Hernes: Europa på vippepunktet.

I Morgenbladet, 16-23 mai, skriver forsker og professor Hernes i sin faste spalte et innlegg vedrørende krisen i Europa.

Hernes er en av våre store planleggere i moderne tid.

Fra 1972 til 1982 ledet han den første maktutredningen. 

Utredningen var særlig inspirert av nyere amerikansk sosiologi og definerte makt som “evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

I 1980-81 var han statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet” .

Fra 1990 ble han statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet, hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år.

Deretter, fra 1995- 1997, var han helseminister og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet.

Senere har han deltatt internasjonalt: se     forskningsradet

International Social Science Council (ISSC) har nettopp avholdt sin 26. generalforsamling. Her ble Gudmund Hernes valgt til president for neste toårsperiode, etter forslag fra Norges forskningsråd.
ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Organisasjonen ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene. Sekretariatet ligger i Paris.

Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha, sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvorfor planleggingen har slått feil og brakt “Europa til vippepunktet”.

Denne bemerkelsesverdig strategien har, ifølge Hernes, fått vanskeligheter med :

- en vrang virkelighet,

- med økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser,

- med grådige aktører på markedet

- med et under-regulert marked

- med stigende arbeidsledighet

- med uansvarlige lån og uansvarlige banker

- og med politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.

Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger.

Inspirasjonen til å arbeide for de endringene politikerne ønsker,  sier Hernes at vi finner i Europas kirkegårder. Det er de falne i krigen, de som falt for tyske våpen som er drivkraften i endringspolitikken.

Og det å holde krigsminnene levende, er også den “medisin” han foreskriver for Europas ledelse  i  innleggets avslutning:

“Etterkrigstidens store Europeiske prosjekt er i ferd med å glippe ut av hendene på Europas politikere. ….. Hvert år arrangeres pakketurer til Europas krigskirkegårder. Kanskje både økonomer og politikere skulle melde seg på.”

Jeg merker meg slike uttrykk som:

- Nasjonalisme måtte kontres av materiell interesse.

- Skulle statene temmes politisk, måtte det skapes gjensidig avhengihet

-Europeiske land kan ikke kutte seg til vekst på samme tid.

Man bør bruke tid på slike setninger! Men her vil jeg nevne hva Hernes ikke nevner i innlegget sitt.

Jeg ser at han ikke nevner hvordan vi har gitt vår industri, vår ekspertise og våre arbeidsplasser til Kina.

Heller ikke nevner han EUs lovgivning som forplikter alle medlemsland å tilrettelegge for de multinasjonale selskapenes aktiviteter.

Når han etterlyser en større og bedre regulering av markedet, og nevner aktørenes grådighet,  kunne vi ventet en antydning om denne EUs gigantiske lojalitet overfor storaktørene i markedet.

Dette er selskaper som hverken har nasjonal eller internasjonal tilknytning, de har heller ikke noen form for nasjonalt eller internasjonalt ansvar.

Deres eneste mål er å overleve! og deres forpliktelser er å øke egen fortjeneste mest mulig.

Når de holder lover og regler, er det fordi de har fått lovene og reglene utformet for sitt formål.

Å gjøre dette, å utforme lover og regler etter de overnasjonale selskapenes ønsker, har alle EUs medlemsland og EØS-land forpliktet seg på.

De multinasjonale selskapene har styring og kontroll  med alt som fremmer deres interesser gjennom flere organer, bl.a EU.

De er faktisk våre globale aktører! men som Hernes påpeker, altfor dårlig politisk styrt.

Det som forundrer meg er at Hernes opprettholder en “krigsretorikk” og  myten om  “kampen for de fattige” som argumenter for global styring av kapitalen.

Krigsretorikken kan kanskje ildne noen få, men kampen mot fattigdommen kjennes ikke lenger som troverdige politiske argumenter.

Hernes tror kanhende på at politikerne, i et globalt system, kan styre de multinasjonale selskapene til beste for de fattige, men politikerne har foreløpig ikke vist vilje til å ta omsorg for dagens fattige.

Tvert om er våre fattige , både norske og utenlandske, og deres fattigdom et resultat av politisk planlegging.

Hernes var sentral i planleggingen og  gjennomføringen av norsk EØS tilpasning fra tidlig 1990tall, og han ledet maktutredningen om hvordan: ” få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

Hernes burde forklare oss hvorfor de planla som de gjorde og hva slags samfunn han og kollegene ønsket å skape i fremtiden, så vi kunne samtale åpent om de politiske “tiltak og mål”.

Kanskje Hernes faktisk tror at de multinasjonale selskapene vil gi styringsmakten tilbake til politikerne i en “Globalisert” verden?

Kanskje det lykkes bare politikerne inspireres nok og informeres nok?

Kanskje ønsker han at vi, folket, skal tro at de kan det?

Vil politikere og økonomer være tilfreds med å tjene de store overnasjonale selskapene, og å få sin tilsynelatende makt fra dem?

Det er jo ikke virkeligheten, slik den er, som betyr noe, sier Hernes,  men hvordan man kan tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid politikerne vil ha.

Siden planleggerne har bragt Europa på et vippepunkt, så er det rett av Hernes å advare oss alle!

Han har vært i posisjon i over førti år! og planlagt det moderne samfunnet, og han ville gjort det samme omigjen, sier han selv om skolereformene.

Enten det dreier seg om Reform 97, eller andre reformer,  viser  det hvike prinsipper som gjelder i planleggingen:  Man har en politikk, og den gjennomfører man uansett.

Man får planer utenfra, fra f. eks. OECD , EU eller andre, så serverer man den norske utgaven av dette, gir den en politisk form som passer for oss og legger de norske forholdene til rette for politikernes planler.

Når det går galt, som Hernes sier, er det økonomenes feil, som ikke hadde “gode nok modeller” for sine beregninger, og virkeligheten “som er vrang”.

Norge får direktiver, inngår avtaler og underkaster seg internasjonale regler og politikerne serverer dem videre i “norsk” utgave, som betalte reform-medarbeidere uten å spørre folket hva det vil.

Kunsten er å få folk til å gjennomføre det folk ikke vil.

Riksvåpen og nasjonale symboler.

Lokalpolitikeren og historikeren Roy Vega har en artikkel i dagsavisen hvor han advarer mot å forandre på våre nedarvede nasjonalsymboler.

Det er selvsagt vanskelig for en ung sosialistisk stat å like de gamle symbolene på kongemakt og religion, og mange stater har endret symbolene på sine riksvåpen til mer “moderne ” og  “folkelige” symboler.

Jeg har sett litt på de riksvåpen verden har idag;  og det slår meg hvor utrolig like de er.

Enten de er gamle eller nye må de ha et felles, universelt, referansesystem.

På riksvåpenet vårt er det en oppreist asiatisk løve med krone på hodet og øks i labben.

Det er over 50 land i verden som bruker løvesymbolet i sine riksvåpen!

Noen fremstilles med våpen, øks eller sverd, noen er avbildet på skioldet og noen ved siden av skioldet som skioldbærere.

Noen få land benytter andre slekter av de store kattedyrene, som tiger eller leopard,  men de fleste bruker løver.

De fleste løvebildene fremstiller en oppreist løve som går på to, og noen, som løvene på det danske riksvåpen,  går på tre med høyre pote løftet og noen ganske få går på alle fire.

Jeg har skrevet om betydningen av løvens kroppsstilling,  i “Mannen og løven del 1 og 2″, da jeg tok opp sfinksens spørsmål:

  “Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?”  og linker til det her for den som er interessert.

Vår norske løve er altså ikke spesielt norsk, verken som symbol eller dyr.

Likevel vil alle riksvåpenkommentarer trekke frem de nasjonale tilknytningspunktene til symbolet.

Vi sier f. eks at øksen løven holder er helligOlavs øks, men vi sier  ikke hva øksen står for i f. eks Frankrikes riksvåpen,  eller alle de andre riksvåpnene hvor øksen er med.

Dersom man ser alle landenes forskjellige riksvåpen, ser man at mange symboler går igjen og er universelle i sin formidling og slett ikke “nasjonale”!

Stjernehimmelen som hvelver seg over oss har hele jorden felles, og deres tolkere, astologene, hadde over tid skapt et felles symbolspråk knyttet opp til stjernetegnene.

Selv om de ulike religionene hadde egne varianter av dette, brukte de stort sett samme symboler. De forsto hverandre og de hadde hovedtrekkene i astrologien felles.

Når solen går inn i et stjernetegn, får tegnet herskeratributtene. Da er det det tegnets karakterer som hersker over verden.

Det er solen som gir tegnet herskerverdigheten, og vi sier f.eks at solen “står i løven”.

Det er ikke våre personhoroskoper det er snakk om her, men  det dreier seg om den store sirkelen, den som tar ca 25 000 år, altså litt over  2000 år pr tegn.

Vi er nå iferd med å gå inn i vannmannens tegn i den store zoodiaken, der er løven det motsatte tegnet i kretsen og de to, løve/ mann vil herske sammen.

Symbolene gir varianter av samme forståelse når vår løve har kongekrone, en eldre Irans løve har  solen, mens en nyere versjon i Tadsjikistan setter vannmannens bølger som løvens krone

og Tsjads riksvåpen setter vannmannens bølger med solen i over  et minimalisert elefanthode , her er det væren og løven som bærer skioldet.

Irans moderne riksvåpen skiller seg ut ved sin helt enkle strek, likevel ser vi sverdet kronet med vannmannens bølge midt i “jorden” som fremkommer ved de krumme sabelformene.

    Iran  TadsjikstanTsjad  irans moderne riksvåpen

Vår løve holder “Johannesøksen”, bildet på dommen over nasjonene.  Johannes er et symbol for vannmannen. Så vårt våpenskiold fremstiller kombinasjonen løve/vannmann.

-

Tadsjikistan formidler ved å plassere bølgesymboler der kronen skulle være, at det er vannmannen som gir løven makt, og forteller dermed om den samme tid som vårt riksvåpen gjør.

-

Tsjad vektlegger sterkere vannmannens posisjon ved å la hele skioldet få bølgemønster. Solen står i vannmannen,  og  væren og løven er skioldbærere.

-

Vannmannens bølgesymbol kroner  sverdet i Irans moderne skiold.

-

Det er ikke lett å se løven i disse enkle formene, men det gamle ordet om at en skal gjenkjenne løven på kloen, gir tanker om at den stiliserte sabelen likegodt kan være løvekloen.

-

Deres tidligere riksvåpen er nettopp løven som bærer sabelen, så den forbindelsen var utgangspunktet for moderniseringen.

Om folk i vår tid  ikke “tror” dette lenger, så merker vi oss at også nydannelsene bringer videre det astrologiske “fellesspråket”.

Den kristne verden hadde selvsagt “løven av Juda” som sin identitetsskapende utgave av dyrekretsens løve.

Deres riksvåpen var en forkynnelse og tro på Kristus som Løven av Juda og Bibelens Gud som hersker over zoodiaken.

Samtidig formidlet de ved sin løve den tiden i zoodiaken som de ventet på .

Det er fire dyr som i all hovedsak benyttes i riksvåpnene, disse uttrykkes i Bibelen ved livsvesenets fire hoder:

Mannen, løven, oksen og ørnen.

Noen kulturer hadde elefant, hval og kamel som symboler på vannmannen, men de fleste av disse er “modernisert” til det “religionsløse” tegnet for vannmannen, astrologiens eget bølgesymbol.

Mange av de nylagde riksvåpnene, har vannmannens bølgesymbol som viser  til den kommende tid, the age of Aquarios.

Det pussige er at unge sosialistiske stater faktisk bruker disse symbolene, men jeg er ikke i tvil om at de forklarer sine symbolvalg med helt andre “personlige” tolkninger.

Likevel er det over 50 land som bruker kombinasjoner av stjernen eller den oppadgående sol, eller vannmannens bølgetegn. Og likheten dem i mellom er slående.

Når de nye “sosialistiske” statener forandret sine gamle merker la de til andre symboler som industriens tannhjul, skipet eller den frygiske lue og mente at disse symbolene bedre uttrykte den kulturelle tilhørigheten landet nå hadde.

Man har altså gamle religiøse symboler og nye “folkelige” “avmytologiserte” symboler, og felles for dem er at de dekorerer nasjonens riksvåpenskiold på middelaldersk riddermaner sammen med astrologiske symboler.

Kanskje vi skal bytte løvens kongekrone med en femtakket stjerne, slik mange andre land har gjort?

Eller bytte ut løven med industriens tannhjul?

Eller korset med den frygiske lue?

 Det er verdt å merke seg at mens ca 50 land har løven i sitt riksvåpen, har ca 50 land ørnen i sitt og ca 50 har stjerne, måne eller sol symboler.

Ørnen har ofte “kongeattributtene” i sine klør.

Ørnen og skorpionen er samme bilde i dyrekretsen og vi kjenner til at dette tegnet er motsatt oksen i dyrekretsen. Urtidens mytologi, for 4-6000 år siden, da solen sto i oksens tegn, fikk ørnen også sin posisjon blant folkene.

Tyrkia Romania   Kuwait Armenia Tysk 

Tyrkia har den femtakkede stjernen som mange andre land har tatt i bruk, de har snudd sin månesigd til en liggende måne og får slik frem tyrens horn.

-

Tyrens horn er en gjenganger på mange skiold og sikter til tyrens tid i zoodiaken.

-

Romania lar ørnen bære frem både oksens tid, løvens og fiskenes tid. Selv har han korset i nebbet og sverd og septer i sine klør.

-

Kuwait lar “fuglen” bære vannmannens tid i moderne formspråk.

-

Armenia lar løven og ørnen omkranse vannmannsymbolet, på skioldet er løvene korsbærere.

-

Den tyske ørnen er uten atributter, men man ser oksens horn i vingenes oppbøyde form.

-

Vi ser at på tross av mange variasjoner, er likhetstrekkene slående.

-

Astrologien og religionenes symboler overlapper hverandre og handler om hverandre.

-

Oksen Apis hadde ørnen avbildet på sin rygg, Zaratustra fløy på ørneryggen, azekerne fant sin bolig der ørnen satt og spiste og Frøya lånte sin ørneham til Loke.

Ørnen er et av de fire livsvesnenes hoder, og i zoodiaken er han skorpionen.

Ørnen er også et bilde på Johannes, og hans klør er som løvens klo, og det er i dem han bærer sine atributter.

Det er her snakk om gamle mytiske bilder av universell karakter som direkte influerte på menneskenes liv og skjebne og idealet var: “som i himmelen, så og på jorden.”

Den gangen de laget  riksvåpnene, var skikken  “å mønstre hærene under herskerens bannere”.

Herskerne var selvsagt landenes konger, men også de var underlagt stjernenes innflytelse. Skulle man seire i krigen, måtte de himmelske maktene “ville” det.

For oss gir det lite mening kanskje?

Vår deltagelse i krig er underlagt NATO, og de gamle himmelsymbolene er det ikke mange som kjenner lenger.

Selv om alle land har sine “personlige” forklaringer på hva de “legger i” sitt symbol, så fratar ikke det symbolet dets universelle betydning.

Stjernen er det eldste ordet vi kjenner for “gud”, eller en makt. Bølgesymbolet er astrologiens tegn for vannmannen. Kornet er jomfruens hovedattributt.

Altså er også de moderne våpenskioldene preget av samme universelle symboler.

Siden det snakkes om mulige endringer av våre gamle tradisjoner, bør vi sette oss noe inn i hva vårt riksvåpen formidler og hva vi eventuelt ønsker å formidle.

Den kristne verden hadde selvsagt “løven av Juda” som sin identitetsskapende utgave av dyrekretsens løve.

Deres riksvåpen var en forkynnelse og tro på Kristus som Løven av Juda og Bibelens Gud som hersker over zoodiaken.

Samtidig formidlet de ved sin løve den tiden i zoodiaken som de ventet på.

Vi ser idag med gru på utviklingen i Israel og mange snakker om en storkrig, mens de fleste av oss heller vil høre om fredsriket.

For det er ikke fred som ligger i våpenskioldsymbolikken, det er krig.

Det vrimler av våpen på våpenskioldene! Sverd, lanser, kanoner, sabler, spyd, piler og mange fler. De vitner slett ikke om fred, men om krig og seier i krig.

Kanskje er denne krigen bare åndelig?

Samlet vitner alle riksvåpnene om en universell krig hvor ca 1/3 kjemper for Løvens “farger” , 1/3 for Ørnen og ca 1/3 for sin egen stjerne i vannmannens tegn.

I denne store hæren ser vi et slags bilde, en jordiske utgave, av “himmelens hær”.

 

Om å tolke religionene astrologisk.

Mytologiene, våre religioner, har til alle tider hatt sine tjenere.

Det har vært mange og mektige yrkesgrupper som har hatt til oppgave å ivareta religionen og dens ulike ytringsformer i samfunnet.

Vårt sekulariserte samfunn har satt de moderne vitenskaper over den teologiske frihet, og vi lærer idag lite, eller ingenting om de tolkningsformer som moderniteten ikke ønsket.

For ca 200 år siden debbatterte fagmiljøene i Norden hvordan mytologiene skulle forståes.

I forordet i boken “Nordisk Mytologi” av N.M.Petersen, gir forfatteren en orientering om uenighetene og hovedargumentene for sine synspunkter:

Han viser til at forståelsen av myten preges av to hovedretninger, den historiske og den fysiske, mens han selv ønsker å fremme en åndelig forståelse av mytene.

Ifølge den historiske forklaringsmodellen tenkte man at gudene opprinnelig hadde vært mennesker. De ble etterhvert dyrket som Guder.

Man mente at de folkene mytene beretter om, f.eks æser og vaner, var virkelige folkeslag , og at Odin og Tor hadde vært prester for å utbre denne dyrkingen.

Petersen mener at denne forklaringen ikke er opprinnelig, men at den er kommet som forklaring på myten i etterkant.

Den historiske forståelsen av myten var den rådende i middelalderen, og beskrives av  f. eks. Snorre og Saxo, .

Grunnen til  at Petersen betviler den historiske forståelsen av myten, er at han mener dette ikke harmonerer med mytens egenart, og den moderne historieforskningen.

Og her er Petersens hovedanliggende! Han ønsker å bevare mytens verd og egenart gjennom den vitenskaplige metodikken.

Den unge historievitenskapen som vokste frem her i den nordlige del av Europa, var enige om å kalle alt, som ikke hadde “passert” deres kriterier for å være historisk, for myter og sagn.

Betegnelsen “myter og sagn” ble synonymt med beretninger som ikke var klassifisert som historisk korrekte, og mange tidligere historiske beretninger og kilder fikk denne betegnelsen.

Og Petersen kaller det å gå helt over i den andre ytterlighet: …. “Det går så med hvarje framsteg: det slår sterkt øfer åt andra sidan”…

Den historiske forklaringen ble  forlatt og mange erstattet den med den fysiske forklaringen, man kaller myten en naturmyte.

Petersen kjenner seg mer i pakt med naturmyten:……. “Det er fra “moder jord” vi alle hemta næring”…….

Den fysiske tolkningen har alltid vært en del av tolkningstradisjonen og deler av denne metoden var fremdeles ikke berørt av den moderne vitenskaps krav til sannhet.

Men i naturmyten var den astrologiske forståelsen av myten fremtredene, og astrologien var ikke ønsket som tolkningsmetode av fagfolkene ved de moderne universitetene.

Petersen har ingenting i mot å anvende fysiske bilder hvor:…. “Argus med de hundra øgonen er den lyse stjernhimlen och den vandrende Io er den vandrande månen”….

Men han ser liten mening i den ensidige astrologiske tolkningen.

Petersen mener myten ikke kan overleve om den ensidig skal betraktes som vann og sten, stjerner og himmelske konstellasjoner.

Han mener at  slik :….” førvandlas nordens kæra mytologi til en almanakk”….

På den annen side :….” hvarføre skulle vi icke hafva en himmelsk djurkrets såvel som andra?” spør han , og henviser bl.a til Finn Magnusen,

som hevdet at den nordiske gudelæren har sine astronomiske guder slik egypterne, kaldeerne , romerne og grekerne og alle andre folkeslag hadde.

Han viser til at den astrologiske tolkningen var, hadde vært, den viktigste naturforklaringen på myten.

Astrologien utgjorde en vesentlig del av prestenes lære og den skriver seg langt tilbake i tid,  i alle verdens myter, men Petersen argumenterer mot at den er nødvendig for å tolke myten.

Selv søker han å “beånde” mytene, eller vise til de dype åndelige sannheter som myten rommer, altså en sjelelig forståelse av myten hvor mennesket står i sentrum.

Så langt Fra N.M.Petersen.

Jeg ønsket med dette å vise glimt fra den religiøse debatten for 200 år siden.

Vi har på denne korte tiden “glemt” hva som var før den moderne nytolkningen av både religion og historie fant sted.

