“Kjære landsmenn”! En “skål” for dagen!.

Kjære arbeiderbevegelse!

Helt fra mine første leveår, har dere vært fremmede for meg.
Nærmiljøet,  der jeg vokste opp, var preget av det “gamle venstre”,  og de få gangene jeg hørte om dere, var f.eks. 1. mai.

1.mai var en hyggelig dag hvor alle var ute og gjorde vårarbeider av mange slag i hagene sine.

Det var utekaffe, grilling og naboprat og vi, ungene, lekte og hjalp til ettersom det falt seg.

Noen få, fjerne naboer dro pyntet til forsamlingshuset.

Vi tenkte ikke over det, men om en av oss spurte hva de skulle, siden de hadde pyntet seg, hørte vi fra de voksne små kommentarer om at “de feiret dagen”. Mer ble ikke sagt.

Utover dette var ikke partipolitikk noe tema i seg selv.

Det politiske mangfold møtte jeg etterhvert, først og fremst gjennom avislesning.

Jeg lærte hva partiene mente i ulike saker ved å lese deres aviser. Slik var det dengangen, vi hadde partiaviser.

Det var først da det gikk opp for meg at mye av de voksnes småprat og  samtaler var ulike bearbeidinger av nettopp disse dagsaktuelle sakene partiavisene skrev om. Man kunne lese hva de forskjellige partiene mente om samme politiske sak.

Noen kommenterte med enkle ord, noen begrunnet mer, andre spurte.

Det viktige for meg i ungdomsårene var ikke så mye innholdet, eller den politiske retningen de hadde i sine samtaler, nei, det som ga verdi til min forståelse av voksenverdenen var samtalen!

Samtalens retning var å belyse en sak med alt man visste om den, trekke det frem, se på det, kommentere det.

Man var genuint interresert i samfunnsdebatten, sakene og omstendighetene.

Ved overgang til høyere utdanning møtte jeg ml’erne.

Jeg møtte dem før jeg egentlig fikk øye på selve arbeiderbevegelsen. Det var selvsagt fordi de stakk seg frem, dengangen.

I kryssilden fra deres krigerske fremstøt mot kapital og religion, og unge høyres forsvar av det samme, måtte alle stå til regnskap for hva de mente.

Det var mange sterke følelser i brytningen mellom disse to politiske motsatsene, hippibevegelsen og kristenmiljøene, få fikk gå upåvirket.

Jeg merket meg at den trangen jeg hadde til “normal” samtale om tingene, ikke var så normal.

Jeg fant meg selv, blant disse politiske “krigsfronter”,  i et slags partiløst sentrum, og jeg merket meg at min trang til å beskytte det jeg oppfattet som  demokratiske verdier, hadde sine røtter i barndommens opplevelse av de voksnes samtaler.

Jeg var langt inne i voksen yrkesaktiv tilværelse før jeg møtte selve arbeiderbevegelsen.

Første møtet var med fagbevegelsens sterke tvangsmidler mot den som ikke var fagorganisert.

Det var skremmende.

Jeg opplevet det som en ond maktarroganse at man i tillegg til tvang,  forfulgte og mobbet den som ikke  var “solidarisk”.

Jeg brukte lang tid i mitt forsøk på å forstå dette fagforeningsvesen.

Jeg forsto arbeidernes trang til å beskytte seg mot å bli utnyttet som dårlig betalt arbeidskraft, men jeg forsto ikke deres trang til å straffe den som ikke organiserte seg.

Jeg forsto at deres organisasjon var en mektig beskyttelse for arbeideren, og at den var pådriver for mange gode reformer som tjente arbeideren, men jeg kunne ikke forstå den voldsomme anstrengelsen hver vår for “høiere lønn”.

Det årlige lønnsoppgjør avdekket hver vår et monstrøst “pengeslukerdyr”, som, om den ikke fikk sin årlige lønnsvekst, kunne velte industrier og knuse samfunnets institusjoner og arbeidsplasser.

Det var et årvisst maktskuespill hvor arbeisgiveren i sin “gyldne rustning” måtte ut å “fore dyret” eller “kjempe til døden”.

Som et skuespill, en rite, hvor fremførelsen består i å vise makt:

Dette store “dyret” har arbeidernes røde fane,  og “dyretemmeren” bærer kapitalismens blå rustning.

Forhandlingene følges med spenning fra time til time. De enorme konsekvensene av streik ,og “det som verre er”, fjetrer publikum.

Etter maktdemonstrasjonen er alle parter fornøyde: ” jern og metall”  har forhandlet frem kr 2,50 tillegg pr arbeidstime, og har med det lagt lista for neste slag.

Bevares, ritualer har sin verdi! Men som dere ser har jeg ikke forstått dette slik man kanskje bør forstå det.

Hvordan bør man forstå det?

Fra arbeiderrevolusjonens første kamper i Europa, har man brukt det enorme våpenet, streik.

Med dette voldsomt virksomme våpen, har man hatt fremgang, hevet arbeiderens levestandard og selvfølelse, og fundamentert det gulvet arbeiderklassen står på.

Da industrien tiltok, skapte den mange arbeidsplasser.

Folk som ikke eiet jord eller drev håndverk, arbeiderklassen, økte. Det var handelsstanden og fabrikkeierne som ble rikere, mens arbeideren var og ble fattig.

Borgerskapet vokste seg rikt på bekostning av arbeideren, slik økte naturlig nok den revolusjonære forbitrelsen.

Revolusjonen som brant i Europa var, og manifisterte seg i, de mange og langvarige streiker hvor man viste sin styrke for å få sin rett.

De ville ikke bekjempe kapitalen, for det var kapitalen som kunne skape industri og dermed arbeidsplassene.

En arbeider må ha arbeid.

Derfor var det bare en større del av det utbyttet de var med på å skape,  som de  sloss om.

I denne årlige rituelle lønnskampen ser man  at rebellen, villdyret, er et tamdyr. Han er hunden som må ha en herre.

Derfor sier han selv, i sin praktiske politikk:  “Utdannelse! Det er det viktigste av alt!”

Så intenst sier han det at jeg tenker:  De vil skolere seg ut av arbeiderklassen! Bli ledere, eiere og forskere så de også kan overta makten i samfunnet, makten og kapitalen!

Det er slik de skapte vårt “Utopia”, den Europeiske Union.

Mellomkrigstiden, som var fagbevegelsens glanstid, la grunnlaget for de løsningene den store systembyggeren, Monnet, skapte etter krigen.

Verden trengte kull for å gjennoppbygges etter krigen, og Europas store kullområder lå i Tyskland.

Monnet, det franske organisatorgeniet, så at en ny krig raskt ville komme om ikke alle kunne få tilgang til det tyske kullet.

Først skapte han en overnasjonal avtale mellom seks europeiske land om disponeringen av kullet i Ruhrområdet. IAR.

Så samlet han styrkene i Europas fagbevegelse,til en overnational kull og stålunion.

I 1952 overtok den  IAR og Monnet var deres leder.

Fra denne lederposisjonen skapte han Romatraktaten, EFs grunnlov, Eus første traktat.

Den inneholdt de 4 friheter: Fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.

Og den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmurene.

Her vinner fagbevegelsen.

Under Monnets ledelse går fagbevegelsen fra å være Europas rebell,  til å bli Europas håp!

Monnet fikk fagbevegelsen  i allianse med erkefienden, kapitalen! fra å sloss mot kapitalkreftene, til å samarbeide med dem.

Nå skulle de  tjene hverandres sak: Trygge et felles marked for deres produkter.

Hverken kapital eller arbeidsplass er trygge om ingen  etterspør deres produkt.

Det var en utrolig allianse, men ved nærmere ettertanke, forståelig.

Begge parter var trette av de voldsomme streikene som bare evnet å utarme begge parter.

Begge parter ønsket seg rolige, forutsigbare forhold, og dette klarer Monnet å sette rammene for i sine planer.

I Europa har traktat fulgt traktat, Monnet er død, EKSF, det Europeiske Kull- og Stålfellesskap, hadde i 2002 oppfyllt Monnets 50årsplan!

Da  overførte de, etter planen,  sine funksjoner, oppgaver og sin makt til Unionen.

Jeg vil i min tale i dag skåle for Monnets evner! og spørre oss alle:

Det jerngrep fagbevegelsen har i Europa, er det godt?

Det er ikke arbeiderbevegelsens partiprogram vi møter i Europapolitikken, men grunnfjellet i industrisamfunnet:  Unionen av arbeidskraft og kapital for å skape “markedet”.

Fellesmarkedet, som det betegnende het før.

Noen, du og jeg,  må jo kjøpe varene for å holde liv i industrien!

Altså må man skape best mulige forhold for markedet(oss)!

For du og jeg er arbeidskraft og forbrukere! Vi er de fastlenkede, som uavlatelig trekker spillverket i industrisamfunnets tredemølle.

Jeg tenker  på mine barndomsminner av bråtebrann og de voksnes småprat og samtaler. De hadde det ikke så travelt med å forbruke ressurser, nei, de fikset og reparerte, pusset opp og vedlikeholdt alt i hus og hage.

Jeg må innrømme det, jeg klarer ikke å gripes av industrisamfunnet og dets målløse bruk av ressursene.

De lager ting og selger det for å tjene mest mulig.

Nyttig eller ikke, det er underordnet.

Selger selger ikke, det er overordnet.

Det er en korruperende kamp hvor man konkurrerer om å selge mest.

Den rike vil bli rikere, den store vil bli større.

De engasjerer verdenseliten innen forskning og rådspør de dyktikste økonomer mens de gnikker og gnur på “materien” som “Alladin på sin lampe”, og den eneste “ånden” de finner er begjæret etter den stadig økende fortjensete.

I denne kampen utnytter også de arbeideren, de vil helst bruke arbeiderne utenfor fellesskapet, der deres egne lover ikke kan nå dem.

Og når en av samfunnstaperne ber NAV om et brød, gir de ham det ikke.

Vil du spise, må du ha en jobb! sier de. For å få en jobb må du stadig holde deg konkurransedyktig, sier de. For å holde deg konkurransedyktig må du stadig utdanne deg, sier de. For å utdanne deg må du være flink, ikke dum eller syk, sier de.

Og mens de utprøver alt dette hos ham,  lar de ham sulte.

Det er ikke lenger rom for dumme, syke og tafatte folk, folk  som gir seg!

Nå er de blitt det de dengangen bekjempet. De er på parti med sin gamle fiende.

Kan vi kanskje vente en ny revolusjon?

Ikke fra de dumme og syke og svake, de som får nei fra NAV vil bare dø ut.

Kanskje fra de nye, fremmede arbeiderne?

Nei, de som får arbeid gjør ikke revolusjon.

Kanskje bare noen få, slike som meg, noen utilpassede romantikere, som går rundt i hus og hage og snakker med Gud,  stopper ullsokkene sine og reparerer utedoen!

Ikke store trusselen.

Kjære arbeiderbevegelse! Gratulerer med dagen!

Den som har lært langtidsplanlegging av Monnet,  skaper fremtiden.

Skål.

Et glimt av massemorderen, fra retten 19 april.

I dag fikk vi et glimt av massemorderen.

Selv om vi var forberedt på at han kom til å skiokkere oss, og selv om vi visste hva han hadde gjort, ble vi dypt rystet.

Han fremsto med ett som skremmende og umulig å forstå.

Vi har fulgt ham noen dager, mens aktors spørsmål har ført oss gjennom hans motiver og forberedelser frem til ugjerningsdagen.

Han har lest sin forklaring på hvorfor han ble drapsmann  og han er blitt spurt om sitt manifest.

Ordene hans blir vurdert av mange, rettsaken følges nøye  rundt om i verden, og vår felles holdning har vært som aktoratets:  Vi tror ikke noe på deg!

Da har vi ment hans motiver! for mordene vet vi han har gjort.

Absurd nok forsøker vi å distansere oss fra massemorderens motiver!

Det spesielle ved motivene hans er at vi alle føler oss berørt av dem!

Morderens motiver er hans personlige forklaring på hvorfor han drepte, hans rettferdiggjørelse av drapet, hans bevis på hvorfor han ikke kunne handle anderledes.

Motivet er hans kontakt med  virkeligheten, hans grep om den, slik at den ytre, moralske verden ikke kan nå ham og  hindre ham i å utøve de onde gjerninger han ønsker å gjøre.

Morderen forstår seg selv og sine handlinger i lys av motivet.

Motivet er hans konstrunksjon, som et overbygg over ugjerningen, slik at han selv skal tåle å gjøre det han gjør.

Aktoratet skal dekonstruere dette, slik at morderen ser sine gjerninger uten sitt forsvar!

Det er for morderen så utålelig at reaksjonene kommer frem, blir synlige.

Det er sjelden en morders motiver får så stor oppmerksomhet som i tilfellet ABB.

Han har kledt sine mord inn i en politisk ramme som er høyaktuell for store deler av verden.

Den politisk undertryktes rettferdige handlinger, rebellens rolle, heltens!

Aktoratets holdning er: “Vi tror ikke på deg”!

Aktor spør for å avsløre for morderen at hans logikk og verdensbilde ikke holder,  de  skal ” kakke hull på” hans vrange selvbilde.

Vi, tilskuerne, følger denne drakampen mellom tiltalte og påtalemundighetene, mellom aktors spørsmål og ABBs svar.

Det er finurlig at ABBs motiver berører oss alle, enten vi er for eller mot innvandring, enten vi er politisk høyre-  eller venstresympatisører.

Vi gjenkjenner endel av hans motiver og sitter derfor med mange ulike spørsmål selv, men vi kan ikke se at en kjent politisk problemstilling som ABB  henviser til, på noen måte står i forhold til massemordene!

Vi vet at alle sorter demonstranter kan, for å bli hørt, ty til mange krumspring for å bli sett av mediene!

De kan demonstrere, utøve uvanlige handlinger,  for å få sakene sine på trykk, men massemord hører ikke hjemme i denne kategorien.

Politiske massemord er vårt land fremmed.

Vår massemorder vil starte en millitant arme, han vil bygge en korstogsorganisasjon mot Islam.

Javel.

Jeg lytter og distraheres av at spørsmålene mine søker svar på de reelle politiske kjennsgjerningene for min egen orienterings skyld.

Når han forklarer hvorfor han valgte å drepe eliten og ikke muslimer, viser han til “Benjamindrapet” som eksempel på en mislykket strategi!

Han viser til strategiske valg, til hensiktsmessigheten! ikke til personlig hat.

Når aktor gjør litt narr av at han gir våpnenet sitt et navn, svarer han med en historisk begrunnelse og viser til at de norske krigerne i Afgahnistan også gjør det.

Jeg tenker da at det var “Moses og Aron ” som senket Blucher¨i april 1940, og undrer meg over aktor.

Slik opplever vi rettsaken som et vekselspill mellom det som skjer og egne referanser for å skjønne det som skjer.

Men aktors  spørsmål tjener ikke mitt behov for å få bekreftet, eller avkreftet,  de politiske realiteter, heller ikke mitt behov for å få alle sider ved de politiske referanser  belyst.

Aktor skal dekonstruere ABBs forklaringskonstruksjon, ikke for å avsløre de politiske forhold, men for å avkle ABBs mord i Abbs øyne, slik at ABB selv konfronteres med sine mord uten sitt forsvar.

Jeg hører mange journalister også spør om ABBs opplysninger er etterforsket, om de kan refereres til som fakta.

Slike spørsmål avviser aktor med at de ikke tar stilling til det, det er det politiet som eventuelt etterforsker.

Og jeg irriteres faktisk over at jeg må forholde meg til to sorter tro:

Aktors tro på at ABB tar feil, og ABBs tro på at han har rett.

Ville ikke aktor stått sterkere om flere forhold hadde vært etterforsket? Så kunne aktor sagt til ABB hva fakta i saken er, og slik motbevist ham i alles øyne.

Men vi får ingen avklaring på de virkelige forhold, det er ikke aktors hensikt.

Aktors hensikt er bare å avsløre ABB for ham selv.

ABB skal bare dømmes etter mordhandlingene, ikke etter sine motiver, eller politiske tanker.

I dag, torsdag den 19 april,  fikk vi et glimt av massemorderen.

I dette glimtet så vi avgrunnen, Ginnungagapet, og ble rystet!

Vi hadde vært så opptatt av motivet! det er tross alt gjenkjennbart, forståelig, engasjerende!

