En smak av “Fant”

Her kommer et lite utdrag fra bokens begynnelse:

Det går en nimrod gjennom livet-

Ordet kom dukkende opp i ham, mens han satt og halte i årene på veien ut gjennom Tvisteingapet og var ikke til å bli kvitt. Det var et slags ordspråk, de kalder, far hadde nevnt det enda i går kveld, som han satt der og lappet på kjelen, det sto fra først i en vise forklarte han, som selve Drakenberg hadde diktet, og betydde omtrent som så, at hvordan et menneske steller seg i livet, så må det akte seg, at ikke nimroden kommer i veien og spiller det et og annet puss.

For en rår ikke helt over seg selv, en kan ikke ganske bestemme som en vil – det er for eksempel vær og vind og andre ting, som kan treffe til og stille seg på tverke og forhindre ens planer, det er sykdom og uhell av forskjellig slags, det er barnedåp og lensmann og mere slikt som et menneske ikke er god for å ungå og som griper forstyrrende inn i ens liv.

Ja, Drakenberg visste det nok, han ble hundrede og en og femti år og var den eldste mann på jorden siden Isaks og Metusalems tid og var gift med åtte forskjellige koner og hadde fire og tredve barn. Og et av de fire og tredve barna var hans egen oldefar og het Fændrik Markonini Sebaldusen akkurat som han het selv, så han var saktens av god nok familie, hvis en først skulle snakke om det. Men folk ville ikke snakke om det, folk hadde fått den forestilling at det ikke var fint å reise, menneskene skulle bo på land og røre seg så lite som mulig. De hadde fått et skjevt syn og satt fast i en  gal tro, landjorden var finere enn vannjorden  -

Jenniken slite og fortære!

*

Fændrik aktet seg til Tvisteinen idag, det var litt skytteri om å gjøre, “Lensmannsdøden” lå akter i prammen med pipen utover bakbords esing, slik som den pleiet å gjøre, og hanen i helspenn færdig til slag. Det var bare å trive bøssen om det skulle komme en fugl, og trykke av så kvikt en kunne…..

*

Det begynte å kjennes varmt, enda det bare var først i april, men vinden var efterhånden stilnet, så solen slapp mere uhindret til. Fændrik tok likså godt trøyen av og slapp den ned over børsen, så var børsen gjemt med det samme, om det var så han møtte folk. En kunne aldri vite, fiskerne var uberegnelige av seg, de hadde ingen fast arbeidstid, en kunne aldri vite seg sikker, om en så gikk i middagstiden når verden ellers lå rundt og sov – det kunne også være andre ute i samme slags erende som en selv, Tvisteinen var langveis kjent for sitt ypperlige fugletrekk. Riktignok var ærfuglen fredet, hvis en skulle regne med det, men tingen var ikke om ærfuglen var fredet, tingen var om de hadde lov til å frede den, det var det som var spørsmålet her! Det var om sjøen var fri eller ikke, det var om noen kunne bestemme over sjøen og sjøens liv og med hva rett de bestemte det.  Fuglen og fisken var frie dyr som kom og gikk når de selv ville, de hørte ingen herrer til på samme måte som høns eller sau, ingen mennesker kunne si, at den eller den ærfuglen var hans. Men hvordan kunne de frede den da? Hvordan kunne de bestemme over ting, som ikke hadde noen eiermann?

*

Tvisteinen viste seg foran ham med sin gråhvite brem av skjellru, han merket seg med tilfredshet, at nesten hele bremmen lå tørr, det var lavvann med strømmen ut, tangen hang i klaser på fjellet og bredte en sterk dunst omkring, om lidt ville strømmen og vandet vende og sette ærfuglen inn på land. Og mens det klukket i ham av fryd, lot han seg drive inn i kloven, som skar tvert gjennom stenveggen foran og kløvet holmen i to deler og gjorde den til den tvilling den var. Her var det fineste gjemsel i verden, her ble både båten og jegeren skjult og var usynlig for mennesker og dyr, for alt som rodde eller svømte på vannet.Her kunne en sitte i en hylle i fjellet og kikke ut og holde øye med sjøen og fuglen, med hvert liv som viste seg omkring. Her kunne en sitte just som en katt og slikke solskinn og bake seg i varmen uten at et menneske i hele verden visste at en satt akkurat her. Det var så snodig å tenke på, men der drev de og tustet med hvert sitt, lensmannen og presten og alle de andre og leste i bøker og skrev på papir og hadde tilogmed briller på nesen og skulle lesst(late som om) å forstå sine saker – og så var det ikke en som visste , at Fændrik Markonini Sebaldusen, Kitlekniven de kalte, satt nokså fjongt på en sten ute i havet og lurte på ærfugl med børsen sin. Om det så var presidenten i Amerika, så kunne han ikke si det han heller, så lå det utenfor hans forstand – så stort et naut var han, når det kom til en liten prøve, han og alle de hine til. Det var så en kunne le seg ihjel, hive seg flat og sparke med benene og skrike ut av all livsens makt og be prsidenten og hele verden å kysse seg bak i flesket – var det ikke for ærfuglens skyld.

*

Hylden han satt i var nokså smal, en måtte krype godt isammen for å få passet kroppen inn, krumme ryggen og krumme knærne, den kunne egentlig ikke sies å være noe makelig oppholdssted. Det tok så smått til å verke i leddene, ærfuglen måtte gjerne skynde seg litt. Men det var det den ikke gjorde, den tok det tvert om med forargelig ro der den lå og dukket og fløt i stillen og døste i solen og dovnet rent av, en kunne mest tro at den lå der og sov. Heldigvis hadde strømmen snudd seg, så den kom nærmere inn etterhvert, det gikk bare så yderlig sakte, så rent mistrøstig langsomt og smått.

Så, der var fuglen snart i hold!

Han gjorde børsen forsiktig klar og stakk munningen ut gjennom skrællen – om fem minutter, tenkte han og la øyet speidende til og fulgte det nærmeste par med kornet.  Og så –

Ja, hva som egentlig skremte dem, skjønte han ikke i øyeblikket, men det gikk som et rykk gjennom flokken, halsene rettet seg lange og vare, de gled fra hverandre som på kommando, vingene begynte å piske i vannet – og der sopte steggene utover med hunfuglen etter i vill flukt.  * På noen få sekunder var flokken spredt vidt omkring.

Dægerten han så inderlig!

Han kikket slukøret opp bak skrællen, han var kommet til å skjelve i kroppen, skuffelsen satt som en frost i brystet, han kjente seg så skammelig snytt, så meningsløst bedratt for sitt, det var så uforskylt helt gjennom, han ganske gispet etter luft.  Nimroden, tenkte han og husket hva far hadde sagt, vis og vas med hele Nimroden, det var sågu ingen nimrod til, det var bare overtro – - nå, der var fredsforstyrreren! En båt kom stikkende frem bak odden, en mann sto skrævs over toften og skåtet, det var tydelig nimroden som hadde ødelagt jagten for ham, et menneske av bare kjøtt og blod. Så kvikt han kunne dukket han hodet og sank stille sammen i hyllen – hadde jækelen sett ham tro? Langt ifra, han glante fremover, glante til havs med oppsynet sitt og hadde ingen anelse om at han var både sett og bevoktet, ja at hver rørelse han gjorde ble iakttatt oppe fra holmen. Det falt ham ikke inn å kaste et ransakende øye omkring seg og se etter om han han ble sett – som hvilken som helst annen skapning med lite grann folkevett vill gjøre.  Nei, han sto bare og glante frem, lang og tåpelig og slunken i buksen, og var opptatt av en eneste tanke – hvor teinetreet hans vel kunne være, det var bare tre inne i hodet hans. Og en slik enfoldig stakkar, et slikt unyttig naut på jorden skulle få lov å være til og farte omkring just som han ville og ødelegge for fredelige folk og ta maten ifra dem? Et  slikt skrevende kyr skulle få gå i veien for andre og rent ut hindre ens eksistens?

Det fløy et rasende sinne i ham, tennene skurte sammen i munnen, børsepipen gled ut gjennom skrællen – - Fændrik visste det knapt selv, så hadde han tatt mannen på kornet og fulgte ham med øiet til stokken og pekefingeren inn i varbøylen. Din forbannede vasfisk, tenkte han og hisset seg opp og dirret av spenning, det kjentes så inderlig vellystig ut å ligge her i lyse solen og holde et menneskes liv i sin hånd, din skarv, din rakker, din nimrod du er!   Det svalte så godt, syntes han, alt mens det suget i mavegropen, fingeren kjælte så sakte med avtrekkeren, tærne bøyet seg sammen i skoen, om han så sandt hadde turt, bare – -

*

Boken “Fant” utkom i 1928.  I ramsalte skildringer tar Gabriel Scott oss med i fantenes liv på Sørlandskysten, og han gir oss  nære og ekte skildringer som viser en inngående kjennskap til denne utdødde kulturen, om  hvordan de levet og om hvordan det stadig ble konflikt mellom omflakkende , reisende folk og fastboende (buro, som fantene kalte dem).

Da jeg var barn, var skøytene deres stadig å se langs kysten i sommerhalvåret, store båter, ofte med fargerike seil.  Det vrimlet av kvinner og barn der de møtte hverandre. De hadde faste steder de seilte til for å være sammen med familie og venner noen dager. De kom inn i bygdene og handlet, eller byttet varer og tjenester, men holdt seg ellers helst for seg selv.

Boken er på 372 sider, og er et stykke spennende norsk kulturhistorie.

For den som vil unne seg en gammel norsk filmklassiker, er “Fant”, med Alfred Maurstad i hovedrollen, nå på DVD. Filmen er fra 1938.

Boken kan lånes på biblioteket eller kjøpes:

Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com

Trangen til identitet.

Det har vært allehelgensaften, og jeg sitter i tussmørket og tenker på livet og døden.

Man setter blomster og lys på en grav, foran stenen med navn på.
Selv etter døden søker man å opprettholde den andres identitet. Født 24/4 1917 og død 14 /11 1993, og så navnet.  Man skal ikke være i tvil om identiteten til den som hviler her.

Når jeg tenker på livet, så tenker jeg at det er noe som stråler ut av alt som lever.   Man kan se det,  og observere det mikroskopisk helt ned på cellenivå, men det er utilgjengelig for eksperimentell kjemi og fysikk.

Man vet ikke hva det er, men vi kaller det liv.

Døden ser vi bare ved at livet opphører.

Hva er det som blir borte fra kroppen til den døende?

Lyset, varmen, bevegelsen,  bevisstheten og personligheten blir borte. Vi kaller det livet.

Og det vi opplever som det essensielle i vårt liv er vår identitet. At vi er! Og hvem vi dypest sett er.

I hver enkelt celle i kroppen vår skjer uavlatelig kampen om liv og død, nedbrytning og oppbyggning, og vi kaller det cellemetabolisme. Denne dynamiske prosess er i hver av våre utallige celler. Og det er disse deler som utgjør mennesket.

Men om man veier, måler og undersøker en død,  er det ikke noe som mangler, så alt er der! Likevel kjenner vi at liket mangler noe vesentlig!   Livet innebærer noe fundamentalt annet enn det kjemien og fysikken kan gi svar på.

Selvsagt er livet en del av naturen, og dermed en del av  naturlovene  som behandles i fysikk og kjemi, det er bare det at disse vitenskaper ennå kan for lite.

Cellenes komplekse systemer er  der fortsatt,  selv om livet er borte.  Alle stoffer og systemer og koder og virkestoffer er tilstede.   Denne biologiske organismen, mennesket, er en helhet, og når døden inntreffer dør hele mennesket. Armen fortsetter ikke sitt eget liv, selvom den er helt frisk. Men enkelte cellegrupper lever lenger i den døde kroppen , og moderne medisin har etterhvert klart å vekke tillive “svært døde” mennesker, etter drukning f.eks., så man må stadig gjennomtenke våre definisjoner av død, og når den er et faktum.

