Erfaringer med “informert” vann, Nutri-Energetics System.
Jeg ble bedt om å si noe om min erfaring med Nutri-Energetics System, informert vann, som pasient og bruker.
Først vil jeg si at jeg har i tidligere innlegg sagt noe om selve fenomenet, forløperen for denne teknologien, i innlegget “Vann lagrer informasjon”,m.fl.
Jeg var kommet til et punkt i livet hvor helsen raknet som en gammel strømpe :
Værsyken var blitt slik at jeg tenkte “den vil drepe meg!” Røkingen hadde gitt meg kols. Røkestoppen kjentes livstruende hele første halvår. Periodontitten blomstret opp, isjas og udefinerte hofteplager og muskelstivhet tok fra meg gangen. Selv med stokk kunne jeg ikke gå i mer enn 5 min. så var smerten for dagen uoverkommelig.
Når man da går til legen, med hjertetrykk og oppsvulmet kropp, og hun sier: “Hva kan jeg gjøre for deg?”
Så er det ikke merkelig om hun etter en tid titter i taket og venter på at jeg skal bli ferdig med å berette.
“Det er godt du ikke feiler noe alvorlig!” sier hun, “undersøkelser og prøver viser ikke noen alvorlige lidelser, som kreft eller hjertesvikt. Men, du kan jo prøve alternativ medisin, det er mange som gjør det.”
Etter legens råd har jeg ,i tillegg til å gå til legen, gått til en kvakksalver som kombinerer kvantemedisin(Life) med informert vann(Nutri-Energetics Systems). Begge disse behandlingsformene er å finne på nettet, og anbefales, men jeg har nå over halvannen års erfaring med det i praksis, som pasient.
Min kvakksalver sa at det ikke var en rask sak å behandle så komplekse plager, og at erfaringene var at det kunne gå over et par år før de store bedringene viste seg.
Jeg tenkte at det har tatt meg et helt liv å bli så syk som jeg er nå! Hva er et par år? Kan jeg repareres, så må det gjerne ta lang tid.
Nutri energetics dråpene er som en “database” lagret i vannet, det vil si, de forskjellige dråpene inneholder informasjon (på cellenivå) til ulike celler om hvordan de skal være når de er friske. Disse dråpene, på en liten dråpetellerflaske, taes daglig, til flasken er tom (Ca en mnd.), ikke som medisin, men som informasjon til menneskenes kroppsceller om hvordan de burde være.
Kvakksalvedamen vektla dette, at dette ikke er medisin, men informasjon. Dråpene er viten om den friske celle, hvordan den skal være. Denne viten er lagret i vannet på en slik måte at den lar seg formidle til cellen.
Dataapperaturen “leser og oversetter” pasienten, nå meg, og sier hvilken hjelp jeg trenger og er klar til å ta imot. Det er en enorm databasereferanse som kan registrere, tolke og oversette min kropps signaler, og et dataprogram som lar seg sammkjøre med kvantemedisinen.
Jeg blir fasinert av at vitenskapen stadig evner å kode og å dekode signaler og egenskaper, slik at vi kan få avlest slike og andre informasjonssystemer, og øke vår evne til kommunikasjon og kunnskap.
Til å begynne med var jeg nesten bare mottagelig for det programmet kalte (PL) “Å få ballanse mellom min energi og jordenergien.” Dette omfatter blant annet, det vi kaller værsyke , geofysisk påvirkning . Fremdeles må jeg av og til repetere denne, men jeg er svært mye bedre. Jeg merker svakt de samme symptomer som jeg hadde, men de plager meg ikke lenger. Så åpnet det seg for flere dråper med informasjon både til min isjas, vonde muskler osv. For hver kur merkes en liten reaksjon og en liten bedring. Jeg kjenner det som mange bekker små, gjør en stor Å.
Og denne (PL) kuren trenger jeg stadig å få repetert.
Kvakksalvedamen kunne suplere denne milde dyptvirkende vann -informasjonen med kvantemedisin. Sammen har denne kombinasjonen av hjelp sakte men sikkert løftet helsen min opp av “hengemyra”. Deres dataprogrammer gir også råd om annen behandling, som skolemedisin, akupunktur, homøopati m.flere.
Hver dag har jeg tatt en eller flere sorter av dråper. Jeg gleder meg alltid til å ta dem, det er som de kjennes riktig, tilpasset meg.
Det kommer en mild reaksjon i løpet av de første 10 dagene. Og selvom de store undrene ikke skjer så raskt, kjenner man den lille drahjelpen i riktig retning. Jeg undret meg så sterkt over hva som skjer i kroppen når jeg tar dråpene , og jeg har tenkt så mye over det , at jeg drømte det jeg følte, i tre forskjellige bilder :
1. Dråpene i kroppen er som om millioner av bittesmå sneller snurrer raskt og avgir en syngende lyd til cellene, og dette er gledesfylt.
2. Dråpene i kroppen er som millioner av bittesmå pianotangenter som føyer seg mykt og fullstendig inn til hver celle i kroppen i en mangetonende harmoni.
3. Dråpene i kroppen virker svakt puffende, som om millioner av bittesmå hunder, som oppfører seg slik som når hunden min ville ha sofaen jeg sov på: han smøg seg forsiktig, uten å vekke meg, ned bak bena mine og dyttet snuten forsiktig lenger og lenger fremover langs sofaryggen, sakte, lenge mellom hvert dytt, for da ga jeg etter og ga ham plass, uten å våkne, før jeg landet på gulvet, og han hadde sofaen for seg selv.
Disse tre drømmebildene viser hvordan jeg opplever og tenker at disse dråpene virker.
Når dråpene kombineres med kvantemedisin, er det som om en “fetter” av Nutri-Energetics gjentar samme budskap, men på sin måte, ved å fortelle de avvikende cellenes atomer hvilken frekvens de burde ha.
Her må jeg spesielt nevne tannbehandlingsprogrammene! Periodontitten, tannsykdommen jeg skrev om, er nesten ikke aktiv, og min bakerste jeksel har festnet nok til å tygges med.
Sakte, men med glede, kjenner jeg at helsen bedres, og jeg har nå kommet så langt at jeg forsøker å være 30 % i jobben.
Både kvantemedisin og Nutri-Energetics System baserer seg på informasjonsformidling til cellene , det foregår en utveksling av signaler som vitenskapen har knekket koden til, og det vitenskaplige miljøet har etterhvert en anseelig mengde tolket data lagret. Denne kommunikasjonen fasinerer meg, og jeg tenker at : akkurat som det ville være morsomt å lære å kommunisere med dyr, ville det være morsomt å kunne kommunisere med egen kropp.
Gjennom denne tiden har jeg ofte forsøkt , fordi opplevelsen av kommunikasjon med egne alveoler ble sterk for meg.
Alveolene er de bittesmå lyserøde blærene som lungene er dekket av , og det er de som ødelegges ved Kols.
Det var kvanteapperatet som formidlet meg at alveolene fremdeles levde, men at det sto elendig til med dem. Da svarte jeg dem og sa at jeg ville slutte å røyke for deres skyld. I samme øyeblikk veltet et gledesbluss gjennom lungene mine, en sterk jublende lykke. Min og alveolenes lykke.
Vanligvis, når noe gjør meg glad, kjennes det i hele kroppen, fra topp til bunn, men her var gleden lokal i lungene i kroppen og total i mitt sinn. Og om man ikke bryr seg om slike private følelsesutbrudd, så vil jeg påpeke at jeg opplevet det som kommunikasjon.
Kunnskap og kunnskapsutveksling er kommunikasjon.
Det er fantastisk at noen har forsket frem disse mulighetene for kommunikasjon.
Bakrus, abstinenser og kål.
Jeg har tidligere, i innlegget : “Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.”, beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise rå hodekål.
Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!
Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin “tar over” arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.
Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.
Dette var min erfaring da jeg kom til å høre “Studio Sokrates” i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.
De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium og i særdeleshet Aristoteles egne verker :
” De peripatetiske skrifter”.
Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter : “Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.”
Boken tar opp flere spørsmål som:
- Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?
- Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?
Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål, og også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med :
-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Selvsagt ler de godt av dette i “studio Sokrates”, for man ser den “fordummende” vegetering av hodekål som en morsom kontrast til den “sofistikerte” samtale som vinen representerer.
Tja….
Aristoteles hadde denne observasjonen :
“Kål hjelper mot bakrus.”
Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.
Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i “Astrix og Oblix” gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.
Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.
Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige Keisere dyrket kål .
Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.
Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen kommer langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!
Eldreomsorg. Vann og vanndrivende.
Svigermor er 87 år, og sprek for alderen.
Hun er våken og rask både fysisk og psykisk, likevel følger jeg henne til legen når hun skal dit. Det er nødvendig fordi hun har en litt dårlig korttidshukommelse. Den arter seg slik at hun vet godt hvem som er hennes lege, og hvor han har kontoret, men hun glemmer at hun har time der og hva hun skal snakke med legen om.
Hun blir så glad når hun ser ham: “Jeg tror ikke jeg feiler noenting,” sier hun , “jeg er vel bare litt gammel, vel?”
Etterpå kan hun ikke huske at hun har vært der, og langt mindre huske hva han sa til henne.
“Du har veldig høyt blodtrykk”, sa legen.
“Ja, det kan vel være alderen,” sier svigermor.
“Jeg tenker vi setter deg på vanndrivende,” sa legen.
“Jaja, jeg har ihvertfall ikke vært mye syk i mitt liv,” svarer svigermor.
Legen setter seg ved dataskjermen for å gi hjemmesykepleien beskjed om at hun skal få vanndrivende tabletter sammen med de andre tablettene. Det er en fin ordning at hjemmesykepleien kommer og gir medisinene, ellers ville tablettene blitt tatt svært tilfeldig, eller helt glemt.
“Det hadde vært fint med en ekstra kontroll på blodtrykket før hun får vanndrivende,” sa jeg, “det kan være mange grunner til at det er forhøyet akkurat nå, og hun får allerede beta-blokker,” sa jeg.
” Ja,” sa han,mens han leste på skjermen, ” vi kan ta en ny kontroll om 14 dager.”
Neste legebesøk viste fine normale verdier, heldigvis, og hun ble ikke satt på vanndrivende.
Jeg var glad for det.
Erfaringene så langt med gamle mennesker og vanndrivende medikamenter, er heller nedslående.
Første gangen jeg ble betenkt var da tanten til min mann døde. Hun hadde lenge fått vanndrivende “for hjertet”.
“Legen sier at hjertet ikke klarer å pumpe så mye blod rundt i kroppen, derfor får jeg vanndrivende, så det ikke skal bli så mye væske for hjertet å arbeide med,” sa hun.
Til å begynne med reagerte jeg ikke på det, men siden tante var svært pliktoppfyllende, fikk jeg ettrhvert en mistanke om at noe var galt i resonnementet hennes. Ved måltidene, f eks. avslo hun noe å drikke til maten. Hennes resonnement var at tok hun vanndrivende for å fjerne vann, så skulle ikke hun ødelegge det med å drikke ekstra! Selvom vi overtalte henne innimellom tok hun bare en liten slurk.
