet og skvatret sint. Mor gikk inn og åpnet vinduet.

“Du får ha redet ditt her i år, vi skal la vinduet stå åpent, men neste år må du bygge et annet sted.”

Svalen fløy inn det åpne vinduet, og sangen dens var helt forandret, som om den sa takk.

Rent tilfeldig kom jeg over noe som kalles dyretolk.

Det er en profesjon, i den forstand at man kan utdanne seg til det, og arbeide som det. Det bygger på kunnskap om

lyd, lukt , kroppsspråk og telepati.

Siden dette er noe jeg nylig har kommet over, kan jeg bare dele med dere de nettstedene jeg har sett på til nå. Og selvom dette ikke er stueren “vitenskap”, så er det et fenomen hvor noen nå høster inn mye erfaring! Jeg håper de deler erfaringene med oss.

Det er særlig den telepatiske kommunikasjonen som er ny, og som bryter med den almindelige oppfatning. Men jeg tror mange vil tenke at de har kjent litt til dette, en sjelden gang, som kanskje egentlig bare kunne kalles “kvalifisert gjetting”, men som etterlater det lille spørsmålet og den lille ettertanken: “Var det bare det?”

Jeg gleder meg til å se mer på dette.

www.sigra.no

http://www.dyrekommunikasjon.no

http://www.canis.no/rugaas/

september 15, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Bøker, Synsing, natur og dyreliv | | 3 Kommentarer

Eldreomsorg. Vann og vanndrivende.

Svigermor er 87 år, og sprek for alderen.

Hun er våken og rask både fysisk og psykisk, likevel følger jeg henne til legen når hun skal dit. Det er nødvendig fordi hun har en litt dårlig korttidshukommelse. Den arter seg slik at hun vet godt hvem som er hennes lege, og hvor han har kontoret, men hun glemmer at hun har time der og hva hun skal snakke med legen om.

Hun blir så glad når hun ser ham: “Jeg tror ikke jeg feiler noenting,” sier hun , “jeg er vel bare litt gammel, vel?”
Etterpå kan hun ikke huske at hun har vært der, og langt mindre huske hva han sa til henne.

“Du har veldig høyt blodtrykk”, sa legen.

“Ja, det kan vel være alderen,” sier svigermor.

“Jeg tenker vi setter deg på vanndrivende,” sa legen.

“Jaja, jeg har ihvertfall ikke vært mye syk i mitt liv,” svarer svigermor.

Legen setter seg ved dataskjermen for å gi hjemmesykepleien beskjed om at hun skal få vanndrivende tabletter sammen med de andre tablettene. Det er en fin ordning at hjemmesykepleien kommer og gir medisinene, ellers ville tablettene blitt tatt svært tilfeldig, eller helt glemt.

“Det hadde vært fint med en ekstra kontroll på blodtrykket før hun får vanndrivende,” sa jeg, “det kan være mange grunner til at det er forhøyet akkurat nå, og hun får allerede beta-blokker,” sa jeg.

” Ja,” sa han,mens han leste på skjermen, ” vi kan ta en ny kontroll om 14 dager.”

Neste legebesøk viste fine normale verdier, heldigvis, og hun ble ikke satt på vanndrivende.

Jeg var glad for det.

Erfaringene så langt med gamle mennesker og vanndrivende medikamenter, er heller nedslående.

Første gangen jeg ble betenkt var da tanten til min mann døde. Hun hadde lenge fått vanndrivende “for hjertet”.

“Legen sier at hjertet ikke klarer å pumpe så mye blod rundt i kroppen, derfor får jeg vanndrivende, så det ikke skal bli så mye væske for hjertet å arbeide med,” sa hun.

Til å begynne med reagerte jeg ikke på det, men siden tante var svært pliktoppfyllende, fikk jeg ettrhvert en mistanke om at noe var galt i resonnementet hennes. Ved måltidene, f eks. avslo hun noe å drikke til maten. Hennes resonnement var at tok hun vanndrivende for å fjerne vann, så skulle ikke hun ødelegge det med å drikke ekstra! Selvom vi overtalte henne innimellom tok hun bare en liten slurk.

“Du må jo drikke litt,” sa vi, “ingen kan leve uten å drikke!”

“Jeg er nok helt tørr innvendig, jeg,” smilte tante, “men jeg må jo gjøre som legen sier.”

Det gikk ikke lang tid før tante havnet på sykehuset. Og vi ble ganske lei oss da vi besøkte henne, for hun så ikke godt ut. Jeg så at det ikke sto vann på nattbordet hennes, det var heller ikke notert noe synlig sted om hun hadde drukket noe, så jeg fylte et glass og bød henne.

“Nei takk,” sa hun.

“Ta litt, tante, jeg er redd du tørster deg for mye, forsøk om du kan klare litt,” nødet jeg.

” Nei, jeg har fått beskjed av legen at jeg må drikke så lite som mulig,” sa hun.

” Det kan han ikke ha sagt,” protesterte jeg, ” alle mennesker skal ha to og en halv liter vann i døgnet. Det er minimum væsketilførsel. Legen kan ikke mene at du skal la være å drikke! Det dør man nemlig av!”

“Nei, han sa det! Så lite som mulig, sa han.” Tantes munn var knepet hardt sammen for å stå imot mine fristelser.

Jeg gikk inn på vaktrommet og ba om å få snakke med legen, men fikk samtale med ansvarlig søster istedet. Jeg forklarte at tante nok hadde misforstått legen, og at noen måtte hjelpe henne til å forstå at hun selvsagt måtte ha noe væske.

” Hun ligger der og tørster ihjel fordi hun vil gjøre det legen sier,” sa jeg.

” Ja, det er riktig,” sa søster, ” hun skal drikke minst mulig.”

“Hvor mye er “minst mulig”?” spurte jeg.

“Hun må ikke drikke over 8 dl,” svarte søster.

“Men hvor mye skal hun drikke? Hun må få vite hvor mange dl hun skal drikke, ellers drikker hun ingenting. Hun er en resurssterk dame som setter alt inn på å følge doktorens ordre, og når hun får beskjed om å drikke minst mulig så er hun istand til å klare det hundre prosent!” Jeg kjente at jeg hisset meg opp. “Er det meningen at hun ikke skal drikke noe? Det er svært dødelig å ikke drikke noe!”

Søster så nedlatende på meg.

“Hun har en alvorlig hjertelidelse!” sa hun. Og jeg merket at samtalen var slutt.

Tante døde dagen etter.

Denne hendelsen rystet meg. Hva nytte har man av tablettene når man tørster ihjel? En kureret hjertelidelse?

Hva mente legen (og søster) med denne behandlingen?

Tantes “hjerteplager” startet med at hun fikk vanndrivende, foreskrevet fordi anklene var litt forstørret av væske. Ut over observasjonen av anklene var hun ikke utredet.

Da svigerfar ble hjelpetrengende, ble han også medisinert med vanndrivende. Han hadde hjemmesykepleie som kom med tablettene, og jeg spurte legen om han kunne foreskrive tilstrekkelig væskemengde også, slik at hjemmepleien kunne ta seg av det når de stelte ham og gav tabletter.

“Nei, det kan jeg ikke pålegge dem,” svarte han.

“Men han drikker ikke lenger selv,” sa jeg, ” bare når han får glasset i hånden. Hva skal han med alle tablettene om han dør av vannmangel?”

“Tja,” legen bare ristet på hodet, ” det er ikke så enkelt å få til det der! Han får klare seg med det han selv drikker, og det familien gir ham.”

“Hvis vi skal sørge for at han får nok å drikke, så vil jeg vite hva den riktige mengden væske er for en mann som får vanndrivende,” sa jeg.

“Han må ha minimum to og en halv liter i døgnet,” sa legen.

“Kan hjemmesykepleien pålegges å notere hva han drikker til tablettene?” spurte jeg.

” Nei, de har så mye å gjøre, så det vil jeg ikke pålegge dem,” svarte legen.

Vi tok legen på ordet. Og jeg må føye til at det var min mann som tok ansvaret for dette. Jeg hjalp til . Men det ble fra da av slik at vi, dag etter dag, år etter år, sørget for veskemengden til svigerfar. Han overlevet flere innfarkter og to ganger nyrebekkenbetennelse, og ble over 91 år gammel.

Vi hadde ikke som prosjekt at han skulle leve evig, men vi hadde bestemt oss for at han ikke skulle dø av væskemangel. Og selvom han også hadde fått vanndrivende for hovne føtter, levde han lenge, tross sine hjerteplager, selvom han fikk over 8 dl vann i døgnet.

