Vannets underlige egenskaper.

Vannet, H2O, med sine spesielle egenskaper som vi er avhengie av og verdsetter så høyt, er på langt nær ferdig utforsket.
Jordens overflate er over 70% vann. og menneskekroppen er over 70% vann.
Vi er sterkt og nært forbundet med dette elementet, og det er avgjørende for oss hvordan vannet samvirker med alle andre grunnstoffer, under ulike forhold.
Ved å se en halvvisnet plante reise seg og leve videre etter vanning, og ved å se en gammel, dehydrert person miste gråheten og få våkent liv i blikket ved riktig vanntilførsel, er man ikke i tvil om vannets livsviktige betydning.
Tidligere omsorgslitteratur hevdet at å  sørge for det fysiske behovet ved å gi et glass vann, er å  gi omsorg og trøst. Det ble kalt en kjærlighetsgjerning.
Denne siden av omsorgspleien er borte eller sterkt nedtonet, eller byttet ut med “å ha tid til å snakke med”, som selvsagt også er svært viktig, men som aldri kan erstatte tilstrekkelig væsketilførsel.

Tidligere har jeg sakset en artikkel av Ertresvåg til  et innlegg om  “Vann lagrer innformasjon”  under “viten og visjon”  :

Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel “Vann har hukommelse” i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..”

Denne artikkelen av Ertresvåg er lesverdig, og jeg gjenga den i sin helhet. Her viser de seg , “nyateistene” , på sitt maktuærlige vis :  Når vitenskapens resultater ikke er slik  de selv ønsker, boikotter de den for sin egen tros skyld.

Det gleder meg at vannet, som kan inngå så nære relasjoner til nesten alle grunnstoffer, og som gjør sitt virke i hver trevl i meg, har en form for  hukommelse, en form for informasjonslagring.

Vannets kretsløp, fra grunnvannets erfaringer i dypet, til bekkenes erfaringer med moser og lyng, ja,  hele jordens overflatevann, og dets erfaringer med alt zoologisk og biologisk materiale, alt samlet i en sum,  gleder den som drikker av det. Vannets urgamle visdom flyter  i alt mitt vev og vil siden igjen gå ut i det store kretsløpet med informasjon om meg.

Nyrene  gjenomstrømmes uavlatelig, av mere enn 1 liter blod per minutt og på et døgn Ca. 1700 liter. Så skilles noe ut, for å sirkulere videre i naturen, og jeg må tilføre det tapte ved å drikke vann utenfra, vann som har informasjonsspor av leire og granitt.

For en tid tilbake kjøpte vi et vannrenseanlegg for drikkevannet vårt.

Vi  hadde vært uheldige og fått brønnen ødelagt av sprengningsarbeider i nærheten. Selv om brønnen ga vann nok, var vannkvaliteten ødelagt, og senere også forurenset av uvettig søppeltømming rett i grunnvannet på samme sted.

Men altså , vannrenseapperatet fjernet alle stoffer i vannet, noe som bekymret meg. Jeg ville gjerne ha den naturlige forekomst av mineraler i vannet, men  slik situasjonen var blitt, var det en bedre løsning å rense vannet, enn å drikke  det forurensede vannet.

Sammen  med renseanlegget fikk vi en liten bok om vann.

Boken var skrevet av japaneren Masaru Emoto, og den presenterte en, for meg, ny side ved vannet :

Vannets evne til å danne krystaller ved frysing.

Vi er vant til å tenke på snøkrystaller, og om dem “vet alle barn” at det ikke er to like snøkrystaller. De fleste barn oppdager da også ganske fort at den påstanden er vanskelig å bevise eller motbevise, men via gode fotograferinger har vi sett at variasjonsbredden er utrolig stor.

Snøkrystaller er naturens forvandling av vannet . Den er vannets bilde av den ytre påvirkning av temperatur, trykk og elektrisk felt sammen med med vannets egen ballast av tidligere informasjon. Den er et unikt uttrykk.

Det Emoto viste oss i sitt arbeid, var ikke snø, men vannets evne til å danne krystaller ved frysing. Han gir, i boken, de fysiske betingelsene for fotograferingen, slik at han kan etterprøves av den som ønsker det, og er istand til  det.

Først viste han at en krystall av rent vann er en vakker  sekskant.     Ved hvert hjørne av sekskanten skjer en symmetrisk vekst , og den danner like mønstre i alle hjørner som  vokser fort og fyller hele sideflaten.  På et tidspunkt får man en  krystall  som ser ut som et sekskantet speil i en vakkert utformet ramme.

Så viste han krystaller av ulike grader av forurenset vann, og  drikkevann i storbyer som var  forurenset og/ eller  påført kraftige renseprosesser. Dette vannet hadde ulike grader av deformerte sekskanter, helt ned til absolutt ikke noen form for krystallisering. Springvannet i flere storbyer var så “ødelagt” at det ikke hadde evnen til å danne krystaller.

Det er godt at man kan  kjøpe drikkevann når den offentlige vannkvaliteten er så lav, men det er sørgelig at det er blitt slik. Det blir dyrt å dekke dagsbehovet. Når væskeballansen i kroppen ikke opprettholdes, forstyrres kroppens prosesser helt ned på cellenivå,  alarmen går og nødaggregatenes hormoner settes på, utskillelsen blir mindre,  vannet kan holdes tilbake i kroppen, hos cellene, for å sikre deres livsviktige funksjoner.  Over tid vil slik påført stress av  egen kropp være helsefarlig.  Særlig eldre bør vite at deres reserver er små, og skadevirkningene av dehydrering er livstruende. Selv bare 10% for lavt væskeinntak kan gi økt demens.

Rennende, levende vann som sildrer og renner i små lekne bekker nedover fjellsidene, finner hverandre og øker fart og tyngde i mektigbrusende fosser, samles i store vannveier, som grener på hovedløpet  nede på slettelandet og fører generøst livet frem i ødemarken.  Overalt rundt den spirer og gror det innbydende og grønt, og likner, i fugleperspektiv,  på livets tre. Rundt disse livets trær ble de store kulturene til, elvekulturene, våre moderkulturer.

Det gamle geografipensummet sa at Egypt er Nilen, og Nilen er Egypt. Vannets betydning kunne ikke overdrives.

For alle mennesker til alle tider, har vannet vært betingelsen for livet. Man lette etter det, velsignet det, delte det med andre, kriget om det,  investerte i det, solgte det.  Nå legger vi det i rør, demmer det opp, tømmer vår kloakk ut i det, sender vårt industriavfall ut i det og viser slik hvordan vi forakter livet, naturen  og oss selv.

Emoto viser ved å fotografere vannet ved en bestemt temperatur, idet det fryser, om vannet er “friskt”, altså evner å lage sin krystallform.

I dette arbeidet fant han at vannet lot seg påvirke.

Emoto viste  at “hellig vann”, vann som var “påvirket av bønn”, ikke bare dannet vakre krystaller, men at om vannet i utgangspunktet var forurenset,  fikk det en bedring i evnen til å danne krystaller.

Han viser videre at vannet påvirkes av musikk , og lyder generelt. Det endrer sitt krystalluttrykk etter påvirkningene.

Og, det skaper strålende vakre krystaller ved kjærlige og gledesfyllte ord, mens det får redusert krystallevnene ved sinte, onde og negative henvendelser.

Igjen presiserer jeg at dette ikke er et tro/ikke tro spørsmål, men etterprøvbare eksperimenter.

Dette gleder meg. Jeg er 70 % vann, og alle mine sanseinntrykk er avhengi av vannets delaktighet.

