per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Legenden om Atlantis, etter Platons fremstilling.

Julen er legendenes tid.

I år dveler jeg ved legenden om Atlantis, slik Platon formidler den i boken Timaios og i boken Kritias.

Jeg vil forsøke å gjengi legenden slik han forteller den, men selvsagt sterkt forkortet.

Håper noen får lyst til å lese den i sin helhet.

Boken jeg tar dette fra er:  «Platon samlede verker» VII ,  utgitt ved Vidarforlagets Kulturbibliotek.

Kritias, han som forteller,  påkaller i særdeleshet gudinnen Mnemosyne (minnet), fordi:

«Nesten all vår storartede tale finnes nettopp i denne gudinnen!»

I vår tid har vi glemt «Gudinnen for hukommelse»!

Svært lite omtalt er hun i hvertfall, men nå får vi vite at hun var viktig for de vise grekere :

«…for å huske godt og bringe videre det som engang ble sagt av de hellige prester og formidlet hit av Solon..»

Historien om Atlantis ligger 9000 år tilbake i tid, så vi forstår behovet for gudinnen Mnemosyne.

Solon ville benytte denne historien i sitt eget diktverk.

Da han undersøkte navnene i historien og deres mening, fant han at Egypterne, som var de første til å skrive dette ned, hadde oversatt dem til sitt eget språk.

Etter å ha forstått navnenes mening skrev han dem ned etter å ha ført dem tilbake til vårt språk.

Atlantis var en stor øy utenfor «Herakles søyler», det er utenfor Gibraltarstredet.

Den var større enn både Libya og Asia tilsammen, men nå er den sunket i havet p.g.a. jordskjelv og er bare en ufremkommelig voll av leire , slik at det ikke lenger er mulig å reise dit.

Men det er slutten på historien, vi får starte med begynnelsen:

«…En gang delte Gudene hele jorden mellom seg.

De land de fikk som sine egne gjennom rettferdig lodd, befolket de så.

Etter å ha befolket dem, oppdro de oss som deres kveg og ungdyr – lik en hyrde sin hjord …..

For å holde oss på rett kurs……tok de tak i sjelen som om den var en rorkult, og på den måten sto de til rors og styrte ved hjelp av overtalelse alt det dødelige slik de hadde planlagt.

Poseidon fikk øya Atlantis som sin lodd.

På den vakre sletten midt på øya bodde en mann av urbefolkningen som het Evenor. Hans hustru het Leukippe.

De hadde bare et barn, datteren Kleito.   Da Kleito var gifteklar, døde både moren og faren.

Poseidon begjært henne og lå med henne, og rundt den kollen hun bodde på laget han murer på alle kanter.

Han laget også  sirkelrunde belter rundt hverandre,  skiftevis av hav og jord – to av jord og tre av hav- for å beskytte Kleito og barna hun fikk.

Poseidon fikk fem tvillingpar med Kleito. Han oppdro dem selv og delte Atlantis mellom dem.

Den eldste, fikk navnet Atlas. Han fikk morens arvelodd og det var den største og viktigste delen, og han var konge over dem alle.

Øya Atlantis og Atlanterhavet har fått sitt navn etter ham.

Atlas’ tvillingbror, Gadeiros, Eumelos på gresk, fikk den andelen av øya som vendte mot Herakles søyler.

Det annet tvillingpar het Amferes og Evaimon, det tredje paret het Mneseus og Autokhthon, det fjerde het Elasippos og Mestor og det femte tvillingparet het Azes og Diaprepes.

De og deres etterkommere levet der i mange generasjoner og hersket også over andre øyer i havet, og enda videre.

De hadde makten fra Egypt til Tyrrenia.

Kongen og de 9 fyrstene hadde alt de trengte, øyas rikdommer var deres.

De drev gruvedrift og tok ut både harde og smeltelige metaller.  Det mest verdifulle, nest gull, ble kalt «fjell-kobber».

Øya var rik på dyreliv, både tamme og ville, og alle sorter trær  så handtverkerne hadde godt virke.

Jorden var fruktbar og bar frem urter, korn, grønnsake, bær og allslags føde og slikt som er til glede og nytelse.

På denne hellige øya under solen, så vakker og vidunderlig, hentet man overflod i mengde.

De utsmykket templene og de kongelige boligene.

De bygget havner og skipsverft og konstruerte broer over kanalene, og brede veier både til lands og til vanns.

Selvom de var rike og hadde langt mer enn noen behøvet av alle ting, begjærte de stadig mere.

Den som overtok etter fyrsten og kongen ville alltid overgå den som hadde vært før ham.

De laget en kanal, ca 90 meter bred, 30 meter dyp og over 9 km lang.  Den begynte ved havet og gikk til den ytterste sirkelkanalen, så ble det mulig og seile inn dit fra havet.

Gjennom jordvollene laget de tuneller slik at skip med tre årerader kunne seile gjennom.

Det største av de store sirkelformede løpene var over 500 meter bredt, det neste var over 350 meter bredt og det som løp rundt midten var litt under 200  meter bredt.

Det midterste landområdet lå som en øy som var nesten 1 km bred.

Rundt øya bygget de en mur av sten med porter og tårn ved broene.

Stenene hugget de ut av fjellet under øya og under kanalene. Den var dels hvit, dels, sort og dels rød.

Stenene ble også brukt til byggverk og fargene ga dem en naturlig skjønnhet.

Den ytterste muren ble dekket av kobber, muren innenfor ble dekket av tinn og den innerste  muren ble belagt med det røde » fjell-kobberet».

Alle Atlas etterkommere ønsket å utsmykke palasset, byen og tempelet mer og bedre enn forgjengeren.

I Poseidontempelet kom de ti fyrstene sammen jevnlig, for å bekrefte og fastholde lovene.

Tempelet var innhegnet av gull , ytterveggene kledt i sølv, taket av elfenben var prydet med gull, sølv og «fjell-kobber».

Statuene var av gull.

Statuen av Poseidon sto som vognstyrer på en vogn trukket av seks bevingede hester, han var så stor at hodet hans berørte taket.

Rundt ham var det hundre nereider, havfruer, som red på delfiner.

Videre var det andre statuer og gaver både utenfor og rundt tempelet.

Inne i tempelet ble fyrstene en gang i året lukket inne sammen med flere okser.

Prinsene jagtet på dem inne i helligdommen med bare lasso og stokker,  og dem de fikk tak i ofret de ved stenen som bar lovens innskrift.

Øya hadde kilder av varmt og kaldt vann og man bygget kongelige bad og bad for alle,  også for dyrene.

Det var tallrike hager og templer for flere guder, idrettsplasser, hesteveddeløpsbaner og boliger.

Innseilingen og den største havnen krydde av skip og handelsfolk som kom allesteds fra, og som på grunn av sitt veldige antall laget støy og bråk  -all slags larm både dag og natt.

Byen var på alle kanter omgitt av en slette som igjen var omgitt av fjell.  Sletten var 55 mil bred og 74 mil lang.

Rundt hele denne sletten bygget de en kanal som var 30 meter dyp og 185 meter bred og den munnet ut i kanalen som gikk ut til havet. Tvers over sletten gravet man også flere kanaler som var ca 30 meter brede og som endte i den store kanalen.

Slik kunne skipene frakte alle sorter varer rundt i alle rikets deler. Det var 60 000 distrikter som svarte lydighet, krigsmateriell  og soldater til kongen.

Så lenge Gudens natur (Poseidons natur) var tilstrekkelig sterk i kongen og fyrstene, var de ydmyke overfor lovene, bare interessert i det gode , ble ikke beruset av rikdommen, men brukte den til å øke kjærligheten i fellesskapet.

Men da den guddommelige del i dem forvitret og ble blandet for mye med menneskene, fikk begjæret overmakten.

De klarte ikke lenger å bære sine forpliktelser, de tapte sin sjønnhet og fremsto som skammelige, slik mistet de det mest dyrebare.

Gudenes gud,  Zeus, lovenes hersker, merket seg dette.

********

Så langt fra Kritias.

I Timaios lar han en riktig gammel prest si:

«…….Det som fortelles hos dere, om hvordan Faethon, Solens sønn, spente for farens vogn…….. er fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger, og til ødeleggelser i store branner av alt som finnes på jorden, noe som ikke skjer uten at det går lang tid mellom hver gang……

Atlantis samlet hele sin enorme krigshær og prøvde med et angrep å slavebinde både deres land og vårt land og hele det landområdet som ligger innenfor stredet.

Den gangen, min kjære Solon, ble den hærstyrken som kom fra deres by, viden kjent blant alle mennesker på grunn av sin dyktighet og styrke……. dere tvang angriperne på flukt og forhindret at folk ble underlagt slaveri……

Senere, under de forferdelige jordsjelvene og oversvømmelsene – i løpet av en dag og en grusom natt – ble hele deres krigshær oppslukt av jorden, og øya Atlantis ble likeså borte under havet….

Skipsfarten blir hindret av leire som ligger rett under overflaten : Da øya sank, etterlot den leiren. «

************

Så langt Platon.

Platon kaller beretningen et sagn om fortiden som egentlig er et bilde på fremtiden.

Og som den gamle presten i Timaios sa :
«…fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger…»

Kritias viser hvordan både Solon og egypterne vektla navnenes betydning, derfor gjengir jeg fyrstenes navn.

Den som vil kan lete etter navnenes betydning, en hyggelig julelek sammen med julenøtter og filipine.

Jeg nøyer meg her med å se på navnet til Atlantis Gud, Poseidon.

Poseidon => pos eidon => føttenes bilde

Jeg har tidligere nevnt at føttene er et bilde på fiskenes stjernebilde i Zoodiaken.

Fiskenes tid i den store pleiadesirkelen var fra ca Jesu tid til ca  år 2000.

Nå er vi kommet inn i Vannmannens tid, et tidsrom som vil vare i de neste 2000 år.

Platon levet i værens tid og så Poseidon som bilde på den kommende tid.

Havfruer, halvt kvinne halvt fisk, er mytologiens bilde på sammensetningen av de to tidene:  fiskene og dens motsatte tegn, jomfruen.

I våre dager,  mens nyhetene stadig forteller oss om bydeler som synker og hav som kommer til å stige,  bør vi kanhende se nærmere på den urgamle myten om Atlanterhavets beboere og hvorfor de sank i havet.

Motivet, å gå til grunne på grunn av griskhet,  er også et motiv i norrøn mytologi.

Dette urbilde taler til oss,  og vi kjenner det svært godt, egentlig,  selvom vi aldri har hørt det før,  fordi det ligger i folkenes minne, i vår fellesarv, mytene.

**********

EN RIKTIG GOD JUL TIL DEG SOM ER INNOM HER!

Andre legender og gamle minner:

legenden-om-gullveig-i-voluspa

mannen-og-løven-del-1

mannen-og-løven-del-2

nrk2-jomfruen-star-for-fall

myter-og-berget-det-bla

astrologi-og-vare-dommedags-forventninger

første-juletre-med-julegaver

orkenøyingsaga

 

 

desember 20, 2011 Skrevet av | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon | 2 kommentarer

Historieforståelse og verdensbilder.

«Historien er fortellingen om oss.

*

«Hvem vil du helst høre om, Ole Brumm?» spurte Kristoffer Robin.

«Jeg vil helst høre om meg selv,» svarte Ole Brumm.

Og Kristoffer Robin fortalte.

Denne enkle, gode innledning til historien om Ole Brumm, berører historifagets  kjernespørsmål.

Fortellingen, hvem som forteller og forventningene til den som lytter.

*

Fra gammelt av hadde man to måter å formidle historie på.

Krøniken,  fortellingen, var den ene måten.

De historiske fortellingene kunne være stor litteratur som fremdeles inspirerer leseren.

Krønikene var forankret i en glede over, og en kjærlighet til, noe overordnet i tilværelsen,

som forsynet, gud og/ eller stjernene.

Når  Ole Brumm ber om å få høre historien om seg selv, viser han sin eier, Kristoffer Robin, den største tillit!

De fleste ville nok fortalt historien sin selv, men Ole Brumm liker at Kristoffer Robin forteller den.

Og vi merker forventningen om den gode, spennende historien, med en god slutt.

Fortelleren bekrefter Ole Brumms tilværelse, det er identitetsbyggende,

og små uenigheter om fortellingen prater de to ut om.

Tidligere var man bare opptatt av selve historien, fortelleren var mer tilbaketrukket, usynlig.

I nyere tid har forskeren vært mest opptatt av fortelleren, den kildekritiske metode .

Er det fortelleren som har fortalt dette? Er fortelleren inspirert av andre,  plagierer han? Er fortelleren etterrettelig?

Hvordan er personlighetstrekkene hans? Og hvordan virker forfatterens særheter inn på tekstene? Osv.

Forfatteren blir en mellommann mellom oss og den hendelsen han formidler.

Vi får hans speilbilde av hendelsene.

Den kildekritiske metoden har pekt på kildenes begrensninger, men den har ikke i like solid grad anvendt samme kritikk på forskerrollen.

I sin iver etter å rense en tekst ved å fjerne  «uriktige, uoriginale» tekstdeler, kan forskeren ha hatt en helt privat agenda om å totalt redusere teksten.

Her kan forskerne ha utvist ulikt skjønn, men det er ikke så lett å være kritisk til en kollega man er enig med.

Med den historisk kritiske metoden «svekket man autoriteten» til bl. a. de gamle Bibelske skrifter.

Mange troende mennesker opplevde en smerte  ved dette, en smerte som de følte seg hjelpeløse overfor.

Forfatteren Tomas Mann har skrevet en tetralogi om «Josef og hans brødre» skrevet fra 1933-1943.

I dette bokverket er denne smerten svært fremtredende.

Tomas Mann skildrer sterkt, vakkert og følsomt, hele tiden reflekterende, og man merker den kjærlighet han nærer for fortellingen.

Men så går denne grundige mann inn i den nyeste kildekritiske forskningen og gjør et intenst arbeid for å integrere deres tekstkritikk med sine vakre og inspirerte betraktninger.

Dette  prosjektet avdekker smerten ved adskiltheten mellom tro og viten.

Det er ikke ofte jeg gråter av en bok, men denne elskelige mannens helhjertede kamp gikk over tålegrensen min.

*

Ordene «historie» og «tekst» betyr begge vev.

Vi kjenner det fra ordene «tekstil», et vevet tøy, og «histologi», læren om anatomisk vev.

Vi er alle «en tråd i veven», og derfor berører bildet oss.

Det er ikke likegyldig om noen klipper vekk deler av det bildet vi tidligere har lært å se.

Den norrøne religionens utrykk for historiens gang var de tre nornene, Urd, Skuld og Verdandi.

De tre, fortid, nåtid og fremtid,  spant trådene til verdensveven.

I Bibelen er Jahve utlagt : jeg er.

Religionene  gir oss et  forhold til tiden, den vanskelige dimensjon, ved å knytte våre livstråder til den, mens Gud selv er helheten og det evige.

Krøniken forutsetter en teologisk dimensjon og  gir en verdensforståelse.

Fortellingene er ikke en faktafortelling, men fortellerens vitnesbyrd fra sitt sted i veven.

Som undervisningsmetode er fortellingsformen elsket og mye brukt.

*

Den andre måten å formidle historie på var den mer pragmatiske.

Man trakk  frem  bare betydningsfulle personer og hendelser, for å vise de herskende menns motiver og mål.

Beretningen om Peleponneskrigen er en slik skildring,

og forfatteren, Thukydid, mente historieskrivningen var en kunst hvor det viktigste var å tjene staten, ikke «sannheten».

Man skulle vise årsakene til de historiske hendelsene, for så kunne man kjenne dem igjen neste gang det skjedde!

Man fikk et  verdensbilde hvor staten er det viktigste og hvor historien gjentar seg .

Den pragmatiske tankegang, å verdsette handlingene etter hensiktsmessighet, preget historieskrivningen opp til vår tid.

Det var en nøktern skildring av den historiske handlingen, mer som en kommentar til hvorfor det gikk som det gikk.

Opplysningstidens idealer om å beskrive verden slik den er,  inspirerte også historieskriverne.

Kildekritikk ble viktig for historieforskeren, man ville vite med sikkerhet om det var pålitelige kilder.

Ved denne vurderingsmåten måtte historikeren også kjenne til alle de fagområder som kom inn under hans arbeid med en tekst.

Det kunne være psykologi, juss, økonomi , fysikk osv, og etterhvert fikk man mange ulike historiske hjelpevitenskaper som kronologi, paleografi, epigrafikk osv.

Det man var enige om var at all historieskrivning fra tidligere tider ikke skulle kalles vitenskaplige før den hadde vært underlagt de moderne forskningsmetoder.

Dermed ble tilgangen til mange skrifter begrenset , fordi ingen hadde tatt tak i dem, lå de på vent, gjemt og glemt.

Det ergrer  meg at våre gamle legender, som f.eks fortellingen om Nor, Gor og Goa,  fremdeles ikke er tilgjengelig som fortellingsstoffet for barneskolen.

Vi leser i skolen mange legender fra andre land, men vi får ikke lese våre egne.

*

Fra midten av 1800 fikk Hegels tanker om ideenes makt stor betydning.

Sammen med en orientering mot naturvitenskapene, fikk historieforskningen en ny retning.

Man søkte å se utviklingslinjer og å beskrive den fremskridende utviklingen.

Beskrivelsene påvirker og  former oss til å tenke på bestemte måter og er med på å styre hva vi velger å gjøre i fremtiden.

Man fikk «den utviklende» , eller  «genetiske historie».

Man har alltid kalt historie for et dannelsesfag,  og vektlagt det,

men nå skal man f. eks bruke historiepensumet i skolen  til aktivt å legge føringene for en ny virkelighetsorientering.

Tidsaspektet, kronologien i faget, ble ikke så viktig, tidens bevegelse var ivaretatt i hensikten med faget.

Man vektla ideenes betydning og massenes makt.

Historien ble ikke lenger forklart ved mektige enkeltpersoner, men ved den» inspirerte masse.»

Inspirere er å beånde.

Noen hadde pustet på massene, slik Herren engang beåndet Adam.

Nå skulle man  beskrive «wie es gewesen ist und wie alles gekommen ist» .

Å vise hvordan en tilstand omformes, ble overordnet, derfor kunne man fritt velge blant de eksisterende metodene.

Man kunne bruke enten  individet eller massene, ideen eller det materielle, og tolkningene var basert på årsak /virkning.

Det nye historiefaget fikk etterhvert den utforming som vi bruker i skolen i dag og som er malen for våre lærebøker.

Den har  betegnelsen ”New history»  og » School Council History Project 13 – 16 ” .

Den oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Ved å studere fortiden ønsker man å forstå nåtiden for å forme fremtiden.

For å skape denne prosessen har man behov for å

*forstå den verden eleven lever i
.  finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
• forstå endring og kontinuitet over tid.
•  utvikle egne interesser i fritiden.
•  utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Det er som et ekko av Ole Brumms svar  «Jeg vil helst høre om meg.»

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man skaper den sannheten selv.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytterog hvordan vi tolker dem.

Man bruker f. eks svært mye tid på den franske revolusjon i skolen.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg liker dårlig at den blir stående alene, uten en like godt bearbeidet fortid og samtid.

Man er litt for trygg på at alle de gode forklaringene og kommentarene skal hjelpe denne historien til å inspirere barna slik man ønsker.

Barna, og vi,  står i en annen kontekst enn fortellingen.

Mens barnet henter fra fagstoffet det som betyr noe for dem, skulle vi kunne gi dem et større perspektiv på hendelsen.

Det er vanskelig å bearbeide dette lærestoffet uten først å skape distansen i tid, sted og aktualitet.

Elevene trekker  raskt den enkle lærdom at den rike overklassen kan drepes om man selv tjener på det.

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter.

Nå er desverre, slik fragmentarisk historiekunnskap elevenes historieforståelse.

Dette mener jeg er svært uheldig!

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Vi  mangler kanskje sannheten, helheten og forståelsen, eller ser ulikt på den,

men når vi tenker og  samtaler, forsøker vi å nærme oss et objektivt syn på verdensveven.

Dermed får vi  et rasjonelt forhold til egne begrensninger, og en fryd over  bildene i veven !

Hvilke verdensbilde man har,  følger ofte av hvilke  historiesyn man har.

Og jeg liker at mange ulike syn på sakene kommer frem,

men jeg liker ikke at det forventes at vi skal  ha samme historiesyn alle sammen.

Jeg ønsker tydelig tale fra dem som har makten.

Sett tydelig advarsel på det som «Ikke er bra å lese», som ml’erne sa i min ungdom!

Så vet vi hva dere mener vi skal styre unna!

Eller driv med omskolering, slik Dai Siljie  beskriver i sin lille bok  «Balzac og den lille kinesiske syersken».

Jeg fikk , i ungdomsårene, vite av ml’erne at jeg ville bli sendt på omskolering når de «kom til makta».