Nå er svigermor alene, og hun imponerer alle med sine raske kommentarer og sine raske føtter, men hun glemmer om hun har spist eller drukket, så hun kan ikke holde styr på det selv. Vi sørger for at hun får det hun trenger, og vi blir med henne til legen så han ikke av en eller annen mystisk grunn setter henne på vanndrivende.

Vi har hørt og lest at mange gamle tar medisinene feil, eller er feilmedisinert, og begge deler er nok riktig, men det er ingen som vektlegger betydningen av tilstrekkelig drikke. Vi har kun lest i en tysk veiledning for vanndrivende, at medikamentet ikke skal foreskrives dersom man ikke kan sikre et væskeinntak på minimum to og en halv liter i døgnet. Så i Tyskland er væskemengden så viktig at det settes som betingelse for å ta tabletten. Der står det også at kommer man 10% under foreskrevet væskemengde, får man tydelige symptomer både psykisk og fysisk.

Den siste tiden, da svigefar var sengeliggende, bodde han på sykehjemmet. Der ba vi om at han måtte få dette minstemålet for væske, men vi fikk nei. De garanterte for at det ble servert ham maksimum 8 dl i døgnet, ikke mer, og de kunne ikke garantere at han drakk det han fikk servert. Grunnen til dette tallet på 8 dl var den serveringen av drikke som fant sted ved de faste måltidene. Ut over dette måtte pasienten selv be om drikke. De hadde ikke resurser til noe så tidkrevende som å gi “så mye” å drikke til alle pasientene.

“8 dl i døgnet er mer enn nok! Det er da ingen som drikker mer! Ikke jeg ihvertfall!” var deres samlede utsagn under møtet med dem.

“8 dl i døgnet er faktisk under tredelen av minimumskravet,” sa jeg, ” da må jeg altså komme hit for å sørge for at han får minimum.”

“Ja, vi kan ikke gjøre det, men det er da slett ikke nødvendig med så mye væske!” sa avdelingsykepleieren.

Jeg så på de tunge, grå, underleppehengende ansiktene som satt tause i dagligstua, og jeg gjenkjente gråheten. Det var akkurat slik svigerfar så ut når det hadde gått for lang tid mellom “vanningen”. Denne skremmende sløvheten som preger sykehjemsansiktet er ikke alder, heller ikke medisiner eller sykdom. Det er slik den gamle blir seende ut ved væskemangel.

Eldre tåler ikke så godt å unnvære drikke. Som ung kan du tåle lite væske over lang tid, men eldre folk har ikke overflod av resurser og har ikke ungdommens reservoarer å øse av. Når de kommer under streken, enten av feilmedisinering eller væskemangel, viser huden sin gråhet og kreftene trekkes inn til den helt nødvendige kampen for å overleve. Disse kreftene frigjøres igjen ved riktig tilmålt væske: Øynene får tilbake sin nærværelse og følger interessert med, huden friskner og utstråler tilfredshet, ansiktet åpner seg og underleppen trekkes nemt opp i en normaltutseende fornøyet munn.

Det er det samme som du kan observere på en uttørret, hengende, halvvissen potteplante! Gi den vann og den strekker seg friskt opp påny, til neste uttøring.

Vi vet at i eldreomsorgen er feilmedisinering og uttørring de vanligeste dødsårsakene. Det henger nettopp sammen med dette jeg forsøker å beskrive. Vi har en viten om dette som desverre ikke passer institusjonene fordi:

Omsorg tar tid.

august 29, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | | 4 Kommentarer

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

A-magasinet 21 august 09 ser litt på 70 år med reformer.

Her uttaler blant annet Peder Haug at siden “Kunnskapsløftet” setter større fokus på resultatet av læringen enn på undervisningsprosessene, “vil det tvinge skolene til å bruke metoder som virker. De (skolene) vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå,” sier han.

Jeg mener at professor Peder Haugs formulering er rettet som et spark til lærerne, men at han bare rammer den profesjonen han selv er en del av.

Jeg sakser litt av hans bakgrunn fra et nettsted om ham selv:

Høgskuledosent i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1993-1997 )
Professor i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1997 – )
Forskingsleiar i Program for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltakutvikling, Norges forskningsråd (1994 – 1998)
Forskingsleiar i Program for evaluering av reform 97, Norges forskningsråd (1999-

Vi ser at han ledet forskningsarbeidet ved evalueringen av reform 97 (HernesReformen), så han er en av de best orienterte innen skolens reformarbeider.

Derfor hadde jeg ventet meg et høyere presisjonsnivå når han uttaler seg til A-magasinet.

“Jeg tror det vil tvinge skolene til å bruke metoder som virker.” sier han.

Ja, en ny reform “tvinger” alltid den som skal gjennomføre den, til å gjennomføre den. Men hvem tvinges? Skolene? Er det rektorene? Lærerne? Skoleeierne(kommunene)? Eller (den gjeldende plan og forskriftforfattere) politikerne?

Slik han bruker begrepet ønsker han å sette fokus på læreren, at det er den dårlige læreren som hindrer et vellykket resultat.

Vi (lærerne) forholdt oss til den forskrift for arbeidsmetoder som var detaljert listet opp i 97 reformen.

Vi (lærerne) hadde en forpliktelse overfor planene, ikke et valg. Ansvaret for arbeidsmetodevalget var ikke vårt, men planmakerenes. Når det nå er riktig at vi “står fritt ” i metodevalg, så må det også presisseres at i målformuleringene for de enkelte fag fremkommer det ikke bare “faglige” mål, men presentasjonsformer som forutsetter ulike former for arbeidsmetoder.

Altså metodikken er integrert i fagmålene.

Vi har altså ikke den friheten til metodevalg som det tilsynelatende kan virke som om vi har. Og dette vet Peder Haug bedre enn noen! Han vet meget godt at det stilles langt høyere krav til en metodeøving når den inngår som en del av fagmålet. For eks., før kunne en som ikke var dyktig i gruppearbeid, likevel få gode resultater rent faglig. Nå vil elevens manglende evne til gruppearbeid telle med i fagvurderingen i alle fag. Dette oppleves som en klar forverring av elevenes muligheter rent faglig, og det oppleves som vanskelig å forholde seg til som lærer, som ikke lenger “velger” en arbeidsmetode for klassen, men som plikter å undervise i og etter metodene som integrerte fagmål.

Altså har arbeidsmetodene i skolen gått fra å være en forskrift for undervisningen til å bli et fag for elevene .

Som om ikke dette er spark nok, at vi (skolene) nå” tvinges til å velge metoder som virker”, gnir han det frekt inn: “De vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå.”

Vi , Peder Haug, vi oppdager at de som lager reformer ikke er istand til å veilede lærerne, heller ikke istand til å utforme fagplanene slik at det blir “gode resultater”, og de kan heller ikke lage lærerskoler med metodikk som tilfredsstiller fagplanene i Kunnskapsløftet.

Det Peder Haug , på nedvurderende vis, sier er “løsningen” for å få en “bedre skole” er å heve kvaliteten på lærerens arbeid.

Ja, ingen er uenig i det, men jeg vil svare Peder Haug og si at veien til en bedre skole er høyere kvalitet på de planene vi skal arbeide etter. At våre politikere, pedagogiske professorer og tilsvarende fagpersoner gir oss denne “enkle” kompetansen som de” mobber oss for” å ikke ha!

Vi er tross alt forpliktet på deres planer, og etter disse planene arbeider vi samvittighetsfullt, selvom vi gir, ad tjenestevei, våre meninger og betenkninger og praktiske tilbakemeldinger!

Jeg registrerer at Peder Haugs “mening” er at det ideelle er “å lande midt mellom tradisjonell kateterundervisning og individualisering.” Dette er altså å oppfatte som professorens “synsing”! Det er nettopp professorenes “synsinger” vi utprøver i skolene ! Hvor er den skolemetodikkteorien, begrunnet utfra forskningen, som gir professorkvalitet på våre arbeidsplaner?

Peder Haug avslutter slik: “Nå har vi gått fra den ene grøften til den andre, og det er det ingen som tjener på.”

Her er den ene grøften å forstå som tradisjonell kateterundervisning, og den andre grøften er individualisering. Han mener dermed at Kunnskapsløftet styrer “midt mellom”, slik at man unngår disse grøftene.

Desverre. Slik ble det ikke. Man laget de to grøftene om til en stor grøft, umulig å komme ut av og skrekkelig tung å gå i!

De pedagogiske uenigheter og motsetninger har vi i alle år forholdt oss til og fått utprøvd i stadig nye reformer. Nå tar man alle de pedagogiske og metodiske “stridseplene” inn i målformuleringene og setter hele fokus på resultatet, og sier ikke ett ord om hvordan elevene skal komme dit, bare at dit skal de! Så blir det den enkelte lærers sak og den enkelte skoles sak å pønske ut hvordan.