Jeg er natur som kan kjenne fryden bruse i kroppen som en vindroses lek i vannoverflaten. Jeg er natur som kjenner sorgen grave helt inn til margen av benene. Jeg er natur ,  som kan lære, gjenkjenne, føle , reflektere og gi kjærlighet.

Si:  “Så hyggelig å se deg” til meg, og godfølelsen brer seg varmt og behagelig i meg. Jeg nyter å kjenne denne vannets egenskap.

Si: ” Du er ikke velkommen!” til meg, og tristheten synes lang vei på meg. Andre kan lese mine følelser.

Er jeg en materialist vil jeg nøye forske videre på vannets egenskaper, for vannets egenskaper og vannets samvirke med andre grunnstoffer er meg , og er  forutsetningen for alle kroppens impulsformidlinger, likesom for nærings og oksygenformidlinger.

Er det rarere å formidle en følelse enn oksygen? Er det mer åndelig med følelser? Mener materialistene at følelsene er transendente? Eller går de med på at også følelser nok er en side av materien?

Eller er de også i sin sjel “middelaldersk”, som Luther? Han sier i sin katekismus om dåpen:

“Det er ikke vannet som gjør det, men ordet forenet med vannet.”

Tenk over den en stund .

“Jeg vil gi deg det levende vann,” sa Jesus. Der kommer vi til det  åndelige og transendente, som vannet er et bilde på.

Det er både artikler,  bilder og filmer på nettet om dette.

Gravataren min er  en vannkrystall.

Hvorfor mobbet media Ernas fedme?

Mediene har sendt ut sin prøveballong:

Er det mulig å utøve manipulerende makt uten å bli avslørt?

Flere medier tar opp mobbingen av Erna, uten å snakke sant om det.

Er det fordi de har felles agenda? :  Utprøve hvor langt man kan tillate seg å gå i maktmanipulasjon uten å bli avslørt?

Det er dessverre enkel kynisme bak Kjell Terje Ringdals  uetiske utspill om Erna.
Han er medie-mann, han vet hva ulike  utsagn fører til av reaksjoner :
Hans “angrep” på Erna og folks dømmekraft, vil føre til at folk forsvarer Erna og  fokuserer på henne med sympati,  og det vil kanskje føre til at noen flere stemmer på henne.
Vil man raskt og effektivt flytte offentlig fokus, fra Siv til Erna, er dette en sikker strategi.

Ved å gi folket Erna-Jens fokus, istedet for Siv-Jens fokus, har man flyttet fremskrittspartiet ut på sidelinjen, noe de vil tape velgere på.  Erna får økt oppslutning, men det bidrar bare til å fokusere på den mer usannsynlige sammensetningen av blå regjering med sentrumspartiene, med Erna som sikker statsministerkandidat, og det svekker sannsynligheten for blå regjering overhodet.
Altså er det  den rødgrønne Jens- regjeringen  som kommer til å tjene på utspillet om “feite Erna”.
Slik opponionsstyring er mediafolkets spesialområde.

Hadde folk ikke vært som Ringdal påsto, ville folket sagt:
“Dust”,  og fortsatt med det fokuset de hadde fra før.
Men fordi mange ville føle seg truffet , provosert eller berørt av hans uhyrlige påstand, får hans utspill den forventede effekt:

Folk forsvarer seg mot å være slik Ringdal påstår, og tar avstand fra ham.  Dette innebærer :

Sympati og økt fokus på Erna, og  Siv ut av fokus.

Sterkere støtte til rødgrønn regjering kan man nesten ikke regne med så tett opptil valget.

Heldig for dem at vi, folket,  er så forutsigbare!

I sin spalte i Morgenbladet , gir Frank M. Rossavik, samfunnsredaktør,  en vurdering av de mediestrategiske  sider av valgdekningen  i år og sier bl a :

“Like etter skjedde det mystiske skiftet. Plutselig begynte kommentariatet, Nakkim inkludert, å hausse opp Høyres Erna Solberg i stedet. Akkurat hva det var, bortsett fra at Høyre gikk litt frem og Frp litt tilbake på noen av målingene, får historikerne finne ut, men brått pekte de alle på Solberg som valgsuksess og hovedutfordrer. Ap skiftet lydig, KrF og Venstre utpekte Solberg til sin statsministerkandidat, og mediene manet frem bildet av et Høyre som var i ferd med å fosse forbi Frp. En stadig mer bister Siv Jensen ble avskrevet som stemmekveg for splitter nye «Bondevik III».

(Understrekningen er gjort av meg.)

Man unngår uredelighetsstempelet ved å si at “årsaken til at man hausser opp Erna får historikerne finne ut,” men samtidig er det uredelig å mene noe om det aller meste i samfunnet, unntatt medias egne maktstrategier. Særlig når dette omfatter etiske overtramp som de fleste vil ta avstand fra.

Det er vel fordi de ønsker å se hvor langt de kan tillate seg å gå i uetisk maktmanipulasjon, uten at de blir “avslørt”, og at de ønsker å se om denne strategien virker “som forventet/ håpet”.

Det virker som om hele mediabransjen setter pris på denne frekkheten og venter for å se om den får passere.

Strand og flere av disse offentlige samfunnssynserne har sin bakgrunn i propagandabransjen. De vet meget godt hva de driver med.

Dersom vi ikke sier fra at vi ser hva de gjør, vil de fortsette og føle at de lykkes. Vi  blir dermed medskyldige i at slik mediemaktutøvelse og manipulasjon  kan  bli en trendsetter for videre mediastrategisk arbeid.

Fra høye pidestaller er det langt ned.

“Presidenten var verdens sentrale skikkelse, med en popularitet som neppe noen mann tidligere hadde hatt. Han hadde en enestående makt. I en tid med utmattelse og desperasjon satt han med nøkkelen til verdenssituasjonen. Sterkere enn noen annen og sikkert langt mer oppriktig, lovet han å skape en ny og bedre verden gjennom rettferdighet og reformarbeid som historien ikke kjente sidestykke til.
Han skulle skape den nye verden ved å gjøre godt igjen århundregammel urett. Folkemengdene jublet der han kom, der er aldri blitt jublet slik mot noe menneske som mot ham, det var anderledes enn vanlig jubel, noe overnaturlig, som om en Messias var kommet, en fredsfyrste.  I London fikk han den mest imponerende velkomst noen utlending har fått i Englands historie, og i Rom hilste Paven ham nesten som sin like i arbeidet for verdensrettferd, fred og kristenkjærlighet.”

Nei , dette er ikke sagt om president Obahma, men om president Wilson.

Men  det er president Obahmas enorme popularitet og hans strev med den praktiske politikken som får meg til å lese omigjen Chr.A.R.Christensens fremstilling av president Wilson i boken “Verden igår og idag” første bind.

Beskrivelsen av fredsprosessen etter første verdenskrig formidler disse karakteristikkene av president Wilson i begynnelsen av hans komme til Europa.  Etterkrigsstemningen var et sterkt ønske om fred, og et  håp om en ny tid,  et tusenårsrike bygget på rettferdighet og forsoning av gammel urett. Dette ønsket lå sterkt i tiden både hos politiske ledere og i folkedypet, bl.a. tydelig uttalt i talene til  storbritannias Lloyd George ,  og levende skildret av  øyenvitne og journalist William Bolitho, og det var ikke bare stemning og naivitet i disse ønskene.

Christensen omtaler fredsprosessen grundig og dermed gir han oss også et nærbilde av president Wilsons fall.

Wilson kom til “det grønne bord” i Paris med sine 14 punkter om hvordan fredsprosessen skulle være for å danne en varig fred, og han trodde selv på sin evne til å oppfylle en verdenshistorisk misjon. Og verden trodde på ham, folk håpet og ventet i spenning: “Ville Wilson seire og tusenårsriket fremstå?”