“Du må jo drikke litt,” sa vi, “ingen kan leve uten å drikke!”
“Jeg er nok helt tørr innvendig, jeg,” smilte tante, “men jeg må jo gjøre som legen sier.”
Det gikk ikke lang tid før tante havnet på sykehuset. Og vi ble ganske lei oss da vi besøkte henne, for hun så ikke godt ut. Jeg så at det ikke sto vann på nattbordet hennes, det var heller ikke notert noe synlig sted om hun hadde drukket noe, så jeg fylte et glass og bød henne.
“Nei takk,” sa hun.
“Ta litt, tante, jeg er redd du tørster deg for mye, forsøk om du kan klare litt,” nødet jeg.
” Nei, jeg har fått beskjed av legen at jeg må drikke så lite som mulig,” sa hun.
” Det kan han ikke ha sagt,” protesterte jeg, ” alle mennesker skal ha to og en halv liter vann i døgnet. Det er minimum væsketilførsel. Legen kan ikke mene at du skal la være å drikke! Det dør man nemlig av!”
“Nei, han sa det! Så lite som mulig, sa han.” Tantes munn var knepet hardt sammen for å stå imot mine fristelser.
Jeg gikk inn på vaktrommet og ba om å få snakke med legen, men fikk samtale med ansvarlig søster istedet. Jeg forklarte at tante nok hadde misforstått legen, og at noen måtte hjelpe henne til å forstå at hun selvsagt måtte ha noe væske.
” Hun ligger der og tørster ihjel fordi hun vil gjøre det legen sier,” sa jeg.
” Ja, det er riktig,” sa søster, ” hun skal drikke minst mulig.”
“Hvor mye er “minst mulig”?” spurte jeg.
“Hun må ikke drikke over 8 dl,” svarte søster.
“Men hvor mye skal hun drikke? Hun må få vite hvor mange dl hun skal drikke, ellers drikker hun ingenting. Hun er en resurssterk dame som setter alt inn på å følge doktorens ordre, og når hun får beskjed om å drikke minst mulig så er hun istand til å klare det hundre prosent!” Jeg kjente at jeg hisset meg opp. “Er det meningen at hun ikke skal drikke noe? Det er svært dødelig å ikke drikke noe!”
Søster så nedlatende på meg.
“Hun har en alvorlig hjertelidelse!” sa hun. Og jeg merket at samtalen var slutt.
Tante døde dagen etter.
Denne hendelsen rystet meg. Hva nytte har man av tablettene når man tørster ihjel? En kureret hjertelidelse?
Hva mente legen (og søster) med denne behandlingen?
Tantes “hjerteplager” startet med at hun fikk vanndrivende, foreskrevet fordi anklene var litt forstørret av væske. Ut over observasjonen av anklene var hun ikke utredet.
Da svigerfar ble hjelpetrengende, ble han også medisinert med vanndrivende. Han hadde hjemmesykepleie som kom med tablettene, og jeg spurte legen om han kunne foreskrive tilstrekkelig væskemengde også, slik at hjemmepleien kunne ta seg av det når de stelte ham og gav tabletter.
“Nei, det kan jeg ikke pålegge dem,” svarte han.
“Men han drikker ikke lenger selv,” sa jeg, ” bare når han får glasset i hånden. Hva skal han med alle tablettene om han dør av vannmangel?”
“Tja,” legen bare ristet på hodet, ” det er ikke så enkelt å få til det der! Han får klare seg med det han selv drikker, og det familien gir ham.”
“Hvis vi skal sørge for at han får nok å drikke, så vil jeg vite hva den riktige mengden væske er for en mann som får vanndrivende,” sa jeg.
“Han må ha minimum to og en halv liter i døgnet,” sa legen.
“Kan hjemmesykepleien pålegges å notere hva han drikker til tablettene?” spurte jeg.
” Nei, de har så mye å gjøre, så det vil jeg ikke pålegge dem,” svarte legen.
Vi tok legen på ordet. Og jeg må føye til at det var min mann som tok ansvaret for dette. Jeg hjalp til . Men det ble fra da av slik at vi, dag etter dag, år etter år, sørget for veskemengden til svigerfar. Han overlevet flere innfarkter og to ganger nyrebekkenbetennelse, og ble over 91 år gammel.
Vi hadde ikke som prosjekt at han skulle leve evig, men vi hadde bestemt oss for at han ikke skulle dø av væskemangel. Og selvom han også hadde fått vanndrivende for hovne føtter, levde han lenge, tross sine hjerteplager, selvom han fikk over 8 dl vann i døgnet.
Nå er svigermor alene, og hun imponerer alle med sine raske kommentarer og sine raske føtter, men hun glemmer om hun har spist eller drukket, så hun kan ikke holde styr på det selv. Vi sørger for at hun får det hun trenger, og vi blir med henne til legen så han ikke av en eller annen mystisk grunn setter henne på vanndrivende.
Vi har hørt og lest at mange gamle tar medisinene feil, eller er feilmedisinert, og begge deler er nok riktig, men det er ingen som vektlegger betydningen av tilstrekkelig drikke. Vi har kun lest i en tysk veiledning for vanndrivende, at medikamentet ikke skal foreskrives dersom man ikke kan sikre et væskeinntak på minimum to og en halv liter i døgnet. Så i Tyskland er væskemengden så viktig at det settes som betingelse for å ta tabletten. Der står det også at kommer man 10% under foreskrevet væskemengde, får man tydelige symptomer både psykisk og fysisk.
Den siste tiden, da svigefar var sengeliggende, bodde han på sykehjemmet. Der ba vi om at han måtte få dette minstemålet for væske, men vi fikk nei. De garanterte for at det ble servert ham maksimum 8 dl i døgnet, ikke mer, og de kunne ikke garantere at han drakk det han fikk servert. Grunnen til dette tallet på 8 dl var den serveringen av drikke som fant sted ved de faste måltidene. Ut over dette måtte pasienten selv be om drikke. De hadde ikke resurser til noe så tidkrevende som å gi “så mye” å drikke til alle pasientene.
“8 dl i døgnet er mer enn nok! Det er da ingen som drikker mer! Ikke jeg ihvertfall!” var deres samlede utsagn under møtet med dem.
“8 dl i døgnet er faktisk under tredelen av minimumskravet,” sa jeg, ” da må jeg altså komme hit for å sørge for at han får minimum.”
“Ja, vi kan ikke gjøre det, men det er da slett ikke nødvendig med så mye væske!” sa avdelingsykepleieren.
Jeg så på de tunge, grå, underleppehengende ansiktene som satt tause i dagligstua, og jeg gjenkjente gråheten. Det var akkurat slik svigerfar så ut når det hadde gått for lang tid mellom “vanningen”. Denne skremmende sløvheten som preger sykehjemsansiktet er ikke alder, heller ikke medisiner eller sykdom. Det er slik den gamle blir seende ut ved væskemangel.
Eldre tåler ikke så godt å unnvære drikke. Som ung kan du tåle lite væske over lang tid, men eldre folk har ikke overflod av resurser og har ikke ungdommens reservoarer å øse av. Når de kommer under streken, enten av feilmedisinering eller væskemangel, viser huden sin gråhet og kreftene trekkes inn til den helt nødvendige kampen for å overleve. Disse kreftene frigjøres igjen ved riktig tilmålt væske: Øynene får tilbake sin nærværelse og følger interessert med, huden friskner og utstråler tilfredshet, ansiktet åpner seg og underleppen trekkes nemt opp i en normaltutseende fornøyet munn.
Det er det samme som du kan observere på en uttørret, hengende, halvvissen potteplante! Gi den vann og den strekker seg friskt opp påny, til neste uttøring.
Vi vet at i eldreomsorgen er feilmedisinering og uttørring de vanligeste dødsårsakene. Det henger nettopp sammen med dette jeg forsøker å beskrive. Vi har en viten om dette som desverre ikke passer institusjonene fordi:
Omsorg tar tid.
Periodontitt og alternativ behandling
Jeg har tidligere beskrevet tannplagene mine, og tannlegens råd om dyprens. Jeg hadde fått en plage som het periodontitt. Det er en tannløsningssykdom som utvikler seg i “dybden” og ødelegger festet for tennene . Dette vil etter hvert føre til at man må trekke tennene en etter en, og det er veien til gebisset.
Røkere er mer utsatt for å utvikle periodontitt, og jeg hadde fått denne løse tannen en kort tid etter røykestoppen, bakre tann øverst på høyre side. Den var vond. Kunne ikke tygges med, og virket mer som et hinder enn en hjelper i spisejobbingen.
Den måtte trekkes sa tannlegen, for den var ikke lenger til nytte for meg, og den ville påvirke de andre tennene negativt ved å spre sin betente plage til nabotannen.
Jeg gikk til alternativ tannlege for å kjempe for å beholde tennene mine. Det var to grunner til det:
Den ene grunnen lå i en sterk vegring mot dyprens. Jeg stålsatte meg og forsøkte det, men holdt bare ut den ene gangen hvor tannlegen rakk over ca 1/6 av tennene. Skrekkelig. Og dette var noe en kontinuerlig måtte holde på med i håp om å kanskje kunne utsette gebissprossesen noe.
Den andre grunnen var at jeg allerede benyttet meg av alternativ behandling mot røke – og røkestopprelaterte helseplager. Og der var erfaringen positiv. Desuten hadde jeg fått vite at røking også kunne relateres til denne tannplagen, og altså kanskje komme inn i samme sort behandling.
Ihvertfall, jeg forsøkte å benytte kvantemedisin mot periodontitt.
I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling av periodontitt, en behandling av de betennelsesfremmende bakterielle forekomstene i tannfestene og en behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.
Denne diagnosen gledet meg ved å være helt i tråd med mine røkeabstinensproblemer, som i særlig grad var relatert til kroppens for lave verdier av acetylkolin. Så jeg gledet meg til behandlingen. Dyprens hos tannlegen var svært mye dyrere og langt mer smertefull enn denne behandlingen, så jeg gledet meg på alle måter!
Denne alternative behandlingen tar jeg en gang i mnd. Jeg hadde holdt på vel et halvår, og nå i august hadde jeg kontrolltime hos tannlegen. Han skulle, etter programmet, trekke den løse jekselen min. Jeg tok plass og gapte opp.
“Ja, her ser jeg behandlingen har hjulpet,” smilte han strålende mens han kikket rundt på tennene og rugget i dem.
Jeg var ikke i stand til å føre samtale, så jeg fikk ikke sagt noe, men jeg lurte på hvilken behandling han mente. Jeg hadde jo avbrudt dyprensen, og noen annen behandling kom jeg ikke på.
“Du har vært flink med tannpirker og tråd, ser jeg, og den tannen du skulle trekke har festet seg kjenner jeg!” Jeg hørte han var overasket. ” Jaja,” sa han, ” helt fast er den ikke.” Han rugget raftig på den. “Er den vond?”
“Nei,” gurglet jeg mellom spyttsugeren og andre håndinstrumenter. Jeg var redd han skulle løsne tannen helt med den ruggingen, men vond var den ikke lenger.