Jeg vil vise med et (selvlaget) bilde hvordan dette oppleves:

En skole lærte sine elever å sy alle sorter søm. Så kom det inn nye skoleeiere som syntes det ville vært fint å lage ett stort plagg hvor eleven kunne demonstrere sømmene sine. Til og begynne med satset man friskt og hentet motetegnere, skreddere og andre fagfolk for å la dette bli et flott plagg, men det svarte seg ikke økonomisk, så det ble med den ene gangen. Årene gikk med dette ene flotte plagget, men det ble etterhvert umoderne.

Nye eiere kom inn og de mente at det var så mange flinke folk der, både lærere og elever, så de kunne designe plagget selv, og det ble oppfattet som morsomt. Og litt skredderfag kunne man jo ta inn i undervisningen. Dette ble vellykket og man fikk kunder, og man måtte ta noe av skoletiden til salg og regnskap.

Det gikk tregt etterhvert med salget, man måtte fornye produktene, drive litt reklame, kanskje gå manekeng? Det ble etterhvert en morsom skole, hvor man lærte litt av hvert, men det ble ikke tid til å sy. Kritikken rettes så mot lærerne på skolen at nivået på sømferdighetene til elevene er gått drastisk ned. Ja, tester viser at de hverken kan sy eller designe, selge eller føre regnskap. Eierne pålegger lærerne å få bedre resultater og øke salget! De som har jobbet lenge i skolen kjenner igjen dette bildet på skoleutviklingen.

I tillegg har man utvidet elevtallet i grunnskolen med spesialskoleelevene, uten at spesialkompetansen følger med ut til den enkelte skole. Er skolen heldig, har PPT “greie på” hvordan den aktuelle elev bør hjelpes i skolen, så de kan lage et opplegg for eleven. Dette opplegget er det da en lærer, eller, desverre, ofte en ufaglært, som følger opp sammen med eleven.

Skolen har mange enkeltelever som krever enelærer i alle timer. Spesialtimene er blitt flere, men fordelt på ferre elever. De som tidligere fikk ekstraundervisning, rent faglig, må nå klare seg selv, og få” tilpasset undervisning”. Det er en måte å kamuflere mange hjelpetrengende på. Altså slike som ville vært hjelpeberettiget tidliger, men som nå er definert ut av ekstraundervisningen fordi de er “høyt nok” fungerende til å følge klassen med “tilpasset undervisning”.

Som lærer skal man lede undervisningen for en gruppe på 25-30 mennesker, for alle disse elevene er mennesker, selv om Kunnskapsreformen angir andre verdimål på barna: I refomen kommer det til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste ” selvgenererende humankapital”.

Dette er det politisk overordnede målet for de konkrete planene som er utarbeidet i Kunnskapsløftet.

Altså, når man leder undevisningen for disse menneskene, vet man at enhver trenger hjelp i læreprosessen. Enhver skal ha tilpassede oppgaver, tilpasset hjelp, og samme evalueringsmål. Når man “tilpasser” fagplanene, er målene uforandret. Man tar bare kortere skritt mot samme mål. Man er også, de senere år, pålagt omsorg for hele mennesket, som det tidligere bare var planer for i barnehagen.

Min erfaring er at jeg ikke kjenner elevene godt nok til å gi adekvat tilpasset hjelp før jeg har rettet deres arbeidsbøker i et par mnd. Først da er jeg trygg på at jeg kan gi den mest elementære faglige veiledningen etter elevens behov.

Dersom jeg ikke har tid, eller tar meg tid til denne grundige og tidkrevende responsen til elevarbeidene, blir grunnlaget for planleggingen av tilpasset undervisning bare gjetting og synsing. Man kan ikke basere tilpasset undervisning på synsing. Da er det bedre med tradisjonell tavleundervisning , hvor læreren har all kontroll med hva som gjennomgåes, og elevene får tilpasse seg etter beste evne.

Jeg merker meg at Peder Haug ikke påpeker “elevmangfoldet” i A-magasinets artikkel, heller ikke skolens manglende kvalifikasjoner til å kjenne og forstå tilstrekkelig det store antallet av ulike funksjonshemmede som nå er integrert i klassene. I en kommentar til Stortingsmelding nr 11 om den nye lærerutdanningen, skriver han blant annet:

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

“Savner elevmangfold i stortingsmelding
[10.02.2009 ] – Jeg har positive kommentarer til mye i stortingsmeldingen om lærerutdanning, men elevmangfoldet burde vært understreket sterkere, sier pedagogikkprofessor Peder Haug, som er medlem av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.

I Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009)” Læreren Rollen og utdanningen”, legger regjeringen opp til en sterkere spesialisering i lærerutdanningen. De nye lærerne skal enten være kvalifisert for å undervise fra første til sjuende trinn eller fra femte til tiende. Også faglig spisses spesialiseringen. Pedagogikkfaget utvides og kalles pedagogikk og elevkunnskap. Lærerstudentene får mer praksis og en egen mentor når de kommer ut i sin første jobb.

- At elevmassen er heterogen, sammensatt, nevnes, men det burde ha vært løftet mer fram, sier Peder Haug. – Det er fare for at de ferske lærerne ikke blir godt nok forberedt på å møte elever med funksjonsnedsettelser. Den store variasjonen blant elevene er en av de virkelig tunge utfordringene lærerne står overfor..

Og uansett klassetrinn eller fag: De nyutdannede lærerne må være forberedt på og kvalifisert til å undervise elever med funksjonsnedsettelser. Det burde vært tydeligere understreket i stortingsmeldingen, mener professor Peder Haug.”

Så langt fra denne artikkelen.

Vi ser at i meldingen for de nye planene for lærerutdanningen, er ikke skolesituasjonen for de funksjonshemmede tatt godt nok vare på . Peder Haug er en av deres talsmenn, og han mener at de kommende lærerne ikke vil være godt nok utdannet til å ivareta denne ganske store uensartede spesialgruppen.

Slike perspektiver, som han selv forfekter i denne spesialartikkelen, burge han ta frem i A-magasinet som har mange lesere! I stedenfor gir han A-magasinets store lesergruppe en forenklet, upresis synsing som ikke har annet innhold enn et spark til lærerstanden.

Jeg mener at dette “sparket” fra Peder Haug, rammer ham selv.

august 23, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Bøker, Synsing | | 2 Kommentarer

Periodontitt og alternativ behandling

Jeg har tidligere beskrevet tannplagene mine, og tannlegens råd om dyprens. Jeg hadde fått en plage som het periodontitt. Det er en tannløsningssykdom som utvikler seg i “dybden” og ødelegger festet for tennene . Dette vil etter hvert føre til at man må trekke tennene en etter en, og det er veien til gebisset.

Røkere er mer utsatt for å utvikle periodontitt, og jeg hadde fått denne løse tannen en kort tid etter røykestoppen, bakre tann øverst på høyre side. Den var vond. Kunne ikke tygges med, og virket mer som et hinder enn en hjelper i spisejobbingen.

Den måtte trekkes sa tannlegen, for den var ikke lenger til nytte for meg, og den ville påvirke de andre tennene negativt ved å spre sin betente plage til nabotannen.

Jeg gikk til alternativ tannlege for å kjempe for å beholde tennene mine. Det var to grunner til det:

Den ene grunnen lå i en sterk vegring mot dyprens. Jeg stålsatte meg og forsøkte det, men holdt bare ut den ene gangen hvor tannlegen rakk over ca 1/6 av tennene. Skrekkelig. Og dette var noe en kontinuerlig måtte holde på med i håp om å kanskje kunne utsette gebissprossesen noe.

Den andre grunnen var at jeg allerede benyttet meg av alternativ behandling mot røke – og røkestopprelaterte helseplager. Og der var erfaringen positiv. Desuten hadde jeg fått vite at røking også kunne relateres til denne tannplagen, og altså kanskje komme inn i samme sort behandling.

Ihvertfall, jeg forsøkte å benytte kvantemedisin mot periodontitt.

I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling av periodontitt, en behandling av de betennelsesfremmende bakterielle forekomstene i tannfestene og en behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.

Denne diagnosen gledet meg ved å være helt i tråd med mine røkeabstinensproblemer, som i særlig grad var relatert til kroppens for lave verdier av acetylkolin. Så jeg gledet meg til behandlingen. Dyprens hos tannlegen var svært mye dyrere og langt mer smertefull enn denne behandlingen, så jeg gledet meg på alle måter!

Denne alternative behandlingen tar jeg en gang i mnd. Jeg hadde holdt på vel et halvår, og nå i august hadde jeg kontrolltime hos tannlegen. Han skulle, etter programmet, trekke den løse jekselen min. Jeg tok plass og gapte opp.