Det er vanskelig  å benytte   årsaksloven  på livet.

Det  er som om avstanden mellom helheten , mennesket, og cellenivå ,atomnivå,  i menneskekroppen skulle ignoreres.

Om man går bakover i tiden til livets begynnelse, for ca 3 milliarder år siden, så vet selvsagt ingen hva som skjedde, men våre teoribyggere, har  med  vitenskaplig kvalifiserte gjetninger, forsøkt å etterligne forholdene slik de regner med det var den gangen. De sier at det kan, av seg selv, dannes sukker, primitive proteiner og nukleinsyrer av uorganisk materiale, selv om det ikke er sannsynlig. Dette er  viktige stoffer i en celle, men at cellelignende strukturer har kunne dele seg og formere seg, uten å ha et gen, en styringskode og tilhørende enzymer, er enda mindre sannsynlig. Men det er slik man tenker seg det.

Man vil nå lage en etterligning av de delprosesser som danner proteiner.  Hvert protein dannes på bakgrunn av en genetisk kode som ved kjemiske prosesser “oversettes” til et protein. Proteiner gjenkjenner stoffer og skjelner ørsmå variasjoner, som forskjellen mellom is og vann, sukkertyper som har lik atomsammensetning og flere.

Forskere innen nanoteknologi ønsker å utnytte disse egenskapene.  Ved å utstyre nanopartikler med ulike egenskaper, kan proteinene skjelne mellom dem til ulike formål.  Her er veien til svært avanserte roboter  åpen.

Jeg sitter og tenker på Norbert Wieners bok : “Gud og Golem A/S”.

Han regnes som kybernetikkens far, en internasjonalt anerkjent og etterspurt lærer ved vestens universiteter,  og han var opptatt av de filosofiske  og moralske aspekter ved å skape roboter, maskiner som likner mennesket. Dette drøfter han i boken.

Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.

Det er meddelelses-strukturer som kan gjennomgå mange tilstandsformer, og opprettholdes av ulike materialer og inneholde ulike mengder energi, som f.eks.: blekk og papir, lydbølger, elektrisk strøm, radiobølger, og disse kan ha samme meddelelse. Strukturen er felles.

Med kvantefysikken får man muligheten til å erkjenne paradokser som viser seg som to sider som ikke møtes.

Slik er livsformene og dødsprosessene  i naturen.

Piet Hein spurte Norbert Wiener om det var prinsipielt mulig å sende mennesket pr telegraf.  Siden det var strukturen som var viktig, var det kanskje ikke så viktig om rekonstruksjonen ble i et annet materiale enn det som ble sendt.

“Naturligvis” svarte Norbet Wiener, “et menneske er en meddelelse.”

Dette , at alt  er en form for informasjon, det gjelder bare å forstå kodene og å tolke dem, gir meg  så stor glede!

Naturen er en meddelelse.

Det vi kan vite om Gud, ligger åpent, for Gud har åpenbaret det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av.

Naturen , og dermed vi, er en meddelese  fra Gud.

Meddelelse= dele med.  Når Gud meddeler seg, deler han med oss.

Vi, og naturen rundt oss, bærer i oss alt vi kan vite om Gud.

Vår sterke trang til identitet er nettopp trangen til å tolke og forstå oss selv og naturen rundt oss, for i vår identitetstrang ligger hele vår dype forståelse av Gud.

Kirkegården , med sine gravskrifter, identiteter skrevet i sten, synliggjør hvor viktig dette er for oss.

Vi legger en sten over våre jordiske levninger, og selv den ivrigste materialist vil ha en grav med en sten, med sin identitet hugget inn.  Så her hviler Anna, og her hviler Jon. Det er som om de ligger her og hviler i en dyp søvn, og bare venter på det skapelsens under som er beskrevet om Adam, det første mennesket:

“Og Gud Herren dannet mennesket  av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.”

Det er en kilde utenfor oss selv, som gir oss livet.   Som jorden selv er øde og kald, og  får sin livgivende energi fra  solen.

Vannets underlige egenskaper.

Vannet, H2O, med sine spesielle egenskaper som vi er avhengie av og verdsetter så høyt, er på langt nær ferdig utforsket.
Jordens overflate er over 70% vann. og menneskekroppen er over 70% vann.
Vi er sterkt og nært forbundet med dette elementet, og det er avgjørende for oss hvordan vannet samvirker med alle andre grunnstoffer, under ulike forhold.
Ved å se en halvvisnet plante reise seg og leve videre etter vanning, og ved å se en gammel, dehydrert person miste gråheten og få våkent liv i blikket ved riktig vanntilførsel, er man ikke i tvil om vannets livsviktige betydning.
Tidligere omsorgslitteratur hevdet at å  sørge for det fysiske behovet ved å gi et glass vann, er å  gi omsorg og trøst. Det ble kalt en kjærlighetsgjerning.
Denne siden av omsorgspleien er borte eller sterkt nedtonet, eller byttet ut med “å ha tid til å snakke med”, som selvsagt også er svært viktig, men som aldri kan erstatte tilstrekkelig væsketilførsel.

Tidligere har jeg sakset en artikkel av Ertresvåg til  et innlegg om  “Vann lagrer innformasjon”  under “viten og visjon”  :

Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel “Vann har hukommelse” i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..”

Denne artikkelen av Ertresvåg er lesverdig, og jeg gjenga den i sin helhet. Her viser de seg , “nyateistene” , på sitt maktuærlige vis :  Når vitenskapens resultater ikke er slik  de selv ønsker, boikotter de den for sin egen tros skyld.

Det gleder meg at vannet, som kan inngå så nære relasjoner til nesten alle grunnstoffer, og som gjør sitt virke i hver trevl i meg, har en form for  hukommelse, en form for informasjonslagring.

Vannets kretsløp, fra grunnvannets erfaringer i dypet, til bekkenes erfaringer med moser og lyng, ja,  hele jordens overflatevann, og dets erfaringer med alt zoologisk og biologisk materiale, alt samlet i en sum,  gleder den som drikker av det. Vannets urgamle visdom flyter  i alt mitt vev og vil siden igjen gå ut i det store kretsløpet med informasjon om meg.

Nyrene  gjenomstrømmes uavlatelig, av mere enn 1 liter blod per minutt og på et døgn Ca. 1700 liter. Så skilles noe ut, for å sirkulere videre i naturen, og jeg må tilføre det tapte ved å drikke vann utenfra, vann som har informasjonsspor av leire og granitt.

For en tid tilbake kjøpte vi et vannrenseanlegg for drikkevannet vårt.

Vi  hadde vært uheldige og fått brønnen ødelagt av sprengningsarbeider i nærheten. Selv om brønnen ga vann nok, var vannkvaliteten ødelagt, og senere også forurenset av uvettig søppeltømming rett i grunnvannet på samme sted.

Men altså , vannrenseapperatet fjernet alle stoffer i vannet, noe som bekymret meg. Jeg ville gjerne ha den naturlige forekomst av mineraler i vannet, men  slik situasjonen var blitt, var det en bedre løsning å rense vannet, enn å drikke  det forurensede vannet.

Sammen  med renseanlegget fikk vi en liten bok om vann.

Boken var skrevet av japaneren Masaru Emoto, og den presenterte en, for meg, ny side ved vannet :

Vannets evne til å danne krystaller ved frysing.

Vi er vant til å tenke på snøkrystaller, og om dem “vet alle barn” at det ikke er to like snøkrystaller. De fleste barn oppdager da også ganske fort at den påstanden er vanskelig å bevise eller motbevise, men via gode fotograferinger har vi sett at variasjonsbredden er utrolig stor.

Snøkrystaller er naturens forvandling av vannet . Den er vannets bilde av den ytre påvirkning av temperatur, trykk og elektrisk felt sammen med med vannets egen ballast av tidligere informasjon. Den er et unikt uttrykk.

Det Emoto viste oss i sitt arbeid, var ikke snø, men vannets evne til å danne krystaller ved frysing. Han gir, i boken, de fysiske betingelsene for fotograferingen, slik at han kan etterprøves av den som ønsker det, og er istand til  det.

Først viste han at en krystall av rent vann er en vakker  sekskant.     Ved hvert hjørne av sekskanten skjer en symmetrisk vekst , og den danner like mønstre i alle hjørner som  vokser fort og fyller hele sideflaten.  På et tidspunkt får man en  krystall  som ser ut som et sekskantet speil i en vakkert utformet ramme.

Så viste han krystaller av ulike grader av forurenset vann, og  drikkevann i storbyer som var  forurenset og/ eller  påført kraftige renseprosesser. Dette vannet hadde ulike grader av deformerte sekskanter, helt ned til absolutt ikke noen form for krystallisering. Springvannet i flere storbyer var så “ødelagt” at det ikke hadde evnen til å danne krystaller.

Det er godt at man kan  kjøpe drikkevann når den offentlige vannkvaliteten er så lav, men det er sørgelig at det er blitt slik. Det blir dyrt å dekke dagsbehovet. Når væskeballansen i kroppen ikke opprettholdes, forstyrres kroppens prosesser helt ned på cellenivå,  alarmen går og nødaggregatenes hormoner settes på, utskillelsen blir mindre,  vannet kan holdes tilbake i kroppen, hos cellene, for å sikre deres livsviktige funksjoner.  Over tid vil slik påført stress av  egen kropp være helsefarlig.  Særlig eldre bør vite at deres reserver er små, og skadevirkningene av dehydrering er livstruende. Selv bare 10% for lavt væskeinntak kan gi økt demens.

Rennende, levende vann som sildrer og renner i små lekne bekker nedover fjellsidene, finner hverandre og øker fart og tyngde i mektigbrusende fosser, samles i store vannveier, som grener på hovedløpet  nede på slettelandet og fører generøst livet frem i ødemarken.  Overalt rundt den spirer og gror det innbydende og grønt, og likner, i fugleperspektiv,  på livets tre. Rundt disse livets trær ble de store kulturene til, elvekulturene, våre moderkulturer.

Det gamle geografipensummet sa at Egypt er Nilen, og Nilen er Egypt. Vannets betydning kunne ikke overdrives.

For alle mennesker til alle tider, har vannet vært betingelsen for livet. Man lette etter det, velsignet det, delte det med andre, kriget om det,  investerte i det, solgte det.  Nå legger vi det i rør, demmer det opp, tømmer vår kloakk ut i det, sender vårt industriavfall ut i det og viser slik hvordan vi forakter livet, naturen  og oss selv.

Emoto viser ved å fotografere vannet ved en bestemt temperatur, idet det fryser, om vannet er “friskt”, altså evner å lage sin krystallform.

I dette arbeidet fant han at vannet lot seg påvirke.

Emoto viste  at “hellig vann”, vann som var “påvirket av bønn”, ikke bare dannet vakre krystaller, men at om vannet i utgangspunktet var forurenset,  fikk det en bedring i evnen til å danne krystaller.

Han viser videre at vannet påvirkes av musikk , og lyder generelt. Det endrer sitt krystalluttrykk etter påvirkningene.

Og, det skaper strålende vakre krystaller ved kjærlige og gledesfyllte ord, mens det får redusert krystallevnene ved sinte, onde og negative henvendelser.

Igjen presiserer jeg at dette ikke er et tro/ikke tro spørsmål, men etterprøvbare eksperimenter.

Dette gleder meg. Jeg er 70 % vann, og alle mine sanseinntrykk er avhengi av vannets delaktighet.

Jeg er natur som kan kjenne fryden bruse i kroppen som en vindroses lek i vannoverflaten. Jeg er natur som kjenner sorgen grave helt inn til margen av benene. Jeg er natur ,  som kan lære, gjenkjenne, føle , reflektere og gi kjærlighet.