Men så kom spørsmålene om selve mordene.

Den veltalende massemorderen viste  frem sine ugjerninger, tegnet et malende bilde av alt han hadde tenkt å gjøre, og beklaget at han ikke hadde klart å gjøre alt sammen.

Han forklarte detaljert om alle strategiske vurderinger og at han ville gjort det samme igjen.

Jeg merket meg spesielt at han brukte dataspill som både mental trening og perfeksjonstrening, og at han vurderte disse spillene til å egne seg særlig godt til det.

Ja, han så på spillene som en nødvendig trening for å sette seg selv istand til å utføre det han hadde bestemt seg for.

Jeg skrev rett etter 22 juli om  Dave Grossman, professor i  både militærvitenskap og psykologi  og forfatteren av boken “Stop teaching our kids to kill”.

Hans erfaringer som sakkyndig i massedrap og drapspsykologi er kanhende viktig at vi tar konsekvensen av!

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen “trygt” under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

ABB tillegger disse spillene stor betydning!

Han brukte dem bevisst til å klargjøre seg for å klare å utøve massemordene.

Han hentet sine motiver fra politikken, svært dyktig utført, men helt avhengi av internett i både teoretisk og praktisk planlegging.

Deretter brukte han dataspill for mental trening og ferdighetstrening.

Vår moderne tid har unike hjelpemidler til den som vil det onde!

Det er fint at noen bekymrer seg for om barn får høre noe fra rettssaken, men jeg må si at jeg bekymrer meg mer over hva  barna omgåes av voldsfilmer og spill!

De er kanhende langt mer forberedt på ABBvold enn vi er.

Hamsun, fra Dag Frølands minnebok.

Dag Frøland har satt dype spor i vårt kulturliv med sin humor og medmenneskelige varme.

Over 2000 tekster drysset han utover landet vårt frem til han døde for et par år siden.

Sangen jeg har stoppet ved  ble laget  som en kommentar til  debatten som fulgte boken “Prosessen mot Hamsun”, av Torkel Hansen.  Og sangteksten er en vakker kjærlighetserklæring til den gamle forfatteren, med en dyptfølt bønn om at vi nå må kunne tilgi.

Boken, som kom 1979, skapte debatt dengangen,  og utrolig nok, debatten rundt Hamsun har stadig blusset opp.

Sangen til Dag Frøland burde vært gjennomgangsmelodien i Hamsunåret (2009)!  men nå får den stå som et minne fra Dag Frøland i en sak som vi ennå ikke er ferdige med:

Vi snakker så pent om å møte ABBs politiske massemord med kjærlighet og ikke hat.  Hvordan kan man tro på det hvis man ikke engang kan tilgi en forfatter at han tenkte noen “feil” tanker?

Vår store, internasjonalt kjente forfatter ble på sine gamle dager av offentlig oppnevnte psykiatere erklært å ha varig svekkede sjelsevner.  Så vi er kjent med politiske psykiartirapporter, og pinlig er det å høre på dem.

Lytt til Dag Frølands kloke og gode tekst:

http://www.youtube.com/watch?v=UOrCp5ySwf0

• 
  
• “Til Knut Hamsun” – Dag Frøland lyslevendedag 1,482 views 2 years ago Dag Frøland hyller Knut Hamsun. HAMSUN PÅ NY fra Frøland-revyen BRØD OG SIRKUS 1979/80 på Chat Noir. Tekst: Dag Frøland

Vår moderne tid er født av revolusjonen

Man er så bekymret for Anders B. Breiviks samfunnskritikk at man sensurerer ham.

Det norske folk skal ikke få høre hans forklaring, for man er redd for at det han mener “smitter” over på dem.

Våre styresmakter betrakter hans tanker som en farlig sykdom. og oss, folket, som mulige, ja, potensielle offer for denne farlige epidemien.

Vi skulle vel være glade for å bli spart for ABBs sykdom, men, siden det er tanker dette dreier seg om, sensuren etterlater oss et spørsmål:

Har virkelig hans tanker og handlinger den effekt våre myndigheter frykter?

Mener de virkelig at han er en partisan? Er han  en rebell som kan evne å tenne massene?

Ser de på ham slik han selv ønsker å fremstå?

Vil ikke nettopp de misfornøyde oppildnes ved sensuren?

Er ikke sensuren  deres bekreftelse av hans tanker?

Hva er egentlig galt med å gjøre opprør?   Hele vår moderne tid står jo i revolusjonens tegn!

Vi markerer sterkt den franske revolusjon som vår moderne tids begynnelse!

De blodige rebeller er våre  idealer , vår tids stolthet og ære.

I skolens historiebøker er den franske revolusjonen blitt  kjernepensum!

Den vektlegges, på bekostning av annet stoff,  som vår moderne tids vugge.

Den historieforståelse  som er malen for våre lærebøker i dag, har  betegnelsen ”New history”  og ” School Council History Project 13 – 16 ”   oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Hovedtesen kan sies slik:

Historie er en skapende fremadrettet prosess ;   man studerer fortiden for å forstå nåtiden for å forme fremtiden,

For å igangsette denne skapende prosessen har  man behov for å

1.forstå den verden eleven lever i
2. la eleven finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
3. gi eleven forståelse av endring og kontinuitet over tid.
4.la eleven utvikle egne interesser i fritiden.
5. la eleven utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man inspirert av historien skaper  sannheten selv i fremtidsrettet aktivitet.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytter og hvordan vi tolker dem.

I lys av dette historiesynet er det interessant at man gir den franske revolusjon  kjernetiden.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg har et annet historiesyn.

Jeg vektlegger ikke den ønskede subjektive prosess, men jeg vektlegger maksimal kunnskap om hva som faktisk foregikk.

I min tanke er det svært god oppdragelse i å ikke selv være sentrum for læringsinnholdet.

Men vi lærer altså våre barn at vår moderne tid er i revolusjonen og opprørets tegn.

De får alle den enkle lærdommen at det er helt flott å kappe hodene av dem som har makten når det tjener en selv!

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter og historiekunnskapen er fragmentarisk og hensiktsmessig utvalgt.

Med dette idealet fra skolens side og med vår ære i det fortsatte opprør mot autoriteter og alt som kan hindre en fri selvvalgt livsstil…. hva er så det gale med ABB?

Rammer han feil autoritet?

Glemte man at man faktisk selv har makten nå?

Man er selv den som skal opponeres mot. Den autoritet man vil halshugge!

Har vi faktisk tenkt og gjort noe feil her, eller var det dette man ville skape?

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Generasjonene med revolusjon og opprør som hovedbudskap har rebellenes drivkrefter, de elsker voldsspillene og har sin moralske forankring i hensynet til seg selv.

Ja, kanskje det er dem som kan “smittes” av å høre Breivik?

Hva er ABBs forbrytelse?

I alle reaksjonene rundt Anders B.Breiviks massakre på Utøya oppholder vi oss mest ved om det er farlig for oss, eller ikke farlig for oss, å høre hans forklaring.

Dette finner jeg interessant.

Vi vektlegger hans egen forklaring som om den er hans  egentlige  forbrytelse.

Nå skal denne mannen dømmes for det han har gjort.

Han skal ikke dømmes for det han har tenkt.

Hva han, eller psykiatere, oppgir som årsaker for hans massemord virker forklaringene som en avledningsmanøver for å slippe å måtte forholde seg til selve massedrapet.

Handlingen er redselsfull og uforståelig, så vi klarer ikke å forholde oss til det.

Vi har behov for å finne motiver,  som i detektivromanene, for motivet kan vi forholde oss til.

Vi spør “Hvorfor”  og får til svar “Derfor” !

Det kjennes tryggere når vi kan følge årsak- virkningslovene, og vi kan bruke logikken.

Men i denne detektivromanprosessen, å gjøre massemord “forståelig” unnviker vi å forholde oss til selve massemordet.

Vi blir sinte på gjerningsmannens motiver! mens vi egentlig er sinte på hans handlinger.

Men vi skal ikke dømme ham for hans tanker og motiver, han skal dømmes for mordene.

En psykolograpport som skal si noe om morderens psyke,  kan da ikke basere seg på motivforklaringene, enten han dreper fordi alle ligner på hans gamle mor, eller er like strenge som hans far, eller fordi han valgte dem ut etter alfabetmetoden eller etter feil politikk så er alle disse forklaringsmodellene konstruksjoner! for å gjøre det mulig å unngå å forholde seg til det uforståelige, den onde absurde handlingen.

Han er en massemorder, og det er det vi må forholde oss til.

At hans forklaringsmodell for hva han gjorde er så grundig forberedt av ham selv, viser tydelig at han  ikke er så gal!

Han tenker som oss!

Han har selv behov for et sterkt logisk fundament for å tåle sine avskylige handlinger.

Han har behov for å forklare sine onde gjerninger, han kan ikke tåle å se dem uten sitt manifest.

Han bruker sine politiske tanker, og det får konsekvenser for valg av offer.

Andre forklaringsmodeller ville gitt andre offere!

Det er handlingen som er det vanskelige her, ikke forklaringene.

Både psykiatrien, mediene, rettsapperatet og vi legitimerer handlingen når vi ensidig fokuserer på morderens motivvalg for sine massedrap  og diskuterer hans logikk for å finne feilene der! eller om man er enig eller ikke i hans motiver!

Man  vil  straffe ham for hans motiver og gi oss det inntrykk at forklaringene virkelig er årsaken til massemorderen.

Man  bruker dette i samfunnsdebatt og politisk spill og  beskylder enhver med samme tanker for å være medskyldige i hans massedrap, selv om man vet at motivene ikke kan legitimere mordene, eller friste andre “meningsfeller”til samme massemord!

Mordene , trangen til mord, kan den smitte? Det er det viktige spørsmålet her.

Selve mordets psykologi burde her komme i fokus.

Kongen er også kommunistenes og nazistenes konge.

Tor Bomann Larsens bok ,«Æresordet», vekker debatt.

I boken avslører Bomann Larsen at vår kjære folkekonge overveiet å forhandle med Hitler.

Bomann Larsen har vært i arkiver i det engelske kongehus og funnet denne informasjonen både bekreftet og utdypet i Olavs brever til sin engelske familie.

Dette sees på som sjokkerende opplysninger, ja, som så vanskelig å forholde seg til at man må foreta en urovekkende handling:  Man trekker frem de historiske hendelsene og tenker dem gjennom på nytt.

Hva betyr denne informasjonen, rent historisk?

Man trekker frem den åpenbart formildende omstendighet: At Olav, midt i hendelsene, ikke har vår tids etterpåklokskap.

Likevel tør man ikke trekke den formen for forståelse  for langt, for da kunne den kanskje gjelde for flere enn kong Olav.

Spørsmålet stilles:   Var han nazist?

Og fordi kong Olav var og er en respektert og elsket mann, kan man ikke godta at det noe lettvindte  fiendebilde av nazisten plasseres på ham.

Hva var egentlig nazismen? Og hva var det som fikk Olav til å tenke  så feil?

Var han naiv?

Var han ikke i stand til å se forskjell på rett og galt?

Bomann Larsen har satt spørsmålet på dagsordenen, og nå står det der og berører oss, krever svar av oss.

Vi må legge fra oss etterpåklokskapen og gå inn i den historiske tiden med dette spørsmålet.

Det er gjort mange ganger, men det må gjøres igjen.

Vi kan ha fortiet noe som var vanskelig å håndtere  og oversett noe nettopp fordi man er så etterpåklok.

Den svært innholdsmettede tiden 1905- 1940, hvem kan den?

Det er masse litteratur fra den tiden, hva velger man?

Enhver forfatter har en agenda, en tolkning, en hensikt, og det er fint, så blir historien finlest på mange vis.

Likevel ønsker man å tolke og å forstå selv.

Jeg er glad i Chr.A.R. Christensens “Verden i går og idag.”

Han er journalist, en kapasitet innen sitt yrke som besitter saklighetens lidenskap,  sies det om ham.

Jeg vandrer på nytt inn i hans verdensbeskrivelse og har boken til Boman Larsen i tankene.

Jeg vil forberede meg til å lese hans bok.

I det følgende er jeg på vandring i Christensens bøker, i hans virkelighetsbeskrivelse :

Vår nyfødte selvstendighet i 1905 var ung og skjør, men elsket frem av en intellektuell elite  !

Demokratiet hadde sine mange dyktige og ivrige talsmenn, og de fleste mente at Norge måtte ha en konge. Ja, selv republikanerne ønsket det.  Alle samlet seg om Kong Håkon.

Samtidig snakket man i hele Europa om opprør og landsforrædersk agitasjon, hemmelige planer og revolusjon!

Det var “Den røde fare” som red Europa.

Arbeiderklassen ble selvbevisst.

De var ikke “en intelektuell elite”, men de hadde fått ledere som evnet å tenne emosjonene og å styre revolusjonsiveren.

Arbeiderne hadde fått makt og verdenshistorisk betydning!

Man veltet troner og statssystemer!

Og i ruinhaugene sto de revolusjonære og ropte:  Den gamle tid er død! Vi skal bygge det nye samfunnet fra grunnen av.

Socialismen  var på dagsordenen. Man så berettigelsen i de sociale krav. Man fryktet massenes vrede.

Alle diskuterte Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti med Lenins lederskap,  og  splittelsen i Mensjevik og Bolsjevik.  Skulle man ha et stort parti av sympatisører og aktivister, eller skulle man ha et mindre parti av mer profesjonelle revolusjonære?

Man diskuterte splittelsen  i Det Italienske kommunist partiet:  De som mente at det ikke var nødvendig med en verdensrevolusjon,slik Bolsjevikene hevdet,  og som ikke var enige i deltagelsen i 1. verdenskrig, ble kalt fascister.

Fascismen ble “mor”  til nasjonalsocialismen, og til flere liknende retninger som blomstret opp i dette opphetede politiske klima.

De ulike revolusjonære retningene hadde altså samme rot, det kommunistiske.

Både arbeideropprøret  og alle fascistiske retninger, brøt med den tradisjonelle liberale politiske filosofi.

Begge parter var enige om at staten skulle være totalitær og at staten skulle oppløse den private eiendomsrett.

Begge parter var revolusjonære,  og de ønsket å tale arbeiderens sak.

Så kom første verdenskrig, den mest blodige og utmattende krig vi har hatt i Europa.

Hva sloss man for? Hva motiverte soldatene til å holde ut?

De fleste ble bare utkommandert og man strevet med å gi soldatene grunner for hvorfor de kriget.

Det ble opplevet som  meningsløst og skrekkelig.

Det eneste viktige var å bli ferdig med krigen!

Soldatene på begge sider hadde det felles at de ikke visste hva de sloss for.

Penger og jord ble de håndfaste verdiene soldatene så frem til, og at “alt skulle bli så mye bedre”.

Etterkrigsmennesket fant at det hadde blødd, sultet og kjempet for ingenting.

Ingenting var blitt bedre, alt var blitt verre .Tilliten til de gamle systemer var knust.

De gamle verdiene rev man aggresivt ned.

Hele åndshistorien, både i kunst, moral, vitenskap, religion,filosofi, politikk, buisness og moter fikk dype spor av denne mentalitetsendringen.

Tidligere var valutaen trygt forankret i gull.

Nå var utgiftene etter krigen så stor at seddelpressen gikk uten hensyn til gullbeholdninger.

Ingen visste lenger hva pengene var verdt.

Direktøren i Det Internasjonale Arbeidsbyrå sier i 1924:

Da Folkeforbundet stabliserte den Østeriske krone, gikk dollaren i Wien opp 21,- kr. pr dag.

Da Polen stabliserte sin Mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske Mark i minuttet.

Da Tyskland skapte Rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613 000 mark i sekundet.

Gjelden økte,  bare for de krigførende europeiske land steg utenlandsgjelden, fra 17 mil. dollar før krigen til 155 mil. dollar i 1920. I tillegg hadde de innenlandsgjelden.

En skuffet etterkrigsungdom vendte seg bort fra alt det gamle. Man var desillusjonert,  mer realistisk,  opprørsk og  nyskapende.

Det var deres ansvar å skape en bedre verden.

I 1910-1920 var fagforeningenes storhetstid.

Idealet, Russlands bolsjevisme, som få år tilbake samlet folk i glød og kamp for revolusjonen! ble etter krigen ,  her i landet, til krav om åttetimers dag og høyere lønn!

