per ardua ad astra

Jeg trodde en kort stund at du var en glad, ubekymret ateist. En som bare ganske enkelt ikke trodde på noe.

En som ikke brydde seg om å bruke tid og ressurser på å gruble mer over det.

Etter noe lesning ser jeg at du er av den typen ateister som stadig må hente frem dårlige sider ved religionen.

Stadig må du minne deg og andre om hvor “dumme” de “troende” er. Dette gir deg stadig en “rettferdig” grunn til “sleivspark” rettet mot de troende.  Stadig glede av å gjøre narr av dem, samtidig som du soler deg i egen logikk. Er du en slik ateist som stadig må nære deg av den slags selvbekreftelser?

Etterhvert tar jeg inn over meg det hatet du viser mot religionene.Gang på gang angriper du dem. Du har som mål å utrydde dem totalt. Helst også straffe dem først, før du utrydder dem.

I denne aktiviteten bruker du alle midler. Ikke bare “vitenskap”, men svært ubeskjedent bruker du dine tolkninger av vitenskaplige teoriers grenseland. Her smir du “vitenskapen din” om til våpen til å drepe religionene med.  Dette, sier du, er selve målet for dine skrivende aktiviteter.

I denne prosessen leker du deg som en delfin i “vitenskapenes hav”. Fryder deg over flotte treffende våpen, og springer som en drukken dionyssos- soldat lykkelig i din kamp.

Du glemmer at du i denne kampen blir lik det du vil bekjempe.

Din ateisme blir din tro. Vitenskapen tjener kun som din tros styrkedrikk og våpen.

Du blir slurvete og unøyaktig i det historiske og vitenskaplige, for målet er ikke opplysningstidens idealer, men din tro og din tros bevarelse. Her blir cowboy mentaliteten din tydelig.

Er du også politisk ateist?

Ikke som kommunistene. Nei, du er den politiske hevner og straffer og utrydder. Her tar ateisten selv guderollen og gjør Guds arbeid… i et like heftig raseri som vel noen religions eskatologi kan oppvise.

Du har en svært religiøs ateisme. Den svarer til religionenes “negative” kjennetegn.

Hvor er de gode visjonene? Dem knytter du  ikke opp til ateismen, men til en form for naturreligion.

Ateisme og vitenskap er altså ikke med i dine gode visjoner, de er bare med i kampens lykkerus.

Gert, hva slags ateist er du?

Les denne gamle, rare historien!

Den ble skrevet på Island litt før Snorre skrev de norske kongesagaene.

Den handler om forfedrene til jarlene som flyktet fra Norge til Orkenøyene, og er fra den norske urhistorien.

Her fortelles det hvordan jarlenes forfedre fra Finnland tar norge og skaper et samlet rike de hersket over. Den fører Mørejarlenes historie frem til 1231.

Her gjengir jeg noe av sagaen (det Heyerdahls bok har gjengitt):

Det var en konge som het Fornjot. Han rådde for det landet som kalles Finland (eller Kvenland).

Han bodde øst for havnbukten mot Gandvik, (eller Helsingbotn), som er sørkysten av Kvitsjøen i nord-Russland.

Fornjot hadde tre sønner: Le(eller Æge), Loge og Kåre.

Kåre var far til Froste

og Froste var far til Snø den gamle.

Snø var far til Torre

og Torre var far til Nor og Gor

Nor og Gor hadde søsteren Goe.

Torre var en stor blotsmann og midt på vinteren holdt de Torreblot (som var oppkalt etter Torre)

En vår , etter Torreblot, ble Goe borte.

De lette, men fant henne ikke.

Torre fortsatte nå å blote for å få vite hvor Goe var blitt av, dette kalte de Goeblot, men de fikk ikke vite hvor hun var.

Tre vintre senere gjorde brødrene Nor og Gor et løfte om at de skulle lete etter henne på denne måten:

Nor skulle lete til lands og Gor skulle lete til vanns. Begge skulle ha stort mannskap.

Gor seilte langs kystene i Sverige ,Ålandshav og alle øyer i Østersjøen, de danske øyer, hos alle som stammet fra Le den gamle, men fant ikke spor av søsteren sin.

Nor tok ski og dro over heiene mot Varangerhalvøya, hvor lappene bor.

Lappene ville nekte dem å dra gjennom deres landområder, og det kom til kamp.

Nor for med så mye trollskap og fanteri at han jaget lappene på flukt.

Nor dro videre vestover og sørover. Han tok alt land han dro gjennom, og ved fjorden, som nå heter Trondhjem, gjorde han seg til konge over alle de som bodde der.

Kong Nor delte sine menn i to flokker og dro på begge sider av fjellene sørover. Han var ved innlandsbygdene da han hørte at hans menn hadde tapt for kong Sokne.

Nor dro da vestover og møtte kong Sokne ved det vi nå kaller Sognefjorden. Kong Sokne falt.

Nor dro inn i Soknedal og ble der lenge, helt til broren Gor kom seilende dit. Nå kaller vi stedet Norefjord.

Ennå hadde de ikke funnet Goe.

Nor dro til Opplandene og kom til det vi nå kaller Hedmark.

Her rådde kong Rolv fra Berg, sønn av Svade jotun fra Dovre.

Det var han som hadde tatt Goe.