Si:  “Så hyggelig å se deg” til meg, og godfølelsen brer seg varmt og behagelig i meg. Jeg nyter å kjenne denne vannets egenskap.

Si: ” Du er ikke velkommen!” til meg, og tristheten synes lang vei på meg. Andre kan lese mine følelser.

Er jeg en materialist vil jeg nøye forske videre på vannets egenskaper, for vannets egenskaper og vannets samvirke med andre grunnstoffer er meg , og er  forutsetningen for alle kroppens impulsformidlinger, likesom for nærings og oksygenformidlinger.

Er det rarere å formidle en følelse enn oksygen? Er det mer åndelig med følelser? Mener materialistene at følelsene er transendente? Eller går de med på at også følelser nok er en side av materien?

Eller er de også i sin sjel “middelaldersk”, som Luther? Han sier i sin katekismus om dåpen:

“Det er ikke vannet som gjør det, men ordet forenet med vannet.”

Tenk over den en stund .

“Jeg vil gi deg det levende vann,” sa Jesus. Der kommer vi til det  åndelige og transendente, som vannet er et bilde på.

Det er både artikler,  bilder og filmer på nettet om dette.

Gravataren min er  en vannkrystall.

“Genesis”, av Bernard Beckett. En bokanmeldese.

Det har vært morsomt å følge bloggkjeden av bokanmeldelser.

Over 30 bloggere er bidragsytere , og har dermed gitt boken mye  fortjent oppmerksomhet.

http://knirk.wordpress.com/ skrev en anmeldelse i går, og

http://elefantzonen.com/ skal skrive i morgen.

***

“Genesis” er navnet på Bibelens første bok.

Med bildet av en apemaskin  under tittelen “Genesis” på bokens forside, innstiller jeg meg på tanker om skapelse,  begynnelse,  utvikling og vitenskap, Gud og  Darwin .

De første sidene leses raskt, setningene er enkle og språket er lett, men etter få sider må jeg sette ned lesetempoet.

Her er flere utsagn som fortjener oppmerksomhet og ettertanke.  De fleste setningene, faktisk, er , på tross av enkelt språk, så innholdstunge at de kunne fungere  som svar, eller innlegg, i en debatt.

Jeg vet at mange unge lesere,  i dagens skole,  ikke orker setninger med høy språklig kompleksitet.  De “faller ut” av tekster med flere delsetninger og helsetninger mellom to punktumer.  De fleste unge vil ha bøker med enkelt og tydelig språk, og en historie med god “driv”.

Boken har disse språklige kvalitetene, men leser man denne korte teksten raskt, noe som er fullt mulig, vil det tankegodset boken formidler, glippe,   og man får bare glede av handlingsplottet.

Handlingen er opptaksprøven til Akademiet, samfunnets høyeste institusjon. Boken er de fem timene opptaksprøven varer,  og består av  spørsmålene fra eksaminator og svarene fra søkeren.

Vi merker søkerens nervøsitet, og kjenner hvordan hennes  svar er resultatet av lang og intens forberedelse, og vi får inntrykk av hvor nært hun har samarbeidet med sin dyktige lærer, Perikles.

Denne  ytre rammen  sannsynliggjør innholdstunge setninger. Vi deltar i eksiminasjonen av en elev som har forberedt seg i tre år for å komme inn ved statens høyeste institusjon. Her er ingen ord tilfeldige, eller servert som løst småprat, men hvert ord er valgt med omhu for å lykkes i opptaket.

Boken er karakterisert  som sciens fiction , som triller og som  filosofisk i sin genre, fordi bokens  handling ligger i fremtiden, den  har  spenningen på det psykiske plan og fremstiller hele sin handling i  meningstunge dialoger.

Ved å bruke navnene til oldtidens filosofer, som Platon, Anaximander og  Perikles, kjenner jeg det som om forfatteren raskt har favnet de viktigste representantene for  vår kultur : Vår  filosofiske og vitenskaplige arv.  Og, uttrykt ved bokens forside, knyttet dette  til vår religiøse arv og moderne vitenskap.

Dette  skaper hos meg en følelse av en tidsepoke : vår kultur fra begynnelse til slutt,  som starter i oldtidens  Hellas og avsluttes her i boken ved pesten i 2053.

I “vår kulturs” undergang frelser industrimagnaten  Platon, øygruppen  Aotearoa, slik at denne øya fremstår som det eneste beboelige sted på jordkloden. Siden  Aotearoas ikke er et oppdiktet navn, men maorienes navn på New Zeeland, og Bernard Beckett er fra New Zeeland, morer dette meg, for selv om det bare er en digresjon, viser det at også  navnene i boken kan by på små “godbiter”.

Boken er en fortetning av tid og rom,  hvor fem timers eksaminasjon gir oss lesere en konsentrert gjennomgang av  temaet for opptaksprøven:

Adam Fordes liv og levnet.

Anaximander, som er bokens hovedperson, har selv valgt oppgaven .

Fremstillingen og forståelsen av forandringen  i historien,ved Adam Forde,  er en myte alle barn i samfunnet kjenner, og som de lærer  i de tidligste barneår.

Det er flere sider ved denne personen som appelerer til Anaximander, og vi møter en engasjert eksaminand som setter sin ære  i sannhetenssøkende   saklighet .

Boken gir oss en kortfattet konsentrert analyse av den gamle kulturen, dens svakheter og  fall, slik det var før forandringen, og den gir oss en svært god innføring i den mannens handlinger som førte til forandringen, men den sier ikke mye om det samfunnet som kom etter forandringen.  Det antar vi bare at vi ser,  fordi vi følger hovedpersonen.

Det samfunnet som Anaximander vokste opp i, får vi bare vite litt om i noen små glimt, som f. eks. at hun var takknemlig for den historiske endringen som hadde funnet sted,   at hun var trygg og fornøyd i sin samtid, men at hun ofte kjente seg anderledes enn de gjevnaldrene og søkte naturens ensomhet fremfor sosial moro. Det var i en slik ensom naturopplevelse hun møtte Perikles.

Perikles oppmuntret henne til å søke Akademiet. Det er her Filosofene er, og det er her alle avgjørelser angående samfunnet tas. For Anaximander er dette veien til karriere, og til muligheten for å se mer til sin elskede  lærer.

Forutsetningene for Adam Fordes betydning, oppsummeres av Platons kvinnelige løytnant, Aristoteles, slik:

” Vi ønsker at folket skal tjene staten fremfor seg selv, men vi har hatt vanskelig for å innse begrensningene i denne ligningen. Selv det tammeste dyr vil slå seg vrangt hvis vi forsømmer behovene det har. Folket tror ikke lenger på trusselen som en gang hang over dem, og de har blitt vant til den mengden mat vi gir dem. De har blitt selvtilfredse og vendt tankene sine mot andre ting. Det går en hvisking gjennom kollektivene. Det er et levende vesen; det bukter seg og vokser, men holder seg ute av syne. Folket snakker om valg, om muligheter og om frihet. Folket snakker om å forandre sin verden.”

Forandringen  er det store underliggende tema i boken.

Forandringen er fundamentet i  den nye tid.

Nå skal  Anaximander kortfattet og presist redegjøre for det som var før, og hva ved Adam Fordes liv

som førte til endringene.

Hun har studert all  tilgjengelig  dokumentasjon om ham, og drøftet dette om og om igjen med sin lærer og veileder, Perikles. Hun kjenner seg trygg på stoffet, og hun har funnet at hennes tolkninger av historien er noe avvikende fra de offesielle “mytene”, og hun er istand til å argumentere for sin tolkning.

Dialogene  mellom Adam Forde og apemaskinen Art utgjør hovedtemaet i  hennes oppgavebesvarelse. Og deres samtaler sirkler ofte om hva livet og mennesket er.

Jeg engasjeres av denne dialogen  og av de mange spørsmål den berører.  Spørsmålene  er  vesentlige,  og Anaximander presenterer  dem ved korte innholdsmettede utsagn.  Hennes analyser gir oss flere presise, filosofisk oppdaterte tanker.

Likevel er det  i lys av   sluttkapittelet at denne samtalen  virkelig  blir  levende og livsviktig.

***

Man kunne med fordel ha samtaler og studiegrupper knyttet opp til hvert av de store spørsmålene boken reiser. Slik flere av spørsmålene  fremkommer i boken er de nesten forvirrende raskt behandlet. Vi har jo ikke deltatt i Anaximanders forberedelser, vi er bare med på hennes svar.

Boken  har også spirene i seg til å kunne fungere som en kultbok, men er kanskje for kortfattet til å makte den oppgaven.  Derimot kan den godt fungere som en debattstarter for mange etiske spørsmål i vårt moderne samfunn.

Jeg ser det debatteres hvorvidt boken egner seg for ungdom.

Jeg tror forfatteren selv besvarer det spørsmålet.

Ved å benytte Platons statsdeling , hvor filosofene  er “de få  velsignede”,  gir han oss hintet om at det er filosofen som  har  glede av den filosofiske samtale, enten man er ung eller gammel.

Ved å lese boken kan sikkert  noen unge  bli klar over at de faktisk har interesse for filosofi.

.

Fra høye pidestaller er det langt ned.

“Presidenten var verdens sentrale skikkelse, med en popularitet som neppe noen mann tidligere hadde hatt. Han hadde en enestående makt. I en tid med utmattelse og desperasjon satt han med nøkkelen til verdenssituasjonen. Sterkere enn noen annen og sikkert langt mer oppriktig, lovet han å skape en ny og bedre verden gjennom rettferdighet og reformarbeid som historien ikke kjente sidestykke til.
Han skulle skape den nye verden ved å gjøre godt igjen århundregammel urett. Folkemengdene jublet der han kom, der er aldri blitt jublet slik mot noe menneske som mot ham, det var anderledes enn vanlig jubel, noe overnaturlig, som om en Messias var kommet, en fredsfyrste.  I London fikk han den mest imponerende velkomst noen utlending har fått i Englands historie, og i Rom hilste Paven ham nesten som sin like i arbeidet for verdensrettferd, fred og kristenkjærlighet.”

Nei , dette er ikke sagt om president Obahma, men om president Wilson.

Men  det er president Obahmas enorme popularitet og hans strev med den praktiske politikken som får meg til å lese omigjen Chr.A.R.Christensens fremstilling av president Wilson i boken “Verden igår og idag” første bind.

Beskrivelsen av fredsprosessen etter første verdenskrig formidler disse karakteristikkene av president Wilson i begynnelsen av hans komme til Europa.  Etterkrigsstemningen var et sterkt ønske om fred, og et  håp om en ny tid,  et tusenårsrike bygget på rettferdighet og forsoning av gammel urett. Dette ønsket lå sterkt i tiden både hos politiske ledere og i folkedypet, bl.a. tydelig uttalt i talene til  storbritannias Lloyd George ,  og levende skildret av  øyenvitne og journalist William Bolitho, og det var ikke bare stemning og naivitet i disse ønskene.

Christensen omtaler fredsprosessen grundig og dermed gir han oss også et nærbilde av president Wilsons fall.

Wilson kom til “det grønne bord” i Paris med sine 14 punkter om hvordan fredsprosessen skulle være for å danne en varig fred, og han trodde selv på sin evne til å oppfylle en verdenshistorisk misjon. Og verden trodde på ham, folk håpet og ventet i spenning: “Ville Wilson seire og tusenårsriket fremstå?”