Det var tidsriktig og lønnsomt å sette små mål. Det gav seire! Arbeiderklassen seiret og fikk vind i seilene!

Helt frem til sommeren 1920 hadde arbeidslønnen vært stigende,  man streiket, eller truet med streik, og fikk den lønnsstigning man ville ha, men konjunkturfall er det ikke lett å streike mot.

Storstreiken i 1921 ble et revolusjonært oppgjør, en kamp om samfunnsmakten.   Man tapte kampen, og den hadde kostet dyrt, 3,6millioner tapte arbeidsdager. Nå fikk arbeiderpartiet gull fra Russland  mens samfunnet gjennomlevet en tid med uro, gatekamper, demonstrasjoner og opphetede taler,  streikende som bølget i gatene, ridende politi, lastebiler med soldater, stålhjelmer, bajonetter og garden med skarpladde geværer .

Samtidig hadde  Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpari  fått en ny leder, Adolf Hitler.

Vi hadde ingen samlende leder for vår hjemlige variant av revolusjonsgnisten, og lønnsnederlaget satte en stopper for kampviljen.

LOs medlemstall sank med 47 000.

Arbeiderpartiet slet med indre strid.  Som i Russland var det et spørsmål om man burde være et stort parti som tok med sympatister og tilfeldige aktivister, eller om det var bedre å ha en liten slagferdig, revolusjonær gruppe.

Vi fikk ingen Bolsjeviker og Mensjeviker, men noe svært likt . De minst revolusjonære gikk ut og dannet sitt eget parti. Så ble den hardere kjernen tilbake som underskrev Moskvatesene og ble med Den tredje Internasjonale.

Arbeiderpartiet skilte etterpå lag med de mest revolusjonære, kommunistene, som stiftet sitt eget parti, og så ble det slosskamper over hele landet  om retten til partikassen.

I fagbevegelsen(LO) var det ingen endringer, der var alle gruppene samlet med sine  lønnskrav.

I 1924  tapte samfunnet over 5 mil. arbeidsdager til streiken.

I 1926-1927 var det igjen konflikter og streik, deflasjon og prisfall.

Samtidig leste man om arbeidskamper og streikebølger av enormt omfang i hele den vestlige verden. Det var den store amerikanske stålarbeiderstreik og politistreiken i Boston, jernbanestreiken og kullstreiken i England, generalstreik i Frankrike og politiske streiker i Tyskland og mange fler.

Det var desverre for økonomien blitt fred.

I mange land og særlig i De Forente Stater,  ble sosialister og kommunister erklært som landsforrædere. Bare å heise det røde flagget i New Jersey ble straffet med 15 års fengsel.

Uro og hat gav seg også utslag i heftige rasekamper.  Negerhatet i Amerika ble pisket opp til en intensitet som aldri før, Polakker, Romaniere og Ungarere fikk merke rasehat og minoritetshets, og spesielt var hatet rettet mot Jødene i alle land, igjen fikk jødene skylden for vanskene i økonomien.

De to mer moderate fløyene  av Arbeiderpartiet her hjemme slo seg igjen sammen, og fra Kommunistpartiet som nå nærmest var radert ut, gikk mange over til Arbeiderpartiet. Det førte til at Arbeiderpartiet ved valget fikk 41 % av stemmene og 62 mandater på Stortinget.

Høyrepressen var skiokkert:  “Enhver parlamentering med fienden om regjeringsmakten er utelukket! Skulle noen på denne siden av fronten torde våge å antyde den løsning, skal han bli bragt til taushet!”

Partiene mislyktes i å håndtere dette, demokratiet var under  20 år gammelt,  frontene i folket og de folkevalgte var uoverstigelige.

Kong Håkon grep da inn i den parlamentariske prosessen med samtaler med alle parter og ba så Arbeiderpartiet danne regjering.

Alle visste at Kongen hadde all grunn til å frykte et revolusjonært parti som hadde som mål å  avsatte konger og tsarer.

Kong Håkon viste folket at han respekterte grunnloven og holdt den som overordnet alle andre forhold,  høyere enn hensynet til egne interesser.

Han befestet sin stilling som landets leder, som konge for alle!

Ja, han viste seg  å være også kommunistenes konge!

Regjeringen Hornsrud sa i sin tiltredelseserklæring: “På vegne av Det Norske Arbeiderparti, som regjeringen er utgått fra, fremlegger den følgende…..”

Her viste Arbeiderpartiet at deres identifikasjon ikke var med landet og folket de skulle styre, men med den internasjonale arbeiderbevegelse som DNA var en del av.

Dette ble også et av punktene Venstre ga som grunn for å felle regjeringen få dager etter.

Mowinkel dannet regjering, verdensrevolusjonen var tonet noe ned, fagorganisasjonen var opptatt av lønnsforhøyelser, man hadde fått tukthusloven og streikebrytere ble satt i fengsel.

I 1929 kom cracket i New York,  og i 1931, hjemme hos oss,  gikk 7,5 millioner arbeidsdager tapt, over det dobbelte av tapene i 1921.

Streiken varte opp mot et halvt år, og arbeiderne ble nærmest desperate av den lange ventetiden. Det var opprør og demonstrasjoner, og ved Menstad kom det til å bli et av de mest alvorlige slagene vi har hatt.

Hydro hadde ansatt noen korttidsarbeidere ved eksportlageret. Siden dette var under streiken ble det satt opp et demostrasjonstog som gikk fra Skien til Eksportlageret på Menstad.

Politivaktene  der ble banket opp, slått, sparket og kjeppjaget. Hustruer og barn var med og samlet sten til demonstrantene.

Quisling var dengangen statsråd, og han sendte (etter en regjeringskonferanse) et gardekompani med mitraljøser og tåregass. Militære fra Telemark ble også beordret dit, og to torpedobåter og to mineutleggere la seg foran og bak den lille tyske lastebåten som faktisk var årsaken til tumultene.

Senere brøt Quisling med Bondepartiet og dannet Nasjonal Samling.

I 1933 sliter man fortsatt med arbeidsledighet og dette gir Arbeiderpartiet fremgang med parolen “Hele folket i arbeid”.

Ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet 70 av stortingets 150 representanter og dannet regjeringen Nygaardsvold. Nygaardsvold ønsket å være nøytral da krigen brøt ut i Europa, men det håpet ble knust da Norge ble invadert.

Jeg stopper vandringen der.

Jeg tenker på at dette var ytterlighetenes tid. En tid hvor de store følelsene satte folk i bevegelse.

Ville man sloss sammen med de røde og for kommunismens  idealer, eller ville man sloss for å  stoppe dem ?

Hva var egentlig folks verdier?

I denne søken etter samfunnsbyggende verdier ble noen verdivalg fremtredende:

Internasjonal solidaritet til arbeiderklassen som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

eller slekt, familie og fedreland som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

Dette ble verdier som frontet hverandre.

De gamle samfunnsverdiene ville man ikke diskutere, krigen hadde knust de gamle idealene.

Skjønt de var der, levende tilstede i folkene, men ikke som kampsaker.

For dem som ikke hadde solidaritet med arbeiderklassen som høyeste verdi, ble det viktig å forsøke å stoppe arbeiderklassens politiske kamp.

Fedrelandslaget her hjemme hadde i 1925 mange kjente venstrefolk,  og deres agenda var å danne en front mot kommunismen. Et sterkt trykk skaper et sterkt mottrykk, sies det,  og Fedrelandslaget samlet etterhvert flere ytterliggående blå verdier.

Høyre ville ikke parlamentere med arbeiderpartiet,  og deres presse var begeistret for Hitlers økonomiske oppsving i Tyskland.

Bondepartiet elsket jorden og hadde Fedrelandet som øverste verdi.

Kirken støttet konge og fedreland.

I denne opphetede striden ble Hitler den som samlet “de blå” til kamp.

Det var bare tyve år siden Europa ropte : “Aldri mer krig!”

Det hadde vært en krig som ikke løste  problemer, men som bare laget nye.

Olav skrev brev med sine fettere , to menn som begge ble konger av Storbritannia.

Jeg  har stor respekt for det håp Olav måtte hatt for mulige forhandlinger om å unngå krig.

Som konge ville jeg vært redd for den røde politikken som var mot konge og fedreland.

Jeg er stolt over at våre konger respekterte grunnloven !

Dermed viste de seg å være konge for  alle nordmenn, også for norske kommunister og nazister.

Og vi? Er vi etterpå – kloke?

Jøder og rasisme.

I  “dagsnytt 18″,  den 2/2,  samtalte Terje Emberland med Erling Kjekstad om Nationens rasistiske holdninger i mellomkrigstiden.  Her virket det som om Emberland mente at det hadde en egenverdi å kåre en “versting” blant mediene, uten at han tydelig redegjorde for hvorfor dette var av verdi.

Hans Petter Sjølis blogg har også en artikkel av Terje Emberland og Kjetil Simonsen om “Senterpartiet, jødehat og nazisme”. Jeg vil sitere noe fra den:

….”Jødehatet er  dessuten en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi, hvor jødene blir fremstilt som en konspiratorisk fiende av alt «rotfast» og norsk som bevegelsen representerer. Ja, kampen mot jødene blir på tyvetallet av sentrale partifolk betraktet som ett av Bondepartiets viktigste særmerker. «Kampen mot jødetyranniet maa føres paa bred front. […] For det er vel igrunden her det avgjørende skillet mellom Bondepartiet og de andre politiske partier ligger,» skriver Peder Jæger-Leirvik, redaktør i det viktige partiorganet Namdalen, til Johan E. Mellbye. Han understreker samtidig at oppfatningen har bred støtte i partiets hovedstyre”……

Slik kan sikkert fortiden bli hard å hilse på , når søkelyset settes på de enkelte.

Selvsagt vil de forsvare seg,  og de vil si at slike tanker  var vanlige  den gangen, og det er også riktig, men så sier altså forskerne at avisen Nasjonen var verst den gangen, i mellomkrigstiden.

Når man kårer “verstinger”,  er det sikkert lurt å begrense tid og sted for kåringen, som man her har satt tiden til mellomkrigstiden og stedet til norske aviser. Man slipper da å få inn andre tiders og andre steders forhold til det samme.  Og ved å finne en versting har man oppnådd det man søkte, også slipper man rankinglisten over de nestverste, og hvor ille de var.  Spørsmål om noen var enda verre ved en annen anledning, blir utenfor oppgaven, og en analyse av gjennomsnittet for Norske mediers rasefordommer blir uinteressant mot dette faktum at en var verst, mm.

Jeg finner det interessant at man er opptatt av den slags skyldplassering. Det er som om de mener at dersom verstingen innrømmer sin brøde og legger seg flat i beklagelse over sin uskjønne fortid, så er deres anger nok!

Da har vi gjort opp !

Da trenger ikke de nest verste stå frem å beklage noe.

Slik gjør man den klassiske “syndebukkmanøveren” hvor man lar “en dø for folket”.

Det er bl.a.nettopp denne type manøver jødene har vært utsatt for gang på gang, fra det babylonske fangenskap og til vår tid.

Emberland, som er religionshistoriker, ser nok dette tydeligst  selv.

Ved ensidig rampelys, eller smal forskning, uten tilhørende bred , helhetlig analyse, kan man selvsagt bruke forskningsresultater til slike manipulerende skyldplasseringer, men det står lite ære av den type bruk av enkeltfunn innen et stort forskningsfelt.

Man kan med stor rett spørre  hvorfor velger forskerne å gjøre det slik.

Jeg tror faktisk at vi har glemt hvor bredt og dypt “Jødehatet” var, ikke bare i Norge, men i hele vår kultur langt utover Europas grenser.  Dette kjenner forskerne, men vi vanlig skolerte har en svak kunnskap om hvordan dette var i tiden før Hitler.  For i vår “skolering” har vi seierherrenes ivrige vektlegging av Hitlers grusomheter som den store årsaken til rasismen.

Hitler ble født i 1889.

50 år før Hitlers fødsel fikk  Wergeland  avslag på sitt forslag om å fjerne “jødeparagrafen” fra grunnloven.

Det var harde debatter i stortinget, og Wergelands argumentasjon favner bredden i Jødespørsmålet. Hans argumentasjon ble lest høyt på stortinget den gangen ( og dette skrivet bør fremdeles være folkelesning), men stortingsflertallet stemte mot å fjerne “jødeparagrafen” med 51 stemmer.

Det var altså , i 1839, flertall  på stortinget for å nekte jøder adgang til Norge.

Jeg tror ikke  Nasjonens skribenter 100 år etter favnet en så bred folkemening.

Jødeparagrafen var ikke en sovende paragraf.

Grunnloven, som ble laget 25 år før, hadde videreført “Jødeparagrafen” fra Christian den 5′s lov av 1687, der det het at ingen jøde måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Overtredelse skulle straffes med 1000 riksdaler i bot. Nå videreførte Eidsvollforsamlingen denne loven og skjerpet den ved at de fjernet forordningen med leidebrev.

Det var flere saker hvor jøder som kom hit ble arrestert, bøtelagt og tvangsutsendt fra landet. Selv Hambros banks utsending fra deres bank i Hamburg, ble arrestert da han kom for å ordne bankanliggender med den unge selvstendige nasjonen. Det var var denne banken  som skaffet unge Norge sin egen valuta, ved Grev Edel Jarlsbergs hjelp. Han hugget egenhendig sitt private arvesølv opp i småbiter og leverte det i Hambros bank.

I et Tysk konversasjonsleksikon fra denne tiden står Norge oppført som det eneste landet som har total avvisning av jøder.

Dette landløse folk, som nesten aldri i sin 4000årige historie har bodd i det landet Gud ga dem, har stadig flyktet hit og dit og bodd som fremmede i andres land, prisgitt sine verters velvilje.

Siden de ikke eide land, og ikke var stabile innbyggere, ble handel og bankvirksomhet et vanlig erverv. En hersker et sted kunne vise dem tillit, og en hersker et annet sted kunne fordrive dem, og neste hersker kunne inngå avtaler med dem igjen. I Afrika, Asia og Europa var dette mønsteret svært likt. Jødene  var avhengie av herskernes velvilje. Gjennom handel, lån og gaver var mange fyrster velvillig stemt, så lenge det tjente dem og deres folk.

De Romerske Keisere vekslet mellom å fordrive dem og å sette dem fri. De ble henvist til å bo i en egen gate i Roma og senere i mellomalderen ble slike gater til lukkede Ghettoer. Deres yrkesmuligheter ble begrenset av landenes forgodtbefinnende. Tidlig i Roma hadde de bare lov til å drive med å låne ut penger og å handle med tekstiler.

Kirken ønsket å markere sin avstand til jødene og økte fordommene i befolkningen mot et allerede fremmed folk. Jødene hadde  henrettet de kristnes gud, og det ble viktig for kirken å markere sin avstand både til folket og til deres religion.

Jødene hadde da allerede blitt drept og fordrevet av keiser Hadrian,  de hadde  flyktet fra en en blodig oppstand på Cypros,  blitt forfulgt og drept under keiser Tiberius og det oppgis mange hundre tusen berørte hver gang, og ikke minst blobadet i Alexandria. Under disse turbulendte tider ble jødene   spredt rundt om,  fra India til Spania , fra Kongo til Tyskland og Rusland og senere England. Overalt hvor de kom led de samme sjebne, de hadde fred så lenge fyrsten beskyttet dem.

Fyrsten hadde sine økonomiske motiver, og  han  nøt godt av jødenes virksomheter, enten han plyndret dem ved utdrivelser, eller lot dem være i fred og mottok deres gaver. Arianerne beskyttet dem ofte, mens Vestgoterne straks startet forfølgelser av dem.

Man tvangsdøpte jødene, solgte dem som slaver og tok fra dem barna.

Best hadde jødene det i Spania under Araberne. Da hadde de alle friheter og høye embeder. De drev landbruk og industriarbeid, kunst og vitenskap. De utmerket seg som astronomer og leger, og både kalifer og spanskekonger hadde jødiske skattmestere.

Inkvisisjonen kom på 11hundretallet, og de langvarige kriger mot Maurerne rammet etterhvert også jødene. På 13hundretallet ble 50 000 drept og 100 000 tvangsdøpt. Senere ble de tvangsdøpte forfulgt av inkvisisjonen, som kjettere , og brent. Mange flyktet til Amsterdam eller til de spanske koloniene i Amerika, men også i Amerika innhentet inkvisisjonen dem.  I 1492 drev kong Ferdinand alle jøder ut av landet.