Dersom vi husker Heyerdahls forsøk på å argumentere for den historiske forklaringsmodellen, den som Snorre og Saxo viser oss, og tenker på hvor sinte norske forskere ble på ham,

forstår vi kanskje bedre hvor vanskelig dette fremdeles er!  Og hvorfor vi ikke lærer noe om de tolkningsmåtene som var de vanlige før.

Jeg har en tid sett nærmere på naturtolkningen i Bibelen, og vet det er et nesten tabubelagt område.

Bibelen advarer mot astrologien, sier man. Det er avgudsdyrkelse.

Denne tankegangen vil jeg både understreke og nyansere.

5.Mos.4.15-19 viser lovens holdning til  spørsmålene vedrørende “naturforståelsen” av mytene:

“Så ta eder nu vel i vare, så sant dere har eders liv kjært – ….at dere ikke forsynder eder med å gjøre eder noget utskåret bilde, noget slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne

eller av noget firfødt dyr på jorden eller av nogen vinget fugl som flyver under himmelen, eller av noget dyr som kryper på jorden, eller av nogen fisk i vannet nedenfor jorden,

og at du ikke, når du løfter dine øyne op til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar deg føre vill, så du tilbeder dem,

de som Herren din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen.”

Her kommer en begrunnelse for det annet bud, billedforbudet, godt frem. Man skal ikke lage billeder av noe på, over eller under jorden for å tilbe dem.

Og, når du ser på dem skal du ikke tilbe dem.

Og vi legger merke til at Gud her føyer til at alt dette er tildelt alle folkene under himmelen. Dette har alle mennesker felles.

Om Loven heter det at Gud ga Israel sin lov og den har han ikke gitt til noe hedningefolk.

Vi ser at med den loven skiller Israel seg ut fra alle folkene rundt omkring, for de andre folkene laget gudebilder og dyrket dem.

Var det nødvendig å gi en slik lov?

Israel hadde samme tendensen til avgudsdyrkelse. Vi husker f. eks at de laget gullkalven, og  vi leser i Krøniken at Josias renset tempelet:

…”de førte ut av Herrens tempel alle de redskaper som var gjort til Ba’al og Astarte og til hele himmelens hær…… og avsatte de prester som brente røkelse for Ba’al,

for solen og månen og dyrekretsens stjernebilder og hele himmelens hær……”

Så vi ser at Israel, på tross av loven, hadde avguderiet helt inne i tempeltjenesten.

Ordet for dyrekretsen er her “mazzaloth”,  og det sies å være samme ord som Gud bruker i sitt svar til Job:

…”Kan du knytte syvstjernens bånd, eller løse Orions lenker? Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger – kan du styre dens gang?

Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?”…

Ordet for Dyrekretsen er her ” Mazzaroth” og de kildene jeg har kunnet finne, sier at disse ordene er synonyme.

I yiddissh og kabbalistisk tradisjon er “mazalot” ordet for astrologi, så de sterke religiøse retningene i jødedommen anser dette som en del av det hele.

I det siterte fra Job, sies det tydelig at Gud fastsetter den skapte himmelens herredømme over jorden.

Forståelsen av at himmelen hersker over jorden, styrkes ved ordet “maadanoth” som brukes om å knytte syvstjernens bånd.

I King James står de slik: …” Canst thou bind the sweet influences of the Plei’ades…”

Jeg ønsker å vise at Zoodiaken er Guds skaperverk, og at det er han som fastsetter dens herredømme over jorden.

Det er Gud som skal æres og tilbees! men hans skapninger og hans ordninger bør vi ikke forakte.

Vår moderne kultur, som de siste 200 år har “glemt” dette , avfeier at dette virkelig var en av tolkningsmåtene før

Og så grundig har de feiet ut selv det minste spor av denne mangetusenårige, verdensomspennende fellesforståelsen av myten, at vi ikke “ser snurten” av den i vår almenutdanning.

Og om det spørres: Bør ikke mytene tolkes etter datidens forståelse? avvises det, uten diskusjon, som gammel overtro.

Jeg ønsket derfor bare å minne om det som var, og som Bibelen nevner som en del av skaperverket.

Iskapelsesberetningen, heter det at  Gud skapte himmellegemene:

…”De skal være til tegn, og fastsatte tider og dager og år…..”

Kalender-regning ble mulig ved astronomiske observasjoner av himmellegemene over lang tid, og vi vet at hele middelhavsområdet brukte tid på dette.

Den gangen var astrologi og astonomi samme sak.  Det var datidens vitenskap.

De hadde felles kunnskaper, felles billedspråk og gåter, og forsto hverandres myter, for referansene deres var i den fysiske himmelen og felles for dem alle.

Jeg liker å ha et bredt tolknings og assosiasjonsgrunnlag når jeg vandrer i mytene, der alle tolkningsmuligheter er til berikelse.

Om jeg da får øye på et mytisk bilde som berører oss og vår tid, er det ikke viktig for meg om det faller inn under den ene eller andre tolkningsmåten,

for meg er det underordnet, for bare Gud er overordnet.

Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

I år, 2013, er det 100 år siden kvinnene i Norge fikk stemmerett!

Vi kommer til i løpet av jubileumsåret å møte mange sterke, betydningsfulle kvinner!

En av dem som gikk foran i kampen for kvinnesak, var Dikka Møller.
“Fredsmoren” ble hun kalt.

Hun ble født 18 juni 1838 på Rød Herregård i Halden.

Fra barnsben av hadde hun hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.

Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere.

Utsikten fra Rød herregård er formidabel!

Midt i synsfeltet, på fjellet over Fredrikshald, ligger den mektige festningen og minner enhver om tidligere kriger med Sverige.

Og så, like til høyre tvers over Iddefjorden, ser man Sverige.
Selve utsikten fra Rød Herregård er som en stadig påminnelse om krig.

Spørsmål som: “Hva om Norge vil ut av unionen med Sverige? Vil svenskene da gå til krig?” ble både naturlige og påtrengende.
Krig med svenskene hadde det vært bare 24 år før Dikkas tid, og det kunne det skje igjen.

Ved en krig ville hun kunne stå der på Rød og se dem komme, og Rød Herregård ville bli en av de første erobringene deres.

Det var mange som gjestet Rød.

Dikkas mor, Cathrine Glørsen, var en sterk personlighet som ivaretok gjester og skapte et lyst og varmt miljø rundt seg.

Hun brukte mye tid på botanikk og hagestell, storhusholdning og gjestfrihet.

Det var mange som gjestet Rød. Familie og venner, handelsforbindelser, embedsmenn, kongelige, politikere og kunstnere av mange slag fant glede i miljøet på gården.

Cathrine var opptatt av å utvikle et kulturelt miljø hvor salmedikterne Landstad og Wexels var sentrale skikkelser.

Her sto den lyse, glade kristendomsforståelsen sentralt, og det ble holdt både “Landstad-dager” og “grundtvigske” andakter.

Dette miljøet var kontroversielt og tiltrakk mange religiøse, radikale og intellektuelle, bl.a. folketaleren og dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.

Miljøet preget barna.

Barna, Dikka, Herman, Karen, Christian August og Nils brakte hjemmets verdier videre.

Herman søkte i studietiden det grundtvigske miljøet i Danmark og fant seg en kone der, Mix Bojsen. Deres første sønn ble døpt av Grundtvig selv.

Hjemme i Norge brukte Herman av sin Anker-formue til å starte Norges første folkehøyskole, Sagatun, ved Hamar.

Karen giftet seg med Mix Bojsens bror, Frede Bojsen, og flyttet til Danmark, men der døde hun kort etter. De to familiene, Anker og Bojsen, holdt nær kontakt.

Av Karens Anker-formue bygget Frede Bojsen folkehøyskolen Rødkilde.

Man tror Frede gav den navnet Rødkilde etter Rød Herregård som Karen kom fra, for å hedre sin kones minne.

Frede Bojsen ble en av Nordens mest markerte forkjempere for fredsbevegelsen.

Dikka giftet seg med presteutdannede Edvard Møller fra Torsø Herregård ved Fredrikstad.

Edvard og Dikka ønsket å fungere som sogneprest og prestefrue, slik Frede Bojsens søster, Jutta Bojsen-Møller og hennes mann, Frederik Møller, hadde gjort.

Jutta mistet sin mann tidlig og brukte resten av livet på kvinnesak og folkehøyskole. Hun var i mange år på Rødkilde folkehøyskole.

Hun fikk tilnavnet “Moder Jutta” og ble en av Danmarks kjente kvinnesaks-kvinner.

Edvard og Dikka fikk ikke noe preste-embete, for her i landet var det sterke krefter mot å tilsette en prest som var grundtvigianer.

Dikkas far, stortingsmannen Peter Martin Anker, ga Edvard som var en av arvingene til Torsø Herregård, midler til å overta gården.

Faren spurte ikke henne eller snakket til henne om dette kjøpet. Han og Edvard ordnet alt.

Dikka fortalte dette senere til sønnen, Kai, som et eksempel på at selv hennes far og hennes mann som en selvfølge holdt henne utenfor fordi hun var kvinne, enda midlene var hennes arv.

På Torsø fikk Dikka utfolde alle sine praktiske evner og kunnskaper om hage, herregårdsdrift og ikke minst gjestfrihet.

Hun og Edvard og sønnen, Kai, hadde også flere av familiens barn på lange besøk, og slik fikk hun en særlig posisjon i mange “tantebarn”s liv.

Særlig Mix og Herman sendte av sine barn til “tante Dikka og onkel Edvard”.

Dikka delte lekens og arbeidets kunnen og gleder med dem, fortalte for dem, leste høyt for dem og gav dem samtidig rikelig tid til egne sysler.

Man kan lese i Tove Mohrs bok om Katti Anker Møllers barndomsminner, hvor stor pris hun satte på barndommens opphold på Torsø.

Katti var et av Hermans barn, og da hun giftet seg med Kai fikk hun “tante Dikka” som svigermor.

Katti Anker Møller ble kvinnen som kjempet for “uekte” barns rett til å arve faren, også farens navn.

Hun reiste landet rundt og talte med folk og hun møtte respekt og støtte fra mange hold, men få adelige kan vel skilte med slik hyllest fra stenhuggermiljøet som henne:

Brev okt 1913:
“Ærede frue.
Jeg har med interesse og beundring lest Deres artikler i Social-Demokraten hvori De slår til lyd for mere rettferdige og humane rettsbegreper i anledning den nylig avsagte dom i den så meget omtalte fosterfordrivelsessak.
Tillat meg derfor at få sige dem min inderligste takk for Deres modige og uforfærdede holdning i denne såvelsom andre saker der tar sikte på at hjelpe den der har det ondt i samfunnet.
Fordi det er de undertryktes og ulykkeliges interesser i samfunnet De forsøker å ivareta – derfor hyler borgerpressen.
Når de frue, uten minste skinn av egeninteresse, modig og uforferdet selv utsetter Dem som skyteskive for borgerpressens ondskapsfulle forvrengninger og forfølgelser, da vil tusner av arbeidere av begge kjønn i takknemlighet og beundring
følge Deres kamp.
De vil se opp til Dem som en av sakens mest uegenyttige forkjempere.
Holm, oktober 1913
Kr. Johannessen
stenhugger.”

De Castbergske barnelover ble vedtatt i lovs form etter en lang politisk kamp og det var åpnet for samtale om de illegale abortene.
.
Nini Roll Anker, forfatteren som skrev bøker for arbeiderklassen, hadde de kongelige i sin vennekrets og fikk i all vennskapelighet kallenavnet “Slottskommunisten”.

Hun giftet seg med et av Dikkas tantebarn, Peter Martin Anker, og da de ble skilt, giftet Nini seg med et annet tantebarn av Dikka, Johan August Anker.
.

Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Jeg legger her stor vekt på Dikkas nære familie fordi den selvsagt hadde stor betydning for henne, og fordi jeg ser dens betydning som et argument i seg selv i en ganske bestemt sak:

I all offentlig omtale av “Fredsmoren” Dikka og hennes engasjement, sies det: “Hun var inspirert av Bjørnstjerne Bjørnson.”

Både fagbøker, slektsbøker og leksikon siterer hverandre i dette, og det bidrar til å usynliggjøre henne og frata henne æren for det som var hennes selvstendige engasjement.

Det er selvsagt ikke noe galt i å bli inspirert av Bjørnson, mange ble det, men slik dette sies er det egnet til å bagatellisere henne og hennes funksjon.

Jeg vil gjerne bidra til å vise at Dikka ikke hadde behov for en Bjørnstjerne Bjørnson for å bli inspirert til innsats i fredsarbeid og kvinnesak.

Hun hadde et oppvekstmiljø som levendegjorde all den kunnskap og inspirasjon som lå i tiden.

Det var faktisk Bjørnstjerne Bjørnson som i ungdommen oppsøkte Rød Herregård og ble inspirert av det miljøet som fruen til Rød, Cathrine Glørsen, skapte der.

Det var han som ble nær venn av Dikkas bror, Herman og hans kone Mix , og gjestet dem ofte.

Han hentet vennskap, inspirasjon og penger hos Edvard og Dikka, og de ga ham midler og kontakter så han bl. a. kunne oppsøkte fam. Bojsen og det grundtvigske miljøet i Danmark.

Bjørnson var en varm og heftig natur som lett lot seg rive med, og som med sine formidable talegaver kunne rive andre med i sin begeistring! det er det ingen tvil om, men at han ensidig påvirket Dikka, bør betviles.

Bjørnson kalles heftig og omskiftende, at Ibsen litt ondskapsfullt kanskje, kalte ham en værhane, inviterer oss ytterligere til å reflektere noe over “vindretningen” i Bjørnsons engasjement.

Det rike miljøet som Bjørnson møtte i Ankerfamilien og som han ofte søkte og valgte fremfor andre, var i sterk grad med på å forme hans liv og hans ideer.

Dikka var en trofast venn med både ham og hans hustru, Karoline, og hun finansierte både gården, Aulestad, og flere lange reiser for dem begge.

Lenge hadde hun også Bjørnsons mor boende hos seg, se brev av 07.07. 94 til Bjørnstjerne Bjørnson:

….”Du burde se din moder som hun sidder her under birken nu og husker som en ungdom.
Hennes hjertelag og eiegodhet er større enn noen sinde, hun vokser i sandhed fra dag til dag og klarer den største av alle kunster; at blive gammel med et blidt og hjertelig sind…”

Dikka selv var kritisk til Bjørnson og argumenterte mot og med ham gang på gang i sine brever til ham. Hun refser ham og gir ham i all vennskapelighet sin rettledning.

Et typisk brev fra Dikka, datert 07.07 94, viser godt hennes måte å argumentere med ham på:

……” Du siger kjære Bjørnson, at geværene ikke kan nedlægges så lenge vi ikke har voldgift og forbund, men at virkelige fredsvenner kan ville morderisk selvforsvar skjønner jeg ikke.

“Du skal ikke slå ihjel” er for meg absolutt…..”
.

Kvinnesak og fredsbevegelse.

Da Dikka ble enke i 1885 og hennes niese, Katti, overtok som husfrue på Torsø fra 1889, bodde hun i det nybygde enkesetet “Underlien” og utfoldet sin politiske virksomhet derfra.

Hun hadde førstehånds kjennskap til bl.a. den gryende fredsbevegelsens arbeid i Europa og bevegelsens tilbakegang etter Krimkrigen og den Amerikanske borgerkrig.

Hennes onkel, Otto Tank, hadde skrevet og talt mot slaveriet i Sør Amerika, og sto som en av de sterkeste røstene mot slaveriet før borgerkrigen.

Hun hadde førstehånds kjennskap til Frede Bojsens politiske arbeid, han, som etter Slesvigkrigen 1864, var folketingsmann for Venstre og etterhvert ble far til flere sosiale reformer som lov om alderdomsforsørgelse og sykekasse.

Dikka var vokst opp med daglig avislesning med samtale om det leste, selv videreførte hun dette og utvidet det betydelige avisreportoaret til også å omfatte radikal presse, noe hennes far syntes var for ytterliggående.

Når det var saker i Stortinget som interesserte henne, reiste hun til Oslo og lyttet til debattene fra Stortingets galleri, særlig fulgte hun Venstre-representanten Ullmanns innsats.

Jeg ser henne for meg der hun setter seg i vognen, en intellektuell, høyreist kvinne med arbeidsgiveransvar faste lønnsutgifter.

Hun eier vognen og betaler kusken, men hun er uten stemmerett, mens kusken, hennes ansatte, som frakter henne til jernbanestasjonen i Fredrikstad, har full stemmerett fordi han er mann.

Hvordan tenkte hun selv om dette?

Kanskje skulle Ullmann nettopp i dag fremme forslag om stemmerett for kvinner?

Hun brant for kvinnesaken og fredssaken, og jublet da kvinnene fikk stemmerett ved kommunevalget i 1903.

Den gangen var også hennes sønn, Kai, på tinget og arbeidet for det radikale partiet Venstre.

I hennes tro var kvinne og mann var likeverdige, og hun arbeidet for å skape politisk virkelighet for det hun mente var riktig.

Hun sto i en tradisjon der det var normalt å samtale om både store og små ting, praktiske som filosofiske.

Arbeiderklassens kamp var også kvinnenes, og Dikkas religiøse tilnærming til dette var helhjertet, radikal og intellektuelt spørrende.

De samme spørsmålene hun stilte seg, visste hun var dagsaktuelle spørsmål i hele den vestlige verden.
.

Dikka fulgte godt med på hva som skjedde ute i Europa:

Fredsbevegelsen fikk ny vind i seilene da England aksepterte et nederlag i en voldgiftsdomstol i en konflikt med USA etter borgerkrigen:

Voldgift var en god og fredelig måte å løse konflikter på.

Den engelske politikeren Pratt stiftet i London, “Internasjonal forening for voldgift og fred”, og med ham ble interessen for fredsarbeidet vekket også på parlamentsnivå.

Pratt henvendte seg direkte til Dikkas svoger, Frede Bojsen, som arbeidet for å danne et Nordisk nøytralitetsforbund, og sendte også ut generell henvendelse til alle fredsvenner i alle land om å stifte lokale fredsforeninger.

Den økende interessen for fredssaken førte til at det i 1895 var stiftet 65 foreninger som meldte seg inn i det internasjonale “Peace Bureau”(IPB) med Frede Bojsen som formann.

Dikka var en av de første i Norge som etterkom denne oppfordringen fra Pratt.

Hun startet lokallaget, Torsnes Fredsforening og snart så flere andre Kvinneforeninger dagens lys.

Hun var en av dem som startet Norges Fredsforening og som i perioder delvis finansierte den.

Et år var hun også formann i Norges Fredsforening, fra 1898 -1900, men gav seg som formann p.g.a. noen akutte helseplager.

Hun deltok både skriftlig og økonomisk i utgivelsen av det første tidsskriftet for fred, “Det Norske fredsblad “1894,

og hun var norsk representant i “International Council of Women”‘s freds og voldgiftskomite, 1904.

Hun ledet også den norske komiteen under NKN, Norske Kvinners Nasjonalråd.

Dikka fikk en viktig fredsskapende rolle innad i fredsbevegelsens mange politiske uenigheter.

Alle fraksjoner kunne samarbeide med Dikka Møller, ikke fordi hun var holdningsløs, men fordi hun hadde et dypt kjennskap til mange av de ulike meningene som møttes i bevegelsen og en ekte respekt for demokratiske verdier.

Den grundtvigske tradisjonen Dikka var vokst opp i, hadde en kristendom som bygget på det gode i mennesket, hvor alle var likeverdige, både fattig og rik, kvinner og menn. Omsatt i praktisk politikk var det revolusjonerende.

Hun levet slik Gladstone uttrykte det:

“En skal med alle evner og krefter kjempe for det ens kristentro mener er rettferdig”

At Dikka satte pris på Gladstone og sto i nær forbindelse med ham, vises godt i en episode som skildres i Tove Mohr’s bok fra Katti Anker Møllers barndomsminner:

…..”For oss som vokste opp, var engelske politikere fra Gladstone til Chamberlain, Campbell Bannermann, Asquith og Lloyd George formelig medlemmer av familien.

Jeg husker godt at min bestemor, Dikka Møller, bandt en krans til Gladstones grav i 1898. Jeg sprang ned i haven og hentet blomster, og hun bandt.

Kransen ble lagt i en kasse, omhyggelig pakket og sendt til England. Den gikk avsted med melkevognen…”
.

Fredsmoren

Dikka er en kvinne med et eget, sterkt engasjement.

En kvinne som trodde på likeverd og som så betydningen av at kvinner skulle få stemmerett og prege de demokratiske prosessene.

Hun arbeidet for en fredelig unionsoppløsning med Sverige, og var en av de få som ble lyttet til av alle parter da striden brøt ut mellom norsk og svensk fredsbevegelse.