Den 18 januar 1919 åpnet fredskonferansen under høytidelige trompetfanfarer. Det var seierherrene som var tilstede,  ingen motstandere var invitert til fredsprosessen.  Sierherrene ,de allierte og asossierte makter, var allerede i vill uenighet om hva de egentlig hadde kjempet om.  Wilsom hadde krevet full åpenhet i forhandlingene, og dette kravet ble Wilsons første tap. Det gamle europeiske diplomatiet ville ikke ha noen åpen diskusjon og kritikk av hva som gikk for seg i fredsforhandlingene i Paris.

Man skulle organisere en helt ny verden, og det var uenigheter om nesten hver detalj. Man opprettet komiteer og kommisjoner og fordelte arbeidet, trykksaker hopet seg opp, de fagkyndige ekspertene leverte sine maskinskrevne kommentarer og  karter ble tegnet. Alle trakk hver sin retning, og det var et kaos av problemer.

Man opprettet et timannsråd representert ved de fem mest betydningsfulle seierherrene: USA, Frankrike, England, Italia og Japan. Dette utvalget ble etterhvert til de tre viktigste: USA, Frankrike og England.

Disse tre speilet den  delte stemningen i Europa.

På den ene siden drømmen om fred, og på den annen side ønske om hevn og kompensasjon for all urett man hadde lidt. Forsoningsparoler stod  mot sterk interessepolitikk og delte ikke bare folket i to, men også den enkeltes tanker og sinnelag vaklet mellom disse ytterligheter.

I tillegg hadde den offentlige presse, ledet an av Northcliffe presse, i fire lange år fremstilt tyskerne som forbrytere i verdensmålestokk, eneansvarlige for krigen og i stand til å utføre grusomme og bestialske handlinger, som f.eks. å korsfeste krigsfanger, eller bruke likene i fettindustrien.

Lloyd Georges politiske taler starter, før fredsforhandlingene, med: “Vær ikke tilfreds med noe annet enn en ny verden!”  Men ettersom fredsprosessen langsomt gikk mot tap for Wilson og hans fredsidealer, og folkemeningen pekte mot hevn, skulle Lloyd George først og fremst sørge for gjenvalg.  Hans valgkamptaler ble, etterhvert,  preget av folkestemningen: “Make Germany pay!”

Wilson  sto for de utopiske  fredsdrømmene, og i  arbeidet for dette, måtte han vinne over  Frankrikes mektigste mann, realpolitikeren Clemenceau, som  ønsket å svekke Tyskland,  og  den diplomatisk tilpasningsdyktige Lloyd George fra Storbritannia , som ønsket gjenvalg.

Wilson tapte på alle punkter.

“Jeg kan snakke med Dem,”   sa Clemenseau til oberst House, Wilsons nærmeste rådgiver,   “De er praktisk. Jeg forstår Dem,   men  å snakke med Wilson er som å snakke med Jesus Kristus.”

Clemenceau utmanøvrerte president Wilson fullstendig, og  fransk presse fremstilte Wilson som en temmelig komisk, eller høyst irriterende professor.

28 June 1919 hadde de avtalen klar og signert av partene. Da var også Wilson en foraktet og nedbrutt mann. Han hadde heller ikke  sikret seg gjenvalg som president i Amerika.

Hvorfor han ikke klarte å hevde sin åpenbare maktposisjon fra begynnelsen av, er det spekulert i.  Han hadde jo et enestående utgangspunkt, en popularitetens medvind, og  han hadde kreditorens mektige våpen i den kommende gjennoppbygningen av Europa og likevel satte han aldri sin vilje igjennom ved forhandlingsbordet.

Han var velmenende, oppriktig i sin vilje, men ble totalt utmanøvrert av Tigeren, Clemenceau.

Oberst House sa om ham at “han sto på sin pidestall,og da han steg ned fra den for å forhandle som en likemann, ble han som voks.”

Så langt  om Wilson fra Christensens bok.

Jeg tenker når jeg leser det at “det er høyt ned fra enhver pidestall”.

Obahmas pidestall ble svært høy, skapt av våre enorme forventninger til det han han målbærer.

Selv om han ser ut til å hoppe ubekymret opp og ned fra pidestallen, dyktig i å snakke med ethvert menneske, bekymrer jeg meg, for han står som representanten for det “Change” generasjonene venter på.  Slett ikke ulikt håpet om “forandringen” den gangen.  Jeg vil gjerne trøste meg med at både problemer og maktstrukturer er helt annerledes nå.  Og at disse høyt skolerte menneskene , både Obahma og hans stab, har all ekspertise og hjelp til å analysere tap/vinnmuligheter, og at de har gode planer for å få gjennomført sine politiske visjoner.

Likefullt ser vi av historien at det var ikke visjonene det var noe galt med, det var mangelen på realistisk praktisk politikk.

Bakrus, abstinenser og kål.

Jeg har tidligere, i innlegget :  “Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.”,  beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise  rå hodekål.

Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!

Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av  transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin “tar over” arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.

Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin  tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.

Dette var min erfaring  da jeg kom til å høre “Studio Sokrates” i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.

De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium  og i særdeleshet Aristoteles egne verker :

” De peripatetiske skrifter”.

Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter :    “Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.”

Boken tar opp flere spørsmål som:

- Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?

- Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?

Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål,  og  også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med  :

-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Selvsagt ler de godt av dette i “studio Sokrates”, for man ser  den “fordummende” vegetering av  hodekål   som en morsom kontrast til den “sofistikerte” samtale som vinen representerer.

Tja….

Aristoteles hadde denne observasjonen :

“Kål hjelper mot bakrus.”

Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.

Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i “Astrix og Oblix”  gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.

Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.

Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige  Keisere dyrket kål .

Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.

Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen  kommer  langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!

Studio Sokrates – Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725 – Gode råd mot bakrus fra Aristoteles
Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725

Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk?

Søsteren min lå og solte seg, helt alene på en øy. Det var stille og fredelig.  Da landet en fugl rett ved siden av henne. Den tittet på henne og virket som om den ville si henne noe.  Søsteren min grublet raskt på hva det var for en fugl, og hun ønsket sterkt at hun kunne snakket med den, for hun kjente på seg at den ville henne noe.

Søsteren min har alltid hatt dyreteke, og hun har opplevet mange fine ting i naturen. En gang reddet hun et rådyr som hadde ramlet gjennom isen og ikke kom opp på egen hånd. Hun fant en flatbunnet båt ved bredden, skjøv den ut til råka og trakk rådyret opp. “Den var helt rolig,” sa hun, “den forsto at jeg ville hjelpe den.”  Hun tørket og gned den tørr med klærne sine og så løp den.  Senere så hun et rådyr som sto og så etter henne. Hun lurte veldig på om det var det samme rådyret som hun hadde hjulpet, og hun følte det som om den var kommet for å takke henne.

Men nå lå hun stille og så  på denne ukjente fuglen.  Den var så nær at hun kunne tatt på den, og den tittet stadig på henne.

“Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk? spurte hun forsiktig. ” Ko-ko” , sa den og løftet seg opp i luften.

Det ble et komisk antiklimaks for henne, så sterk var følelsen av  forventning den ga henne om en skikkelig prat.

Jeg dveler ved denne følelsen av at dyret virker som om det vil meddele seg.

Jeg tror at alle som har  erfaringer med husdyr,  har kjent den følelsen. Jeg snakket mye med hunden vår og med pusemor, og jeg opplevde ofte at det var de som begynte. Jeg forsto jo ikke hva de sa, men jeg gjettet meg til hva de ville. For eksempel kjeftet alltid hunden min på meg dersom jeg valgte samme veg tilbake når vi gikk tur. Jeg gjettet en stund på at det var fordi han ville gå mer, og at det var for liten tur vi hadde gått, men etterhvert forsto jeg at det han ville var å gå en annen veg hjem. Akkurat som om han ville si at  det å gå samme veg frem og tilbake,  avslørte at jeg var en dårlig lederhund! Så gikk vi runder istedenfor, og alt var bra.

Jeg trodde en stund at hunden min var tankeleser. Hver gang jeg reiste meg for å gå på kjøkkenet, ble han rolig liggende på plassen sin, men dersom jeg reiste meg for å gå ut, så var han før meg ved døra. Jeg grublet veldig over hvordan han kunne vite hva jeg hadde tenkt å gjøre. Min mann sa:

” Han studerer alt vi gjør, nøye. Han vet at du aldri tar med deg tobakken når du går til  kjøkkenet, men den tar du alltid med deg når du går ut.”

“Det visste jeg ikke selv engang!” sa jeg.

Vi har sikkert mange slike vaner som vi ikke tenker over, men som hunden ser og vet alt om.

Men jeg var litt skuffet over at hunden min kanskje ikke var tankeleser. Jeg tenkte på hvor fint det hadde vært ! For eksempel var jeg lei meg for at det ikke var mulig å ta med meg hunden min på sopptur lenger, og jeg klarte ikke å få ham til å forstå hvorfor han måtte være hjemme  når jeg dro ut for å plukke sopp. Han visste hva jeg skulle, og han var jo så flink til å hjelpe meg!  Han visste godt vilke sopper jeg ville ha, og så  løp han foran og markerte alle sammen!

Jo, noen ganger hadde det vært bra å få snakket om tingene!

Mor tolket raserianfallet til en svale engang. Ikke det at det var så stor kunst i det tilfellet, men historien viser at også svaler henvender til menneskene når de mener det er nødvendig.

Mors klessnorer var satt opp på uthustaket. Det var flatt og hadde  god plass til store tøyvasker.  Vi sto på taket og hengte tøyet til tørk, da en svale plutselig satt seg på snoren der mor arbeidet, rett oppå det tøyet hun var iferd med å klype fast. Den “snakket ” med “kjeftestemme”, rasende,  intenst og tydelig henvendt til mor.

“Noe så rart, “sa mor, “den er visst sint på meg.”

Svalen lettet og fløy ned under taket og så kom den raskt tilbake, hele tiden med gneldrende pipesang. Den fløy flere ganger ned under taket og så tilbake til snoren foran mor.

“Å,” sa mor, “nå forstår jeg deg. Vi har satt inn en hel rute der hvor den knuste ruta var! Har du bygget rede der inne?”

Så fulgte hun etter svalen, og den stilte seg foran det reparerte vinduet og skvatret sint. Mor gikk inn og åpnet vinduet.

“Du får ha redet ditt her i år, vi skal la vinduet stå åpent, men neste år må du bygge et annet sted.”

Svalen fløy inn det åpne vinduet, og sangen dens var helt forandret, som om den sa takk.

Rent tilfeldig kom jeg over noe som kalles dyretolk.

Det er en profesjon, i den forstand at man kan utdanne seg til det,  og arbeide som det.  Det bygger på kunnskap om

lyd, lukt , kroppsspråk og telepati.

Siden dette er noe jeg nylig har kommet over, kan jeg bare dele med dere de nettstedene jeg har sett på til nå. Og selvom dette ikke er stueren “vitenskap”, så er det et fenomen hvor noen nå høster inn mye erfaring! Jeg håper de deler erfaringene med oss.

Det er særlig den telepatiske kommunikasjonen som er ny, og som bryter med den almindelige oppfatning. Men  jeg tror mange vil tenke at de har kjent litt til dette, en sjelden gang,  som kanskje egentlig bare kunne kalles “kvalifisert gjetting”, men som etterlater det lille spørsmålet og den lille ettertanken: “Var det bare det?”

Jeg gleder meg til å se mer på dette.

www.sigra.no

http://www.dyrekommunikasjon.no

http://www.canis.no/rugaas/

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

A-magasinet 21 august 09 ser litt på 70 år med reformer.

Her uttaler blant annet Peder Haug at siden “Kunnskapsløftet” setter større fokus på resultatet av læringen enn på undervisningsprosessene, “vil det tvinge skolene til å bruke metoder som virker. De (skolene) vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå,” sier han.

Jeg mener at professor Peder Haugs formulering er rettet som et spark til lærerne, men at han bare rammer den profesjonen han selv er en del av.

