per ardua ad astra

I det grå lyset går nissen tur.

Det er ham katten aldri får tak i.

Han piler som en mus, romsterer som en rotte.

Han går der ute,

jeg ser katten bykse forgjeves etter ham.

Jeg anstrenger øynene,

engang må jeg vel få øye på ham, eller en annen,

en av de underjordiske,

en som ikke rekker ned i bakken før grålyset,

og som blir til stein.

Det er i den magiske timen i det grå lyset det skjer.

Det grå lyset mellom mørket og soloppgangen myldrer av liv.

Haren har løpt til sin hule og

uglen har allerede funnet sitt “hjemmested”.

Fuglesangen starter og så er “alle på”.

Reven kommer luntene i fornøyet, leken stil. Man kan nesten se ham nynne på veg til sin faste museplass.

Rådyrene krysser det åpne jordet, tar seg tid, spiser litt og lytter nervøse og glade til morgenbruset.

Elgen står i skogholtet og tygger,

og jeg sitter her og titter på dem gjennom vinduet.

Jeg har satt på kaffen mens jeg følger med på hva som skjer her i verden.

I en fjern fremtid,

finner man et enormt underjordiske anlegg

med spor av internasjonal storsatsing for å finne elektronet.

Språklig vil man kunne tolke dette

som en gigantisk søken

etter “el ek tron….

gud utenfor tronen”.

Jeg drømte.

Verdenskartet lå utbrettet som gulvet i tilværelsen. Over hele kartet gikk et nettverk av rør. Rørene gikk inn i hvert hus og hvert rom i huset. Rørene gikk til hvert menneske i huset og var koplet til deres øyne, ører og munn. Koplingene så ut som små dyrespener.

Hele nettverket av rør utover verdenskartet, samlet seg og ble tykkere og færre, inntil det bare var ett tykt rør.

Det tykke røret endte i en forgrening til spenene på en gigantisk ulvinne som ruvet på høydene over Roma.

Jeg våknet med ordene:”Den romerske ulvinne dier sine barn.”

Drømmen var et bilde som ga uttrykk min bekymring. Bekymringen hadde jeg før drømmen.

Bekymrede halvtenkte tanker om det moderne kommunikasjons/ informasjons og underholdningssamfunnet og hva det gjør med oss.

Man bruker ord for å uttrykke, tolke, begripe, argumentere og velge.

Når ordet ikke er dekkende, eller ordfattigdommen hindrer en i å beskrive det man vil uttrykke, trer sansene hjelpende til.

Lys ,lyd, smak, lukt, følelse og bevegelse kan suplere tanke og erfaring slik at man kan fastholde et anvendbart “bilde”.

Tanken ser, leser og benytter seg av hele “ord og bilde” samlingen.

Noen redskaper har man altså til rådighet.

“ad astra” har vist seg å være fulltegnet. “per ardua” er åpent for enhver.

N u, i tiden, er man “per ardua”. “ad astra” vet man mindre om.

Om det er “per astra ad ardua”, eller “per ardua ad astra” får stå åpent inntil videre.

Poenget er: den stadig tilstedeværende “ardua”s uendelig mangfoldige skikkelser.