Da Bertha von Suttner kom med sin bok, “Ned med våpnene”, ikke bare anbefalte Dikka boken, men hun kjøpte et stort lager av den og delte den ut til alle hun kom i kontakt med.

“De som ikke av denne kan blive klar over Fredssagen, vil ikke se..” skriver hun til Bjørnson 14.10.1894

I 1905, da Bertha von Suttner mottok fredsprisen, holdt Dikka kvinnenes festtale for henne ved middagen.

Venstremannen, Bernhard Hanssen, som var selve hovedskikkelsen i Norges Fredsforening henvendte seg til Dikka Møller da han forsøkte å starte foreningen, og ba henne bli med.

Om Bernhard Hanssen heter det at han var en dypt troende og samvittighetsfull mann som ofte fikk rollen som kompromissmaker og brobygger.

De to, Dikka og Bernhard, samarbeidet godt og la det organisatoriske og økonomiske grunnlaget for bevegelsen. Senere uttalte Hanssen at den som har betydd mest for Norsk Fredsforening var Dikka Møller.
***
Jeg forstår godt at Dikka likte Bjørnson!

Bjørnsons sterke engasjement og hans begavelse som folketaler ønsket hun å ha med i kampen for fred!

Stadig ba hun ham om å delta i fredsbevegelsen, og det hendte han bidro med noe i tale eller skrift, men han hadde sitt eget løp og var ikke alltid enig med fredsmoren Dikka:

“..at fred er ei det beste, men at man noe vil…”

Hun så tydelig krigsfarene ved en unionsoppløsning, og hun arbeidet sterkt for å påvirke til fredelige løsninger. Kampen for fred var for henne å forhindre krig og å forhindre urett.

Fordi dette var viktig for henne, håpet hun på at Bjørnsons stemme, som ble hørt av så mange, og som rev med seg massene, kunne bli et viktig talerør for dem. Hun så på ham som verdifull for fredsbevegelsen.

Og hun ga ham vennskap, men blandet ikke vennskap og sak, heller ikke når han til tider var en krevende venn.

Som hun skriver i et brev til ham 10.01 1904: …” at min fredslinje ikke faldt helt sammen med din har klemt endel for brystet…”

Og vennskapet fra hennes side var urokkelig.

Hun bar navnet sitt med rette:

“Fredsmoren”.    Det var navnet fredsbevegelsen ga henne for hennes innsats i Norges Fredsforening, og for den betydelige innsats både hun og bevegelsen gjorde for å påvirke begge parter til en fredelig unionsoppløsning med Sverige i 1905.

Les boken til Asle Toje!

Asle Tojes bok “Rødt, hvitt og blått” som utkom i år, er en svært tankevekkende bok.

Boken gir oss en guidet tur i et Europa i sterk forandring.

På denne guidede turen er vi med inn i Europas mange “skumle strøk” , vår tids bortgjemte og fortiede problemer.

Det er her, i Europas raskt voksende smerte, vi ser resultatene av  dagens politikk.

Asle Toje reiser, stiller mange spørsmål, lytter til stemmene som svarer ham  og så deler han dette med oss.

Han trekker ikke konklusjoner, men har rikelig med refleksjoner.

Han nevner selv, i forordet i boken, den unge franskmannen Alexis de Tocquevilles bok “Om det amerikanske demokrati” og hvilket inntrykk denne boken gjorde på ham.

Og det er nettopp en slik bok Asle Toje her gir oss om Europa.

Jeg går inn i første kap. og henter ut små glimt fra den første presentasjonen av Europa:

“… en stille søndag fikk jeg det for meg å rydde opp i fotoarkivet. Jeg var så heldig å få mange gode venner under universitetstiden, med påfølgende mapper fulle av bilder fra tavernaer og handlegater – rustne ferjer og langbord under trærne. Mens jeg klikker meg gjennom bildene, blir jeg stadig mer perpleks. Mennesker og steder blafrer forbi: Aten, Thessaloniki, Hydra, og Leros. Kythira, Kalymnos, Skopolos og Halki. – Noe manglet.

Til slutt slo det meg. Det var ingen barn på bildene! Ingen babyfjes med klinkekulesorte øyne, ingen gjenglemte leker, ikke engang et tomt barnesete. Alle menneskene på bildene var voksne. Det var som om Sovjetunionens historieforfalskere hadde gjort comeback med oppdrag å retusjere småfolket bort fra det moderne Hellas. Trist som det nok kan høres ut, har Hellas større problemer enn økonomisk koldbrann. For skulle grekerne lykkes i å amputere seg ut av uføret, vil de finne at de ikke har noen å avhende den dyrekjøpte arven til. Grekerne, de som ga oss ordet demografi, er i ferd med å “avskaffe” seg selv, for å låne den tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazins begrep. Det paradoksale er at denne skjebnen rammer det mest barnekjære folket jeg vet om…….

……På 1990 tallet så europeiske demografer en nedadgående trend i befolkningstilveksten på kontinentet. Funnene ble forbigått i stillhet helt til en studie i 2002 viste at tallene ikke var så ille som først antatt: De var verre. Tallet 2,1 er ansett å være minimum for å opprettholde et lands befolkning. Skal folketallet holde seg stabilt, må gjennomsnittskvinnen få to barn. …… Fødselstallene hadde avtatt og var i enkelte steder sør og øst i Europa så lave som 1,3.  …….. med 1,3 barn per kvinne vil en befolkning halveres på 45 år.  …..  Det finnes en “sikkerhetssone” ved 1,6 barn per kvinne hvor befolkningsnedgangen skjer gradvis og kan reverseres gjennom en aktiv familiepolitikk. Faller tilveksten under dette nivået, har befolkningen en tendens til å kollapse……. “

Asle Toje legger slik tilrette for vårt møte med kvinnene i Hellas.

Hvorfor er en stadig økende andel kvinner barnløse?

Han stiller spørsmålene og boken tar oss med inn i disse kvinnenes verden, hvor vi hører deres egne tanker om dette.

På denne måten gir forfatteren oss del i sine kunnskaper om emnet, hans refleksjoner og spørsmål og  vi får oppleve Europas utilgjengelige sider, møte dem det gjelder og høre deres stemmer.

Boken åpner altså med den raskt økende barnløsheten i Europa. Han fører oss videre gjennom det sosialdemokratiske hamskiftet, på leting etter sosialismen.

Vi møter arbeiderklasse som ble trygdeklasse, og arbeiderklasse som ble til priviligert middelklasse.

Innvandring , hvordan det går med integreringspolitikken? Vi blir med til bl a  nærmiljøene i København og Gøteborg.

Det er mye jeg gjerne vil trekke frem, men jeg får begrense meg til det som står for meg som det mest alvorlige budskapet i boken:

Arbeidsledigheten blant unge mennesker.

Etter 10-15 års skolegang går Europas unge ut i arbeidsledighet.

Det er mellom 20-60 %, prosenten varierer fra land til land, av våre unge som går rett fra skolegang tilbake til foreldrenes omsorg.

Det er ikke arbeid eller offentlige hjelpetilbud for dem.

Det er her det største sviket i vår politikk viser seg!

Vi setter våre industriarbeidsplasser utenfor eget fellesskap, og gir det til f. eks Kina.

Når de nye generasjonene i et land opplever at samfunnet ikke planlegger for eller med dem, ikke tar noe ansvar for dem eller trenger dem, da har man en generasjon uten samfunnstilhørighet.

De vil måtte skape seg andre “samfunn” for seg.

Foreldregenerasjonen velger å forsvare sin egen lønn og sine velferdsgoder, og blir derfor den foreldregenerasjonen som velger seg selv fremfor sine barn.

Vi er ikke så klar over denne konsekvensen av vår egen politikk, men Asle Toje klarer å gjøre dette nært og forståelig.

Europas mange store problemer er desverre i stor grad “tiet” om.

Som forfatteren treffende sier det, man håper og tror at det man tier om, ikke finnes.

Jeg vil bare takke for boken og oppfordre alle til å lese den!

Les den, snakk om den! Ikke ti den ihjel!

Det å tie er ikke en “medisin” i seg selv.

Ordet ble kjød

Julen nærmer seg.

For 2012 år siden sa englene: Fred på jorden! Se, jeg kommer med et gledesbud som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en frelser født..”

Dette fredsriket har mange ønsket og forsøkt å fremskynde. Mange har også søkt å skape det selv, uten å blande Gud oppi det. Men ingen har lykkes.

Fredsprisen som EU fikk viser våre fattige fredsønsker, hvor lite som skal til for å rope fred.

Verdensbegivenhetene har fått en retning og et tempo som uroer mange.

Man frykter Muslim Brotherhood fordi Vesten åpent omfavner dem.

Man frykter at MidtØstenkonflikten kan bryte ut i stor krig.

Man frykter at EU skal kollapse.

Man frykter at Mayakalenderen og alle andre myter har en sannhet vi ikke helt fatter.

Vi tror at politikk er politikk, og det er det, samtidig er det våre urgamle myter.

Myter er Ord.

Myter er korte små fortellinger som høres og legges i språkets mange irrganger i hjernens dypere lag.

Folkenes myter ligger i folkedypet som  nasjonenes sjelelige mantraer, som  små frø som følger sin egen iboende struktur for sin vekst i folkene.

Kristen -kulturen har vært på vikende front de siste par hundreårene, og det er underlig å være tilskuer til hvordan den kristendomsfiendtlige kulturen i vesten gjør felles sak med islam : Utrydde kristne og jøder.

Det var i min ungdom, mens vi leste profetene, at vi diskuterte og undret oss over hvordan det rent praktisk skulle kunne skje at alle skulle vende seg mot Israel og forfølge de kristne.

Arabisk samling var en av de ting som måtte skje først, deretter samling av araberne  og vesten.

Vi diskuterte hvordan den politiske situasjonen kunne bli slik at vesten ville følge araberne? dengangen kjente vi ikke til MuslimBrotherhood.

Nå ser vi at kanskje  MB kan være nøklen til arabisk samling?

De er ihvertfall en av nøklene til Vestens aksept av Islam.

Det må kanskje mere til for å samle araberne! en sterk provokasjon kanskje?  Som f. eks en ytre fiende?

Som f. eks. et for sterkt angrep fra Israel?  Det ønsker de kanskje å provosere frem?

Desto flere som hater det lille folket og vil utrydde det, desto sterkere blir deres angst.

Kan ikke et folk , som alltid har vært forfulgt, komme til å “overreagere” om alle vender seg mot det? slik vi er i ferd med å gjøre det nå!

Obahma gir MB sin støtte i Egypt.

Når en tidligere venn tar fiendens parti er det et vanskelig signal for Israel.

Ja, det bekymrer oss alle at Israels eneste faste støtte de senere årene er på veg over til Islam!

Slik kan Israel bli alene.

Slik lyder profetens Ord.

Nå er vi altså kommet så langt at vi aner konturene av det som kan skje.

Kortene i stokken ble delt ut for  lenge siden, og våre kort her hjemme er mere tilskuer-rollen hvor vi prøver å si hva vi ser, så lenge vi har ytringsfrihet.

Vi kommer vel til å delta i krigshandlingene, takket være NATO! Tenk om vi kunne reservert oss fra det å delta i de kommende stridene.

Juleevangeliet hos Johannes lyder slik:

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham.

I ham var liv, og livet var menneskenes lys.

Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.

…

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn

….de er født….av Gud.

Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss….

Juleevangeliet beretter at Guds Ords natur er å bli kjød.

Det er et ord som skaper det det nevner!

Dette underfulle ord ble betrodd det lille folket Israel.

Vi kjenner ikke igjen Gud når han er blitt kjød.

Nei, heller ikke i Ordet kan vi gjenkjenne Gud! Vi sier det er menneskeord, fælt og fullt av feil.

Og når han er Gud, utenfor vår sfære, ser vi ham ikke, så da tror vi ikke på ham!

Men hans lille esel skal snart løses på jorden, for Herren har bruk for det!

Derfor, løft hodet og gled deg nå i julen når englene forkynner oss den store gleden!

GOD JUL til dere alle som er innom her!

Egner var neppe bare sosialdemokrat.

Boken til Anders Heger, om Torbjørn Egner, har forårsaket noen kommentarer i mediene.

Heger lanserer Egner som en dannelsesagent for sosialdemokratiet, og denne karakteristikken faller flere lesere noe tungt for brystet.

Jeg husker at da Egners lesebøker kom, snakket man om at de var så herlig frie for “symboler” og religiøse innslag. Historiene hans var enkle, folkelige og morsomme, lette å identifisere seg med!

Ifølge Heger er verdiene hans sosialdemokratiske, og hans kulturprosjekt var å gi kommende generasjoner en sosialdemokratisk dannelse.

Denne dannelsen er spissformulert i politimester Bastians “Kardemommelov” : “Man skal ikke plage andre,  man skal være  god og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil”.

Loven, som er et verdimessig ganske “nøytralt” utsagn, kan om man ønsker det,  tolkes som en “avkristning” av fellesskapets dannelsesideal, men det behøver ikke tolkes slik.

De fleste kristne kan godt tenke seg denne loven som barndommens forenklede utgave av de etiske spørsmål.

Den harmonerer også godt med den gylne regel som alltid har vært religionenes eie.

Likedan vises Egners sosialdemokratiske forankring seg i hans ord om røverne : de røver “bare det de må, og det som de behøver”.

Når de blir vellykket tilbakeført til samfunnet, synger alle “hurra” sangen for dem, for da er de ikke røvere mere.

Nå vil ikke jeg krangle om “opphavsretten” til de mange gode poengene i Egners forfatterskap, men jeg vil gjerne peke på noe som morer meg i fortellingene hans og som kanskje indikerer at han ikke bare var sosialdemokrat.

Jeg vil peke på at Kardemommeby ikke er en norsk by.

Byen ligger i ørkenen omgitt av palmer og kaktus. Sentralt i denne sydlandske ørkenbyen er et høyt tårn hvor en skjeggete, klok og snill vismann roper og synger sine varsler til befolkningen.

Det er vanskelig å unngå å tenke på minareten.

Tobias viser sin visdom i tilfellet med Tommys esel.

Eselet skulle trekke vognen over trikkeskinnen, men ble stående med vognen midt på skinnene. Tommy dyttet og dro, men eselet var urokkelig.

Da kom Tobias. Han løste eselet fra vognen og løftet eselet  opp i den. Så kunne Tommy trekke vognen av skinnene og få både vogn og esel med hjem.

Jeg har ved en tidligere anledning vist at eselet er et velbrukt bilde på Israel. Se innlegget:

En kurv med påskeegg: 4. “den bundne fole”.

Tobias utlegges: “Gud er god”, og hans handtering av det sta og uberegnelig esel fører til at Tommy får både esel og vogn med seg hjem.

Tommy, navnet har fra hebraisk grunnformen i “det ranke, rette palmetreet” og viser dermed til Judaætten. Om palmen som bilde på Judaætten se:

En kurv påskeegg :3. “Hosianna”

Altså får jeg denne lille sekvensen fra Kardemommeby til å bli “arabernes religiøse elite hjelper Juda med den sta og uberegnelige Israel.”

Men eselet er ikke det eneste dyret i Kardemommeby.

Jeg vil minne om at når de i Kardemommeby synger sine sanger, synger også den talende kamelen sin sang.

Kamelen er ørkenens dyr og hører hjemme i Kardemommebys geografi.

Den er et svært kjent bilde på vannmannen der den fyller sine pukler med vann og bærer vannet med seg i ørkenen.

Vannmannens stjernetegn kjenner de fleste, men at man tidligere ofte snakket om de lange tider i den store zoodiaksirkelen,  er ikke alle like fortrolige med.

De fleste husker slageren,”The age of Aquarius”, og den tiden man da synger om er en tid på ca 2000 år.

Denne tiden er begynt, og man er nå kommet til den tid hvor “Kamelen skal synge sangen sin”.

Her kan man lese mer om disse astrologiske tidene, eller “husene” (gr.eonene) som de ofte kalles.

http://predikeren.wordpress.com/2009/02/15/astrologi-og-vare-dommedags-forventninger/

Politimester Bastian har laget selve Kardemommeloven. Han er “bastian” =>det faste punktet, vårpunktet.

Det er en dekkende betegnelse for en “politi”. Ordet “pol” gir mange språlige “veier”,  til både “byen” og  jordpolens pekende bevegelser på himmelhvelvet.

(I Disneys fortellinger om Mikke Mus heter politimesteren ofte Fiks, altså det som er satt fast.)

Trikken er også fast. Den  går i fast rute gjennom byen,  følger skinnene som en jernbane og er dermed forutsigbar.  Både trikk og jernbane er et godt bilde på himmellegemenes faste gang, deres bane.

Derfor er det Politimester Bastian som gir Kardemommeloven .

Det er Politimesteren som arresterer røvere.

Røverne i Kardemommeby er egentlig snille og mange har, som jeg,  tenkt på deres navnlikhet med de tre vise menn fra Østerland som reiste etter Betlehemsstjernen.

Kasper, om man leser de hebraiske konsonantene, står bl a  for begjæret, han er den grådige, og Jesper er den som alltid vil ha mer og Jonatan er den som gir.

Jonatan bærer sekken og passer på løven.

Jonatan er vannmannen i Kardemommeby og finner tilslutt, ved Bastians hjelp, sin plass som hersker i dyrekretsen.

Vannmannen er motsatt løven i zoodiaken og følges derfor, uadskillelige, som fisk/jomfru og vær/vekt.

Kasper ønsket å stjele Sofie, det er visdommen, og de fant henne sovende i en hengekøye.

Scenebildet er tre røvere som om natten bærer visdommen i en “hengekøye”(visuelt ser hengekøyen ut som en månesigd).

Jeg leser altså denne historien om røverne slik: ” Vismannen begjærte visdommen, og han fant den hvilende, skjult i månens tider.”

Nå er det ikke alle som kan” hanskes med” visdommen.

De tre røverne i Kardemommeby måtte gjøre alt de ønsket å slippe å gjøre.

De måtte vaske seg og rydde og hugge ved og hente vann! For Visdommen er en streng dame!

Det ble så ille for dem at de “røvet” Sofie tilbake.

Siden, da de hadde truffet hr og fru Bastian, gjorde de det samme arbeidet helt frivillig.

Altså visdom knyttet til” månetidsregning” hjalp ikke røverne, men visdom knyttet til “huset” i den faste dyrekrets, bevirket endringer fra hjertet.

Altså har man i den faste(Bastian) dyrekrets den sanne visdom som endrer røvere til gode borgere.

Slik kunne vi fortsette å vandre i Egners symbolverden, men dette får være tilstrekkelig til å vise at Egner hadde mer enn sosialdemokratiet som sin agenda.

I tillegg heter byen Kardemommeby.

Kardemomme er et krydder fra Østen og passer dermed godt til ørken og palmer.

Krydderet fraktes fra eksotiske strøk hvor det brukes for å lage karri og som krydder i te eller kaffe.

Navnet har to komponenter, “carda og momum” .  “Card” kan vise til hjertet, eller et  brev.

Hjertet gir gode assosiasjoner til den vennlige Egnerbyen, og i tillegg har vi i vår kultur laget en tradisjon med å putte litt kardemomme i vaffelhjerterøren.

“Momum” har jeg bare funnet som “den som kommer med spottende kritikk”, “den som alltid bebreider”.

Det er en gresk guddom, eller demon, som ble kjent for oss ved Esops fabler, se:          http://mythfolklore.net/aesopica/oxford/518.htm

Myten er kort fortalt slik:

Zevs, Atene og Poseidon skulle se om noen av dem kunne klare å lage noe virkelig godt.

Guden Momos skulle være dommeren deres.

Zevs laget mennesket, Atene laget hus til mennesket og Poseidon laget oksen.

Alle visste at Momos alltid fant noe å kritisere, og det ventet de også at han skulle klare nå.

Momos kritiserte først oksen fordi den ikke hadde øynene rett under hornene. Oksen hadde øynene på hver side av hodet og derfor ville den ikke kunne sikte mot noe mål.

Så kritiserte den mennesket fordi det ikke hadde fått et vindu inn til hjertet sitt. Det burde mennesket hatt, sa Momos, slik at andre kunne se hva planer han hadde.

Så kritiserte han huset fordi det ikke hadde jernhjul. Med jernhjul kunne huset flytte sammen med mennesket når det reiser fra sted til sted.

Jeg gjengir Esops fabel fordi den passer fint til vår Kardemommeby.

Momos er kalt “den arketypiske feilfinner”. Og som sådan er han nok tilstede og krydrer tilværelsen i de fleste samfunn med sin “spirit of mockery”.

Egner fikk  St. Olavs orden for “fortjenstfull kulturell innsats”.

Jeg er enig i at han var en dannelsesagent, men tror han var “agent for mer enn sosialdemokratiet.

Jeg tror han ville forberede generasjonene på vannmannens tid.

Egner holder en fortellerstil som likner de gamle myter og legender.