Jeg sakser litt av hans bakgrunn fra et nettsted om ham selv:

Høgskuledosent i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1993-1997 )
Professor i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1997 – )
Forskingsleiar i Program for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltakutvikling, Norges forskningsråd (1994 – 1998)
Forskingsleiar i Program for evaluering av reform 97, Norges forskningsråd (1999-

Vi ser at han ledet forskningsarbeidet ved evalueringen av reform 97  (HernesReformen),  så han er en av de best orienterte innen skolens reformarbeider.

Derfor hadde jeg ventet meg et høyere presisjonsnivå når han uttaler seg til A-magasinet.

“Jeg tror det vil tvinge skolene til å bruke metoder som virker.” sier han.

Ja, en ny reform “tvinger” alltid den som skal gjennomføre den, til å gjennomføre den.  Men hvem tvinges?  Skolene? Er det rektorene? Lærerne? Skoleeierne(kommunene)? Eller (den gjeldende plan og forskriftforfattere) politikerne?

Slik han bruker begrepet ønsker han å sette fokus på læreren,  at det er den dårlige læreren som hindrer et vellykket resultat.

Vi (lærerne) forholdt oss til den forskrift for arbeidsmetoder som var detaljert listet opp i 97 reformen.

Vi (lærerne) hadde en forpliktelse overfor planene, ikke et valg. Ansvaret for arbeidsmetodevalget var ikke vårt, men planmakerenes. Når det nå er riktig at vi “står fritt ” i metodevalg, så må det også presisseres at i målformuleringene for de enkelte fag  fremkommer det ikke bare “faglige” mål, men presentasjonsformer som forutsetter ulike former for arbeidsmetoder.

Altså metodikken er integrert i fagmålene.

Vi har altså ikke den friheten til metodevalg som det  tilsynelatende kan virke som om vi har. Og dette vet Peder Haug bedre enn noen! Han vet meget godt at det stilles langt høyere krav til en metodeøving når den inngår som en del av fagmålet. For eks., før kunne en som ikke var dyktig i gruppearbeid, likevel få gode resultater rent faglig. Nå vil elevens manglende evne til gruppearbeid telle med i fagvurderingen i alle fag.  Dette oppleves som en klar forverring av elevenes muligheter rent faglig, og det oppleves som vanskelig å forholde seg til som lærer, som ikke lenger “velger” en arbeidsmetode for klassen, men som plikter å undervise i og etter metodene som integrerte fagmål.

Altså har arbeidsmetodene i skolen gått fra å være en forskrift for undervisningen til å bli et fag for  elevene .

Som om ikke dette er spark nok, at vi (skolene) nå” tvinges til å velge metoder som virker”, gnir han det frekt inn: “De vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå.”

Vi , Peder Haug, vi oppdager at de som lager reformer ikke er istand til å veilede lærerne, heller ikke istand til å utforme fagplanene slik at det blir “gode resultater”, og de kan heller ikke lage lærerskoler med metodikk som tilfredsstiller fagplanene i Kunnskapsløftet.

Det Peder Haug , på nedvurderende vis,  sier er “løsningen” for å få en “bedre skole” er å heve kvaliteten på lærerens arbeid.

Ja, ingen er uenig i det, men jeg vil  svare Peder Haug og si at veien til en bedre skole er høyere kvalitet på de planene vi skal arbeide etter. At våre politikere,  pedagogiske professorer og tilsvarende fagpersoner gir oss denne “enkle” kompetansen som de” mobber oss for” å ikke ha!

Vi er tross alt forpliktet på deres planer, og etter disse planene arbeider vi samvittighetsfullt, selvom vi gir, ad tjenestevei, våre meninger og betenkninger og praktiske tilbakemeldinger!

Jeg registrerer at Peder Haugs “mening” er at det ideelle er “å lande midt mellom tradisjonell kateterundervisning og individualisering.”  Dette er altså å oppfatte som professorens “synsing”! Det er nettopp professorenes “synsinger” vi utprøver i skolene ! Hvor er den skolemetodikkteorien, begrunnet utfra forskningen, som gir  professorkvalitet på våre arbeidsplaner?

Peder Haug avslutter slik:  “Nå har vi gått fra den ene grøften til den andre, og det er det ingen som tjener på.”

Her er den ene grøften å forstå som tradisjonell kateterundervisning, og den andre grøften er individualisering. Han mener dermed at Kunnskapsløftet styrer “midt mellom”,  slik at man unngår disse grøftene.

Desverre. Slik ble det ikke. Man laget de to grøftene om til en stor grøft, umulig å komme ut av og skrekkelig tung å gå i!

De pedagogiske uenigheter og motsetninger har vi i alle år forholdt oss til og fått utprøvd i stadig nye reformer. Nå tar man alle de pedagogiske og metodiske “stridseplene”  inn i målformuleringene og setter hele fokus på resultatet,  og sier ikke ett ord om hvordan elevene skal komme dit, bare at dit skal de! Så blir det den enkelte lærers sak og den enkelte skoles sak å pønske ut hvordan.

Jeg vil vise med et (selvlaget) bilde hvordan dette oppleves:

En skole lærte sine elever å sy alle sorter søm. Så kom det inn nye skoleeiere som syntes det ville vært fint å lage ett stort plagg hvor eleven kunne demonstrere sømmene sine. Til og begynne med satset man friskt og hentet motetegnere, skreddere og andre fagfolk for å la dette bli et flott plagg, men det svarte seg ikke økonomisk, så det ble med den ene gangen.  Årene gikk med dette ene flotte plagget, men det ble etterhvert umoderne.

Nye eiere kom inn og de mente at det var så mange flinke folk der, både lærere og elever,  så de kunne designe plagget selv, og det ble oppfattet som morsomt. Og litt skredderfag kunne man jo  ta inn i undervisningen.  Dette ble vellykket og man fikk kunder, og man  måtte ta noe av skoletiden til salg og regnskap.

Det gikk tregt etterhvert med salget,  man måtte fornye produktene, drive litt reklame, kanskje gå manekeng? Det ble etterhvert en morsom skole, hvor man lærte litt av hvert, men det ble ikke tid til å sy.  Kritikken rettes så mot lærerne på skolen at nivået på sømferdighetene til elevene er gått drastisk ned. Ja, tester viser at de hverken kan sy eller designe, selge eller føre regnskap. Eierne  pålegger lærerne å få bedre resultater og øke salget!  De som har jobbet lenge i skolen kjenner igjen dette bildet på skoleutviklingen.

I tillegg har man  utvidet elevtallet i grunnskolen  med spesialskoleelevene, uten at spesialkompetansen følger med ut til den enkelte skole.  Er skolen heldig, har PPT  “greie på”  hvordan den aktuelle elev bør hjelpes i skolen, så de kan lage et opplegg for eleven. Dette opplegget er det da en lærer, eller, desverre, ofte en ufaglært, som følger opp sammen med eleven.

Skolen har mange enkeltelever som krever enelærer i alle timer. Spesialtimene er blitt flere, men  fordelt på ferre elever. De som tidligere fikk ekstraundervisning, rent faglig, må nå klare seg selv, og få” tilpasset undervisning”. Det er en måte å kamuflere mange hjelpetrengende på. Altså slike som ville vært hjelpeberettiget tidliger, men som nå er definert ut av ekstraundervisningen fordi de er “høyt nok” fungerende til å følge klassen med “tilpasset undervisning”.

Som lærer skal man  lede undervisningen for en gruppe på 25-30 mennesker, for alle disse elevene er mennesker,  selv om Kunnskapsreformen angir andre verdimål på barna:  I refomen kommer det til uttrykk i bl.a  NOU 2003.  Her omtales  barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen  er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste ” selvgenererende humankapital”.

Dette er det politisk overordnede målet for de konkrete planene som er utarbeidet i Kunnskapsløftet.

Altså, når man leder undevisningen for disse menneskene, vet man at enhver trenger hjelp i læreprosessen. Enhver skal ha tilpassede oppgaver, tilpasset hjelp, og samme evalueringsmål. Når man “tilpasser” fagplanene, er målene uforandret. Man tar bare kortere skritt mot samme mål.  Man er også, de senere år, pålagt omsorg for hele mennesket, som det tidligere bare var planer for i barnehagen.

Min erfaring er at jeg ikke kjenner elevene godt nok til å gi adekvat tilpasset hjelp før jeg har rettet deres arbeidsbøker i et par mnd.  Først da er jeg trygg på at jeg kan gi den mest elementære faglige veiledningen etter elevens behov.

Dersom jeg ikke har tid,  eller tar meg tid til denne grundige og  tidkrevende responsen til elevarbeidene, blir grunnlaget for planleggingen av  tilpasset undervisning bare gjetting  og synsing. Man kan ikke basere tilpasset undervisning på synsing. Da er det bedre med tradisjonell tavleundervisning , hvor læreren har all kontroll med hva som gjennomgåes, og elevene får tilpasse seg etter beste evne.

Jeg merker meg at Peder Haug ikke påpeker “elevmangfoldet” i A-magasinets artikkel, heller ikke  skolens manglende kvalifikasjoner til å kjenne og forstå tilstrekkelig det store antallet av ulike funksjonshemmede som nå er integrert i  klassene.  I en kommentar til Stortingsmelding nr 11 om den nye lærerutdanningen, skriver han blant annet:

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

“Savner elevmangfold i stortingsmelding
[10.02.2009 ] – Jeg har positive kommentarer til mye i stortingsmeldingen om lærerutdanning, men elevmangfoldet burde vært understreket sterkere, sier pedagogikkprofessor Peder Haug, som er medlem av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.

I Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009)” Læreren Rollen og utdanningen”, legger regjeringen opp til en sterkere spesialisering i lærerutdanningen. De nye lærerne skal enten være kvalifisert for å undervise fra første til sjuende trinn eller fra femte til tiende. Også faglig spisses spesialiseringen. Pedagogikkfaget utvides og kalles pedagogikk og elevkunnskap. Lærerstudentene får mer praksis og en egen mentor når de kommer ut i sin første jobb.

- At elevmassen er heterogen, sammensatt, nevnes, men det burde ha vært løftet mer fram, sier Peder Haug. – Det er fare for at de ferske lærerne ikke blir godt nok forberedt på å møte elever med funksjonsnedsettelser. Den store variasjonen blant elevene er en av de virkelig tunge utfordringene lærerne står overfor..

Og uansett klassetrinn eller fag: De nyutdannede lærerne må være forberedt på og kvalifisert til å undervise elever med funksjonsnedsettelser. Det burde vært tydeligere understreket i stortingsmeldingen, mener professor Peder Haug.”

Så langt fra denne artikkelen.

Vi ser at i meldingen for de nye planene for  lærerutdanningen, er ikke skolesituasjonen for de funksjonshemmede tatt godt nok vare på . Peder Haug er en av deres talsmenn, og han mener at de kommende lærerne ikke vil være godt nok utdannet  til å ivareta denne ganske store uensartede spesialgruppen.

Slike perspektiver, som han selv forfekter i denne spesialartikkelen, burge han ta frem i A-magasinet som har mange lesere! I stedenfor gir  han  A-magasinets store lesergruppe en forenklet, upresis synsing som ikke har annet innhold enn et spark til lærerstanden.

Jeg mener at dette “sparket” fra Peder Haug, rammer ham selv.

Værsyke, vitenskap og værmelding.

Som 27åring måtte jeg fjerne en svulst fra skjoldbruskkjertelen. Den var liten og lå  slik at den lett lot seg fjerne. Jeg var heldig med inngrepet og slapp å bruke medisiner etterpå. Selv om kjertelens målbare funksjoner var innenfor “normalverdiene”, visste jeg at jeg var forandret.   Latteren,  som før satt løst, var nå redusert til “lun humring”, og  latterutbruddene satt liksom “lenger inne”. Det føltes som om jeg var gått fra å være “fnisedokke” til å bli en treg” dypvannsfisk”.