Den 18 januar 1919 åpnet fredskonferansen under høytidelige trompetfanfarer. Det var seierherrene som var tilstede,  ingen motstandere var invitert til fredsprosessen.  Sierherrene ,de allierte og asossierte makter, var allerede i vill uenighet om hva de egentlig hadde kjempet om.  Wilsom hadde krevet full åpenhet i forhandlingene, og dette kravet ble Wilsons første tap. Det gamle europeiske diplomatiet ville ikke ha noen åpen diskusjon og kritikk av hva som gikk for seg i fredsforhandlingene i Paris.

Man skulle organisere en helt ny verden, og det var uenigheter om nesten hver detalj. Man opprettet komiteer og kommisjoner og fordelte arbeidet, trykksaker hopet seg opp, de fagkyndige ekspertene leverte sine maskinskrevne kommentarer og  karter ble tegnet. Alle trakk hver sin retning, og det var et kaos av problemer.

Man opprettet et timannsråd representert ved de fem mest betydningsfulle seierherrene: USA, Frankrike, England, Italia og Japan. Dette utvalget ble etterhvert til de tre viktigste: USA, Frankrike og England.

Disse tre speilet den  delte stemningen i Europa.

På den ene siden drømmen om fred, og på den annen side ønske om hevn og kompensasjon for all urett man hadde lidt. Forsoningsparoler stod  mot sterk interessepolitikk og delte ikke bare folket i to, men også den enkeltes tanker og sinnelag vaklet mellom disse ytterligheter.

I tillegg hadde den offentlige presse, ledet an av Northcliffe presse, i fire lange år fremstilt tyskerne som forbrytere i verdensmålestokk, eneansvarlige for krigen og i stand til å utføre grusomme og bestialske handlinger, som f.eks. å korsfeste krigsfanger, eller bruke likene i fettindustrien.

Lloyd Georges politiske taler starter, før fredsforhandlingene, med: “Vær ikke tilfreds med noe annet enn en ny verden!”  Men ettersom fredsprosessen langsomt gikk mot tap for Wilson og hans fredsidealer, og folkemeningen pekte mot hevn, skulle Lloyd George først og fremst sørge for gjenvalg.  Hans valgkamptaler ble, etterhvert,  preget av folkestemningen: “Make Germany pay!”

Wilson  sto for de utopiske  fredsdrømmene, og i  arbeidet for dette, måtte han vinne over  Frankrikes mektigste mann, realpolitikeren Clemenceau, som  ønsket å svekke Tyskland,  og  den diplomatisk tilpasningsdyktige Lloyd George fra Storbritannia , som ønsket gjenvalg.

Wilson tapte på alle punkter.

“Jeg kan snakke med Dem,”   sa Clemenseau til oberst House, Wilsons nærmeste rådgiver,   “De er praktisk. Jeg forstår Dem,   men  å snakke med Wilson er som å snakke med Jesus Kristus.”

Clemenceau utmanøvrerte president Wilson fullstendig, og  fransk presse fremstilte Wilson som en temmelig komisk, eller høyst irriterende professor.

28 June 1919 hadde de avtalen klar og signert av partene. Da var også Wilson en foraktet og nedbrutt mann. Han hadde heller ikke  sikret seg gjenvalg som president i Amerika.

Hvorfor han ikke klarte å hevde sin åpenbare maktposisjon fra begynnelsen av, er det spekulert i.  Han hadde jo et enestående utgangspunkt, en popularitetens medvind, og  han hadde kreditorens mektige våpen i den kommende gjennoppbygningen av Europa og likevel satte han aldri sin vilje igjennom ved forhandlingsbordet.

Han var velmenende, oppriktig i sin vilje, men ble totalt utmanøvrert av Tigeren, Clemenceau.

Oberst House sa om ham at “han sto på sin pidestall,og da han steg ned fra den for å forhandle som en likemann, ble han som voks.”

Så langt  om Wilson fra Christensens bok.

Jeg tenker når jeg leser det at “det er høyt ned fra enhver pidestall”.

Obahmas pidestall ble svært høy, skapt av våre enorme forventninger til det han han målbærer.

Selv om han ser ut til å hoppe ubekymret opp og ned fra pidestallen, dyktig i å snakke med ethvert menneske, bekymrer jeg meg, for han står som representanten for det “Change” generasjonene venter på.  Slett ikke ulikt håpet om “forandringen” den gangen.  Jeg vil gjerne trøste meg med at både problemer og maktstrukturer er helt annerledes nå.  Og at disse høyt skolerte menneskene , både Obahma og hans stab, har all ekspertise og hjelp til å analysere tap/vinnmuligheter, og at de har gode planer for å få gjennomført sine politiske visjoner.

Likefullt ser vi av historien at det var ikke visjonene det var noe galt med, det var mangelen på realistisk praktisk politikk.

Bakrus, abstinenser og kål.

Jeg har tidligere, i innlegget :  “Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.”,  beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise  rå hodekål.

Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!

Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av  transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin “tar over” arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.

Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin  tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.

Dette var min erfaring  da jeg kom til å høre “Studio Sokrates” i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.

De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium  og i særdeleshet Aristoteles egne verker :

” De peripatetiske skrifter”.

Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter :    “Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.”

Boken tar opp flere spørsmål som:

- Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?

- Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?

Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål,  og  også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med  :

-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Selvsagt ler de godt av dette i “studio Sokrates”, for man ser  den “fordummende” vegetering av  hodekål   som en morsom kontrast til den “sofistikerte” samtale som vinen representerer.

Tja….

Aristoteles hadde denne observasjonen :

“Kål hjelper mot bakrus.”

Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.

Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i “Astrix og Oblix”  gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.

Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.

Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige  Keisere dyrket kål .

Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.

Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen  kommer  langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!

Studio Sokrates – Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725 – Gode råd mot bakrus fra Aristoteles
Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725

Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk?

Søsteren min lå og solte seg, helt alene på en øy. Det var stille og fredelig.  Da landet en fugl rett ved siden av henne. Den tittet på henne og virket som om den ville si henne noe.  Søsteren min grublet raskt på hva det var for en fugl, og hun ønsket sterkt at hun kunne snakket med den, for hun kjente på seg at den ville henne noe.

Søsteren min har alltid hatt dyreteke, og hun har opplevet mange fine ting i naturen. En gang reddet hun et rådyr som hadde ramlet gjennom isen og ikke kom opp på egen hånd. Hun fant en flatbunnet båt ved bredden, skjøv den ut til råka og trakk rådyret opp. “Den var helt rolig,” sa hun, “den forsto at jeg ville hjelpe den.”  Hun tørket og gned den tørr med klærne sine og så løp den.  Senere så hun et rådyr som sto og så etter henne. Hun lurte veldig på om det var det samme rådyret som hun hadde hjulpet, og hun følte det som om den var kommet for å takke henne.

Men nå lå hun stille og så  på denne ukjente fuglen.  Den var så nær at hun kunne tatt på den, og den tittet stadig på henne.

“Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk? spurte hun forsiktig. ” Ko-ko” , sa den og løftet seg opp i luften.

Det ble et komisk antiklimaks for henne, så sterk var følelsen av  forventning den ga henne om en skikkelig prat.

Jeg dveler ved denne følelsen av at dyret virker som om det vil meddele seg.