Spørsmålet er: Hvem er historieforskere nå? Hvem er det som forteller historien om oss for oss?

Og vi? Vi har lært å være kritiske til fortelleren, vi!

desember 4, 2011 Skrevet av | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Apefjes. En bokblogg.

 

I går, 17.11.11, blogget

http://eirin-surr.blogspot.com/

om denne boken. I morgen er det

http://abbandono.no

som blogger om den.

***

Interessen min fanges allerede ved første tegneserierute:

Høyt oppe under gymsalens tak befinner hovedpersonen seg.

Usynlig for leseren.

Vi ser bare avstanden mellom ham og klassen.

Den er tegnet inn i  fjesene som stirrer opp mot ham og i det malende perspektivet.

«Kom ned!»  roper læreren.

Flere stirrende ruter senere:

«OK, folkens.  Han ramler nok ned før eller siden!»

***

Slik blir vi kjent med den 13 år gamle Martin Josefsson.

Overlatt til seg selv, ja, men han kom seg ned!

Det er en fantastisk åpningsscene, og fortsettelsen bergtar meg i like stor grad.

***

Kombinasjonen av tegneserie og prosa virker sterkt:

En kort tegneserie blir fulgt opp av en kort tekst.

Sekvensene veksler, utfyller hverandre og gir en kjapp, fortettet fremstilling med sterkt driv.

Leseropplevelsen er  intens og stimulereende.

Forfatterne, Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng, trekker leseren inn i Martins historie.

En helt uvanlig sjebne som avdekkes litt etter litt, og spenningen øker ettersom vi blir kjent med hovedpersonen.

Vi forventer en historie utenom det vanlige.

***

Bokens åpningsscene gir oss  et bilde av Martin Josefsson.

Prosateksten som følger er som en lyskaster som i raske sveip gjør tankene hans synlige for oss:

...»Stemmen min er kanskje ikke helt den samme når den kommer ut av ørepluggene som når den forsvant inn i mikrofonen….»

Slik , på denne indirekte måten, blir vi kjent med  minidiskspilleren hans.  Vi får vite litt nå  og  mer etterhvert.

...»vi har flytta…Oslo denne gangen…»

Dette er første omtale av at Martin og moren stadig flytter.

Gjennom hele boken øker gåten, spørsmålet om hvorfor de må flytte så ofte.

«.. Jeg orker ikke å sitte her inne særlig lenge av gangen.

Jeg går rundt i gatene…..

når jeg nærmer meg en husfasade igjen, noen dager etterpå, så sklir den fram i hukommelsen.

Som en sånn dårlig powerpointeffekt.

Også veit jeg akkurat hvor jeg skulle ha plassert henda.

Eller beina.

Eller som i det playstationspillet der du hopper fra tak til tak.

Du har full kontroll hele tida.

I hvertfall føles det sånn.

Helt fram til det øyeblikket det glipper.

Men da er det ikke så farlig.

Da er du uansett død.»

Her får vi noen inntrykk av  Martins første turer ute i Oslo, og vi stusser over det han tenker om å plassere beina og hendene og å hoppe fra tak til tak.

Er han en superhelt? Eller en Ape?

Vi ser for oss omslaget : Tittelen Apefjes og tegningen av gutten som springer rundt i storbyen med apemaske.

Slik blir vi, alt i 1 kapittel,  satt rett inn i Martins mysterier.

Litt etter litt avdekkes flere og flere fakta som sporer leseren til å være detektiv sammen med Martin.

Han tagger.

«.. Og så har muttern funnet tusjene mine. Hun må ha lett som bare det….»

Han merker at han forandrer seg, vi får små glimt av noe fremmed som skjer med ham :

«Hva gjør du egentlig hvis du oppdager at du er en annen person enn du trodde du var? Betyr det egentlig noe?»

Politiet leter etter en tagger som tagger på svært vanskelig tilgjengelige steder. Ingen forstår  hvordan taggeren gjør det.

Fordi taggingen alltid forestiller et apefjes, kaller de taggeren for Apefjes.

«Ingen skjønner åssen han får det til. Han må være SPIDERMAN eller noe sånt.»

***

Vi følger Martins ensomme vei i byjungelen.

Hvordan han hopper og henger etter en arm i en kant i bygårdfasadenes små utspring.

Hvordan han svinger seg frem og tilbake, slenger seg over til neste utspring og over til en lyktestolpe og ned på fortauet.

Hvordan han går hjem, låser seg inne på rommet sitt, legger seg på senga og lytter på minidiskspilleren til faren.

På den kan han høre låtene faren hans likte, alternativ hardrock som» The Smiths» og «The Jesus and MaryChain».

På minidiskens spor 99 hører han skuddet, mordet på faren,  morens skrik og noen lyder han forsøker å forstå.

Minidisken, som har 99 spor, har et spor til, et som ikke skulle være der, spor nr 100! som altså ikke er der!

Men han hører det, selv om han ikke vet hva han hører.

Martin finner et pass hvor han ser at moren er russisk.  Hennes far er  Vadim Karkov.

Moren er  ikke den hun gir seg ut for.

Og der står også navnet Miroslav Mikailevitsj Karkov Singh.

Han husker, langt tilbake, at moren sa  «Miro» til ham.  Han het egentlig Miro.

Han er heller ikke den han tror han er.

***

Boken har krimhistoriens plot.

Leseren har gleden av å oppleve hvordan spenningen i boken bygges opp og å merke seg alle detaljene, sporene som legges ut.

Boken er en tegneserieroman. Et svært vellykket samarbeidsprosjekt.

Både tegninger og prosatekst er av høy kvalitet og historien er fengslende, dyktig komponert og grensesprengende.

***

Jeg merket meg at Sigbjørn Lilleeng på sin hjemmeside oppfordrer leserne til å tolke boken.

Det morer meg å forsøke på det, han har kanhende en baktanke med oppfordringen.

Noen forfattere røper sine hensikter i valg av navn på hovedpersonen, og jeg googler navnet Martin Josefsson .

Kanskje jeg kan finne noe som har inspirert forfatternes navnevalg.

Det viser seg at Martin Josefsson har sin egen nettside. Han er en svensk illustratør, grafisk formgiver og maler.

Jeg blir straks i tvil om personen er ekte, eller om nettstedet er laget  for leserne av boken.

Lenger ned viser jeg et grafisk arbeide av ham, som jeg mener er talende, og et bilde fra hans fotogalleri.

Fotoet tok jeg med fordi det sier noe om perspektivet til fotografen.

Det er mange Martin Josefsson, 12 stk, kanskje alle har en betydning for vår romanhelt? Neppe?

Men  så kommer en underlig nettside som fanger interessen min:  Martin Josefsson in Launchpad.

Den gir en noe  kryptisk info  hvor det heter,  blant annet :

«….If you are interested in understanding the Blueprints tracker in more detail then you should take a look at the system documentation, where you can learn the best practices for effective community building and release management with Launchpad….»

Nei, enten er dette et gigantisk villspor, eller så er disse sporene en invitasjon!

Det virker  som om denne Martin Josefsson heller ikke er den han gir seg ut for.

Hva med Miro, hans egentlige navn?

Jeg googler Miro og blir sikker i min sak. Miro er Spanias Picasso.

Likheten mellom Lilleengs tegninger,

http://www.mchampetier.com/sitephp/images/9l_Miro_dec078.jpghttp://www.mchampetier.com/sitephp/images/9l_Miro_dec078.jpghttp://artbrokerage.com/artthumb/miro_11278_2/850x600/Joan_Miro_Joan_Miro_Graphics_Philadelphia_Museum_Of_Art_Poster.jpghttp://static.picassomio.com/images/art/32/21/19/joan-miro-artwork-large-71088.jpg

Martins tagging,   illustratøren Martins strek og Miros malerier er påtagelig! Det kan ikke være tilfeldig!

Legg bare merke til Miros bruk av øyet.

Glødende, intense står øynene,  uten sammenheng med omgivelsenes uforståelige kaos.

Lilleeng gir øynene i tillegg  et Mangaaktig preg, som det dominerende  i ansiktet.

Nesen er påfallende liten , ja resten av ansiktet er betydningsløst og ofte kamuflert av en apemaske..

Taggeren er den moderne surrealistist.

**

Miro er også navnet på et nettverktøy! Les om Miros fantastiske muligheter  på

http://www.getmiro.com/

Jeg siterer bare

«…Shipping Miro with your devices gives you a world class, integrated media experience that reinforces everything your device offers.  Miro has some of the fastest bittorrent downloading in the world, built in….»

Dette kan ha betydning for den ikke eksisterende filen i minidiskspilleren etter Miros far…. Miro hører den, nemlig!.

Han hører Fil nr 100, enda spilleren bare har 99 .

Det er nettopp Miros hjernefunksjon å søke i mange nettsystemer samtidig, og nedlastingen er bare et tastetrykk !

Desuten kan Miro 4.0 være en forklaring på hvorfor bokens språkkombinasjoner ikke virker som noe problem overhode:

Russisk, amerikansk, afrikansk, sjimpanskisk og norsk, for å nevne de viktigste.

Miro er en seier i automatikkens kalde, logiske system:

1.Velg =>2. start=>3. kontroll =>4. system =>5. miljøvariabler =>6. ? =>7. Miro…

Likheten mellom Miro og Miro/Martin er iøynefallende:

…»Jeg måtte få tak på dette som skjedde med meg….Jeg ville ikke at det skulle ha kontroll over meg…»

***

Det er flere navn i boken. Ikke mange, men noen.

De har sine nettsteder, alle sammen, men jeg trekker ikke frem flere.

Det er opp til enhver å gå inn i nettjungelen sammen med Martin , Miro og Vadim Karkov.

Jeg tenker på forfatternes grensesprengende prosjekt:

Å sette sammen roman og tegneserie til en tegneserieroman, en ny genre.

Det er  grensesprengende i seg selv, selvom det er gjort  før, bl a av Tor Ærlig,  i  «Ser du meg nå?»

Men  å involvere nettet i romanen er nyskapende!

Forfatteren av Mørkeboken , Sigbjørn Mostue, brukte  også nettsteder som referanse for personer i boken sin.

Det er en grensesprengende handling, romanen får en utvidelse.

Historien kryper ut av permene og smetter uregjerelige inn på ulike nettsteder.

Nettet er romanen: Et konstruert univers!

Forfatterne kan la Miro hoppe fra fil til fil i nettverden.

Like kjapt som Miro svinger seg fra hustak til fasadeutspring og tagger sin kunst,  kan Nettverdenens Miro sette sine spor.

http://tonjemr.files.wordpress.com/2011/02/cyberspace.jpg?w=166&h=118http://predikeren.files.wordpress.com/2011/11/cyberspace-1255b1255d.jpg?w=162&h=118http://predikeren.files.wordpress.com/2011/11/cyberspace-1255b1255d.jpg?w=160&h=117

Miro forlater romanens barneværelse og svinger seg ut i det ensomme øde , i den fiktive fremmede intethet.

Mellom filenes lukkede baner har han klart for seg hvor han fester sine hender og føtter.

Og på de  glatte uvedkommende flater, er  tagging en av  mulige aktiviteter.

Tag er informasjoner om informasjoner.

****

Her i nettverdenen kan leseren bli delaktig i både tagging og romanskriving.

Romanens utvidelse gir nye kommunikasjonsmuligheter!

Nettromanen kan gjøre leserne til aktører!

Samtidig utvides krimgenren til en  detektivgenre hvor leseren går inn i romanens utvidede nett-arkitektoniske rom og kan følge forfatteren, og kanskje på et tidspunkt bygge en egen versjon.

Vi kan nærme oss Mikael Endes visjon om den uendelige historie.

Fremtidens romaner bringer oss kanskje aktivt inn i  sverdslag med forfatterne i cyberspace.

***

Boken stopper midt i spenningstoppen!

Det betyr at det må komme minst en bok til.

Jeg gleder meg alt!

november 17, 2011 Skrevet av | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Kongen er også kommunistenes og nazistenes konge.

Tor Bomann Larsens bok ,«Æresordet», vekker debatt.

I boken avslører Bomann Larsen at vår kjære folkekonge overveiet å forhandle med Hitler.

Bomann Larsen har vært i arkiver i det engelske kongehus og funnet denne informasjonen både bekreftet og utdypet i Olavs brever til sin engelske familie.

Dette sees på som sjokkerende opplysninger, ja, som så vanskelig å forholde seg til at man må foreta en urovekkende handling:  Man trekker frem de historiske hendelsene og tenker dem gjennom på nytt.

Hva betyr denne informasjonen, rent historisk?

Man trekker frem den åpenbart formildende omstendighet: At Olav, midt i hendelsene, ikke har vår tids etterpåklokskap.

Likevel tør man ikke trekke den formen for forståelse  for langt, for da kunne den kanskje gjelde for flere enn kong Olav.

Spørsmålet stilles:   Var han nazist?

Og fordi kong Olav var og er en respektert og elsket mann, kan man ikke godta at det noe lettvindte  fiendebilde av nazisten plasseres på ham.

Hva var egentlig nazismen? Og hva var det som fikk Olav til å tenke  så feil?

Var han naiv?

Var han ikke i stand til å se forskjell på rett og galt?

Bomann Larsen har satt spørsmålet på dagsordenen, og nå står det der og berører oss, krever svar av oss.

Vi må legge fra oss etterpåklokskapen og gå inn i den historiske tiden med dette spørsmålet.

Det er gjort mange ganger, men det må gjøres igjen.

Vi kan ha fortiet noe som var vanskelig å håndtere  og oversett noe nettopp fordi man er så etterpåklok.

Den svært innholdsmettede tiden 1905- 1940, hvem kan den?

Det er masse litteratur fra den tiden, hva velger man?

Enhver forfatter har en agenda, en tolkning, en hensikt, og det er fint, så blir historien finlest på mange vis.

Likevel ønsker man å tolke og å forstå selv.

Jeg er glad i Chr.A.R. Christensens «Verden i går og idag.»

Han er journalist, en kapasitet innen sitt yrke som besitter saklighetens lidenskap,  sies det om ham.

Jeg vandrer på nytt inn i hans verdensbeskrivelse og har boken til Boman Larsen i tankene.

Jeg vil forberede meg til å lese hans bok.

I det følgende er jeg på vandring i Christensens bøker, i hans virkelighetsbeskrivelse :

Vår nyfødte selvstendighet i 1905 var ung og skjør, men elsket frem av en intellektuell elite  !

Demokratiet hadde sine mange dyktige og ivrige talsmenn, og de fleste mente at Norge måtte ha en konge. Ja, selv republikanerne ønsket det.  Alle samlet seg om Kong Håkon.

Samtidig snakket man i hele Europa om opprør og landsforrædersk agitasjon, hemmelige planer og revolusjon!

Det var «Den røde fare» som red Europa.

Arbeiderklassen ble selvbevisst.

De var ikke «en intelektuell elite», men de hadde fått ledere som evnet å tenne emosjonene og å styre revolusjonsiveren.

Arbeiderne hadde fått makt og verdenshistorisk betydning!

Man veltet troner og statssystemer!

Og i ruinhaugene sto de revolusjonære og ropte:  Den gamle tid er død! Vi skal bygge det nye samfunnet fra grunnen av.

Socialismen  var på dagsordenen. Man så berettigelsen i de sociale krav. Man fryktet massenes vrede.

Alle diskuterte Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti med Lenins lederskap,  og  splittelsen i Mensjevik og Bolsjevik.  Skulle man ha et stort parti av sympatisører og aktivister, eller skulle man ha et mindre parti av mer profesjonelle revolusjonære?

Man diskuterte splittelsen  i Det Italienske kommunist partiet:  De som mente at det ikke var nødvendig med en verdensrevolusjon,slik Bolsjevikene hevdet,  og som ikke var enige i deltagelsen i 1. verdenskrig, ble kalt fascister.

Fascismen ble «mor»  til nasjonalsocialismen, og til flere liknende retninger som blomstret opp i dette opphetede politiske klima.

De ulike revolusjonære retningene hadde altså samme rot, det kommunistiske.

Både arbeideropprøret  og alle fascistiske retninger, brøt med den tradisjonelle liberale politiske filosofi.

Begge parter var enige om at staten skulle være totalitær og at staten skulle oppløse den private eiendomsrett.

Begge parter var revolusjonære,  og de ønsket å tale arbeiderens sak.

Så kom første verdenskrig, den mest blodige og utmattende krig vi har hatt i Europa.

Hva sloss man for? Hva motiverte soldatene til å holde ut?

De fleste ble bare utkommandert og man strevet med å gi soldatene grunner for hvorfor de kriget.

Det ble opplevet som  meningsløst og skrekkelig.

Det eneste viktige var å bli ferdig med krigen!

Soldatene på begge sider hadde det felles at de ikke visste hva de sloss for.

Penger og jord ble de håndfaste verdiene soldatene så frem til, og at «alt skulle bli så mye bedre».

Etterkrigsmennesket fant at det hadde blødd, sultet og kjempet for ingenting.

Ingenting var blitt bedre, alt var blitt verre .Tilliten til de gamle systemer var knust.

De gamle verdiene rev man aggresivt ned.

Hele åndshistorien, både i kunst, moral, vitenskap, religion,filosofi, politikk, buisness og moter fikk dype spor av denne mentalitetsendringen.

Tidligere var valutaen trygt forankret i gull.

Nå var utgiftene etter krigen så stor at seddelpressen gikk uten hensyn til gullbeholdninger.

Ingen visste lenger hva pengene var verdt.

Direktøren i Det Internasjonale Arbeidsbyrå sier i 1924:

Da Folkeforbundet stabliserte den Østeriske krone, gikk dollaren i Wien opp 21,- kr. pr dag.

Da Polen stabliserte sin Mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske Mark i minuttet.

Da Tyskland skapte Rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613 000 mark i sekundet.

Gjelden økte,  bare for de krigførende europeiske land steg utenlandsgjelden, fra 17 mil. dollar før krigen til 155 mil. dollar i 1920. I tillegg hadde de innenlandsgjelden.

En skuffet etterkrigsungdom vendte seg bort fra alt det gamle. Man var desillusjonert,  mer realistisk,  opprørsk og  nyskapende.

Det var deres ansvar å skape en bedre verden.

I 1910-1920 var fagforeningenes storhetstid.

Idealet, Russlands bolsjevisme, som få år tilbake samlet folk i glød og kamp for revolusjonen! ble etter krigen ,  her i landet, til krav om åttetimers dag og høyere lønn!

Det var tidsriktig og lønnsomt å sette små mål. Det gav seire! Arbeiderklassen seiret og fikk vind i seilene!

Helt frem til sommeren 1920 hadde arbeidslønnen vært stigende,  man streiket, eller truet med streik, og fikk den lønnsstigning man ville ha, men konjunkturfall er det ikke lett å streike mot.

Storstreiken i 1921 ble et revolusjonært oppgjør, en kamp om samfunnsmakten.   Man tapte kampen, og den hadde kostet dyrt, 3,6millioner tapte arbeidsdager. Nå fikk arbeiderpartiet gull fra Russland  mens samfunnet gjennomlevet en tid med uro, gatekamper, demonstrasjoner og opphetede taler,  streikende som bølget i gatene, ridende politi, lastebiler med soldater, stålhjelmer, bajonetter og garden med skarpladde geværer .

Samtidig hadde  Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpari  fått en ny leder, Adolf Hitler.

Vi hadde ingen samlende leder for vår hjemlige variant av revolusjonsgnisten, og lønnsnederlaget satte en stopper for kampviljen.

LOs medlemstall sank med 47 000.

Arbeiderpartiet slet med indre strid.  Som i Russland var det et spørsmål om man burde være et stort parti som tok med sympatister og tilfeldige aktivister, eller om det var bedre å ha en liten slagferdig, revolusjonær gruppe.

Vi fikk ingen Bolsjeviker og Mensjeviker, men noe svært likt . De minst revolusjonære gikk ut og dannet sitt eget parti. Så ble den hardere kjernen tilbake som underskrev Moskvatesene og ble med Den tredje Internasjonale.

Arbeiderpartiet skilte etterpå lag med de mest revolusjonære, kommunistene, som stiftet sitt eget parti, og så ble det slosskamper over hele landet  om retten til partikassen.

I fagbevegelsen(LO) var det ingen endringer, der var alle gruppene samlet med sine  lønnskrav.

I 1924  tapte samfunnet over 5 mil. arbeidsdager til streiken.

I 1926-1927 var det igjen konflikter og streik, deflasjon og prisfall.

Samtidig leste man om arbeidskamper og streikebølger av enormt omfang i hele den vestlige verden. Det var den store amerikanske stålarbeiderstreik og politistreiken i Boston, jernbanestreiken og kullstreiken i England, generalstreik i Frankrike og politiske streiker i Tyskland og mange fler.