Etter en tid merket jeg at jeg ble sint “før tordenvær”. Ca en halv time før “utbruddet” i naturen, kom utbruddet mitt, og det var over i samme øyeblikk som tordenen brakte løs. Det samme gjaldt haggel, et skikkelig sinna utbrudd på meg, også kom haggelskuren!

Med tiden økte følsomheten for værendringer. Jeg kjente ca tre til halvannen dag før om det kom sterke vinder, snø , tåke eller temperaturfall.  Etterhvert som følsomheten økte, ble symptomene sterkere og mer sykdomspreget, for å bli så sterke i de senere årene at jeg opplevet værskiftene livstruende. “En dag vil vindene drepe meg!” tenkte jeg.

Plutselig, sterk tungpustethet, hjertesmerter, “revmatiske” smerter i muskler og ledd, isjas, raskere puls, diare, sterk, anfallspreget tretthet, ustø gange….. dette var de viktigste plagene jeg hadde ved værskifte,  utenom humørsvingningene.

Før plagene ble invalidiserende, ja,   før de ble plagsomme plager, mens de bare var merkbare,  spurte jeg legen om dem, men fikk vite at “værsyke”  var ukebladstoff uten rot i virkeligheten. Begrepet  fantes ikke i medisinen.

Etterhvert som plagene ble sterkere, fikk jeg  sjekket hjertet, tok revmatester, røntgen av ryggen og mange blodprøver. Jeg var “heldig” som hadde hatt operasjon i skjoldbruskkjertelen, så ble ikke alle symptomene mine så utenkelige, og det var lett å be legen om skikkelig utredning.

Men jeg var frisk som en fisk på disse testene!

Jeg forsøkte homeopati, og fikk noe lindring en periode, men jeg hadde så mange symptomer og fant det vanskelig å finne det helt optimale middelet for alle plagene. Etterhvert lærte jeg meg å fjerne “hele” værpåvirkningen med salisylsyre.  Dette ble redningen i mange år!

Så kom jeg over boken “Værsyk? Gjør noe med det!” av Manfred Køhnlechner. Hans bok sammenfatter forskningen om menneskenes reaksjoner på fønvinder. Her gjengir han forskningsarbeidet til Professor, dr.med. Felix Gad Sulman  som arbeidet med bioklimatologiske spørsmål ved Universitetet i Jerusalem.

Jeg leste boken med stor interesse. Den første delen, ca 70 sider, omhandler meteorologi, de neste 40 sidene tar for seg medisinske erfaringer og kroppens reaksjoner og de siste 40 sidene har diagnoser og terapi.

Det er vanskelig å velge vekk informasjon her!  Boken bør leses i sin helhet, men for meg var det av avgjørende betydning at man hadde funnet at alle værsykeplager kan påvises ved labratoriefunn. Det betyr at alle med “innbildt værsyke” kan utredes rent vitenskaplig!

Dette skjer ved analyse av døgnurinen til en pasient med henblikk på nevrohormoner, mineraler og stoffskiftehormoner og det settes opp 12 parametere: (sitat)

1. Serotonin og avfallsprodukter der:

2.HIES (hydroksyindoleddiksyre),

3. Adrenalin (binyremarghormon),

4. Noradrenalin (binyre-og sympatikushormon)

5. 17-KS (androgene binyrebark- og stresshormoner),

6. 17-OH( stoffskifteprodukter fra binyrebark- glukokortikosteroider).

7. Natrium og dets forskyvning overfor:

8. Kalium, som -når det er forhøyet- stammer fra kroppscellene.

9. Histamin som indikerer allergiske reaksjoner og hypertyreose.

10. Tyroksin som særlig indikerer hypertyreose.

11. Kreatinin som stoffskifteindikator og kontrollør av daglige urinmålinger.

12. Diurese for å beregne den daglige omsetningen av de øvrige parameter.

Boken angir også normalverdier for disse testene,  verdier for lettere avvik og for ulike  sykdommer.

En slik labratorisk diagnose ønsket jeg å få utført hos legen min, og selvsagt behandling, slik boken foreskrev ved de ulike plagene.

Legen min sa:  “Ja, selvsagt. Jeg kjenner dette. Du skal ha med denne flasken for oppsamling av døgnurin. Jeg anbefaler deg å samle denne en dag du føler på symptomer av plagene dine.”

Fornøyet tok jeg flasken med hjem. Endelig! Endelig skulle disse plagene kartlegges og behandles!

Jeg måtte vente over en uke før jeg hadde de  symptomene jeg var sterkest opptatt av å få hjelp til . Så møtte jeg opp hos legen med flasken. Men nei! Han hadde fått beskjed om at man ikke skulle prioritere den slags undersøkelser. Man skulle bare tilby pasienten lykkepillen!

Serotoninhemmende behandling, i form av en ” lykkepille”, var altså kjemiindustriens ” svar” på dette.

Her har man en nøyaktig diagnostiseringsmetode, slik at man kan få optimalt tilpasset behandling, og så skal den ikke brukes! Det var ikke nødvendig å bruke tid og penger på laboratoriemålinger når man bare kunne gi lykkepillen.

“Men serotoninet er bare ett av stresshormonene!” sa jeg. ” Jeg har f eks tyroksin problematikk ! Det er ikke riktig å bare gi serotoninhemmer når det er så mange symptomer som indikerer at plagene kan ha helt andre årsaker! ” prøvde jeg å si, men “timen min” var over forsto jeg.

Boken gir  god informasjon til den som vil sette seg inn i emnet. Og ved symptombeskrivelsene kan enhver finne sine “over/under-produserende hormoner”, og få god veiledning i behandlingsformene som var tilgjengelige da boken ble gitt ut, i 1984.  Vi er sikkert ikke dårligere nå. Men finn en lege som ikke “har fått beskjed om å hoppe over labratoriediagnostiseringen”!

For å gjøre en lang sykehistorie kort, var B-12 behandling en svært god og styrkende hjelp til å “stå hverdagens løp” i full jobb som 50 åring og trebarnsmor.  Men i tillegg til værsyken, kom etterhvert også røkerelaterte plager. Om dem skal jeg bare nevne her at boken “Værsyk? Gjør noe med det”,  har et eget kapittel om forholdet mellom værsyke og avhengihetsstoffene narkotika, alkohol og nikotin, hvor den påviser at alkohol forsterker værplager, mens nikotinets stimulerende effekter demper opplevelsen av værplager, mens risikoen for de reelle sykdommene øker.

Jeg forsøkte kvantemedisin igjen. Og kombinerte dette med en behandlingsform som heter “nutrienergetics”.

Disse behandlingsformene har jeg skrevet om i “Kvantemedisin og Schrødinger’s katt”, og i “Vann lagrer informasjon”, som  er skrevet av Per Aslak Ertresvåg hvor  dr. Jaqcues Benvenistes arbeider  gjøres kjent!

Disse to formene : Frekvenser og informert vann, gir to ulike innfallsvinkler til informasjonsformidling til enhver celle i kroppen.  Det er blitt min hjelp mot værsyke , og jeg er til nå svært fornøyd!

Men uansett hva slags lege du har, værsyken er ikke lenger en psykisk vrangforstilling fra ukebladene.

Man tar den så på alvor at man har utarbeidet systemer for værvaslingen, så den kan melde fra om når de dårlige forholdene som gir værsyke, kommer. Dette har de forsøkt på allerede i England og Frankrike. Slik også vi gjør med pollenvarsling for allergikerne. Det gjelder mange mennesker. Forskningen viser at en tredel av befolkningen er værømfintlig , og av dem reagerer  en femdel med sykdomssymptomer, så det gjelder svært mange.

Felix Gad Sulman døde 1986 og hadde da gitt ut flere store arbeider, også tilgjengelig i bokform (for den interesserte). Jeg ser at hans arbeider brukes og videreføres av E Stoupel, men dette har jeg ikke sett på:

Important work of E Stoupel building on the work of Felix Gad Sulman http://bit.ly/F8g6c12:34 PM Jul 13th from web

Og fra forskningsnytt her til lands:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2008/05/31/vromslag-gir-smerter-hos-h/

Da Per var ku.

” Da Per var ku,” er en av Egners  små barnebøker.  Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket.  Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.

Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr?  Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.

Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.

Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil  bære preg av at jeg ser  på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg,  eller fordi jeg selv  mener at jeg skjøtter min rang dårlig.

Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!

Denne nærheten til dyret, å være inni det,  gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien “Animorfs” ganske morsom.  Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene  “morfer” til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)

Jeg har merket at mange liker “sjelevandringsreligionene” . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem  slakter ikke dyr.  Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket “er satt til å herske over” dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.

Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.

Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.

Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr,  og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.

Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?

Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?

Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma “straffer” ham til å “gå nedover på rangstigen” , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang!  Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?

Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse “sin egen sjel”, eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?

Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?

Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:

Kulturens smerte er å  “betvinge” naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.

De folk som ikke gjør dette kaller vi “naturfolk”, slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de “primitive”, “villmennene”.

Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!

Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man “som dyr”. Negre var “slaver” og “som aper å regne”.

Darwin laget sin  utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste “trinn” på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre “de ville”.  Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og,  Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!

Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.

Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra “det vanlige” menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte “de ville”, og skrev hjem til England om at “de ville” var flotte, fullverdige, hele personer.

Det passet ikke herrefolkkulturen!

Darwin var “først” med sin “hierarkiske” evolusjonsteori, og ingen “brydde seg” om Wallaces teorier.

Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!

Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først  når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.

Sjelens sult

Morgenbladet har denne uken en anmeldelse av Bjørn Vassnes bok:  “Sjelens sult.”  Jeg anbefaler Asbjørn Dyrendals anmeldelse.

Boken aktualiserer materialistenes problem, dette å forklare tilstedeværelsen av “såkalte åndelige” fenomener.           Vassnes vil  gjerne forklare religionene, at de overhode finnes.   Han benytter flere kjente kilder, og Dyrendal gir en god og kritisk gjennomgang av både kildebruk, metodebruk og grundighetsgrad.

Den svakeste  hypotesen i boken er Vassnes  bruk av Ben Shanons hypotese om at Moses var” høy på akasiebark”.

Det ligger da snublende nær å nevne stoffmisbruket blandt vår tids intellektuelle, feks. Freuds kokainbruk, og Arne Næss som en periode forkynte  godene ved hasj og marijuana.  Det har sikkert til alle tider vært noen som har benyttet slike stoffer, men å si at Freuds arbeider kan forklares utfra bruken av kokainen , eller at Arne Næss forfatterskap er et resultat av marijuanabruk, er svært usaklig. Denne form for usaklighet opprettholder Vassnes altså mot Moses.

Jeg syns det er morsomt at han bruker Andrew Newberg og Eugene d’Aquilis nevroteologiske arbeider i boken.

Jeg tenker tilbake til min egen studietid hvor jeg var imponert over hvorledes Inderne markedsførte meditasjon i Vesten.  Tidlig på 70 tallet deltok jeg på endel informasjonsmøter i “Transendental meditasjon”. Jeg var nysgjerrig, for det var blitt svært populært å meditere, og det undret meg at de fikk engasjert så mange intellektuelle og så mange karrieresøkende innen både økonomi og politikk.

Møtene var populære og foredragsholderne var dyktige. Deres konsept var å presentere helsegevinsten man ville få ved å meditere. Man vektla  at å anvende  meditasjonens teknikker, var helsefremmende.  De hadde mange vitenskaplige målinger og tester, presentert på store fargerike plansjer, som viste helsegevinster i prosenter, søyler og diagrammer.  Dette solgte.