“Det er nok fordi betennelsen er gått tilbake,” sa han forklarende, ” den er mindre vond når betennelsen ikke er så aktiv.”
Mens tannlegen skiftet en gammel plombe som var løsnet i en fortann, småpratet han fornøyet om at periodontitten ikke var så aktiv nå, og at det var viktig å være flink til å holde på med tannpirkeren. Han mente at jeg burde fullføre dyprenseprogrammet, og at jeg kunne få refundert slik behandling.
Han var så hyggelig og glad! Jeg orket ikke å fortelle ham om kvantemedisinen. Det ville kjennes som et uhøflig utspill!
Og han trakk ikke tannen.
“Sålenge den ikke er vond og du har nytte av den, kan den stå der. Men det er bare en liten utsettelse.”
Før jeg gikk spurte jeg om det var mulig å bli kvitt periodontitten.
“Nei,” sa han, ” den kan være mer eller mindre aktiv, men den går ikke over.
Jeg kjente meg litt uredelig og feig da jeg gikk, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle om alternativbehandlingen.
Hadde jeg vært helt frisk, ville jeg ikke nølt med å snakke med ham om det, men siden jeg ” bare” viste bedring, var jeg redd for å starte en verdiløs diskusjon! Han var jo så glad for at rådene hans hadde ført til bedringen. Han kunne jo ikke vite at jeg hadde pusset tennene slik jeg hadde gjort i alle år, uten tannpirker, og ikke endret adferd på det.
Jeg tenkte at neste gang er jeg kanskje enda bedre, og det blir lettere å fortelle om “min tro på kvakksalve og plasebo” dersom han sier at fremgangen er uvanlig god.
Det er bare to mnd til neste time, men det betyr to behandlinger til.
Sammenheng mellom periodontitt og de alvorlige lidelsene hjerteinferkt og kols er påvist ved studier av den bakterieflora som gir periodontitten.
Forsøker å gi nettadressene her:
Pass hjertet ditt – puss tenna!
http://www.forskning.no/artikler/2005/februar/1107778198.59
og
http://www.warfog.org/forum/viewtopic.php?p=9217&sid=f003c4ca1f478bd619a8c00a761b5b7b
Værsyke, vitenskap og værmelding.
Som 27åring måtte jeg fjerne en svulst fra skjoldbruskkjertelen. Den var liten og lå slik at den lett lot seg fjerne. Jeg var heldig med inngrepet og slapp å bruke medisiner etterpå. Selv om kjertelens målbare funksjoner var innenfor “normalverdiene”, visste jeg at jeg var forandret. Latteren, som før satt løst, var nå redusert til “lun humring”, og latterutbruddene satt liksom “lenger inne”. Det føltes som om jeg var gått fra å være “fnisedokke” til å bli en treg” dypvannsfisk”.
Etter en tid merket jeg at jeg ble sint “før tordenvær”. Ca en halv time før “utbruddet” i naturen, kom utbruddet mitt, og det var over i samme øyeblikk som tordenen brakte løs. Det samme gjaldt haggel, et skikkelig sinna utbrudd på meg, også kom haggelskuren!
Med tiden økte følsomheten for værendringer. Jeg kjente ca tre til halvannen dag før om det kom sterke vinder, snø , tåke eller temperaturfall. Etterhvert som følsomheten økte, ble symptomene sterkere og mer sykdomspreget, for å bli så sterke i de senere årene at jeg opplevet værskiftene livstruende. “En dag vil vindene drepe meg!” tenkte jeg.
Plutselig, sterk tungpustethet, hjertesmerter, “revmatiske” smerter i muskler og ledd, isjas, raskere puls, diare, sterk, anfallspreget tretthet, ustø gange….. dette var de viktigste plagene jeg hadde ved værskifte, utenom humørsvingningene.
Før plagene ble invalidiserende, ja, før de ble plagsomme plager, mens de bare var merkbare, spurte jeg legen om dem, men fikk vite at “værsyke” var ukebladstoff uten rot i virkeligheten. Begrepet fantes ikke i medisinen.
Etterhvert som plagene ble sterkere, fikk jeg sjekket hjertet, tok revmatester, røntgen av ryggen og mange blodprøver. Jeg var “heldig” som hadde hatt operasjon i skjoldbruskkjertelen, så ble ikke alle symptomene mine så utenkelige, og det var lett å be legen om skikkelig utredning.
Men jeg var frisk som en fisk på disse testene!
Jeg forsøkte homeopati, og fikk noe lindring en periode, men jeg hadde så mange symptomer og fant det vanskelig å finne det helt optimale middelet for alle plagene. Etterhvert lærte jeg meg å fjerne “hele” værpåvirkningen med salisylsyre. Dette ble redningen i mange år!
Så kom jeg over boken “Værsyk? Gjør noe med det!” av Manfred Køhnlechner. Hans bok sammenfatter forskningen om menneskenes reaksjoner på fønvinder. Her gjengir han forskningsarbeidet til Professor, dr.med. Felix Gad Sulman som arbeidet med bioklimatologiske spørsmål ved Universitetet i Jerusalem.
Jeg leste boken med stor interesse. Den første delen, ca 70 sider, omhandler meteorologi, de neste 40 sidene tar for seg medisinske erfaringer og kroppens reaksjoner og de siste 40 sidene har diagnoser og terapi.
Det er vanskelig å velge vekk informasjon her! Boken bør leses i sin helhet, men for meg var det av avgjørende betydning at man hadde funnet at alle værsykeplager kan påvises ved labratoriefunn. Det betyr at alle med “innbildt værsyke” kan utredes rent vitenskaplig!
Dette skjer ved analyse av døgnurinen til en pasient med henblikk på nevrohormoner, mineraler og stoffskiftehormoner og det settes opp 12 parametere: (sitat)
1. Serotonin og avfallsprodukter der:
2.HIES (hydroksyindoleddiksyre),
3. Adrenalin (binyremarghormon),
4. Noradrenalin (binyre-og sympatikushormon)
5. 17-KS (androgene binyrebark- og stresshormoner),
6. 17-OH( stoffskifteprodukter fra binyrebark- glukokortikosteroider).
7. Natrium og dets forskyvning overfor:
8. Kalium, som -når det er forhøyet- stammer fra kroppscellene.
9. Histamin som indikerer allergiske reaksjoner og hypertyreose.
10. Tyroksin som særlig indikerer hypertyreose.
11. Kreatinin som stoffskifteindikator og kontrollør av daglige urinmålinger.
12. Diurese for å beregne den daglige omsetningen av de øvrige parameter.
Boken angir også normalverdier for disse testene, verdier for lettere avvik og for ulike sykdommer.
En slik labratorisk diagnose ønsket jeg å få utført hos legen min, og selvsagt behandling, slik boken foreskrev ved de ulike plagene.
Legen min sa: “Ja, selvsagt. Jeg kjenner dette. Du skal ha med denne flasken for oppsamling av døgnurin. Jeg anbefaler deg å samle denne en dag du føler på symptomer av plagene dine.”
Fornøyet tok jeg flasken med hjem. Endelig! Endelig skulle disse plagene kartlegges og behandles!
Jeg måtte vente over en uke før jeg hadde de symptomene jeg var sterkest opptatt av å få hjelp til . Så møtte jeg opp hos legen med flasken. Men nei! Han hadde fått beskjed om at man ikke skulle prioritere den slags undersøkelser. Man skulle bare tilby pasienten lykkepillen!
Serotoninhemmende behandling, i form av en ” lykkepille”, var altså kjemiindustriens ” svar” på dette.
Her har man en nøyaktig diagnostiseringsmetode, slik at man kan få optimalt tilpasset behandling, og så skal den ikke brukes! Det var ikke nødvendig å bruke tid og penger på laboratoriemålinger når man bare kunne gi lykkepillen.
“Men serotoninet er bare ett av stresshormonene!” sa jeg. ” Jeg har f eks tyroksin problematikk ! Det er ikke riktig å bare gi serotoninhemmer når det er så mange symptomer som indikerer at plagene kan ha helt andre årsaker! ” prøvde jeg å si, men “timen min” var over forsto jeg.
Boken gir god informasjon til den som vil sette seg inn i emnet. Og ved symptombeskrivelsene kan enhver finne sine “over/under-produserende hormoner”, og få god veiledning i behandlingsformene som var tilgjengelige da boken ble gitt ut, i 1984. Vi er sikkert ikke dårligere nå. Men finn en lege som ikke “har fått beskjed om å hoppe over labratoriediagnostiseringen”!
For å gjøre en lang sykehistorie kort, var B-12 behandling en svært god og styrkende hjelp til å “stå hverdagens løp” i full jobb som 50 åring og trebarnsmor. Men i tillegg til værsyken, kom etterhvert også røkerelaterte plager. Om dem skal jeg bare nevne her at boken “Værsyk? Gjør noe med det”, har et eget kapittel om forholdet mellom værsyke og avhengihetsstoffene narkotika, alkohol og nikotin, hvor den påviser at alkohol forsterker værplager, mens nikotinets stimulerende effekter demper opplevelsen av værplager, mens risikoen for de reelle sykdommene øker.
Jeg forsøkte kvantemedisin igjen. Og kombinerte dette med en behandlingsform som heter “nutrienergetics”.
Disse behandlingsformene har jeg skrevet om i “Kvantemedisin og Schrødinger’s katt”, og i “Vann lagrer informasjon”, som er skrevet av Per Aslak Ertresvåg hvor dr. Jaqcues Benvenistes arbeider gjøres kjent!
Disse to formene : Frekvenser og informert vann, gir to ulike innfallsvinkler til informasjonsformidling til enhver celle i kroppen. Det er blitt min hjelp mot værsyke , og jeg er til nå svært fornøyd!
Men uansett hva slags lege du har, værsyken er ikke lenger en psykisk vrangforstilling fra ukebladene.
Man tar den så på alvor at man har utarbeidet systemer for værvaslingen, så den kan melde fra om når de dårlige forholdene som gir værsyke, kommer. Dette har de forsøkt på allerede i England og Frankrike. Slik også vi gjør med pollenvarsling for allergikerne. Det gjelder mange mennesker. Forskningen viser at en tredel av befolkningen er værømfintlig , og av dem reagerer en femdel med sykdomssymptomer, så det gjelder svært mange.
Felix Gad Sulman døde 1986 og hadde da gitt ut flere store arbeider, også tilgjengelig i bokform (for den interesserte). Jeg ser at hans arbeider brukes og videreføres av E Stoupel, men dette har jeg ikke sett på:
Important work of E Stoupel building on the work of Felix Gad Sulman http://bit.ly/F8g6c12:34 PM Jul 13th from web
Og fra forskningsnytt her til lands:
http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2008/05/31/vromslag-gir-smerter-hos-h/
Sponmøbler
Synsing har et fint innlegg om vår bruk- og kastkultur.
Da jeg leste det, kom jeg til å tenke på min erfaring med sponmøbler fra Jysk , Skeidar og Ikea.
Jeg skulle kjøpe et skrivebord og kjørte rett til Jysk som har så mange “billige” møbler. Der fant jeg et flott skrivebord til ca tusenlappen! Spon, men det så likevel ut til å være mye fin møbeldesign for pengene, og det ville passe supert i hjørnet der jeg ville ha det.