“Ja, her ser jeg behandlingen har hjulpet,” smilte han strålende mens han kikket rundt på tennene og rugget i dem.

Jeg var ikke i stand til å føre samtale, så jeg fikk ikke sagt noe, men jeg lurte på hvilken behandling han mente. Jeg hadde jo avbrudt dyprensen, og noen annen behandling kom jeg ikke på.

“Du har vært flink med tannpirker og tråd, ser jeg, og den tannen du skulle trekke har festet seg kjenner jeg!” Jeg hørte han var overasket. ” Jaja,” sa han, ” helt fast er den ikke.” Han rugget raftig på den. “Er den vond?”

“Nei,” gurglet jeg mellom spyttsugeren og andre håndinstrumenter. Jeg var redd han skulle løsne tannen helt med den ruggingen, men vond var den ikke lenger.

“Det er nok fordi betennelsen er gått tilbake,” sa han forklarende, ” den er mindre vond når betennelsen ikke er så aktiv.”

Mens tannlegen skiftet en gammel plombe som var løsnet i en fortann, småpratet han fornøyet om at periodontitten ikke var så aktiv nå, og at det var viktig å være flink til å holde på med tannpirkeren. Han mente at jeg burde fullføre dyprenseprogrammet, og at jeg kunne få refundert slik behandling.

Han var så hyggelig og glad! Jeg orket ikke å fortelle ham om kvantemedisinen. Det ville kjennes som et uhøflig utspill!

Og han trakk ikke tannen.

“Sålenge den ikke er vond og du har nytte av den, kan den stå der. Men det er bare en liten utsettelse.”

Før jeg gikk spurte jeg om det var mulig å bli kvitt periodontitten.

“Nei,” sa han, ” den kan være mer eller mindre aktiv, men den går ikke over.

Jeg kjente meg litt uredelig og feig da jeg gikk, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle om alternativbehandlingen.

Hadde jeg vært helt frisk, ville jeg ikke nølt med å snakke med ham om det, men siden jeg ” bare” viste bedring, var jeg redd for å starte en verdiløs diskusjon! Han var jo så glad for at rådene hans hadde ført til bedringen. Han kunne jo ikke vite at jeg hadde pusset tennene slik jeg hadde gjort i alle år, uten tannpirker, og ikke endret adferd på det.

Jeg tenkte at neste gang er jeg kanskje enda bedre, og det blir lettere å fortelle om “min tro på kvakksalve og plasebo” dersom han sier at fremgangen er uvanlig god.

Det er bare to mnd til neste time, men det betyr to behandlinger til.

Sammenheng mellom periodontitt og de alvorlige lidelsene hjerteinferkt og kols er påvist ved studier av den bakterieflora som gir periodontitten.

Forsøker å gi nettadressene her:

Pass hjertet ditt – puss tenna!

http://www.forskning.no/artikler/2005/februar/1107778198.59

LØSE TENNER: Bakteriene ødelegger over en halv centimeter av tennenes festeapparat hos nesten halvparten av KOLS-pasientene.

http://www.warfog.org/forum/viewtopic.php?p=9217&sid=f003c4ca1f478bd619a8c00a761b5b7b

august 22, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Røkestopp/helse | | 4 Kommentarer

Journalisten. Et flokkdyr?

Jeg har svart på et innlegg “Journalistisk nøytralitet en mangelvare” hos “ukorrigerte meninger”. Jeg setter de refleksjonene jeg hadde som et eget innlegg her hos meg. Det er mange som reagerer på manipulerende journalistikk, og særlig tydelig kommer dette frem i håndteringen av Siv Jensen. Man undres over hvor fakta”idealet” har blitt av innen journalistikken, og man undres på hvem som setter journalistenes agenda:

Journalistenes “ulykke” ligger i EUs bestemmelser om at avisene skulle være “uavhengie” og ikke representere et politisk parti. Jeg mener: Siden EUs regler for aviser begynte å gjelde, har journalistoppgavene vært “uklare”.
Før var vår avissituasjon grei:
Politiske partier eide hver sin avis, og alle partiene belyste virkeligheten i sin avis ut fra sitt syn.
For leseren var verden oversiktelig:
Man leste høyres avis og visste da hva høyre mente om en aktuell situasjon, så leste man om samme sak i Vårt Land og fikk vite hva kristelig folkeparti mente ..osv…
Slik fikk vi mange ulike innfallsvinkler til samme sak, en debatt utfra ulike tolkninger og forståelsesformer med klare “adresser”til landets ulike maktutøvere. Dette gav en god oversikt over mulige meninger om en sak.
Nå vet man ikke hvem som snakker, eller hvorfor de snakker, eller hvem som “ber dem” mene det ene eller det andre. Ingen nyhetsformidler har “noen over seg”, og da kommer usikkerheten både hos leseren/lytteren/seeren og journalisten: “Hvem” pålegger journalisten å fremme “hva” i sitt arbeid?!

Journalistene tyr da til “flokkene” av frykt for å stå “alene”.

De har ingen” politisk” redaktør som tar styringen og viser “ansikt”, desto viktigere å “tute med de ulver som er ute”.
Arne Strand blir en slik “lederulv” som “tuter” først, og så “tuter flokkene med” ….over hele landet….
Og vi…. leserne… enten blogger vi med… eller blogges vi ned…. det er “blogg-gardistene” som rår.
Det er blitt komplisert å få et helhetsbilde av “hva som skjer”, og å forsøke å lage et helhetsbilde av “virkeligheten”.

Som journalist skulle Arne Strand (etter EUs forskrift) redegjøre for de ulike syn. Han har ikke noe med å “spille på lag” som gammel partitilhørig.
Her er det mye “grums” som journalistene selv burde informere om. Hvilke regler som gjelder for dem, nå, etter EUs regler. Grumset er nettopp at journalisten i sitt arbeid vektlegger saker og velger bort saker og informasjon , nødvendigvis, men han velger det etter eget hode. Og her er det grumset viser seg:

Aviseieren kan ikke pålegge ham å vinkle informasjonen etter sine interesser, redaktøren er ansvarlig for avisen, men han krever salgbare debatter og nøytral informasjonsformidling. Det er ikke så mye utdannelse vi trenger for å se at dette med nøytral informasjonsformidling er en umulighet og at de beste forsøk på dette lyser i lidenskaplig saklighet.

Og da blir neste spørsmål, hva er den redaksjonelle linje? Hvilke verdier og idealer har redaksjonen? Og har den ingen, så er journalisten overlatt til egne meninger. Han må følge de udefinerte meninger som “ligger i luften”, eller risikere å trå i utakt med kollegene.
I denne “grumsetilværelsen” har dagens “flokkmentalitet” og uredelighet fått fritt spillerom. Saken er ikke: “Hva er saken”, men hvem tuter først, mest salgsfremmende, mest trendsettende og mest manipulerende(så vi kan le litt av noen)?

Spør journalisthøyskolen?

Hvordan har de håndtert dette: EUs regelverk og omleggingen av de norske avisenes eierskap på 90 tallet, og journalistenes overgang fra å skrive for et parti, til å skrive for…hvem..?

august 16, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Synsing | | No Comments Yet

Værsyke, vitenskap og værmelding.

Som 27åring måtte jeg fjerne en svulst fra skjoldbruskkjertelen. Den var liten og lå slik at den lett lot seg fjerne. Jeg var heldig med inngrepet og slapp å bruke medisiner etterpå. Selv om kjertelens målbare funksjoner var innenfor “normalverdiene”, visste jeg at jeg var forandret. Latteren, som før satt løst, var nå redusert til “lun humring”, og latterutbruddene satt liksom “lenger inne”. Det føltes som om jeg var gått fra å være “fnisedokke” til å bli en treg” dypvannsfisk”.

Etter en tid merket jeg at jeg ble sint “før tordenvær”. Ca en halv time før “utbruddet” i naturen, kom utbruddet mitt, og det var over i samme øyeblikk som tordenen brakte løs. Det samme gjaldt haggel, et skikkelig sinna utbrudd på meg, også kom haggelskuren!

Med tiden økte følsomheten for værendringer. Jeg kjente ca tre til halvannen dag før om det kom sterke vinder, snø , tåke eller temperaturfall. Etterhvert som følsomheten økte, ble symptomene sterkere og mer sykdomspreget, for å bli så sterke i de senere årene at jeg opplevet værskiftene livstruende. “En dag vil vindene drepe meg!” tenkte jeg.

Plutselig, sterk tungpustethet, hjertesmerter, “revmatiske” smerter i muskler og ledd, isjas, raskere puls, diare, sterk, anfallspreget tretthet, ustø gange….. dette var de viktigste plagene jeg hadde ved værskifte, utenom humørsvingningene.