Det kostet å gå på begynnerkurs, og å få eget mantra og egen veileder. Dette var for de flinke og vellykkede som ønsket å maksimere sine mentale evner.

Newberg og d’Aquili bruker en liknende fremgangsmåte.  De “selger” religionens helsefremmende virkninger. Det er ikke noe nytt, men de har satset så sterkt på dokumentasjonen at det blir interessant som fenomen.  Det har ikke så stor  interesse for den religiøse, men blir en hyggelig bieffekt for den som verdsetter helsen sin.  Det er interessant at Vassnes bruker dette i sitt arbeid med å beskrive religionene som “hjernespinn”.

Vi tror instinktivt at vi har en sjel, og vi har behov for det “overskridende”, sier Vassnes.

Ja, det tror jeg han har rett i, men jeg kan ikke se hans metodikk som relevant som  forklaring på religionenes eksistens.

Boktittelen “Sjelens sult”,   skal uttrykke “behovet for”  Gud. Det er ikke  tilfredsstillende å la denne lengsel være forklaringen på at verdensreligionene finnes .  Denne forklaringsmodellen bør, i så fall,  gjelde for flere forhold, ikke bare for religionene.

Det er ikke troverdig  som vitenskaplig metode  å si at vår hjerne finner på det den har behov for. Behovet for religiøs mystisisme er smalt, og  metoden må  kunne anvendes  som metode for å forklare  også andre områder av vår virkelighetsoppfatning, områder som  vitenskap, politikk  og økonomi.

Metoden må kunne brukes  for å forklare at vårt behov for å “forstå” materien , forklarer forskningen. Og  at vårt behov for å beherske, behovet for makt, forklarer politiske partier. At  behovet for å være rik, velsett og populær forklarer kapitalismen.  Altså må metoden kunne forklare at  når vi “tror” at vi stammer fra noen som er laverestånde, så  lager vi oss utviklingsteorier.  Og,   at når har vi behov for å føle at vi utvikler oss til å bli bedre og bedre, fordi vi har et sterkt behov for å være flinkest og best, har vi laget oss forestillingene om “de beste overlever”.  Vi  må kunne bruke samme metode til å forklare forekomsten av  vitenskapene. Har vi behov for åndelige ledere  forestiller vi oss en ” Darwin”.  For det er klart, Darwin blir ikke mer enn det vi gjør ham til!

De rent materielle behov   som sult og tørst, er for materialisten det samme som sjelens sult og tørst, og kan, ved nærmere ettertanke,   bli til en forklaring på tilstedeværelsen av “forestillingen  om Gyldendals kokebok og andre kokebøker”.  Vår sult blir “selvsagt”  forklaringen på forestillingen om kornet.  Og,  da vi på et utviklingstrinn kjente behov for å se med øynene, laget vi forestillingen om en sol som sendte lys, nøyaktig tilpasset våre øyne, slik at vi trodde vi kunne se.

Lurer på hvorfor vi hadde behov for å lage  forestillingene om  det onde…,

Dere må bare tenke videre selv! Ganske gøy! Metoden er helt grei.

Metode er et gresk ord og betyr “etter veien”. En brukbar metode  er en “vei som når frem dit man vil”.

Vassnes har gitt oss en “vei”  som når et stykke i den retningen han ville gå.  Det gjenstår mye “veibygging” før han når sitt mål,  og det spørs om han ikke må bytte metode.  Det er ikke så lett å bli kvitt “millionenes samkjørte hjerneaktivitet”.

Krise og statsgjeld, vi har hatt det før.

Jeg leser akkurat nå Chr.A.R.Christensen: ” Verden igår og idag. Vår egen tids historie.” 1935

De tre bindene  er et ypperlig journalistisk arbeid, og svært god lesning!   (Jeg anbefaler  Martin Eide, Saklighetens lidenskap. En biografi om Chr. A.R. Christensen. 2006) Jeg var en lykkelig finner av disse bøkene på et lite loppemarked! Fem kr. boken.

Første bind  starter kl 11.00  den 11.11. 1918

Det er tidspunktet  den første verdenskrigen opphørte.  Levende, grundig og innsiktsfullt tar han oss med inn i etterkrigstidens komplekse verdensbilde og holder oss der  i noen få sjebnetunge år.

Jeg har plukket litt fra hans fremstilling av datidens finanskrise.

Da krigen opphørte var verden sterkt berørt av ødeleggelsene.

Spanskesyken kom i tillegg og tok flere liv  enn krigen hadde tatt, folk sultet og manglet alt.

Handel og produksjon, ja, hele infrastrukturen var revet bort. Krigsutgiftene hadde vært så store at de ikke hadde latt seg dekke av skatter og statslån, den ble derfor dekket ved inflasjon. Det vil si, seddelpressen gikk!

Altså, statsorganisert falskmynteri i gigantmålestokk!  Dette ga for mange sedler på altfor få varer, og staten forsøkte seg ut av uføret ved å låne fra almenheten, og laget en gjeldsinflasjon. Nå fikk de land som hadde produksjon av varer kjempeomsetning! Det var en boom , særlig i Amerika!

Før krigen var valutaen trygg, forankret i gull, men nå hadde bankene måttet trykke opp penger uten hensyn til gullbeholdningen. Denne store seddelmengde var ikke blitt omsatt i varer og tjenester, men i ødeleggelser,  for å kunne betjene utgiftene til fortløpende krigføring.

Man kjøpte  varer, men handelen ble vanskelig ved at man nå i fredstid kunne lese hverandres valutas verdiforringelse, ved kursene. Ingen visste heller  lenger hva verdien av viktige staters penger ville være neste uke.

Direktøren for det “Internasjonale Arbeidsbyrå” sier i en rapport av 1924:

“Da folkeforbundet stabliserte den Østerrikske krone, gikk dollaren opp i Wien med en fart på 21 kroner pr dag.  Da Polen  stabliserte sin mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske mark i minuttet.  Da Russland stabliserte sin tsjervontes (10 rubler) , gikk dollaren i Petrograd opp med 18000 rubler i sekundet.  Da Tyskland stabliserte sin valuta ved å skape rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613000 mark pr. sekund.”

Det er forståelig at det ikke var enkelt å få det internasjonale varemarkedet igang igjen. Selv om det var et veldig kompleks av internasjonale gjeldsforpliktelser,  gikk det en “enveis” strøm med penger til Amerika, som til syvende og sist var den store kreditoren.  Amerika hadde virkelig sin boom!   De hadde penger, gullbeholdning, varer og produksjon. I tillegg var lånenes realverdi sterkt økt.

Nå laget Amerikanerne høyere og høyere tollmur mot Europeiske varer, samtidig som de ønsket Europa som kjøper av egen eksportproduksjon. Europa hadde ikke noe å kjøpe for, så, for å få igang handelen,  lånte Europa  enda mer av Amerika!

Christensen har selvsagt mer enn dette, og jeg anbefaler hans fremstilling,  men jeg må trekke pusten litt og tenke.

Vår tids økonomiske krise har ikke sin årsak i krigsødeleggelser, men vi har hatt finansfolkenes boom!

Deres evne til å bruke penger uten at det er skapt verdier for pengene er hovedulykken! Pengene mangler, de elektroniske tallstrømmene har mistet kontakten med virkeligheten.  I kynisk grådighet har de tappet finansverdenen for  reelle verdier, og ødelagt tilliten til systemet.  For å oppretholde “systemet” har statene brukt “gjeldsinflasjonsprinsippet”, og  satt folk i gjeld. Amerika låner også penger. Nå er det Kina som låner ut! Og foreløpig har Amerika den fordelen det er å ha rett til å betale i egen valuta.

Gir vi fra oss  den økonomiske “lederposisjonen” til Østen? Eller mister vi den av ren grådighet?

Hva har vi lært av vår nære historie?

Jeg føyer til en henvisning til Professor Arne J. Isachsens innlegg i E24 , 26 juni :

“UT AV PROBLEMET: Kan sentralbanksjef Ben Bernanke inflatere seg ut av USAs gjeldsproblemer?

Snart kan Kina komme til å kreve at USA utsteder sin gjeld i euro.”

Professoren  viser, i innlegget, hvordan Bernanke  bruker både inflasjon og nytrykte penger  for å ” overleve”,  mens virkemidlene kanskje nettopp ved sin uproduktive tomhet gir Kina det ønskede overtaket.

Hvem diskriminerer?Den første arbeidsinnvandringen til Norge.

Nå vedtar stortinget “fri flyt” av arbeidskraft.    Fra 1.mai skal EUs regler om “fri flyt” av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.

Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU,  og  man kan ikke endre noe på regelen.  Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem,  men man kunne forberedt landet,  med informasjon og  samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.

Og her er sakens vanskelige poeng.  Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?

Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?

Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet  man trengte av importert arbeidskraft.

Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen  var en sterk fagforening, ville LO  overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte  innvandringen.

Tidligere  hadde Journalist Ragnar Kvam Jr.  skildret  en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk.  Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge.   Han har også skrevet en grundig analyse av “Den billige arbeidskraften”, Pax forlag 1971,  hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere.     Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge,   og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene  landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og  forholde oss til.  Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.

Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå,  i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre “rasistiske” i dag.

Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : ” Frykten for å være rasistisk.”

Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.

Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole  noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole.  Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.

Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.

Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette.  Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: ” De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi  hjalp dem.”   Selv barn blir rasistiske av denslags prat!

Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi  fagorganisasjonene  ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.

Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært  skoledirektør, Helge Sivertsens  sekretær.

Det var hele grasrota.

På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en “ikke sak” i alle demokratiske fora,  lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling.   Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: “Ikke behandlet”

De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt!  De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger.  Likefullt,  LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding  hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.

Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir “mangemilliardær”. Man måtte kanhende sluke noen kameler.  Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et “must” ble den vanskelig å diskutere.

LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia:  Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem  som “holdt mål”!   Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.

Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!

Slik skaper man rasisme i folket.

Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.

Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er  han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han  ikke  ble vurdert som “skikket” til å få ” riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!

Tenkte på dette  idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.

Det første “jule”tre med “jule”gaver

Det første spor vi har av denne merkelige skikken, å hente en gran inn i huset, står skrevet med kileskrift på gamle hettitiske stentavler, de eldste fra over 2000 årf.kr.

De eldste tavlene forteller om Solguden som forsvinner, den yngste beretningen lar det være kulturens gud, Telepinus, som forsvinner.

Fortellingen gjengies slik:

Telepinus er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.

Alle fryser fordi han er borte. Tilogmed gudene holder på å fryse ihjel.

Gudenes konge sender ut en gud for å lete etter Telepinus. Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.

En liten bie treffer Telepinus og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.

Når han kommer tilbake våkner alt som var visnet til liv .

Telepinus ville gi menneskene, deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.

Han fikk satt frem et eviggrønt tre. På treet ble det hengt et saueskinn fylt med korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking og hell og lykke.

Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes oversettelse.

For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.

Se på relieffet s 130 også. Teksten til bildet forteller om et hettitisk drikkoffer, og at de høye spisse luene er karakteristiske for hettitisk kunst.

Jeg har sett lenge på dette relieffet, og jeg syns det likner våre nisser. Nettopp disse luene er slik vi strikker nisseluer. Det skulle ikke forundre meg om nissekulturen har like lange røtter som juletreet.

Geithamsbol på loftet! Barneboken “Maja Bi” i friskt minne.

Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.

Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”

Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.

Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.

Første møtet med den var på verandaen.

I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.

Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.

Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!

Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.

Senere så jeg flere av dem.

De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.

De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,

som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.

Jo mer jeg så av dem, jo roligere ble jeg.

Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.

Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.

Jeg oppdaget at det ofte smalt i vinduet på kvelden, etter mørkets frembrudd.

Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.

Den var mest opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.

Jeg tok den frem for å se nøyere på den.