Mens jeg skrudde møbelet sammen, og innvolverte flere i familien på å tolke tegninger og skru rett srue på rett sted, gikk min mann og snuste. Han sa ikke noe, men det var tydelig at han luktet nøye på nyervervelsen.
Etter noen dager spurte han:” Kjenner du lukten av møbelet du kjøpte?”
“Ikke annet enn sponlukten,” sa jeg.
“Har den ikke minket litt, den sponlukten?” spurte han.
“Nei, igrunnen ikke,” sa jeg, “men spon er jo ganske god lukt, da!”
Etter enda noen dager sa han: “Nå har jeg luftet mye og daglig i det rommet der skrivebordet står, kjenner du lukten fortsatt?”
Jeg syntes han maste fælt med denne lukten : “Jada! Jeg sniffer nytt skrivebord! Jeg digger at det lukter nytt! Det må det gjerne gjøre lenge!”
“Ja,” sa han,” det kan være at dette skrivebordet vil lukte nytt i 20 år fremover!”
“Hæ? Vet du hva! Er det noe galt her så syng ut! Jeg blir nervøs av “snusingen” din! Som om det er noe galt at et nytt sponmøbel lukter spon.”
“Se på sponet der det er åpen spon, på undersiden. Se hvor grovt sponet er,” sa han tålmodig.
“Ja, ser det. Også?”
“Det eneste limstoffet jeg vet om som kan lime så grov spon, inneholder formaldehyd, og det er forbudt i Europa”, sa han, ” Det er forbudt fordi det avgir svært giftige gasser.”
“Kanskje det er kommet nye limstoffer på markedet?” sa jeg håpefult, “og nå skjønner jeg hvorfor du har luftet så mye, i tilfelle det har giftig avgassing, men snusingen da? Lukter du denne formaldehyden?”
” Den lukter bare spon! Den kan ikke avsløres på lukten de første dagene, fordi den bare lukter spon. Men selve sponlukten skulle avta raskt! Når sponlukten ikke avtar, er det en sterk indikasjon på at det er brukt formaldehyd i produksjonen av disse sponplatene.”
“Hvor lenge må vi holde på med å lufte ut denne limgassen ?” spurte jeg.
“Det tar over 20 år for formaldehyd å gasse fra seg,” sa han.
Jeg lette på produktet på nettet, men fant ingen oplysninger om selve sponplatene. Deretter dro jeg til Jysk og ba om produktinformasjon.
“Alt vi har ligger åpent på nettet”, sa de.
“Men jeg vil vite hva slags limstoff som er brukt i sponplatene som dette skrivebordet er laget av”, sa jeg, “og det finner jeg ikke selv. Kan dere hjelpe meg? Jeg vil ha et datablad med produktinformasjon.”
Nei, det kunne ikke Jysk. De ville heller ikke ta møbelet tilbake , eller gi pengene tilbake.
Jeg kastet skrivebordet og dro til Skeidar. Der snakket jeg med en selger om spon og limstoffer og han garanterte at de bare hadde lovlige varer. Jeg fikk med et OK skrivebord derfra, og hadde hele monteringsprosedyren alene denne gangen. Men min mann snuste og luktet på platene igjen.
“Det er vel ikke galt nå også?” Jeg begynte å bli ilter.
“Vet ikke”, sa han, “det vil vise seg.”
Men selgeren sa at de bare solgte lovlige varer”, knurret jeg mellom sammenbitte tenner, “er jeg så idiotisk at jeg kommer hit med enda et formaldehyd monster? Er jeg så lettlurt, så inni hampen håpløst dust?”
“Vet ikke”, sa han, “det vil vise seg.”
Jeg lette på nettet på dette produktet også, men fant ikke noe om sponets beskaffenhet. Bare at det var det samme danske firmaet som forsynte både Jysk og Skeidar med møbler. Det ga meg ikke helt gode følelser, så jeg dro til Skeidar og ba dem hente skrivebordet. Jeg sa at selgeren hadde gitt feil opplysninger til meg om produktet.
“Han sa at det ikke var formaldehyd i disse sponplatene”,sa jeg. ” Nå vil jeg ha et datablad for sponkvaliteten, slik at det fremkommer hva slags lim som er benyttet!”
“Vi sender ut en mann”, sa de, “så kan han vurdere det.”
“Vurdere? Hva skal han vurdere?” spurte jeg.
“Om det er noe i vegen med skrivebordet”, sa skeidarselgeren.
“Han trenger ikke komme til meg for å vurdere det”, sa jeg, “det står jo et der”: Jeg pekte på det samme bordet som jeg hadde kjøpt.
“Ja, men det skrivebordet vi har her er i orden”, sa de, “det er jo ditt han skal se på.”
“Er det jeg kjøpte produsert på annen måte en dette? Er det ikke helt like møbler?” spurte jeg.
” Jo, men du sier jo at det er noe galt med ditt, at det lukter vondt. Vår prosedyre ved klager er at vi sender en mann for å vurdere det”, sa skeidarselgeren, “så får han komme ut til deg og lukte på dette bordet.”
“Jeg ber om datablad på dette produktet, og dere vil sende en mann for å lukte? Skal han og jeg krangle om hverandres luktesans vi da? Han kan stå her og lukte på deres skrivebord og alle sponmøblene dere har i butikken! Jeg vil ikke ha en lukteekspert hjem til meg, jeg vil ha et datablad som informerer meg om varen,” sa jeg.
“Det tar tid å ordne, han som kan dette er ikke på jobb. Men vi kan ettersende det. Hva er adressen?” spurte selgeren.
“Ring meg”, sa jeg.
Dette er noen år siden. De ringte aldri. Imellomtiden fant jeg et lite skrivebord i heltre, på en brukthandel. Jeg orket ikke gjøre noe mer med datablad og klaging. Både fordi det er slitsomt, og fordi jeg følte meg dum. Hva ventet jeg egentlig av billige bruk-og kastmøbler? Jeg vet ikke, men jeg venter vel at de skal være trygge, ihvertfall.
Vi var en tur på Ikea i våres, og der så jeg møbler med samme grove sponkvaliteten som de jeg hadde blitt kjent med tidligere hos Jysk og Skeidar. Jeg spurte ekspeditøren om de kunne skaffe meg datablad med informasjon om hvilket limstoff som var brukt i sponplatene i de møblene. Og han svarte at det kunne de ikke.
Det er sikkert flere aktører enn disse tre jeg har nevnt, som selger billige sponprodukter. Formaldehyd kan du slå opp på Wikipedia, men les den tyske eller danske teksten. På norsk står det litt lite. Ellers ser jeg at det er mange helserelaterte artikler på nettet om dette stoffet.
Jeg forstår at de ikke vil gi produktopplysninger som viser at de bruker noe som er ulovlig i Europa, men hvordan de klarer å omgå EUs strenge forbud mot formaldehyd, vet jeg ikke.
Velsign vår mat, o Gud, om det fortsatt er mulig.
Kraftfor.
For mange år siden hørte jeg et innslag i radioprogrammet “landbrukshalvtimen”, som jeg ikke kan glemme.
En bonde protesterte mot at det var nødvendig med kraftfor til dyrene. Han fortalte hvordan han benyttet grønnsaker sammen med egen grøntforproduksjon og laget fullverdig dyrefor til kuer og sauer. Han sa at det hadde vært nok for dyrene i alle generasjoner før ham, og at dyrene hadde levet godt før kraftforproduksjonen startet.
Men da svarte “ekspertene” i landbrukshalvtimen ham at han desverre tok feil!
“Før var det tilstrekkelig med grønnsaker og grøntfor, men slik er det ikke lenger.” sa de. “Våre dagers grønnsaker har ikke lenger tilstrekkelig næringsopptak selv, til å bli fullverdige grønnsaker for dyrene. Dyra dine vil, over tid, få mangelsykdommer som følge av den forringede grønnsakskvaliteten .”
Det er dette jeg husker fra innslaget.
Jeg ble temmelig betenkt. Hva med grønnsakene vi menneskene spiser?
Kunstgjødsel
Jeg fikk forklart at kunstgjødsel gir plantene et så raskt og enkelt næringsopptak at viktige stoffer ikke rekker å bli med. Dengangen , for 25 år siden,var det ikke noe fag på Ås hvor man kunne lære å dyrke grønnsaker uten kunstgjødsel. Det er det nå, men fremdeles dyrker de fleste grønnsakene med kunstgjødsel, fordi dette er langt enklere , og bedre tilrettelagt produksjonsmessig. De økologiske og biodynamisk dyrkede grønnsakene, som inneholdt flest av de sunne stoffene som grønnsakene skulle ha, fikk “vind i seglene”, men ble aldri det” normale”. Man hadde også foredlet plantene til kunstgjødseldyrkning, med redskaper tilpasset dette, og opplevet omlegging til andre dyrkningsformer som dyrt, usikkert og ulønnsomt.
Vår grønnsakmat vil altså også gi oss mennesker mangelsykdommer på sikt. Vår form for “kraftfor” er piller og miksturer med “alle” viktige vitaminer, mineraler og sporstoffer. Her vrimler ekspertrådene i fra alle hold, både leg og lærd, og alle har en “aksje” i våre mangelsykdommer, men få peker på de politiske tiltakene som kunne både hjulpet oss og opplyst oss.
F eks.: Å ta prøver av matvarene.
Et skip ble nektet å losse sine druer i Finland. Der tok de prøver av druene, og fant at de hadde høyere innhold av sprøytestoffer enn Finlands regler tillot. Skipet seilte videre til Norge og losset druene her og solgte hele lasten. I Norge ble det ikke tatt prøver av varene.
Vi vet med andre ord ikke hvor mye sprøytestoffer varene i butikken har, forde vi ikke tar prøver av dem, men vi vet at det dermed er lettere å selge til oss det andre land ikke vil kjøpe. Dette har med vårt lands politikk å gjøre, og vi burde spørre våre politikere: “Hvorfor tar andre land slike prøver og ikke vi?” Og se nøye på svaret.
Andre land tar prøver av vår laks, noe “vi” ikke liker at de gjør. Hadde vi hatt sunn laks, ville vi insistert på at det ble tatt prøver. I EU er det mange regler som forplikter oss på mange typer kontroller. Norge er underlagt alle disse reglene, men har ikke offentlige kontroller som viser om vi overholder disse reglene. Vi kunne ønske oss en langt bredere informasjon om både regler og kravene til kontroller.
Vi har hurtigdrevne, næringsfattige og kanskje genmanipulerte, oversprøytede grønnsaker og frukter i butikkene. Men vakre ser de ut, og godt smaker det! Heldigvis! Vi må bare ta noe “kraftfor” i tillegg, og håpe på at vi har gode nok gener inntil vi har “utviklet” et næringsopptak tilpasset vårt mattilbud!
Hva så med kornet og “vårt daglige brød”?