Nor og Rolv sloss lenge. Ingen av dem kom til skade.

Så ble de forlikte, og Nor giftet seg med Rolvs søster.

Nor og Gor delte kongemakten mellom seg, Nor rådde for innlandet og Gor for kysten.
Så langt historien fra boken “Jakten på Odin”.
At NorGor har hatt betydning som navn på landområdene, er lett å tenke seg.

At historien gjemmer seg for oss nordmenn i Orkenøysagaen, er synd.

Vi burde få den som barnelærdom, som et viktig bidrag til våre gamle myter og sagn…

En varmhjertet, kirkekritisk forfatter har blitt trykket opp på nytt.

Jeg hilser med glede at snart er hele Gabriel Scotts forfatterskap tilgjengelig.

Jeg vil nevne noen bøker spesielt.

Jernbyrden 1og 2:

Disse bøkene ble anmeldt av forfatteren Knut Hamsun.

Det betød mye for Scott at han ble rost og anbefalt på første side i Aftenposten av den store forfatteren.

“Forfatteren er solid og stilferdig…. det er sterke hendelser… det er liv med humor…

La meg få lov til å vise til denne bok for folket og hjemmene….

Kunsten i fortellermåten er vel nærmest for fagfolk, men alle vil føle seg vel under dens påvirkning….”

Så langt fra Hamsuns anmeldelse på Aftenpostens forside 27 nov. 1915.

Jeg opplevet Jernbyrden som sterk lesning.

Et historisk dokument , ja, mer enn det, for der formidles så enkelt i sin mangfoldighet, og det kjennes ekte.

Boken handler om Jan Vibe, som bosatte seg i en liten sørlandbygd mellom Kristiansand og Lillesand.

Inn i Vibes historie flettes flere historiske hendelser, bl. a rebellen Christian Lofthuus tragiske historie.

Det gylne evangelium

Jacob Jervel sier i sin anmeldelse bl.a:

“I norsk litteratur finnes det ikke mer alvorlig humor enn den vi møter i Det gylne evangelium.

Scott skaper en humoristisk legende, og gir en skarp kritikk av kirken og teologen.”

Så langt teologiproffesor Jacob Jervel.

Boken starter med at en ulykkelig mann banker på St.Peters himmelport.

Mannens ulykke ryster St.Peter, og han vil ha oppklart hvorfor alt er gått så galt der nede.

Han får med seg Vårherre på en vandring på jorden for å finne feilen og få rettet på den.

Jeg hadde stor glede av å lese om denne vandringen på jorden med St.Peter og Vårherre, stor glede og like stor ettertanke.

Sølvfaks

Barneboken som aldri dør.

Siden 1912 har den gledet lyttere og lesere med sin sterke, stolte, frie og suverene kattenatur.

Det er morsomt å identifisere seg med Sølvfaks. Og det er spennende å bli med ham når han rømmer hjemmefra.

Prøv den som høytlesning for barn i alle aldre.

Det er en gruppe ildsjeler, Gabriel Scott Selskapet, som har arbeidet med dette, takk for det.

Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com

Leser nettopp “Mengele Zoo” , “Himmelblomsttreet” og “Afrodites basseng”

Jeg leser med glede og rives til de grader med!

Dette er mer enn god litteratur, dette vekker religiøs begeistring.

Leseren følger en vanvittig hisorie som vi vet er sann. Vi identifiserer oss med hovedpersonens terroristrolle og ønsker han må lykkes, vi er med på å plante himmelblomsttreet i Europa og vi er med i det store spranget i “troen på ørkenen”.

Etterpå sitter man med en sorg. Sorg over at man bare er en leser som ikke utretter noe ….for vår samtid.

For det er det bøkene så mesterlig viser oss. Samtiden … og engasjementet.

Faktisk stikker bøkene dypt i oss.

De vekker religiøse dyp i oss, og religiøs virketrang.

Det er kanskje en merkelig påstand, siden forfatteren selv er svært sint på de etablerte religioner.

Vel..den religiøse dimensjonen ved disse bøkene er åpenbar for meg, og jeg opplever den som sterktvirkende:

Midt i virkeligheten er det mystiske, det uropprinnelige, det magiske, den kunnskapsrike søkingen i vitenskapens grenseland, den store uretten, det etiske problem og dilemma, troen på noe ekte og opprindelig, den sterke grensesprengende gleden, hevn og rettferdig straff, dommedag, en ny begynnelse……. og Gud?… som er oss.

Det er vi som tar makten og utfører den nødvendige, rettferdige straff, og som skaper utslettelsen og den nye begynnelsen… vi og det dype samspillet med naturen…….den mystiske naturen, urtilværelsen…

Fantastisk å få være med på. Tusen Takk, Gert!

Ikke vær så sint på de eksisterende religionene… … du er svært lik dem… og gud hjelpe oss om din natur- eskatologiske vrede blir utført av frelste lesere verden over….

Supert å bli kjent med bøkene dine, Dag Solstad. Du fortjener de prisene du har fått! Jeg liker spesielt godt at du ser min generasjon, ser det intellektuelle idealet og fremmedheten vi kjenner til nye generasjoners anderledes verdiprioriteringer. Jeg tenker på Thomas Mann når jeg leser den intenst fortettede søkningen inn til de presise formuleringene som glimter i tekstene.