Portugal tok godt betalt for jødiske flyktninger, nødet dem til å reise videre med skip, eller solgte dem som slaver.

I Frankrike ville Merovingene tvangsdøpe jødene, men Karolingene beskyttet dem, særlig Karl den Store tok godt vare på dem. Han lot dem få drive handverk og landbruk og egne skoler, Talmudskoler. Endel fanatiske biskopper drev sporadiske forfølgelser av dem, men ved det første korstoget ble over 100 000 jøder drept. Filip August, 1180, tok løsepenger av dem og tvang dem ut av landet, men i 1198 fikk de igjen adgang til Frankrike.  Nå fikk de 200 år med forfølgelse, mishandling og plyndring . Filip den Smukke fortsatte på samme måten med utplyndring og utvisning, tilbakekomst og forfølgelser. I Frankrike var ikke motivene for forfølgelsene religiøse, som i Spania, men griskhet. Her ble jødene ågerkarler for å skaffe fyrsten penger, mens folket hatet jøden som inndrev pengene.

Til England kom jøden midt på 800-tallet. Under Vilhelm Erobreren var de beskyttet, og jødene ble rike . Mange bosatte seg  i London og Oxford. På 12-13hundretallet ble forholdene for dem like dårlige som for jødene  i Frankrike, og her startet også ryktene om deres ritualmord på småbarn. Henrik den II ga dem full frihet, men inndro det  igjen, for selv å overta midlene deres. Han hevdet at hans sønn var den rette arving til jødenes rikdommer. Johan uten land presset jødene hardt og ved kroningen av Rickard Løvehjerte brøt det ut jødeforfølgelse i London. I 12 90 ble jødene jaget ut av England.

I Italia var jødene forvist til Sicilia, her var de under araberne og hadde det bra. De drev handel med Østerlandene. Fordi Italia var mange småstater, var det lettere å gjemme seg ved sporadiske forfølgelser. Paven beskyttet dem, men etter Lateran-Synoden i 1215 ble det påbudt at jødene, synlig på kledningen, skulle bære en gul eller rød tøylapp i form av et hjul, “Jødemerket”.  I 1515 ble jødene tvunget til å bo i avsperrede bykvarterer, Ghettoer, og under landenes jødeforfølgelser søkte mange tilflukt hit.

I Tyskland bosatte jødene seg som handelsfolk i byene etter Karl den stores tid, men korstogene ga grusomme forfølgelser og mange tusen ble drept.  Flere ganger, i byer, i store landskaper, når ulykker truet og fanatismen rådet, f. eks. etter Svartedauden, og under Flagellantenes ville raseri ble hele menigheter brent. Det ble sagt at jødene forgiftet brønner for å fremkalle pesten, og at de øvet ritualmord på kristne barn.

Jødene ble gjort til keisernes “kammerknekter”, men ble gitt, eller solgt, til andre fyrster som et inbringende privilegium. Det  ble gitt dem  lov til å innkreve skatt av befolkningen, for så å gi pengene til fyrsten gjennom høye avgifter. Fyrsten rådet helt over jøden, og jøden fikk hans beskyttelse , og  folkets hat tilbake.

Utenom pengehandel var alle næringsveier stengt for jødene. De bodde avsondret og ble her i Tyskland opphavet til den jøden som vekker folks avsky.

I Sveits, Bøhmen og Østerriket hadde de det som i Tyskland, og i Ungaren startet forfølgelsene 1360.

Til Polen kom jødene på 800tallet. De drev handel og landbruk, tok lokalfolks bekledning og forsøkte å skille seg ut så lite som mulig, men innvandrende tyskere hisset polakkene opp mot dem. På 1400tallet var det mange blodige opptrinn og på 1600tallet laget man Ghettoene også her, jødemerket på klærne og utelukkelse av jødene fra alle embeder. Under Jesuittene forverret forfølgelsene seg. Adelen ringaktet dem og almuen hatet dem. Midt på 1700tallet kom kosakopprøret som kostet 200 000 jøder livet.

Rusland hadde hatt jødisk innvandring til Kaukasus siden det babylonske fangenskap. I 1130 ble deres opphold der forbudt, og de ble utvist fra riket.

I Amsterdam ble det dannet en menighet av innflyttede nykristne jøder, og fordi jødene fikk full frihet der, ble Amsterdam spottende kalt “Ny Jerusalem”. Handel og åndsliv blomstret her.

Det kom “en bølge av mildhet”  mot jødene i Europa på slutten av 1700tallet. Den tysk-jødiske opplysningsfilosofen Moses Mendelssohn skrev skarpt om jødenes situasjon. Lessing skrev om toleranse for alle trosretninger, og Dohn skrev at jødenes forrykte stilling i landene var til skade for samfunnet. Man måtte forbedre deres stilling, og la dem gjøre noe nyttig.

Både i Tyskland, Frankrike, Italia, England og  Østerrike/Ungaren fikk jødene en forbedret stilling, men full frihet og fulle rettigheter hadde de ikke. I mange  stater angret man og ville  trekke tilbake frihetene, og på begynnelsen av 1800tallet var det mye opptøyer og forfølgelser av jødene hvor noen opprettet Ghettoene igjen, andre “jødedrakten”.

Sverige og Danmark hadde forbud mot jøder, og i Sverige truet man med tvangsarbeid om jøden kom dit. Fra 1782 fikk de bo i Stockholm, Norrkøping og Gøteborg.Først i 1870 var jødene helt fri mennesker i Sverige.

Her i Norge kjempet Wergeland for humanitet, opplysningstidens moral,   og at Norge måtte fjerne totalforbudet mot jøder.  Han tillegger ” Napoleons mektige: bliv!” mye av æren for de åpne ghettoer i Europa. Han setter ingen syndebukker i sin argumentasjon,  men han argumenterer utfra et  svært bredt historisk materiale. Det var sikkert ingen lett kamp, hans far var en av dem som ivrig hadde argumentert mot jødene da grunnloven ble laget.

Han vektlegger at Norge er verstingen i Europa!

Frigivningen av jødene ga en heftig debatt som bølget over Europa og åpnet for likestilling av jødene i en rekke land, men som en prosess som foregikk etappevis over siste halvdel av 1800tallet.

I Norge var jødene fullt likestillet i 1891.

I denne tradisjonen er det vi står. En 2000årig  tradisjon av forfølgelse av et landløst folk. Et folk som i sin fornedrelse tilførte Europa mennesker som behersket vitenskap, litteratur, religion, kunst, musikk,  skuespill, statsmenn, politikere og fremfor alt pengemarkedet og forretningsverden. Mennesker som Einstein, Freud , Marx og kanskje særlig Britenes store imperiebygger, Disraeli,  for å nevne noen som fikk prege  Europa i særlig stor grad.

Hvorfor legge vekt på dette?

Når man tier om denne delen av vår historie, og utpeker en politisk retning, eller en enkelt institusjon til ” versting”,  så bør man se svært nøe på egne røtter, for det var disse uartikulerte strømningene  som ga muligheter for det monstrøse maktmennesket, og dette maktmennesket kunne aldri gjennomført arrestasjoner, masseutvisninger og  masseutryddelser uten folkenes samtykke, og dette samtykket hadde sine røtter i alle de Europeiske landene.

Tier vi om dette , og later vi som om “alle vi andre” har rett til å holde dom over “verstingene” , så får vi aldri et oppgjør med fortiden. Det er en korttenkt og svært samfunnsskadelig strategi som forskerne her viser konturene av.

Gjør man urett mot noen, vil det gi oss  “dårlig samvittighet”. Dårlig samvittighet er en kulten følelse som ikke er til å bære, og erkjenner man ikke at det er dårlig samvittighet det er, så vil man bare overfladisk fornemme et kultent ubehag ved å bli minnet om vedkommende man har forbrudt seg mot. Forklaringen man da gir seg selv, og andre,  på dette ubehaget er da ikke egen skyld, men man fokuserer på  dårlige egenskaper ved den andre.  Man gjør  altså sin dårlige følelse forståelig og viser at det er gode grunner for den.

Slik har hele vår kultur behandlet et folk .

Og vi har  i tillegg latt folket kjenne trykket  av vår slette samvittighet ved  å  forfølge, trakkasere og tilintetgjøre det. Slik har vi alle, ved å unnlate å erkjenne faktiske forhold, økt “jødehatspiralen” og dermed gir vi neste generasjon en enda vanskeligere og farligere  arv enn den vi selv mottok.

Når forskerne sier at :” Jødehatet er en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi” (underforstått, ikke vår ideologi)   så er det selvsagt noe riktig, like riktig som at ” Jødehatet er en integrert del av den religiøse ideologi hvor jesuittene var verstingene, så da kan vi på bedehuset i Norge  føle oss frikjent.”   Eller at” Jødehatet er en inegrert del av den kapitalistiske ideologi , så da går vi røde fri”, osv.

Slik kan man fortsette å finne andre skyldige, men man går glipp av den erkjennelsen som gir legedom og vekst.

Når moderne forskere, som vet hva de gjør, skaffer noen fribiletter fra nedarvet skyld, og  lar andre være syndebukker, så bør vi ta frem historiens speil. Jeg for min del har hentet historikunnskapen fra Salmonsens leksikon denne gangen. Dette leksikalske storverket ble ferdigstilt i 1915,  seks år før  Hitler ble formann i “partiet” , så dengangen la de faktastoffet åpent frem. Man hadde jo ingen klare syndebukker.

Alle nasjonene, uansett “vilken side” de senere valgte i krigen, bærer hver for seg et stort ansvar for vår totusenårige jødefiendtlighet.

Man kan sikkert kåre noen verstinger blant dem også!

Men svar da først på: Hvorfor  det?

Hamsun i Kaukasus.

Boken “I æventyrland” er en av Norges første reiseskildringer, utgitt 1903.

Den er et sterkt møte med forfatteren og hans reiseopplevelser i Rusland og Kaukasien.

Det er som om løytnant Glahn har fått reisestipend, og at  vi slik reiser sammen med en gammel bekjent.

Selv om man danner seg tanker om  forfatteren, Knut Hamsun, ved å lese  romanene hans, er likevel denne reiseskildringen unik i så måte.  Både hans kunnskaper, lynne og særheter kan hver for seg være underholdende nok, men å reise sammen med ham, og å møte stedene og opplevelsene gjennom ham, er fantastisk!

Jeg leste boken for første gang nå i julen, og jeg måtte stadig lese noe høyt for min mann for å dele en og annen skildring eller betraktning. Boken er underfundig og vokser ved annengangs lesning, og  bør slett ikke stå  i skyggen av hans romaner. Hamsun selv er som en sum av sine romanskikkelser, så leseropplevelsen ligger derfor nær  romansjangeren, eller man kan si at Hamsun løfter reiseskildringen til hva reiseskildringer bør være:  Høiverdig  litteratur!

Det har nettopp vært “Hamsun-år”, og det vekker til  ettertanke at  Hamsuns person  fremdeles skaper splid her hos oss fordi han efter våre definisjoner var “nazist”.

Dette lå tungt i min tanke da jeg leste boken.

Kaukasus er et  knutepunkt både geografisk og åndelig:

Her tenker man seg  det opprinnelige, våre forfedres opphav.

Her kom æsene og vanene  fra, ifølge Snorre.

Her dro jøder, grekere ,  persere , tyskere og  svensker og opprettet små handelssentre blant Kaukasus mange folkeslag.

Her reddet Nansen en halv million  flyktninger med Nansenpasset,  han skaffet matforsyninger til folk som sto på grensen til sultedøden og han hjalp armenerne som hadde  flyktet fra masseutryddelsen i Tyrkia.  Et enestående arbeid som ga ham Nobels Fredspris.

Her sto Quisling og ledet dette hjelpearbeidet  for Nansen,  og ingen visste at om 20 år skulle han bli landsforæder.

Her søkte Hitler å underlegge seg landområder, og mange av våre norske frontkjempere var med divisjon Viking hit. Og man kan undres;  hva ville Hitler  der?

Her dro Heyerdahl på jagt etter Odin, og fant de spor han søkte etter.

Den papirløse flyktningen, Maria Amelie fra Nord Ossetia, og vår utvisning av henne fra Norge , har aktivert   minnene fra  dette stedet.  Hvorfor valgte våre myndigheter å ta nettopp henne? Hvorfor legge  Nansenskolen til åsted for pågripelsen? Er vi fremdeles i en ideologisk “krig”?

Da Hamsun dro til Kaukasus i 1899 var han uvitende om fremtidens kriger ,    Hitler var bare ti år og hadde ennå ikke satt sin farge  på Europa, og det var  fire år før Lenin fikk flertall og innførte Mensjevik og Bolsjevik- begrepene i Rusland.

Hamsuns  tanker var tanker i tiden, vestens tanker. Når han ser og kommenterer underveis på reisen, får vi også et møte med hvordan  den vestlige kultur tenkte på den tiden.

Hamsun er 40 år ved reisens begynnelse, hans tanker er formet ferdig, i hovedsak. Når han i 1920 får Nobels litteraturpris for boken “Markens Grøde” er det et sterkt uttrykk for at verden liker hans tanker. Da er han 60 år.

Det var derfor ikke  en nyfrelst nazist som støttet Hitler, men en gammel, tenksom mann som så slaverne bli kommunister, og som håpet på at en norsk variant innen et storgermansk rike kunne bli til noe godt.  Desuten mislikte Hamsun  England og Frankrike som koloniserte verden.

Men  her på reisen  er Hamsun helt uten slike bekymringer, han reiser dit hvor han og mange andre tenkere har hentet inspirasjon.

Jeg vil sitere hans tanker idet toget kjører inn på stasjonen Kasbek ved elven Terek:

“…Vi befinder oss nu 1727 meter over havet og har på de 43 verst steget nær et tusen meter siden i morges. Her omkring Kasbek skal osseterne bo, dette folk hvis avstamning og navn ingen kan utgrunne, folket kaller seg selv Iron. Jeg ville gjerne utrette noget for vitenskapen mens jeg er på denne reise, det lå da nær å forta nogen undersøkelser blandt osseterne. Jeg kunne bare klatre oppover bergene i nogen timer og så komme til osseterne og utgrunde dem. Jeg hadde nogenlunde bra forutsætninger dertil, jeg hadde læst mange bøker i tidens løp om Kaukasien. Her er menneskehetens vugge, her var Prometheus lenket til klippen, her er den evige ild ute ved Baku, hit kom en hel mængde jøder og bosatte seg efter det Babyloniske fangenskap og her i nærheten ligger berget Ararat som riktignok ligger i Armenien, men det er synlig også herfra.  Jeg burde ha god tid på meg og ikke bare et par usle timer. Jeg har lest om at osseterne skal ha en mængde redskaper som ellers ikke er kjent av andre stammer i Kaukasien, både ildtænger og deigtraug og smørdritler og ølkrus og høiriver og meget andet; dette har forundret alle tidligere forskere og sat dem i bet. Men slapp nu bare jeg over til dem så vilde jeg spørre dem bent ut hvor satan de hadde disse instrumenter fra, om de hadde kjøpt dem eller om de var dem medfødte. Det kunne muligens komme uanede ting for dagen, jeg blev kanskje endog nødt til å opfinde en helt ny lære om folkevandringerne, gjendrive mine forgjængere i faget, både Ercert og Brosset og Opfert og Nestor og Bodenstedt og Reclus og komme til selvstendige resultater. Det ville kanskje ikke bli uten betydning for meg selv heller, det ville flages for mig når jeg kom hjem, jeg vilde få anmodning om å holde foredrag i Det geografiske selskap, jeg vilde få en stor St. Olaf.  Jeg så det alt i ånden.

Så kommer Karnej bort til meg der jeg står langt borte under et berg og mælder at nu skal vi avsted…….” sitat slutt.

Her favner han vestens  Kaukasusfeber.

I tillegg til interessen for Kaukasus har Hamsun stor respekt for og kjærlighet til det slaviske folk:

“…….det sitter noen gode, gamle folk et stykke borte og småprater og spiser og de er ikke meget stygge og hærjede i ansiktet som gamle folk i regelen er, men tværtimot åpne og stærke i ansiktet, og de har alt sit tykke hår. Slaver! tænker jeg og ser på dem, fremtidens folk, verdens seierherrer efter germanerne! I et slikt folk kan en litteratur som den russiske vælde op, grænseløst, himmelstormende, i otte tykke varme væld fra deres diktergiganter……sitat slutt.