Før plagene ble invalidiserende, ja, før de ble plagsomme plager, mens de bare var merkbare, spurte jeg legen om dem, men fikk vite at “værsyke” var ukebladstoff uten rot i virkeligheten. Begrepet fantes ikke i medisinen.

Etterhvert som plagene ble sterkere, fikk jeg sjekket hjertet, tok revmatester, røntgen av ryggen og mange blodprøver. Jeg var “heldig” som hadde hatt operasjon i skjoldbruskkjertelen, så ble ikke alle symptomene mine så utenkelige, og det var lett å be legen om skikkelig utredning.

Men jeg var frisk som en fisk på disse testene!

Jeg forsøkte homeopati, og fikk noe lindring en periode, men jeg hadde så mange symptomer og fant det vanskelig å finne det helt optimale middelet for alle plagene. Etterhvert lærte jeg meg å fjerne “hele” værpåvirkningen med salisylsyre. Dette ble redningen i mange år!

Så kom jeg over boken “Værsyk? Gjør noe med det!” av Manfred Køhnlechner. Hans bok sammenfatter forskningen om menneskenes reaksjoner på fønvinder. Her gjengir han forskningsarbeidet til Professor, dr.med. Felix Gad Sulman som arbeidet med bioklimatologiske spørsmål ved Universitetet i Jerusalem.

Jeg leste boken med stor interesse. Den første delen, ca 70 sider, omhandler meteorologi, de neste 40 sidene tar for seg medisinske erfaringer og kroppens reaksjoner og de siste 40 sidene har diagnoser og terapi.

Det er vanskelig å velge vekk informasjon her! Boken bør leses i sin helhet, men for meg var det av avgjørende betydning at man hadde funnet at alle værsykeplager kan påvises ved labratoriefunn. Det betyr at alle med “innbildt værsyke” kan utredes rent vitenskaplig!

Dette skjer ved analyse av døgnurinen til en pasient med henblikk på nevrohormoner, mineraler og stoffskiftehormoner og det settes opp 12 parametere: (sitat)

1. Serotonin og avfallsprodukter der:

2.HIES (hydroksyindoleddiksyre),

3. Adrenalin (binyremarghormon),

4. Noradrenalin (binyre-og sympatikushormon)

5. 17-KS (androgene binyrebark- og stresshormoner),

6. 17-OH( stoffskifteprodukter fra binyrebark- glukokortikosteroider).

7. Natrium og dets forskyvning overfor:

8. Kalium, som -når det er forhøyet- stammer fra kroppscellene.

9. Histamin som indikerer allergiske reaksjoner og hypertyreose.

10. Tyroksin som særlig indikerer hypertyreose.

11. Kreatinin som stoffskifteindikator og kontrollør av daglige urinmålinger.

12. Diurese for å beregne den daglige omsetningen av de øvrige parameter.

Boken angir også normalverdier for disse testene, verdier for lettere avvik og for ulike sykdommer.

En slik labratorisk diagnose ønsket jeg å få utført hos legen min, og selvsagt behandling, slik boken foreskrev ved de ulike plagene.

Legen min sa: “Ja, selvsagt. Jeg kjenner dette. Du skal ha med denne flasken for oppsamling av døgnurin. Jeg anbefaler deg å samle denne en dag du føler på symptomer av plagene dine.”

Fornøyet tok jeg flasken med hjem. Endelig! Endelig skulle disse plagene kartlegges og behandles!

Jeg måtte vente over en uke før jeg hadde de symptomene jeg var sterkest opptatt av å få hjelp til . Så møtte jeg opp hos legen med flasken. Men nei! Han hadde fått beskjed om at man ikke skulle prioritere den slags undersøkelser. Man skulle bare tilby pasienten lykkepillen!

Serotoninhemmende behandling, i form av en ” lykkepille”, var altså kjemiindustriens ” svar” på dette.

Her har man en nøyaktig diagnostiseringsmetode, slik at man kan få optimalt tilpasset behandling, og så skal den ikke brukes! Det var ikke nødvendig å bruke tid og penger på laboratoriemålinger når man bare kunne gi lykkepillen.

“Men serotoninet er bare ett av stresshormonene!” sa jeg. ” Jeg har f eks tyroksin problematikk ! Det er ikke riktig å bare gi serotoninhemmer når det er så mange symptomer som indikerer at plagene kan ha helt andre årsaker! ” prøvde jeg å si, men “timen min” var over forsto jeg.

Boken gir god informasjon til den som vil sette seg inn i emnet. Og ved symptombeskrivelsene kan enhver finne sine “over/under-produserende hormoner”, og få god veiledning i behandlingsformene som var tilgjengelige da boken ble gitt ut, i 1984. Vi er sikkert ikke dårligere nå. Men finn en lege som ikke “har fått beskjed om å hoppe over labratoriediagnostiseringen”!

For å gjøre en lang sykehistorie kort, var B-12 behandling en svært god og styrkende hjelp til å “stå hverdagens løp” i full jobb som 50 åring og trebarnsmor. Men i tillegg til værsyken, kom etterhvert også røkerelaterte plager. Om dem skal jeg bare nevne her at boken “Værsyk? Gjør noe med det”, har et eget kapittel om forholdet mellom værsyke og avhengihetsstoffene narkotika, alkohol og nikotin, hvor den påviser at alkohol forsterker værplager, mens nikotinets stimulerende effekter demper opplevelsen av værplager, mens risikoen for de reelle sykdommene øker.

Jeg forsøkte kvantemedisin igjen. Og kombinerte dette med en behandlingsform som heter “nutrienergetics”.

Disse behandlingsformene har jeg skrevet om i “Kvantemedisin og Schrødinger’s katt”, og i “Vann lagrer informasjon”, som er skrevet av Per Aslak Ertresvåg hvor dr. Jaqcues Benvenistes arbeider gjøres kjent!

Disse to formene : Frekvenser og informert vann, gir to ulike innfallsvinkler til informasjonsformidling til enhver celle i kroppen. Det er blitt min hjelp mot værsyke , og jeg er til nå svært fornøyd!

Men uansett hva slags lege du har, værsyken er ikke lenger en psykisk vrangforstilling fra ukebladene.

Man tar den så på alvor at man har utarbeidet systemer for værvaslingen, så den kan melde fra om når de dårlige forholdene som gir værsyke, kommer. Dette har de forsøkt på allerede i England og Frankrike. Slik også vi gjør med pollenvarsling for allergikerne. Det gjelder mange mennesker. Forskningen viser at en tredel av befolkningen er værømfintlig , og av dem reagerer en femdel med sykdomssymptomer, så det gjelder svært mange.

Felix Gad Sulman døde 1986 og hadde da gitt ut flere store arbeider, også tilgjengelig i bokform (for den interesserte). Jeg ser at hans arbeider brukes og videreføres av E Stoupel, men dette har jeg ikke sett på:

Important work of E Stoupel building on the work of Felix Gad Sulman http://bit.ly/F8g6c 12:34 PM Jul 13th from web

Og fra forskningsnytt her til lands:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2008/05/31/vromslag-gir-smerter-hos-h/

august 13, 2009 Posted by predikeren | Bøker, Røkestopp/helse, Visjon og viten | | 23 Kommentarer

Da Per var ku.

” Da Per var ku,” er en av Egners små barnebøker. Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket. Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.

Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr? Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.

Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.

Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil bære preg av at jeg ser på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg, eller fordi jeg selv mener at jeg skjøtter min rang dårlig.

Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!

Denne nærheten til dyret, å være inni det, gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien “Animorfs” ganske morsom. Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene “morfer” til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)

Jeg har merket at mange liker “sjelevandringsreligionene” . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem slakter ikke dyr. Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket “er satt til å herske over” dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.

Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.

Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.

Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr, og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.

Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?

Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?

Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma “straffer” ham til å “gå nedover på rangstigen” , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang! Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?

Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse “sin egen sjel”, eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?

Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?

Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:

Kulturens smerte er å “betvinge” naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.

De folk som ikke gjør dette kaller vi “naturfolk”, slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de “primitive”, “villmennene”.

Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!

Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man “som dyr”. Negre var “slaver” og “som aper å regne”.

Darwin laget sin utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste “trinn” på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre “de ville”. Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og, Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!

Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.

Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra “det vanlige” menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte “de ville”, og skrev hjem til England om at “de ville” var flotte, fullverdige, hele personer.

Det passet ikke herrefolkkulturen!

Darwin var “først” med sin “hierarkiske” evolusjonsteori, og ingen “brydde seg” om Wallaces teorier.

Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!

Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.

august 10, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Bøker, Etikk, tro og tanke, Synsing, natur og dyreliv | | No Comments Yet

Og så kom slakteren

De dyrene jeg ble mest kjent med, utenom katten Snøhvit, og hunden Bamse, var grisene. De hadde området sitt i nærheten av huset vårt, og vi kunne se på hvordan de lekte, gravde i jorda , løp, hoppet og spratt. Når mamma kom med maten, kom de løpende og ville klappes og kløes. De likte veldig godt å bli klødd. Da laget de gryntende koselyder, mens de trykket seg inntil kløeren. Den lille krøllhalen sto nesten alltid i spiral, og de struttet av krefter og glede.

De kunne løpe skrekkelig fort!

Engang hadde den ene grisen kommet seg under gjerdet, og så skulle vi prøve å fange den! Den tette, kortbente grisen gallopperte i rakettfart, mens den lagde mange små gryntelyder til galloppen. Det var morsomt å se på, men vi fikk slett ikke tak i den. Den kom av seg selv, da maten ble servert.

Ett år hadde mor to veldig ulike griser.

Den ene var slem og jaget den andre. Han var også veldig grisete og sto i mattroa med alle bena og stengte for den andre, mens han ikke brydde seg om at han tisset eller verre, mens han sto der! Han griset slik i sengehalmen også! Den andre grisen ble lang og tynn, halen hang slapt ned og han virket som han sturet og sørget over livet. Virkelig som et mobbeoffer! Dette førte til at mor sørget for tidlig slakting av den svinaktige bøllegrisen.

Så ble den triste grisen alene. Den fikk nyvasket tro, og ren sengehalm, og den hoppet av glede. Den løp selv og hentet mer frisk halm og laget seg rene himmelsengen! Den sto pent ved mattroa og spiste og koste seg, og alle urenheter gjorde den nederst i innhegningen! Halen dens krøllet seg og hele kroppen struttet av glede! Det er den enste grisen jeg kan huske som likte å bli vasket og som ikke stinket “gris”.

En gård i nærheten hadde også griser, men dem var jeg redd for. Det var noen kjempestore, fryktinngytende råner! Jeg var glad mamma ikke hadde så store griser. “De er avlsgriser, ” sa hun, “flotte dyr.” Jeg syntes de hadde skumle øyne, uberegnelige, farlige! Og jeg så dem for meg i rasende gallopp etter veien, mens alle omgivelser rømte i panikk!

Kjært barn har mange navn, heter det, og grisene var råner eller galter eller soer.

Rånen har navnet sitt etter betydningene ” brunst” og “tryne”! Og galten har navn etter” skriket” og “sanseløs, rasende skrekk”! Mens soen og svinet har navn etter det” å bære frem flere”, “å ale opp flere”, fra det lat. “sus” og greske “hus”. Det gir fine tanker om hva det vil si å leve i “sus” og i ” dus”, og som ordet “gris” supplerer godt ved å referere til “fedt og fedme”, til “gryte” og til” å steke sprø skorpe, grille og grisle”.

Buddha setter grisen som symbol på uvitenheten, en av de tre største onder i verden. Moseloven setter grisen blant de urene dyr, som ikke må spises. Koranen vil heller ikke vite av grisen, man kan ikke komme til paradis om man er uren med en gris. Kristendommen lar de utdrevne onde ånder fare i svinene, likevel har store deler av den kristne verden dette dyret som julemat! Vi er noen svinepelser alle sammen!

Altså har dette dyret de store religionene mot seg.

Bare de gamle gudene i Valhall, og liknende gammelguder, spiser gris, ja, skatter dyret høyt. Hos Snorre kan man lese at da Halvdan Svarte, Harald Hårfagres far, ville drømme profetiske drømmer, måtte han overnatte i grisebingen, det var en vanlig måte å få profetiske drømmer på, dengangen. Helt tilbake til steinalderen finner man rester etter svinehold. Og alle som har lest “Astrix og ObeliX”, kjenner villsvinets popularitet.

Vel, mor stelte kjærlig med de to grisene hun pleide å ha. Hun vasket, klødde og klappet dem, matet dem og sørget for at de hadde ren halm til natten. Og vi var så glade i dem, og sjarmert av deres påfunn i dagens lek. Og mor snakket så glad om at det stykke de nå rotet opp, skulle bli til poteter neste år. ” De er så flinke”, sa hun. “de tar all kveken! Det er ikke et ugress igjen på det jordstykket.”

Og så kom slakteren.

Mor gikk stille omkring, hvit i ansiktet, hele morgenen, og far var askegrå. Jeg skjønte at det var noe alvorlig på ferde.

“Må jeg?” spurte pappa.

“Det er ingen andre som kan hjelpe slakteren,” sa mamma, “jeg kan ikke klare det.”

Jeg tenkte så det knaket. Slakteren. Før hadde jeg ikke vært hjemme når slakteren kom. Nå var jeg hjemme.

“Jeg kan hjelpe slakteren,” sa jeg.

Mor og far så forskrekket på meg. ” Nei, det skal du ikke! Det er ikke arbeid som passer for en liten jente! Du får holde deg inne her hos meg”, sa mor.

“Men jeg vil se på!” sa jeg.

“Men kjære deg, det er ikke noe pent syn. Slakteren dreper grisene, og .. nei.. det er helt forferdelig å se på!” Mor så virkelig ut som om hun mente det hun sa.

Jeg så på pappa.

“Jobben min “, sa pappa, ” er å hente ut grisene, en om gangen, og så holde den fast mens slakteren tar på den masken. Grisen skjønner at alt er galt og den skriker for livet! Og det skriket har jeg alltid i meg. Jeg ville helst slippe, men vi driver et småbruk, og jeg har selv bestilt slakteren. Og jeg er veldig glad for den hjelpen han gir oss.”

Jeg spurte ikke mer, men jeg ville se på slaktingen! Og jeg ville ikke fortelle hvorfor til noen, ennå. Men jeg ville se hvordan dyret var inni. Jeg visste hvordan øynene til dukken min kunne blunke, og hvordan armene kunne bevege seg og bena kunne gå. Men det var jo bare en dukke som jeg selv hadde åpnet! Nå kom slakteren og åpnet en levende gris!

Slakteren var stor og skjeggete, med flekkete forkle og en stor kniv som han holdt mellom tennene.

Han hadde alt drept grisen, mens mamma hadde vasket håret mitt. Så det hadde jeg gått glipp av. Jeg var sikker på at mamma hadde gjort det med vilje! Nå holdt han på med å heise grisen opp etter bakbena. Det var bundet et tau om bakbena dens, og dette ble dratt opp over en tykk grein på eka bak huset. Snart hang grisen der og svevde, tykk og lyserød.

Slakteren hadde kokende vann som han “bøttet” over grisen, han skoldet den sa han, og så brukte han den store kniven til å fjerne busta. Han var så rask! Jeg syntes ikke jeg rakk å se ordentlig, før han plutselig kuttet i halsen til grisen så den blødde, masse, ned i et stort spann. Det rant lenge. Så tok han spannet vekk. Jeg ble stående en stund å se ned i bøtta. Det røde så så tett og tykt ut, så veldig intenst rødt! Fargen var som et dypt hav av smaragder og rubiner, levende rødt! Brått kjente jeg angst for det røde i spannet, som om det fremdeles levde, som om det ville rope på meg, hoppe opp og klore meg!

Jeg så bort til slakteren som arbeidet raskt og rutinert, nå hadde han åpnet buken på grisen. Det plaget meg at han holdt den store blodige kniven mellom tennene hver gang han brukte begge hendene i arbeidet, men jeg fikk nå en god undervisning i hva som var “lever og nyrer”, og jeg fulgte med, nøye!

Nå kom mor ut også, og snakket med slakteren om en trikinprøve, så tok hun blodbøtta og gikk.

“Nå”, sa slakteren til meg,” er det noe mer du lurer på?”

“Ja, hvor er sjelen?” spurte jeg.

Da lo pappa: ” den må du se etter mens dyret lever! Nå er det for sent!”

“Tja,” sa slakteren, “de sier jo at sjelen er i blodet. Det er derfor jegerene tar litt av dyreblodet når de har drept et dyr. Da får de del i dyrets sjel, sier de.”

Jeg tenkte på den intenst ulmende rødfargen i bøtta. Jo, om sjelen skulle være noe sted så måtte det være der!

“Jeg vil ihvertfall ikke spise blodpannekaker, eller blodklubb,” tenkte jeg. Og det gjelder fremdeles.

august 7, 2009 Posted by predikeren | natur og dyreliv | | 2 Kommentarer

Kråka står der og leser Norsk Ukeblad!

Kråkas “kra” er kjent for alle!

Selv om man ikke er interessert i naturen , og har lukket all nysgjerrighet angående den ute, så har kråkas “kra” satt sine lydspor i sinnet. Man kjenner den igjen, når som helst! Det er uungåelig!