Det var desverre for økonomien blitt fred.

I mange land og særlig i De Forente Stater,  ble sosialister og kommunister erklært som landsforrædere. Bare å heise det røde flagget i New Jersey ble straffet med 15 års fengsel.

Uro og hat gav seg også utslag i heftige rasekamper.  Negerhatet i Amerika ble pisket opp til en intensitet som aldri før, Polakker, Romaniere og Ungarere fikk merke rasehat og minoritetshets, og spesielt var hatet rettet mot Jødene i alle land, igjen fikk jødene skylden for vanskene i økonomien.

De to mer moderate fløyene  av Arbeiderpartiet her hjemme slo seg igjen sammen, og fra Kommunistpartiet som nå nærmest var radert ut, gikk mange over til Arbeiderpartiet. Det førte til at Arbeiderpartiet ved valget fikk 41 % av stemmene og 62 mandater på Stortinget.

Høyrepressen var skiokkert:  «Enhver parlamentering med fienden om regjeringsmakten er utelukket! Skulle noen på denne siden av fronten torde våge å antyde den løsning, skal han bli bragt til taushet!»

Partiene mislyktes i å håndtere dette, demokratiet var under  20 år gammelt,  frontene i folket og de folkevalgte var uoverstigelige.

Kong Håkon grep da inn i den parlamentariske prosessen med samtaler med alle parter og ba så Arbeiderpartiet danne regjering.

Alle visste at Kongen hadde all grunn til å frykte et revolusjonært parti som hadde som mål å  avsatte konger og tsarer.

Kong Håkon viste folket at han respekterte grunnloven og holdt den som overordnet alle andre forhold,  høyere enn hensynet til egne interesser.

Han befestet sin stilling som landets leder, som konge for alle!

Ja, han viste seg  å være også kommunistenes konge!

Regjeringen Hornsrud sa i sin tiltredelseserklæring: «På vegne av Det Norske Arbeiderparti, som regjeringen er utgått fra, fremlegger den følgende…..»

Her viste Arbeiderpartiet at deres identifikasjon ikke var med landet og folket de skulle styre, men med den internasjonale arbeiderbevegelse som DNA var en del av.

Dette ble også et av punktene Venstre ga som grunn for å felle regjeringen få dager etter.

Mowinkel dannet regjering, verdensrevolusjonen var tonet noe ned, fagorganisasjonen var opptatt av lønnsforhøyelser, man hadde fått tukthusloven og streikebrytere ble satt i fengsel.

I 1929 kom cracket i New York,  og i 1931, hjemme hos oss,  gikk 7,5 millioner arbeidsdager tapt, over det dobbelte av tapene i 1921.

Streiken varte opp mot et halvt år, og arbeiderne ble nærmest desperate av den lange ventetiden. Det var opprør og demonstrasjoner, og ved Menstad kom det til å bli et av de mest alvorlige slagene vi har hatt.

Hydro hadde ansatt noen korttidsarbeidere ved eksportlageret. Siden dette var under streiken ble det satt opp et demostrasjonstog som gikk fra Skien til Eksportlageret på Menstad.

Politivaktene  der ble banket opp, slått, sparket og kjeppjaget. Hustruer og barn var med og samlet sten til demonstrantene.

Quisling var dengangen statsråd, og han sendte (etter en regjeringskonferanse) et gardekompani med mitraljøser og tåregass. Militære fra Telemark ble også beordret dit, og to torpedobåter og to mineutleggere la seg foran og bak den lille tyske lastebåten som faktisk var årsaken til tumultene.

Senere brøt Quisling med Bondepartiet og dannet Nasjonal Samling.

I 1933 sliter man fortsatt med arbeidsledighet og dette gir Arbeiderpartiet fremgang med parolen «Hele folket i arbeid».

Ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet 70 av stortingets 150 representanter og dannet regjeringen Nygaardsvold. Nygaardsvold ønsket å være nøytral da krigen brøt ut i Europa, men det håpet ble knust da Norge ble invadert.

Jeg stopper vandringen der.

Jeg tenker på at dette var ytterlighetenes tid. En tid hvor de store følelsene satte folk i bevegelse.

Ville man sloss sammen med de røde og for kommunismens  idealer, eller ville man sloss for å  stoppe dem ?

Hva var egentlig folks verdier?

I denne søken etter samfunnsbyggende verdier ble noen verdivalg fremtredende:

Internasjonal solidaritet til arbeiderklassen som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

eller slekt, familie og fedreland som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

Dette ble verdier som frontet hverandre.

De gamle samfunnsverdiene ville man ikke diskutere, krigen hadde knust de gamle idealene.

Skjønt de var der, levende tilstede i folkene, men ikke som kampsaker.

For dem som ikke hadde solidaritet med arbeiderklassen som høyeste verdi, ble det viktig å forsøke å stoppe arbeiderklassens politiske kamp.

Fedrelandslaget her hjemme hadde i 1925 mange kjente venstrefolk,  og deres agenda var å danne en front mot kommunismen. Et sterkt trykk skaper et sterkt mottrykk, sies det,  og Fedrelandslaget samlet etterhvert flere ytterliggående blå verdier.

Høyre ville ikke parlamentere med arbeiderpartiet,  og deres presse var begeistret for Hitlers økonomiske oppsving i Tyskland.

Bondepartiet elsket jorden og hadde Fedrelandet som øverste verdi.

Kirken støttet konge og fedreland.

I denne opphetede striden ble Hitler den som samlet «de blå» til kamp.

Det var bare tyve år siden Europa ropte : «Aldri mer krig!»

Det hadde vært en krig som ikke løste  problemer, men som bare laget nye.

Olav skrev brev med sine fettere , to menn som begge ble konger av Storbritannia.

Jeg  har stor respekt for det håp Olav måtte hatt for mulige forhandlinger om å unngå krig.

Som konge ville jeg vært redd for den røde politikken som var mot konge og fedreland.

Jeg er stolt over at våre konger respekterte grunnloven !

Dermed viste de seg å være konge for  alle nordmenn, også for norske kommunister og nazister.

Og vi? Er vi etterpå – kloke?

oktober 30, 2011 Skrevet av | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, Synsing | Legg igjen en kommentar

Hva var galt med middelalderens skolastikere?

Uttrykket «den mørke middelalder» betegner et uopplyst, overtroisk og latterlig samfunn.

For riktig å vise hvor galt det kunne være nevner man skolastikken.

Skolastikken , man smaker på ordet.

Det smaker av middelalderens munkekapper, vakkert utførte manuskripter og lange diskusjoner på latin.

Ordet skole betyr, fra både gresk og latin,  fritid, noe skolebarn idag har vanskelig for å fatte, og det er fritid i betydningen ro og mak, gjerne sent på kvelden når arbeidet er opphørt og lampene tennes.

Skolastikken begynte som en fritidsaktivitet ved klostrene. Når arbeidet var over, kunne man i ro og mak fordype seg i studier. Interessen for å kunne fordype seg slik ,økte, og mulighetene for å vie seg  til studier åpnet seg ved klosterlivet.

Der var det samlinger av litteratur, flere interesserte som skapte miljøer for studier og frihet fra økonomiske krav.

Kirken hadde også en rolig tid. Folkevandringstiden, misjonstiden og den dogmatiske striden var over. Man kunne unne seg «schola», studier i ro og mak!

Man hadde skrifter av flere slag i tillegg til de Bibelske skrifter, både de nyere skrifter knyttet til utviklingen av egen dogmatikk, synodebestemmelsene og Fedrenes uttallelser. Dette var alle svært viktige skrifter for kirken!

Man studerte også skrifter fra den gresk/romerske oldtid og  arabiske oversettelser til latin,  matematikk, fysikk, astronomi, legevitenskap og filosofi.

Det knyttet seg etterhvert store studieskoler til klostrene. Flere studiesteder ble opprettet i tilknytning til domkapitlene og man kalte disse friere skolene Universiteter.

Omkring 1400 tallet var det 46 slike Universiteter i Europa. De mest berømte var Bologna, Paris, Oxford og Salamanca.

Man ansatte lærere, geistelige de fleste, som ble kalt professor, doctor og magister.

Anselm av Canterbury nevnes som en av de første og viktigste skolastikere. Hans store styrke var logikk og intuisjon og han hyldet den platonske realisme. Hans hovedsetning ble berømt:

«Jeg vil ikke forstå for å tro, men tro for å forstå.»

Han la grunnlaget for den skolastiske formen:

1. De skrev alt på latin og bearbeidet alt det overleverte dialektisk!

2. De definerte begrepene, stillet dem overfor hverandre, gjendrev innvendinger og utgjevnet forskjellene mellom enkelte av  Fedrene.

3. De samlet alle dogmene til en sammenhengende sannhetstotalitet.

Aristoteles ble innbegrepet av fornuft. Hans måte å ordne og å begrunne på ble skolastikkens ideal.

Tomas av Akvinas  skrev, siste halvdel av 1200tallet, sitt hovedverk » SummaTheologiæ».

Dette verket omfatter alle vitenskaper og  hele menneskelivet innført i det katolske læresystem. Hvor stor betydning dette skriftet fikk ser vi av den debatt som fulgte, og så sent som ved Pave Pius x, 1903-1914, ble dette skriftet satt som enegyldig sannhet som legges til grunn i all katolsk opplæring.

Skriftet bygger på to grunnstener: den naturlige fornuft og troen.

Den Aristoteliske formen ble en overordnet rettesnor innen den skolastiske vitenskap:

1. Man formulerer først problemet, tesen.

2. Man fremfører fornuftsgrunner, fedrenes utsagn og skrifter som taler for tesen,

deretter henter man fra det samme det som taler mot tesen.

3. Først da debatterer man og trekker slutninger, setter en avgjørelse fulgt av betraktninger for og imot.

Denne formen var idealet. Og hva var galt med den?

Det er slik vi stort sett arbeider i skolen og i  forskningen i våre dager.

Hentet fra Wikipedia:

Den Hypotetisk-deduktive metode er et vitenskapsideal som står svært sentralt i vitenskap og forskning. Denne metoden går ut på at man

1.Starter med å fremsette en hypotese, basert eksempelvis på gjetninger, kalkulasjoner og/eller intuisjon, for deretter

2. Å teste disse hypotesene opp mot observasjoner fra eksperimenter og lignende, for til slutt

3. Å enten avkrefte den opprinnelige hypotesen eller styrke den.

Metodene er  sammenfallende, så når man ler av, eller forakter skolastikken, er det ikke den vitenskaplige formen man finner komisk. Det er mangelen på praktisk forankring.

Det er nettopp i møte med Galilei at dette blir tydelig.

Han var en praktiker, maskinmaker, i tillegg til sin teoretiske begavelse.

Når han fant ut noe,  laget han apperatur som kunne anvendes. Han oppdaget f. eks. lovene for pendelsvingningene og laget så et apparat til måling av pulsslag.

Han debatterte selv etter den skolastiske form, men innførte eksperimentet som gjevnbyrdig med skrifter og fedre.

Det grensesprengende var likevel at han uttalte seg kategorisk og ikke hypotetisk om det han så i kikkerten han hadde laget. Og særlig fordi det han så i kikkerten beviste at solen roterte om sin akse.

Man ba ham kalle det for en hypotese, så ville han slippe inkvisisjonen.

For kirken var det ikke et mål  å finne ut  hva som virkelig skjedde , det var skaperen og ikke det skapte man søkte, og nå kom det en som ikke hadde fattet poenget og pukket på å ha et «bevis » på noe som sparket ben på et av dogmene deres!

Galileis eksperimenterende vitenskap ble opplysningstidens ideal. Man målte, veiet og definerte, observerte og eksperimenterte og laget ting. Gløden og iveren var stor.

Ettersom kunnskapen innen de ulike fagene økte, ble det vanskelig å etterprøve alt. Man måtte stole på fedrenes observasjoner og  de mange aksiomer og hypoteser som etterhvert ble nødvendige for å «komme videre».

Man fikk igjen bruk for den skolastiske formen for vitenskaplig ordning og metode, og filosofien for å skape helhet av enkeltresultater.  Samtidig utviklet man et fagspråk,  ikke så ulikt det latinske.

Den hypotetisk- deduktive metoden ble  tatt i bruk først på 1900 tallet.

En elev i dag, vil gjennom utdannelsen utføre svært få eksperimenter, men han vil lese om noen utvalgte.

Han vil lære å le av skolastikken, og beundre Fader Galilei. Men han vil ikke lære at han selv , i hovedsak, får en skolastisk utdannelse, og han vil ikke lære å rette et kritisk søkelys mot egen virksomhet.

Svært likt den teoretiske  skolastiker vil han stole på sine kilder og utøve sin vitenskap som en klassisk Aristoteliker.

Hypoteser og teorier står som dogmer og aksiomer i vår nye «vitenskapskatedral», og for de nye skolastikerne er eksperimentet en «hellig » handling, rituelt utført og myteskapende.

De senere år har man vært nøye med at elevene må «tenke riktig» om «faktastoffet», så man har , for sikkerhets skyld utviklet en fagdogmatikk som elevene må lære.

Og likesom man i middelalderen siterte Fedrene og Skriftene,  har man i våre dager et system for viktigheten av å sitere og å bli sitert i de viktigste tidsskriftene.

Den store forskjellen mellom vitenskapen nå og dengang er ikke i den utøvende form, men i forskningens objekt.

Mens våre forskere søker i materien etter «virkeligheten», søkte datidens skolastikere i «virkeligheten» etter Gud.

oktober 15, 2011 Skrevet av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 9 kommentarer

Vi er synsere, alle sammen.

«Vet du dette?  Er det helt sikkert?»  spør man kanskje når noen hevder noe.

Svaret blir ofte:

«Tja.. jeg har lest om det»,

eller  «Wikipedia sier»,

eller «det sto i avisen»,

og » Jeg har ikke personlig undersøkt dette, men jeg syns…»

De aller fleste saker vi møter er  slik at  vi vet noe,  har lest noe, verdsetter noe og føler noe,  og slik danner vi oss en foreløpig mening  og sier : «Jeg syns at….»

Altså, man vet ikke sikkert,   men man har søkt kunnskap,  man har reflektert over informasjonen, man har gjennomtenkt saken  og  foretatt et verdivalg.

Denne prosessen hvor man spør, tviler, søker, diskuterer og velger  kjennetegner menneskets adferd.

Slik orienterer vi oss i tilværelsen, slik vokser vi  som personer  og slik former vi samfunnet.

Hele vår politiske aktivitet ,ja, samfunnet vårt, bygges ved disse aktivitetene.

Det er  fundamentet i vårt demokrati.

Noen velger standpunkt  litt kjapt, kanskje.

De orker ikke sette seg inn i sakene, og de er ikke interessert, eller de har ikke tid til det.

Likevel  føler de hva de skal mene.

Ja, selv  om synsingen bærer preg av overfladiskhet og lite saksopplysninger, kan man likevel stemme det samme som en som har satt seg grundig inn i sakene.

I politiske valg er det ingen kvalitetskrav til synsingen vår.

Vi kan høre politikerne snakke om politiske saker,  men like slipset til Jens best og dermed føle for å stemme på ham.

Ingen vil etterprøve om dine valg har med den politiske saken å gjøre. Man spør ikke etter motivene for synsingen.

En slik stemme teller helt likt med den stemmen som har fremkommet ved grundig gjennomgang av de politiske sakene.

Vi kan også føle tilhørighet med en gruppe og dermed, enkelt og greit, overta meningene deres. Det er så vanlig at man kalkulerer med det:

«Svenskesuget» kalte de den bølgen av «ja- stemmer»  som de ventet ville komme i Norge når svenskene gikk inn i EU, og politikerne ville gjerne time vår  stemmegivning slik at «ja-siden» kunne nyte godt av den effekten.

Vi har hemmelig valg. Ingen skal kunne stille deg til ansvar for hva du stemmer, eller motivene for din stemme.

Demokratiet er å godta  at alle stemmer er likeverdige.

I den demokratiske prosess er det det følelsesmessige verdivalget som blir avgjørende for hva du stemmer.

Kunnskaper og intellekt kan og bør påvirke følelsene våre, men selve valget  skjer i følelsene.

Demokratiets talsmenn, politikerne,  har et ansvar for å opplyse velgerne om alle saker.

Dersom partienes valgkampanjer legger stor,  eller ensidig, vekt på de emosjonelle sidene ved valgprosessene, har de sviktet sin samfunnsoppgave.

Demokratiet bygger på opplysning.

Det er viktig at alle får mest og best mulig informasjon om en sak før de blir bedt om å velge. Slik sikrer vi høyest mulig kvalitet på samfunnet vi bygger sammen.

Det er sørgelig at universitetene svikter oss nettopp i den demokratiske prosessen.

De lener seg tilbake i taus passivitet når valgsakene presenteres.

De, som representerer det høyeste kunnskapsnivået i samfunnet, setter kunnskapen utenfor debattene.

De lar medienes halvskolerte synsere styre debattene og stille spørsmålene, journalister som ikke er interessert i samfunnets ve og vel, bare interessert i om de kan skape en liten mediesensasjon som f. eks.:

«Sa han at Erna var tykk?»  og » Liker damene Jens?» og «Har du danset med Siv?»

Fagfolk bør ikke sitte på sin skrivebordsbak og le av den «dumme» debatten! De bør gå ned fra kunnskapspidestalen og delta i debattene med sin kvalitetssynsing!

De har, som kunnskapsbærere, et større samfunnsansvar enn  oss, og det er et stort svik mot oss alle når de trekker seg ut av den politiske arena.

Likedan har kirken, og humanistiske organisasjoner,  et stort ansvar i å skolere oss i verdivalg.

Hvor er deres hjelp når vi søker å foreta verdivalg?

De skulle være der, i den offentlige debatt, og vist oss hvordan følelsene kan skoleres ved etiske refleksjoner.

De skulle hjelpe oss til å se hvilke verdier som ligger i de ulike valgalternativene og bevisstgjøre oss egne motiver.

I mangel av  fagfolk og verdiveiledere, står vi som politiske barn i en propagandastrøm.

Hvem som helst kan servere oss hva som helst, og vi stemmer på det dersom vi ikke vet bedre.

Vi vet at barnets handlinger alltid springer ut av følelseslivet:  sympati/antipati og egen tilfredsstillelse.

Etterhvert som intellektet ser og tolker de sosiale og etiske kodene, og kunnskapen om tilværelsen vokser, vil barnet oppleve frustrasjoner.

Når den voksne sier :

«Hvordan kunne du gjøre dette, du som er så stor?»  og «Du som er så intelligent! Du skulle vite bedre nå! «

så er den unge egentlig enig i den voksnes kritikk. Han blir svar skyldig, for han visste bedre, men han forstår ikke at hans valg av handlinger fremdeles  ligger i følelseslivet.

Han kjenner på spriket mellom følelser og intellekt uten å lære å identifisere dette.

Dermed «stenger» han for innsyn noen år. For ordens skyld kunne han hatt et skilt i pannen : «Beklager! Stengt p.g.a. ommøblering!»

Puberteten er en kaotisk prosess på mange vis, og dette er en av de mange forvirrende saker som ungdommen må få på plass:

Å starte prosessen med å ta egne valg, altså, å la intellektet skolere følelsene som former våre handlinger.

Barnets «Jeg vil» og «Jeg kan», viker for den mer reflekterte «Jeg tror» og «Jeg syns».

Synseren er modnet og kan ta del i de politiske prosesser.

Synseren befinner seg i samspillet mellom kunnskap og mening, mellom sak og vurdering.

I denne prosessen er fagmiljøene våre viktigste inspiratører og oppdragere!

Dersom kirker og universiteter svikter oss,  står demokratiet i fare:  kunnskapen blir liten og valgene emosjonelt styrt,  som hos barnet.

Når politikerne  baserer  valgpropagandaen på emosjonelle knep,  vil mange reservere seg for den formen, og valgdeltagelsen går ned.

De intellektuelle finner ikke tilhørighet i det politiske liv, for man satser mest på de emosjonelle som man mener det er flest av.  Dermed håper man på at det skal gi høy valgdeltagelse.

Man finner det ut ved meningsmålinger, sies det, hvordan folk vil ha det. Så legger man opp til det,  for det viktigste er jo at de stemmer. Eller er det det?

Er virkelig politiske saker viktige i våre dager?

Hva vi stemmer er kanskje viktig for den enkelte karrierepolitiker, men er det av betydning for samfunnet?

Kanskje er så mange politiske avgjørelser  bundet opp i internasjonale avtaler at det ikke betyr noe hvem som sitter ved roret?

Kanskje er virksomhetene våre så detaljregulert  ved utallige forskrifter at politisk virksomhet bare dreier seg om kampen om vervene?

Er det å styre Norge redusert til administrasjonsarbeid?

Er det derfor slipset til Jens blir viktigere enn «de politiske sakene»?