Jeg tror at alle som har  erfaringer med husdyr,  har kjent den følelsen. Jeg snakket mye med hunden vår og med pusemor, og jeg opplevde ofte at det var de som begynte. Jeg forsto jo ikke hva de sa, men jeg gjettet meg til hva de ville. For eksempel kjeftet alltid hunden min på meg dersom jeg valgte samme veg tilbake når vi gikk tur. Jeg gjettet en stund på at det var fordi han ville gå mer, og at det var for liten tur vi hadde gått, men etterhvert forsto jeg at det han ville var å gå en annen veg hjem. Akkurat som om han ville si at  det å gå samme veg frem og tilbake,  avslørte at jeg var en dårlig lederhund! Så gikk vi runder istedenfor, og alt var bra.

Jeg trodde en stund at hunden min var tankeleser. Hver gang jeg reiste meg for å gå på kjøkkenet, ble han rolig liggende på plassen sin, men dersom jeg reiste meg for å gå ut, så var han før meg ved døra. Jeg grublet veldig over hvordan han kunne vite hva jeg hadde tenkt å gjøre. Min mann sa:

” Han studerer alt vi gjør, nøye. Han vet at du aldri tar med deg tobakken når du går til  kjøkkenet, men den tar du alltid med deg når du går ut.”

“Det visste jeg ikke selv engang!” sa jeg.

Vi har sikkert mange slike vaner som vi ikke tenker over, men som hunden ser og vet alt om.

Men jeg var litt skuffet over at hunden min kanskje ikke var tankeleser. Jeg tenkte på hvor fint det hadde vært ! For eksempel var jeg lei meg for at det ikke var mulig å ta med meg hunden min på sopptur lenger, og jeg klarte ikke å få ham til å forstå hvorfor han måtte være hjemme  når jeg dro ut for å plukke sopp. Han visste hva jeg skulle, og han var jo så flink til å hjelpe meg!  Han visste godt vilke sopper jeg ville ha, og så  løp han foran og markerte alle sammen!

Jo, noen ganger hadde det vært bra å få snakket om tingene!

Mor tolket raserianfallet til en svale engang. Ikke det at det var så stor kunst i det tilfellet, men historien viser at også svaler henvender til menneskene når de mener det er nødvendig.

Mors klessnorer var satt opp på uthustaket. Det var flatt og hadde  god plass til store tøyvasker.  Vi sto på taket og hengte tøyet til tørk, da en svale plutselig satt seg på snoren der mor arbeidet, rett oppå det tøyet hun var iferd med å klype fast. Den “snakket ” med “kjeftestemme”, rasende,  intenst og tydelig henvendt til mor.

“Noe så rart, “sa mor, “den er visst sint på meg.”

Svalen lettet og fløy ned under taket og så kom den raskt tilbake, hele tiden med gneldrende pipesang. Den fløy flere ganger ned under taket og så tilbake til snoren foran mor.

“Å,” sa mor, “nå forstår jeg deg. Vi har satt inn en hel rute der hvor den knuste ruta var! Har du bygget rede der inne?”

Så fulgte hun etter svalen, og den stilte seg foran det reparerte vinduet og skvatret sint. Mor gikk inn og åpnet vinduet.

“Du får ha redet ditt her i år, vi skal la vinduet stå åpent, men neste år må du bygge et annet sted.”

Svalen fløy inn det åpne vinduet, og sangen dens var helt forandret, som om den sa takk.

Rent tilfeldig kom jeg over noe som kalles dyretolk.

Det er en profesjon, i den forstand at man kan utdanne seg til det,  og arbeide som det.  Det bygger på kunnskap om

lyd, lukt , kroppsspråk og telepati.

Siden dette er noe jeg nylig har kommet over, kan jeg bare dele med dere de nettstedene jeg har sett på til nå. Og selvom dette ikke er stueren “vitenskap”, så er det et fenomen hvor noen nå høster inn mye erfaring! Jeg håper de deler erfaringene med oss.

Det er særlig den telepatiske kommunikasjonen som er ny, og som bryter med den almindelige oppfatning. Men  jeg tror mange vil tenke at de har kjent litt til dette, en sjelden gang,  som kanskje egentlig bare kunne kalles “kvalifisert gjetting”, men som etterlater det lille spørsmålet og den lille ettertanken: “Var det bare det?”

Jeg gleder meg til å se mer på dette.

www.sigra.no

http://www.dyrekommunikasjon.no

http://www.canis.no/rugaas/

Utfordret 3 : Hvis du kunne forandre en ting i verden, hva ville det vært?

”Hvis du kunne forandre èn ting i verden, hva ville det vært?”.

Denne utfordringen kom fra

http://merutt.wordpress.com/2009/09/08/456/

Jeg ser at å velge en god ide  fremfor en annen  er vanskelig.

Flere gode saker er allerede tatt, og jeg har flere hjertesaker som jeg da velger bort.

Jeg vil at folk som utsettes for frihetsberøvelse av en eller annen grunn, raskest mulig får sikret rettsikkerhet og menneskerettigheter.  Jeg vil gjennomføre de endringene  Sandberg har pekt på, og sørge for at fengslene har høy kvalitet på  kontroll av at dette.  Asylmottak skal være åpne,  sosialt inkludert og skal fungere som korttidsbolig til søkeren har funnet jobb og egen bolig. De skal vente på sin sak i frihet, ikke som fanger.  For dem  som oppholder seg  ulovlig i landet bør det opprettes en internasjonal instans som kan løse deres sak. Mens dette arbeidet pågår skal de få hjelp til det daglige behov og med full rett til å benytte norske tjenester og norsk arbeidsmarked.

Vi må ta tilbake verdigheten i rettsvesen og asylpolitikk.

Jeg sender utfordringen videre til:

http://www.erkjennelser.com/

http://teotao.wordpress.com/

http://haraldhauge.wordpress.com/

Nidvise 3. ” Mediamafian lager valgflesk!”

Nå trikser de i valget

og fikser hva de sier,

for de vil øke salget

ved å drite ut partier.

For medias regi

er ytringstyranni,

som denne mafian spiller

mens de slakter og de griller:

De lager velgermat!

Og på sitt showbisfat

der har de allting rigget.

Og valgflesket har ligget

på kne i gapestokken

til mat for velgerflokken!

Nå sitter mediastyggen

så trygt på velgerryggen,

og svinger gallupsvøper

så partihestene løper!

Det er bare å dikte videre selv!

Jeg setter meg med partiprogrammene,  det er jo programmet som kommer på stortinget.

Eldreomsorg. Vann og vanndrivende.

Svigermor er 87 år, og sprek for alderen.

Hun er våken og rask både fysisk og psykisk, likevel følger jeg henne til legen når hun skal dit. Det er nødvendig fordi hun har  en litt dårlig korttidshukommelse. Den arter seg slik at hun vet godt hvem som er hennes lege, og hvor han har kontoret, men hun glemmer at hun har time der og hva hun skal snakke med legen om.

Hun blir så glad når hun ser ham: “Jeg tror ikke jeg feiler noenting,” sier hun , “jeg  er vel bare litt gammel, vel?”
Etterpå kan hun ikke huske at hun har vært der, og langt mindre huske hva han sa til henne.

“Du har veldig høyt blodtrykk”, sa legen.

“Ja,  det kan vel være alderen,” sier svigermor.

“Jeg tenker vi setter deg på vanndrivende,” sa legen.

“Jaja, jeg har ihvertfall ikke vært mye syk i mitt liv,” svarer svigermor.

Legen setter seg ved dataskjermen for å gi hjemmesykepleien beskjed om at hun skal få vanndrivende tabletter sammen med de andre tablettene. Det er en fin ordning at hjemmesykepleien kommer og gir medisinene, ellers ville tablettene blitt tatt svært tilfeldig, eller helt glemt.

“Det hadde vært fint med en ekstra kontroll på blodtrykket før hun får vanndrivende,” sa jeg, “det kan være mange grunner til at det er forhøyet akkurat nå, og  hun får allerede beta-blokker,”  sa jeg.