Kornet lider samme skjebne som grønnsakene, med dyrkningsjord mer og mer mettet av sprøytemidler, veksthormoner og kvikksølv, og kunstgjødsel, som gir matjorden store mengder kadmium. Her kommer hveten best ut, fordi den ikke opptar tungmetaller i samme grad som andre vekster. Jeg skulle gjerne vite hvem som utøver kontroll med vårt matkorn og hva de har av retningslinjer for sin kontrollvirksomhet.
Tester er etterhvert blitt svært enkelt å foreta. Det er analyseapparater med våre dager teknologi som gjør at både staten, alle kontrollmyndigheter, ja, enhver butikk vil ha råd til å sjekke varene. Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Tungmetaller, hormoner og giftstoffer burde stå som ingredienser på varen, slik at enhver kunne velge vare etter hvor mye kadmium , kvikksølv eller veksthormoner det er i den, så kunne det prises deretter. Gjerne også hva maten mangler av opprinnelige stoffer og sporstoffer, så man kan planlegge et fullverdig måltid.
Det var lenge et sterkt press på industrien om å oppgi på emballasjen hvor mye salt varen inneholdt. Dette kravet kom fordi det var vanskelig for dem som av helsemessige årsaker måtte ha saltfattig diett, å planlegge sunne måltider. Industrien ville ikke oppgi hvor mye salt man har i brødet, eller suppen, og så stor er deres makt at de slapp å oppgi mengden, selv om Verdens Helseorganisasjon ba dem oppgi dette.
Ta en pose norsk mel og bruk mikroskopet (10-50 x forstørrelse) på melet. Snart vil du finne ganske mange små metallspon fra stålvalsene som maler kornet. Jeg har aldri sett oppgitt noe tall for hvor mye stål som er tillatt pr. kg mel. Hva har skjedd med “Bjølsen valsemølle”? Det er varmgang i stålet som reduserer ensymene i melet, og det er tenner i stålvalsene som gir små nikkel/stålkorn i melet. Dette kan ha stor betydning for, eller være direkte årsak til, de mange forekomster av nikkelalergi. Jeg så metallkorn i finmalt hvetemel med så stor størrelse at jeg så det “med det blotte øye”, de glimtet i pastadeigen vår. Hva er kravene til møllene i EU?
Industrien fjerner nesten alle vitaminer og viktige stoffer fra melet, og selger oss brød laget av stort sett hvitt, næringsfattig mel. I tillegg tilsetter de fleste brødbakerne helseskadelige fettstoffer både til brødene og til “lag deg brød selv” melet, sammen med en rekke andre tilsetninger. Her vet ikke forbrukeren hva han får, men han ser at når det brukes gode oljer som soja , raps eller oliven, da står det spesielt.
Instinkt
Forfatteren Henry Miller skrev om det amerikanske hurtigbrødet at det tok tre minutter å lage, og at alle “normale” gjæringsprosesser var “feiket”, og ferskstekeduften ble sprayet på til slutt. “Fuglene slutter å synge når de får smuler av dette brødet” skrev han. Våre bakere har samme type industrimaskiner og teknologi, og alle vil tjene mest mulig, derfor lurer jeg på hvor lang tid vår brødindustri bruker pr brød?
Vår hund elsket nybakte boller når vi bakte dem selv, han satt og gav labb ved ovnsdøren, men “butikkbollene” gravde han ned i haven i håp om at de skulle bli fordøyelige tilslutt. Vi burde kanskje gjøre det samme? Rikinger, faraoer og andre maktpersoner som var redde for å bli forgiftet, hadde smakere, ofte dyr, som testet om maten var giftig. Døde dyret spiste man ikke maten, men forhørte kokken. Når vår hund gravde ned kjøpebollene, burde vi ventet med å spise dem, og forhørt bakeren.
Poteten er en nøysom plante som gir rikelig til den som dyrker den, men den har sine store ødeleggere i handelsnæringen. Desverre legger alle matvarebutikker potetene fram i lyset, det kalles “lysgroing”, men er ment som en salgsfremmende handling. Ved lysgroing produserer poteten en gift, solanin, som gjør at ikke engang grisen vil ha den. Solanin er potetens beskyttelse mot å ble spist, dyrene merker den og skyr den, men vi har ikke så gode instinkter selvom denne giften også er skadelig for oss. Er man nøye med å kjøpe poteter som ligger i lukkede, sorte potetposer, da er dette næringsmiddelet fantastisk. Sammensetningen av næringsstoffene i poteten er nesten helt lik sammensetningen i morsmelk!
Rafinere er ikke “rafinert”.
Oppsummert om ferdigmat: Vi kjenner ikke kvaliteten på råvarene. Vi vet at fettet er det billigste markedet har, sålenge de ikke bruker sunt fett som reklame for produktet. Vi vet også at det ikke er regler for mengden salt og sukker. Har man sukkerintoleranse blir det nesten ikke noen ferdigmatvarer man kan bruke. Så og si alle produktene inneholder sukker.
Sukker har fra naturens side, som melasse, alle de stoffene i seg som trengs for at kroppen skal kunne omsette det. F eks trenger kroppen tilførsel av kalk for å kunne fordøye sukkeret, dette er naturlig tilstede i melassen, men industrien har fjernet disse stoffene slik at bare det hvite søtstoffet er tilbake. Kroppen må derfor ta kalken den bruker, for å fordøye sukkeret, fra egen kropp, tenner og sjelett .
Våre besteforeldre spiste gjennomsnittelig 5 kg sukker i året. Våre barn spiser, iflg. statestikken, 125 kg sukker i året, og sliter med mange sukkerrelaterte sykdommer.
Prinsippet: ” tjene mest mulig” , er en nøkkel til å forstå denne galskapen.
Man tjener mer ved å fjerne kalken fra sukkeret og selge sukker for seg og kalktabletter for seg. Overskuddet settes i pilleindustrien som lager medikamenter til sukkersykepasienter.
Jeg skulle ønske at pengeargumentene ikke hadde så stor makt! At vi kunne ta tilbake makten vi reelt sett har som forbrukere og sette krav til kvalitet og produktinformasjon.
Da jeg hørte “Landbrukshalvtimen” den gangen for 25 år siden våknet bekymringen over at “barnelærdommen” vår ikke lenger passet på den virkeligheten vi hadde laget oss, og det har uroet meg siden.
Jeg føler meg svært lik den eleven ved en britisk misjonsskole som skrev til den britiske dronningen: ” Vi lærte på misjonsskolen at ” sheep eat gras”, men på landbrukkskolen lærer man at de spiser kraftfor.”
Kraftfor er fremstilt av dyrekadavre. Blant annet ku og sauekadavre, som er sendt til avlivning fordi de av ulike grunner ikke egnet seg som salgsvare, men som man via kraftforindustrien kan utnytte likevel. (Også slipper man det kostbare avfallsproblemet.) Her blir alle våre husdyr tvunget til “kannibalisme” uten at de vet det, eller har valgt det. Det er i hjernens og ryggmargens nerveceller man finner de spiralformede proteintrådene, prioner, som gir skrapesjuke eller kugalskap. “Sheeps eat dead sheeps”, høres som en kinogrøsser, men tilhører vårt daglige husdyrhold.
Velsign vår mat o Gud.
Jeg liker å kjøpe gode råvarer, og å lage maten fra bunnen av. Tidligere dyrket jeg grønnsakene selv. Det var godt og morsomt, men det krever et lite overskudd som jeg mangler nå.
Jeg har ikke angst for at maten vår er farlig, i den forstand at den gir brå død, men jeg har ikke tillit til vår matproduksjonen. Den er underlagt profitthensyn, og vi har ikke etablert et tilfredsstillende kontrollapparat. Vi har ikke vist evne og vilje til å bruke den makten vi vitterlig har som forbrukere, og derfor er vi alle medansvarlige for våre og andres sult og mangelsykdommer.
Ja, selv om vi lever i skammelig overflod i forhold til våre sultende medmennesker, så er denne overfloden utarmet, forurenset og mangelfull. Vi utnyttes av industrien så lenge vi er kjøpekraftige, og industrien har høye inntekter av våre industriskapte mangler, slik at vi blir gode kunder av industriens kosttilskudd. Sålenge vi har penger og kan kjøpe dette.
Så får jeg kjøpe kosttilskudd.
Her kunne det vært på sin plass med noe kvalifisert folkeopplysning! Vi mennesker trenger en riktig mengde av ca 90 ulike stoffer. Jeg vet ikke om noe kosttilskudd som er oppe i mer enn 12 -19 ulike stoffer. Og tar vår kropp opp disse ? Eller er det naturfremmede stoffer? Kanskje det virker som kraftfor for kua? Det er et mylder av selgere. Man lytter til dem og blir ikke klokere, bare betenkt: Hvorfor selger alle de samme 19 stoffene? Hva med alle de andre 70-80 stoffene?
I min tvil kommer jeg til at bønnen, bordbønnen virkelig trengs, og samtidig kommer skammen over å tilhøre overflodssamfunnet mens så mange andre sulter. Så bønnen blir bare et sterkt ønske om rettferdighet i matvarefordelingene verden over, og et beskjemmet takk for at jeg tross alt kan kjøpe mat, og om det er mulig, tross alle former for mislighold av vårt matkammer, at den fortsatt er velsignet.
Kjære tannlege!
“Blør du når du pusser tennene?” spurte tannlegen.
“Ja.” Jeg svarte med munnen full av remedier.
“Du trenger dyprens”, sa han, “jeg setter deg opp for dyprens, høyre side oppe, først, så får vi se.”
“Hva er dyprens?” Mumlet jeg utydelig.
“Se her på bildet,” han pekte på skjermen, hvor tennene mine var avbildet, “der ser du bakteriene, plakket, som må fjernes.”
Så dypt nede, under tannkjøttet, lå dette som ødela munnhygienen min!
“Må jeg?” spurte jeg.
“Det er ingen tvang, men det vil forsinke tannsykdommem din med i hvertfall ett år.. og .. med gjentatte behandlinger vil du kunne utsette sykdommen enda lenger.” Han smilte oppmuntrende.
“Og denne her,” han rugget på den bakerste jekselen oppe til høyre, “denne er for løs! Den må vi trekke!”
“Trekke?” sa jeg redd.
“Ja, den kan ikke hjelpes lenger!” sa han og rugget kraftig på den.
“Jeg vil helst ikke trekke tenner, det føles som første skrittet til gebiss!” protesterte jeg.
“Ja, det er det denne tannsykdommen ender med,” nikket han. “Det er derfor vi tilbyr dyprens, og, at vi trekker den bakerste tannen! Så vil sykdommen forsinkes for en tid. Men du kan få ny tann der på dagen! Vi har et nytt apparat som på dagen lager en ny tann tilpasset deg! Så fester vi den slik at du ikke vil merke at du mangler en tann.”
Jeg så på tannlegen min, og ristet på hodet. “Hvorfor kan du ikke bare feste den gamle? Jeg vil heller ha min tann! Hvis du kan feste en ny tann, må du vel kunne feste den gamle?”
“Nei,” smilte han, “det går ikke!”
Jeg skylte ut etter undersøkelsen og sa jeg ville tenke på det.
“Du bør nok ikke tenke så veldig lenge,” sa han.
Jeg gikk ut fra tannlegen med en sta besluttsomhet! Jeg ville gå til “alternativ tannlege”.