Jeg kjenner meg som et uopplyst barn i dette fraværet av informasjon om saker i et samfunnet jeg trodde jeg kjente .

Mer enn noen gang trenger jeg fagpersonene med kunnskaper om det som har skjedd og skjer, for å kunne finne mening ved de demokratiske prosessene.

Jeg syns vi trenger kunnskapsbasert synsing! Og jeg syns våre kunnskapsinstitusjoner svikter sin demokratiske plikt.

Når synsingen blir kunnskapsfattig, florerer de sterke følelsene. Man får de kjappe misjonerende synsingene, og de ekstreme følelsesutbruddene.

Veien til de lave egoistiske verdiene er kort og enkel. Uten kunnskaper, refleksjoner og verdier,  fanges man lett opp av misjonerende og aggiterende krefter.

Buddah hadde rett i at en av de store ødeleggende kreftene i verden er uvitenheten.

Demokratiet er avhengi av en viss kvalitet for å fungere som samfunnsbyggende.

Vi, i dag, i vår «opplyste tid» representerer vel den største karrikatur på et samfunn:

Kunnskapen sitter tilbaketrukket på universitetene og ler av det politiske valg som ikke lenger evner å engasjere hverken  intellekt eller følelser, mens  politikerne appellerer til vår primitive og infantile følelse.

Og de politiske sakene? Hvem bryr seg? Er det ikke EU som bestemmer?

For å gi folk flest en politisk peiling, har man Rikssynserne! De forteller oss hva de syns i ulike saker utfra hva som er «politisk korrekt»!

Rikssynserne «syns» påfallende godt,  som skaldene eller  hoffnarrene i gamle dager.  De oppsummerer enhver sak og  legger føringene for den offentlige synsingen.

Man burde kunne stille store krav til deres synsing:

Klare krav til kunnskapsutvalg og åpenhet om og  dokumentasjon av utvalget.  Klare krav til å innvolvere oss i refleksjonsprosessene og til at de redegjør for deres verdivalg.

Desverre  har de medienes kjappe stil, hvor kompliserte saksområder forenkles, eller utelates, mens man bruker mest mulig sendetid på personlige vinklinger, når det er mulig.

De serverer synsingen sin med emosjonell styrke og overlegen mine, trygge på at de aldri vil få vanskelige eller krevende spørsmål fra sine kolleger. De behøver aldri redegjøre for sine verdivalg, og de serverer sin synsing som autoriserte sannhetsvitner.

Nå er det ikke slik at noen kan påberope seg sannheten. Vi er synsere, alle sammen! Mer eller mindre kunnskapsbasert, mer eller mindre etisk reflektert står vi i den samme prosessen:

» Å skape et godt samfunn for innbyggerne, et sunt og sterkt demokrati!»  Det skulle være vårt politiske mål, synsingens kjerne og motivasjon.

Jeg bebreider aktørene i mediene, kunnskapsinstitusjonene og trossamfunnene for å overlate «politikk» til «politikerne».

Jeg syns at vi, synserne, må ta tilbake vårt ansvar for å innhente kunnskap.

Vi må ta tilbake gleden over å reflektere åpent og diskuterende.

Vi må gjennopplive viljen til å klargjøre vilke valgmuligheter vi har.

Vi må tåle å vedkjenne oss og å erkjenne   vilke verdier man selv vektlegger og være villige til å debattere våre valg med oss selv og hverandre.

Slik kan vi  øke respekten for oss selv, hverandre og for demokratiet.

september 29, 2011 Skrevet av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | 10 kommentarer

Viten, filosofi og tro.

Jeg vokste opp med en glede over både eventyrenes verden, troens mysterier, vitenskaplig undring og samtalens gleder.

I voksen alder har jeg ikke funnet noe bedre enn det jeg lærte som barn, men jeg har møtt mange som lager motsetninger mellom disse ulike måtene å forholde seg til livet på.

Det snakkes ofte om viten og tro. Man setter de to begrepene opp mot hverandre.

Ordet viten representerer da vår tids moderne oppfatning av vitenskaplighet, mens ordet tro oppfattes som en religiøs aktivitet.

I debattens hete opplever man ofte at tro knyttes til den «uvitende/mørke» middelalder,  synonymt med «overtro».

Det sies: Hvordan kan du tro det? I vår opplyste tid!…..»

Og: » Det er bare overtro! Vitenskapen sier jo at….

Eller det sies:  Jeg tror ikke på noe før det er bevist.

Denne polariseringen av begrepene møter man ofte i debatter og populariserte fremstillinger, men den viser oss hvor  dypt skillet er  mellom de to hovedformer for bevisst bearbeidelse av tilværelsen.

Ja,  man  gjør det til en trossak å velge  mellom viten og tro.

I dette «valget» ser man ikke at man skaper et nytt fenomen: vitenskapstro.

Man sier: Jeg tror på vitenskapen.

Dermed mister man den åpne, søkende, spørrende vei, opplysningstidens vitenskapsideal,  hvor vi hele tiden legger ny viten til det vi visste fra før, og slik stadig endrer vår viten.

Denne ideelle erkjennelsesprosess kaster nettopp usikkerhetens skjær over vår viten i øyeblikket.

I våre dager betrakter man viten som en fast størrelse, noe man kan tro på.

Da brukes begrepet tro synonymt med » å stole på», og ordet har fått tilbake noe av sitt egentlige innhold:

Gleden over å ha tillit til,  stole på og å være sikker, trygg og glad, som barnet er trygg i foreldrenes kjærlighet og omsorg.

Troen er menneskets helhetsopplevelse i tilværelsen.

De enkelte trosspørsmål er mer en intellektuell øvelse, de influerer ikke på den dype grunnleggende helhetsopplevelsen .

Denne  hengivenhet i sinnet er troens anliggende, og når vitenskapen ønsker å  erstatte denne, ja, når den selv vil være gjenstand for troen, har den forlatt sin egenart.

Vi har mistet forståelsen for de vitenskaplige prosessene når vi sier :  «..Vi vet! Det er bevist at!..Så tro på det..!»

Og dermed har man postulert tolkningen av vitenskaplige enkeltresultater  som apsolutt sanne,  svært likt pavens uttalelser «ex katedra».

At vi, vanlige mennesker, kan uttale oss slik, er forståelig. Vi har kanhende behov for å forenkle virkeligheten til absolutter, fakta og bevis.

Men når vitenskapen selv  fremstiller seg som  forkynneren av ufeilbarlig viten, har den gått inn i rollen som  religion.

Den har sviktet sine egne idealer og gitt etter for trangen til å pryde seg med pavehatten,  erte religionene og innta maktposisjonene :

«Her er svarene på hvor menneskene kommer fra  og hvordan alt ble til»

og  «Tror du ikke på BigBang kan du ikke få arbeide ved dette universitetet»

og   «Tror du ikke på Darwin kan du ikke arbeide her!»

Den har byttet sin forskersjel mot autoritet og herskertrang og sin ungdoms undring med  død dogmatikk.

Vitenskap, tro og filosofi er som tre søsken på veg ut av samme vugge:  undringen over livet.

De tre holdt sammen i tidlige tider:

Gudene hersket og lærte opp menneskene, kultiverte dem, sier de eldgamle , og  ære og trofasthet var deres lønn.

Viten, tro og tanke  sto i en Gudstjenende sammenheng. De tre var underkastet Gudekongen og var rikt benyttet.

Vår historieskrivning gir oss bare et ekko av urtiden.

Myter, legender og eventyr overtar og legger små spor i sinnet om at «det var engang…»

Europa våknet til bevissthet ved de greske filosofenes grunnleggende spørsmål og ved den nye religionens magiske vekst.

Skoler og utdannelse fortrenger de lukkede profesjoner, og den åpne  kunnskapen står et øyeblikk alene før den finner filosofene og igjen samordner seg både tanke og tro.

I kirken blir skolering i alle vitenskaper  en naturlig del av ethvert teologistudium.

Slik ivaretok kirken helheten:  Viten, filosofi og tro i Guds tjeneste.

Men kirkens makt ble stor, og etterhvert ble det tydelig at deres gudstjeneste ble brukt for å fremme kirkens egeninteresser.

Tro, viten og filosofi ble brukt for å fremme kirkens makt og rikdommer.

Så kom skillet.

Individet sto opp mot helheten og krevde å bli hørt.

Luther(1500tallet) ville fortelle om den riktige tro.

Galileo (1600tallet) ville fortelle om den riktige viten.

Men kirken hadde  alt i sine skrifter.  Den forvaltet helheten:  tro, tanke og viten.

Teologien bygget de vakreste og mest komplekse teorier med disse vidunderlige redskaper.

Og kirken var generøs:  «Kall det en teori! Bare ikke kall det sannhet! Så er alt i orden.»

Men Luther og Galileo hevdet individets rett til å ha sin helt private sannhet.

Det innledet et systemskifte.

Luther ble talsmann for den individuelle tro, hvor troen alene var frelsende!

Mennesket kunne stå alene med sin tro og si: «Jeg tror at…!»

Galileo ble talsmann for den eksperimenterende og observerende  metode i vitenskapen.

Mennesket kunne stå alene med en vitenskaplig observasjon og si : «Jeg vet at…!»

Filosofiens hjelpende hånd fikk de begge etterhvert med, men Luther hadde  lite bruk for henne så hun skjenket  sin tjeneste til vitenskapen .

Både Luther og Galileo var talsmenn for å stå alene og å stole på sin egen dømmekraft:     «Tenk selv…!»

Protestantismen og opplysningstiden ble forløperne for vår moderne tid.

Men moderkirkens helhetlige anskuelse, deres synteser av tro, tanke og viten, fulgte ikke med på lasset.

Den protestantiske presten leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare teologi.

Vitenskapsmannen leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare en. Han fordypet seg i et område innen ett fag og drev bare med å måle fysiske  størrelser og observere dem.

Disiplinene ble ukjente for hverandre og konkurrerte om fyrstens gunst og midler.

De så skjevt til hverandre, som sjalu ektefolk, og hver for seg hadde de kongstanken i seg:  «Jeg har rett..!»

Fyrsten innkalte dem begge i sitt råd når han ville drøfte viktige saker, sammen med landets stormenn, og den helhet man hadde underordnet seg i moderkirken, var byttet med fyrstenes fragmenterte innsikt og skiftende interesse.

Den protestantiske verden var på veg inn i sekularisering , og den vitenskaplige disiplin led mest ved å stå alene med sine enkeltresultater og funn. Den manglet det helhetsbilde hvor disse funnene kunne ha noen betydning.

Filosofien ble vitenskapens  systematiske og helhetstenkende redskap.

Man utfordret den fragmenterte troen  ved å uttale seg om dens anliggender:

»   Er naturen guddommelig styrt?…»    og      «..Er ånden en funksjon av materien?…»

Og man fikk mange ulike retninger og skoler som speilet den vitenskaplige synsingen.

Filosofien ble en umistelig del av vitenskapen:

* Dens tenkning og forskning har til formål å forstå og å erkjenne tilværelsen i alle dens former.

*Den utmerker seg ved sin metodiske fremgangsmåte .

*Den legger avgjørende vekt på å bevise eller begrunne en påstand og ta hensyn til begrunnede innvendinger.

*Den er alltid klar for å la de forutsetninger man bygger på bli gjenstand for kritikk.

*Er bevismaterialet utilstrekkelig, skal man oppgi hvor stor sannsynlighet det er for hypotesen.

I tillegg til disse ideelle arbeidsmetoder, har filosofien vært systembygger:

Den har fastholdt og  frembragt helhetlige hypoteser og teorier. Disse står som det ypperste innen våre dagers helhetstenkning.

Denne fortreffelighet og deres store vekst og makt har ledet også dem i den samme fellen som moderkirken en gang gikk i.

Det blir viktigere å beholde og å øke egen posisjon enn å være tro mot egne ideer.

Hypoteser og teorier fremstilles ofte som vitenskaplige fakta, mens de egentlig er  filosofisk/vitenskaplige  tankemodeller og ledd i den helhetlige forståelsen.

Etter annen verdenskrig var man  opptatt av metodologiske spørsmål:

» Skal man bruke samme vitenskaplige metode i naturvitenskapene og i samfunnsvitenskapene?…»

Og, siden 1970 har vitenskapsfilosofien mere vektlagt å studere seg selv:

» Hva er vitenskapens sosiale og samfunnsmessige funksjon….?»

Og,endelig, i 2008 opprettet man «Prosjekt Vitenskapshistorie» ved universitetet i Bergen.

I denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, ble troen stående veldig tilbake:

Kirkene mistet sin politiske innflytelse, og folk hadde ikke lenger så stort behov for kirkens tjenester.

Troen ble en privatsak, og troens innhold opp til enhver.

Vitenskapen var blitt selvbevisst og ga klart uttrykk for at kirkens tro var ensbetydende med overtro.

I våre dager stiller vitenskapen trosspørsmålene:

«.. Vi tror på Higgs partikkel  og  jobber her ved Cern for å finne om det vi tror stemmer…!»

«…Vi trodde  at organismen er en utskrift av et genetisk program….»

Filosofiens fortjeneste i denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, kan neppe måles.

Både tro og viten har hatt sine storhetstider godt hjulpet av filosofien, men selv har den problemer med å stå på egne ben. Som egen disiplin har den påvirket oss, men ikke nådd ønsket makt i det brede lag av befolkningen, men ved denne aktiviteten har den igjen fått sin egen lille platform.

Det er en pekepinn når en bok som «Sofies verden» er oversatt til over 50 språk.

Filosofien har tenkningen som kan gjøre både tro og viten tilgjengelig , forståelig og attraktiv.

Den virker best sammen med sine søstre, og samhandlingen med vitenskapen har gitt dem begge enorm makt.

Antallet forskere og professorer i våre dager overgår langt antallet biskopper og prester.

F.eks. bare i Japan er antallet forskere 756 000, mens det totale antallet katolske prester i verden i 2008 var 408 024 .

Både USA og Kina har over 1.42 millioner forskere hver, og Kinas antall stiger raskt for hvert år.

Hva i de vitenskaplige teoriene som er viten og hva som er filosofi, er ganske uoversiktelig for oss legfolk.

Vi får servert syntesen og helheten som en viten vi skal tro på.

Vi har ikke, hver for oss,  kapasitet til å etterprøve deres påstander, eller å skille mellom tankebyggverk og faktisk viten.

Vi er  henvist til å tro på dem.

Men vi kan ha glede av å tenke over at viten, tro og filosofi er en metode/en veg vi går for å nå frem til erkjennelse av det som er.  Ordet metode er gresk og betyr nettopp «etter veien».

Vi har i praksis bare  to metoder/veier å gå:

Tro eller viten.  Begge veier er blitt tilgjengelige (til-gjenge=gå -lig, altså mulige å gå på) ved  filosofien.

Det er de to veiene som åpner Monopolspillet:  Kirkeveien og Parkveien.

De har hatt hver sin storhetstid, og deres maktkamp er uskjønn, for den følger Monopolspillets kamp om midlene.

Likevel har begge veiene bevart for oss, om enn fragmentert, den egenart som gjør dem attråverdige.

Det er likevel mulig å se helheten. Det er mulig å vandre både «Kirkeveien og Parkveien».

Det skjer når man, som i urtiden, har Gud som konge. Da går de tre stridige søstrene sammen og yter maksimalt i troskap mot sannheten.

september 11, 2011 Skrevet av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 11 kommentarer

Svake lesere gir «god» valgkamp!

Man blåser igang valgkampen med det store tallet:

300 000 leser for dårlig!

Det må høye tall til skal man få folk til  å høre etter når valgkampen i år igjen dreier seg om  skolen.

300 000 leser for dårlig, får vi vite.

Tallet forteller svært lite når det står slik uten oppfølgende analyse, bare med en overfladisk uforpliktende kommentar om at :

«….De fleste av dem er ikke analfabeter, men de mestrer ikke lesing på det nivået som kreves for å fungere i et moderne samfunn, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger….

….Så mange som en av ti voksne nordmenn leser så dårlig at de sliter i det daglige:

- 300 000 er faktisk et forsiktig anslag. Ifølge tallene til OECD ligger rundt en million nordmenn under grensen, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger….»

Denne vage informasjonen viser at  både aviser, forskere og politikere betrakter  forståelsen av tallet  som  uvesentlig.  Det var ikke analyse av tallet man ville ha, bare en åpning på valgkampen.

Slik viser de at de holder oss alle for å være svært dårlige lesere!

De regner  med at vi ikke har behov for å forstå det vi leser, og at vi heller har behov for sensasjon.

Å skape en liten sensasjon for å åpne en valgkamp er vel det eneste dette tallet kan brukes til.

Hva er vel 300 000?

Under 10 % av befolkningen!

1 milion er under  25% !

Er det en nyhet at under 10 % av befolkningen  ikke er gode nok lesere til å fullføre høyere utdannelse?

I Stortingets egen melding om kunnskapsløftet er dette allerede tallfestet som et forventet, selvfølgelig resultat.

Deres beregninger er at 5-15% vil klare å bli så sterke lesere at de vil klare å ta høyere utdanning, mens 5-15% ikke vil nå slike ferdigheter at de kan klare det. Resten, de 60%, som de fleste av oss er en del av, vil nå et nivå hvor vi kan klare å arbeide ved automatiserte prosesser.

Vi ser at de 300 000 ligger godt innenfor stortingsmeldingens prognoser.   Og det gjenstår å få vite hvor mange av de 300 000 som invalidiseres / uføretrygdes pga leseproblemene, hvilke aldersgrupper de representerer, kjønn, etnisitet ol.

Hvilken målestokk som legges til grunn  for å vurdere graden av leseferdighet, er også uklar. Det er interessant og berører oss alle:

* å ikke kunne lese /skrive navnet sitt, eller enkle stavelser, er ett nivå .

*å ikke forstå alle ordene man leser i grunnskolen er et  annet nivå.

*å ikke forstå ord godt nok til å ta høyere utdanning, er altså nå definert som «lesesvak»!

Jeg forstår jo at arbeiderbevegelsens mål er at alle skal ta høyere utdanning, men jeg har aldri før opplevet at vi skal definere de 85 % av befolkningen som ikke tar høyere utdannelse som  «dårlige lesere».

Den millionen Egil Gabrielsen henviser til er faktisk da bare under 25% av befolkningen.

Og det står virkelig ikke som mål for norsk grunnskole at den skal føre alle elever frem til et leseferdighetsnivå som kreves for å klare høyere utdannelse.

Nei, prosentfordelingen for leseferdighet som stortinget har kalkulert med og planlagt i sin siste skolemelding, er 15% 60% 15%.

Stortinget var forresten svært realistiske i sin prognose om at bare 5-15% kan klare å ta høyere utdannelse/ lederstillinger i samfunnet.

I 2010 var det registrert ca 241 000  innen alle sorter høyere utdanning.

Så mange har vi aldri før hatt på høyere utdanning!

Det er all grunn til å rope det høyt! Vi har idag flere på høyere utdanning enn noen gang tidligere.

Stigningen i dette antallet er formidabel:

Det var under 5000 universitetsstudenter i 1960, dette steg til 18 000 frem til 1980 og videre til 69 000  frem til år 2000.  Frem til 2010 steg universitetets elevmasse til 93.000  og samtidig steg elevantallet på all annen høyere utdanning, slik at vi i 2010 har dette rekordstore tallet :

241 000  registrert ved vår høyere utdanning!

Det fremstilles i mediene og i valgkampen som om skolens dårlige lærere er årsaken til at nesten en million mennesker er dårlige lesere.

Ja, vi lærerne har ansvar for, og  utfører så godt vi kan,  stortingets planer for elevene.

Vi jobber intenst for å kunne gi spesialundervisning  til alle dem som ikke lenger har spesialskoler.

Vi bruker mye tid på å planlegge hvordan  gi tilpasset opplæring til alle  som ikke lenger har rett på ekstra hjelp.

Men  dette har jeg forklart  i to innlegg jeg linker til her.

Forøvrig ønsker jeg at riksrevisjonen også undersøker forholdet mellom stortingets planer for skolen og skolens gjennomføringer av disse innen de rammer stortinget har satt.

Det kan være at både journalister og politikere kan defineres inn under begrepet «svake lesere».

Så hyggelig det hadde vært om politikerne hadde sagt:

«Vi har aldri før hatt så mange i høyere utdanning! Dette skyldes de gode skoleplanene våre, de supre skolene vi har, og lærernes dyktighet.  Skolen er et nasjonalt samarbeid hvor alle yter sitt ytterste!  Skal vi løfte ennå flere frem, må vi lage gode strategier for det. Vi i Høyre… eller vi i AP..osv. ønsker å ….»

og så kunne de kommet med valgtalene sine!

Det er lite motiverende å alltid bli stående alene med ansvaret for skoles negativte sider, som om vi dikter opp planer og rammer for denne selv.

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

september 1, 2011 Skrevet av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 6 kommentarer

Dataspill og vold…..