” Ja,” sa han,mens han leste på skjermen, ” vi kan ta en ny kontroll om 14 dager.”

Neste legebesøk viste fine normale verdier, heldigvis, og hun ble ikke satt  på vanndrivende.

Jeg var glad for det.

Erfaringene så langt med gamle mennesker og vanndrivende medikamenter, er heller nedslående.

Første gangen jeg ble betenkt var da tanten til min mann døde.  Hun hadde lenge fått vanndrivende “for hjertet”.

“Legen sier at hjertet ikke klarer å pumpe så mye blod rundt i kroppen, derfor får jeg vanndrivende, så det ikke skal bli så mye væske for hjertet å arbeide med,” sa hun.

Til å begynne med reagerte jeg ikke på det, men siden  tante var svært pliktoppfyllende, fikk jeg ettrhvert en mistanke  om at noe var galt i  resonnementet hennes. Ved måltidene, f eks. avslo hun noe å drikke til maten. Hennes resonnement var at tok hun vanndrivende for å fjerne vann, så skulle ikke hun ødelegge det med å drikke ekstra! Selvom vi overtalte henne innimellom tok hun bare en liten slurk.

“Du må jo drikke litt,” sa vi, “ingen kan leve  uten å drikke!”

“Jeg er nok helt tørr innvendig, jeg,” smilte tante, “men jeg må jo gjøre som legen sier.”

Det gikk ikke lang tid før tante havnet på sykehuset. Og vi ble ganske lei oss da vi besøkte henne, for hun så ikke godt ut.  Jeg så at det ikke sto vann på nattbordet hennes, det var heller ikke notert noe synlig sted om hun hadde drukket noe,  så jeg fylte et glass og bød henne.

“Nei takk,” sa hun.

“Ta litt, tante, jeg er redd du tørster deg for mye, forsøk om du kan klare litt,” nødet jeg.

” Nei, jeg har fått beskjed av legen at jeg må drikke så lite som mulig,” sa hun.

” Det kan han ikke ha sagt,” protesterte jeg, ” alle mennesker skal ha  to og en halv liter vann i døgnet. Det er minimum væsketilførsel. Legen kan ikke mene at du skal la være å drikke! Det dør man nemlig av!”

“Nei, han sa det! Så lite som mulig, sa han.” Tantes munn var knepet hardt sammen for å stå imot mine fristelser.

Jeg gikk inn på vaktrommet og ba om å få snakke med legen, men fikk samtale med ansvarlig søster istedet. Jeg forklarte at tante nok hadde misforstått legen, og at noen måtte hjelpe henne til å forstå at hun selvsagt måtte ha noe væske.

” Hun ligger der og tørster ihjel fordi hun vil gjøre det legen sier,” sa jeg.

” Ja, det er riktig,” sa søster, ” hun skal drikke minst mulig.”

“Hvor mye er “minst mulig”?” spurte jeg.

“Hun må ikke drikke over 8 dl,” svarte søster.

“Men hvor mye skal hun drikke? Hun må få vite hvor mange dl hun skal drikke, ellers drikker hun ingenting. Hun er en resurssterk dame som setter alt inn på å følge doktorens ordre, og når hun får beskjed om å drikke  minst mulig så er hun istand til å klare det hundre prosent!” Jeg kjente at jeg hisset meg opp. “Er det meningen at hun ikke skal drikke noe? Det er svært dødelig å ikke drikke noe!”

Søster så nedlatende på meg.

“Hun har en alvorlig hjertelidelse!” sa hun. Og jeg merket at samtalen var slutt.

Tante døde dagen etter.

Denne hendelsen rystet meg. Hva nytte har man av tablettene når man tørster ihjel? En  kureret hjertelidelse?

Hva mente legen (og søster) med denne behandlingen?

Tantes  “hjerteplager” startet med at hun fikk vanndrivende, foreskrevet fordi anklene var litt forstørret av væske. Ut over observasjonen av anklene var hun ikke  utredet.

Da svigerfar ble hjelpetrengende, ble han også medisinert med vanndrivende.  Han hadde hjemmesykepleie som kom med tablettene, og jeg spurte legen om han kunne foreskrive tilstrekkelig væskemengde også,  slik at hjemmepleien kunne ta  seg av det når de stelte ham og gav tabletter.

“Nei, det kan jeg ikke pålegge dem,” svarte han.

“Men han drikker ikke lenger selv,” sa jeg, ” bare når han får glasset i hånden. Hva skal han med alle tablettene om han dør av vannmangel?”

“Tja,” legen bare ristet på hodet, ” det er ikke så enkelt  å få til det der! Han får klare seg med det han selv drikker, og det  familien gir ham.”

“Hvis vi skal sørge for at han får nok å drikke, så vil jeg vite hva den riktige mengden væske er for en mann som får vanndrivende,” sa jeg.

“Han må ha minimum to og en halv liter i døgnet,” sa legen.

“Kan  hjemmesykepleien pålegges å notere hva han drikker til tablettene?” spurte jeg.

” Nei, de har så mye å gjøre, så det vil jeg ikke pålegge dem,” svarte legen.

Vi tok legen på ordet. Og jeg må føye til at det var min mann som tok ansvaret for dette. Jeg hjalp til . Men det ble fra da av slik at vi, dag etter dag, år etter år, sørget  for veskemengden til svigerfar.   Han  overlevet flere innfarkter og to ganger nyrebekkenbetennelse, og ble over 91 år gammel.

Vi hadde ikke som prosjekt at han skulle leve evig, men vi hadde bestemt oss for at han ikke skulle dø av væskemangel. Og selvom han også hadde fått vanndrivende for hovne føtter, levde han lenge, tross sine hjerteplager, selvom han fikk over 8 dl vann i døgnet.

Nå er svigermor alene, og hun imponerer alle med sine raske kommentarer og sine raske føtter, men hun glemmer om hun har spist eller drukket, så hun kan ikke holde styr på det selv. Vi  sørger for at hun får det hun trenger,  og vi blir med henne til legen så han ikke av en eller annen mystisk grunn setter henne på vanndrivende.

Vi har hørt og lest at mange gamle tar medisinene feil, eller er feilmedisinert, og begge deler er nok riktig, men det er ingen som vektlegger betydningen av tilstrekkelig drikke. Vi  har kun lest i en tysk veiledning for vanndrivende, at medikamentet ikke skal foreskrives dersom man ikke kan  sikre  et væskeinntak på minimum to og en halv liter i døgnet. Så i Tyskland er væskemengden så viktig at det  settes som betingelse for å ta tabletten. Der står det også at kommer man 10% under foreskrevet væskemengde, får man tydelige symptomer både psykisk og fysisk.

Den siste tiden, da svigefar var sengeliggende, bodde  han  på sykehjemmet.  Der ba vi om at han måtte få dette minstemålet for væske, men  vi fikk nei.  De garanterte for at det ble servert ham maksimum 8 dl i døgnet, ikke mer, og de kunne ikke garantere at han drakk det han fikk servert. Grunnen til dette tallet på 8 dl var den serveringen av drikke som fant sted ved de faste måltidene. Ut over dette måtte pasienten selv be om drikke. De hadde ikke resurser til noe så tidkrevende som å gi “så mye” å drikke til alle pasientene.

“8 dl  i døgnet er mer enn nok! Det er da ingen som drikker mer! Ikke jeg ihvertfall!” var deres samlede utsagn under møtet med dem.

“8 dl i døgnet er faktisk under tredelen av minimumskravet,” sa jeg, ” da må jeg altså komme hit for å sørge for at han får minimum.”