Tvers over gaten for tannlegen er det en kvantemedisiner som jeg kjenner til fra tidligere. Jeg gikk dit, forklarte problemet med tannsykdommen og spurte om de kunne hjelpe meg.
Jeg fikk en rask time for å sjekke om de kunne gjøre noe med problemet mitt.
I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.
Jeg går nå og tar en serie behandlinger. Allerede etter første behandling merket jeg at tannen festet seg mer. Etter to behandlinger kunne jeg tygge med den. Nå er blødningen i tannkjøttet nesten borte. Et par behandlinger til nå, så skal jeg ringe og bestille kontrolltime hos tannlegen min! Han er hyggelig, og han har så mye hypermoderne utstyr! Kanskje jeg kan få ham til å prøve kvantemedisin….
Ihvertfall! Jeg sloss for tennene mine!
Og.. acetylkolin har jeg vært borti før. Da jeg sluttet å røke leste jeg at nikotinet hadde overtatt funksjonen til kroppens acetylkolin, slik at egenproduksjonen av denne transmittoren ble for lav! Det var det som gav ulike abstinens-symptomer og sykdommer. Jo, det var en diagnose jeg kjente godt til!
Blir jeg frisk vil jeg melde denne behandlingen inn til NAFKAM.
Kvantemedisin i Schrødingers katt.
Schrødinger’s katt har nå, to torsdager på rad, brukt “storslegga” på noe som kalles “kvantemedisin”. Deres hovedargument mot denne formen for alternativ medisin er at William C. Nelson(som sies å stå bak SCIO) er anmeldt for å ha sagt at maskinen kan helbrede kreft.
Det er selvsagt å “banne i kirken”.
Alternativ medisin har ikke ytringsfrihet i den vestlige verden.
Hvert år tar skolemedisinens piller livet av over hundre mennesker bare i vårt land, ifølge statistisk sentralbyrå. I tillegg har nye forskningsdokumenter vist at dette er langt underrapportert! Vår legestand “har ikke tid” til å rapportere “alt mulig”! Derfor er årsaken til disse dødstallene kjent pga av rettsmedisinske undersøkelser. Det viste seg at statistisk sett rapporterer våre leger ca 5% av alle de kjente tilfellene. Tallene er derfor svært sannsynlig langt høyere. For ikke å snakke om tallene på alle ikke- innsendte bivirkninger som ikke er så ille at man dør av dem.
Kjemi- industrien tjener enormt på at vi er syke og at vi tar pillene deres. Deres makt i samfunnet er formidabel! Kom ikke i vegen for dem! Det er helt ok om du åpenbart er en svindler eller en døgnflue uten betydning, hvem bryr seg? Men bruk ikke moderne vitenskap i et vitenskaplig genialt apparat og helbred folk! Snakk ihvertfall ikke om det!
Alternativ medisin skal iflg våre nye helsereformer og etter planlegging fra WTO, bli likestilt med skolemedisin i EU. Det er altså helt OK å “lure syke folk” i alle mulige sykdommer, bare ikke ved sykdommene kreft og hjerte -lidelser. Ellers kan du dø lykkelig “lurt” av hva du enn måtte feile. Folk skal ha lov til å velge sin sykdomsbehandling selv, unntatt kreft-behandlingsform!
William C. Nelson sier at dette apparatet kan behandle kreft.
Hvor er alle ytringsfrihetsforkjemperene? Hvorfor applauderer de ikke? Denne tøffe mannen står og “banner i kirken”! Skal dere ikke blogge i kor for hans rett til å uttale seg som han vil?
Nei, for dere liker ikke ytringsfriheten. Ikke egentlig!
Istedet klapper dere for de de kreftene som knebler ham.
Dere spør ikke: Hvordan virker apparatet? Er metoden hans motbevist?
Ingen vil gå inn på dette, fordi all vitenskaplig forskning benytter denne teknologien idag, tilogmed databransjen, alle, unntatt praktiserende leger! Når de tar vevsprøver, sender de vevet til analyser basert på nettopp denne teknologien. Kjemiens store pilleindustri ville vært “hjelpeløse” uten denne teknologien i sin forsknig. Ingen vil kunne gå inn på denne teknologien og si at den er feil.
Derfor må de angripe den på annet vis.
F eks å latterliggjøre denne William C. Nelson. Han kler seg i dameklær og er åpenlyst homo! Det er klart at slike folk ikke kan stå for noe seriøst! Det skjønner alle. Og så er han jo anmeldt for bedrageri! Fordi han sa at dette apparatet kunne helbrede kreft. Han sa det! Vi hørte det alle sammen på Schrødingers katt, to torsdager på rad.!
Denne argumentasjonsformen fra” maktens høyborg” bør sette varselklokkene igang hos oss. Ingen saklige argumenter, men latterliggjøring av personen og aktivering av den eneste loven som gjenstår av ytringsfrihetsberøvende karakter.
Han er kun tiltalt for sin ytring!
Jeg vil bare peke på opphavet til den teknologien de er så redd for:
Sir Venkata Raman
William C. Nelson
Vann og vanndrivende
Jeg hadde fått barn nr 2, og våknet første morgen etter fødselen med en rar, tykk følelse i venstre ben. Jeg satte meg opp i sengen og så på bena mine. Venstre ben var blitt et elefantben, en trykkende, trutten tømmerstokk! Det høyre benet var normalt.
Ved legevisitten sto alt bra til med meg, bortsett fra det hovne benet. ” Det tar som regel en tre fire måneder før slik hevelse går tilbake til normalt igjen,” sa legen. ” Blir det ikke bra da, så får du gå til legen og få et vanndrivende medikament”.
Jeg ble liggende å gruble over det legen hadde sagt. Skulle jeg gå med tykt ben så lenge! Hvorfor ble benet sånn? Jeg tenkte på den sterke fysiske anstrengelsen det var å føde, og på hvor skrekkelig tørst jeg var! Jeg hadde sikkert tapt mange liter veske uten å drikke så mye som en dråpe fra veene startet. Jeg tok morgenkåpen og tøflet ut i korridoren hvor “vann og saft” vogna sto. Det var høye halvannen til to-liters blanke metallkanner med kaldt drikkevann. Jeg glemte all oppdragelse og drakk rett av kanna. Rett ned hele greia!
Mens jeg drakk tenkte jeg på idrettsfolk som presterer toppidrett, de drikker både 7 og 8 liter i døgnet for å kompensere for det store vesketapet de har ved sine prestasjoner. Ha, klart det, en fødsel er prestasjoner på linje med enhver toppidrettsmann! Jeg grep en kanne til og drakk.
En søster klappet meg forsiktig på skulderen. “Er alt i orden?”
“Ja da” svarte jeg.
” Jeg spør fordi du drikker så mye,” sa hun.
Jeg pekte på benet mitt. “Det har hovnet,” sa jeg, “jeg skal drikke det friskt.”
Søster så på meg med hoderistende bekymring.” Det hjelper ikke å drikke vann mot det der”, sa hun.
“Jeg mistet så mye veske under fødselen, og derfor holder det benet igjen på vannet, for ikke å miste mer væske. Så nå skal jeg drikke helt til jeg har fått så mye at benet tør å slippe det vannet den tviholder på, ” sa jeg. Så avsluttet jeg kanne nummer to, og startet på kanne nummer tre.
Jeg holdt på med denne da avdelingssøster kom bort til meg. Hun strøk meg over skulderen og sa vennlig: ” Det er ganske vanlig å få hevelser etter en fødsel. Og det går over av seg selv, eller man må bruke vanndrivende. Vannet du drikker har ingen betydning.”
Jeg smilte til henne. “Jeg skal drikke meg frisk!”
Jeg tenkte på vanndrivende tabletter. De er laget for å irritere nyrene til å skille ut mer væske. Så når kroppen i rent selvforsvar holder fast på vannet, fordi den har for lite væske, så har nyrene for lite væske å arbeide med! Aldri i verden om jeg vil irritere nyrene mine! Da vil jeg heller gi meg masse vann, så kroppen blir trygg på at det er nok, så den slipper vannet selv. Det er jo ikke noe galt med nyrene!
Etter syv liter væske gikk jeg og la meg. Jeg følte meg vel, og resten av dagen tenkte jeg ikke mer på benet mitt. Jeg var bare opptatt med den deilige ungen min.
Neste morgen var benet normalt.
Legen smilte litt forvirret og sa at det ikke pleide å gå så raskt, men det var jo bra!
Sykepleierne sa ikke et ord.
Jeg har senere fått høre av en søster at hun også fikk hovent ben etter fødsel , og hun drakk også til hevelsen gikk vekk. Kanskje er det mange som har denne erfaringen, men den blir ikke kjent, fordi ingen tror det er slik!
Jeg gir ihvertfall dette som råd: Drikk vann. Dersom hevelsen skyldes vannmangel er det bedre å prøve å drikke, enn å ta vanndrivende. Vann er uansett sunt og gratis !
Morsmelk og farsmelk?
“Jeg vil gi henne like god mat som du gir ,” sa mannen min, ” hun skal ikke tenke at : Æsj! Der kommer farsmelken! “
Dette var bakgrunnen for at jeg stadig la litt morsmelk i frysen.
” Jeg har satt en flaske til tining, så lunker du den til hudtemperatur, se her, drypp noen dråper på hånden , der ja, så kjenner du når den har lik temperatur med huden din.” Jeg peker og forklarer mens min mann ser skeptisk på meg. At han tenker ” kjerringråd”, lyser lang vei, og” bruker du ikke temperaturmåler?”, henger som en mørk sky over samtalen.
Da jeg senere kom hjem var Nan morsmelkstillegg fremme på benken, og flere av mine nedfryste morsmelker lå åpnet og strødd utover. “Problemer?” spurte jeg.
“Melken din var harsk”, sa han, ” alle sammen!”
“Nei! Klart den ikke er harsk! Hvordan kan du si noe sant?” protesterte jeg, sur over beskyldningen , og alt arbeidet som nå lå strødd utover.
“Smak på den selv!” sa han.
“Smake?……. har du ….smakt…på min melk?”, jeg kjente faktisk at intimområdet mitt var truet, og at jeg var iferd med å skamme meg over å ha vond melk, “hvordan kunne du finne på noe sånt?”
“Enhver kokk smaker på maten før han serverer den” sa han, “tror du jeg vil være han med den harske melka?”
Jeg ga etter for trangen til å straffe ham for å være så ufin mot meg , “det er ikke riktig å smake på andres melk, og desuten så er ikke morsmelk for mennesker… det er kumelk som er for mennesker!” eksploderte jeg.
“Har du ikke smakt på din egen melk?”, han så bekymret på meg, ” men det må være noe feil med måten melken fryses på, siden den er harsk.”
“Jeg har fulgt fremgangsmåten de lærte oss på sykehuset”, sa jeg, ” frisk melk rett i ren emballasje, så holder den seg frisk i tre mnd. Denne melken er ikke 14 dager engang! “
Jeg slutter dialogen vår her, men det er her melkehistorien og flere andre dieloger egentlig begynner.
Jeg ringte sykehuset og ba om fremgangsmåten på å fryse morsmelk en gang til.