Mens vi fremdeles er berørt av massakeren på Utøya,

mens vi lover oss selv og hverandre «aldri mer» den 22. 07.11,

mens vi møter ondskap med kjærlighet,

mens vi taler om åpenhet og mer demokrati,

lar vi våre barn leke med, og perfeksjonere sine drapsferdigheter ved,  «spennende» data spill.

Barn er på mange måter involvert i vår voksenverden gjennom moderne media,

ofte en ensom foreteelse for barnet, alene på barneværelset foran skjermen,

en ensom mottager av all søppel vårt samfunn underholder seg med.

Aldersgrense 18 år står det på boksen 9åringen har satt på.

Hvem kan han dele inntrykkene med?

Hvem vet hvordan hans underbevisste sinn svarer på denne «barneleken»?

Det er noen som vet dette, som har førstehånds spesialkunnskap om dataspillet og hva det bevirker.

Som professor i  både militærvitenskap og psykologi, har Dave Grossman blitt tilkalt ved massedrap som fagperson innenfor vitenskapen drapspsykologi.

USA har ofte skolemassakre,  og hver gang har han konstatert det samme:

Barnet/ungdommen som skyter, har oppøvet drapsferdighetene sine gjennom voldlige dataspill.

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen «trygt» under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Det nevnes, som et eksempel, en 14åring som avfyrte 8 skudd mot sine medelever og traff  en medelev med hvert skudd.

Fem kuler traff hodet og tre overkroppen.

Ifølge FBI er det en treffsikkerhet som langt overgår en vanlig trent amerikansk soldat.

Det var første gang han brukte et håndvåpen.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

I hans bok:  «Stop teaching our kids to kill»,  ønsker han at produsentene av slike spill blir stilt til ansvar for det.

I USA er det forlengst slått fast at spillbransjen benytter samme strategier i spillstrukturen som det millitære bruker for å trene soldater til å bli «flinke» mordere.

Soldater  som ikke nøler,  som dreper på refleks og som har oppøvd ferdighetene til det.

Her sitter våre små barn, time etter time, dag etter dag med spesialtrening beregnet på militær spisskompetanse.

«De fleste som spiller spill blir ikke voldlige», sier man.

Nei, det er klart at de fleste av oss skjelner mellom virkelige drap og spill, og vi skiller mellom  sivilt og militært.

Men det er naivt å tro at spesialtrening ikke har effekt, eller ikke bevirker noen endringer i sinnet.

For enhver er den type voldstrening en påtrengende destruktiv kraft.

Jorurnal of Medical Association, av 10 juni 92, oppsummerte forholdene i USA slik, dengangen:

«Uten påvirkning fra skjermmediet ville det årlig skjedd 10 000 færre mord, 70 000 færre voldtekter og 700 000 færre voldlige overfall. «

Nå er det 10 år siden. Hva ville tallene vært idag?

Vi har fått en mektig lobby som hindrer at industrien av volds-spill og filmer blir holdt ansvarlige, men hvem hindrer oss i å ta ansvar for hva våre barn får » leke»  seg med?
Jeg har hentet informasjonen i dette innlegget fra Kristina Parow.

Hun skriver om dette i debattspalten i Morgenbladet 12-18 aug. og er foreldrerådgiver ved Institutt for pedagogikk og medieøkologi i Stuttgart.

Hennes sterke påminnelse til oss vil jeg på denne måten føre videre.

august 21, 2011 Skrevet av | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 5 kommentarer

Det var en gang ………..

I urgamle dager var kongen også prest.

Det var et ideal for herskeren å ha både «verdslig» og «åndelig»  makt.

Man skulle som samfunnets overhode, være en samlende leder for folket.

Man skulle ikke risikere at prestedømmet fikk makt på bekostning av kongedømmet, eller at de to autoritetene skulle være i strid med hverandre.

Jeg vil ta  frem og vise noen grunntrekk  fra historien som er relevante og interessante  fordi vi kanskje nå har møtt dette igjen i en moderne form, og at den moderne formen fremstår som  viktig for folk.

Jeg vil gjerne vise bredden i det historiske materialet, og  utbredelsen , for å antyde  hvor omfattende dette har vært.

****

De første sporene jeg kjenner til av denne konge/prest-tradisjonen  omtales i 1Mos.14,18.

Forhistorien er en pakt mellom flere konger om et opprør mot herskeren Kedorlaomer. I den krigen som fulgte deltok Abram. Han ville befri Lot, sin nevø, som hadde blitt bortført som krigsfange.

Abram bidro så sterkt til seieren over Kedorlaomer at kongen i Salem kom ham i møte for å takke ham:

«… Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet Abram….»

Historien viser at preste-konger var vanlig blant folkene der Abram bodde.

Abram kjenner vi som patriarken for både jøder, muslimer og kristne.

Over trehundre år før Abram  levet Nimrod.

Om ham står det i, 1.Mos. 9, at han fikk stort velde på jorden og hersket over Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear, Assur, Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen.

Tradisjonen lar Nimrod, være stamfar til prestekongene der.

Det spesielle forholdet mellom guden og kongen preget Mesopotamia og Hellas, ja,  faktisk på mange ulike måter preget det også hele Asia, Europa og Amerika.

Østens barnelærdom var fedredyrkelse, og  denne tradisjonen var  styrken i familie og samfunnsliv.

Det var velviljen til  fedrene, «de eldre» og herskerne folket ønsket seg, og tilbake ga de  ydmykhet og troskap.

Selv om Kina ikke hadde tydelige gudeskikkelser, hadde de fedredyrkernes forståelse av herskeren som mer «guddommelig» enn undersotten. Det er herskeren man ærer, lyder og ofrer til. Slik styrkes og heles samfunnet.

Vi gjenkjenner  det Romerske samfunn som hadde en tilsvarende tradisjon. «Pater familias»(pappa) var mer gudommelig enn resten av familien, og Keiseren var mest guddommelig fordi han var øverste hersker i riket.

Keiser Augustus ble yppersteprest for den høyeste Gud og fikk tittelen Pontifex Maximus, slik Nimrod i Babylon hadde tittelen «Supreme Pontiff».

Det er flere ulikheter mellom folkene i hva de la i denne tradisjonen, men i hovedsak sammenfattes de ulike variantene i betegnelsen prestekonge, man hersket over » hele» mennesket, både politisk og religiøst.

Tradisjonen kunne starte med at en Gud var den første kongen på et sted, og hans etterfølgere var enten valgt av ham, eller av hans ætt. Eller en konge var i kraft av å være hersker, mer gudommelig enn resten av folket.

Gudekongene  våre, i nordisk og nordeuropeisk Ynglingesaga, er direkte etterkommere av Odin.

Denne  guddommelige slekt kunne tolkes som at Odin var en  Gud, eller at Odin, som «Pater Familias» var mer guddommelig enn andre og at Odin  senere ble fedredyrket  som mer guddommelig enn de andre.  Uansett ville han stå i tradisjonen som kongeprest, som bærer av samfunnets samlede kraft, både den politiske og den åndelige makt forenet i en person.

Fremdeles snakker noen om «blått blod» i Europas kongehus hvor ættelistene går tilbake til Ødin.

Tydelige spor av vår nordiske anedyrkelse er bl.a å finne i  Orkenøysagaen.

Man forstår at når jødene og de kristne nektet å tilbe Keiserens gudommelighet, satte de seg utenfor en lang, sterk  og utbredt tradisjon.

Og selv om de kristne martyrene ble mange, ble likevel nettopp denne «pater-familias»-kulturen til hjelp i kirkens vei til makten. Kirkens pavefunksjon hentet  støtte i denne gamle kulturen, slik at Paven ble kirkens «pater familias» og dermed oppnådde han å bli den samlende kraft som Keiserne hadde hatt før ham. I sin utøvelse av både verdslig og religiøs makt ble han en  samlende «prestekonge» for det gamle romerske imperium.

I Amerika er de første spor av prestekonger i Cuzco-sivilisasjonen. Der er det Solgudens sønner som hersker etter samme mønster som gjaldt i Sumer og Egypt, med halvguddommelige regenter og prestekonger.

På 600tallet f.kr. fikk «prestekonge» kulturen flere innspirerende innspill ved skikkelser som Kung-fu-tse, Lao-tse, Japans guddommelige keiser, Zarathustra, Buddah, greske vismenn og Israelske profeter.

Om Buddah heter det:

Han ble født 563 f.kr. og hans fulle navn var Siddhartha Gautama. Siddhartha var navnet som viste hans kongeverdighet og Gautama var prestefamiliens slektsnavn. Navnet Buddah fikk han senere som en ærestittel.

Budda, som selv ikke hadde noen Gud han forkynte, var selv hovedarving til denne opphøyde prestekongeverdigheten. Og i denne tradisjonen ble han en stor lærer for mange folk.

Likesom Kinas keisere, i kraft av å være mer guddommelig enn andre, kunne sørge for den åndelige skolering av folket.

Jødedommen har sitt Messiashåp, den rettferdige kongen, den gode hyrden.Han er også prest der han sitter på  kong Davids trone. De har nøye opptegnet ættene, spesielt  av Juda og Levi  som er konge og presteætten, for Messias skulle komme av disse.

Kristendommen lar NT starte med Jesu ætteliste som nettopp dokumenterer Jesu rett til Jødenes Messiastittel. Jesus er derfor, for kristenheten, den rettferdige prestekongen jødene fremdeles venter på.

Kirkens strid med fyrstene om hvem som skulle ha politisk makt, og Lutheranernes allianser med de verdslige fyrster, viser hvor viktig denne helhetlige funksjonen, prestkonge-tradisjonen, var, helt opp til moderne tid, både hos kirken og hos fyrsten. De så hverandre som rivaler, eller samarbeidet.

I Norge har staten og kirken vært samarbeidspartnere, men kirken har hele tiden ønsket større selvstyre og mer politisk innflytelse, mens staten har villet prege kirken og forme den mer etter sitt ønske.

År 632  e. Kr. kom Islam.

Igjen en religion inspirert av fedrekultusen.

Islam betyr underkastelse, og ordet Muslim har samme språkrot og uttrykker:

«folkenes underkastelse og troskap mot herskeren».

Islams utbredelse blåste nytt liv i våre gamle tradisjoner.

Herskeren, kaliffen, er både religiøst og politisk overhode, slik tradisjonen overalt var og hadde vært.

Det kan nevnes mange flere historiske eksempler, men dette bør være nok til å vise hvor utbredt og hvor dype og omfattende  våre forventninger  til en «leder» er.

Likevel føler vi oss distansert fra dette.

Som om det er  et tilbakelagt stadium,  en barndom, som om vi satt på mors fang og fikk høre eventyr.

Eventyrenes verden har sine røtter i den tiden da byene hadde hver sin konge. Derfor starter svært mange eventyr  med formularet:

» Det var en gang en konge…..»

Og, ja, det er faktisk  både sant og visst , det var en gang…

*****

Nå har vi en helt annen tid…  ikke sant?

Vi som venter på Messias, Jesu gjenkomst, en ny profet, en ny giv i prestekongenes domene, er kanskje få? I hverfall er vi fåmælte! Vår tid er ute.  Vi er gått inn i eventyrenes sfære og er blant dem som var en gang.

Staten og kirken har nylig skilt lag, de hadde ikke lenger nytte av hverandre, og  kirkens åndelige lederskap var ikke lenger  av betydning for staten. Samtidig fastholdt vår konge at han var bundet til kirken.

Etter det fryktelige angrepet på arbeiderpartiets regjeringsmakt og deres ungdommer på Utøya, sørget hele landet.

Man kjente terroren som et angrep på hele folket og på demokratiet som institusjon.

Konge og kirke sto opp og trøstet og styrket folket. Og de viste seg som kloke, gode ledere i sorgen.

Men mest bemerkelsesverdig var folkets reaksjon på  Arbeiderpartiets leder, statsminister Jens Stoltenberg.

Han viste at han hadde empati og  sorgens evne, og at han kunne forrette sorgens tragedie slik folket ønsket det.

Han sto frem med både politisk og åndelig lederskap i en form  slik dagens mennesker ønsker å møte det, samtidig som han inkluderte både konge og kirke og alle tros- samfunn i den deltagende sorgen.

Dette rørte ved noe  dypt i folk og vekket et slumrende behov:

«…Jens er lederen vår.» .. «.. Jens har opptrådt som en leder for folket!…»   » Jeg er stolt over å følge en slik leder»…

Slik snakket folk.

Statsministeren viste seg som en samlende person,  en som evnet å håndtere både det politiske og det menneskelige  aspektet  i situasjonen.

Han viste oss i et glimt hvordan en  «prestekonge» av vår tid kan være.

Denne erfaringen vil vi nok få se fortsettelsen på.

august 16, 2011 Skrevet av | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 1 kommentar

Don Camillos lille verden

Forfatteren til denne sjarmerende boken, Giovanni Guareschi, har hentet don Camillo-skikkelsen fra sitt hjemlige miljø, Parma, den Emilianske sletten langs Po i nord Italia.
Her , sier han, kan de politiske lidenskaper nå faretruende høyder! Likevel er folk både tiltalende, gjestfrie og høysinnede og i besittelse av en høyt utviklet sans for humor.
Don Camillo er prest i stedets katolske kirke, og han er politisk motstander av kommunisten Peppone, borgermesteren på stedet.
Boken skildrer don Camillos lille verden og viser hvordan politiske slosskamper kan foregå åpent og ærlig, uten hat.
Don Camillo snakker stadig med kirkens store krusifiks, og Kristus svarer ham.

Forfatteren kjenner både krig, fattigdom, politiske omveltninger og konsentrasjonsleirenes liv fra innsiden. Han gjør oppmerksom på at personene i boken er hentet fra hans hjemlige miljø, men det Kristus sier skal ikke Kristus lastes for, det er helt og holdent forfatterens samvittighet som taler og etter beste evne gir oss sin Kristusskikkelse.

Her er en liten smakebit fra det første kap. i boken:

«…. Da valget nærmet seg, var don Camillo meget bestemt i sine uttalelser mot tilhengerne av venstrefløyen der på stedet – som enhver lett kan forstå. Det var derfor ikke til å undres over at det hendte som nå skal berettes:  En stille aftenstund da presten var på vei hjem, sprang en mann innhyllet i en kappe ut av en hekk og slo ham i hodet med en tung stokk. Presten kunne ikke ta igjen, ettersom han hadde en kurv med egg på sykkelstyret, og mannen var vekk i samme nu, som om jorden hadde oppslukt ham.

Don Camillo nevnte ikke et ord om det til noe menneske. Da han kom hjem til prestegården, satte han fra seg eggene på et trygt sted og gikk inn i kirken for å drøfte saken med Jesus, slik han alltid pleide når det var noe han var i tvil om.

«Hva skal jeg gjøre?» spurte don Camillo.

«Smør ryggen din med litt olje utrørt i vann og ti stille,» svarte Jesus oppe fra alteret. «Vi skal tilgi dem som fornærmer oss. Det er Skriftens ord.»

«Sant nok , Herre, men nå snakker vi om stokkeslag, ikke om fornærmelser.»

«Og hva mener du med det? Du kan da vel aldri mene at en legemlig smerte gjør mer vondt enn en sjelelig?» sa Jesus.

«Nei, selvfølgelig ikke.  Jeg er enig med Deg, Herre. Men Du skal ikke glemme at et angrep på meg som er Din prest, også er en fornærmelse mot Deg. Det gjør meg mer ondt for Din skyld enn for min.»

«Men har ikke jeg vært en større Guds tjener enn du? Og tilga ikke jeg dem som naglet meg til korset?»

» Det nytter ikke å diskutere med Deg, » utbrøt don Camillo. «Du har alltid rett. Din vilje skje. Jeg vil tilgi, men Du skal ikke glemme at hvis disse folkene nå føler seg oppmuntret av at jeg ikke tar igjen, og kløver hele gresskaret på meg en vakker dag, så blir det Du som må ta ansvaret på Deg for det. Jeg kunne nevne atskillige steder fra Det Gamle Testamentet…..»

«Don Camillo, kommer du til meg med Det Gamle Testamentet! Hva den siden av saken angår, så tar jeg hele ansvaret på meg. Og mellom oss sagt, så hadde du virkelig litt godt av det slaget nå i kveld. Det kan være en påminnelse om at du ikke skal komme med politikk her i mitt hus.»

Don Camillo tilga. Men en ting hadde satt seg fast i halsen på ham som et torskeben: nysgjerrigheten etter å få greie på hvem det var som hadde overfalt ham.

Tiden gikk. Så var det sent en kveld don Camillo satt i skriftestolen at han oppdaget fjeset til Peppone gjennom gitteret – Peppone, lederen for det aller ytterste venstre.

Bare det at Peppone kom til skrifte, var en begivenhet som kunne få noen hver til å måpe. Don Camillo følte en inderlig glede i sitt hjerte.

«Herren være med deg, bror, med deg som mer enn noen trenger Hans hellige velsignelse. Når var du til skrifte sist?»

«I 1918, » svarte Peppone.

«Du må ha syndet meget i alle disse årene, du som har hodet fullt av så mange vanvittige ideer.»

«Åja, kanskje det,»sukket Peppone.

«For eksempel?»

«For eksempel slo jeg dem med en stokk for to måneder siden.»

«Det er meget alvorlig,» svarte don Camillo. «Den som fornærmer Guds prest, fornærmer Gud selv.»

«Men jeg angrer,» utbrøt Peppone, «og dessuten var det ikke som Guds prest, men som politisk motstander at jeg slo Dem. Det var noe jeg gjorde i et øyeblikks svakhet.»

«Har du ingen andre synder å bekjenne, uten dette og din aktivitet i det djevelske partiet?»

Peppone tømte hele posen.

Men det var ikke noe alvorlig, og don Camillo lot ham slippe med tyve Fadervår og tyve Ave Maria. Mens Peppone gjorde bot ved alterringen, knelte don Camillo foran krusifikset.

«Kjære Jesus,» sa han «tilgi meg, men jeg må jule ham opp for Deg.»

«Ikke tale om,» svarte Jesus. «Jeg har tilgitt ham, og det må du også gjøre. Han er slett ikke noe dårlig menneske når alt kommer til alt, skal jeg si deg.»

«Kjære Jesus, Du må ikke stole på disse røde! Det er ikke annet enn løgn og bedrag med dem. Bare se på det Barabbas-fjeset!»

«Det ene fjeset er like så bra som det andre. Det er hjertet ditt som er fullt av gift, don Camillo.»

«Kjære Jesus, hvis jeg har vært Deg en god tjener, så vis meg nå en liten gunst. La meg i det minste få lov til å gi ham en over ryggen med dette lyset. For hva er vel et lys når alt kommer til alt, kjære Jesus.»

«Nei,» svarte Jesus. «Dine hender er skapt til å velsigne med, ikke til å slå folk med.»

Don Camillo sukket. Han bøyde kne og gikk bort fra alteret. Da han vendte seg for å gjøre korsets tegn enda en gang, kom han til å stå akkurat like bak Peppone, som fremdeles lå på kne ved alterringen, hensunket i bønn.

«Ja, Du har så rett,» ropte don Camillo og slo hendene sammen    og så opp mot krusefikset, «hendene mine ble skapt til å velsigne med, men ikke føttene.»

«Det er noe i det,» svarte Jesus oppe fra alteret, «men det sier jeg deg, bare ett!»

Foten for frem som et lyn. Peppone blunket ikke engang. Han reiste seg og sukket: «Dette har jeg ventet på i ti minutter. Nå føler jeg meg mye bedre.»

«Det samme gjør jeg,» utbrøt don Camillo. Han var så lett om hjertet som den rene, klare luft.

Jesus sa ikke noe, men det var lett å se at han var fornøyd, han også.

*************

Boken var svært populær på 50-60tallet. Det ble også laget film av boken.

Don Camillo ble spilt av den franske skuespilleren Fernandel, Peppone ble spilt av den italienske skuespilleren Gino Cervi. Flere småfilmer i sort/ hvit ble laget.  Youtube har flere småsnutter og her er en av dem.

Don Camillo und Peppone 1952-T1 – YouTube

http://www.youtube.com/watch?v=dEzF73HaR5w

Du +1-et dette offentlig. Angre

10 min. – 4. jun 2009 – Lastet opp av clembo007
xVariousElite 2 months ago in playlist * DON CAMILLO e PEPPONE. Erlebte gestern, wie auf dem GOTTverlassenen Bhf. meiner frh.

august 13, 2011 Skrevet av | Bøker, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | 2 kommentarer

Å stå mellom ekstremister.

Jeg leste  Kai Skagens kronikk i Dag og Tid, en meget lesverdig gjennomtenkning av Breiviks politiske begrunnelse.  Jeg anbefaler Skagens form for refleksjon over temaet, den gir et godt  utgangspunkt for samtale og  debatt.