Så er det da ikke overraskende å lese at ordet kråke kommer av ordet cry, å rope, og at dette er grunnordet i både gresk og latin. Kråka er selve ropet! Det greske ordet for å rope er “krazo”, og i NT lyder “krazo” som den blindes rop om helbredelse, folket som flokker seg rundt Jesus og roper om hjelp. Og det er det høye ropet, der han byder de urene ånder om å tie, eller å fare ut! Det er dette ordet vi har satt som navn på kråka.

Kråkelyden er selve fuglen, er det inntrykk fuglen gir oss.

Jeg lyttet til svensk radios “Sommar i P1 med Sverre Sjölander, måndag 3 augusti 2009 13:00″ hvor Sjølander snakket om dyr. Han fortalte at endel fugler lærte sine sanglyder av sitt opphav, mens andre var født med sangen sin.

Det å kunne herme nøyaktig, er svært viktig for de fuglene som lærer sin sang av foreldrene, hermingen til fuglene krever absolutt gehør, og er altså ikke en så avansert lydskaping som vår , ifølge proffesor (emeritus) Sjølander.

Han lot oss lytte til dompapper som “plystret” klassisk musikk, fordi de var vokst opp hos menneskene og lært sine lyder av dem. Vi lyttet også til “Bergenskråka”, som eksempel på enkelte fuglers dyktighet på å herme lyder.

“Bergenskråka” etterlignet snekkerens hammerslag med utrolig presis og levende lydgjengivelse, og den kunne synge en strofe av sangen “seier du det? sa han Mats til han Lasse”, og hadde til og med sunget den på Norsk radio.

Sjølander lot oss få del i dens fantastiske glansnummer. Svært underholdene! Anbefaler det.

Siden vi opplever det som talentfullt om noen av oss klarer å herme lyder så det virkelig likner , fikk Bergenskråka mye oppmerksomhet!

Det er mange kråkehistorier, og de er ofte “merkelige”, hvor kråka har “atypisk” fugleoppførsel, eller overnaturlige sanser. NT har for alle tider heftet dens navn til sykdom og onde ånder, og dette har vært virksomt i folketroen.

Tante fortalte om en kråke som alltid møtte opp når graveren hadde gravd en ny grav. Den holdt seg ved kirkegården og forstyrret begravelsene. Det var ubehagelig, og folk var litt redd den, sa hun, for det het fra gammelt av at dersom ravn eller kråke fulgte en død til graven, da var det en “fortapt sjel” som ble begravet.

Både ravn og kråke forbindes med trolldom og det å varsle kommende lykke , ulykke eller død. Flyr de rundt huset og skriker mens noen ligger syk, er det varsel om død. Flyr kråka mot deg på reisen, varsler det lykke på turen, men vender hun stjerten mot deg, varsler det ulykke.

7 mars er det kråketing, er et gammelt “bondeord”. Da samles kråkene i store skarer og flyr innover land. Jeg har ikke sett kråketinget selv, men jeg har sett store trekk av kråker fly innover i landet i skumringen. De jeg har sett, kom flyvende fra en stor søppelfylling, og det var skremmende å se at de var i tusenvis der de trakk innover land. Og dette trekket var daglig, ikke bare 7 mars.

Jeg har stått og sett hvordan to som forlot flokken, for å slå seg ned i et tre ved gamlehjemmet her, ble hentet. Det var fire kråker som kom etter dem og sirklet over treet de var i, og skrek til dem. Det varte en god stund, mens de “overtalte” de to utbryterne. Høyt over dem var fortsatt den uendelige mengden av kråker i trekk innover mot skogene. Etter en stund ga de to seg og fløy med de fire opp i flokken. Den lille hendelsen vitner både om individualitet, opprørstrang og gruppepress.

Kanskje datoen, 7 mars, sa noe om når bonden begynte sitt vårarbeid med jorda? Svart jord får ofte frem både mark og billekryp, og samler ofte mange fugler, enten det er åkrer eller graver. Mange har likevel observert og berettet om “kråketing”, hvor det absolutt virker som om fuglene diskuterer og utveksler erfaringer.

I språket vårt bruker vi ord som ertekråke, ugangskråke og masekråke. Det sier litt om folks erfaringer med fuglen. Og det er disse egenskapene Disney karikerer i sine kråkefremstillinger.

En bekjent av oss hadde en kråke boende ganske nær huset. Den kom hver dag og trakk ut proppen av vanntønna, satte seg i nærmeste tre og skrattet når mannen satte proppen tilbake. Så fløy den bort til naboens katt og jaget den vekk fra matskålen så den kunne forsyne seg selv. Svært irriterende handlinger for den det gikk utover.

Mange kan beretter om slike opplevelser hvor kråka plager katt eller hund, kaster sten og liknende på folk, og skremmer ved sin innpåslitne nærhet, men ber de plagede menneskene jegeren komme, er kråka vekk. Kråka lar seg ikke ramme av jegeren!

Jegernes kråkejagt følger, når den er planlagt, “vi må lure den” prinsippet.

De vet at kråka “hater” hubroer. Hubroelyder provoserer dem så sterkt at all forsiktighet “glemmes”, og fuglene kommer, samler seg, lokaliserer hubroen og starter angrepene. Jagt med hubrolokkefugl har jeg bare lest om, men jeg har opplevet en som kunne “herme” hubrolyder. Vi gjemte oss i krattskogen mens han laget hubrolyder, og det var forbausende raskt at “kraropene” lød i skogen.

Noen temmer kråker og ravn og har dem som kosedyr, og benytter hermeinstinktene deres til å lære dem mange morsomme lyder. Det sies at de er trofastee kjæledyr, morsomme og underholdene! Mange av historiene om dem har inngått i faste underholdende hensikter, som det fortelles om mannen som ventet på rørleggeren, og dag etter dag spurte ,hver gang det ringte på dør eller telefon, “Er det rørleggeren?”, opplevde med sin tamme fugl:

Den begynte plutselig å rope ut hver gang det ringte : “Er det rørleggeren?” med sin eiers stemme perfekt hermet.

Og en dag mannen ikke var hjemme, kom rørleggeren. Hantrykket på dørklokken, og innefra hørte han en mann rope: “Er det rørleggeren?”

“Jada”, svarte han, “det er det”. Men ingen kom og åpnet døra.

Kråka forsto jo ikke svaret, og kjente ikke vår måte å formidle våre hensikter på, så da rørleggeren igjen ringte på døra, sa kråken igjen med sin eiers røst: ” Er det rørleggeren?”

Rørleggeren ble først sint og etterhvert som dette gjentok seg, ble han redd for å være utsatt for en gal mann, så han forlot huset. “Du må være gal!” skrek han da han forlot huset, men da skrattlo kråken etter ham.

Misforståelsene som oppstår mellom mennesker og dyr, kommer av at vi ikke kjenner hverandre, og at vi tolker adferden både etter vår mangelfulle kunnskap og våre “bangeste anelser”! Alt etter humør og sinnstilstand.

Tidlig en søndag morgen ringte en venn av min mann. Han bar preg av noe bakrus, men forklarte med bekymret stemme at han var redd han holdt på å bli sprø, og måtte ha hjelp.

“Hva har skjedd?” spurte min mann.

“Det er en kråke på plenen utenfor huset . Jeg står og ser på den nå mens jeg snakker med deg.”sa han.

“Jaha?”

“Vel, den står der og leser i Norsk Ukeblad!” sa han .

“Hvordan vet du at den leser?” spurte min mann.

“Jo, den beveger hodet sakte frem og tilbake, og legger hodet av og til på skakke, og etter en stund blar den om og leser neste side! Slik har den holdt på lenge! Og jeg tror jeg blir sprø av det! Og derfor ringer jeg deg. For kråker kan da ikke lese? Men denne gjør det!”

“Hvor lenge har det ukebladet ligget på plenen?” spurte min mann.

“Noen dager,”svarte han.

“Da er ukebladet vått etter regnet forrige dagen”, sa min mann, “og da er det en helt normal kråke som leter etter innsekter som har krøpet inn mellom sidene i bladet. Den hører nok krafsingen, lytter og leter etter en godbit.”

“Takk!” sa han. “Så slipper jeg innleggelse idag!”

august 5, 2009 Posted by predikeren | natur og dyreliv | | 4 Kommentarer

Froskeforvandling! Frosk i dvale.

Det er fantastisk å oppleve “undere”, men skrekkelig sørgelig å ikke få delt “underet” med noen! Og ekstra surt å erkjenne at det var helt og holdent min feil!

Jeg var ute i siste time med klassen min. Vi skulle finne innhold til terrariet, og hadde snakket om hva vi skulle lete etter. Barna løp omkring ved engen og skogkanten og fant mange småkryp som vi puttet i egnede glass med jord, gress og blader.