De gjentok det jeg alt hadde hørt, men nå spurte jeg dem hvorfor min melk ble harsk etter bare 14 dager, hva kunne jeg ha gjort feil? De svarte at den ble ikke harsk, og at jeg ikke hadde gjort noe feil.
Jeg spurte om de smakte på melken før de serverte kuvøsebarna.
” SMAKE på melken? Nei, det er det ingen som gjør! ” svarte de. “Men da vet dere ikke om den er harsk?” sa jeg.
“Vi behandler melken etter forskriftene”, sa de. “Hvem har gitt forskriftene?”, spurte jeg.
“Departementet”
Jeg brukte statens gratis rådgivningstelefon, og spurte meg frem til vedkommende som hadde greie på forskriften om frysing av morsmelk. Jeg spurte vedkommende hvordan man var kommet frem til at melken holder seg frisk og god i garantert tre mnd. Jeg fikk vite at den bygget på uttalelsene til et testpanel som i et undersøkende oppdrag fastsatte fremgangsmåten og satte kriteriene for kvalitetene ved melken, bl.a.smak.
“Smakte hele panelet på “fremmed” morsmelk?” spurte jeg, “det var modig”.
“Nei,” lo damen , “dette oppdraget ble ikke utført med morsmelk. Det står : homogenisert kumelk! Men det spiller jo ingen rolle!”
” Jo, det er stor forskjell på homogenisert melk og naturlig melk!” sa jeg, ” på ubehandlet melk flyter fløten opp og legger seg som et lokk på melken. Homogeniseringen er jo nettopp å fordele fløten gjevnt i ørsmå perler rundt i hele melken. Vi vet fra annen mat at fett med lufttilgang, harskner svært fort. “
“Ja, det var jo merkelig dette!” sa departementdamen.
“Er det ingen forsøk med naturlig kumelk?”
“Nei, dette er det eneste matrialet vi har om frysing av melk. Det er dette vår informasjon bygger på, så da kan jeg ikke hjelpe deg noe mer.”
“Hjelpe MEG? Hva med alle kuvøsbarna som må drikke harsk melk flere ganger om dagen! Ikke særlig livsstimulerende! Og alle pappaer som serverer den harske farsmelken? Skal de bli : Æsj, han med den fæle melka? Bare fordi de får feil informasjon? Det går vel ut ny info til sykehusene ihvertfall?” Jeg skjønte at jeg måtte legge på før jeg gikk helt i fistel, og tok et raskt farvel og takk for hjelpen.
Dette er nå mange år siden.
Selv om jeg ringte både sykehuset og ammehjelpen og gjenga historien, er ingenting endret.
Jeg vet ingen god måte å fryse morsmelk på, annet enn ved å ha den i et oksigenfritt miljø for å hindre harskning. Og det klarer man ikke å få til så enkelt hjemme på kjøkkenet. Og om jeg fikk det til, hvor lenge ville melken holde seg da? For meg er det uansett ikke aktuelt mer heller. Men jeg syns det er trist at ikke noe er endret. Og komisk at vi er så redde for melken vår. Puppene er vi jo stolte av!
Jeg tror vi har dype sperrer på dette med å smake på morsmelk. Jeg har det, selvom jeg etter den hendelsen prøvde å bearbeide denne siden ved mine følelser. Sperrene får vi i avvendingsprosessen! Når vi avvendes fra mors bryst. Det er sikkert en smertefull prosess for barnet, så vond at vi får avversjon, eller skam eller reservasjon for morsmelken.
Det har desverre ført til at “farsmelken” smaker vondt!
Jeg vil gjerne vite det om du har smakt på morsmelken, din egen eller andres!
Drømmelegen og vitenskaplige tryllekunstner
Jeg vil gå til legen min og si:
“Du som råder over det beste og siste i vitenskapens behandlingstilbud, hør hva jeg trenger hjelp til:
Logg deg inn på sentralnervesystemet mitt og lokaliserer de områdene som har nedslitte filer,
og gå særlig nøye inn på de områdene som er sårbare for nikotingiften.
Mens du er innlogget vil jeg be om at du sjekker og reprogrammerer alle overstyrende funksjoner knyttet til nyrene,
særlig blodets evne til å oppta oksygen.
Sjekk nivåene og refil i gangliene med transmittersubstansene, særlig forekomsten av acetylkolin.
Gi lungene økt oksigenopptak, og sett nyere programvare inn for å styrke alveolenes kapasitet.
Skaff også ny programvare for all bevegelse, all glatt muskelatur,
særlig hjertets muskelstyrke,
og alle safters og hormoners ballanse.”
“Ja”, svarer legen. “Et øyeblikk”
Så tar legen kvantespranget.
Samlende allverdens vitenskaplige databaser i sitt helbredende sprang,
ut i elementærpartiklenes lykkelige allmektighet
svinger han sin vitenskaplige tryllestav
i mitt sentralnervesystem.
“Du har startet omprogrameringen”, smiler legen, “og vi fortsetter med en ny timesbehandling om en uke. Jeg har notert dine kvanteverdier og gitt deg beskjed om hva du ønsker.”
Drømmelege?
Nei.. siste nytt i kvanteteknikk…. litt usikker på terminologien her.. men det er realitet…
og det gjør ikke vondt! Og det har økt min evne til å kommunisere med mine celler….
Så vil det vise seg om jeg overskrider nåværende statestikk og prognoser for mitt tilfelle..
Nikotin og acetylkolin. Den kloke jungeltromme.
Da jeg sluttet å røyke (fordi jeg måtte), fikk jeg jungeltrommenes råd:
Tygg rå kål.
Hver gang du får abstinenser: Tygg rå kål, sakte, grundig , til hver trevl er oppløst.
Vel, jeg fulgte rådet. Det var enkelt, ikke dyrt, ikke fetende.
Jeg tygget og tygget.
Smaken av rå kål er enorm! Den vokser med tyggingen og fyller hele hodet, og distraherer virkelig røykeabstinensen. Jeg tenker nå i ettertid at livet ble så mye enklere med kål. Ja, det hendte jeg våknet om morgenen og tenkte: Nå må jeg ha litt kål.
Behøver jeg fortelle at min nærmeste familie fant det sært… men de ville heller ha en lykkelig kåltygger enn en frustrert røykeabstinensfurie i nærheten. Så for all del.. ingen diskuterte den virkeligheten jeg opplevde.
Jeg prøvde samtidig å lese litt om nikotinets virkninger. Det var vanskelige å finne. Fortsatt er jeg svært interessert i materiale om dette. Men i min søken kom jeg over noe:
I “utvalgte tema frå “Naturfag med miljølære” for førskulelærarlinja (utvida utgave)
av Ingvar Leiv Leknes, fra kap 19, fant jeg en kortfattet innføring i sentralnervesystemet, som da er stedet hvorfra nikotinen utøver sine giftvirkninger.
Der stod det en liten ,illustrert setning, (ill. var tegningen av acetylkolinet):
Figur 232. Acetylkolin er eit transmittarstoff i det somatiske og det parasympatiske nervesystemet. Stoffet bind seg til spesielle mottakarstrukturar (reseptorar) i den postsynaptiske membranen. Den funksjonelle gruppa har positiv lading. Nikotin har liknande funksjonell gruppe som acetylkolin, og fester seg derfor på acetylkolinreseptorane og påverkar såleis cellene. Nikotin opptek såleis acetylkolinstoffet sin plass og er ei nervegift. Giftstoffet muscarin i rød flugesopp (Amantia muscaria) har liknande funksjonell gruppe som nikotin og bind seg derfor også til acetylkolinreseptorar. Stoffet er ei farleg nervegift.
Da jeg leste dette for mannen min, fikk han et merkelig “aha” uttrykk i ansiktet.
“Vet du,” sa han, ” da jeg leste tysk litteratur om produksjon av sauerkraut (tysk surkål), diskuterte de kålens store forekomst av acetylkolin, men at det ikke var mulig å bevare dette når man tilberedte kålen.
Det er flyktig og utnyttes bare i rå, ubehandlet tilstand.”
“Betyr dette,” sa jeg, “at når jeg tygger rå kål, da får jeg i meg dette acetylkolinet?”
Ja, så var det en kjerne av “jungel”erfaring i dette rådet som jeg hadde vært så heldig å få.
Jeg,og mange før meg, hadde en erfaring av at å tygge rå kål ga god effekt mot nikotinabstinens.
Dette dreier seg om røykesug og dertil hørende humør, bare så det er klart.
Jeg mangler kunnskaper om acetylkolinets mange egenskaper, kanskje flere andre gode egenskaper er enda viktigere, men jeg kan bare si noe om min erfaring.
Det er så enormt mye kunnskap rundt omkring, problemet er bare at det er “rundt omkring”, og ofte vanskelig tilgjengelig…. og noe “glemmes” i gamle, tyske industriskuffer, fordi ingen spør etter det…
Kanskje er det viten nok i dette til å ta patenter , lage medisiner, eller det er kanskje allerede vurdert.
Patent på rå kål får man neppe, men inntil noen klarer å lage dette som medisin… prøv selv. Det er billig og helt uten bivirkninger.
Sender herved jungeltrommen videre med (håper jeg) enda større tyngde.
LYKKE TIL med røykestopp!
Potetgiften solanin.
Desverre er Norsk matvarehandel helt uten potetkompetanse. De legger poteten udekket i åpne lyse disker. Dette gjør de sikkert i den hensikt å friste forbrukeren til å kjøpe den.
Men forbrukeren har gått i norsk skole og er potetkyndig. Han/hun vet at en potet skal oppbevares mørkt. Ved det minste lys utvikler poteten solanin, et stoff som er giftig for oss. Særlig skadelig for små barn, men i store konsentrasjoner kan det også bli dødelig for voksne. Den vanligste oppskriften på hvordan du lager dette giftstoffet er å legge en potet slik at den får lys på seg.
Har poteten ligget så lenge i lys at den har utviklet litt grønnfarge, kan du være helt sikker på at giftstoffet er i poteten.
Matvarekjedene er på denne måten potetvandaler.
De får et parti sunne, gode poteter, og for å friste kunder belyser de dem ekstra fint, for så å kunne tilby kunden sine spesiallagede solaninpoteter, garantert grønne og passe giftige for hele familien.
Alle utdannede mennesker snur ryggen til den mishandlede poteten og kjøper noe annet.
Jeg tror desverre at denne potetvandalismen ikke dreier seg om uvitenhet, men om en nøye planlagt strategi for å oppnå et ønsket/ villet resultat.
Butikkfolk har alltid hatet sine kunder og ser her en rafinert hevnmulighet ved å selge vakre snikforgiftede produkter til den dumme “Ola Potit”.
I tillegg hater de poteter og bruker denne “selg forgiftet mat og se hvor lenge produktet er på markedet” aksjonen som en ren utryddelsesstrategi.
Det er litt av samme strategien de har overfor ferskvaredisken og frysedisken, (til opplysning for dem som er bedre orientert om forholdene der).
Røkestopp.Abstinenser?
“Hva må jeg regne med av fysiske abstinensreaksjoner når jeg slutter med røkingen?” spurte jeg legen.