Billedspråket er enkelt, konkret, ofte morsomt og til tider absurd, og  man merker slett ikke at det er en fortelling skjult ifortellingen.

Ved Egners diktning har en hel generasjon fått ord og språklige bilder lagt ned i oss som en mentalt mønster, en meddelelse vi ikke er oss bevisst før den tid kommer hvor den gir mening.

Slik sett er Egners forfatterskap en troyansk hest.

Det sosialdemokratiske, er bare den ytre åpne delen av diktverket.

Ordene er samtidig meningsbærende bilder fra en snart glemt kultur, men ved Egner får vi dem på nytt i en moderne form, smuglet inn i bevisstheten!

De ligger der som et billedlager for gjenkjennelse av  tiden som kommer.

Egner ville ikke forandre en tøddel i sine diktverk, eller endre noe i bygningsplanene ved oppføringen av Kardemommeby i Dyreparken i Kristiansand.

Han var både “bokstavtro” og fundamentalist! på egne teksters vegne. Han var både sta og sær og vanskelig , ja et riktig esel.

Det kjennetegner en som har flere budskap i sin tekst.

Om noen ukyndige forandrer noe vil kanhende det skjulte bildet forsvinne, eller bli feil.

Det ser Egner, men ikke den uinviede.

Jeg er altså enig i at Egner var en “dannelsesagent”,  men jeg vil utvide det til “dobbelagent”.

Hekser og hysteri.

Hekseprosessene står som en skamplett i vår historie.

Det er vanskelig å fatte den angst kvinnene dengangen måtte føle.

Forfatteren Jan Guillou skrev om hekseprosessene og satte igang en moderne heksejagt:  Hvem har størst skyld?

Hans intensjoner om å skape nye synspunkter og debatt, ble desverre større enn hans intensjoner om redelig omgang med et stort kildemateriale, dermed inviterer han til motsigelse og nytenkning.

Han hevdet at hekseprosessene startet hos “almugen”, altså blant vanlige folk og ikke i statsapparatet, og denne forfølgelsesaktiviteten var større fra protestantene enn fra katolikkene.

Det kjennes alltid trygt å plassere skyld på andre enn seg selv, men Jan løfter skyldspørsmålet frem og legger det i fanget vårt.  Det er utfordrene, og kanskje en nødvendig provokasjon for å få oss til å tenke på disse tunge og vanskelige spørsmålene igjen.

Men han gjør en feil når han lar hekseprosessene være et rent religiøst fenomen.

Fenomenet har en religiøs drakt på, det er sant, men ved andre anledninger har dette skrekkelige fenomenet andre kamuflasjer.

Jeg vil kort minne om noen  beretninger fra urhistorien, hvor vi får glimt fra de tusenårene som var før kirkens tid og de spor vi her møter av oldtidens  vismenn.

I GT kalles de “ashshaph” ,  “kashshaph” og “chartom”, og i NT kalles de “pharmakeia” og “mageia”.

Vi møter dem gjennom Israels kontakt med de andre kulturene.

Først ved Josef som tydet Faraos drøm, og senere ved Moses, hvor Egypts vismenn må gi tapt for “Jahves” tjener.

Senere møter vi Babylons vismenn, hvor Daniel formidler den drømmetolkningen  til Nebukadneser som hans vismenn ikke kunne si ham.

Det var datidens kunnskapselite.

På norsk kaller vi dem astrologer, magere , tegntydere og farmasøyter, drømmetydere , åndemanere ,  yrkesprofeter, seidmenn og trollmenn m.fl.   Det var de som hadde kunnskaper og som kunne utøve kraftige gjerninger.

Hovedtanken i GT var at man ikke skulle stole på “denne verdens vismenn” og ikke be dem om råd, man skulle spørre Gud.

Og noen gjerninger var det dødsstraff for, f. eks. åndemaning.

Det betød ikke at man utryddet alle åndemanere. De ble benyttet i det skjulte, selv av Kong Saul!

Men de kunne aldri være trygge for sitt liv. Og ofte var disse kvinner.

Kvinner var ofte åndemanere og farmasøyter, trollkvinner og spåkvinnermer, sjelden astrologer og magere, men de kunne nyte høy anseelse,  slik seidkvinnen i norrøn mytologi kunne bli invitert til de høyestes rådslagninger, eller som prestinnen i tjeneste for en guddom.

Vi merker oss at de høye fyrster kunne henrette hvem de ville når det behaget dem:

Nebukadneser sa til sine vismenn at han ville drepe dem alle, om de ikke fortalte ham drømmens tydning.

Likedan stenet man i Israel Guds profeter,  fordi man ikke likte hva de sa.

Fra perserne og orientens hekser,  til den ytterste nordens trollmenn og trollkvinner, til dagens Afrika med sine heksedoktortradisjoner, ser vi at “hekser” er et vidt utbredt kulturfenomen.

I de gamle kvinnetradisjonene var heksen først og fremst en viktig og vel ansett person, som f. eks. prestinne, medisinkvinne og spåkvinne.

Ettersom tidene, og dermed kulturene, endret seg, mistet de sin status, men de hadde fortsatt sine kunnskaper om det som var. Kunnskapen levet videre i tradisjonen og ble overlevert fra kvinne til kvinne i generasjon etter generasjon.

Og ettersom de, til tider, fikk  fiender, eller ble fremmede for sin tid, kunne det skje at de ble forfulgt og drept.

Pussig nok er det i tegneserien “Fantomet” brukt mye tid på nettopp dette fenomenet.

Stort sett levet heksene og deres tradisjoner side om side med de nyere tiders  impulser, og selv om det av og til var tilløp til utryddelser av dem også i oldtidens Hellas og Rom, var de stort sett latt i fred.

Oldtidens spor former det syn på heksen som vi har i dag, bare uten djevelforklaringer.

Og, i lys av den endrede kultur, formidles ofte som et hovedpoeng,  at de brukte magien til å utøve noe vondt.

Forfølgelsen av hekser og trollmenn var faktisk så vanlig at kirken så på dette som et problem og som en handling de ikke godkjente.

Tvert om,  så de det som nødvendig å komme med følgende lov på den kirkelige synode i Paderborn i år 785 :

“Den som på hedningenes vis, tror at noen kan være en heks, og som derfor brenner heksen, skal straffes med døden.”

Og dette ble gjentatt og styrket i år 900 i “Kanon Episcopi”.

Dette var en kraftig beskyttelse fra kirkens side og en sterk oppdragelse av folk til å slutte å tro på at hekser fantes.

Det er interessant at man slik tok avstand fra at hekser overhodet fantes. Man anså det altså allerede på den tiden som en hedensk, overtroisk tanke å tillegge et menneske f.eks. magiske krefter.

Men kirkens holdning til hekser snur på 1300tallet.

Man fikk et annet syn på viten etter kontakten med maurerne i Spania

Deres matematikk og vitenskap rokket ved kirkens syn på hva som var mulig.

Thomas av Aquino, den daværende kirkelærer, erklærte følgelig hekseriet for mulig.

Inkvisisjonen, som dengangen forfulgte jøder og kjettere, overtok selv de dømtes gods, en høyst korrumperende ordning.  Fra 1264 fikk de også godset etter de dømte  heksene.

Det tok noe tid å få fart i hekseprosessene, for folket var ikke klar over at kirken nå mente at det fantes hekser, og at det var blitt en forbrytelse å være det.

Kirkens hekseprosesser  var til og begynne med kun i Frankrike, men i 1390 fikk Parlamentet i Paris igjennom at anklagene for hekseri skulle føres for en verdslig domstol.

Denne domstolen brød seg lite om heksene, men var mer opptatt av hvilke skader som var forvoldt. Bevisbyrden her var krevende og dermed ikke så “interessant” for folk flest.

De store hekseprosessene startet med at Pave Innocens VIII utstedte bullen, “Summis desiderantes”, der det bl. a står:

“Med stor bekymring har vi nylig erfart at det i byer og landsbyer i flere deler av øvreTyskland og mange andre provinser finnes personer av begge kjønn, som har kjødelig omgang med demoniske incubos og succubos, ved trolldomskunster og med djevelens verk forderver, ødelegger og umuliggjør kvinners nedkomst, dyrenes unger, jordens frukter, som plager menn, kvinner og dyr med heftige indre og ytre smerter, som får kvinnene fra å føde,  og begge i deres ekteskaplige plikter.”

Derfor ga paven  to inkvisitorer , Heinrich Institor og Jakob Sprenger, som ved det pavelige hoff hadde utvirket bullen, å oppsøke, straffe og utrydde alle de trollkarle og hekser i  Nord og Sydtyskland,  som de på noe vis kunne finne.  Og paven befalte biskoppen i Strassburg å beskytte inkvisitorene og gi dem en hjelpende hånd og yte dem all bistand i dette arbeidet.

Disse to inkvisitorer startet sin gjerning i Tyskland .

Det var en stor jobb for bare to menn, og for å gjøre hekseforfølgelsenes fremgangsmåter tilgjengelige for andre heksejegere, skrev  Sprenger boken “Heksehammeren” og utga den i 1489.

Ved denne boken ble heksetroen,  og forfølgelsene av heksene, satt fullstendig i system.

Man får, i boken, orientering om hekser i sin alminnelighet og de ulike gjøremålene deres og hvordan man kan beskytte seg mot virkningene av hekseriet.

Så beskrives hvordan rettens fremgangsmåter mot heksen er, både for den geistlige og den verdslige domstol.

I 35 punkter settes det fast hvorledes prosessen skal foregå.

Man kunne reise sak på bare rykter, føre barn som vitner, ja, til og med kjettere kunne vitne mot en heks.

Tilståelse kunne hentes ved tortur.

Man undersøkte særlig med henblikk på deltagelse i Heksesabbaten:

*Om de hadde deltatt i å fly, på bestemte tider, til et høyt fjell hvor heksene samlet seg.

*Om de smurte seg med heksesalve før de fløy,

*Om de holdt fest med djevelen, kysset ham bak, og bolet med en horedjevel.

*Om de hadde  fått nytt heksepulver til magien før hjemreisen.

Fant man “heksemerket”, en følelsesløs flekk, på kroppen til kvinnen, var videre undersøkelser unødvendige.

Der djevelen hadde satt sin finger på henne ville det bli en følelsesløs flekk.

Heksemerket var et sikkert bevis på at kvinnen var en heks.

Hadde man ikke en kompetent domstol, kunne man benytte “hekseprøvene”.

Mest vanlig var vannprøven, hvor kvinnen ble kledt naken, hennes høyre hånd bundet til hennes venstre storetå og hennes venstre hånd til høyre storetå. Fløt hun slik anrettet, var hun en heks som skulle brennes.

“Hvorfor er svartekunsten mere utbredt blant kvinner enn blant menn?” spør man bl.a. om i boken, og boken svarer:

“Hva annet er kvinnen enn en ødeleggelse av vennskapet, en uunngåelig straff, en nødvendig ulykke, en naturlig fristelse, et attråverdig onde, en fare for husfreden, et sjarmerende skadedyr, et verdensonde overstrøket med smukke farger?”

Dette kvinnesynet bør man merke seg.

Kombinert med kvinnens undertrykte stilling gir et slikt syn på kvinnen henne lite igjen å finne sin verdighet i.

Denne boken fikk enorm betydning for hekseprosessene.

Den var skrevet i en strengt vitenskaplig stil, og den beskriver utførlig hvorledes heksene utfører sine handlinger.

Man bør huske på at kirken ved pave Gregor den VII,  nylig,  ca 1100tallet, innførte sølibatet.

Inntil da hadde prestene levet med hustru og familie, men fra da av ble ikke prestene tillatt å stifte normalt familieliv.

De ble henvist til å ha utuktige forhold i skjul.

Dette må ha falt det store presteskapet tungt for brystet, og det bør ikke glemmes når man søker å forstå denne tiden.

Reformasjonen brakte ikke noe nytt inn. Luther hadde samme teologiske syn som moderkirken: djevelen fins.

Altså hjalp det ikke heksene å være under protestantene. Men kan man hevde at det ble verre?

Man kan i hvertfall slå fast at protestantene var langt mer sårbare enn moderkirken var.

Luther hadde gitt folket “troen alene” som frelsesvei. Det var revolusjonerende og kraftfullt, men samtidig ble frelsen avhengi av den enkeltes tro, og da ble det viktig at troen var riktig.

Man fikk i ren angst, rett-troenhetens tidsalder, hvor hver enkelt hadde ansvar for å tro rett, og hvor det å tro feil var katastrofalt.

Og man bør huske på at det tidligere bare hadde vært jøder, trollmenn og tyrkere som i folkeoppfatningen hadde vært djevelens disipler, mens all verden etter reformasjonen, var demonisert:

Protestantene og alle kjetterne, var nå av en sint og svekket moderkirke kalt djevelens barn,  og paven var antikrist og moderkirken var av satans synagoge, sa protestanter og andre reformanter.

Det er da ikke så underlig, i denne verbalt råe tiden, at en del kvinner ble kalt hekser?

Protestantismen var knyttet til Tyskland, der hekseprosessene var i gang, og protestantenes økte trosiver, ble som et nidkjært pust på glørne.

Det hadde vært hekseforfølgelser her i Norden også, men nå skjøt det fart også her.

Hekseprosessene var ikke et spesifikt religiøst fenomen,   det var et svar på mange vonde ting i tiden.

Reformasjon i seg selv var et resultat av at noe utviklet seg i uønsket retning, som når et trykk skaper et mottrykk.

Tidens fryktelige massedrap på jøder og kjettere faller sammen med hekseprosessene (pogromer)! Det bør man heller ikke glemme.

Det fantes modige menn som talte mot hekseprosessene og som skrev mot jødeforfølgelsene, men de løp betydelig risiko for sin egen del.

Etter 1700 var det sjelden heksebrenning, men det forekom!  helt opp til 1800.

Man kan kanskje forestille seg hvilken angst kvinnene dengangen levet i.

Ikke å undres over at hysteri ble hoveddiagnosen blant kvinnene i Europa.

Det sterke beviset på at man var en heks, “Heksemerket”, en følelsesløs flekk, er et av tegnene på hysteri.

Lammelsene, spasmene,besvimelser og lystløgner, som man ofte fant hos heksene, var vanlige fenomener hos den hysteriske. Disse særlige sykdomsbilder ble undersøkt og fokusert av den unge legevitenskapen.

Fra 1880 til 1915 var hysteriet den mest utbredte kvinnesykdommen.

Freuds hovedarbeid dreiet seg om hysteriet, og i hele Europa  diagnostiserte og behandlet man hysteriet, men vi fikk bare belyst den “kvinnelige” varianten av hysteriet slik den opptrådte på den tiden.

Hysteriet, som epidemisk fenomen, eller symptom, er langt fra kartlagt. Vi har ingen garanti for at vi gjenkjenner den neste gang den opptrer.

Og selv om også noen menn fikk denne diagnosen, er jeg ikke trygg på at vi dermed har kartlagt det mannlige hysteriet.

Kvinnene ble diagnostisert av menn.

Fra 1850 og utover begynte kvinnene selv å endre samfunnet, og  endringene skjedde i rekordfart.

For å nevne noen forhold; kvinnene hadde vært:

*undertrykt i et mannsdominert samfunn,

*totalt avhengi av mannens forsørgelse,

*uten innflytelse på samfunnet,

*uten beskyttelse mot vilkårlige anklager!

*med forfølgelse og bålbrenning som trussel.

Fra 1850 og utover hadde kvinnene organisert seg i en rekke kvinnesaksorganisasjoner som arbeidet for, f.eks.:

* fredsarbeid

* stemmerett for kvinner

*utdannelsesrett

*rett til stillinger og titler på like vilkår som mannen

*arverett og navnerett for uekte barn

*seksualopplysning og selvbestemt abort

Kampsakene var mange og samarbeidet kvinnene mellom var en enestående styrke.

I denne kvinnerevolusjonen forsvant både hekseprosessene og hysteriet.

Freud hjalp nok mange hysteriske overklassekvinner, og han behandlet seg selv med de samme metodene, men hans vektlegging av seksualitetens betydning er senere sett på som overdrevet.

Fortrengt seksualitet var mer et svar på den enorme angst som kom av kvinnens situasjon.

Men selve massakrene, hvordan forklares de? Det var som nevnt, ikke bare kvinner som ble drept.

Jødeforfølgelsene var langt større, selv om en bare regner de samtidige, og ikke tar med 2.verdenskrig.

Det er ikke lett å forstå en kultur som stadig drepte jøder, kvinner og anderledes troende og som samtidig utryddet indianere, solgte afrikanere som slaver og kolonialiserte store deler av verden, men man må se disse fenomenene sammen, selv om de er svært ulike. For de ble utøvet av vår kultur i tiden mellom år 1000-2000,  med den mest grufulle perioden fra ca 1450- 1850.

Det er ikke mulig å peke på en faktor, eller en aktør!

Her bærer hele vår kultur, både de religiøse, de politiske, de filosofiske  og de vitenskaplige institusjonene i samfunnet vårt en enormt stor fellesskyld.

Og fremdeles, faktisk ganske nylig(22/7),  har vi vist at vi ennå ikke forstår voldens og massakerens ansikt.

Hysteriet uttrykkes og  formes av sin tids “trykkform”, og derfor endrer den utseende og kommer tilbake i andre  former.  Det er derfor viktig å lære om det som var og å lære oss selv å kjenne! for , kanskje, å kunne gjennomskue hysteriet, angstens ansikt,  neste gang det fremkommer.

Man har ikke lenger hysteri som diagnose, og det er bra, for da har vi kanskje bare trygge glade hekser i vår tid!?

Ja, mange hekser i dag har faktisk sine spesialiteter som inntekstskilde, mens vitenskapen sier som kirken i middelalderen:

“Hekser fins ikke”.

Vår tid har andre problemer, nye uretter og nye plager som roper på våre løsninger.

Men kan vi lære av historien?

Kan vi se vår tids skyld? Vår tids mange småhysteriske ytringer?

Skulle vi lage et synderegister for vår tid, ville det blitt langt, men vi ville sikkert ikke klart å avsløre oss selv.

Vi har lært og sett at fortrengninsmekanismene er effektive, ikke bare på det personlige plan, men også i samfunnet.

Vi ser faremomentene ved at journalistene har sluttet å være “gravende”, at informasjon og åpenhet er farligere enn terrorisme, og at man bruker alle maktmidler mot selv små  avslørende “lekkasjer”.

Når en hel journaliststand bevisst går inn for desinformasjon, viser det oss at makten nå som før beskytter seg og den benytter alt til dette formål.

Den blir, slik profetene i GT treffende beskriver den: “En dårlig hyrde for de får den skulle beskytte”.

Vi kan, i det små, være på vakt mot “inkvisitoriske” maktinstitusjoner og støtte slike som nå forfølges!

F. eks. våre dagers “Pharmakeia”, det var et av NTs ord for heks, en liten “giftblander “.

Vi ser Disneys tegninger av kvinnen i sort kappe som mumler besvergelser over gryten hun rører i.

Farmasøytene er i våre dager tatt inn i den vitenskaplige varmen, men alternativ medisin, bekjemper man også i våre dager. Man forsøker å få dem radert ut ved hjelp av vår tids ” inkvisisjon”!

Her er det altfor mange som sanker ved til kjetterbålet!

Men det ømmeste punktet er vårt forhold til våre barn og våre foreldre:

Vi gir dem ikke vår tid, men vi gir dem livet på institusjonene. Det er her den europeiske kvinne kjenner skyld.

Det er her samfunnet øver trykk på oss alle:

*Du skal arbeide, derfor må du ta barnet bort, eller sette både barnet og bestemor bort!

*Du skal ikke ha dårlig samvittighet!

*Du skal tro på institusjonene! og du skal for all del ikke ha dårlig samvittighet!

Et annet tungt trykk på vår samvittighet  gir vår handtering av assylsøkere og av romfolket.

Og, på tross av at vi sier vi er et  velferdsland, lar vi den som ikke får hjelp av Nav, og den som ikke orker å stå søknadsløpet hos Nav, gå dukken. Vi har intet nettverk for dem og NAVs rutiner går nettopp ut på å kvitte seg med flest mulig søkere.

Vi ser at skoleungdommen rømmer skolen i frustrasjon og at det kriminelle miljøet i landet vårt øker, men vi ser ikke vår egen delaktighet i disse prosessene.

Og vi ser uforstående på skolemassakrene.

Vi ser at mobbingen øker, både i skolen og i samfunnet, og man sier at det nærmest er uforståelig, så mange tiltak og handlingsplaner man har mot mobbingen.

Man vil ikke snakke om den offentlige underholdningsmobbingen, og man forsvarer retten til ytringsfrihetsmobbing og omfavner “Min kamp”s litterære mobbform ved uthengning av familie, venner og andre privatpersoner.

Og kjetterne?

Dem forfølger man stadig.

Undersøkelseskommisjonen av 1945

Tor Bomann-Larsen har fått litt “pepper” de siste dagene.