“Ja, vi kan ikke gjøre det, men det er da slett ikke nødvendig med så mye væske!” sa avdelingsykepleieren.

Jeg så på de tunge,  grå, underleppehengende ansiktene som satt tause i dagligstua, og jeg gjenkjente gråheten. Det var akkurat slik svigerfar så ut når det hadde gått for lang tid mellom “vanningen”. Denne skremmende  sløvheten  som preger sykehjemsansiktet er ikke alder, heller ikke  medisiner eller sykdom. Det er slik den gamle blir seende ut ved væskemangel.

Eldre tåler ikke så godt å unnvære drikke. Som ung kan du tåle lite væske over lang tid,  men eldre folk har ikke overflod av resurser og har ikke ungdommens reservoarer å øse av.  Når de kommer under streken, enten av feilmedisinering eller væskemangel, viser huden sin gråhet og kreftene trekkes inn til den helt nødvendige kampen for å overleve. Disse kreftene frigjøres igjen ved riktig tilmålt væske: Øynene får tilbake sin nærværelse og følger interessert med, huden friskner og utstråler tilfredshet, ansiktet åpner seg og underleppen trekkes nemt opp i en normaltutseende fornøyet munn.

Det er det samme som du kan observere på en uttørret, hengende, halvvissen potteplante! Gi den vann og den strekker seg friskt opp  påny, til neste uttøring.

Vi vet at  i eldreomsorgen er feilmedisinering og uttørring de vanligeste dødsårsakene. Det henger nettopp sammen med dette jeg forsøker å beskrive. Vi har en  viten om dette som desverre  ikke passer institusjonene fordi:

Omsorg tar tid.

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

A-magasinet 21 august 09 ser litt på 70 år med reformer.

Her uttaler blant annet Peder Haug at siden “Kunnskapsløftet” setter større fokus på resultatet av læringen enn på undervisningsprosessene, “vil det tvinge skolene til å bruke metoder som virker. De (skolene) vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå,” sier han.

Jeg mener at professor Peder Haugs formulering er rettet som et spark til lærerne, men at han bare rammer den profesjonen han selv er en del av.

Jeg sakser litt av hans bakgrunn fra et nettsted om ham selv:

Høgskuledosent i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1993-1997 )
Professor i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1997 – )
Forskingsleiar i Program for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltakutvikling, Norges forskningsråd (1994 – 1998)
Forskingsleiar i Program for evaluering av reform 97, Norges forskningsråd (1999-

Vi ser at han ledet forskningsarbeidet ved evalueringen av reform 97  (HernesReformen),  så han er en av de best orienterte innen skolens reformarbeider.

Derfor hadde jeg ventet meg et høyere presisjonsnivå når han uttaler seg til A-magasinet.

“Jeg tror det vil tvinge skolene til å bruke metoder som virker.” sier han.

Ja, en ny reform “tvinger” alltid den som skal gjennomføre den, til å gjennomføre den.  Men hvem tvinges?  Skolene? Er det rektorene? Lærerne? Skoleeierne(kommunene)? Eller (den gjeldende plan og forskriftforfattere) politikerne?

Slik han bruker begrepet ønsker han å sette fokus på læreren,  at det er den dårlige læreren som hindrer et vellykket resultat.

Vi (lærerne) forholdt oss til den forskrift for arbeidsmetoder som var detaljert listet opp i 97 reformen.

Vi (lærerne) hadde en forpliktelse overfor planene, ikke et valg. Ansvaret for arbeidsmetodevalget var ikke vårt, men planmakerenes. Når det nå er riktig at vi “står fritt ” i metodevalg, så må det også presisseres at i målformuleringene for de enkelte fag  fremkommer det ikke bare “faglige” mål, men presentasjonsformer som forutsetter ulike former for arbeidsmetoder.

Altså metodikken er integrert i fagmålene.

Vi har altså ikke den friheten til metodevalg som det  tilsynelatende kan virke som om vi har. Og dette vet Peder Haug bedre enn noen! Han vet meget godt at det stilles langt høyere krav til en metodeøving når den inngår som en del av fagmålet. For eks., før kunne en som ikke var dyktig i gruppearbeid, likevel få gode resultater rent faglig. Nå vil elevens manglende evne til gruppearbeid telle med i fagvurderingen i alle fag.  Dette oppleves som en klar forverring av elevenes muligheter rent faglig, og det oppleves som vanskelig å forholde seg til som lærer, som ikke lenger “velger” en arbeidsmetode for klassen, men som plikter å undervise i og etter metodene som integrerte fagmål.

Altså har arbeidsmetodene i skolen gått fra å være en forskrift for undervisningen til å bli et fag for  elevene .

Som om ikke dette er spark nok, at vi (skolene) nå” tvinges til å velge metoder som virker”, gnir han det frekt inn: “De vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå.”

Vi , Peder Haug, vi oppdager at de som lager reformer ikke er istand til å veilede lærerne, heller ikke istand til å utforme fagplanene slik at det blir “gode resultater”, og de kan heller ikke lage lærerskoler med metodikk som tilfredsstiller fagplanene i Kunnskapsløftet.

Det Peder Haug , på nedvurderende vis,  sier er “løsningen” for å få en “bedre skole” er å heve kvaliteten på lærerens arbeid.

Ja, ingen er uenig i det, men jeg vil  svare Peder Haug og si at veien til en bedre skole er høyere kvalitet på de planene vi skal arbeide etter. At våre politikere,  pedagogiske professorer og tilsvarende fagpersoner gir oss denne “enkle” kompetansen som de” mobber oss for” å ikke ha!

Vi er tross alt forpliktet på deres planer, og etter disse planene arbeider vi samvittighetsfullt, selvom vi gir, ad tjenestevei, våre meninger og betenkninger og praktiske tilbakemeldinger!

Jeg registrerer at Peder Haugs “mening” er at det ideelle er “å lande midt mellom tradisjonell kateterundervisning og individualisering.”  Dette er altså å oppfatte som professorens “synsing”! Det er nettopp professorenes “synsinger” vi utprøver i skolene ! Hvor er den skolemetodikkteorien, begrunnet utfra forskningen, som gir  professorkvalitet på våre arbeidsplaner?

Peder Haug avslutter slik:  “Nå har vi gått fra den ene grøften til den andre, og det er det ingen som tjener på.”

Her er den ene grøften å forstå som tradisjonell kateterundervisning, og den andre grøften er individualisering. Han mener dermed at Kunnskapsløftet styrer “midt mellom”,  slik at man unngår disse grøftene.

Desverre. Slik ble det ikke. Man laget de to grøftene om til en stor grøft, umulig å komme ut av og skrekkelig tung å gå i!

De pedagogiske uenigheter og motsetninger har vi i alle år forholdt oss til og fått utprøvd i stadig nye reformer. Nå tar man alle de pedagogiske og metodiske “stridseplene”  inn i målformuleringene og setter hele fokus på resultatet,  og sier ikke ett ord om hvordan elevene skal komme dit, bare at dit skal de! Så blir det den enkelte lærers sak og den enkelte skoles sak å pønske ut hvordan.

Jeg vil vise med et (selvlaget) bilde hvordan dette oppleves:

En skole lærte sine elever å sy alle sorter søm. Så kom det inn nye skoleeiere som syntes det ville vært fint å lage ett stort plagg hvor eleven kunne demonstrere sømmene sine. Til og begynne med satset man friskt og hentet motetegnere, skreddere og andre fagfolk for å la dette bli et flott plagg, men det svarte seg ikke økonomisk, så det ble med den ene gangen.  Årene gikk med dette ene flotte plagget, men det ble etterhvert umoderne.