Her nevner han også germanerne. Det var den  folkegruppen  han selv tilhørte, og var stolt av. Men tyskeren beskriver han slik:

“…….Folk går og kommer. Et selskap av tyskere stiger ind og slår sig ned i nærheten av mit bord og bierprater og verdamter og famoser med høi røst……”

Og engelskmannen beskriver han slik:

“……. Den lille brite forsøkte nok endda å gjøre mig til luft; men han var for ung, han kunne ikke holde stand, og det var morsomt å se ham streve med sin uøvde verdighet……. Han forsøkte å redde restene av sit storbritanniske væsen da han gikk: han så meg atter ikke.

Jeg sa da: Lykkelig reise! Husk på å hilse høflig når de kommer og går. Det er skikken i verden.

Han blev sprutrød og tok i forfjamselsen litt op til sin hat. Så kjørte han……”

Senere på reisen holder han et oppgjør med verdens store diktere, det er fornøyelig lesning!  Og her sier han faktisk, blandt annet : “…”Krig og fred” og “Anna Karenina” – større diktverker i sit slags har ingen skapt.”

Om jøden sier han:

“……Armeniske jøder går forbi. Det er handelsmenn, rikfolk som ingen jordisk nød synes å trykke. De går i kaftaner av sort silkeatlask og har sølv og guldbeslåt bælte. Et par av jødene er meget vakre. men en ung gutt de fører med har en gildings ansikt og laskete krop. Det gjør et ublandet motbydelig indtryk å se hans reisefæller behandle ham som en dame. Det farer til stadighet handlende jøder mellom Rusland og Kaukasien. De fører med seg varer fra de store byer ind mellom fjældene , derfra tar de fjældfolkenes tøyer og tæpper tilbake til de store byer…….

Det er mange  karakteristikker og  skildringer av de ulike typer mennesker han møter på reisen, jeg siterer noen:

“….Det er tre slags stepper: græsstepper, sandstepper, og saltstepper; men her er bare græsstepper…. av alle steppeboeres poesier er vel kosakkens inderligst følt og skjønnest sungne. Hverken om kalmukens eller om kirgisens eller om tartarens stepper er sagt så skjønne og kjære ord som om kosakkens. ……   ……. Men kosakken er forskjellig fra de øvrige steppeboere. For det første er han stedets urbeboer, mens de andre er innvandrere, nogen levninger av den “gyldne”, andre av den “blå” horde. Dernest er han kriger, mens de andre er hyrder og jorddyrkere. Han har aldri været trel under en khan, en plan eller en bojar, det har de andre. “Kasak” skal bety “fri mand”, har jeg læst.

……Tartarene findes overalt i Sydrusland, også her i kosakkenes land. De er væsentlig hyrder, det er flinke, høit begavede mennesker, de kan alle uten untakelse læse og skrive, men jeg har læst om at det kan ikke alle kosakker….

…på perronen traf jeg til å se en flok kirgisere. …For mine øyne skilte de seg ikke meget ut fra tartarer.. Jeg ser på de mørkegule litt skjævøiede mennesker…… vakre er de ikke etter våre begreper, men deres blik er barnslig og deres hænder overmåte små og likesom hjælpeløse.  Mændene er kledt i fåreskind og grønne og røde skaftestøvler, de har dolk og lanse som våpen. Kvinderne er i spraglete bomuldskjoler; en av kvinderne har en stråhat som er kantet med ræveskind. De har ingen smykker på og ser ut til å være meget fattige……..

…En av de armenske jøder sier noe til meg hvorav jeg forstår navnet Petrovsk. Njet, svarer jeg på godt russisk, njet Vladikaukas, Tiflis. Han nikker og forstår hvert ord. Jeg kan altså begynne å føre en samtale på russisk; nu skulde nogen der hjemme ha hørt meg! Da jeg tenker meg at jøden kunde ville se efter officeren i telegaen ute på steppen, rækker jeg ham min kikkert. Han ryster på hodet og mottar den ikke. Derimot løser han av sig sit sølvur i lang sølvkjede, holder det frem mot mig og sier: Vosjemdjesjatj rublj!  Jeg slår efter i min talliste og ser at det er otti rubel han forlanger. Jeg ser for moro skyld på uret, det er stort og tykt og likner de gammeldags spindelurer, jeg lytter til det: det står! Da tar jeg mit eget guldur op av lommen og vil knuse jøden med dette syn. Men han viser intet tegn til bestyrtelse, det var som om han hadde fåt nys om at jeg har dette ur ene og alene for i nødstilfælde å pantsætte det…… Njet! sier jeg bestemt og viser hans ur tilbake……

…på perronen her på stationen går blandt mange andre en ung tsjerkessisk officer. Han er således klædt: han har lakerte skaftestøvler med gyldne spænder opover yttersiden av læggen. Hans brune klædes tsjerkeska som rækker ham nesten til anklerne sammenholdes om livet av et forgyldt bælte hvori står en guldbeslåt dolk på skrå over maven. Over brystet står toppene av atten forgyldte patronhylser. Han har lang, smal sabel ved siden, sabelen slæper, hæftet er inlagt med turkiser. Han har en skjorte eller en underkjole av hvit råsilke; tsjerkesaen er åpen nedover brystet og dette hvite råsilkebryst ser ut i solen som sølv.Han har sort hår som glinser og en aldeles snehvit lue av langhåret Tibetskind hvis uld henger ham litt ned i panden. Hans påkledning gjør et lapset indtryk, men ikke hans ansikt. Man forklarer meg at vel er hans uniform reglementeret, men hvad andre har av lin har han av silke og hvad andre har av messing har han av guld. Han er fyrstesønn………..To musjiker, bønder, i bluse og lærbelte om livet går frem til ham og hilser, de tar luerne av og stikker dem under armen og bukker og sier noget……så begynner de å tale mere, de forklarer noget og falder herunder hverandre i talen. Officeren avbryter dem med et kort ord og musjikerne sætter sine luer på. De blev vel befalet dertil for hetens skyld. Og efterpå vedblev de å snakke videre; men da ler officeren og ryster på hodet til avslag og sier njet, njet, hvorpå han går sin vei. Men musjikerne følger efter. Plutselig vender officeren sig om , peker på dem og sier Stajatj! Og musjikerne står. Men de klynker endnu og vedblir å tale……Man adlyder en mand som kan befale. Man adlød Napoleon med henrykkelse. Det er en nydelse å adlyde. Og det russiske folk kan det endnu……

…….Månen er ganske blank, klokken er fem, solen og månen skinner begge to på en gang i landskapet og det er meget varmt. Denne verden er ikke som noen annen verden jeg kjenner og det kommer atter dertil at jeg kunde ville være her for livet…….Folket her har utholdt kampe som truet med å legge det øde, men alt har det overvundet, det er stærkt og sundt, det florerer, det er idag et folk på ti millioner i alt. Kaukasieren kjender vel ikke New Yorkbørsenes hausse og baisse, hans liv er intet kappløp, han har tid til å leve og kan slå maten ned av trærne eller slagte sit får å leve av. Men europæerne og yankee’erne er dog  større mennesker? Gud vet det. Gud og ingen anden vet det, så tvilsomt er det……….Kaukasien, Kaukasien! Det er ikke for intet at de største diktergiganter verden kjenner, de store russere, har været hos dig og øst av kilderne…. Sitat slutt.

Det er så mye jeg ville nevnt, som de mange strabaser  med hest og vogn opp og ned de skyhøye fjellene, morsomme hendelser, gode skildringer og typiske Hamsunrefleksjoner, men mest kanskje oppholdet i Baku, hvor de spør etter Nobelhuset og bor hos Hagelin, Nobels svenske ingeniør. Han viser dem oljefeltene og produksjonen på stedet. De får også gjeste “den evige ild”, før de av økonomiske årsaker må dra til Tiflis.

Boken avsluttes i Batum:

“….Dens gater er brede, men ikke brolagte, man kjører og går i sand. Ved havnen  vrimler det av skibe, av små seilfartøier sydfra byerne like ned til Tyrkiet og svære europeiske dampere, rutebåter på Aleksandria og Marseille.

Byen ligger i en sumpig og usund, men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høit oppe er bergene hist og her avbrændte og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger…….”

Flere ganger har han nevnt borgruiner, det er borger og kirker fra dronning Tamaras tid, 1184-1212.

Det var en krigersk  tid hvor muhammedanere og kristne tok hverandre til fange. Hamsun dikter seg inn i denne tiden. Han gjendikter Dronning Tamara og hennes rike og skaper et interessant  skuespill hvor konflikten nettopp er mellom muslimer og kristne.  Dette er Hamsuns eneste skuespill. Jeg anbefaler den lille boken og mener  at dette dramaet er mer aktuelt nå enn noen gang.

Så lar jeg Hamsun få siste ordet:

“….. Det er ut på ettermiddagen. Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider hester tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner endnu på ruinerne av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog.

I morgen drar vi igjen til Baku og siden videre mot Østen. Så er vi snart ute av dette land. Men jeg vil alltid længes tilbake hertil. For jeg har drukket av floden Kur.”

Nidvise om Internasjonalen.

Den evig kjempende arbeider.

En nidvise for enhver!

1.

Opp alle jordens trelleunger!

Stå opp og lær deg matmatikk.

Skoler deg ut av nød og  hunger,

ikke hvil et øyeblikk!

Bli professor! sier guru Hernes ,

ikke  nøl ,  din bondeknøl!

Skal du seire må vår skole vernes,

inntil du er “sjefen sjøl”!

Ref.:

Også samles vi til talen om at nå er  Blindern vår!

Og Internasjonalen er alles “Fadervår”.

2.

Opp alle jordens trellekvinner!

Stå opp og gå din egen vei!

Den selvhjulpne er den som vinner!

Og la ingen stoppe deg!

For familier  finnes  ikke lenger,

nå skal staten ta seg av

både barn og mann og det de trenger,

så stå opp og takk vårt NAV!

Ref.:

Og så samles vi på valen,  i den store  kvinnekamp!

Og Intenasjonalen er alle  “kvinners pamp”!

3.

Opp alle jordens trellemenner,

la streik og lønnskamp være alt!

La maktbegjæret som du kjenner,

virke som politisk salt!

Ikke tenk hva far din ville gjøre,

ikke gjør som han har gjort!

La din vilje og ditt hat deg føre!

For du sloss for noe stort!

Ref.:

Og så samles vi på valen! Alt det gamle feies  ut!

Og Internasjonalen er mannens ” kraft og Gud”!

4.

Opp alle jordens sinte treller,

kom ta deg jobb i rike land!

Kom alle fattige rebeller!

Kom og ta den rike mann!

Vi har bundet ham med lover,

med menn’skerettens bånd!

Vi har bysset ham, han sover,

og tatt fra ham tro og ånd!

Ref.:

Også samles vi på valen!  I en “flerkultur”  vi står!

Og Internasjonalen er “vuggesangen vår”!

5.

Opp alle jordens sultne treller!

Vi er globale i vår kamp!

Vi er hverandres forbundsfeller,

ja, selv med den rike pamp!

Vi har rikmannen bestukket,

med profittens agn.

Og når bankene blir lukket,

seirer vårt globale sagn!

Ref.:

Ja, da samles vi på valen! Seiren vet vi at vi får!

Og Internasjonalen? Gir vi til arbeider’n vår!

Samfunnsutvikling?

Dagens generasjon har  fokus på individet, privatpersonen.

Det moderne mennesket konkurrerer om gode jobber og høye lønninger, og mediene  vinkler all informasjon,   så langt det lar seg gjøre, ut fra enkeltindividets kamp og følelser.

Jeg står midt i denne “egotrippstrømmen”  og er litt usikker på “hvor strømmen går”.

Er det slik at man ved å fremheve det personlige i alle  saker faktisk ” ikke rekker”  å ta samfunnsdebattene ?

Kanskje er samfunnet i så sterk endring at det ikke tåler å være i sentrum for medias oppmerksomhet ?

Jeg spør fordi det forekommer meg helt urimelig at enkeltmenneskenes følelser serveres som viktige nyheter , mens samfunnsspørsmål avvises som uinteressante og uvesentlige, som noe folk flest ikke har interesse av.

Hva enn årsaken måtte være, er resultatet at vi ikke får den mediedekning vi kunne ønske oss på de endringer samfunnet vårt gjennomgår.

Vi får korte   informasjonsbrokker  som er utilstrekkelige i sin informasjon  dersom man ønsker å danne seg et forståelig bilde av det som skjer.

Denne utilstrekkelige informasjonen  blir liggende som en pusleknott i sinnet.  En  pusleknott som  hører til dagens og fremtidens virkelighetsbilde , som vi ikke har et ferdig bilde av.

Jeg har etterhvert samlet  endel uforståelige brikker som jeg forsøker å få til å passe inn , men det eneste bildet jeg kan prøve disse knottene på er  det bildet jeg hadde av gårsdagens virkelighet, og da passer knottene  slett ikke,  fordi de hører til morgendagens foreløpig ukjente bilde av hva som skjer.

Som nyhetsformidlingen selv gjentar og gjentar med tre minutters mellomrom : “Verden forandrer seg hele tiden.”

Et nokså fatalistisk syn på verden akompagnert med “tamtamtrommer”.

Det heter ikke at “Vi forandrer verden hele tiden!”, nei,  verden forandrer seg .

Vår rolle er tilskuerens, eller lytterens,  til denne  gjevne strømmen av tilfeldige nyhetsbrokker. Vi ser på verden som vi ser på TV.    Vi  ser på, vi deltar ikke, men vi “underholdes” av det som skjer.

Og for å hjelpe  oss så vi slipper å oppdage  vår uvitenhet spiller man på vår empati, slik at vi kan føle deltagelse.

For ytterligere å kamuflere virkeligheten  vinkler man altså nyhetene opp til privatpersonen.

Vi skal identifisere oss med personen i saken, men ikke forstå saken. Hva personen føler er viktigere å få formidlet oss enn sakens saksforhold.

Det er slik man informerer når man vil skjule eller desinformere.

Det er slik man vinkler når menneskene er iferd med å miste innflytelse og betydning.

Det er slik journalistene skaper “journalismen”, kommersielle “alltid nyheter” uten informasjonsverdi.

Jeg stiller meg selv det spørsmålet som “alle” journalistene ender opp med som det viktige avsluttende hovedpoeng:

“Er du optimist?”

Dermed kan jeg få sagt hva jeg føler om saken:

“Nei, jeg føler meg ikke optimistisk,  bare  bekymret  og mistroisk!”

I min gamle realskoletid, fra Kristiansand katedralskole, lærte vi å stille kritiske spørsmål, å vurdere  betydningen av ulike vinklinger og å drøfte ulike standpunkter.

Jeg finner det helt  urimelig at journalister utdannet ved  journalisthøyskolen skulle være dårligere.

Nettopp det, at jeg anser  journalister for å være  høyt utdannede mennesker,  bestyrker min mistanke om at denne formen for journalistikk  er villet,  nøye planlagt og bevisst gjennomført.

Hvorfor?

Hva kan motivere en hel generasjon journalister til å “la være å informere”?

Er verdensutviklingen vanskelig å forstå også for dem?

Har de alle samme politiske agenda?

Har overgangen til bedriftstankegang og nye eierskap korrupert en hel profesjon?

Avisenes “partiløse eierskap” har gitt  journalistene et fristillet og uklart samfunnsansvar og engasjementet.

Hver enkelt journalist er ansvarlig for sine politiske vinklinger, og det virker ikke som om  journalistutdanningen har gitt dem den nødvendige veiledning i hvordan de skal kunne takle dette.

Mange journalister vil se til “trendsetterne” blant journalistene, samfunnssynserne, alle dem  som tydelig har sine agendaer, og hekte seg på deres vinklinger. Da står man ikke alene. Man behøver ikke forsvare sine meninger. Det er tryggest å være blant de mange.

Desto mer karrikert og komisk blir det at nettopp slike roper høyt om ytringsfrihet.

Når   synserne og  trendsetterne bruker sine maktposisjoner til  raskt og effektivt å kneble samfunnets “anderledestenkende”,   viser de med all tydelighet egen maktbrynde og  misbruk av maktposisjoner.