Han trakk noen iøynefallende paralleller mellom 9 april og 22. juli og denne sammenligningen har enkelte følt for å argumentere mot.

Begge datoene vil stå som spesielle i Norges historie og begge hendelsene førte til at stortinget nedsatte en undersøkelseskommisjonen for å utrede hvorfor det gikk så galt.

Begge rapporter  peker på en rekke kritikkverdige forhold som storting og regjering har ansvaret for.

Så langt har vi sett at begge hendelser vekker sterke følelser i folk.

Da regjeringen Stoltenberg nedsatte en undersøkelseskommisjon,  ga selve ordet oss asossiasjoner til andre tilfeller med undersøkelseskommisjoner.

Det er jo en uvanlig sak å nedsette en slik kommisjon, ja, faktisk så uvanlig at man straks tenker på de andre tilfellene og sammenligner.

For den som ikke kjenner  arbeidet til  “Undersøkelseskommisjonen av 1945″, vil jeg her sitere noe fra innledningen til bokutgaven for å gi en liten innføring til den som ikke har lest boken:

Undersøkelseskommisjonen av 1945 ble oppnevnt ved kgl. res. av 6. august 1945 i samsvar med stortingsvedtak av 13 juni samme år. Dens mandat ifølge stortinget er:

“å undersøke Stortingets, Regjeringens, Høyesteretts, Administrasjonsrådets og sivile og militære myndigheters forhold før og etter 9 april 1940.”

Til medlemmer av Kommisjonen ble oppnevnt:

Høyesterettsadvokat Gustav Heiberg, formann.

Professor Arne Bergsgård.

Høyesterettsadvokat E.F.Eckhoff.

Professor Ole Hallesby.

Direktør Arnold Holmboe.

Professor Sverre Steen.

Fylkesmann N. Thune.

Instilling I inneholder Kommisjonens 5 første innstillinger som med bilag ble overlevert Stortingets presidentskap 20. september 1946:

I.     Utenriks og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940…

II.    Administresjonsrådet

III.   Riksrådsforhandlingene

IV.   Høyesterett

V.    Fylkesmennene og nyordningen av kommunene 1940

Til Innstilling I hører følgende bilag som gir en mer detaljert redegjørelse for de forhold innstillingen behandler:

1.   Tysklands planer om overfall på Norge.

2.   Kort oversikt over kampene i Norge våren 1940.

3.   Utenrikspolitikken til april 1940.

4.   “Altmark”-saken.

5.   Forsvarspolitikken til april 1940.

6.   Den sivile beredskapspolitikk til april 1940.

7.   Aprildagene 1940.

8.   Norsk politikk 9. april – 7. juni 1940.

Til Innstilling III hører bilag:

9.   Riksrådsforhandlingene. Historisk fremstilling.

Den store undersøkelsen

avdekket manglende beredskap og svakt militær forsvar, ja, rett og slett at det norske forsvaret var grundig nedbygget i mellomkrigstiden. Befalet var redusert, utstyret droppet, tjenestetiden kortet ned, og man hadde ikke tro på militære maktmidler, man foretrakk voldgift og fredsarbeid.

Politikerne, og særlig Halvdan Koht, trodde avstanden til Tyskland beskyttet oss, at man ikke ville frakte soldater helt opp til “lille” Norge.

Kommisjonen avdekket at regjeringen ignorerte de varsler som kom våren 1940, og at man ikke visste hvordan man skulle håndtere invasjonen da den oppsto.

Noe av det første Stortinget gjorde etter at det kom sammen etter frigjøringen, var å beslutte at det skulle nedsette en komite for å granske myndighetenes disposisjoner i 1940.

Selv om man var stolte av motstanden folket organiserte, hadde man en knugende mistanke til landets myndigheter.

I de fleste land ble det nedsatt kommisjoner for å se på hva som egentlig hadde foregått i deres eget land, både i f. eks. Danmark, Nederland, og Storbritannia.

Verdenskrigen brøt ut høsten 1939. Hvordan vurderte myndighetene vår situasjon? Da tyskerne kom, hvordan ble deres håndtering av situasjonen, rent konstitusjonelt?

Undersøkelseskommisjonen arbeidet raskt og grundig. Den samlet dokumenter fra offentlige og private arkiver, foretok avhør i rettslige former og gjennomførte tallrike intervjuer.

Året etter legger de frem et solid dokument hvor faktagrunnlaget for de vurderingene som gjøres er svært grundige.

Man ventet riksrett da vurderingene lå på bordet,  så tydelig var kritikken mot flere regjeringsmedlemmer og stortingspresident.

Etter krigen holdt man rettsoppgjør med enhver politisk motstander og man førte sak mot over 90 000 nordmenn gjennom rettsapperatet, derfor var man trett og ønsket ikke enda flere rettsaker, særlig ikke mot egne rekker.

De mente alle var best tjent med at myndigheten heller bruke kreftene på å gjenoppbygge landet etter krigen.

Man har heller ikke lagt særlig vekt på Kommisjonens arbeid i historieskrivningen etterpå, man har ikke ønsket å forholde seg til den kritikken hverken dengangen eller nå. Få har overhode kjent til den.

Undersøkelseskommisjonen av 1945 har ligget bortgjemt i en av Riksarkivets mange lommer, og ble først offentlig tilgjengelig ved utgivelsen av den i bokform på “familieforlaget as” i 2010.

Enhver historieinteressert bør lese den, og historiefaget bør forholde seg til den.

Parallellene til 22/7 er helt tydelige.

Om krigen var alvorligere og anderledes enn 22/7, er politikernes blanding av unnlatelsessynder, idealisme, naivitet og handlingslammelse den samme.

Og for å si det slik: Vi, folk flest,  bør lese begge undersøkelseskommisjonene! Ikke for å kritisere noen, men for at våre politikere skal vite at vi ser dem.

Vi har sett at de faktisk ikke har lært noe av sin egen historie!

Vi har sett at de, ved å tie om egne tilbøyeligheter, lettere gjentar sine feil!

Så les boken!  Noe bør vi kunne lære av historien om oss selv.

Utdannelse. Uten dannelse ?

Professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic har publisert en bok om dannelse.

De ønsker å innføre et obligatorisk dannelsesår ved Universitetet.

Et dannelsesår lyder herlig!

Man ser for seg debatter og kurs, sosialt samvær og meningsfulle forelesninger i et helt år!

Dannelse er :

“Den harmoniske utvikling av menneskets evner og krefter ” ifølge Schiller og Goethe og våre store pedagogiske reformatorer, Rousseau og Pestalozzi.

Altså en tidkrevende indre prosess som det er viktig å  bruke tid på!

Studentene, som bærer den økonomiske belastningen ved tapt inntekt og økt studiegjeld , har naturlig nok vanskeligheter med å vise begeistring for et forslag som utvider studietiden med et helt år.

Mener man at dannelse er viktig for samfunnet og særlig for å opprettholde demokratiet, er det et samfunnsansvar å bekoste dette. At elevene ikke ser seg tjent med å finansiere et ekstra år av egen lomme, er lett å forstå.

Lærlinger lønnes faktisk i sin praktiske utdanningstid, slik er det altså ikke med teoretiske kunnskapen.

Og det er noe selvmotsigende i dette, at man etter 13 års utdanning trenger et dannelsesår.

Skulle ikke danningen følge utdanningen, i en naturlig innebygget progresjon? Tar man ikke tid til denne viktige delen av utdanningen underveis?

Sterris og Kirchhoffs kronikk

om dette i Morgenbladet for en tid siden har romstert i tankene, og jeg undres, hva består dannelsen i i våre dager?

Prosessene, å harmonisk utvikle evner og krefter, sier lite om innholdet, altså, hvilke verdier og kunnskaper er det som skal inngå i disse prosessene?

Her er det neppe noe entydig svar, og de ulike utdanningsfagene krever  ulike sett av kunskaper og verdier, men dannelsesprosessene blir de samme.

Dannelse, ordet dufter av historiens mange idealer:

som greske atleter og filosofer, mellomalderens riddere og hoffmenn, kirkens og opplysningstidens idealer, adel og borgerskap, imperalister og kapitaliser, klassekamp og materialisme,  for å nevne noen.

På mange måter er de gamle idealene umoderne.

Hva er de nye idealene  i vår tid?

I kronikken sies det at dannelsesbegrepet i vår tid er uklart.

Man har ikke lenger de gamle idealene og man har ikke satt noe annet i stedenfor.

Fravær av dannelsesidealer ved “vår utdanning” virker helt feil! for hva blir utdannelse uten dannelse?

Er virkelig alle de gamle idealene umoderne?

Og vil ikke fraværet av dannelse gi “et tomrom” som vil fylles av tilfeldig utvalgte idealer?

Og er tidligere tiders idealene helt borte?

I antikkens Hellas  f. eks.

vektla man bl.a skjønnheten.

Kroppen skulle trenes i idretter og  ånden skulle øves ved tankevirksomhet.

Både legeme og  sjel skulle kultiveres og perfeksjoneres. Det var en dannelse som krevde øvelse.

Dette lyder da kjent?

I vår tid er treningssentrene fulle av tilbud, “alle” jogger og idrettene er populære både som aktivitet og  som underholdning!

Ja, du kan tilogmed gå på statlig finansierte idrettsgymnas!

Vi har et vell av skjønnhetssalonger og velværesalonger, et enormt mangfold av skjønnhets- helse og kroppsbyggende produkter, ja, tilogmed  skjønnhetskirurgi!

Er dette en del av dannelsen vår?

Vi liker å tro at vi er kvalitetsbevisste, vi har respekt for den som lykkes, men er det dannelse?

Kanskje det er  dannelse å stille seg kritisk til den veldige opptattheten av skjønnhet og helse?

Og å vise skepsis til den overdrevne mengden av tilbud fra de  komersielle interessene bak dette?

Om du lykkes i å dyrke frem en vakker, veltrent og sund kropp, vil mange, også idag, beundre deg! men vil de regne deg som en dannet person?

Det var en tid man sa at en dannet person hadde lange, velstelte negler.

Å ha lange, velstelte negler,  viste  at personen ikke drev med kroppsarbeid, men åndsarbeid.

Det var åndsarbeidet som var beviset på dannelse :

Bedrev man  kroppsarbeid var man ikke  utdannet, dermed trakk man den slutningen at det å være uten utdannelse var det samme som å være uten dannelse.

Var det rett? Følger dannelsen utdannelsen?

Her kan man selvsagt føre mange argumenter både for og mot et slikt syn, og de virkelig dannede menneskene ville nok bestride en slik fremstilling.

Arbeiderklassen led under dette.

Ikke bare var de de  fattige i samfunnet, men kulturens aktelse hadde de heller ikke.

Ja, så dypt led arbeiderklassen ved å oppleve seg som mindreverdig, at den faktisk skapte visjonen om å gjøre alle arbeidere til professorer.

Bli professor, sier Hernes! Se på sønnen til Trygve Bratteli! Han har klart å bli professor i matematikk!

I enhetsskolen skal alle barn ha like muligheter til utdannelse og dannelse.

Vi tvinger dem til 13 års skolegang.

Tvinger dem til å sitte stille på rumpa og lytte i 13 år, i håp om at alle skal bli høyere utdannet og dermed slippe  “simpelt”  kroppsarbeide.

Blir våre unge dannet i den utdannelsen vi tilbyr dem?

De har sittet så mye at  kroppen lider, de kan ingen praktiske arbeidsprosesser så selvfølelsen lider, de har en fragmentert kunnskap og betrakter åndsliv som “pensum”, derfor forakter de  sine lærebøker og det de har lært slik at etter avlagt eksamen glemmer man “leksen” og selger eller kaster bøkene.

Men en bachelor tar de , likevel.

Om noen av elevene virkelig er dannet, i klassisk betydning av ordet, skyldes det neppe utdannelsen.

Den åndelige dannelsprosessen er meningsløs for mange, fordi vi  ikke lenger har en offentlig mening om sjelen og ånden.

Sjel og Ånd forbindes med “pensum” i kristendomsfaget og lider samme sjebne som de andre fagenes lærebøker:  Etter eksamen ryddes lærebøkene bort og man glemmer det som kun var lært for eksamens skyld.

Nå heter det bevisstheten, og man leter etter “Mind in nature”.

Hver kultur har sin forståelse av disse fenomener, men i vår tid skal man ikke erkjenne disse fenomenene, de sensureres og er ikke medregnet i dannelsen.

Siden materialismen og kapitalismen har omfavnet hverandre og gjort felles sak , er det de fysiske tilbudene,  kroppsbygging og helse, som er god “butikk”,  mens sjelen stadig taper marked.

Hva skal “markedet” med sjelelig dannelse?

Sjelen er et heft og en plage i et moderne samfunn!

Den dannede sjel stiller etiske og kritiske spørsmål og drøfter både de personlige og de politiske mål og virkemidler.

Den er analyserende og kunnskapsrik og godtar ikke ukritisk alt et  samfunn velger å gjøre.

Nei, Her er det ingen statsfinansierte filosofigymnas! men man har fremdeles  et lite rom for sjelen, en liten nisje i markedet med ufarlige saker som det lønner seg å tilby sjelen så den kan velge den også:

noen private menigheter, en rekke magiske dingser, stemningsfulle låter, et vareutvalg med aura av mystikk og populære trender!

Det selger, og man kan tillate seg å se ned på dem som handler der. Stakkarne tror de har en sjel!

Ridderens dyder: 

troskap, ridderlighet og mot, hvem bryr seg om det i vår tid?

Troskap var en dyd,  men er den det også i våre dager?

Om man bytter ordet troskap ut med det beslektede ordet lojalitet, så har vi et ideal for vår tid.

Det er viktig i vår tid, å være lojal! både mot arbeidsplassen , sjefen  og partiet.

Mot, derimot,  trenger du bare dersom du ikke er lojal overfor den som gjør urett.

Dersom du varsler om noe som bør rettes på, har du bruk for godt, gammeldags mot, og du må være forberedt på overmaktens knugende motstand.

Derfor vil de fleste i vår tid si at det er klokt å være lojal og dumt å være modig, men noen vil fortsatt verdsette “ridderånden” hos en varsler.

Hoffets dannede nytelse

av det ypperste i landet, deres lukseriøse livsførsel og priviligerte omgang med kunst og kultur, har det noen appell i vår tid?

Ja, nytelsessyken er vår kulturs svøpe! men dannet er den ikke.

Luksusjaget i samfunnet er enormt! Vi løper og kjøper. Bruker og kaster. Skjønt vi  ikke kan nok til å kjenne kvalitet fra søppel.

Vi forlanger å kunne velge mellom 19 ulike nybakte brød, til enhver tid. Ferskdiskene flommer over av mangfold i vareutvalg, for at vi til enhver tid, kan velge et av dem.

Vi vil ikke tenke på at bakeren må bake 18 brød for å kastes og ett til kunden.

Fordi det må bakes så mange brød som bare blir kastet, må mitt brød prismessig kompansere for 19 brød.  Dette fører til at bakeren må skjære ned på råvareprisene  og velge simplere og ofte usunne råvarer.

Så står vi der og velger det billigste av de simple brødene. Slik  er vårt luksusjag, uten dannelse.

Vår luksus består i følelsen man får av luksus ved å kunne velge en blant mange!

Når vi godtar et slikt narrespill, selvom vi derved forringer vår livskvalitet,  viser vi vår tids udannethet! på tross av vår lange almenutdannelse.

Vi vet at vi lager gigantiske hauger av daglig matsøppel i en sultende,  resursknapp verden, men vi ber om enda rikere vareutvalg.

Så, om vi i vår tid forakter hoffets dannelse,  har vi da virkelig ivaretatt og satt i system noen av hoffets elitenykker!

Kirkens idealer

for oppdragelsen av sjelen til  renhet og kjærlighet, og opplysningstidens sannhetssøkende realisme, er det fremdeles rom for dem?

Vi er blitt materialister! Vi overser, eller motarbeider, kirkens åndelige verdier, men kjærlighet vil alle ha.

Og her sliter vi nok litt i vår tid, for alle vil ha kjærlighet, men her er få til å gi den, og spør man folk så er det svært uklart hva man tenker kjærlighet er.

Opplysningstidens idealer har heller  ingen appell lenger! å utforske kunnskapen for kunnskapens egen skyld er blitt en fremmed tanke. Vi studerer for å få en godt betalt jobb, helst en overordnet stilling. Kunnskapen som sådann er blitt verdiløs for oss.

Vi har forlatt  idealet om å søke sannhet ! vi er blitt strateger som tenker fremover:

Vi vil skape  samfunnet slik vi vil ha det i fremtiden.

Hva slags dannelse og hvilke  idealer fremtiden skal vektlegge, legger vi tilrette for nå.

Slik snakker våre moderne samfunnsforskere.

De bryr seg ikke om hva som var, de er opptatt av å legge premissene for hvordan det skal bli i fremtiden.

En får håpe de som bedriver denne planleggingen er dannede mennesker!

Adel og borgerskap,  deres reproduksjon av kirkens og hoffets verdier og deres samfunnsbevarende virksomhet, gir oss en sum av dannelsen, slik historien har overlevert oss det.

Det var den borgerlige dannelse  og deres idealer som ble lagt til grunn for almenskolen, men hvor ble det av arbeiderklassens opprør,  de revolusjonære idealene, arbeiderbevegelsens storhet og kraft?

Hvordan kom de til uttrykk i utdanningen?

Man samlet seg om de demokratiske verdier og den kritiske tenkningen og den kirkelige oppdragelse.

Nettopp, dette kompromiet, denne demokratiske enigheten i norsk politikk, har hatt stor betydning i oppdragelsen:

Alle skulle få del i dannelse ved utdannelsen!

Det var ikke bare de rike og priviligerte som skulle få kunnskaper og dannelse. Arbeideren og borgeren skulle læres opp til samme dannelse og dermed ha like muligheter i livet.

Slik opplever vi i vår tid at tidligere “fiender” samarbeider.

Imperialismen, kapitalismen og arbeiderklassen

samarbeidet om å danne vårt moderne europa.

Imperialismen, dette engelske herrefolksidealet, fortsatte desverre, sterkt pådrevet av Europas fagbevegelse, inn i vårt moderne lovverk.

Når de sammen utformet vår fellespolitikk ! og dermed også vår handelspolitkk overfor U-land, den tredje verden, sørget de for i lovs form, først og tydeligst utformet i Roma-traktaten, å fastholde de imperialistiske idealer “til evig tid”.

I lovs form formulerer vi vår rett til å utnytte andre.

I dette samarbeidet ser vi at arbeiderklassens revolusjonære side er dempet, vi ser at den samhandler og representerer de såkalte “borgerlige” idealer.

Europa har gjort en underlig erfaring:  de ble ikke kapitalsterke ved å utvikle kapitalismen og dannelsen har ikke fulgt utdannelsen.

Dannelsen, den klassiske dannelsen,  representerer fremdeles et klasseskille, men få snakker om det.

Man har ikke , gjennom 13 års skolegang,  klart  å gi alle dannelse.

Hvor finner vi dannelsen i vår tid?

Vi finner den som et forlatt emne  i utdannelsen, som et gjenglemt ekko i oppdragelsen, som en sten i skoen for industri og samfunnsplanleggerne og som et underlig og latterlig fenomen som en sjelden gang opptrer i det offentlige.

Men skjult i vårt  utdannelsesløp er de med de høye karakterene, de som når til topps i Kunnskapsløftets krevende målsetninger, de som har fått, i vuggegave,  en rik og harmonisk mulighet til oppøvelse av det Hernes’ke menneske!

Det er ca fem prosent, kanskje,  i følge deres egne planer.

De senere års skolereformer

viet dannelsen stor oppmerksomhet.

Man ønsket å skape et gjennomarbeidet alternativ til dannelsesidealene  for  å kunne svekke betydningen av skolens kristne formålsparagraf .

Først og fremst skjedde dette ved “Hernesreformen” på 1990 tallet.  Hernes’ dannelsesvisjon er svært utførlig og godt beskrevet i “Broen”.

Dette skriftet fikk god mottagelse!

Arbeiderbevegelsen hadde formet sitt menneskeideal, og dette skulle alle barn i landet formes etter.

Nå ble ikke utførelsen av dette etter forventningene, barnas virkelighet var ikke slik den skulle vært, etter Hernesmodellen.

Nåværende reform, ” Kunnskapsløftet”,  gir oss, om enn noe skjult,  almenskolens nye dannelsesideal.

Forskjellen mellom disse to reformenes idealer og mål,  burde belyses og debatteres.

Hernes beskriver idealmennesket med dets fantastiske evner og muligheter, og de menneskelige kvaliteter og målet for dannelsen ble sterkt vektlagt.

I “Kunnskapsløftet”  kalles mennesket “humankapital”,   en arbeidskraftsvare  som plikter å gjøre seg selv etterspurt på arbeidsmarkedet.