Da jeg etterpå leste Lars Gules innlegg i Verdidebatt  og Pål Steigans innlegg på facebook  ble jeg noe forundret over  deres innlegg, som var pågående, uten selvransakelse og med fokus på «fienden».

Det skulle ikke mere til så ble minnene fra 1960-70tallet vekket til live, den gangen jeg møtte storbyen og utdanningsmiljøet der.

Hippikulturen hadde sin ekstreme  opprørsbølge, de intellektuelle misjonerte for hasj,  og universitetsmiljøet red denne bølgen.

Kvinnene skulle frigjøres, og Sirene, som hadde sin ekstreme variant av frigjøringen, preget miljøet.

Rødstrømpene kjempet, med knytteneven som symbol, for fri sex,  fri abort, barnehager  og  sjølrealisering!

Sovjetkommunismen hadde fått en mektig og  populær rival i Formann Mao,  og «den lille røde» stakk opp av skjorte-og bukselommer overalt, alltid for hånden.

Det var stadig samtaler om Maos fortrinn og Albanias  gode eksempel, ja, man applauderte  i henrykkelse over Kinas atomprøvesprengning og snakket begeistret  om kulturrevolusjonen.

Jeg ville ikke  frigjøres på Sirene-vis, og trodde ikke hat og knytteneve var en god vei, men det var flere saker de kjempet for som jeg forsto at de ville sloss for, bl.a likestilling,  som for meg var en selvfølge og som jeg hadde møtt fra barnsben av.

Jeg deltok sosialt i de fleste arrangementer, men kjente sterkt på avstanden jeg hadde til disse ivrige revolusjonære.

De var for væpna revolusjon, sa de, og når jeg betvilte det, jeg mente at de aldri ville trekke våpen mot landsmenn, svarte de med styrke at det ville de når den tid kom.

Flere ganger deltok forelesere ved endel av fakultetene på slike politiske/sosiale samlinger, og en av dem hadde fått i oppdrag å snakke meg til rette.  Jeg var i deres øyne svært religiøs, enfoldig, naiv og sta og skulle altså snakkes tilrette av autoriteten.

Foreleseren var en pen, godslig trebarnsfar. Han satte seg ved bordet mitt og innledet samtalen med: «Jeg hører du er kristen.»  Jeg svarte ja, og snakket villig med autoriteten.

Etter en lang vandring gjennom Darwin, Freud og Bibelens vanskelige selvmotsigelser sier han:

«Du vet, når vi får makten kan vi ikke tillate deg å snakke om troen din, du vil bli bedt om å tie eller sendes på omskolering.»

«Jaha, men om jeg etter omskoleringen  ikke kan eller vil tie?» spurte jeg.

«Da blir du fengslet og omskoleringen vil fortsette i fengselet.»

«Og, om jeg fortsatt ikke kan eller vil tie?»

«Da vil du bli likvidert,» sa han.

«Så er jeg glad dere ikke har makten,» sa jeg.

Samtalen var over. Den snille, smilende trebarnsfaren med de snille øynene, tok farvel med meg og formante meg til å ta til fornuften, og jeg  ønsket  det samme for ham.

Jeg forsto at han så på seg selv som en god mann som sloss i «det godes» tjeneste, og at han mente det godt når han  formante og advarte meg.

Jeg hadde trodd at all agitasjon bare var ord og ungdomsopprør,  nå var det som om jeg kjente formann Maos iskalde pust i nakken.

Likevel, jeg trodde ikke noen av dem ville kunne gjennomføre slik ondskap, selv om de mente det var godt, ikke hver for seg, men usikkerheten min var vekket:

Med en sterk leder kunne kanskje «massen» gjennomføre saker som enkeltmennesket aldri ville drømt om.

Det var en drikkevise som ofte ble sunget utpå kvelden : «Vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod…»

Selvsagt kunne det ikke falle meg inn å tro at det lå alvor i slikt tøv, men jeg var med på et selskap hvor trekkplasteret var et badekar fylt med unge høyres blod. Det var store saker! Folk lo og støyet på veg opp trappene til badet.

Der sto det, badekaret, blodrødt,  fylt til randen.

Verten tok en øse og øste opp i glass og delte ut som en nattverd :» Dette er unge høyres blod, ..drikk alle der av…!»

Det var ustyrtelige mengder med jordbærlikør, selvlaget, rådyrt! Og spøken ble verdsatt og drukket.

Jeg har aldri, ikke på bedehuset, ikke i noen religiøs forsamling, opplevet så sterk «misjonering» som fra disse «røde» revolusjonære.

Fremgangsmåten  deres var pågående, angrepsorientert, misjonerende, manipulerende og  preget av hersketeknikker,  og de var aldri i tvil! De hadde alltid rett! Og om de hadde tatt feil i går, så hadde de rett idag!

Jeg deltok i diskusjonene, eller lyttet til Sirenedamer som gråt i ølglasset over en abort som de forbannet, eller plukket opp småpiker som ramlet utdopet ut av de offentlige toalettene og fikk dem på beina.

Jeg forsto dem egentlig ikke.

De var sinte, eller gråt, eller var fulle av skadefryd, og felles for dem alle var et hat mot kristendommen, hvilket jeg stadig kjente trykket av.

Jeg oppsøkte flere ulike kristensamfunn, men klarte ikke trives i dem.

Jeg hadde hatt kloke foreldre,  rause og glade mennesker som interesserte seg for alt mulig og som vurderte alle mennesker som verdifulle.  Det var jeg glad for og jeg så på det som en styrke i møte med disse ivrige «røde».

De kristne samfunnene jeg besøkte var ikke inkluderende.

Det virket som om de hadde nok med å vokte over seg selv og dermed ble  «løse fugler» som jeg støtt bort.

Jeg fant ikke tilhørighet hos dem.

Men jeg forsto at de som var sinte på kristendommen  ikke følte seg hjemme i vår gamle kultur, og at denne gamle kulturen nå var i ferd med å smuldre opp.

Jeg hadde ingen tro på at «de røde» ville lage revolusjon, men jeg så dem «infiltrere» seg, som de sa, overalt i samfunnet. De hadde mange strategimøter om hvordan dekke hele samfunnet. Det var mange flinke folk, som kom i høye stillinger.

Kanskje noen av dem har moderert seg med alderen? Kanskje noen av dem ikke har det?

Å lese innleggene til Gule og Steigan var som å hoppe tilbake til debattmetodene fra den gangen.

Når man skal vise  mer åpenhet og mer demokrati, bør man legge ekstremistbeskyldningene tilside, for både «røde» og «blå» har sine ekstreme ytringsformer.

Og om «de blå» hadde Hitler  , som vi fikk å gjøre med under krigen, så hadde «de røde» både Stalin og Mao og begge parter hadde mange flere.

Så vi bør ikke dunke hverandre i hodet med verstingbeskyldninger og telle opp hverandres døde.

Dengangen var verdens motpoler USA og Sovjetsamveldet. Begge representerte yttergrenser for de kapitalistiske og de kommunistiske systemene. De kapprustet. De hadde ekstreme mengder atomvåpen.

Det ble  snakket mye om atomvåpenkappløpet, og folk fryktet atomkrig.

Partene satset på at terrorfrykten skulle være  sterk.  Man kappet om hvem som til enhver tid hadde flest og størst og mest effektive atomvåpen!

Resultatet av dette gav en  terrorballanse slik  at man holdt fred, fordi man ikke turte bruke atomvåpnene.

Der lå Europa, mellom ekstremister. For dem ville en bombe være like dødelig enten den kom fra «de røde»eller»de blå».

To verdenskriger hadde vi hatt, og vi fryktet den tredje, at den kanskje ville være med atomvåpen. Og vi hadde Hiroshima i friskt minne.

Neutronbomben, som «de røde» kalte «en kapitalistisk bombe»,  ødela bare menneskene og ikke bygninger og infrastruktur.  Den ble ikke tatt i bruk fordi den ikke drepte  øyeblikkelig, det ville gå noen dager før folk døde, og da ville de rekke å bombe tilbake.

Tiden var dominert av mange ekstreme handlinger, og vårt lille samfunn speilet forsiktig de tanker som var i tiden.

Akkurat som Hitler og Stalin og Mao var en av oss,  er Breivik  en av oss, et barn av vår tid.

Selv landsfaderen, Einar Gerhardsen, startet sin egen revolusjon under den store streiken i 1921. Han skulle være den lille gnisten som skulle antenne revolusjonen . Den var planlagt etter sovjetisk mønster.

Sitat fra http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article534160.ece :

«…Den 7. juni 1921, dagen før streiken ble avblåst, marsjerte arbeidere under ledelse av Einar Gerhardsen opp Akersgata og stoppet utenfor Aftenposten. Der gjorde han det klart at man ikke lenger «vilde taale dens skriverier». «Næstegang arbeiderne gik til kamp, skulde de tage med sig dynamit fra arbeidspladsen, og da fik de vogte sig de som sat der inde bak Aftenpostens vinduer.»  I denne perioden ble Gerhardsen fengslet flere ganger for ulovlige handlinger og for å ha oppfordret til ulovlige handlinger…»

Og Martin Tranmels opprop «dynamitt i borehullene», er betegnende for denne revolusjonære tradisjon.

Vi er i samme historiske tradisjon. Vi har mange like og ulike tanker.  Vi kjenner hverandre og vet at «de røde» følte seg utenfor i vår kristenkultur, og vi vet at de ytterste høyre føler seg fremmede i vårt «røde» samfunn. Og kristne er snart en utrydningstruet folkegruppe.

Ingen skal godta vold, som Breivik nå har levert et skrekkeksempel på, men det kreves av vårt «røde»  samfunn å være åpne også for dem som  vil kritisere.  Slik «de røde» selv har kritisert og forandret samfunnet vårt til å bli mer slik de ville ha det.

Vi må gi hverandre rom!

Vi må ønske å høre  hverandres synspunkter! Særlig velkommen må meningsmotstanderen være!

Dersom man ikke kan debattere det ekstreme og holder det for «farlig»,  så blir det farlig.

Den ekstreme » røde»  bølgen la sin utagerende adferd bak seg, de satset på en fredeligere revolusjon, med demokratiske spilleregler. Slik ble mange reformer mulige i samfunnet vårt.

Vi har flere partier i landet, og alle er ikke enige i alle reformene, men slik er spillereglene. Flertallet bestemmer.

Nå har vi mange svært dyptgående endringer i samfunnet.

Det er endringer mange bekymrer seg over og ikke vet hvorfor skjer  :

-EUs innflytelse på alle samfunnets områder,

-EØS-avtalen,

-de multinasjonale selskapenes makt over EU,

-Den rendyrkede kapitalismen

-miljøkatastrofer ,

-innvandring av flyktninger fra krig og naturkatastrofer, sult, arbeidsledighet,  vanskelige politiske konflikter mm

-internasjonale og globale hensyn og krav.

Vi er få i landet vårt. Vi står mellom ekstreme samfunnskrefter. Vi trenger hverandre, og vi trenger å høre hverandres  tanker for å kunne se oss selv og for å kunne gjøre kloke valg som passer vårt samfunn.

Vi kan ikke godta at ett politisk parti skal ha rett i alt de sier og gjør, mens en motstanders politiske tanker kalles virkelighetsfjerne, at han har et forskrudd verdensbilde, at tankene hans ikke har rot i virkeligheten og at han tror på konspirasjonsteorier.

Virkeligheten er ikke  en , virkeligheten er i kontinuerlig endring på et hvert sted til enhver tid.

Ingen kan fange virkeligheten og late som om han har enerett på å definere den.  Vi må lytte til hverandre, lære av hverandres virkelighetsbeskrivelser, som i de sosiale prosesser.

I all offentlighet må man tilstrebe saklighet, redelighet og åpenhet og der bør alltid være rom for  debatt, og det bør sikres at alle ulike politiske grupper har ytringsfrihet.

Slik  kan vi  lære av kritikk, og det er bedre å lære noe enn å få en fiende.

I et multikulturelt samfunn, hvor man setter pris på fargerikt fellesskap, utveksling av kultur og politisk mangfold, må det være mulig for oss , både ekstreme og moderate, å sette pris på hverandre.

«Ekstreme» og «moderate» kan ha gjensidig utbytte av hverandre. Man lytter til hverandre og får korrigeringer som, kanhende, i det lange løp er gavnlig for alle parter, også for landet.

august 5, 2011 Skrevet av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv, Synsing | 2 kommentarer

Tanker etter den 22.07.11

Jeg var på rotur i Oslofjorden. Vi er tre  søstre som rodde  Oslofjorden rundt og overnattet på kystledens hytter etterhvert som turen skred frem. En herlig ferieform!

Vi fikk melding om udåden den 22.07. på mobilen. Familien ringte for å fortelle oss om det som skjedde i Oslo og senere om det som foregikk på Utøya. De ville  si ifra at de var trygge.

Vår første tanke var at noen hevnet seg på Norge for vår delaktighet i krigshandlinger.

Det samme tenkte dem vi snakket med, og det viste seg at det hadde vært den første tanken til svært mange før meldingene om Utøya kom.

Vi tok feil.

Gjerningsmannen ble pågrepet  raskt og var norsk.

Likevel er den første tanken avslørende.

Vi har så vond samvittighet for krigene vi er med på at vi ser det som tenkelig at noen vil hevne seg.

Dette bør vi ta med i ettertidens refleksjoner og åpne debatter.

Vi ville forstått bombingen av Oslo sentrum bedre dersom noen hevnet seg på vår krigsdeltagelse.

Vi ville tenkt at vi fikk som fortjent.

Vi deltar i krig ,  vi slipper bomber og rammer med våre krigshandlinger mange uskyldige mennesker.

Slik er vi alle blitt medskyldige i massemord på mange fremmede mennesker, både kvinner og barn, som har det vi kaller en «feil politikk».

Det er handlinger som etser og tærer på vår samvittighet.

Men så kom meldingen om massemordene på Utøya, og vi kunne ikke forstå hva dette var.

En nordmann  meier ned barn og unge fordi han vil utrydde Arbeiderpartiet.

Han sier selv at AP fører en «feil politikk», en forrædersk politikk.  Han har tilogmed skrevet et langt manifest ,1500 sider, hvor han redegjør for det han mener.

Det var uforståelig for oss.

Jeg har, som mange andre, behov for å tenke over det grufulle som skjedde den 22.07. og på våre reaksjoner.

Hva gjør dette med oss?

Mediene gir oss hendelsene igjen og igjen, og de sender våre reaksjoner på denne store tragedien om og om igjen.

Både kronprinspar, statsminister og kirkeledere fremstår som kloke og gode ledere for et folk som møter ondskap med kjærlighet.

Jens Stoltenberg sier at Norge er forandret. Etter den 22.07. vil vi  være et åpnere samfunn,  sier Jens,  et samfunn som tar de vanskelige debattene fordi vi ønsker å ivareta og å styrke demokratiet.

Dette sa han i sin første tale  etter ulykken, og dette har han gjentatt og gjentatt som hans hovedanliggende.

Jeg merker meg det.

Det gleder meg.

Og om dette utmerkede forsett skulle gå i glemmeboken, eller bli for hardt å gjennomføre, gleder det meg at han har sagt og ment det.

For «mer åpenhet og mer demokrati»  er hans mottrekk mot den form for ondskap vi her står overfor.

Det er  hans medisin mot ekstremisme!

Denne «kuren» er konsekvensen av en erkjennelse.

Jens sier oss på denne måten hvorfor vårt samfunn kan skape ekstremister:

-Vi har for lukkede politiske prosesser.

-Vi utelukker det vi oppfatter som ytterliggående og ekstremt fra våre debatter.

-Vi har i mange saker et stort demokratisk underskudd.

Dette er «diagnosen» han stiller, og behandlingen blir følgelig: » mer åpenhet og mer demokrati».

Medisinen må taes av hele folket, men «sykdomstilstanden» er først og fremst skapt av hans eget parti.

APs lederskap har vært preget av «å få sine saker gjennom», og i den politiske iver kan det ofte mangle både åpenhet og debatt.

Denne erkjennelsen ligger i Jens Stoltenbergs utsagn om «mer åpenhet og mer demokrati».

Dagene er travle, saksmengdene enorme, sakene ofte upopulære EUdirektiver og debatter tar tid. Det er ikke lett å håndheve demokratiske spilleregler i alle prosesser.

Dersom et synspunkt mot en sak virker uvesentlig og fremmed, vil den raskt avvises.

Og,  dersom et synspunkt kan skape vansker for gjennomføring av saken, vil man også søke å avvise det uten debatt.

Å gjennomføre store, upopulære saker , har AP i regjering, lang trening i.

Som dyktige administratorer har de f.eks  klart å privatisere offentlig sektor og alle offentlige foretak,  selv om partiet AP er for  statlig eierskap og kontroll. Det er slike utrolige politiske utmanøvreringer av all politisk motstand som viser at deres vilje til makt er langt større enn deres vilje til demokrati.

Det er derfor svært innsiktsfullt og modig av statsministeren å love større åpenhet og debatt.

Det gjenstår selvsagt å se hvordan dette løftet vil bli holdt.

Men vi, folket, må gripe denne anledningen til å ta tilbake de demokratiske prosessene!

Demokrati er ikke at et parti skal bli mektig nok, og smart og frekt nok, til å la landet gjøre ting folket ikke vet, eller ikke vil.

Demokratiet skal være et uttrykk for folkeviljen, og et demokratisk parti vil programfeste det.

Jeg ble glad da jeg hørte at Dagbladet vil ta jobben med å lese de 1500 sidene til ABB,Anders Behring Breivik, og så formidle det til oss.

Jeg håper at dette er begynnelsen til at mediene vil ta tilbake det frie ord.

Mediene og politikerne må begynne å stole på at folk er istand til å tenke selv, at de kan vurdere saker når de bare får  informasjon.  Ja, de må tilbake til den erkjennelse at det er folkets diskusjoner som er demokratiets fundament!

Dersom man holder tilbake info, manipulerer med kunnskapsformidling, legger lokk på medienes informasjon om ulike saker og forteller folk hva de bør tenke og mene, har man brakt landet ut av demokratiets sfære.

Slikt overformynderi er å vise forakt for folk.

Det er store og modige ord som er sagt av landets ledere. Og det er ord folk verdsetter.

La oss håpe at det blir mer enn ord.

La oss bidra til at det blir handling.

juli 31, 2011 Skrevet av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | 4 kommentarer

Under lindetreet

«Kom,» sier han, «linden blomstrer!»

Datei:Linde013.jpg

Vi tar kurvene og saksene med.

Treet er enormt, sikkert 15-20 m, og nå bugnet det helt fra topp til bunn av kaskader av hvitgule blomsterklaser.

Blomstene er  tunge av nektar så grenene luter seg helt ned til bakken.

«Det blir regn,» sier jeg, » skal vi vente til det er over?»

«Vi merker ikke regnet under linden», sier han, «det regner ikke der.»

Vi skyver litt bladverk til side og går inn.

Hvelvingen over oss er mørkegrønne blader i tett mosaikk, med blekhvite myriader av duftende blomster.

Det summer og brummer fra hvelvingen i mange tonearter, som om  alle nektersamlende samfunn boler her.

«De bryr seg ikke om oss. De er bare opptatt av nektaren,» smiler han.

Vi lytter til konserten under linden mens vi klipper av kvast etter kvast. Kurvene bugner etterhvert.

Duften er intens.

Lyset er  mykt.

Fingrene våre er fulle av treets klebrige safter.

«Vet du at linden er hellig?» brummer han, «like høyt respektert som eik og svarthyll.»

«Jaså?» summer jeg….

» Også tilhører det gudinnen Frøya.»

Alt  dufter lindeblomstdop.

Det er en kort og heftig blomstring på linden, og blomstene må taes mens de er hvite.

Det er et kappløp med de summende nektarsankerne som lodne av pollen bestøver blomst etter blomst.

Vi må gå hit i morgen også.

GOD SOMMER TIL DEG SOM ER INNOM!

juli 9, 2011 Skrevet av | Blogroll, Drøm/stemning, natur og dyreliv, privatliv | 5 kommentarer

Alternativ medisin og NAFKAM

Jeg leste artikkelen «Placeboaffekten» av Maren Næss Olsen, i Morgenbladet for 24-30 juni.

Den handlet om NAFKAM , nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, og den stilte noen spørsmål til Vinjar Fønnebø, NAFKAMS direktør.

Jeg ble  skuffet da jeg leste denne artikkelen,  fordi den fremstiller forskningssenteret som et påfunn av Høybråten og hans parti.

Siden dette er faktisk feil, undrer det meg at Maren Næss Olsen fremstiller det slik.

Hun nevner Aarbakkeutvalget, så hun er kjent med det, men nevner bare sluttdatoen for dette utvalgets arbeide, 10. des. 1998, og denne datoen  passer med tiden for Bondevikregjeringen hvor Høybråten var helseminister.