Når jeg ser den iver og nidkjærhet de utøver sin maktbrynde på , tenker jeg at dette  må være  et ledd i et stort fellesprosjekt.

Det minner meg om pavens  sannhetsmonopol og inkvisisjon.   Eller den glødende iver som farger misjonærens virke.  Men mest av alt minner det meg om arbeiderbevegelsens kampsang!

Den tro og begeistring som arbeideren i tredjegenerasjon  har som en refleks i sinnet , kan man se hos de mange som fra vuggen av har sunget Internasjonalen i arbeidermenighetens varme fellesskap.

I generasjoner har de sunget  internasjonalen som deres hellige kampsang hvor det er klart at “klassetilhørigheten” er viktigere enn nasjonaliteten, og at seieren er knyttet  til den internasjonale ide:

Tekst: Eugéne Pottier
Oversettelse: Olav Kringen

Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.

refr.: Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

Det er få ting som har undret meg mer enn å se arbeiderpartiet gjøre felles sak med EUs kapitalisme.

I min ungdom var jeg  for den  sosiale tankegangen, slik den dengangen kom til uttrykk, men jeg kunne ikke forstå arbeiderbevegelsens internasjonale visjon.

Slik jeg har registrert “Globaliseringen” ,  er det  først og fremst den  økonomiske strukturen ved den frie flyt av varer og tjenester, som er det typiske trekk ved den. En struktur som måtte virke fremmed på de sosialistiske grunnverdiene den gangen,  men som ved argumenter  takket være   “Internasjonalen” ,  ble akseptert eller tålt.

Det gikk etterhvert opp for meg at det politisk vanskelige,  åpenbart negative verdier som “demokratisk mangel” og  “ren  kapitalisme”,   ikke bekymret arbeiderklassen . De trodde, og tror,  på Internasjonalen som deres  vei til seier.

Desinformasjon og propagandalignende forenklinger av nyhetssakene  er kanhende  en god strategi om man  vil skape endringer ingen skal legge merke til før endringene er på plass :

Kapitalismens frie flyt visker ut landegrenser,

det flerkulturelle visker ut enkeltkulturene,

teknologien skaper hurtig kommunikasjon og samferdsel og øker tempoet i alle prosesser,

sekulariseringen visker ut religionene ,

de ulike samlivsformene og institusjonene visker ut familielivet

og privatiseringen i offentlig sektor visker ut samfunnets eierforhold til seg selv.

Det er for tiden ” politisk korrekt” å tenke globalt.

Etter krigen har vår samfunnsutvikling i hovedsak vært formet av  den røde arbeiderbevegelsen . De har sin kjærlighet og sjel i den internasjonale arbeiderbevegelse og former vårt samfunn efter denne tro og overbevisning.

Det er sikkert i beste mening, og ,som alle gode troende,  er de  overbevist om at det de gjør er det rette.

Men vi er ikke alle oppdratt i deres “røddagsskole”. Vi har ikke alle   sunget  internasjonalen som vår hellige barnetro, hvor  “klassen” er viktigere enn nasjonaliteten, og  seieren er knyttet  til den internasjonale ide.

Som også deres engelsktalende kammerater synger det:

:/: So comrades, come rally and the last fight let us face

The Internasjonale unites the human race.:/:

Jeg har ikke noen motforstillinger mot arbeiderklassen, tvert om jeg er i den.  Men jeg er ikke i deres røde kampsfære og deler ikke deres religiøse tro på det internasjonale.

Det er vanskelig å stille spørsmål ved de globale kampsakene som  flerkulturell virkelighet , landegrenser, familiepolitikk ol,  fordi man raskt feies av med ordene:  “Er du rasist? Nazist?”

Med dette argumentet har de røde hovet inn mange billige stikk, men de peker samtidig på hvorfor det har vært vanskelig, ja, nesten umulig å snakke normalt om disse tingene:

Internasjonalen og Nazismen.

De satset  begge på arbeideren,  svært like i religiøs glød og visjon, men likevel to yttergrenser i Europeisk politikk som bekjempet hverandre.

Så fikk de nasjonale strømningene sin Hitler, og dermed sitt store politiske nederlag, mens Internasjonalen levet videre og ble Europas barns vuggesang.

Som tyske generasjoner synger den:

“Volker, hørt die Signale! Auf zum letzten Gefecht!

Die Internasjonale erkampft das Menschenrecht.”

Og hva er deres seier?

Visjonen deres er å selv innta maktposisjonene.  Makten, retten  og pengene tilhører arbeiderne!

Jaha, og..hvem skal gjøre “drittjobbene” når den Europeiske arbeiderklasse har seiret på valen og inntatt herskerposisjonene? En  ny arbeiderklasse?

Bokbål? Norges eneste bokbål var autodafeen i Fram.

Det snakkes og skrives mye om å brenne koranen.

Jeg får lyst til å minne oss om Norges eneste offentlige bokbål  slik det ble utført av gymnasiastsamfunnet  “Fram” 1.sept 1956 i Fredrikstad.   Denne begivenheten er grundig og saklig referert av Rolf Jørgen Gudevold i boken “Frams historie”. jeg sakser fra hans bok:

- Den 1. september 1956 fant lærebokdebatten sted i “Fram”. Roar Gundersen hadde forberedt saken i lang tid.

Til møtet var det innbudt en rekke personer man regnet med ville være interessert i å overvære debatten, deriblant Rektor og skolens lektorer. Men av dem møtte kun to frem.  Representanter for den lokale presse foruten Morgenposten innfant seg imidlertid til møtet, og på privat initiativ besøkte Ernst Sørensen,  “Horisont”s redaktør,  og den ledende antroposof Leif Wærenskiold dette “Fram”- møte.

Samfunnsværelset var ytterst fullsatt da formannen, Liv Riiser Eriksen, åpnet møtet. Hun ga straks ordet til Roar Gundersen. Og for å uttrykke det med Leif Wærenskiold i hans referat i “Ordet”:

” En ung mann med blekt hår og blekt ansikt brettet ut en bunke papirer og leste høit. Han minnet om at på gymnassamfundets julemøte var det enstemmig vedtatt å demonstrere mot skolemyndighetenes ensretting av lærebøkene ved å foranstalte en symbolsk autodafe.  Da gymnasiastene på grunn av eksamenspresset hadde måttet utsette aksjonen, mente komiteen at saken igjen måtte tas opp til debatt. Det var kommet nye elever til, og de måtte ikke føle seg bundet av en tidligere forsamlings beslutning.

Gundersen hadde nu talt seg varm. Han leste ikke lenger. Han talte fritt og ubesværet. De bøker komiteen hadde foreslått brent, lå som en manende stabel ved siden av ham. Han leste en del sitater for å illustrere kvaliteten av bøkene.

….I første rad under ungdommens talerstol satt to innbudte oppviglere, Ernst Sørensen og undertegnede….”

Deretter ble ordet gitt til Peer Kveseth, som ga en fyldig fremstilling av enkelte lærebøkers usedvanlige slette sproginnhold.  Kveseth trakk frem flere eksempler fra lærebøker i religionshistorie og historie som illustrerte statskolens “manglende respekt for kristendommen”, som “Fram”s møtekritiker kalte det.

Det ble så gitt adgang til innlegg fra auditoriet, og under den debatt som fulgte, viste Sørensen og Wærenskiold seg alt annet enn passive.  “Fram”s møtekritiker berettet videre:

“Lærer Skarpås representerte folkeskolen og hevdet seg- i motsetning til den høyere skoles tilstedeværende lektorer- på en utmerket måte.

Efter en tre timers debatt hvor mange gode og sunne meninger var kommet frem, munnet det hele ut i en avstemning om det skulle bli autodafe eller ikke. Framianerne stemte over autodafe og derpå over de enkelte lærebøker….

…De lærebøker som ble vedtatt å brennes under autodafeen var:

Aschehougs arbeidsbøker.

Aasekjær og Heinz: Hvirveldyr og andre dyregrupper.

Eitrem: Norsk leseverk.

Edvard Bull: Nordmenn før oss.

Magnus Jensen: Nordens historie.

Homsen og Wiborg: Geografi.

Magnus Eriksen<<: Historie for folkeskolen.

Geografi I og II for den høgre skolen.

Hamsuns “Markens grøde” i skoleutgave ved Marius Sandvei.

Skard og Midgaard: Verdenshistorie.

Skard og Midgaard: Norges historie for realskolen.

Etterat vedtaket om å lage en symbolsk bokbrann var fattet, toget forsamlingen bort til den nærliggende Wiesehave for å utføre autodafeen  på denne privateiendom, da politiet ikke hadde kunnet gi adgang til at den ble holdt på byens torv.

Møtet hadde vært preget av alvor og sindighet, og Fredrikstad Blad skrev i sitt referat av møtet:

” Autodafeen var ingen fanatisk lynaksjon, men slutten på en lang diskusjon der alle meninger fikk slippe til, og alt foregikk i akademisk ro og orden.”

Enkelte framianere, grepet av den engasjerte stemning som de var, uttrykte sitt syn på lærebøkene mindre nøkternt, som møtekritikeren i sin beskrivelse av bokbålet:

” Det var tydelig at salamanderne(d.e. lærebokforfatterne) likte seg i ild, skjønt det ikke var vår mening at bålbrenningen skulle være noen slags ekstraforpleining for disse, men en protest imot disse ekle krypene.”

Slik beskrives hendelsen i  boken til Gudevold.

Gudevold refererer videre medienes reaksjoner og her er det mye interresant som jeg anbefaler å lese i sin helhet. Jeg sakser bare :

“Morgenposten gjorde bokbålet landskjent.”  Og ” i Arbeiderbladet kalte Martin Tranmæl framianernes aksjon for  nazisme og reaksjon.”

Tranmæl var redaktør av regjeringingsorganet, Arbeiderbladet. Når han kaller bokbålet nazisme og reaksjon hadde han nok i tankene bokbrenningen i tyskland på trettitallet. Om dette sakser jeg her fra wikipedia:

“Den 6. april 1933 proklamerte den tyske studentorganisasjonen Deutsche Studentenschafts hovedkontor for presse og propaganda en landsomfattende «aksjon mot anti-tyske holdninger». 8. april offentliggjorde organisasjonen sine tolv teser som innebar et «rent» språk og en «ren« kultur. De angrep «jødisk intellektualisme» og krevde at universitetene skulle være sentre for tysk nasjonalisme.

Den 10. mai ble det gjennomført bokbrenninger av 25 000 bøker av såkalte «anti-tyske» bøker. I de fleste universitetsbyene ble det gjennomført fakkeltog og på møteplassene ble det gjennomført ritualer med musikk, sanger og eder – mens nasjonalsosialistiske studenter kastet bøker på bålet. En del av bokbrenningen ble utsatt på grunn av regn. Andre ble lagt til St. Hansaften. Til tross for dette ble det gjennomført 34 bokbrenningssermonier og aksjonen ble regnet som en suksess med bred pressedekning og enkelte av arrangementene ble overført direkte på radio.”

Parallellen mellom  tyskernes bokbål og framianernes bokbål kan man se  her ved at begge parter fører et forsvar for sprog og kultur, men begrunnelsen for dette var ganske ulik. Det ble fremhevet at Ernst Sørensen og Leif Wærenskiold var antroposofisk inspirert,   og debatten  i mediene kom til å dreie seg om “sprogsak og livsanskuelse”.

Debatten ble så heftig at Riksmålsforbundet nær var sprengt i to uforsonlige fløyer.

Sigurd Hoel, daværende  formann i riksmålsforbundet erklærte at de betraktet alle spørsmål vedrørende livsanskuelse som helt uvedkommende.  Og slik klarte han å holde forbundet sammen.

Samnorsken  var et  konstruert  språk  mange ikke kjente seg igjen i, og det ble opplevet som et overgrep å bli påtvunget dette. Debatten etter bokbålet speiler disse politiske, språklige og personlig opplevde meninger, og Andre’ Bjerke uttrykte  sin mening slik i Halden Arbeiderblad:

“…Det er innlysende at alle som har engasjert seg i denne striden har gjort det som en konsekvens av sitt livssyn.

…Vi trenger mennesker som gymnasiastene i Fredrikstad. Mennesker som vedkjenner seg sin begeistring for en ide – og som handler ut fra sin overbevisning.

Personlig vil jeg anse bokbålaksjonen i Fredrikstad som årets gledeligste begivenhet på språkfronten. Disse gymnasiastene har ikke bare satt fyr på ti skolebøker; de har anstiftet brann i hele samnorskpressen.

… Våre motstandere  har respekt for den direkte aksjon. De er redde for to ting: rettsaker og fyrstikker”.

Siden man har sterke bokbålentusiasiske røster i våre dager også, vil jeg minne dem om hvordan denslags forløp i Norges eneste offentlig utførte autodafe.

Heia, Eia! Med Hernes i harnisk!

Det er den stille uken og jeg har latt påskefreden senke seg i hus og sinn.

Kastanjekvistene er hentet inn og satt i vann, og jeg gleder meg til å se de gigantiske knoppene springe ut.
Det var da jeg ryddet avishyllen at jeg så Hernes kronikk igjen.

I Morgenbladet 12-18 mars i år er han i et høyst uvanlig kamphumør. Jeg leser kronikken hans igjen, jeg har så god tid, og jeg husker at jeg stusset over at han fyrte så veldig kraftig opp mot Eia, og den forurettede måten han gjorde det på.  Som om det var utenkelig,  og uhørt frekt av Eia å sette søkelyset på “oss”, “forskerne”?

Jeg setter umåtelig pris på Eias programmer!

Han løfter litt på det ugjennomtrengelige sløret som er trukket over det norske forskningsmiljøet og  gir oss glimt av hvordan det arbeides innen de  sosiale vitenskaper.

Desverre er det ikke bare slik jeg trodde, nemlig at universitetet er blitt et drivhus for skolastikkere, nei,  de har tydelig en annen agenda enn faktasøken. Det er denne agendaen Eia viser oss glimt av, og det er altså så provoserende for dem å få et lite søkelys rettet mot seg, at selv Hernes går i harnisk:

“Et rent klassesamfunn vil ha kløppere i alle lag, også i arbeiderklassen. Men når man lykkes med å utjevne forskjeller i adgangen til utdannelse, vil de lavere lag tømmes for talent- de vil utdannes ut av arbeiderklassen. For eksempel: Sosialdemokraten Trygve Bratteli, som bare hadde folkeskole, får en sønn som blir professor i matematikk fordi Bratteli fremmet et velferdssamfunn der alle fikk utdannelse. Men siden talent overføres ved biologisk arv, vil det etableres en ny uutryddelig overklasse basert på gener…”

Man ser her at Hernes opplever Eias programmer som en trussel mot den sosialdemokratiske drøm om å skolere seg ut av arbeiderklassen. Denne angsten  Hernes her viser for at “noe” skal minske troen på at skole og utdanning alene er avgjørende for hva du blir, er nesten patetisk.  Angsten for at de ” intelligente”  blir en “uutryddelig overklasse” basert på gener er bare forståelig utfra tanken om at ” arbeideren”  da ikke har en sjanse.

Jeg tenker at dette er et underlig problem. Mener AP at akademikere er mere verdt enn  arbeidere? Mener de at kroppsarbeid er uverdig? Dersom de ikke mener det, hvorfor har de da tvunget alle norske ungdommer til å være teoretikere hele barndommen helt frem til voksen alder? De skal være ganske hårdnakket i sin tro på skolen for å gjøre slikt mot barn!   Her blir de fleste tapere, de blir ikke akademikere og de har heller aldri lært å gjøre et praktisk arbeid.

Jeg leste nylig i “Min kamp” at Adolfs far hadde klart å arbeide seg opp fra arbeiderklassen til en embedsstilling i staten. Derfor vokste Adolf opp i et småborgerlig hjem, og fordi faren ønsket at gutten skulle bli som ham selv ble det en konflikt mellom far og sønn. Senere, da han reflekterte over dette sier han at  en vil alltid oppleve arbeiderklassen som en fiende, av angst for å havne i den.

Vel, Hernes er jo AP politiker og skolereformator(Reform 94), så han forsvarer sitt i kronikken.