I denne noe pussige verdivurderingen, er det lite rom for personlig dannelse, det personlige  ansvar gjelder her å lykkes i å være en arbeidskraft slik markedet etterlyser den.

Her er det vanskelig å få øye på noen høyere verdier enn arbeid og lønn, og med slike verdier øverst er korrupsjon en logisk følge.  Vi bør drøfte denne sammenhengen grundig, for korrupsjon er svert ødeleggende for et samfunn.

Det er sterke motsetninger i synet på mennesket og på hva dannelsen skal gå ut på,  i våre to siste skoleformer, og enda en ny er under utforming:

I NOU 2000 uttalte Tora Åsland

seg om dannelsen, i forskning og undervisning, at vi må komme videre enn til de klassiske definisjoner:

“En moderne diskusjon om dannelse må derfor se videre enn de klassiske idealene. Den må forholde seg til de helt spesielle utfordringene vi står overfor som mennesker og som fellesskap i et moderne kunnskapssamfunn, og enten vi tilføres våre dannelseselementer gjennom det å kunne eller det å duge. Viktige stikkord her er kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke. Da kan vi fortsette debatten om nytte og dannelse, eller om nyttig dannelse.”

Vi ser at hun setter kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke som de overordnede verdier for kommende generasjoners  dannelse.

Det er viktig å være klar over hvor våre moderne planleggere vil med reformarbeidene sine.

Sterri og Kirchhoff peker i sin kronikk på det udefinerbare ved dannelsesbegrepet og at de såkalt dannede, i kraft av sin høye utdannelse, ofte er svært  autoritære i stilen.

Studentene hevder at dannelsen er en privat sak og altfor viktig til at utdannelsen skal tukle med den.

Dannelsen vil elevene selv besørge på sin måte.

Mens professorene kjemper for dannelsesfaget, kjemper studentene for karakterfrihet i de to dannelsesfagene ex.phil. og ex.fac., for studentene selv ser ikke nødvendigheten av fagene. De ser nødvendigheten av en rask gjennomseiling for å tape minst mulig i sin private økonomi.

Begge parter er likevel enige om at dannelse er en personlig utvikling hos mennesket som leder til aktivt borgerskap, etisk bevissthet og kritisk refleksjon.

Ordet dannelse kommer fra det tyske ordet “bildung” som betyr å gi stoffet en form etter et gitt mønster.

Tora Åsland har satt mønsteret for fremtidens utdannelse frem:

Kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke er de verdier kommende generasjoner skal dannes etter.

Da gjenstår det bare å se hva professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic tenker om dette i sin nye bok.

Det kan kanskje bli noe debatt om dette i det offentlige rom?

Les om boken :

http://www.universitetsavisa.no/forskning/article11492.ece

“St.Tamara” , 800 år etter hennes død.

St. Tamara, kong Tamara og dronning Tamara

Dette er  betegnelser brukt om Georgias store heltinne i Middelalderen.

Hennes historie, og Hamsuns fabulerende gjendiktning av hennes historie, er forbausende aktuell.

Rammene om dronningens liv kan være eksotiske og avleggs, men det flerkulturelle Kaukasus hun hersket over,  bød på konflikter som vi kjenner oss berørt av i dagens flerkulturelle Europa.  Det er særlig møtet mellom kristen og muslimsk tro og livsførsel,  og spørsmål vedrørende en kristen eller en muslimsk stat, som gir de gamle beretningene nytt liv.  Den 22/7 fikk vi smake ekstremvarianten av politisk handling knyttet opp til dette temaet.

Da Hamsuns reiste i Kaukasus, rett før år 1900,  ga han oss, i reiseskildringens form,  korte glimt av den historiske dronning Tamara.  Men det ble ikke med det.  Beretningen om den sterke kvinnen levet videre i hans diktersinn og ble til et skuespill som utkom i 1903.  Det er 110år siden, men skuespillet har fått ny aktualitet.

Boken “I eventyrland”  forbereder oss på det kommende skuespillet med slike små hint:

…” Her står riktignok ennu rundt om i Kaukasien ruiner av kirker fra dronning Tamaras tid (1184 – 1212) og her er også yngre kirker; men muhammedanere i mere eller mindre grad er en hel del kaukasiere den dag i dag…..

…vi kommer til en uhyre borgruin av sten og ler, et kaos av murmasser. Murene er sprukne, men noen av dem rager ennu kanske halvhundre meter op; to av de mange fløyer synes å ville ramle ned hvert øyeblikk. Kanske et av dronning Tamaras mange palasser rundt omkring i Georgien og Kaukasien. ….

…..Vi ser hav nede til høyre, Sortehavet. Batum ligger i en sumpig og usund men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høyt oppe er bjergene hist og her avbrændte  og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger……….Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner ennu på ruinene av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog….”

Før jeg presenterer skuespillet, vil jeg referere

historiens versjon av dronningen, slik den ortodokse kirke fremstiller henne:

Kong Georg III og dronning Burdukhan av Georgia fikk i 1166 en datter, Tamara.  Kongen sa at hun skulle dele trone med ham fra den dagen hun fylte 12 år. Og slik ble det. Far og datter hersket sammen i fem år inntil Kong Georgs død i 1184.

Tamara bar tittelen Konge og Kong Tamara ble,  etter farens død,  enehersker over Georgia.

Hun innkalte til kirkemøte og talte til de geistlige med visdom og ydmykhet:

…” Døm rettferdig, styrk det gode og fordøm det onde. Begynn med meg.

Dersom jeg synder skal jeg dømmes, for den kongelige krone er ovenfra,  som et tegn på den guddommelige tjeneste.

Tillat ikke de mektiges rikdom, eller folkets fattigdom, å hindre dere i tjenesten.

Dere ved ord, jeg ved gjerning,

dere ved bønner, jeg ved loven,

dere ved oppdragelse, jeg ved utdannelse vil ta vare på de sjeler Gud har betrodd oss.

Sammen vil vi fastholde Guds lov, for å unnfly evig fortapelse,

dere som prester, jeg som hersker,

dere som det godes forvaltere, jeg som det godes vokter.”

Kirken og det kongelige hoff valgte en frier til Tamara. Det var Yuri, sønn av Prins Andrei Bogoliubsky.  I Georgia ble han kjent som “Georgi Russeren”, Georg Rusi.

Han var vakker og en dyktig og tapper soldat.

Under hans kommando var georgierne seierrike, men ekteskapet med Tamara avdekket at han også hadde rå og brutale karaktertrekk. Han drakk seg ofte full og oppførte seg dårlig og umoralsk.

Tamaras hoff forviste ham deretter til  Konstantinopel, generøst lønnet.

Det var mange Midt-Østenherskere som ville gifte seg med den vakre Tamara, men hun avviste dem alle.  Hoffet insisterte på at hun måtte sørge for å bevare dynastiet, derfor gikk hun med på å gifte seg for annen gang, men denne gangen bad hun sin tante velge en passende mann til seg. Mannen hun valgte het Davit-Soslan Bagrationi og var en etterkommer av Kong Georg I.

I 1195 ledet Abu Bakr av det persiske Aserbajdsjan, muslimene til kamp mot Georgia.

Under sin kommando forberedte hun hæren til kampen ved å feire en kristen fest. Alle, selv de fattige,  la ned arbeidene sine for å delta i bønn.  Før hun sendte  soldatene i kampen sa hun til dem:

..” Mine brødre! tillat ikke deres hjerter å skjelve for den tallrike fienden, for Gud er med oss.   Stol på Gud og vend deres hjerter til Kristi kors….”

Så gikk hun barbent opp i fjellet til Metekhi Kirken til Theotokos(Maria, Guds mor). Der la hun seg på kne ved alteret og ba uten opphold til hun fikk melding om seier for Georgias hær.

Etter dette seiret de flere ganger over tyrkerne.   Georgia var blitt det politiske overhodet for både kristne og muslimer og mange så på Georgia som en beskytter for hele Kaukasus.

Dette bekymret den Islamske verden.

Sultan Rukn al-Din var overbevist om at en samlet muslimsk styrke var avgjørende for å få makten i regionen.

I 1203 marsjerte han mot Georgia med en enorm hær.

Han sendte et bud til Tamara om å overgi seg. Dersom hun overga seg,  og tok den islamske troen, lovet han å gifte seg med henne, men dersom hun holdt fast på kristendommen ville hun bli en av de mange kvinnene i hans harem.

Dronning Tamara svarte:

” Ditt forslag tar i betraktning din rikdom og hærens størrelse, men du regner ikke med den guddommelige avgjørelse.Jeg setter ikke min lit til hæren eller til verdslige ting, men til Guds høyre hånd og den mangfoldige hjelp av Kristi kors, som du forbanner. Guds vilje – ikke din egen – skal skje, og Guds dømmekraft – og ikke din – skal herske. “

Tamara vant en enorm seier, ikke bare for Georgia, men for hele den kristne verden. Hennes ydmykhet og visdom ble forbilledlig.

En natt hadde hun en visjon. Hun så en trone av gull besatt med juveler.

Da hun nærmet seg tronen for å sette seg på den, ble hun stoppet av en gammel mann. Den gamle var kronet med en glorie.

“Hvem er mer verdig enn meg til å motta en slik ærerik trone? “spurte Tamara.

“Denne tronen er bestemt for din tjenestejente. Egenhendig sydde hun messedrakter til 12 prester.” svarte mannen.

Da Tamara våknet begynte hun øyeblikkelig på arbeidet med å sy messedrakter til 12 prester.

Dronningen arbeidet hardt og sparte seg aldri.

Engang hun kledte seg til fest, meldte det seg en tigger som ba om almisse. Hun ba ham vente mens hun festet et rubinbesatt belte rundt livet. Da hun kom ut, var tiggeren borte.

Dronningen ble fortvilet, for å nekte den fattige almisse er som å si nei til Kristus selv.

Øyeblikkelig tok hun det verdifulle beltet av og ofret det til de fattige.

Dronningen var raus mot de fattige og mot kirken. Hun støttet  byggingen av mange store kirker, både i Georgia og langt utenfor Georgias grenser:  i Palestina, Cypros, Grekenland,  Bulgaria, Makedonia,  Romania, Constantinople og enda flere steder.

Den ortodokse kirke kaller henne St. Tamara. Det er i år 800 år siden hun døde.

Hamsuns skuespill

Handlingen er lagt til hennes samliv med den første ektemannen, og samtidig er rammene for dramaet fra den tid hvor hun hersker over både muhammedanere og kristne.

Slik fremstiller han, i dikterisk frihet,  hennes liv og virke i et tre dagers sjebnesvangert spill.

Hennes første mann, Giorgi, viser sin fortvilelse over at dronningen overser ham og sitt ubehag ved å være sin kvinne underlegen.  Hamsun har sympati for ham og lar ham utvikle sine “onde” planer, som vi forstår skal tjene kjærlighetens hensikt, men som innebærer en betydelig risiko for dem alle.

Det andre dramatiske elementet fremstilles ved krigsfangen, Khanen av Tovin, som Giorgi har tatt til fange. Det er møtet mellom de to herskerne, en ung kristen dronning og en ung muslimsk khan, som er hovedtemaet i stykket.

Kirkens menn, abbeden og prioren, bistår med råd og samtale. Dronningens tjenerinner, særlig Fatima,  som også er muhammedansk krigsfange  bidrar til å øke dramatikken.

Stykket har tre akter, en for hver dag,  hvor Hamsun gir oss en dyptgående innlevelse i temaet.

Han gir oss en herlig tolkning av Tamara, og man merker løytnant Glahns ånd spøke i alle de store karakterene. Det  er interessant å se hvorledes Hamsun behandler og menneskeliggjør de religiøse spørsmålene i stykket.

Her er en liten smakebit fra Prins Giorgis onde plan:

Prins Giorgi: Jeg har ingen annen enn deg, jeg tror på deg. Du skal bringe Khanen av Kars et brev.

Abbeden:       Jeg vil gjøre det da du ikke har noen anden som du tror på. Men betenk deg, Prins Giorgi.

Jeg bæver for deg at du søker med lys og lykt efter din undergang.

Prins Giorgi: Så være undergangen meg velkommen. Jeg gjør det i min nød.

Jeg har betenkt meg i mange mørke år og gjør det ikke mere.

Eller har du i hele din lærde hjerne et andet råd for meg?

Abbeden:       Det er en farlig plan. Men vil du være konge må du våge meget.

Prins Giorgi: Konge? Jeg vil ikke være konge.

Abbeden:      Vil du ikke være konge?

Prins Giorgi: Nei.

Abbeden: Vil du ikke erobre dronningens land og sette deg selv på tronen?

Prins Giorgi: Du feiler. Jeg vil erobre dronningen.

********

Om både språk og ytre rammer er noe fremmede, anbefaler jeg å bruke tid på både historiens og Hamsuns tolkning av Tamara.  Hun skaper dybde i vår ofte lettvinne omtale av kulturelt mangfold.

Gulltørst, penger og verdens første streik!

Pengekjærlighet er en rot til alt ondt.

Denne opplysningen og påstanden kommer både fra NT og våre gamle norrøne legender .

Ordet pengekjærlighet er på gresk “philarguria”, phil=kjærlighet og arguria=sølv, og det gir en pussig asossiasjon til en av våre historiske legender:

…”PillarGuri, en ung jente fra Kringen i Gudbrandsdalen, sto i 1612  på “Pillarguritoppen” og så skottene, en innleiet hær svenskene brukte, komme gjennom dalen. Da blåste hun i lur og varslet bondehæren.  Derfor heter det at det var Pillarguri som stanset skottene …”

Når man tenker på skottenes rykte, som et folk av gjerrige “onkel Skruer”, blir slike historier husket for sin morsomme dobbeltbetydning.

Penger er ingen ny oppfinnelse, men en svært vellykket en.

Det ser ut til at ingen blir lei dem, eller finner dem gammeldagse og uinteressante.

Dengangen Fader Abram dro fra Ur i Kaldea og kom til Kana’ans land, var det vanlig å handle med sølvpenger. Han kjøpte Efrons mark i Makpela for fire hundre sekel sølv, og så presiseres det at det var “slike”, altså sølvstykker, som var gangbare i handel. Og han fikk skjøte på eiendommen.

Da Abram var 99 år inngikk Gud en pakt med ham. Pakten skulle gjelde for enhver i hans hus, både den som var født hjemme og den som var kjøpt for penger.

Abram, som kom fra Mesopotamia, hadde denne eldgamle kulturens høyt utviklede handelskultur med seg, men her ser vi at de kunne handel i Kana’an også. Kana’an betyr “kremmernes” land.

Josef la hele Egypt inn under Farao ved å kjøpe opp alt korn i de gode tidene, for så å selge det tilbake i hungersårene. Slik kom også Josefs brødre for å kjøpe korn og Josef lot dem få med alle pengene tilbake. Da de neste gang ville kjøpe korn, tok de pengene med til ham og sa :” …Se, da vi kom til herberget lå enhvers penger øverst i hans sekk, våre penger med sin fulle vekt….” Shekel, som var ordet for penger,var samtidig vektenheten.

Vi ser at ordningene med pengestykker med riktig vekt for handel, var vanlig for 4000 år siden.

Så langt tilbake som vår historie går, er det spor etter handel, kontrakter, avtaler og penger.

Mesopotamia, Kana’an og Egypt hadde alle ordninger med “gangbar mynt”.

Vi lærer ikke så mye om økonomien i oldtiden i vår vanlige skolegang. Historien er sjelden vinklet slik at økonomien er i fokus.

I vår nordiske tradisjon er det økonomiske betraktninger som  uttrykker de store omveltningene i samfunnet. Det er kort, men malende uttrykt ved legenden om Gullveig og legenden om Frodefreden.

Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, sier den gamle legenden, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.

Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.

Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.

Slik sang Ovidius:

I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden  bloddryppende til den himmelske Astre’en.

Og, ikke uventet, finner vi histories første spor  nettopp i gullgruvenes tegn.

Om Edens hage heter det i Gen 2 ,10-12:

“…Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den seg i fire strømmer. Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull. Og gullet i dette landet er godt; der er bdellium og onyx-stenen…”

Det gamle Egypt, forteller Grimberg,  hentet sitt gull fra fjellene mellom Nilen og Rødehavet og der hadde de rensket fjellet grundig for dette edle metallet. Fra Nubia hentet de også gull i store mengder. Tutmose 3. forteller at bare i hans tid ble det hentet 3500kg gull derfra.

Gullgruvene i  lå 17 dagsreiser inn i den glødende varme og vannløse Nubiske ørken. Her har man funnet gruveanlegg fra gammelegyptisk tid, med dype sjakter som følger de slingrende veier til den gullførende kvartsen. Her er sisterner og hundrevis av stenhytter med håndkverner av granitt hvor gullkvartsen ble knust. Siden ble gullet vasket ut av den knuste kvartsen på stenheller som lå på skrå.

“Dette stedet”,  sier Egyptologen Erman, “..har vært vitne til scener av menneskelig elendighet som få andre steder på jordens overflate. Arbeiderne var faraos fanger som arbeidet til de bukket under i varmen. Nakne, lenket og bevoktet av Nubiske soldater uten håp om avløsning. Ingen brød seg om hva som skjedde med dem. Både syke, kvinner og oldinger ble drevet frem av oppsynsmannens stokk. Døden var det eneste de hadde å håpe på.”

Transporten av gullet de 17 dagsreisene til Egypt tok livet av både folk og lastedyr. Det er tydelige forsøk på å lage brønner langs denne veien, men de fikk ikke så mye som en dråpe vann i dem.

Ingen ting kunne dempe Egyptens uutslukkelige  gulltørst!

Egypt hadde også kobber, men ikke sølv og jern. Derfor var sølvprisene i det gamle Egypt høyere enn gullprisen inntill handelen hadde utlignet denne sølvmangelen.

Når man ser de gamle gull og sølvgjenstandene får man ganske høye tanker om deres dyktighet i å bearbeide dette metallet.  Det må være kunnskaper fra en langt eldre utviklet handverktradisjon vi ser i disse utsøkte arbeidene.

Men det ruget en forbannelse over gullet og edelstenene! Tusner av forbannelser lå i de vakre smykkene som prydet dronningens hals og armer.

Da Ramses bygget de store templer,  hentet han stener til dette arbeidet i sandstensbruddene syd for Tebe.

Han hadde over 3000 mann i arbeid og han lar oppskrive hvor godt han behandlet sine arbeidere.

De fikk utdelt brød, oksekjøtt, stek, fisk og alle slags grønnsaker i ubegrenset mengde. Og hver måned to lindrakter hver. “Forat de skulle arbeide med kjærlighet i hjertet for Hans Majestet”.

Arbeidet var ordnet på militært vis. Arbeiderne var delt i grupper under befaling av hver sin arbeidsformann.

For hver mann ble det opptegnet i en annmerkningsdagbok hvilke dager han var borte fra sitt arbeide. Grunnene sto også oppført. Oftest sto det syk, men der var også grunner som:

Stukket av en skorpion, for å rake håret av hodet, for å ofre til Gud.

Det hendte og at det sto oppført ” lat” som årsak til fraværet.

Arbeidernes lønn var i natura: Korn, fisk, olje og øl. Av og til klær.

Det hendte de fikk mer på festdager, men det hendte også at det ikke kom noen form for betaling.

Da klaget arbeiderne, og hjalp ikke det, streiket de.

Dette er verdenshistoriens første  “arbeiderbevegelse”,  så langt tilbake som vi har historisk kjennskap til det.

Nå hadde ikke alltid Ramses 3. skylden, for mye av det han leverte ut til arbeiderne ble hengende hos mellommennene.

Fra en dagbok derfa beskrives det:

“.. En dag brøt arbeiderne med koner og barn  gjennom de fem murene som omga dødsbyen, og skrek:

“Vi er sultne, det er gått 18 dager!”

Dermed satte de seg ned bak tempelet, som lå utenfor murene. Betjentene ropte til dem:

” Kom inn igjen!”

Men de sultende ble lurt og neste dag brøt de seg ut igjen. Så ble det nye forhandlinger, og arbeiderne klaget:

“Vi er drevet av sult og tørst. Vi har ingen klær, ingen olje, ingen fisk,  og ingen grønnsaker! Skriv derfor til farao, vår nådige herre, at han må gi oss noe å leve av!”

Da ga man dem korn for den måneden som var gått, men neste dag brøt uroen løs på nytt, selve politisjefen kom, han beordret dem tilbake til arbeidet og brukte mange eder og forbannelser mens han sa:

“Gå og ta deres verktøy! Jeg vil føre dere til arbeidet.”

Da ble det streik!  En arbeider sa:

“Ved Ammon, ved farao, ingen skal få dratt meg dit i dag!”

Dermed toget arbeidsskaren igjen ut av byen og leiret seg i en landsby i nærheten. Og embetsmennene som prøvde å forhandle med dem fikk stadig det samme svaret:

“Vi vil ikke komme!”