Men Olsen nevner ikke når utvalget ble oppnevnt.

Det ble ble opprettet av Sosial- og helsedepartementet i april 1997, under Aps regjering med Jagland , mens oppnevnelsen hadde sin årsak i et  stortingsvedtak  i 1995.

Det var  APs regjering, med Gro Harlem Brundtland i spissen, som planla og startet dette arbeidet.

Hvorfor nevner ikke Olsen det?

Hun velger å fokusere på Høybråten,  for å få frem et inntrykk av at Statens forskningssenter, NAFKAM,  egentlig er  et typisk  KrF-påfunn,  som om det dreier seg om religion og liknende overtro.

Vi som fulgte med dengangen vet at  forskningssenteret i Tromsø var et av resultatene av arbeidet med en  gigantisk helsereform som  EU gjennomfører, og som har vært så krevende at vi fremdeles sliter med å gjennomføre alt sammen.

Ett av målene i EUs helsereform, er å likestille alternativ medisin med skolemedisin i det offentlige helsetilbudet.

Dette målet i helsereformen var formulert i Amsterdamtraktaten og var traktatens milleniumsvisjon.

Det foregikk en debatt i EU, og i Norge, om hvordan man skulle gå frem med milleniumsvisjonen.  Det ble sett på som spesielt vanskelig å håndtere dette.

Alle landene skulle arbeide for å løse dette på sin måte, men de skulle samarbeide  om utformingen av dette i helsereformen.

Norge valgte sin modell for å løse denne vanskelige oppgaven.

Jeg vil sitere NOU 1998 «Alternativ medisin»  som er resultatet av Aarbakkeutvalgets arbeid. Her fra historikken meldingen selv presenterer:

Etter forslag fra Sosialkomiteen
fattet Stortinget 7. juni 1995 følgende romertallsvedtak vedrørende
alternativ medisin:


*Vedtak VI «Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora
bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor
alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av
alternativ medisin i et eget register må intensiveres.»


*Vedtak VII «Stortinget ber Regjeringen om å oppnevne et helsepolitisk
utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner
innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ
medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.»


*Vedtak VIII «Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning
av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre
arbeidet med lov om helsepersonell.»


*Vedtak IX «Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere
effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På
dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ
medisin.»

Interesserte kan jo lese NOUen i sin helhet, den er svært interessant og gir svar på f.eks. hvordan man omdefinerer betegnelsen alternativ medisin og hvorfor. Det er nyttig lesning dersom man vil finne  igjen alternativ medisin i  dagens/fremtidens helsetilbud.

Vi ser altså at oppnevnelsen av Aarbakkeutvalget, og NAFKAM, har sin årsak i denne henvendelsen fra  Sosialkomiteen til Stortinget, under APs regjering.

I tillegg var det:

(sitat NOU1998)

«allerede oppnevnt en referansegruppe
for alternativ medisin som har gitt råd til departementet i forbindelse med
departementets oppfølging av vedtakene. Som videre oppfølging av vedtakene
oppnevner Sosial- og helsedepartementet i tillegg Alternativ medisinutvalget.
Utvalget får i oppdrag å utrede hvilken plass alternativ medisin bør
ha i det samlede helsevesen i Norge.»

Doktor Gro Harlem Brundtland  sørget for å sikre grundig håndtering av EUs 1000årsvisjon. Hun kjente, bedre enn noen, hvilken motstand en slik ordning ville møte i fagmiljøene, og hun hadde klare strategiske grep for å arbeide med dette.

Jagland overtok da Gro gikk av. Han var statsminister frem til valget var over, høsten 1997.

Han sa dengangen,  offentlig, til stor glede for pressen som slo det stort opp, at han hadde vært hos homøopat.

Han lanserte  «positiv til alternativ medisin»  tanker, så vi fikk  inntrykk av at Jagland var visjonær og at dette  å oppvurdere alternativ medisin var hans nytenkning.

Da han ikke fikk valgoppslutning over 36,9%  og måtte overlate  til Bondevik å danne regjering, var arbeidet med helsereformen godt igang.

Bondevik fulgte opp det  Stortinget hadde vedtatt.

At det var Høybråten som da var helseminister, hadde liten betydning.

NAFKAM ble opprettet for å håndtere vedtakene Stortinget fattet i 1995.

Og, som Olsen riktig påpeker, nåværende direktør i NAFKAM, Vinjar Fønnebø, var medlem av Aarbakkeutvalget.

Det var et svært vanskelige mandatet som lå til grunn for opprettelsen av  NAFKAM,  men de har  håndtert dette så dyktig at de internasjonalt er blitt et flaggskip i arbeidet for å realisere Europas milleniumsvisjon.

Les gjerne tidligere artikkel om

AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.

juli 6, 2011 Skrevet av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Røkestopp/helse, Visjon og viten | 2 kommentarer

Geithams i tusentall.

Jeg ser av VG  at det er funnet en geithams til i sommer.

Jeg tror mange har denne vepsen i nabolaget uten å vite at det er geithams. Det er ikke lett å skjeldne disse fra annen veps vår og forsommer, for størrelsen deres øker utover sommeren og når sitt høyeste godt ut i juli.

Jeg hadde et bol på loftet med over 2000 geithams og var deres nabo gjennom hele sommeren,  jeg meldte fra om funnet, og fikk vepsen DNA testet. Her er bildet som dengangen sto i avisen.

Geithams avis bilde

...

De er kommet tilbake i år, men ikke på helt samme sted, og jeg har derfor igjen gleden av å observere denne arten på nært hold.

Jeg tilbød entomolog Lars Ove Hansen  det enorme vepsebolet, med det omliggende miljø,  men fikk ikke respons på det.

Fordi Lars Ove Hansen til VG gir et feilaktig bilde av dette insektet, som farlig og plagsom, vil jeg dele de erfaringer jeg har med dette dyret.   Det er faktisk fredelig og lar deg og din grillmat og din brus være i fred, derimot vil det søke mot lyskilder, som lampen din når det er mørkt en sensommerkveld. Ser du bolet deres, er det også karakteristisk, og lett å skille fra det vanlige vepsebolet.

Jeg er redd for vanlige veps , fordi de er inpåslitne og plagsomme ved  utemåltider av enhver art, men geithamsen holder respektfull avstand.

Jeg gjengir her den artikkelen jeg skrev mens jeg fulgte geithamsen på nært hold:

********

Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.

Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”

Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.

Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.

Første møtet med den var på verandaen.

I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.

Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.

Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!

Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.

Senere så jeg flere av dem.

De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.

De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,

som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.

Jo mer jeg så av dem, desto roligere ble jeg.

Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.

Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.

Jeg oppdaget at de ofte smalt i vinduet om kvelden, etter mørkets frembrudd.

Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.

Den var bare opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.

Jeg tok den frem for å se nøyere på den.

Barneboken «Maja Bi»

Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?

Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.

Så søkte jeg på nettet.

Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde:

*Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm.

*De geitehornliknende antennene.

*De lange rovdyrklørne.

*Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever.

*De smale, lange brunrøde vingene.

*Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.

Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.

Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.

For en jeger!

Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder.

Var det slike ufyslige stinkende rester på loftet?

På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag.

De klipper av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.

For en jeger!

Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her med min manns spesialkikkert. Jeg kan se dem tygge maur og annet mens de flyr og holder byttet fast med bena.

Geithamsen er sannelig innsektenes store, stygge ulv!

Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!

Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.

Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.

Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.

Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?

Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?

Svært nyttig!

Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.

Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.

Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.

En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.

Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!

Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.

Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..

I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.

Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.

Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.

Tja.

Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.

Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!

At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.

Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.

Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK

Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?

Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol. Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!

Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.

De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.

Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.

J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.

Så det virker som om den var der år etter år.

Bolet er vakkert.

Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.

Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.

Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.

Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.

Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.

I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.

Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.

De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.

I løpet av dagen var vindskadene reparert.

Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.

Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?

Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?

Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?

Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.

Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.

Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.

Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.

Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.

De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?

Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.

Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.

Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.

Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !

Men hva gjør man med den?

Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.

Vi håper de er interessert i bolet til “Vespa crabro” som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.

Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene , for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!

Boken “Maja Bi og hennes eventyr” er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.

Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.

Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!

*****

Dersom noen skulle ønske en «avlegger»  av hovedbolet, i forskningsøyemed for å prøve ut en kontrollert utbredelsesform, med bolkasse , har man mulighet til å finne det her. Jeg har ihvertfall foreløpig kontroll på et  eksemplar.

juli 4, 2011 Skrevet av | Bøker, Blogroll, natur og dyreliv, privatliv, Visjon og viten | 7 kommentarer

Er historien «himmelstyrt»?

På Verdidebatt har det vært mange innspill og kommentarer knyttet opp til antisemitisme.

Når Norge kalles en versting blant antisemitistene i verden, rykker Jonas Gar Støre ut og rydder opp i begrepsbruken. Vi har antisemitisme, desverre, men vi er ikke verst.

Nå var Støre opptatt av å dempe dette bilde av oss som verstinger, og det var sikkert i beste mening, men jeg ønsker å stoppe noe lenger ved dette.

I et tidligere innlegg, Jøder og rasisme,  har jeg trukket fram at våre moderne forskere faktisk er opptatt av å plassere skyld og  å finne  verstinger.

I innlegget har jeg har en  gjennomgang   av jødeforfølgelsen i Europa de siste 2000 årene.

De fleste av oss normalt skolerte,  kjenner dårlig denne delen av vår historie.  Vi er vant til å høre om verstingen, Hitler, og tror kanskje at antisemitismen startet med ham.

I denne forbindelsen fikk jeg spørsmål om historien er «himmelstyrt».

Jeg ble glad for spørsmålet, for det illustrerer godt en fortiet side av de tankene som  tempererer debatten om dagens Israel og antisemitismen.

Historie, ordet er gresk og betyr vev. Så  historiens tekster blir et vevet tekstil.

I historiens store veggteppe er alle vevet inn og bidrar til det store felles bilde av vår tid.

Vi ser at i selve ordet ligger erkjennelsen av at det er en som  «vever».

Så lenge historieskriveren elsker fakta og saklighet , så lenge vil vi ha den tilnærmet beste fremstillingen. Men det er ikke selvsagt , desverre! Han kan fort la særinteresser eller politiske hensyn overskygge det ideelle, han kan forholde seg mer eller mindre ydmyk til de begrensninger det er på vår tillgang til alt som er å vite og han kan unnlate å begrunne sitt utvalg av informasjon.

På 1700 tallet, i kjølvannet av opplysningstidens idealer, bestemte forskermiljøet i Norden seg for å legge et lokk på all gammel kunnskap. Nå skulle enhver informasjon først godkjennes av den moderne vitenskap, før den ble videreførbar kunnskap.

Dette høres fint ut, og på mange måter var dette utmerket, men man mistet dermed det de gamle kunne, og deres måte å tenke på ble uforståelig.

Når vi snakker om Bibelens profetier, beveger vi oss ut av moderne vitenskaplig historieforståelse og tilbake til en kultur som nå er blitt uforståelig.

Den gangen var det vanlig blant folkene å tenke at verdens historie var himmelstyrt:

Astrologien var læren om at de tolv hus i Zoodiaken og solens og planetenes gang gjennom disse, påvirket alt levende på jorden.

De gamle magerne som var spesialister på dette, tydet himmelens tale for ethvert sted til enhver tid. De » så»  f.eks. stjernen over Betlehem, og kom for å tilbe den store kongen som nå var født.

Jødene skilte seg allerede da ut fra folkene omkring. Efter deres lov skulle de ikke spørre stjernetyderne om hva som skulle skje, men de skulle spørre Herren, Israels Gud, om fremtiden.

Israel hadde egne seere og profeter(pro=før, fekit= si) som skulle  si hva som skulle skje før det skjedde.

Det var ikke lett å profetere ord fra Herren, Israels Gud.

Herrens profetord var oftest forskjellige fra magernes og stjernetydernes profetord, og de var ofte vonde domsord som jødene helst ikke ville høre. Ja, de stenet sine profeter og ville heller ha gode nyheter fra yrkesprofetene rundt omkring.

Vi kjenner altså til at :

*Våre vitenskapsmenn har tatt styringen med hva vi skal få vite av historien, og tolkningen av den.

*Astrologien  lar himmellegemenes bevegelser i Zoodiaken sette rammene for de historiske hendelser, og dette kunne  magerne  regne ut og utlegge.

* Herren, Israels Gud formidlet profetene sin verdensplan, og jødenes sjebne.

Vi kjenner til dette, men kjenner det vel egentlig svært dårlig,   ihvertfall  for dårlig til å kunne føre noe sannhetsbevis for noen.

Men vi  ser staten Israel idag med våre hjerter, og uroes av disse spørsmål dypt i sinnet:

Var det Herren, himmelen og jordens skaper, som valgte deg, Israel, ut fra folkene dengang?

Er det Herrens utvalgte vi har trakkasert og forfulgt opp gjennom historien?

Sier vi nå, som de sa dengang :  «Se der er arvingen, la oss slå ham ihjel!»

juni 19, 2011 Skrevet av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 13 kommentarer

Schrødingers katt og «nær døden» opplevelser.

Jeg har hørt på Schrødingers katt to uker på rad og undret meg.

Det siste programmet handlet om «nær døden» opplevelser:

Man opplever å gå ut av kroppen og se seg selv og det som skjer, utenfra,  eller man ser livet passere revy,  man kan se et sterkt lys og ofte en tunnel som ender i et sterkt lys  eller man kan se nære avdøde komme en i møte.

De  presenterte  fenomener kan, om de har en sannhetsgehalt, gi  oss tilbake et religiøst menneskesyn,  at mennesket er mer enn  materien,  at bevisstheten er noe selvstendig, mot det rent materialistiske synet vitenskapen over lang tid har gitt oss.

Umiddelbart gledes jeg over at vårt nære vitenskaplige miljø har fått et slags ønske om en religiøs dimensjon innenfor sine virkelighetsdefinisjoner. Men jeg blir ganske kjapt i tvil om at et slikt ønske er årsaken  til dette noe pussige innslaget.

Hvorfor er de plutselig positivt interessert i områder fra vitenskapens grenseland?

Og hvorfor presentere døden som lys og lykkelig,  med en aura av vitenskaplighet?

Tidligere kan de ha hatt liknende emner, men da har de brukt «vitenskaplige» argumenter  mot den  religiøse  forståelsen .

De to siste programmene er derfor  unntak fra deres tidligere policy.

Man har, i begge tilfeller,  en propagandistisk agenda, desverre, og ikke en genuin forskerinteresse.

De vil kanskje si at først nå er vitenskapen blitt opptatt av at det forskes i slike fenomener på vitenskaplig vis.  Og at  Schrødingers katt bare var opptatt av de vitenskaplige sidene ved fenomenet.

Tja!

Jeg  blir noe «satt ut» av at et program som tidligere har motsagt enhver «religiøs» tilnærming til slike fenomener, nå, plutselig, er svært interessert!

Jeg har sett  russisk og amerikansk forskning på slike fenomener siden jeg var ung. Det nye nå er at forskerne hører til vårt hjemlige miljø.

Den «vitenskaplige forskningen» Schrødingers katt» presenterte, var heller ikke kommet lenger enn til «innsamling av data» stadiet, og det var ingen referanser til annen, hverken tidligere  eller nåværende, forskning.

Hadde programmet vist til det enormt store forskningsmaterialet som finnes om dette, ville jeg tenkt at dette dreier seg om seriøs  forskerinteresse, men nei,  det var kun  eksempler på fenomenet man brukte sendetiden på.

Man vinklet det personlig, «filmet» nær døden opplevelsene til to av personene i forskningsmaterialet, og presenterte deres vitnesbyrd om hvor fantastisk deilig dødsopplevelsen var.

«Jeg har aldri vært så lykkelig!» sa kilden.

Jeg tenker umiddelbart på Fantareklamen fra min ungdom : «Så godt at det er gøy å være tørst!» og kjenner en trang til å gjennopplive realismens og skeptisismens verktøy for å forholde meg til dette «væromslaget» i vitenskapsmiljøet.

Hvorfor kaller de det «nær døden» opplevelse?

Betyr det at man ikke har denne opplevelsen ellers i livet?

Første gangen jeg hørte om å forlate kroppen og å sveve noen meter over sin egen kropp, var av min mor.

Hun lå på sykehuset i Kristiansand,  i 1960, med noen rør gjennom kroppen. Et av rørene var for urinen, at den skulle komme ut, og hun måtte selv ligge og passe på at det ikke ble tilbakeslag  til kroppen.  Enda så syk som hun var, hadde ikke sykehuset nok folk til å gi henne tilsyn, derfor ga de henne  ansvar for å passe på en så livsviktig funksjon selv .

Hun fikk ikke lov til å snu på seg, ikke bøye seg for å klø seg noe sted, så ikke rørene skulle komme i ulage. Dette var en forferdelig vanskelig tid syntes hun.

Sykehuset (eller en sykepleier) lot hente en yogalærer til henne, for at han skulle lære henne en avslapningsteknikk som kunne være henne til hjelp.

Av ham lærte mor å «legge kroppen fra seg».

Til å begynne med hadde hun gleden av at smerter og ubehag forsvant, ikke det at smertene ikke var der, de var der, men hun hadde lagt vekk det grepet de hadde på henne. Smertene angikk henne ikke.

Etterhvert ble hun så» flink» at hun forlot legemet helt og svevde oppunder taket på rommet hun var i. Derfra kunne hun følge med på alt som skjedde med henne uten å kjenne noe til eget fysisk ubehag.

Hun beskrev det som svært nyttig og godt, og at det gav henne hvile fra det fysiske, men hun kom stadig tilbake til kroppen sin, og levde i den i mange år etterpå. For henne var dette ingen «nær døden» opplevelse, men en interessant teknikk hun lærte av en indisk yogalærer, og som hun den gangen hadde stor nytte av.

Når våre forskere setter dette fenomenet  som et «nær døden» fenomen, bør de kanskje sjekke om det virkelig bare er det. Man kan jo spørre om det er fenomenet som sådant, de vil forske på, eller om det bare er når fenomenet er «nær døden» at  de skal forske på det?

Yogalæreren kunne de kanskje spurt om ett og annet, f. eks. om hvilke teknikker som er vanlige å benytte når man  utfører dette.

Inderne har i mange år forsket på sine egne spesialiteter og kan presentere et vell av vitenskapelige grafer og plansjer om de fysiske reaksjonene man erfaringsmessig har på disse fenomenene.

Man burde forvente at vårt forskningsmiljø f. eks. kjenner boken «Tvangstrøyen» av Jack London som skritt for skritt lar hovedpersonen oppøve denne evnen til å vandre ut av kroppen.

Hva kan man tenke om den forskningen som Schrødingers katt presenterte?

Er dette et utspill hvor vitenskapen rekker ut en hånd til religionene?

Vi har allerede et NAFKAM i Tromsø, som de fleste fortier og mange søker å bekjempe.

Der forskes det innen to områder:

*Innsamlede data fra folks erfaringer med alternativ sykdomsbehandling, opplevelsene må være godt dokumentert.

*Og å  undersøke  alternative behandlingsopplegg som flere ulike involverte  parter enes om de vitenskaplige metoder for å håndtere forskningen.

NAFKAM ble opprettet av regjeringen for å imøtekomme EUs tusenårsvisjon om likestilling mellom medisinsk og alternativ behandling i det offentlige helsetilbudet.  Heller ikke her var årsaken til forskningen vitenskaplig begrunnet, men politisk.

Men «nær døden» erfaringer var ikke definert inn i det arbeidet.

Hos oss, i vårt lille forskningsmiljø, er en stor del av forskningen politisk begrunnede bestillingsverk.

Men hvem kan bestille slik «nær døden» forskning?

Har noen av våre myndigheter  interesse av at folk får et mer » lyst»  syn på døden?

Maria Reinertsen,  i Morgenbladet uke 26 i fjor, hadde en svært  lesverdig kommentar til helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger.

Hun siterer helsedirektøren slik: “Vi må se på døden  mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.”

Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med  støtte til helsedirektøren ved å gi  reklame for egen  bok,  “Døden- skal vi danse”.

Dette, og flere liknende utsagn fra helsenorge, er utspill verdt å merke seg.

For å få oss til å akseptere at helsevesnet ikke har råd til å holde liv i oss alle sammen så lenge som de ideelt sett kan, passer det godt at pasienten har et lyst syn på døden.

Selv om de fleste har «kvittet seg» med en religiøs tro, vil mange likevel vegre seg for å godta tanken om at de blir borte når døden er der.

Den såkalt «vitenskaplige» materialismen kan kanskje passe for noen, men de fleste holder sterkt på livet fordi man ikke ønsker å opphøre å eksistere.   Man vil kjempe for livet og forlange at alt som kan settes inn av livsforlengende tiltak gjøres, at det ikke spares på noe.