Barneboken ”Maja Bi”

Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?

Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.

Så søkte jeg på nettet.

Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde.

Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm. De geitehornliknende antennene. De lange rovdyrklørne.

Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever. De smale, lange brunrøde vingene.

Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.

Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.

Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.

For en jeger!

Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder. Var det slike ufyslige stinkende greier på loftet?

På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag. De klipper
av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.

For en jeger!

Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her i min manns spesialkikkert.

Geithamsen  er sannelig innsektenes store, stygge ulv!

Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!

Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.

Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.

Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.

Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?

Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?

Svært nyttig!

Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.

Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.

Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.

En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.

Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!

Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.

Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..

I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.

Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.

Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.

Tja.

Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.

Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!

At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.

Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.

Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK

Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?

Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol.  Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!

Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.

De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.

Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.

J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.

Så det virker som om den var der år etter år.

Bolet er vakkert.

Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.

Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.

Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.

Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.

Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.

I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.

Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.

De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.

I løpet av dagen var vindskadene reparert.

Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.

Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?

Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?

Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?

Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.

Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.

Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.

Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.

Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.

De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?

Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.

Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.

Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og  tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.

Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !

Men hva gjør man med den?

Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.

Vi håper de er interessert i bolet til “Vespa crabro” som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.

Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene også, for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!

Boken “Maja Bi og hennes eventyr” er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.

Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.

Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!

Gert, hva slags ateist er du?

Jeg trodde en kort stund at du var en glad, ubekymret ateist. En som bare ganske enkelt ikke trodde på noe.

En som ikke brydde seg om å bruke tid og ressurser på å gruble mer over det.

Etter noe lesning ser jeg at du er av den typen ateister som stadig må hente frem dårlige sider ved religionen.

Stadig må du minne deg og andre om hvor “dumme” de “troende” er. Dette gir deg stadig en “rettferdig” grunn til “sleivspark” rettet mot de troende.  Stadig glede av å gjøre narr av dem, samtidig som du soler deg i egen logikk. Er du en slik ateist som stadig må nære deg av den slags selvbekreftelser?

Etterhvert tar jeg inn over meg det hatet du viser mot religionene.Gang på gang angriper du dem. Du har som mål å utrydde dem totalt. Helst også straffe dem først, før du utrydder dem.

I denne aktiviteten bruker du alle midler. Ikke bare “vitenskap”, men svært ubeskjedent bruker du dine tolkninger av vitenskaplige teoriers grenseland. Her smir du “vitenskapen din” om til våpen til å drepe religionene med.  Dette, sier du, er selve målet for dine skrivende aktiviteter.

I denne prosessen leker du deg som en delfin i “vitenskapenes hav”. Fryder deg over flotte treffende våpen, og springer som en drukken dionyssos- soldat lykkelig i din kamp.

Du glemmer at du i denne kampen blir lik det du vil bekjempe.

Din ateisme blir din tro. Vitenskapen tjener kun som din tros styrkedrikk og våpen.

Du blir slurvete og unøyaktig i det historiske og vitenskaplige, for målet er ikke opplysningstidens idealer, men din tro og din tros bevarelse. Her blir cowboy mentaliteten din tydelig.

Er du også politisk ateist?

Ikke som kommunistene. Nei, du er den politiske hevner og straffer og utrydder. Her tar ateisten selv guderollen og gjør Guds arbeid… i et like heftig raseri som vel noen religions eskatologi kan oppvise.

Du har en svært religiøs ateisme. Den svarer til religionenes “negative” kjennetegn.

Hvor er de gode visjonene? Dem knytter du  ikke opp til ateismen, men til en form for naturreligion.

Ateisme og vitenskap er altså ikke med i dine gode visjoner, de er bare med i kampens lykkerus.

Gert, hva slags ateist er du?

Orkenøyingsaga

Les denne gamle, rare historien!

Den ble skrevet på Island litt før Snorre skrev de norske kongesagaene.

Den handler om forfedrene til jarlene som flyktet fra Norge til Orkenøyene, og er fra den norske urhistorien.

Her fortelles det hvordan jarlenes forfedre fra Finnland tar norge og skaper et samlet rike de hersket over. Den fører Mørejarlenes historie frem til 1231.

Her gjengir jeg noe av sagaen (det Heyerdahls bok har gjengitt):

Det var en konge som het Fornjot. Han rådde for det landet som kalles Finland (eller Kvenland).

Han bodde øst for havnbukten mot Gandvik, (eller Helsingbotn), som er sørkysten av Kvitsjøen i nord-Russland.

Fornjot hadde tre sønner: Le(eller Æge), Loge og Kåre.

Kåre var far til Froste

og Froste var far til Snø den gamle.

Snø var far til Torre

og Torre var far til Nor og Gor

Nor og Gor hadde søsteren Goe.

Torre var en stor blotsmann og midt på vinteren holdt de Torreblot (som var oppkalt etter Torre)

En vår , etter Torreblot, ble Goe borte.

De lette, men fant henne ikke.

Torre fortsatte nå å blote for å få vite hvor Goe var blitt av, dette kalte de Goeblot, men de fikk ikke vite hvor hun var.

Tre vintre senere gjorde brødrene Nor og Gor et løfte om at de skulle lete etter henne på denne måten:

Nor skulle lete til lands og Gor skulle lete til vanns. Begge skulle ha stort mannskap.

Gor seilte langs kystene i Sverige ,Ålandshav og alle øyer i Østersjøen, de danske øyer, hos alle som stammet fra Le den gamle, men fant ikke spor av søsteren sin.

Nor tok ski og dro over heiene mot Varangerhalvøya, hvor lappene bor.

Lappene ville nekte dem å dra gjennom deres landområder, og det kom til kamp.

Nor for med så mye trollskap og fanteri at han jaget lappene på flukt.

Nor dro videre vestover og sørover. Han tok alt land han dro gjennom, og ved fjorden, som nå heter Trondhjem, gjorde han seg til konge over alle de som bodde der.

Kong Nor delte sine menn i to flokker og dro på begge sider av fjellene sørover. Han var ved innlandsbygdene da han hørte at hans menn hadde tapt for kong Sokne.

Nor dro da vestover og møtte kong Sokne ved det vi nå kaller Sognefjorden. Kong Sokne falt.

Nor dro inn i Soknedal og ble der lenge, helt til broren Gor kom seilende dit. Nå kaller vi stedet Norefjord.

Ennå hadde de ikke funnet Goe.

Nor dro til Opplandene og kom til det vi nå kaller Hedmark.

Her rådde kong Rolv fra Berg, sønn av Svade jotun fra Dovre.

Det var han som hadde tatt Goe.

Nor og Rolv sloss lenge. Ingen av dem kom til skade.

Så ble de forlikte, og Nor giftet seg med Rolvs søster.

Nor og Gor delte kongemakten mellom seg, Nor rådde for innlandet og Gor for kysten.
Så langt historien fra boken “Jakten på Odin”.
At NorGor har hatt betydning som navn på landområdene, er lett å tenke seg.

At historien gjemmer seg for oss nordmenn i Orkenøysagaen, er synd.

Vi burde få den som barnelærdom, som et viktig bidrag til våre gamle myter og sagn…

Vårherre og St. Peter

En varmhjertet, kirkekritisk forfatter har blitt trykket opp på nytt.

Jeg hilser med glede at snart er hele Gabriel Scotts forfatterskap tilgjengelig.

Jeg vil nevne noen bøker spesielt.

Jernbyrden 1og 2:

Disse bøkene ble anmeldt av forfatteren Knut Hamsun.

Det betød mye for Scott at han ble rost og anbefalt på første side i Aftenposten av den store forfatteren.

“Forfatteren er solid og stilferdig…. det er sterke hendelser… det er liv med humor…

La meg få lov til å vise til denne bok for folket og hjemmene….

Kunsten i fortellermåten er vel nærmest for fagfolk, men alle vil føle seg vel under dens påvirkning….”

Så langt fra Hamsuns anmeldelse på Aftenpostens forside 27 nov. 1915.

Jeg opplevet Jernbyrden som sterk lesning.

Et historisk dokument , ja, mer enn det, for der formidles så enkelt i sin mangfoldighet, og det kjennes ekte.

Boken handler om Jan Vibe, som bosatte seg i en liten sørlandbygd mellom Kristiansand og Lillesand.

Inn i Vibes historie flettes flere historiske hendelser, bl. a rebellen Christian Lofthuus tragiske historie.

Det gylne evangelium

Jacob Jervel sier i sin anmeldelse bl.a:

“I norsk litteratur finnes det ikke mer alvorlig humor enn den vi møter i Det gylne evangelium.

Scott skaper en humoristisk legende, og gir en skarp kritikk av kirken og teologen.”

Så langt teologiproffesor Jacob Jervel.

Boken starter med at en ulykkelig mann banker på St.Peters himmelport.

Mannens ulykke ryster St.Peter, og han vil ha oppklart hvorfor alt er gått så galt der nede.

Han får med seg Vårherre på en vandring på jorden for å finne feilen og få rettet på den.

Jeg hadde stor glede av å lese om denne vandringen på jorden med St.Peter og Vårherre, stor glede og like stor ettertanke.

Sølvfaks

Barneboken som aldri dør.

Siden 1912 har den gledet lyttere og lesere med sin sterke, stolte, frie og suverene kattenatur.

Det er morsomt å identifisere seg med Sølvfaks. Og det er spennende å bli med ham når han rømmer hjemmefra.

Prøv den som høytlesning for barn i alle aldre.

Det er en gruppe ildsjeler, Gabriel Scott Selskapet, som har arbeidet med dette, takk for det.

Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com

Gert Nygårdshaug

Leser nettopp “Mengele Zoo” , “Himmelblomsttreet” og “Afrodites basseng”

Jeg leser med glede og rives til de grader med!

Dette er mer enn god litteratur, dette vekker religiøs begeistring.

Leseren følger en vanvittig hisorie som vi vet er sann. Vi identifiserer oss med hovedpersonens terroristrolle og ønsker han må lykkes, vi er med på å plante himmelblomsttreet i Europa og vi er med i det store spranget i “troen på ørkenen”.

Etterpå sitter man med en sorg. Sorg over at man bare er en leser som ikke utretter noe ….for vår samtid.

For det er det bøkene så mesterlig viser oss. Samtiden … og engasjementet.

Faktisk stikker bøkene dypt i oss.

De vekker religiøse dyp i oss, og religiøs virketrang.

Det er kanskje en merkelig påstand, siden forfatteren selv er svært sint på de etablerte religioner.

Vel..den religiøse dimensjonen ved disse bøkene er åpenbar for meg, og jeg opplever den som sterktvirkende:

Midt i virkeligheten er det mystiske, det uropprinnelige, det magiske, den kunnskapsrike søkingen i vitenskapens grenseland, den store uretten, det etiske problem og dilemma, troen på noe ekte og opprindelig, den sterke grensesprengende gleden, hevn og rettferdig straff, dommedag, en ny begynnelse……. og Gud?… som er oss.

Det er vi som tar makten og utfører den nødvendige, rettferdige straff, og som skaper utslettelsen og den nye begynnelsen… vi og det dype samspillet med naturen…….den mystiske naturen, urtilværelsen…

Fantastisk å få være med på. Tusen Takk, Gert!

Ikke vær så sint på de eksisterende religionene… … du er svært lik dem… og gud hjelpe oss om din natur- eskatologiske vrede blir utført av frelste lesere verden over….

Dag Solstad og Thomas Mann

Supert å bli kjent med bøkene dine, Dag Solstad. Du fortjener de prisene du har fått! Jeg liker spesielt godt at du ser min generasjon, ser det intellektuelle idealet og fremmedheten vi kjenner til nye generasjoners anderledes verdiprioriteringer. Jeg tenker på Thomas Mann når jeg leser den intenst fortettede søkningen inn til de presise formuleringene som glimter i tekstene.