Hernes fortsetter med en lang og  ironisk gjennomgang av Eia og hans program, og jeg  venter på  de “gode” argumenter, men Hernes er bare polemisk og bruker spalteplassen til ” ordfekting ” i en arrogant og sint tone. Jeg tenker på Thor Heyerdahls utsagn: ” Det er når de(akademikerne/forskerne) blir sinte at jeg skjønner jeg nærmer meg en viktig sannhet!”

“Eia trekker politiske konklusjoner av sine “funn”…. han hevder i Aftenposten 8. mars at Reform 94 har slått feil fordi man ønsket “å få flere ungdom fra mindre utdannede familier til å velge seg til høyere utdanning”..(sitat fra Hernes’ kronikk)

Ja,  her er  årsakene til Hernes kampglød, hans skolereform, AP’ stolthet, sosialdemokratiets kampsak;  skulle den ha slått feil?!   Utenkelig!  Og, Hernes, “å trekke politiske konklusjoner av sine funn”, er et svært utbredt fenomen! Det er vel bare Eia som trekker” feile” konklusjoner, og dermed blir  en trussel mot  den “riktige” politikken.

Det følgende avsnittet er en polemisk “pingpong”. Her er Eias “påstander ” fulgt opp av Hernes’ “kommentarer”,  og denne “dialogen” viser at Eia ikke har samme “politiske” agenda som Hernes.  Så nevner Hernes   “eksempler” på at gener endrer seg, og disse “eksemplene” glir (umerkelig)  over i hvordan “øving forbedrer prestasjoner”. Det er hele tiden underforstått og uttalt at : “gener spiller en rolle. Og hva så?”

Ja, så kommer Hernes’ gode replikk som viser skolastikerens arbeidsmetode på  akademisk nivå:

“Min hypotese er…”

Slik sitter forskerne i fred og ro på sine kontorer og utleder argumentasjoner ut fra hver sine hypoteser. Innhenter “info” og statestikkk og spørreundersøkelser og tolker det de finner slik det gavner deres hypoteser. “Fakta”? Hvem bryr seg om fakta, det er hverken relevant, eller interessant  for denne  hypotesen.

Hernes’ argumentasjonsrekke munner ut i at” nå tar nær halparten av kullene høyere utdannelse-  to trejedeler er kvinner! Genene er neppe særlig forskjellig fra mødrenes.”

Tilslutt setter han Eia på plass, som en “defekt Toyota”, eller en “begavet humorist”.

Jeg tror kanskje sosialdemokratene selv er en slik “uutryddelig overklasse”.   De later som de kjemper for arbeiderklassen (les: kroppsarbeideren)  mens de egentlig “hater” denne “lavere klassen”  og vil tvinge alle ut av den. De viser stolt frem eksempler på dem som “kommer seg ut av det” og blir professorer og forskere, men de heier ikke på en flink og ærlig snekker.

De burde heller oppvurdere kroppsarbeidet og gi folk tilbake yrkesstolthet og menneskeverd. Taperne i denne generasjonen er fratatt dette. De er blitt tvunget inn i akademikerrollen, den sosialdemokratiske “samfunnsformeren”, og så viser den seg å ikke passe til dem.

De utilpassede har “sosialpsykologiske” problemer sies det, og lærerne må fluksens etterutdanne seg i” sosialpsykologi” for å hjelpe denne store gruppen unge. Ja, det gjelder faktisk over halvparten av norges ungdom.

Kan det være mulig at halvparten av neste generasjon er “psyke”? Ja, vår forskning viser det.  For skolemodellen vår er både politisk riktig og forskningsmessig godt dokumentert. Det er barna som er gale!

Sålenge vi har politisk oppdragsforskning  får man de resultatene politikerne  ber om!  Derfor er våre politikere avhengie av  et skolastisk forskermiljø som er istand til å lage “politisk korrekte” hypoteser og tolke innsamlede data på politisk korrekt måte, og som kan se på faktastoff som irrelevant, ja, som uinteressant.   Og vi utdanner jo så mange forskere i våre dager! Svært mange kvinner! De skal  ha jobb de og!

Hvem som skal gjøre kroppsarbeidet? De som “detter ut” av skolen  av “sosiale” årsaker har ikke lært å jobbe…. Nei, det må  importeres noen “boyer” som har lært å jobbe fordi de ikke har vært så heldige å få de flotte utdanningsmulighetene som norsk ungdom har.

Jeg håper Eia kan fortsette med en serie programmer om forskning i mange av de andre universitetsdisiplinene.  Både skolastiske metoder og oppdragsforskning er som en virus: den har lett for å spre seg, og er vanskelig å bli kvitt.

Jeg legger avisen i søpla. Snart ferdig med småryddingen, og duften av morgendagens  langfredagsmat siver rundt i stua.

Jern. En Bokbloggturne.

Jeg er først ut i denne bokbloggrunden. Etter meg, den 23.03,  er det :

http://biblblogg.blogspot.com/

Boken “Jern”  fikk  Rudyard Kiplings dikt  “Cold Iron”  frem i tankene mine. Derfor vil jeg ramme inn denne  “bokbloggen”  med  det, og la diktet gi det jeg tenker:

Cold Iron

“Gold is for the mistress-  silver for the maid-   Copper for the craftsman cunning at his trade.”

“Good!” said the Baron, sitting in his hall, “But Iron -  cold Iron-  is the master of them all”

So he made rebellion  ‘gainst the King his liege, Camped before his citadel and summoned it to siege.

“Nay!” said the cannoneer on the castle wall, “But Iron-  cold Iron-  shall be master of you all!”

Woe for the Baron and his knights so strong, When the cruel cannon-balls laid ‘em all along;

He was taken prisoner, he was cast in thrall, And Iron-  cold Iron-  was master of it all!

Yet his King spake kindly (ah, how kind a Lord!) “What if I release thee now and give thee back thy sword?”

“Nay!” said the Baron, “mock not at my fall, For Iron -  cold Iron-  is master of men all.”

“Tears are for the craven, prayers are for the clown-  Halters for the silly neck that cannot keep a crown.”

“As my loss is grievous, so my hope is small, For Iron-  cold Iron- must be master of men all!”

(Diktet fortsetter etter innlegget.)

Jeg leste boken med glede.

På engasjert  og frodig vis tar forfatteren oss med på et lite “overlevelsessenter” i Østfold.  Her møter vi Biv Boeser, lederen for fellesskapet, og hans tanker om tiden vi lever i. Han evner å bruke både religionene og vitenskapen slik at “sannheten” om vår tid fremkommer som en syntese av det hele.

Enten man er muslim, kristen, jøde eller moderne vitenskapsmann favnes man av Boeser-hypotesen. Han holder et oppgjør med oss alle fordi vi er av samme rot. Vi er alle bærere av de samme urerfaringer og har hver vår måte å gjengi historien på, som øyenvitner både har likheter og forskjeller i sine vitneprov. Disse kulturenes vitneprov, de hellige skriftene,  er på hvert sitt vis “avlagt  under ed”. Slik sett er vi hverandres sidestykker  og motstykker med felles  årsaker. Derfor er det lett å delta på Folkvangseminarene, man gjenkjenner noe og lærer noe nytt på en usentimental og åpen måte.

I de 4 første kapitlene i boken presenteres  vi for de tre hovedpersonene. Vi lærer å kjenne Gro gjennom hennes blogg, Ina gjennom hennes Epost til Richard og Ove gjennom manuset “Kali Yuga”. Og  vi får vite bakgrunnen for at de dro til Folkvang. Og slik oppsummerer Ina de første inntrykkene av “sekten”  i en Epost til Richard:

“Dette er en religiøs/politisk survivalist-bevegelse. …..  Vi har ikke gode tider foran oss. Budskapet er tydelig: Enden er nær, Obahma er Antikrist, vi styrer mot globalt verdensdiktatur, en solnedgang for menneskeheten under jernhælen, og vi her på Folkvang er nødt til å isolere oss, bli selvforsynte, trekke opp stigen etter oss.” (så langt Ina)

Via den vitenskaplige hypotesen “Big Bang”  og den eldgamle legenden “De Gamle”,  får vi bakgrunnslegender for bl.a. troen på evig liv , reinkarnasjon, synd , straff og det å trygle om nåde og barmhjertighet.

Det “onde” man fryktet fra gammel tid av var en planet som kom med ild, flom eller andre katastrofer, Marduk ble den kalt. Den har en eksentrisk bane , er den 9. planeten  i solsystemet,  og den kommer hvert 3600 år.  Man husket den for de store ødeleggelsene den voldte, og man “spådde”  at den ville komme igjen og igjen.

Det er denne planetens gjenkomst som er sentral i Folkvangs endetidstro. Alt annet er brukt som egnet stoff til denne sannhetens bekreftelse.

Jeg vil ikke si mer om handlingen enn at den tilfredsstiller forventningene. Og at Boeser etterhvert  konfronteres med sitt motstykke i personen Søderberg. Dette møtet aktualiserer bakgrunnen for de sterke kreftene som preger vår nære fortid, 2.verdenskrig, og den konflikt som ingen til idag, har  klart å løse i Midtøsten.

Man behøver ikke være “enig” hverken med Boeser eller Søderberg for å fryde seg gjennom de mest alvorlige temaene i vår kultur. Torgrim Eggen konkluderer ikke, han lar begge stå for sitt. Og om noen ville gå inn i de mange og vanskelige temaene Eggen berører i boken “Jern”, vil de sikkert bli full av teologiske, vitenskaplige og politiske tanker hvor de vil kunne argumentere både for og imot de mange vinklingene han har gjort i boken sin.  Og man vil nok oppdage at avstanden mellom Galileis og Aristoteles tilhengere er like dagsaktuell, og at våre universiteter er drivhus for skolastikere som skaper hver sine hypoteser, så man i fred og ro kan ha sitt lille Folkvangkontor og argumentere for sin selvvalgte “sannhet”. Som Hernes så treffende skrev det i morgenbladet (12-18mars):” Min hypotese er…”

Jeg har stor sans for Eggens frodige utfoldelse av både “begynnelse og ende” , jeg savnet bare pleiadesirkelen i hans fremstilling av det sykliske, og Daniels bilde av de fire klassiske tidene.  Men blås i det, så har jeg bare gleden av å legge det til selv.

Den vonde smaken som likevel blir sittende i en , og som er den kanonkula, eller planeten som feier en av banen, det er at dette er en syntese av vår kultur, hvor Eggen viser oss et dommedagsgrep på vår samtid.  Måtte den “Jern-Eggen” være “jern fra Calvary”.

For slik  fortsetter Kipling:

Yet his King made answer (few such Kings there be!) “Here is Bread and here is Wine – sit and sup with me.

Eat and drink in Mary’s Name, the whiles I do recall How Iron-  cold Iron -  can be master of men all!”

He took the wine and blessed it. He blessed and brake the bread, With His own Hands He served Them,

and presently He said:” See! These Hands they pierced with nails, outside My city Wall,

Show Iron-  cold Iron-  to be master of men all.

Wounds are for the desperate, blows are for the strong. Balm and oil for weary hearts all cut and bruised with wrong.

I forgive thy treason-   I redeem thy fall-  For Iron-  cold Iron -  must be master of men all!”

“Crowns are for the valiant-  sceptres for the bold! Thrones and powers for mighty men who dare to take and hold!”

“Nay!” said the Baron, kneeling in his hall, But Iron-  cold Iron- is master of men all!

Iron out of Calvary is master of men all!”

Min Kamp: “Arbeiderens skjebne”

I Aftenposten 3.mars, er det en kronikk av Tor Bomann Larsen med tittelen “Ondskapens positur”. Den introduseres ved en henvisning til Knausgårds selvbiografiske roman “Min kamp”, mens kronikken analyserer Adolf Hitlers selvbiografi ved samme navn. Jeg anbefaler å lese den, blant annet fordi den aktualiserer en forbindelse som forfatteren Knausgård åpenbart spiller på.

I artikkelen vinkler Bomann Larsen kommentarene til Hitlers bok  slik at man  kjenner det som en parallell-kommentar til Knausgårdsbøkenes temaer. Han konkluderer slik:   “Min kamp er skrevet og levet av en forfatter i ondskapens positur.”

Jeg henviser til denne artikkelen også fordi jeg leter etter hva det egentlig er vi frykter ved mannen Adolf Hitler. Bomann Larsens kronikk bidrar sterkt til å peke på sider ved hans bok som tydeliggjør dette for oss.

Jeg vil nå gå inn i “Min Kamp” på s 31, “Sosiale motsetninger” (Setninger i kursiv er slik i boken):

” Knapt i noen tysk by hadde en bedre høve til å studere det sosiale spørsmål enn i Wien. Men en må ikke la seg narre. Dette sosiale studium kan ikke skje ovenfra nedad. Den som ikke selv er omklamret av denne drepende slange, lærer aldri dens gifttenner å kjenne. Det kommer ellers ikke annet ut av det enn overfladisk snakk og falsk sentimentalitet. Begge deler er til skade. Det første fordi en aldri greier å trenge inn til problemets kjerne, det andre fordi det glir utenom. Jeg vet ikke hva som er verst: slett ikke å bry seg om den sosiale nød, slik som vi daglig ser det hos de fleste mennesker som har lykken med seg eller er kommet på solsiden ved egen dyktighet, eller visse motekvinner både i skjørt og bukser, disse snørrviktige og ofte påtrengende taktløse, men alltid nådig nedlatende kvinnfolk som “føler med folket”. Disse menneskene synder under alle omstendigheter mer enn de overhodet er i stand til å fatte med sine instinktsløve åndsevner. Derfor ser de til sin store forundring at utfallet av deres geskjeftige “sosiale sinnelag” alltid er lik null, ja tilmed ofte blir avvist med indignasjon, og det blir så regnet for bevis på folkets utakknemlighet.

At dette ikke har noe å gjøre med sosial virksomhet, og fremfor alt ikke har noe som helst krav på takknemlighet, da jo sann sosial virksomhet ikke er å dele ut nåde, men å gjenopprette en rettferdig ordning, det er noe som vanskelig går opp for den slags hoder.(s32)

….(s33)..Det er nå galt å tro at det fra først av er dårligere to i den bondegutten som dro til storbyen, enn i ham som vedblir å skaffe seg brødet på den hjemlige tuft. Nei, tvert imot; all erfaring viser at alle utvandrede elementer heller er av de sunneste og mest energiske naturer enn omvendt. Men det er ikke bare de som drar til Amerika, som er “utvandrere”, det er også hver unggutt som bestemmer seg for å forlate hjembygda for å dra til den fremmede storby. Han er også villig til å ta på seg en usikker sjebne. for det meste har han litt penger når han kommer til den storebyen og behøver ikke straks å vante noe i de første dagene om han skulle være så uheldig å gå arbeidsløs i lengre tid. Men verre blir det når han har funnet arbeid og kort etter mister det igjen. Å finne et nytt er ofte ,særlig om vinteren, svært vanskelig, for ikke å si umulig. De første ukene kan det enda gå. Han får arbeidledighetsbidrag av sine fagforeningskasser og slår seg gjennom så godt han kan. Men når pengene hans er brukt opp til siste skilling, og kassen innstiller understøttelsen fordi han har gått for lenge arbeidledig, da kommer den store nød. Nå driver han sulten rundt i gatene, pantsetter og selger ofte det siste han eier, blir mer og mer nedfor i klesveien og synker også i det ytre ned i omgivelser som efter all den legemlige elendighet  også forgifter ham sjelelig. dersom han attpå til blir husvill, og det er vinter, da er han ille ute. Til slutt får han ett og annet å gjøre igjen, men spillet gjentar seg. Andre gangen rammer det ham på samme vis, tredje gang kanskje enda hardere, slik at han etterhvert lærer å finne seg i den evinnelige uvissheten og blir mer og mer likeglad……

Denne prosessen kunne jeg følge med egne øyne i tusen eksemplarer Dess lenger jeg så spillet, dess mer vokste min avsmak for millionbyer, som først grådig trakk mennesker til seg, for siden grusomt å rive dem i stykker…..(s34)

…(s35)  Kroppen venner seg øyensynlig etterhvert til å leve i overflod i gode tider og sulte i dårlige. Ja, sulten kullkaster alle gode fortsetter om en fornuftig livsorden senere når tidene blir bedre, da den forgjøgler stakkaren, i et evig fatamorgana, bildene av et mett vellevnet og forsterker denne drømmen til en slik lengsel  at denne sykelige trangen sprenger alle hemninger, så snart inntektene på en eller annen måte tillater det. Derav kommer det at ikke før har den arbeidsløse fått arbeid igjen, så glemmer han straks uvettig alt som heter livsorden, og lever for dagen i fulle drag. Det gjør at selv den lille ukeinndelingen faller i fisk, da det også her skorter på alt som heter klok orden; til å begynne med strekker pengene ennå til for fem dager istedenfor sju, siden bare for tre, så snautt nok for en dag, for til slutt å bli turet bort alt første natten.