Forskerne får kanskje i oppdrag å gi folk tilbake et håp om at de vil fortsette å leve etter døden. Slik at  vitenskapen selv kan drive «sjelesorg» mens de anvender sparekniven.

Det kan forklare den halvhjertede, kvasivitenskaplige formen på Schrødingers katts program den første uken i juni i år.

Dersom vitenskapen kan brukes som sannhetsgarantist for et håp om et lykkelig, evig liv, da kan flere lettere godta å ikke få livsnødvendig behandling av helsevesenet:

«Det er greit doktor, spar de pengene! Jeg tror på vitenskapen og gleder meg til å fly ut av kroppen. Døden  skal være lys og deilig, har jeg hørt!»

Men hvorfor gå veien om vitenskapen?

Det var ganske pinlig å se på,   enkelte i programmet klarte ikke å la være å vise  et ubehag i den rollen de spilte.

Hvorfor ikke tvangskristne folket? Det gjorde Olav den Hellige, og på ham vokste skjegget etter at han var død!

Han var en av de mange som hadde «lengre hår etter døden» opplevelser!

Det kan jo bli aktuelt stoff når dere skal forske på «etter døden» opplevelser!

Om dette har den katolske kirke mye innsamlet materiale.

juni 5, 2011 Skrevet av | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 2 kommentarer

Glimt fra en barnetro.

Vil du ha en kaffebønne?

Kusinene mine var på besøk!

Hele livet forandret seg:

Vi løp sammen ute og snakket og diktet verden ny.

Det gamle hule treet ble en hemmelig hytte hvor vi var alfer med blåklokker på hodet og på alle fingrene.

Vi lot maurene tisse blåklokkene røde for oss før vi tok dem på fingrene.

De voksne fantes ikke, bare vi, og vi skapte verden.

«Å, se den lille alven!»

«Hvor?»

«I rosen der.»

«Fort, fort la den få litt alvemat!»

Siden dette hadde vært favorittleken i mange dager,  hadde jeg lyst på forandring.

«Kan vi leke noe annet?» spurte jeg, » bak låven går steinveien ned til myra. Vi kan være oppdagere.»

Jeg visste det var kjempeblåbær der nå og hadde lyst på dem.

«Ja, det gjør vi!  Myralver er så pene!»

«Det er ikke alver der, «sa jeg, «det er blåbær der».

Jeg hørte at stemmen min var utålmodig. Slik stemmen til storesøster var når hun syntes at jeg maste.

Begge kusinene stoppet opp og så på meg. Jeg kunne se at de var forvirret.

«Jeg er  lei av alver ,  kan vi gå og spise  blåbær?»

«Jo, det kan vi vel, men hvis vi ser en alv da?»

«Vi ser ikke noen alver! De fins jo ikke!»

«Joho! For jeg har sett dem!»

Tårene løp i øynene hennes og hun bråsnudde og løp inn til moren sin. Den andre fulgte etter henne.

Jeg visste jeg hadde rett. Jeg visste at de også visste det.

Deres gråt var over sviket mitt.

Vi hadde lekt og skapt det vidunderlige og så ødla jeg det.

Jeg skammet meg og tenkte bare på hvordan gjøre det godt igjen.

Jeg fortet meg ned på myra og plukket blåbær i lekespannet mitt.

Så dekket jeg et nydelig kaffebord under tohjulskjerra foran skjulet, fylte dukkefatene med alvemat, det var de fine hønebærsjene som gikk opp i en hvit «kremtopp» og de små kaffe-mokkabønnene  som sauene bæsjet. Blåbærene mine kom også på flere fat.

Så løp jeg for å invitere dem på selskap.

De kom, og de ble så glade for alvematen at de spiste den også.

*****

Stakkars små i hedningland.

Vi hadde vært i kirken, og mamma hadde fått med en sparebøsse til misjonen.

Den var så stor som en vikingmelkboks, bare at den var firkantet og laget i en ganske stiv papp, og så hadde den en sprekk i lokket hvor man skulle putte pengene.

Den var pen,  rød, med bilder av høye, slanke  negere  med stråskjørt  som gikk utenfor stråhyttene sine.

Nederst på boksen var det en hvit kant rundt hele boksen med skrift.  Der sto det :

» Stakkars små i hedningeland».   To ganger sto det.

Mamma satte boksen på skjenken i stua og sa at vi skulle legge småpenger oppi den  når vi kunne. Det hadde vært fint å få den full før den skulle leveres igjen.

Jeg var ofte borte ved boksen og så på bildet av negrene.

De var flotte syntes jeg!

Og det så morsomt ut å bo i stråhytter.

Jeg snudde og vendte på boksen og merket at den ble tyngre og tyngre etter som dagene gikk.

Hva i all verden skulle de negrene i hedningland med penger?

Det var vel ingen butikker der?

De hadde det alltid varmt,  og de trengte ikke klær eller hus for å overleve .

Stråskjørt var mer enn nok og det så pent ut på dem også.

Mat hadde de  i massevis.

De kunne bare riste ned alle slags frukter fra trærne, mens vi ikke fikk kjøpe  appelsiner før til jul!

Det var egentlig vi som trengte penger,  vi som hadde det så kaldt.  Vi  måtte ha mye penger for å kunne kjøpe varme klær  og varme hus. Og frukter hadde vi ikke mange av! Bare noen få på sommeren.

Så hvorfor skulle vi gi penger til dem ?

Jeg hadde ingen penger.

Og jeg hadde veldig lyst på peanøtter. Det var det beste jeg visste.

Jeg kunne ikke  gå ut og hente nøttene når jeg ville, sånn som de kunne.  Jeg måtte gå til butikken og kjøpe dem!

Det var  jeg som trengte pengene.

Jeg snudde og vendte på misjonsbøssen. Det var ingen penger som gled ut av sprekken. Rart igrunnen, når det var så lett å putte pengene ned i den.

De måtte kanskje ha litt større sprekk for å komme ut ?

Jeg lette rundt og fant en stor hårnål som jeg bendte åpningen litt større med.

Ja, det gikk! Det kom ut noen femører og en hel femtiøre!

Dette var morsomt! Jeg hentet en smørekniv og fikk åpningen enda større.

Det rutsjet ut en haug med penger! Jeg visste ikke at mamma hadde så mange penger!

Jeg ble litt urolig når jeg tenkte på mamma. Kanskje hun ikke ville like at jeg tok pengene. Hun hadde spart dem til «de stakkars små i hedningeland», men hun måtte vel være mere glad i meg enn i dem? Ja, det var jeg sikker på!

Men fordi jeg ikke var helt sikker på hva mamma ville si, fortet jeg meg å putte pengene i portmoneen min. Den ble så full at den bulte så den nesten sprakk. Så puttet jeg den i lommen på buksene mine, og den tomme boksen satte jeg pent på plass. Jeg prøvde å trykke tilbake den store åpningen jeg hadde laget og klarte det ganske bra. Lettet la jeg smørekniven tilbake i skuffen.

Jeg gikk til gjemmestedet mitt.

Det var en løs planke i gulvet i sokkeskapet mitt. Der gjemte jeg alle skattene mine. Men før jeg la pengene der, ville jeg se hvor mange penger jeg hadde. Det var fryktelig mange. Jeg prøvde å telle dem,  men nå gikk jeg surr.

Etter middagen sa mamma:  «Hvordan har du fått så mange penger? Har du stjålet pengene fra misjonsbøssa?»

Mammas blikk  og stemme var sånn at jeg visste jeg hadde gjort noe galt og at alt måtte leveres tilbake. Jeg kom ikke til å være rik nok til å kjøpe peanøtter på lenge.

«Ja ,» sa jeg, og jeg ble så lei meg fordi hun sa jeg stjal.

«Også fra de stakkars små i hedningeland!» sa mor.

******

Fra jord er du kommet.

Det lå en død fugl utenfor huset. En brunspettete vakker måltrost.  Jeg tok den opp og løp til mamma.

» Se, en død fugl!  Kan jeg få lov til å begrave den?»

» Ja, du kan lage en grav til den inntil  plommetreet,» sa mor. Hun hentet en spade, en liten eske og to trepinner og sa:

«Her, kanskje du kommer til å trenge dette, til kiste og kors.»

Det var et fint sted her under treet, og det var gravd fra før rundt treet  så jorden var lett og nesten uten røtter.

Jeg gikk i gang med å få opp jord nok, så kisten kunne få plass.

Da graven var klar så jeg for meg presten stå ved graven.

Han fant ikke på tingene selv, han gjorde det Gud hadde bestemt. Jeg tok et overblikk og befalte presten:

» Nå skal du synge en sang for den døde fuglen.»

Og presten rettet seg opp og sang «lille måltrost».

Jeg måtte nesten gråte over at måltrosten hadde «et rede som ingen vet av, langt inni skogen den grønne».  Nå ble de måltrostbarna alene.

Men Gud holdt orden på tingene og befalte: «Si at av jord er du kommet og til jord skal du bli.»

Presten messet lydig og gjorde alt som Gud befalte:  Dekket kisten med jord og pyntet med blomster og kors.

Det ble en pen grav.

Da hørte jeg nabodamen le og si til mamma og pappa : » Nei, Helledussen! så søt hun er! Står der og leker prest.»

Jeg hørte pappa svare: » Ja, det er en fin tid mens man har barnetroen. En vokser fort nok fra den.»

Jeg kjente med ett et sterkt raseri :

Dustekjerring! Jeg var ikke presten! Hvorfor skulle jeg være prest? Det var Gud jeg var !

Samtidig kjente jeg  en knugende sårethet over sviket. Det var ingen barnetro som man vokser ifra.

Jeg visste at det var løgn. Det var pappas og  mammas  tro jeg lekte.

Det var ikke bare i aftenbønn og bordbønn jeg lærte den. Den var tilstede i alt de gjorde.

Alt de gjorde var fylt av en glede som strålte som solen, som om de var Gud selv, og likevel, i glede, var Gud hengiven.

Jeg gravde opp fuglen, tok den ut av esken og bød den å fly sin veg.

******

Kirken den er et gammelt hus.

Det var ikke ofte vi var i kirken, fordi den lå så langt unna.
En gang i måneden gikk det kirkebuss, og da hendte det vi reiste  med den.
Noen ganger dro vi med båt til kirken, og det var en morsom tur gjennom to lange fjordarmer.
Jeg syntes kirken var stor , men pappa sa at den var en liten korskirke.

Den var kritthvit, med høyt tårn og veldig tykke murer.
Inne var det et slags ekko som gjorde alle lyder litt fyldigere og penere  enn ellers.
Jeg fulgte ikke alltid med på hva presten snakket om,

for jeg så  på det flotte kirkeskipet, den enorme lysekronen som hang høyt der oppe under taket og de store orgelpipene på galleriet.Bruset fra orgelet og klokkerens dype bass gjorde meg glad!Jeg tellet  kanonene, orgelpipene og de strålende lysene, nøt farger former og lyd, så prestens ord hadde mye som konkurrerte om oppmerksomheten.
 Maleriene på altertavlen
og prekestolen fanget blikket ,
og  lyset fra de dype vinduene ga liksom kirken liv.

Det var som om guds hus virkelig var bygget av levende stener.

Presten ble liksom en del av huset, med de spesielle klærne, som bare var for ham.

Men når pikekoret sang,  fulgte jeg nøye med.

De hadde helt like klær.

Sort foldeskjørt, hvit, kortermet bluse og en hvit hatt med sort brem og pyntebånd.

De sang så pent!

Jeg lyttet intenst til sangene, for jeg ville lære dem så jeg også kunne være med i kirkekoret en dag.

Jeg så at de minste barna i koret var nesten like små som meg,  og da jeg spurte om det, sa de at man måtte ha begynt  på skolen for å få lov til å begynne i koret.

I dag sang de den vakreste sangen jeg visste om:

«Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.

Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.

Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.»

Sangen tonet flerstemt og vakkert og fylte hele kirkerommet.

Samtidig strålte lyset gjennom de buede vinduene og liksom deltok i sangen.

Jeg memorerte og sang sangen om og om igjen. Jeg ville kunne alt før jeg begynte der.

«Det er ikke sikkert det er plass til flere i koret,» var det en av barna som sa.

«Du må kunne synge rent,» sa en annen.

Dette bekymret meg litt, for søsteren min hadde sagt til meg  at jeg sang falskt.

Men det trodde jeg ikke noe på!

mai 28, 2011 Skrevet av | Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv | 3 kommentarer

«EØS», et nytt Eidsvoll, sier Slaatta.

Europautredningen hadde sitt niende møte i Tårnsalen, Kunstmuseum, Bergen, torsdag 12. mai 2011.

Dette møtet, og tidligere møter, kan man finne streamet på denne nettadressen.

http://www.europautredningen.no/

Ulf Sverdrup ledet møtet og presenterte følgende problemstilling for kvelden:

Fortiet, forsinket og forvrengt? Norske mediers dekning av forholdet til EU.

Dette er også navnet på den eksterne rapporten de la frem på møtet,  som de hadde bestilt av Tore Slaatta.

Tore Slaatta var også møtets  første innleder. Jeg gjengir her kort noen av hovedpunktene i innlegget hans:

Denne rapporten  ser på norske mediers dekning av EU- saken over så lang tid  som 10-20 år .

Den handler om medienes rolle i samfunnet,  og selv om det ikke er definert noe sted, har det stor betydning for demokratiet hva slags pressedekning man har.

EØS- medlemsskapet er «et nytt Eidsvoll»! sier Slaatta.

Konsekvensene av EØS for det norske samfunnet er store.

EØS er en kontrakt som underordner både Storting og Høyesterett  Eus institusjoner, og dette håndteres i EØS- avtalen.

Mediene dekket ivrig den politiske drakamp om EU-medlemsskap frem til 1994, men da politikerne var ferdige med den saken, var mediene det også.  De fulgte politikerne ut av debatten og viste en slags tretthet og likegyldighet i EØS- og EU spørsmål.

Slaatta presiserte at det er et demokratisk problem når pressen, som er sterkt medvirkende i å definere vårt forhold til omverdenen, ikke klarer å følge opp en dekning av EU- stoff som angår Norge.

Noen sier at årsakene til denne mangelen på dekning er en valgt «fortielse», men  det anser Slaatta som en for drøy påstand. Han peker på flere andre forklarende årsaker:

*Norsk presse defineres  etter innen- og utenriks stoff, og  denne modellen gjør EU/EØS vanskelig å plassere.

*Mediene har underlagt seg partipolitikernes ønsker om å ikke ha noen debatt.

*Viljen til å fortie er en form for latskap.

*EU-stoff er eksotisk, fjernt, utenfor oss.

*EU-stoff er komplisert, saksutredningene  omfangsrike.

*EØS er alle partiene enig om, selvom ingen hadde ønsket den løsningen.

*Man var for eller mot EU,  men EØS ble ikke diskutert, bare godtatt.

De andre innleggene av Kjetil Wiedeswang, Alf Ole Ask, Thomas Vermes,  Frank Rossavik hadde ulike holdninger til dette, men deres argumenter til temaet var godt sammenfallende med Tore Slaattas synspunkter.

Listen over suppleres derfor bare med noen punkter:

*Mediekrisen gjorde at utenriksdekningen  generelt gikk ned.

*Europa var selv rammet av mediekrisen og fikk  dårligere dekning av EU saker.

*EU- søkte å bøte på dette ved å streame møtene, men ingen så på dem.

*EØS- saker som engasjerer evner  ikke å engasjere mens de er EU-saker:

-  Konkrete saker,  som f. eks. datalagringsdirektivet,  belyste at det ikke ble noen politisk reaksjon ,

eller noe folkelig engasjement,  mens det  bare var en EU-sak under planlegging og behandling.

Det var først da den var ferdig  behandlet og ble en EØS-sak, at man reagerte.

*Alle interesseorganisasjoner har sine egne informanter og informasjonskanaler, til og med kommunene.

*Pressen selger informasjon til forbrukeren som vil ha:

——konfliktstoff , ellers blir det kjedelig.

—– enkeltsaker, ellers blir det for komplisert.

—– personlig vinklet, for å kunne føle engasjement.

* Norske journalister er EU-tilhengere og velger stoff og vinklinger ut fra egne motiver.

—–Er du ikke «mainstream», så er du inhabil.

*Det er ikke mulig å påvirke et EØS direktiv. Dette  er et utsagn som ofte støttes opp om  i mediene, men det dekkes ikke at:

——Sveits sier ofte nei til direktiver de ikke ønsker, deres modell blir ikke belyst.

——men man belyser det negativt: Nå får nok Sveits snart straff og bøter, som fortjent…

*Utenriksdepartementet «legger på en måte lokk på» debatten.  

1.Det er mange årsaker til dårlig mediedekning, men fortielse er for sterkt å bruke om dette.

2.Forsinket, ja, fordi jorurnalistene ikke evner å vekke til engasjement mens saken er EU-sak.

3. Forvrengt, ved punkt 1+2,  og ved deres  vinklinger som pro EU,  og deres valg av stoff for å tekkes leserne.

*******

Jeg anbefaler å lytte til streamen og lese rapporten.

Fra salen var det bl.a. spørsmål om:

«Hvorfor skrive så mye om USAs helsereform, men ikke om vår?

» Hvorfor dekket man godt det politiske spillet om saken, men ikke innholdet i «postdirektivet».

Spørsmålene ble ikke besvart.

********

Jeg blir sittende å tenke etter å ha lyttet.

Hvor mange ganger har jeg ikke beklaget  hvor fraværende, eller elendig, mediedekning har vært ved alle disse store endringene i samfunnet. Hvor pinlig det har vært å høre de politiske partiene, særlig arbeiderpartiet, fremstille endringsforslagene som egen politikk.

Og journalistene har ikke kommentert eller spurt hvorfor APs politikk er identisk med, eller en forløper for, EØS- direktivet om saken. I ukevis kunne man holde på med både debatter og synsinger blandt folk  om en sak, uten å nevne EØS med et ord.  Slik det f. eks var da posten ble aksjeselskap, og de postansatte ikke lenger var offentlig ansatte, bare for å nevne en av de mange tusen sakene. Dette gjaldt 6000 offentlig ansatte som ikke lenger var offentlig ansatt.

Det virket absurd på meg at et sosialdemokratisk parti kunne føre en 100% liberal, blå politikk, blåere enn Fremskrittspartiet kunne hatt som program, uten at noen spurte dem nøyere ut om dette.  At pressen har latt både Gro og Jens få beholde arbeiderparti-auraen, er utrolig!

Det er bare mulig med svært god hjelp fra en samarbeidende presse.

På Europautredningens møte  sa de  faktisk at Utenriksdepartementets måte å håndtere EØS-prosessen på,  var » å legge lokk på» den.

Hvordan gjorde de det, rent konkret? Det ble ikke utdypet.

Regjeringen selv «la lokk på»  protokollen fra Stortingets EØS -utvalg, den  ble unntatt offentlighet i et år.  Dette gjorde de åpent og begrunnet det med at EØS-direktivet skulle tilpasses våre forhold.

Slik fikk de tid til å forme politikken sin etter direktivene.

Slike » lokk»  blir bare liggende så lenge vi (det demokratiske flertallet)  lar det ligge der.

Pressen lot være å bry seg, og vi andre, spredte enkeltmenneskene,   klarte ikke å skape oppmerksomhet, eller politisk press, alene.

Et demokrati må ha en presse som er «på parti med»  demokratiet.  Svikter pressen, er det demokratiets dødsstøt.

Våre «Ja», eller «Nei», «til EU»- organisasjoner,  evnet ikke å holde folks engasjement etter EØS- avtalen.  Jeg vet ikke om de orket  annet enn å forsøke å holde liv i egen organisasjonen.

Jeg husker Steinar Hansson, redaktør av Arbeiderbladet (Dagsavisen),  i en debatt på TV brukte nettopp de samme ordene :

«Vi ble jo enige om «å legge lokk på»  Europa- debatten»….

Så grundig la journalistene lokk på EØS-stoffet at de ikke engang kunne kommentere sin egen situasjon da avisene gikk fra å være partiorganer til å være en fri og uavhengi presse..

Ingen av debatt-deltagerne  motsa Steinar Hansson, og dette var journalister, ja, redaktører! som var omfattet av ordet «vi» i utsagnet hans.

Så, jeg tror ikke, tross Europautredningens  rapport og debatt, at alle fakta ligger på bordet,  og at ordet «fortiet»  i Slaattas rapport, desverre er en korrekt virkelighetsbeskrivelse.

At EØS medfører  store endringer i samfunnet,  som Eidsvoll engang,  har vi etterhvert fått oppleve. Men vi har savnet en forståelig nyhetsformidling til disse endringene.

Kanskje har Tore Slaatta svar på noe av dette i sin rapport, men etter møtet hadde jeg fortsatt flere ubesvarte spørsmål.

mai 14, 2011 Skrevet av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Uncategorized, Visjon og viten | 2 kommentarer

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 98 andre følgere