Alt skulle stå i skapet på klasserommet til terrariet var klart. Det skulle lages i den store glasskassen neste skoledag. Det er morsomt å lage terrarium sammen med barn. Fantasien er grenseløs, gleden over en liten bille er enorm, kreativiteten viser seg i estetiske innslag som pene stener og levende blomster, og alle ting skal ha rett navn! Alle oppslagsbøkene vi hadde ble flittig brukt.

“Se frøken, jeg fant en korsedderkopp!”

Slik flyr tiden fort. Da kom ropet:” En frosk!”

“Ta den!”

“Jeg har den!”

“Frøøøøken!! En frosk! Vi har fanget en frosk!”

Det var en flott frosk. Vi beundret den med mange kommentarer om hvor stor den var, den fylte jo hele syltetøyglasset! Det ble nøye diskutert om hullene i lokket var mange nok og store nok, og om den kunne være i terrariet vårt! Den hadde så flotte hoppeben! Kanskje den ville kjede seg i terrariet? Ja, tenk på det, der kunne den ikke hoppe!

Diskusjonen gikk livlig, med stor empati og sterke følelser: ” Slipp den løs, stakkars frosk!”

” Nehei, det var jeg som fant den! Jeg bestemmer over min frosk!”

“Frøøøøken! Ikke sant vi kan ha frosken!”

“Vi kan vel ha den noen dager og så slippe den løs?” foreslo jeg. “Jeg passer på den til i morgen, så får vi se hvordan den passer inn i terrariet vårt. Vi rekker ikke mere idag. “

Inne på lærerværelset satte jeg frosken i kjøleskapet. Det pleier å være beste oppholdsstedet for frosk i glass, og kollegene er ganske vant til naturinnslag mellom melk og gauda.

Dagen etter, rett før morgenmøtet med kollegene, tok jeg glasset ut av kjøleskapet. Men hva i alle dager var skjedd med frosken? Den flotte store frosken, som hadde struttet i lyse grønngule, grønne og brune farger, var borte!

Og hva var det grapset som lå i bunnen av glasset? Noe formløst brunsort, som en flat-tråkket sviske! Det var alt som var tilbake av frosken. Var dette en død frosk? Ser døde frosker sånn ut? Nei, det var ikke tegn til noe gjenkjenbart, hverken sjelett eller form av lemmer! Nei, det må være kollegene som har byttet den ut, kanskje de ikke likte at frosken sto i kjøleskapet?

“Har noen av dere tatt vekk en frosk jeg hadde her?”

Nei, ingen hadde rørt glasset.

“Tror dere dette kan være en død frosk?”

Nei, ingen visste det. Ingen hadde sett en død frosk. “Men kjøleskapet er for kaldt, maten fryser i det. Så frosken har nok hatt det for kaldt.” Sa de.

Jeg gremmet meg over min mangel på kunnskaper og satte glasset bak arbeidsbunken på pulten min. Jeg fikk se nøyere på dette etterpå. Nå var det møte. Og jeg måtte tenke på hva jeg skulle si til elevene. Jeg kunne ikke si at frosken deres var død? At frøken hadde drept den? Nei, det orket jeg ikke! Jeg bestemte meg for å si at jeg hadde åpnet glasset og så hadde den hoppet sin veg. Jeg bestemte meg for å gjøre så lite vesen av det som mulig. Jeg lyver aldri for barn, og jeg hatet at jeg bestemte meg for det denne gangen. Det var ikke en god følelse. Men jeg orket ikke tanken på å være froskemorder!

Løgnen gikk forbausende lett.

“Å, du skulle ikke åpnet lokket!” var kommentaren. Det var bedre at de syntes jeg var litt dum, enn at jeg var en morder!

Men dagen var full av gjøremål, og terrariet ble både spennende og vakkert! Det krydde av småkryp og mark, og de ivrigste ville forsøke å finne en ny frosk.

Etterpå satte jeg meg ved skrivebordet for å gjøre noe med arbeidshaugen som lå i stabler. Da så jeg, bak haugen av skrivebøker, glasset stå med en flott levende frosk i!

Jeg tok glasset i hånden og ble sittende å se på den.

Den var stor og i fin form, ja, det så faktisk ut som om den struttet av liv.

Jeg var litt “satt ut”. Rent faktisk hadde den innskrumpede sviskeliknende tingen i glasset vært en høyst levende frosk.

Det jeg hadde sett var ikke en død frosk, men en frosk i dvale! Noe jeg aldri hadde sett før, så jeg kjente det ikke. Og faktisk hadde ingen på lærerværelset heller sett det før. De hadde heller ikke peiling på froskens dvaletilstand.

Dette hadde jeg kunnet delt med mine elever! Men jeg hadde løyet for dem, og dermed snytt dem for en av naturens rareste opplevelser. Jeg kunne tatt med “den døde” frosken og vist dem, fortalt dem hvorfor den så “død” ut, og latt glasset stå på utstilling slik at vi kunne fått se forvandlingen!

Jeg sørget over min dumhet, at jeg ikke visste bedre, og feighet, som valgte løgn som “enkleste” utvei for meg!

Jeg orket ikke tanken på at de skulle si at “frøken løy”!

Faktisk orket jeg ikke fortelle klassen om denne tabben før de gikk i syvende klasse. Og jeg skammer meg ennå over det.

Det er dette å ha et under mellom hendene, som man faktisk aldri opplever å se, også visste jeg det ikke. Min feighet og min uvitenhet stjal mirakelets øyeblikk fra barna!

Men det er altså frosken som sover i dvale, i eventyret er det “prinsessen som sover i hundre år”. Hun venter på å bli “kysset av prinsen” så hun kan våkne av sin “tornerosesøvn”, mens frosken venter på varmegrader for å våkne av dvalen.

At hun, prinsessen, er opptatt av stadig å ville” kysse frosken”, er selvsagt hennes ønske om å få seg en prins, men også hennes lengsel etter å se og å oppleve “froskeforvandlingen”!

Men selv om froskens forvandling er “eventyrlig”, forvandler den seg bare til frosk, som regel, men man kan jo håpe?

juli 30, 2009 Posted by predikeren | Blogroll, Visjon og viten, natur og dyreliv | | No Comments Yet

« Forrige innlegg

Siste poster
Siste kommentarer

Heidi på Trangen til identitet.
predikeren på Trangen til identitet.
Heidi på Trangen til identitet.
predikeren på Trangen til identitet.
Heidi på Trangen til identitet.
Blogroll
Kategorier
Meta
Search for:
Blog Stats
- 10,762 hits
Top Posts
Kategorisky

Blogroll Bøker Dikt Drøm/stemning Etikk, tro og tanke natur og dyreliv Røkestopp/helse Synsing Uncategorized Visjon og viten
Sider
- About meg
november 2009

m t o T f l s

« okt

1

2 3 4 5 6 7 8

9 10 11 12 13 14 15

16 17 18 19 20 21 22

23 24 25 26 27 28 29

30
Arkiv
- november 2009
- oktober 2009
- september 2009
- august 2009
- juli 2009
- juni 2009
- mai 2009
- april 2009
- mars 2009
- februar 2009
- januar 2009
- oktober 2008
- august 2008
- juli 2008
- juni 2008
- mai 2008
- april 2008
- mars 2008
- januar 2008
- mai 2007
- april 2007

november 2009
m	t	o	T	f	l	s
« okt
	1
2	3	4	5	6	7	8
9	10	11	12	13	14	15
16	17	18	19	20	21	22
23	24	25	26	27	28	29
30

Arkiv
- november 2009 (1)
- oktober 2009 (3)
- september 2009 (6)
- august 2009 (9)
- juli 2009 (7)
- juni 2009 (3)
- mai 2009 (3)
- april 2009 (3)
- mars 2009 (7)
- februar 2009 (10)
- januar 2009 (7)
- oktober 2008 (1)
Kategorier
RSS
Entries RSS
Kommentarer som RSS

per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Værsyke, vitenskap og værmelding.

Og så kom slakteren

Kråka står der og leser Norsk Ukeblad!

About meg

Siste poster

Siste kommentarer

Blogroll

Kategorier

Meta

Blog Stats

Top Posts

Sider

Arkiv

Arkiv

Kategorier

RSS

Site info

	Heidi på Trangen til identitet.
	predikeren på Trangen til identitet.
	Heidi på Trangen til identitet.
	predikeren på Trangen til identitet.
	Heidi på Trangen til identitet.

Just another WordPress.com weblog

About meg

Siste poster

Siste kommentarer

Blogroll

Kategorier

Meta

Blog Stats

Top Posts

Kategorisky

Sider

Arkiv

Arkiv

Kategorier

RSS

Site info