Og de streikende la til:

“Sannelig – det handles meget ille i denne faraos by!”

I følge dagboken var dette helt vanlig. Neste streik kom 11 dager senere. Og slik fortsatte det. De sultne arbeiderne fikk aldri sin rett.

Men streikingen ble etterhvert mer organisert og planmessig og førte oftere fram.

I streiketider som vår nåværende fagbevegelse har ført oss ut i,  kan det gjøre godt å tenke over hvor urgammel denne  skikken er.

Gulltørsten, pengestrømmens forbannelse og streikene  har fortsatt uendret opp gjennom historien og viser oss fortsatt hvor sanne de gamle legendene er.

Men vær obs på mellommennene!

“Kjære landsmenn”! En “skål” for dagen!.

Kjære arbeiderbevegelse!

Helt fra mine første leveår, har dere vært fremmede for meg.
Nærmiljøet,  der jeg vokste opp, var preget av det “gamle venstre”,  og de få gangene jeg hørte om dere, var f.eks. 1. mai.

1.mai var en hyggelig dag hvor alle var ute og gjorde vårarbeider av mange slag i hagene sine.

Det var utekaffe, grilling og naboprat og vi, ungene, lekte og hjalp til ettersom det falt seg.

Noen få, fjerne naboer dro pyntet til forsamlingshuset.

Vi tenkte ikke over det, men om en av oss spurte hva de skulle, siden de hadde pyntet seg, hørte vi fra de voksne små kommentarer om at “de feiret dagen”. Mer ble ikke sagt.

Utover dette var ikke partipolitikk noe tema i seg selv.

Det politiske mangfold møtte jeg etterhvert, først og fremst gjennom avislesning.

Jeg lærte hva partiene mente i ulike saker ved å lese deres aviser. Slik var det dengangen, vi hadde partiaviser.

Det var først da det gikk opp for meg at mye av de voksnes småprat og  samtaler var ulike bearbeidinger av nettopp disse dagsaktuelle sakene partiavisene skrev om. Man kunne lese hva de forskjellige partiene mente om samme politiske sak.

Noen kommenterte med enkle ord, noen begrunnet mer, andre spurte.

Det viktige for meg i ungdomsårene var ikke så mye innholdet, eller den politiske retningen de hadde i sine samtaler, nei, det som ga verdi til min forståelse av voksenverdenen var samtalen!

Samtalens retning var å belyse en sak med alt man visste om den, trekke det frem, se på det, kommentere det.

Man var genuint interresert i samfunnsdebatten, sakene og omstendighetene.

Ved overgang til høyere utdanning møtte jeg ml’erne.

Jeg møtte dem før jeg egentlig fikk øye på selve arbeiderbevegelsen. Det var selvsagt fordi de stakk seg frem, dengangen.

I kryssilden fra deres krigerske fremstøt mot kapital og religion, og unge høyres forsvar av det samme, måtte alle stå til regnskap for hva de mente.

Det var mange sterke følelser i brytningen mellom disse to politiske motsatsene, hippibevegelsen og kristenmiljøene, få fikk gå upåvirket.

Jeg merket meg at den trangen jeg hadde til “normal” samtale om tingene, ikke var så normal.

Jeg fant meg selv, blant disse politiske “krigsfronter”,  i et slags partiløst sentrum, og jeg merket meg at min trang til å beskytte det jeg oppfattet som  demokratiske verdier, hadde sine røtter i barndommens opplevelse av de voksnes samtaler.

Jeg var langt inne i voksen yrkesaktiv tilværelse før jeg møtte selve arbeiderbevegelsen.

Første møtet var med fagbevegelsens sterke tvangsmidler mot den som ikke var fagorganisert.

Det var skremmende.

Jeg opplevet det som en ond maktarroganse at man i tillegg til tvang,  forfulgte og mobbet den som ikke  var “solidarisk”.

Jeg brukte lang tid i mitt forsøk på å forstå dette fagforeningsvesen.

Jeg forsto arbeidernes trang til å beskytte seg mot å bli utnyttet som dårlig betalt arbeidskraft, men jeg forsto ikke deres trang til å straffe den som ikke organiserte seg.

Jeg forsto at deres organisasjon var en mektig beskyttelse for arbeideren, og at den var pådriver for mange gode reformer som tjente arbeideren, men jeg kunne ikke forstå den voldsomme anstrengelsen hver vår for “høiere lønn”.

Det årlige lønnsoppgjør avdekket hver vår et monstrøst “pengeslukerdyr”, som, om den ikke fikk sin årlige lønnsvekst, kunne velte industrier og knuse samfunnets institusjoner og arbeidsplasser.

Det var et årvisst maktskuespill hvor arbeisgiveren i sin “gyldne rustning” måtte ut å “fore dyret” eller “kjempe til døden”.

Som et skuespill, en rite, hvor fremførelsen består i å vise makt:

Dette store “dyret” har arbeidernes røde fane,  og “dyretemmeren” bærer kapitalismens blå rustning.

Forhandlingene følges med spenning fra time til time. De enorme konsekvensene av streik ,og “det som verre er”, fjetrer publikum.

Etter maktdemonstrasjonen er alle parter fornøyde: ” jern og metall”  har forhandlet frem kr 2,50 tillegg pr arbeidstime, og har med det lagt lista for neste slag.

Bevares, ritualer har sin verdi! Men som dere ser har jeg ikke forstått dette slik man kanskje bør forstå det.

Hvordan bør man forstå det?

Fra arbeiderrevolusjonens første kamper i Europa, har man brukt det enorme våpenet, streik.

Med dette voldsomt virksomme våpen, har man hatt fremgang, hevet arbeiderens levestandard og selvfølelse, og fundamentert det gulvet arbeiderklassen står på.

Da industrien tiltok, skapte den mange arbeidsplasser.

Folk som ikke eiet jord eller drev håndverk, arbeiderklassen, økte. Det var handelsstanden og fabrikkeierne som ble rikere, mens arbeideren var og ble fattig.

Borgerskapet vokste seg rikt på bekostning av arbeideren, slik økte naturlig nok den revolusjonære forbitrelsen.

Revolusjonen som brant i Europa var, og manifisterte seg i, de mange og langvarige streiker hvor man viste sin styrke for å få sin rett.

De ville ikke bekjempe kapitalen, for det var kapitalen som kunne skape industri og dermed arbeidsplassene.

En arbeider må ha arbeid.

Derfor var det bare en større del av det utbyttet de var med på å skape,  som de  sloss om.

I denne årlige rituelle lønnskampen ser man  at rebellen, villdyret, er et tamdyr. Han er hunden som må ha en herre.

Derfor sier han selv, i sin praktiske politikk:  “Utdannelse! Det er det viktigste av alt!”

Så intenst sier han det at jeg tenker:  De vil skolere seg ut av arbeiderklassen! Bli ledere, eiere og forskere så de også kan overta makten i samfunnet, makten og kapitalen!

Det er slik de skapte vårt “Utopia”, den Europeiske Union.

Mellomkrigstiden, som var fagbevegelsens glanstid, la grunnlaget for de løsningene den store systembyggeren, Monnet, skapte etter krigen.

Verden trengte kull for å gjennoppbygges etter krigen, og Europas store kullområder lå i Tyskland.

Monnet, det franske organisatorgeniet, så at en ny krig raskt ville komme om ikke alle kunne få tilgang til det tyske kullet.

Først skapte han en overnasjonal avtale mellom seks europeiske land om disponeringen av kullet i Ruhrområdet. IAR.

Så samlet han styrkene i Europas fagbevegelse,til en overnational kull og stålunion.

I 1952 overtok den  IAR og Monnet var deres leder.

Fra denne lederposisjonen skapte han Romatraktaten, EFs grunnlov, Eus første traktat.

Den inneholdt de 4 friheter: Fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.

Og den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmurene.

Her vinner fagbevegelsen.

Under Monnets ledelse går fagbevegelsen fra å være Europas rebell,  til å bli Europas håp!

Monnet fikk fagbevegelsen  i allianse med erkefienden, kapitalen! fra å sloss mot kapitalkreftene, til å samarbeide med dem.

Nå skulle de  tjene hverandres sak: Trygge et felles marked for deres produkter.

Hverken kapital eller arbeidsplass er trygge om ingen  etterspør deres produkt.

Det var en utrolig allianse, men ved nærmere ettertanke, forståelig.

Begge parter var trette av de voldsomme streikene som bare evnet å utarme begge parter.

Begge parter ønsket seg rolige, forutsigbare forhold, og dette klarer Monnet å sette rammene for i sine planer.

I Europa har traktat fulgt traktat, Monnet er død, EKSF, det Europeiske Kull- og Stålfellesskap, hadde i 2002 oppfyllt Monnets 50årsplan!

Da  overførte de, etter planen,  sine funksjoner, oppgaver og sin makt til Unionen.

Jeg vil i min tale i dag skåle for Monnets evner! og spørre oss alle:

Det jerngrep fagbevegelsen har i Europa, er det godt?

Det er ikke arbeiderbevegelsens partiprogram vi møter i Europapolitikken, men grunnfjellet i industrisamfunnet:  Unionen av arbeidskraft og kapital for å skape “markedet”.

Fellesmarkedet, som det betegnende het før.

Noen, du og jeg,  må jo kjøpe varene for å holde liv i industrien!

Altså må man skape best mulige forhold for markedet(oss)!

For du og jeg er arbeidskraft og forbrukere! Vi er de fastlenkede, som uavlatelig trekker spillverket i industrisamfunnets tredemølle.

Jeg tenker  på mine barndomsminner av bråtebrann og de voksnes småprat og samtaler. De hadde det ikke så travelt med å forbruke ressurser, nei, de fikset og reparerte, pusset opp og vedlikeholdt alt i hus og hage.

Jeg må innrømme det, jeg klarer ikke å gripes av industrisamfunnet og dets målløse bruk av ressursene.

De lager ting og selger det for å tjene mest mulig.

Nyttig eller ikke, det er underordnet.

Selger selger ikke, det er overordnet.

Det er en korruperende kamp hvor man konkurrerer om å selge mest.

Den rike vil bli rikere, den store vil bli større.

De engasjerer verdenseliten innen forskning og rådspør de dyktikste økonomer mens de gnikker og gnur på “materien” som “Alladin på sin lampe”, og den eneste “ånden” de finner er begjæret etter den stadig økende fortjensete.

I denne kampen utnytter også de arbeideren, de vil helst bruke arbeiderne utenfor fellesskapet, der deres egne lover ikke kan nå dem.

Og når en av samfunnstaperne ber NAV om et brød, gir de ham det ikke.

Vil du spise, må du ha en jobb! sier de. For å få en jobb må du stadig holde deg konkurransedyktig, sier de. For å holde deg konkurransedyktig må du stadig utdanne deg, sier de. For å utdanne deg må du være flink, ikke dum eller syk, sier de.

Og mens de utprøver alt dette hos ham,  lar de ham sulte.

Det er ikke lenger rom for dumme, syke og tafatte folk, folk  som gir seg!

Nå er de blitt det de dengangen bekjempet. De er på parti med sin gamle fiende.

Kan vi kanskje vente en ny revolusjon?

Ikke fra de dumme og syke og svake, de som får nei fra NAV vil bare dø ut.

Kanskje fra de nye, fremmede arbeiderne?

Nei, de som får arbeid gjør ikke revolusjon.

Kanskje bare noen få, slike som meg, noen utilpassede romantikere, som går rundt i hus og hage og snakker med Gud,  stopper ullsokkene sine og reparerer utedoen!

Ikke store trusselen.

Kjære arbeiderbevegelse! Gratulerer med dagen!

Den som har lært langtidsplanlegging av Monnet,  skaper fremtiden.

Skål.

Et glimt av massemorderen, fra retten 19 april.

I dag fikk vi et glimt av massemorderen.

Selv om vi var forberedt på at han kom til å skiokkere oss, og selv om vi visste hva han hadde gjort, ble vi dypt rystet.

Han fremsto med ett som skremmende og umulig å forstå.

Vi har fulgt ham noen dager, mens aktors spørsmål har ført oss gjennom hans motiver og forberedelser frem til ugjerningsdagen.

Han har lest sin forklaring på hvorfor han ble drapsmann  og han er blitt spurt om sitt manifest.

Ordene hans blir vurdert av mange, rettsaken følges nøye  rundt om i verden, og vår felles holdning har vært som aktoratets:  Vi tror ikke noe på deg!

Da har vi ment hans motiver! for mordene vet vi han har gjort.

Absurd nok forsøker vi å distansere oss fra massemorderens motiver!

Det spesielle ved motivene hans er at vi alle føler oss berørt av dem!

Morderens motiver er hans personlige forklaring på hvorfor han drepte, hans rettferdiggjørelse av drapet, hans bevis på hvorfor han ikke kunne handle anderledes.

Motivet er hans kontakt med  virkeligheten, hans grep om den, slik at den ytre, moralske verden ikke kan nå ham og  hindre ham i å utøve de onde gjerninger han ønsker å gjøre.

Morderen forstår seg selv og sine handlinger i lys av motivet.

Motivet er hans konstrunksjon, som et overbygg over ugjerningen, slik at han selv skal tåle å gjøre det han gjør.

Aktoratet skal dekonstruere dette, slik at morderen ser sine gjerninger uten sitt forsvar!

Det er for morderen så utålelig at reaksjonene kommer frem, blir synlige.

Det er sjelden en morders motiver får så stor oppmerksomhet som i tilfellet ABB.

Han har kledt sine mord inn i en politisk ramme som er høyaktuell for store deler av verden.

Den politisk undertryktes rettferdige handlinger, rebellens rolle, heltens!

Aktoratets holdning er: “Vi tror ikke på deg”!

Aktor spør for å avsløre for morderen at hans logikk og verdensbilde ikke holder,  de  skal ” kakke hull på” hans vrange selvbilde.

Vi, tilskuerne, følger denne drakampen mellom tiltalte og påtalemundighetene, mellom aktors spørsmål og ABBs svar.

Det er finurlig at ABBs motiver berører oss alle, enten vi er for eller mot innvandring, enten vi er politisk høyre-  eller venstresympatisører.

Vi gjenkjenner endel av hans motiver og sitter derfor med mange ulike spørsmål selv, men vi kan ikke se at en kjent politisk problemstilling som ABB  henviser til, på noen måte står i forhold til massemordene!

Vi vet at alle sorter demonstranter kan, for å bli hørt, ty til mange krumspring for å bli sett av mediene!

De kan demonstrere, utøve uvanlige handlinger,  for å få sakene sine på trykk, men massemord hører ikke hjemme i denne kategorien.

Politiske massemord er vårt land fremmed.

Vår massemorder vil starte en millitant arme, han vil bygge en korstogsorganisasjon mot Islam.

Javel.

Jeg lytter og distraheres av at spørsmålene mine søker svar på de reelle politiske kjennsgjerningene for min egen orienterings skyld.

Når han forklarer hvorfor han valgte å drepe eliten og ikke muslimer, viser han til “Benjamindrapet” som eksempel på en mislykket strategi!

Han viser til strategiske valg, til hensiktsmessigheten! ikke til personlig hat.

Når aktor gjør litt narr av at han gir våpnenet sitt et navn, svarer han med en historisk begrunnelse og viser til at de norske krigerne i Afgahnistan også gjør det.

Jeg tenker da at det var “Moses og Aron ” som senket Blucher¨i april 1940, og undrer meg over aktor.

Slik opplever vi rettsaken som et vekselspill mellom det som skjer og egne referanser for å skjønne det som skjer.

Men aktors  spørsmål tjener ikke mitt behov for å få bekreftet, eller avkreftet,  de politiske realiteter, heller ikke mitt behov for å få alle sider ved de politiske referanser  belyst.

Aktor skal dekonstruere ABBs forklaringskonstruksjon, ikke for å avsløre de politiske forhold, men for å avkle ABBs mord i Abbs øyne, slik at ABB selv konfronteres med sine mord uten sitt forsvar.

Jeg hører mange journalister også spør om ABBs opplysninger er etterforsket, om de kan refereres til som fakta.

Slike spørsmål avviser aktor med at de ikke tar stilling til det, det er det politiet som eventuelt etterforsker.

Og jeg irriteres faktisk over at jeg må forholde meg til to sorter tro:

Aktors tro på at ABB tar feil, og ABBs tro på at han har rett.

Ville ikke aktor stått sterkere om flere forhold hadde vært etterforsket? Så kunne aktor sagt til ABB hva fakta i saken er, og slik motbevist ham i alles øyne.

Men vi får ingen avklaring på de virkelige forhold, det er ikke aktors hensikt.

Aktors hensikt er bare å avsløre ABB for ham selv.

ABB skal bare dømmes etter mordhandlingene, ikke etter sine motiver, eller politiske tanker.

I dag, torsdag den 19 april,  fikk vi et glimt av massemorderen.

I dette glimtet så vi avgrunnen, Ginnungagapet, og ble rystet!

Vi hadde vært så opptatt av motivet! det er tross alt gjenkjennbart, forståelig, engasjerende!

Men så kom spørsmålene om selve mordene.

Den veltalende massemorderen viste  frem sine ugjerninger, tegnet et malende bilde av alt han hadde tenkt å gjøre, og beklaget at han ikke hadde klart å gjøre alt sammen.

Han forklarte detaljert om alle strategiske vurderinger og at han ville gjort det samme igjen.

Jeg merket meg spesielt at han brukte dataspill som både mental trening og perfeksjonstrening, og at han vurderte disse spillene til å egne seg særlig godt til det.

Ja, han så på spillene som en nødvendig trening for å sette seg selv istand til å utføre det han hadde bestemt seg for.

Jeg skrev rett etter 22 juli om  Dave Grossman, professor i  både militærvitenskap og psykologi  og forfatteren av boken “Stop teaching our kids to kill”.

Hans erfaringer som sakkyndig i massedrap og drapspsykologi er kanhende viktig at vi tar konsekvensen av!

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen “trygt” under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

ABB tillegger disse spillene stor betydning!

Han brukte dem bevisst til å klargjøre seg for å klare å utøve massemordene.

Han hentet sine motiver fra politikken, svært dyktig utført, men helt avhengi av internett i både teoretisk og praktisk planlegging.

Deretter brukte han dataspill for mental trening og ferdighetstrening.

Vår moderne tid har unike hjelpemidler til den som vil det onde!

Det er fint at noen bekymrer seg for om barn får høre noe fra rettssaken, men jeg må si at jeg bekymrer meg mer over hva  barna omgåes av voldsfilmer og spill!

De er kanhende langt mer forberedt på ABBvold enn vi er.

Hamsun, fra Dag Frølands minnebok.

Dag Frøland har satt dype spor i vårt kulturliv med sin humor og medmenneskelige varme.

Over 2000 tekster drysset han utover landet vårt frem til han døde for et par år siden.

Sangen jeg har stoppet ved  ble laget  som en kommentar til  debatten som fulgte boken “Prosessen mot Hamsun”, av Torkel Hansen.  Og sangteksten er en vakker kjærlighetserklæring til den gamle forfatteren, med en dyptfølt bønn om at vi nå må kunne tilgi.

Boken, som kom 1979, skapte debatt dengangen,  og utrolig nok, debatten rundt Hamsun har stadig blusset opp.

Sangen til Dag Frøland burde vært gjennomgangsmelodien i Hamsunåret (2009)!  men nå får den stå som et minne fra Dag Frøland i en sak som vi ennå ikke er ferdige med:

Vi snakker så pent om å møte ABBs politiske massemord med kjærlighet og ikke hat.  Hvordan kan man tro på det hvis man ikke engang kan tilgi en forfatter at han tenkte noen “feil” tanker?

Vår store, internasjonalt kjente forfatter ble på sine gamle dager av offentlig oppnevnte psykiatere erklært å ha varig svekkede sjelsevner.  Så vi er kjent med politiske psykiartirapporter, og pinlig er det å høre på dem.

Lytt til Dag Frølands kloke og gode tekst:

http://www.youtube.com/watch?v=UOrCp5ySwf0

• 
  
• “Til Knut Hamsun” – Dag Frøland lyslevendedag 1,482 views 2 years ago Dag Frøland hyller Knut Hamsun. HAMSUN PÅ NY fra Frøland-revyen BRØD OG SIRKUS 1979/80 på Chat Noir. Tekst: Dag Frøland

En kurv påskeegg : 8. ” Død er døden”

” Ingen har større kjerlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner… “  sa Jesus.

*****

Rett før han døde sa han: ” Det er fullbragt.”

Josef av Arimatea og Nikodemus tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd.

På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri noen var blitt lagt i;  der la de Jesus.

Så veltet de en stor sten foran åpningen til graven og Pilatus sørget for soldatvakt ved graven, så ingen skulle stjele ham og si at han var oppstanden.

Men han sto opp fra de døde og etterlot en tom grav.

****

Nå vandrer vi i tro.