Ofte er det kone og barn hjemme. Mange ganger blir de også smittet av dette livet, særlig når mannen er snill mot dem, ja på sitt vis tilogmed er glad i dem. Da bruker de opp ukelønna sammen hjemme på to tre dager, det blir spist og drukket så lenge pengene rekker, også sulter de sammen igjen de siste  dagene. Da sniker kona seg rundt i nabolaget , får lånt litt, gjør smågjeld hos kjøpmannen og prøver på den måten å greie de siste vonde dagene i uken. Om middagen sitter alle sammen rundt et karrig mål, og så hender det at de ikke har matbeten i huset, og da sitter de og venter på neste lønningsdag, snakker om den og legger planer, og mens de sulter, drømmer de alt om lykken igjen.

Slik blir småbarna tidlig fortrolig med denne elendigheten.

Men ille er det når mannen alt fra først av går sine egne veier og kona nettopp for barnas skyld, setter seg imot det. Da blir det strid og leven, og dess mer mannen fjerner seg fra kona, dess nærmere kommer han alkoholen. Han drikker seg full hver lørdag, og av selvbergingsdrift for seg og barna slåss kona om de få slantene hun må greie å ta fra ham, for det meste på veien fra fabrikken til bulen. Når han så endelig søndag eller natt til mandag selv kommer hjem, full og brutal, og blakk, da blir det ofte opptrinn, så Gud fri og bevare oss.

Hundrevis av ganger har jeg opplevd dette på nært hold, i førstningen var jeg full av vemmelse, men senere så jeg det tragiske i det og skjønte den dypere sammenheng. De var ulykkelige offer for en dårlig samfunnsorden.

Nesten enda sørgeligere var boforholdene dengang. Bolignøden for løsarbeiderne i Wien var forferdelig. Det går ennå kalt gjennom meg når jeg tenker på de usle hulene folk bodde i, på losjihusene og herbergene, på disse dystre bildene av søppel, motbydelig urenslighet og det som verre er. Hvordan måtte det ikke og hvordan må det ikke bli når strømmer av frigitte slaver fra disse elendige hulene flyter utover den andre tankeløse del av menneskeheten.

For tankeløs er den.

Tankeløs lar den tingene drive, og instinktsløv aner den ikke at før eller senere må skjebnen ta hevn, om ikke menneskene mildner dens vrede mens det ennå er tid.

I dag takker jeg skjebnen at den lot meg gå gjennom denne skolen. Der kunne jeg ikke sabotere det jeg ikke likte. Den oppdrog meg fort og grundig. Skulle jeg ikke dengang bli helt mistrøstig over menneskene rundt meg, måtte jeg lære meg å skjelne mellom deres ytre vesen og årsakene til deres utvikling. Bare da var det mulig å holde ut alt dette uten å gi opp håpet. Da steg det frem av all ulykken og elendigheten, av urensligheten og den ytre forkommenhet, ikke mennesker mer, men sørgelige følger av sørgelige lover. Her hjalp min egen ikke mindre vanskelige livskamp meg så jeg ikke tapte motet i ynkelig sentimentalitet overfor disse forkomne sluttproduktene av denne utviklingsprosessen. Nei, slik må det ikke bli oppfattet.

Alt dengang innså jeg at her var det bare to ting som kunne bedre tilstandene:

Den dypeste sosiale ansvarsfølelse til å skaffe bedre grunnlag for vår utvikling, paret med en brutal og resolutt vilje til å slå ned uforbederlige elementer.

…Alt mens jeg kjempet for tilværet i wien, stod det klart for meg at

det sosiale arbeid aldri må se  sin  oppgave i en likeså latterlig som formålsløs veldedighetssentimentalitet, men ved å fjerne grunnskadene ved organisasjonen av vårt økonomiske og kulturelle liv, de som må føre til at enkelte utarter eller som iallfall kan forlede dem til det.

Vanskeligheten ved å gå frem med de siste og hardeste midler mot forbrytersk virksomhet mot staten ligger ikke minst idet at det er så vanskelig å dømme om bevegrunnene eller årsakene til slike tidsforeteelser. Denne usikkerheten har sin gode grunn i den følelsen en må ha, at en selv er skyld i slike tragedier av nød og forkommenhet; men den lammer all fast og alvorlig vilje til å gripe inn og gjør derved sitt til at det blir noe vaklende og derfor noe veikt og halvt av det når en skal ta bare de aller mest nødvendige rådgjerder for å trygge seg selv.

Først når den tid engang kommer da skyldbevisstheten ikke lenger kaster skygger, får en den indre ro som også gir en kraft utad til hardhendt og brutalt å skjære bort villskuddene, rykke opp ugresset.   (Sitat slutt s 37)

*

Jeg registrerer at sosial nød ikke har endret seg så mye siden Hitler opplevet den i Wien. Han både opplevet den selv og observerte hvordan omgivelsene ble formet av dette. Han skildrer dette både med innlevelse og reflektert empati, og følelsesmessig  kjenner han både avsky og forståelse for nøden han ser.  Så langt i beskrivelsene tenker jeg på Hamsuns bok “Sult”, og tenker at her har de sammenfallende erfaringer, og dette er erfaringer de deler med tusner og atter tusner. Dette var erfaringer som ga grobunn for mange sorter politiske løsninger.

Det er ikke disse erfaringene som skremmer oss, det er det plutselige, sterke skiftet i Hitlers sjel fra empatisk forståelse til dette at han ikke ser annen løsning enn å “rykke opp ugresset”, som skremmer.

Som leser følger jeg den sterke  skildringen av arbeiderens skjebne med  tilfredshet over at det virker ekte, selvopplevet og reflektert, for så å bli vettskremt av den nesten schizofrent brå vendingen til “hardhendt og brutalt å skjære bort villskuddene”.

Han lærte å kjenne arbeiderens skjebne på kroppen av egen erfaring, samtidig som han,takket være sin far, har småborgerskapets bakgrunn og kjenner seg fjern fra arbeiderklassen. Angsten for å” gå ned” til arbeiderklassen beskriver han på s 30 blant annet slik:

” Min omgangskrets var småborgere, altså en verden som har svært liten tilknytning til kroppsarbeideren. For så rart det enn kan høres, så er kløften nettopp mellom dette, økonomisk slett ikke så godt stilte befolkningslag og kroppsarbeiderne ofte dypere enn en tenker seg. Grunnen til denne , en kan nesten si fiendskapen, er at den samfunnsgruppen som for kort tid siden  har hevet seg opp over kroppsarbeiderens nivå, er redd for å gli tilbake igjen til den gamle , lite ansette stand, eller iallefall bli regnet med til den.”

I dette er det konflikten med faren bunner, og kanskje er det derfor hans erfaringer  med det sosiale problem gir så  voldsomme “løsninger”.

Han sier at han visste at det var den eneste løsningen  allerede den gangen. Senere, i sin politiske utforming, blir det  i det nasjonalsosialistiske parti at disse erfaringene er avgjørende.

Jeg leser ofte med forskrekkelse lignende konklusjoner i sinte innlegg og blogger, og  bærer kanskje  over med folk som i sinne eller fortvilelse ikke klarer annet enn å rase hjelpeløst med for store ord.  Men når dette blir den sterke, rolige overbevisning hos en person som kan sette makt bak ordene kjennes det svært skremmende. Og jeg kjenner her på noe av dette som Bomann Larsen kaller “ondskapens positur”.

Hva så med våre hjemlige løsninger på slikt i vårt samfunn? Vi har NAV, selvsagt, som gir den sosialhjelp folk trenger, men vi har også et stadig økende antall mennesker som er “ikke eksisterende” i vårt samfunn. Disse har vi ikke engang lov til å hjelpe. Staten vil med hård og brutal hånd rykke dem opp og sende dem ut av landet, og kriminalisere enhver som hjelper disse.  Staten gjør seg hard overfor disse menneskene, på en rolig, veloverveiet måte, og de setter makt bak ordene.

For oss vanlige mennesker er det staten gjør overfor disse menneskene som et gjensyn med “ondskapens positur”.

“Min kamp” av Adolf Hitler

Jeg legger merke til at mange ofte skjeller ut andre med :  ” Det er akkurat som  Hitler…..”

Det ser ut til at den slags beskyldninger er  den ytterste tålegrensen for folk, da  forsvarer de seg og skal ha seg frabedt  sammenligningen.

Hitler er  toppen av det forferdeligste man kan bli sammenlignet med.

Men hva vet man egentlig om denne mannen?

Jeg må si at jeg oftest ikke vet helt sikkert hva som er typisk Hitlersk ved enkelte anledninger. Jeg ser også at det brukes i så ulike settinger at det blir tvilsomme , ikke begrunnede, påstander, men fremsatt i affekt som den selvfølgeligste sannhet. Det virker ofte som  om man bruker Hitler navnet som et forsterkende adjektiv, et skjellsord.   Kanskje det egentlig bare er ment som et velrettet slag!

For å få litt klarere tanker om hva dette Hitlerske består i,  har jeg lest litt om ham og forsøkt å finne det genuint Hitlerske, som vi alle frykter.

Wikipedia og andre oppslagsverk har grundige artikler om fakta stoff fra hans liv, og jeg ser han droppet ut av skolen i tidlige tenår, vesentlig som følge av en uenighet med faren om hva han burde utdanne seg til. Dette er det mange før ham og etter ham som har gjort, så selv om det var Hitlersk, var det ikke det typiske Hitlerske som vi frykter.

Han leser svært mye for å forstå det han møter i livet, har småjobber og  møter virkelighetens harde kår som uskolert, arbeidssøkende ungdom i storbyen.  Dette er også Hitlersk, altså, men ikke det genuint Hitlerske som vi frykter.

I våre dager leser “alle”  “Min kamp” av Knausgård,  og det fikk meg til å tenke at “Min kamp” først og fremst er boktittelen på Hitlers selvbiografiske bok.  Det er kanskje på tide å høre Hitlers egen røst om ham selv.  Kanskje det da vil bli tydeligere hva vi er så redde for å bli identifisert med. Jeg vil fremover gjøre noen forsøk på å lete i hans egne ord etter dette som vi beskylder hverandre for i sinne, og forsvarer oss mot i frykt.

Jeg vil angi sidetallet jeg siterer fra , og bokens egen sideoverskrift, og så vil jeg kommentere noe av det etterpå.  Enkelte setninger kan komme i kursiv, når det er uthevet slik i boken.

Boken jeg siterer fra er utgitt ved J.M.Stenersens forlag ,Oslo 1942 fullstendig utgave i to bind.  De første sporene jeg stanser ved er fra  “Første bind:  Et oppgjør.”

Fra s.19 “ung nasjonalist” : .. Det gamle Østerrike var en “nasjonalitetsstat”.  Innbyggerene i Det tyske rike skjønte igrunnen ikke , dengang iallfall, hva dette i en slik stat kan ha å si for den enkeltes daglige liv. Etter den heltemodige hærs vidunderlige seierstog i den fransk-tyske krig hadde man litt etter litt kommet på avstand fra tyskerne i utlandet, til dels satte man ikke lenger pris på dem, var kanskje heller ikke istand til det lenger. Særlig når det gjaldt tysk-østerrikerne, forvekslet man altfor lett det forkomne dynastiet med selve det kjernesunne folket.

Folk forstod ikke at dersom tyskeren i Østerrike ikke hadde vært av fullgodt blod, ville han aldri hatt kraft til i den grad å sette sitt preg på denne staten med 52 millioner innbyggere, at man i Tyskland tilmed hadde fått det gale inntrykket at Østerrike var en tysk stat. En meningsløshet som fikk alvorlige følger, men likevel er et strålende vitnesbyrd for de 10 millioner Ostmark-Tyskere. Det var bare noen ganske få rikstyskere som kjente noe til deres stadige, hårdnakkede kamp for tysk språk, tysk skole og tysk egenart. Idag da disse sørgelige nødskår er tvunget på mange millioner av vårt folk som må leve utenfor riket, og som under fremmed åk drømmer om det felles fedreland og i lengsel etter det kjemper for ihvertfall å verne om sin hellige rett til sitt morsmål, først i dag innser man i videre kretser hva det vil si å måtte kjempe for sin nasjonale egenart.  Nå kan det hende at en eller annen også kan vurdere hvor sterkt tyskerene stod i Rikets gamle Ostmark.  Henvist til seg selv verget de i århundrer riket først mot øst, for siden i en opprivende småkrig å holde den tyske språkgrense  i en tid da riket nok interesserte seg for kolonier, men ikke for sitt eget kjøtt og blod utenfor riket.

Som alltid og overalt der det blir kjempet, fantes det også i språkkampen i det gamle Østerrike tre grupper:     de stridende, de lunkne og forræderne.

Alt på skolen tok de til å skille seg ut.  For det er det å merke ved all språkstrid, at bølgene den lager kanskje med størst kraft skyller mot skolen, drivhuset for neste generasjon. Det er om barnet denne kampen blir ført og den første appell i striden blir rettet til barnet:

“Tyske gutt, glem ikke at du er tysker!” og ” Jente, husk at du skal bli en tysk mor!”

Den som kjenner de unges sinn, vil kunne forstå at nettopp de lytter til et slikt kamprop med den største fryd.  I hundrevis av former fører de så denne striden. De har sin egen måte og sine egne våpen. De nekter å synge sanger som ikke har tysk preg, og svermer dess mer for tysk heltestorhet, dess mer en prøver å holde dem borte fra den; de sparer på maten for å gi sin lille skjerv til de voksnes kamp; de er utrolig lydhøre overfor læreren som er ikke-tysk innstilt, oppsetsige også. De bærer sine egne forbudte nasjonalitetsmerker og er lykkelige når de får straff for det, ja tilogmed pryl. De er altså i det små et naturtro speilbilde av de store, bare ofte med bedre og ærligere sinnelag.

Jeg var forholdsvis ung da også jeg i sin tid fikk høve til å være med i det gamle Østerrikes nasjonalitetskamp. Det ble dengang holdt innsamling til Sydmark-sambandet og skolelaget, folk viste sin innstilling med kornblomster og svart-rød-gule farger, hilste med “Heil”, og trass i advarsel og straff stemte de i med “Deutschland uber alles” istedenfor keisersangen. Derved ble gutten politisk trenet i en alder da en som hører til i en såkalt nasjonalstat, stort sett ikke kjenner mer av sin nasjonalitet enn språket. At jeg alt dengang ikke hørte til de lunkne, sier seg selv. På kort tid ble jeg en fanatisk “tysk-nasjonal”; det er riktignok ikke identisk med det nuværende partibegrep.

Sitatslutt midt på s. 21

Dette var det første jeg stanset ved i boken, fordi den ga meg noen stikkord til våre hjemlige problemer.  Vi er jo ikke så opptatt av det tyske akkurat, men vi er svært opptatt av det norske. Vi har mange fremmede kulturer som har innvandret til vårt land, og, som tyskerne i Østerrike føler de at det er en  menneskerett  å få lære sitt eget språk og bruke det. Vi syns de skal “bli norske”, eller flytte “hjem” , tilbake til det landet de kom fra.  De ønsker å bli respektert for å være det folket de er, og å klare å ta vare på sine tradisjoner.

Dette å fremheve det norske, eller innvandrerens nasjonalitet er kanhende gammelt gods i noen og enhver, men vi kan kanskje med god grunn frykte “en fanatisk “norsk-nasjonal”, eller fanatisk ” innvandrer-nasjonal”?  For i dette ser vi at Hitler bare var et barn av sin tid, som fulgte strømmen og ble fanatisk enig med den. Han skapte ikke disse strømningene i folket, det var folket som skapte ham.

Det mener jeg vi bør ta til ettertanke i våre  egne opphetede andedamsdebatter om norskhet og innvandring. Hvem “blir skapt”  av våre hatske, fanatiske debatter.