Nye eiere kom inn og de mente at det var så mange flinke folk der, både lærere og elever,  så de kunne designe plagget selv, og det ble oppfattet som morsomt. Og litt skredderfag kunne man jo  ta inn i undervisningen.  Dette ble vellykket og man fikk kunder, og man  måtte ta noe av skoletiden til salg og regnskap.

Det gikk tregt etterhvert med salget,  man måtte fornye produktene, drive litt reklame, kanskje gå manekeng? Det ble etterhvert en morsom skole, hvor man lærte litt av hvert, men det ble ikke tid til å sy.  Kritikken rettes så mot lærerne på skolen at nivået på sømferdighetene til elevene er gått drastisk ned. Ja, tester viser at de hverken kan sy eller designe, selge eller føre regnskap. Eierne  pålegger lærerne å få bedre resultater og øke salget!  De som har jobbet lenge i skolen kjenner igjen dette bildet på skoleutviklingen.

I tillegg har man  utvidet elevtallet i grunnskolen  med spesialskoleelevene, uten at spesialkompetansen følger med ut til den enkelte skole.  Er skolen heldig, har PPT  “greie på”  hvordan den aktuelle elev bør hjelpes i skolen, så de kan lage et opplegg for eleven. Dette opplegget er det da en lærer, eller, desverre, ofte en ufaglært, som følger opp sammen med eleven.

Skolen har mange enkeltelever som krever enelærer i alle timer. Spesialtimene er blitt flere, men  fordelt på ferre elever. De som tidligere fikk ekstraundervisning, rent faglig, må nå klare seg selv, og få” tilpasset undervisning”. Det er en måte å kamuflere mange hjelpetrengende på. Altså slike som ville vært hjelpeberettiget tidliger, men som nå er definert ut av ekstraundervisningen fordi de er “høyt nok” fungerende til å følge klassen med “tilpasset undervisning”.

Som lærer skal man  lede undervisningen for en gruppe på 25-30 mennesker, for alle disse elevene er mennesker,  selv om Kunnskapsreformen angir andre verdimål på barna:  I refomen kommer det til uttrykk i bl.a  NOU 2003.  Her omtales  barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen  er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste ” selvgenererende humankapital”.

Dette er det politisk overordnede målet for de konkrete planene som er utarbeidet i Kunnskapsløftet.

Altså, når man leder undevisningen for disse menneskene, vet man at enhver trenger hjelp i læreprosessen. Enhver skal ha tilpassede oppgaver, tilpasset hjelp, og samme evalueringsmål. Når man “tilpasser” fagplanene, er målene uforandret. Man tar bare kortere skritt mot samme mål.  Man er også, de senere år, pålagt omsorg for hele mennesket, som det tidligere bare var planer for i barnehagen.

Min erfaring er at jeg ikke kjenner elevene godt nok til å gi adekvat tilpasset hjelp før jeg har rettet deres arbeidsbøker i et par mnd.  Først da er jeg trygg på at jeg kan gi den mest elementære faglige veiledningen etter elevens behov.

Dersom jeg ikke har tid,  eller tar meg tid til denne grundige og  tidkrevende responsen til elevarbeidene, blir grunnlaget for planleggingen av  tilpasset undervisning bare gjetting  og synsing. Man kan ikke basere tilpasset undervisning på synsing. Da er det bedre med tradisjonell tavleundervisning , hvor læreren har all kontroll med hva som gjennomgåes, og elevene får tilpasse seg etter beste evne.

Jeg merker meg at Peder Haug ikke påpeker “elevmangfoldet” i A-magasinets artikkel, heller ikke  skolens manglende kvalifikasjoner til å kjenne og forstå tilstrekkelig det store antallet av ulike funksjonshemmede som nå er integrert i  klassene.  I en kommentar til Stortingsmelding nr 11 om den nye lærerutdanningen, skriver han blant annet:

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

“Savner elevmangfold i stortingsmelding
[10.02.2009 ] – Jeg har positive kommentarer til mye i stortingsmeldingen om lærerutdanning, men elevmangfoldet burde vært understreket sterkere, sier pedagogikkprofessor Peder Haug, som er medlem av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.

I Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009)” Læreren Rollen og utdanningen”, legger regjeringen opp til en sterkere spesialisering i lærerutdanningen. De nye lærerne skal enten være kvalifisert for å undervise fra første til sjuende trinn eller fra femte til tiende. Også faglig spisses spesialiseringen. Pedagogikkfaget utvides og kalles pedagogikk og elevkunnskap. Lærerstudentene får mer praksis og en egen mentor når de kommer ut i sin første jobb.

- At elevmassen er heterogen, sammensatt, nevnes, men det burde ha vært løftet mer fram, sier Peder Haug. – Det er fare for at de ferske lærerne ikke blir godt nok forberedt på å møte elever med funksjonsnedsettelser. Den store variasjonen blant elevene er en av de virkelig tunge utfordringene lærerne står overfor..

Og uansett klassetrinn eller fag: De nyutdannede lærerne må være forberedt på og kvalifisert til å undervise elever med funksjonsnedsettelser. Det burde vært tydeligere understreket i stortingsmeldingen, mener professor Peder Haug.”

Så langt fra denne artikkelen.

Vi ser at i meldingen for de nye planene for  lærerutdanningen, er ikke skolesituasjonen for de funksjonshemmede tatt godt nok vare på . Peder Haug er en av deres talsmenn, og han mener at de kommende lærerne ikke vil være godt nok utdannet  til å ivareta denne ganske store uensartede spesialgruppen.

Slike perspektiver, som han selv forfekter i denne spesialartikkelen, burge han ta frem i A-magasinet som har mange lesere! I stedenfor gir  han  A-magasinets store lesergruppe en forenklet, upresis synsing som ikke har annet innhold enn et spark til lærerstanden.

Jeg mener at dette “sparket” fra Peder Haug, rammer ham selv.

Journalisten. Et flokkdyr?

Jeg har svart på et innlegg “Journalistisk nøytralitet en mangelvare”  hos “ukorrigerte meninger”.  Jeg setter de refleksjonene jeg hadde som et eget innlegg her hos meg. Det er mange som reagerer på manipulerende journalistikk, og særlig tydelig kommer dette frem i håndteringen av Siv Jensen. Man undres over hvor fakta”idealet” har blitt av innen journalistikken, og man undres på  hvem som setter journalistenes agenda:

Journalistenes “ulykke” ligger i EUs bestemmelser om at avisene skulle være “uavhengie” og ikke representere et politisk parti.  Jeg mener:  Siden EUs regler for aviser begynte å gjelde, har journalistoppgavene vært “uklare”.
Før var vår avissituasjon grei:
Politiske partier eide hver sin avis, og alle partiene belyste virkeligheten i sin avis ut fra sitt syn.
For leseren var verden oversiktelig:
Man leste høyres avis og visste da hva høyre mente om en aktuell situasjon, så leste man om samme sak i Vårt Land og fikk vite hva kristelig folkeparti mente ..osv…
Slik fikk vi mange ulike innfallsvinkler til samme sak, en debatt utfra ulike tolkninger og forståelsesformer med klare “adresser”til landets ulike maktutøvere. Dette gav en god oversikt over mulige meninger om en sak.
Nå vet man ikke hvem som snakker, eller hvorfor de snakker, eller hvem som “ber dem” mene det ene eller det andre. Ingen nyhetsformidler har “noen over seg”, og da kommer usikkerheten både hos leseren/lytteren/seeren og journalisten: “Hvem” pålegger journalisten å fremme “hva” i sitt arbeid?!

Journalistene tyr da til “flokkene” av frykt for å stå “alene”.