“Nei, det blir ingen fysiske abstinenser,”sa hun” det blir mer psykiske reaksjoner som irritasjon, depresjon, sinne og denslags.”
Vel, så sluttet jeg.
Nå er det over to mnd siden jeg sluttet å røke, og jeg har ikke hatt noen av de psykiske abstinensene.
Man sier psykisk, og skal vel da late som om dette dreier seg om reaksjoner som hører til den ikke stofflige åndeverden??
Jeg er nok ikke et åndsvesen siden disse reaksjonene har uteblitt!
Derimot fikk jeg trøbbel med tannsykdom, tannverk og visdomstannsmerter..
Høyst fysiske plager altså, og noe min lege derfor øyeblikkelig sa at hadde ikke noe med røkestoppen min å gjøre. Det var rene tilfeldigheter at det kom 14 dager etter min lykkelige, vellykkede røkestopp.
Vel, jeg gjorde mine besøk hos tannlegen grundig, og er igang med et delvis trygdebetalt dyprensprogram, et hjemmebasert skylle/pirke/børste terapiprogram og venter på time hos kjevespesialist. Det er så langt jeg har rukket til nå med tannhelsen.
Så fikk jeg et akutt, rasende anfall av kaffedrikketrang. Det bekymret forsåvidt ikke ,annet enn ved måten det i avsindig raseri meldte sitt behov på. Svært fremmed følelse for en tilvanlig rolig type som meg. Jeg hev innpå “som rasende”, store mengder kaffe.. og kjenner fremdeles den fremmede agresjonspregede trangen til kaffe, og mye å drikke, i spytt og blod. Siden jeg ikke er åndsmenneske nok til å få psykiske abstinenser, streifet denne tanken meg at kanskje dette var en slik åndsdemonabstinens!!
Jeg fikk ikke spurt legen min om dette, for det ble liksom uaktuelt og borte for meg da jeg begynte å ese.
Jeg hevet, som en brøddeig. Alt ble større: pannen, puppene, halsen, nakken.. også videre nedover, helt ut i tærne. Det var svært ubehagelig, og siden det ikke var resultat av mye og god mat, men tydelig noe feil i væskesystemet mitt, gikk jeg til legen.
“Hør, dette er mistenkelig, eller skremmende. Her rakner jeg plutselig som en gammel strømpe! Det ville faktisk berolige meg om dette var fysiske røkestoppabstinenser, og at det var forventet, og at “alt er under kontroll” på en måte,”sa jeg. “Jeg vil helst ikke tenke at jeg nå blir syk… uten å vite grunnen… eller hva det er.”
” Dette er ikke mye hevelse,” sa legen i et halvt trøstende, halvt bebreidende tonefall, mens hun tittet raskt på anklene mine. “Du skal få resept på vanndrivende. Mange kvinner må ta det av og til. Det er helt vanlig. Det har ikke noe med røkestoppen å gjøre. “
“Men jeg vil vite hva årsaken er, jeg vil bli frisk! Dette er smertefullt. Jeg blir verre utover dagen og vagger som en gås før lunch! Det gjør vondt i ryggen og magen! Som om jeg deles/ryker på midten. Det sprenger i alt vevet. Jeg vil ikke ha dette! Rumpa mi dunker borti bildøra og treffer siden på bilsetet før den får satt seg ned i bilsetet . Jeg vet ikke lenger hvor jeg har den, den er bare vond og ivegen!. Mannen min kommer også til å klage om jeg ikke finner ut av dette. Jeg vil ikke leve klosterliv bare fordi jeg har sluttet å røke! Jeg ble ikke deprimert av å slutte med røken, men dette kommer jeg til å bli skrekkelig deprimert av!”
Jeg fikk resept på vanndrivende og henvisning til indremedisiner. Mer klarte jeg ikke å få ut av det.
Indremedisineren skulle ringe/skrive til meg om når jeg kunne få time.
Ja, det tar nok sin tid .
Mens jeg venter går jeg til kvakksalvedamen, leter etter fysiske abstinenser ved røkestopp på nettet, og får også der bekreftet at røkeabstinens hører åndsmenneskene til.
Det var forresten en side hos helsedepartementet som ga meg grunn til ettertanke. Der sto det at man gikk inn for at man kun skulle vektlegge de psykiske abstinensene ved behandling av røkestopppasienter, og ikke de fysiske abstinensene.
Det beroliget meg at det virkelig finnes fysiske abstinenser. Men det sto ikke noe om hva det kunne være.
Det slo meg at min lege kun fulgte oppfordringen fra helsedirektoratet, at hun ,kanskje,(om informasjonen fra departementethadde vært anderledes) ville sagt noe annet om mine plager enn det hun altså nå sier. Og at hun faktisk er flink, når hun altså isåfall ikke informerer meg.
Kanskje de fysiske plagene er store, alvorlige og mange? Rett og slett så ille at storrøkere ikke ville tatt sjansen på å slutte å røke om de visste om det. Ja, at faktisk statens antirøkekampanje ville fått trøbbel med helsegevinstbegrunnelsen!!
Og at det ville bli for kostbart for alle offentlige røkeavvenningskurs om alvorlige fysiske plager skulle kunne relateres til deres sekteriske virksomheter.
Desuten er vel strengt tatt ikke “psykiske abstinenser” et begrep med vitenskaplig hold.
Psyke har i alle år latt seg påvirke av kjemiske stoffer, fysiske stoffer: Nikotin er fysisk. Du kan ta på det, måle, veie og røke det…. og da gir ikke dette fysiske stoffet psykiske psykdommer.
Vi blir bedt om å slutte fordi røking gir farlige fysiske sykdommer, som kreft, hjerteinfarkt osv. Og det er ikke en psykisk kreft. Det er en fysisk dødelig sykdom.
Jeg føler, rent psykisk, at jeg er alene med mine fysiske plager.
skyllemiddel
“Nå skriver jeg opp navnet på det skyllemiddelet du må bruke,” sa tannlegen.
“Det er det beste skyllemiddelet og det gir ikke brune tenner, som de andre skyllemidlene gir.
Husk å skylle to ganger daglig, minst et halvt minutt gurgling etter grundig bruk av tannpirkeren, den i plast som jeg viste deg.
Versågod, her er lappen og husk å skylle munnen godt etterpå , så unngår du sopp bak i munnhulen.”
Jeg kjøpte middelet og startet behandlingen. Jeg var nøye, for tennene mine hadde en tannsykdom som bare kunne holdes i sjakk av dyprens av spesialist og dyktigheten i min oppfølging av pirking og skylling.
Men tennene ble brunere…
Dyprensspesialisten sa:”Nå skriver jeg opp navnet på skyllevannet du skal bruke, både når du bruker denne lille børsten her og når du skyller munnen godt etterpå.
Det er viktig at du bruker dette skyllemidlet og det er det eneste skyllemiddelet som ikke gir brune tenner.
Dette middelet gir ikke sopp i munnhulen, men husk å skylle munnen godt etterpå, uansett.”
Jeg innrømmer at jeg gikk og kjøpte dette middelet også.
Jeg startet samvittighetsfullt opp med dette nye midlet, med et håp om å redusere mørkningen av tennene.
Før neste tannlegebesøk sier jeg til min mann at jeg vil be om hjelpetiltak mot brune tenner. Jeg innså, desverre, at begge skyllemidlene mørknet tennene mine betraktelig. Det kjennes ekstra lumpent mot en nyfødt “ikkerøker” som gleder seg til hvitere tenner som en hyggelig bivirkning av røkestoppen.
“Vil du spørre tannlegen om noe for meg?”spurte min mann. “Spør: Hva har man av innvendinger mot munnskyllevannet Hydrogenperoksid?”
Jeg noterte spørsmålet og stilte det til tannlegen under papirarbeidet ved konsultasjonens slutt.
Tannlegen så ikke opp fra papirene, men etter en taus 15sek. med dyp nyve i pannen sa han:
“Det er ingen innvendinger mot munnskyllevannet hydrogenperoksid. Tvert imot er det de selger på apoteket velegnet. Det har også en blekende effekt på tennene.”
Jeg trodde nesten ikke jeg hørte riktig.
Jeg kjøpte dette munnskyllevannet og til min glede så bleker det tennene litt for hver gang, noe som motiverer veldig til flittig behandling! Det smaker ikke noe, bare vann, så det er behagelig på den måten også.
Røkeslutt!
Jeg startet røkingen da jeg var 12 år. Jeg ble avhengi med en gang.
Siden har jeg røkt. Kost meg , nytt stimulien, selskapet, trøsten, gleden og roen i røken.
Jeg slutte? Aldri!!
Noe så trivelig slutter man da ikke med!!!
Nå, 46 år etter røkestart, fikk jeg beskjed: Du har fått kols.
Jeg sørget, betvilte diagnosen, ba om skikkelig utredning
og satte meg inn i tilbudene til oss ulykkelige som “må” slutte……………..
(MÅ?? Det er et filosofisk, eksistensielt spørsmål hvorvidt man må…)
forsøkte nicorette inhalator, nikotintyggis, snus og “røkestopp”… fysjom!!!!
Tvangstrøye og umyndiggjøring sto som beste/eneste alternativ.
Jeg var på veg nedover. Lungekapasiteten var halvert.
Det var da jeg tilfeldigvis fikk snakke litt med alveolene mine. De var svært medtatt, men fremdeles i live,
hardt nedkjørt, men fremdeles uten varige endringer og skader.
Dette møtet var avgjørende!
Jeg gikk sporenstreks til hypnotisør, fikk lagt inn “jeg vil ikke røke” i min sjels underliggende lag,
med denne sterke oppbakking og en hard beslutning om å ikke plage mitt legeme med nikotin
la jeg røken vekk.
Jeg fortalte mine alveoler at de var årsaken til min beslutning
og de svarte meg med en frydefull bølge av glede.
Nå fryder jeg meg nok til å tåle røkesug, slemme abstinenser, savnet av kosevanene i alle livets små gjøremål
og
nå øver jeg meg på å tenke:”jeg røker ikke!”
PS
Nysgjerrig på alveolene?
Det er de mange, pene, små, rosa blærene i lungene, det er dem som blir ødelagt, harde, forstenet og døde ved langtfremskreden kols….
Joda, man kan få kontakt med dem!
Vitenskapens veier er mange og livet er uransakelig…
Kvantemedisin, frekvensbehandling , sjelens rop og indre øre…….
Kan sikkert forklare det som skjedde ,bedre . Nøyere.. om man ønsker det…
-
Siste kommentarer
predikeren på Periodontitt og alternativ… Tarjei K. Tvedten på Periodontitt og alternativ… Heidi på Trangen til identitet. predikeren på Trangen til identitet. Heidi på Trangen til identitet.
-
Arkiv
- november 2009 (2)
- oktober 2009 (3)
- september 2009 (6)
- august 2009 (9)
- juli 2009 (7)
- juni 2009 (3)
- mai 2009 (3)
- april 2009 (3)
- mars 2009 (7)
- februar 2009 (10)
- januar 2009 (7)
- oktober 2008 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Kommentarer som RSS