Platon skriver i en samtale mellom Sokrates og Kratylos at soma (et greske ord for kropp) => sema (et greske ord for grav) => sema (et gresk ord for symbol og tegn) ja, at navnet for tingen uttrykte sannheten om tingen, at navnet er en  allegori for tingen.

Jeg tenker litt på det mens jeg går ute i natten.

Himmelens mørke blåfjell hvelver seg over meg og jeg vet jeg er bergtatt.  Jeg er fange her i “Berget det Blå”  helt til dagen bryter frem.

Platon forklarte virkeligheten med en hulelignelse.

Hulen er  mørk, men fordi det er et bål der ser vi skygger av vår virkelighet rundt på huleveggene.

Den som da ser dagslyset utenfor hulen kan ikke forklare det for dem som sitter i mørket og ser skyggene.

Det er en fin liknelse.

I årtusner har mennesker anstrengt seg for å tolke bildene i tilværelsens store hulevegg,  zoodiakens mange bilder og religionenes store myter  som gir oss brokker av  underlige drømmebilder.

Men når solen stiger opp vil alle se  hvordan alt virkelig er. Da er ikke tolkninger nødvendig, for nattens drømmebilder er forsvunnet.

Nå er vi i natten.

Og i natten søker vi dagens lys i de mange lysvitner på hvelvingen.

 

Jesus sa til Peter: Dit jeg går kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden.

Paulus sa til Romerne: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden.

Og :  Er vi død med Kristus så tror vi at vi også skal leve med ham.

Og : Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst tilskue idet han viste seg som seierherre over dem på korset.

Kirken sier i sin trosbekjennelse at Jesus i sin død for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Johannes på Patmos så en som liknet en menneskesønn, en som kommer med skyene, han som er Alfa og Omega, som var og er og som skal komme igjen.

Han sa til Johannes :…..” jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og  dødsriket.”

 

Nå vandrer vi i tro.

Som Abram tror vi på Guds løfter.

Troen regnes også oss til  rettferdighet; en rettferdighet i nådens og kjærlighetens tegn.

Loven gir også rettferdighet: Gjør loven og du skal leve! Rettferdigheten er fortjent!

Det var de to veiene til samvær med Gud.

Den nye pakt oppfylte loven. Den ble ikke opphevet, men oppfylt.

Kjærligheten  er den nye pakt, er lovens oppfyllelse.

Kjærligheten er summen av loven.

Er vi fri fra loven? Ja, fra den loven som krever, dømmer og dreper er vi frie, men Jesus sa :

Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre.

Kjærligheten søker ikke sitt eget, men den annens beste.

Kjærligheten håper alt, tror alt, tåler alt.

Kjærligheten jager frykten ut. Frykten hersket ved døden.

Kjærligheten er sterkere enn døden.

På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.

Kjærligheten er lyset og livet.

Oppstandelsen er den nye dag som kommer. Da ser vi alt! unntatt nattelysene.

Neodarwinistenes “sentrale dogme” var feil…

“Før trodde vi vår sjebne var i stjernene, nå vet vi at vår sjebne er i genene,” uttalte genforskeren James Watson til “Time”1989.

Dag O. Hessen ga i Ekko en glimrende oppsummering av gentroen i dag.

I etterkrigstiden har troen på genenes allmakt dominetrt i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.

Den 11 februar 2001 var grunnlaget for denne gentroen fjernet.

Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet.

Neodarwinistenes tro, på at genet er organismens oppskrift, var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.

Nå er dette over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og seiglivede, som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori “beholdt” man den gamle, selvom den nettopp var bevist å være feil.

Man ville beholde den gamle troen inntil man hadde “tillempet” det neo-darwinistiske til de nye funnene, slik Fisher engang hadde “snekret sammen” det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.

Derfor ble man en tid etter HGP, Humant Genom Prosjekt, tause, i påvente av en ny “tillempning” av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.

Slik Francis Crick og James Watson mfl, som tidlig på 1950tallet kartla oppbygningen av DNAet, ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.

Crick skapte selv betegnelsen “Det sentrale dogmet” og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen “On protein synthesis”1958: (uthevelsene er satt av meg)

“…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.

Det han sier her er den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .

Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program.

Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og også siden.

Crick sa det så sterkt og tydelig:

“……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….” sitat slutt

Med dette vitenskaplige dogmet som fundament, startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:

Å kartlegge det menneskelige genom.

Dermed knyttet det seg enorme forventninger til prosjekt HGP, ledet av HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.

Francis Collins kalte Hugo for…” det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…”

Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.

Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.

Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et “kappløp” mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.

Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.

I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.

Var arbeidet mislykket? Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres “gentro” stemte ikke med forskningsresultatene.

Dogmet deres viste seg å være feil.

Harpers Magazine, febr 2002, oppsummerer slik:

“… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta. Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…” sitat slutt.

Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics, forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:

“………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….” Sitat slutt.

Så ble det lenge taust om saken.

Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.

Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks “sentrale dogme” bort, gentrofundamentalistene, som straks ville “nytenke” dogmet, så det kunne “tilpasses” de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at de valgte en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.

For de ønsket og ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.

Tro er ikke lett å kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til å avskaffe den.

HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å “tilpasse” funnene om det hadde vært mulig!

Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele faget på nytt.

Etter HGP finnes det ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange nye forskningsresultater.

Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle “gentroende” fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt, for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!

Ja, selv om man ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?

Derfor er det svært gledelig og befriende når Dag O Hessen selv oppsummerer denne historikken i radioens program Ekko.

Dette har vi ventet på!

Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer, sier noe om at flere ulike dogmer får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi lar dem få fotfeste, f.eks.:

Gentroen og dens motpol, som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to er vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.

Troen på at “bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter” er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.

En drømmesituasjon for politiske virkelighetsskapere hvor det å “ha makta” og å “forme verden” etter ønsket ideologi er viktigst.

Disse “trosretningene” er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.

Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe.

Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene kunnskaper.

Den menneskelige dannelse er mest dyptgripende i erkjennelser av hva som er.

Man , ikke bare “tåler å stå” i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.

Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og å stå uredd opp for dem, har man muligheten til å gjenfinne opplysningstidens idealer om vitenskaplig integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.

Det gledet meg veldig at Dag O. Hessen fremhevet forskeren Barbara McClintocks arbeider.

Hun begynte sine studier ved Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun laget en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing. Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.

Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av “hoppende gener.

Hennes arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Den gangen ble hun fortiet og glemt.

En rekke unge liberale biologer var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.

Inspirert av Haeckel og Huxley, finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.

På den annen side i denne tidens “åndskamp”, var forskere som Hugo de Vries, som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå, plutselige, og ikke slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.

Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.

Det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk og i diskusjonen var det liten plass for en kvinne, og hennes geneforskning. Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet, ikke diskutert og “glemt”. Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.

Ronald A.Fisher la grunnlaget for populasjonsgenetikken, hjørnestenen i neodarwinismen, den moderne genetikks grunnvoldfrem til 2001.

Når Dag O. Hessen trekker frem Barbara McClintocks arbeider, er en lang strid over.

Prosjekt Hugo har gitt den ettertanke og endring i den biologiske forskningen som var nødvendig for å komme videre.

Vår moderne tid er født av revolusjonen

Man er så bekymret for Anders B. Breiviks samfunnskritikk at man sensurerer ham.

Det norske folk skal ikke få høre hans forklaring, for man er redd for at det han mener “smitter” over på dem.

Våre styresmakter betrakter hans tanker som en farlig sykdom. og oss, folket, som mulige, ja, potensielle offer for denne farlige epidemien.

Vi skulle vel være glade for å bli spart for ABBs sykdom, men, siden det er tanker dette dreier seg om, sensuren etterlater oss et spørsmål:

Har virkelig hans tanker og handlinger den effekt våre myndigheter frykter?

Mener de virkelig at han er en partisan? Er han  en rebell som kan evne å tenne massene?

Ser de på ham slik han selv ønsker å fremstå?

Vil ikke nettopp de misfornøyde oppildnes ved sensuren?

Er ikke sensuren  deres bekreftelse av hans tanker?

Hva er egentlig galt med å gjøre opprør?   Hele vår moderne tid står jo i revolusjonens tegn!

Vi markerer sterkt den franske revolusjon som vår moderne tids begynnelse!

De blodige rebeller er våre  idealer , vår tids stolthet og ære.

I skolens historiebøker er den franske revolusjonen blitt  kjernepensum!

Den vektlegges, på bekostning av annet stoff,  som vår moderne tids vugge.

Den historieforståelse  som er malen for våre lærebøker i dag, har  betegnelsen ”New history”  og ” School Council History Project 13 – 16 ”   oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Hovedtesen kan sies slik:

Historie er en skapende fremadrettet prosess ;   man studerer fortiden for å forstå nåtiden for å forme fremtiden,

For å igangsette denne skapende prosessen har  man behov for å

1.forstå den verden eleven lever i
2. la eleven finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
3. gi eleven forståelse av endring og kontinuitet over tid.
4.la eleven utvikle egne interesser i fritiden.
5. la eleven utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man inspirert av historien skaper  sannheten selv i fremtidsrettet aktivitet.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytter og hvordan vi tolker dem.

I lys av dette historiesynet er det interessant at man gir den franske revolusjon  kjernetiden.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg har et annet historiesyn.

Jeg vektlegger ikke den ønskede subjektive prosess, men jeg vektlegger maksimal kunnskap om hva som faktisk foregikk.

I min tanke er det svært god oppdragelse i å ikke selv være sentrum for læringsinnholdet.

Men vi lærer altså våre barn at vår moderne tid er i revolusjonen og opprørets tegn.

De får alle den enkle lærdommen at det er helt flott å kappe hodene av dem som har makten når det tjener en selv!

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter og historiekunnskapen er fragmentarisk og hensiktsmessig utvalgt.

Med dette idealet fra skolens side og med vår ære i det fortsatte opprør mot autoriteter og alt som kan hindre en fri selvvalgt livsstil…. hva er så det gale med ABB?

Rammer han feil autoritet?

Glemte man at man faktisk selv har makten nå?

Man er selv den som skal opponeres mot. Den autoritet man vil halshugge!

Har vi faktisk tenkt og gjort noe feil her, eller var det dette man ville skape?

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Generasjonene med revolusjon og opprør som hovedbudskap har rebellenes drivkrefter, de elsker voldsspillene og har sin moralske forankring i hensynet til seg selv.

Ja, kanskje det er dem som kan “smittes” av å høre Breivik?

Hva er ABBs forbrytelse?

I alle reaksjonene rundt Anders B.Breiviks massakre på Utøya oppholder vi oss mest ved om det er farlig for oss, eller ikke farlig for oss, å høre hans forklaring.

Dette finner jeg interessant.

Vi vektlegger hans egen forklaring som om den er hans  egentlige  forbrytelse.

Nå skal denne mannen dømmes for det han har gjort.

Han skal ikke dømmes for det han har tenkt.

Hva han, eller psykiatere, oppgir som årsaker for hans massemord virker forklaringene som en avledningsmanøver for å slippe å måtte forholde seg til selve massedrapet.

Handlingen er redselsfull og uforståelig, så vi klarer ikke å forholde oss til det.

Vi har behov for å finne motiver,  som i detektivromanene, for motivet kan vi forholde oss til.

Vi spør “Hvorfor”  og får til svar “Derfor” !

Det kjennes tryggere når vi kan følge årsak- virkningslovene, og vi kan bruke logikken.

Men i denne detektivromanprosessen, å gjøre massemord “forståelig” unnviker vi å forholde oss til selve massemordet.

Vi blir sinte på gjerningsmannens motiver! mens vi egentlig er sinte på hans handlinger.

Men vi skal ikke dømme ham for hans tanker og motiver, han skal dømmes for mordene.

En psykolograpport som skal si noe om morderens psyke,  kan da ikke basere seg på motivforklaringene, enten han dreper fordi alle ligner på hans gamle mor, eller er like strenge som hans far, eller fordi han valgte dem ut etter alfabetmetoden eller etter feil politikk så er alle disse forklaringsmodellene konstruksjoner! for å gjøre det mulig å unngå å forholde seg til det uforståelige, den onde absurde handlingen.

Han er en massemorder, og det er det vi må forholde oss til.

At hans forklaringsmodell for hva han gjorde er så grundig forberedt av ham selv, viser tydelig at han  ikke er så gal!

Han tenker som oss!

Han har selv behov for et sterkt logisk fundament for å tåle sine avskylige handlinger.

Han har behov for å forklare sine onde gjerninger, han kan ikke tåle å se dem uten sitt manifest.

Han bruker sine politiske tanker, og det får konsekvenser for valg av offer.

Andre forklaringsmodeller ville gitt andre offere!

Det er handlingen som er det vanskelige her, ikke forklaringene.

Både psykiatrien, mediene, rettsapperatet og vi legitimerer handlingen når vi ensidig fokuserer på morderens motivvalg for sine massedrap  og diskuterer hans logikk for å finne feilene der! eller om man er enig eller ikke i hans motiver!

Man  vil  straffe ham for hans motiver og gi oss det inntrykk at forklaringene virkelig er årsaken til massemorderen.

Man  bruker dette i samfunnsdebatt og politisk spill og  beskylder enhver med samme tanker for å være medskyldige i hans massedrap, selv om man vet at motivene ikke kan legitimere mordene, eller friste andre “meningsfeller”til samme massemord!

Mordene , trangen til mord, kan den smitte? Det er det viktige spørsmålet her.

Selve mordets psykologi burde her komme i fokus.

De sto på Stiklestad, fylka til strid!

Skal Stiklestad være et sted for vår kristne kulturarv eller skal det bli et sted hvor islam og andre religioner likestilles med kristendommen? spør historiker Roy Vega.

Bakgrunnen for dette underlige spørsmål er at man planlegger å gjøre Stiklestad til møtested for religiøse ledere fra verdens fremste religioner.

Gunnar Stålsett, tidligere biskop i Oslo, tidligere statssekretær i kirke og undervisningsdepartementet, tidligere formann i Senterpartiet, tidligere generalsekretær i det Lutherske verdensforbund og det norske bibelselskapet ønsker å bruke sin politiske, religiøse og økumeniske erfaring til å virkeliggjøre  et multikulturelt engasjement.

Umiddelbart tenker jeg at han vel er rette mann til å håndtere slikt,  jeg ser også hvorfor han ønsker å gjøre dette akkuret på Stiklestad.

Stiklestad var stedet Olav Haraldsson, Harald Hårfagres tippoldebarn, kjempet for egen makt og Kristi makt.

På Mostratinget i 1023 hadde Olav knyttet den Kristne kirke til kongen!

Dette holder vår konge seg til den dag i dag, til ergrelse for endel (nå som da) og  for enkelte til glede!

Kong Olav Haraldsson var den første som skapte en “statskirke”, og i dag, 1000 år senere, har den rødgrønne regjeringen  avviklet statskirkeordningen mens kong Harald holder sin konge-ed til den.

Det er vanskelig for et folk å være religionsløs, og det er vanskelig for en regjering å styre et folk som kan tro hva de vil.

Det synes derfor viktig å fylle  et annet, mer ” tidsriktig og moderne” innhold i de gamle symboler!

Stålsetts ide passer  godt inn i regjeringens strategier for moderne internasjonal toleranse:

*det multikulturelle er “in”

*”politisk korrekt”

*passer den internasjonale og globale trend og målsetting

*passer til religionsundervisningen i skolene

* passer også  med FNs regler om at alle livssyn skal likebehandles.

*det multikulturelle som ide  skal inspirere og gi “religiøs” begeistring!

*religionene kan med fordel tones noe ned, de er jo litt gamle og umoderne, da!

*det multikulturelle prosjektet skal vise hva vi kan enes om, samarbeide om!

Jeg kjenner det økumeniske arbeidet som en lang omstendelig prosess hvor man bygger broer over uenigheter og skjuler uenighetene godt under de samme  broene.

Man blir ikke enige, men finner veier å benytte slik at man kan unngå krangel og krig. Egentlig svært nyttig  om det hadde virket.

Mot seg har de folk som fremdeles ønsker å bevare den gamle historien om HelligOlav og Kristi kirke:

Dette er i en tid hvor man har

*en voksende frykt for Islam

*en sterk spenning mellom jøder og resten av verden

*en aggresiv materialisme som kjemper for å fjerne kristendommen helt

*en rød mediekultur som partisk fremstiller saker slik AP ser verden.

* skilt stat og kirke

*fjernet kristendomsfaget i skolen

* sterkt hevdet retten til å mobbe kristendommen offentlig

Så skal man ikke undres over at man samler seg til strid om Stiklestad.

På Stiklestad fylket  Olav Haraldsson seg for Kirke og Kongsmakt.

For åsa-troen  kom Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson med over dobbelt så mange menn som Olav hadde.

Striden raste, men åsa-makten var for stor.

Torstein Knarresmed hugg Olav i venstre kne så han sank om, Tore Hund rente sitt spyd i magen hans og en Kalv hugg ham i halsen.

Åsatroen seiret.

Men en blind mann fikk Olavs blod på hendene og da han gned seg i ansiktet med dem ble han seende.

Ett år etter var ryktene om undergjerninger knyttet til Olavs levninger så mange at han ble helligkåret og fikk tilnavnet “den Hellige”.

Dette var før moderkirken ble delt, derfor ble Olav den Hellige også helgen i den gresk-ortodokse kirke .

HelligOlav ble en av de  største helgener i hele den samlede kristenverden.

Hans legendariske sverd “Bæsing” er i Olavskapellet i Konstantinopel og kirken utviklet tidlig en egen Olavikonografi som fremdeles selges verden over .

Olav ble utnevnt til Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge, hans kongesymbol er øksen i riksvåpenet.

Nå skal han altså utkonkurreres av Stålsett.

HelligOlav skal skyves, som gammelt gods, under ny moderne historie.

Roy Vega snakker for mange når han ber Stålsett finne et annet sted for det multikulturelle prosjekt.

Stiklestad er symbolet på kristningen av Norge  og kongens betydning for land og kristentro.

Det er et sted med sterk symbolkraft!

Den som underlegger seg denne nasjonalhelligdommen, og fyller den med nytt innhold,  har demonstrert sin styrke.

Slik blir Stålsetts handling svært symbolmettet og det er nettopp hva han ønsker.

Han mener stedsvalget er ideelt og sier at alle møtedeltakerne ønsker fred og han poengterer at verdens kristne aldri har vært redd for å møte mennesker med annen tro.

Nei, det er vi heller ikke redd for. Tvert om. Men vi vil helst ikke møte dem på Stiklestad.

– Religion kan bidra til fred og forsoning, men blir flere steder misbrukt til konflikt og terrorisme. Vårt fellesskap av religiøse ledere mener at religion har et positivt bidrag å gi til verdensfreden, sier Stålsett.

Vi begynner å forstå at selv økumenikere og  multikulturelle fredsstiftere  kan vekke til strid når de utfordrer “nasjonalsymbolene” våre!

Men tap og seier er ikke alltid hva de ser ut som i første runde!

Mens jeg leste  hva Roy Vega skrev om dette,  kom jeg til å tenke på Per Sivles vakre kvad “Tord Foleson” .

Diktet er kanhende mer aktuelt nå enn den gangen:

**

Dei stod på Stiklestad, fylka til strid,

den gamle og so den nye tid:

Det som skulle veksa, mot det som skulle siga,

det som skulle falla, mot det som skulle stiga.

So dreg dei sverdi i same stund,

den bjarte kong Olav og den grå Tore Hund.

Og hær-ropet dunde, so jordi ho dirra,

og spjuti dei suste, og pilene svirra.

Men so er det sagt at ein gasta kar,

Tord Foleson, merket hans Olav bar.

Og denne Tord merkesmann, honom me minnast

so lenge i Noreg merkesmenn finnast.

Då Tord han kjende han banesår fekk,

der fram i striden med merket han gjekk,-

då støyrde han stongi so hardt han kunne

i bakken ned, før han seig inn-unde’.

Og gamle soga, ho seier so,

at Tord han stupte, men merket det stod.

Og soleis må enno den kunna gjera

som framgangsmerket i Noreg skal bæra.

Mannen kan siga, men merket det må

i Noregs jord som på Stiklestad stå.

Og det er det store , og det er det glupe,

at merket det står, om mannen han stupe’.

**

Både Stiklestad og dens historie er helt “uskyldig” i våre politiske uenigheter i dag.

At  arbeiderbevegelsen og nasistene fremdeles ikke klarer å holde fred med hverandre, selv 60 år etter krigen, er helt utrolig.

Vi er et svært dårlig eksempel for dem vi “preker”  fred for.

Derfor vil jeg utfordre Stålsett:

Skal vi tro på at han kan forsone og skape fred mellom de store religionene, så burde han først vise sine ferdigheter på oss her hjemme!

Klarer han å skape fred mellom de to frontene her i landet så har han gjort en bragd Stiklestad verdig!