De har ingen” politisk” redaktør som tar styringen og viser “ansikt”, desto viktigere å “tute med de ulver som er ute”.
Arne Strand blir en slik “lederulv” som “tuter” først, og så “tuter flokkene med” ….over hele landet….
Og vi…. leserne… enten blogger vi med… eller blogges vi ned…. det er “blogg-gardistene” som rår.
Det er blitt komplisert å få et helhetsbilde av “hva som skjer”, og å forsøke å lage et helhetsbilde av “virkeligheten”.

Som journalist skulle Arne Strand (etter EUs forskrift) redegjøre for de ulike syn. Han har ikke noe med å “spille på lag” som gammel partitilhørig.
Her er det mye “grums” som journalistene selv burde informere om. Hvilke regler som gjelder for dem, nå, etter EUs regler. Grumset er nettopp at journalisten i sitt arbeid vektlegger saker og velger bort saker og informasjon , nødvendigvis, men han velger det etter eget hode. Og her er det grumset viser seg:

Aviseieren kan ikke pålegge ham å vinkle informasjonen etter sine interesser, redaktøren er ansvarlig for avisen, men han krever salgbare debatter og nøytral informasjonsformidling. Det er ikke så mye utdannelse vi trenger for å se at dette med nøytral informasjonsformidling er en umulighet og at de beste forsøk på dette lyser i lidenskaplig saklighet.

Og da blir neste spørsmål, hva er den redaksjonelle linje?   Hvilke verdier og idealer  har redaksjonen? Og har den ingen, så er journalisten overlatt til egne meninger. Han må følge de udefinerte meninger som “ligger i luften”, eller risikere å trå i utakt med kollegene.
I denne “grumsetilværelsen” har dagens “flokkmentalitet” og uredelighet fått fritt spillerom. Saken er ikke: “Hva er saken”, men hvem tuter først, mest salgsfremmende, mest trendsettende og mest manipulerende(så vi kan le litt av noen)?

Spør journalisthøyskolen?

Hvordan har de håndtert dette: EUs regelverk og omleggingen av de norske avisenes eierskap på 90 tallet, og journalistenes overgang fra å skrive for et parti,  til å skrive for…hvem..?

Da Per var ku.

” Da Per var ku,” er en av Egners  små barnebøker.  Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket.  Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.

Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr?  Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.

Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.

Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil  bære preg av at jeg ser  på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg,  eller fordi jeg selv  mener at jeg skjøtter min rang dårlig.

Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!

Denne nærheten til dyret, å være inni det,  gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien “Animorfs” ganske morsom.  Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene  “morfer” til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)

Jeg har merket at mange liker “sjelevandringsreligionene” . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem  slakter ikke dyr.  Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket “er satt til å herske over” dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.

Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.

Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.

Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr,  og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.

Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?

Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?

Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma “straffer” ham til å “gå nedover på rangstigen” , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang!  Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?

Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse “sin egen sjel”, eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?

Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?

Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:

Kulturens smerte er å  “betvinge” naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.

De folk som ikke gjør dette kaller vi “naturfolk”, slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de “primitive”, “villmennene”.

Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!

Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man “som dyr”. Negre var “slaver” og “som aper å regne”.

Darwin laget sin  utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste “trinn” på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre “de ville”.  Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og,  Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!

Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.

Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra “det vanlige” menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte “de ville”, og skrev hjem til England om at “de ville” var flotte, fullverdige, hele personer.

Det passet ikke herrefolkkulturen!

Darwin var “først” med sin “hierarkiske” evolusjonsteori, og ingen “brydde seg” om Wallaces teorier.

Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!

Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først  når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.

Utfordret : “Hvordan mitt drømmeparti skulle vært”.

Jeg har det, som utfordreren, slik at jeg ikke er helt enig med noen av de politiske partiene.

Det bekymrer meg ikke til daglig, men ved stortings og kommunevalg opplever jeg en følelse  av  hjemløshet i det politiske landskap.

Min stemmegivning begrenser seg til noen  “nei” stemmer,   “nei til EU  og  “nei” til kommunesammenslåing , og ellers en noe vaklende stemmegivning etter tilfeldige saker.  Jeg støtter derfor Knut Klosters forslag om at hver nordmann bør ha ti stemmer hver, ikke en. Så kan man fordele de ti på flere partier , og slik få frem vektingen av de ulike partienes programmer. Så det ville være det første forslaget mitt.

Ordet “idiot” er gresk og betyr “privat”,  og dette ordet ble brukt om dem som ikke deltok i det politiske livet i  det demokratiske Hellas. Det morer meg litt å kalle  “privat”kapitalisme for “idiot”kapitalisme, men ordet slår tilbake på meg selv, fordi jeg har som “privat”person svært mange “private” meninger. Så når det gjelder politikk kan jeg trygt kalle meg  “idiot”.  Ja, jeg er i utgangspunktet “idiot”, fordi jeg er “kunnskapsløs og bare interessert i eget privatliv”.

Jeg opplever selv mine meninger som viktige, og derfor er jeg litt sta og kompromissløs i teorien, men løsningsorientert i praktiske spørsmål. Det betyr at jeg gjerne samarbeider med alle  om alle praktiske oppgaver for å nå frem til optimale resultater.

Fordi jeg ikke har bedrevet politisk arbeid av noe slag, er jeg utrenet i dette å sette opp et politisk program, men her kommer det med alle sine feil og svakheter:

Overordnet mål:    Å bevare og å styrke demokratiet.

Demokratiet er nærmest en forlatt styreform. Den har vært prøvet i ca hundre år, eller snart to hundre år ettersom hvordan man definerer demokratiet, og velges nå vekk som en urasjonell og  ikke- kompetent styreform. Man sier det ennå ikke direkte, men flere og flere ser at de demokratiske verdier hylles, mens de demokratiske spilleregler  brytes og vrakes som uegnede redskaper i verdens maktprosesser.

De store avgjørelser i vår tid skjer i internasjonale fora, av en håndfull mennesker. Som f.eks G-møtene.

1. Mitt parti skal snakke sant om alle politiske prosesser og beslutninger:

*hvordan de politiske forslag og den enkelte beslutning fremkommer

*hvordan de diskuteres  og konsekvensutredes.

2. Mitt parti vil ofte ha høringer og avstemninger i den praktiske politikken:

*Det blir viktig å administrere gode rutiner for toveis informasjonsformidling mellom makt og bruker.

*Det blir viktig å sikre at tause grupper høres.

3. Der det er mulig vil vi velge selvstyre fremfor Unioner og overnasjonale avtaler:

* Alle avtaler og regler, både nasjonale og internasjonale, skal drøftes i åpenhet, lett tilgjengelig:

*Man skal alltid ha reell mulighet for å ta tilbake suveren politisk makt .

4. Mitt parti er for en blandingsøkonomi der vitale verdier i et land må lovreguleres:

* finans og bankvirksomhetenes  omgang med verdier må strengt lovreguleres.

*Staten bør ha eierskap og  kontroll med kraftverk og nett.

*Industri og næringer må forpliktes og kontrolleres og hjelpes slik at de ikke forurenser.

*Kvalitetskrav med kontrolloppfølging av varer i import og egenproduksjon

* Dybwad Brochmanns økonomiske analyser og praktiske  forståelse  skal diskuteres.

5. Mitt parti vil at både helse og utdanningstilbud skal være brukerorientert:

* Alle tjenester skal være gratis for brukeren.

* Statens lånekasse skal erstattes med lønn i studietiden, og med  krav til studiekvalitet.

* Der må foregå en kontinuerlig åpen høring for forbedringer for både brukere og ansatte.

6. Mitt parti vil holde et høyt nivå innen forsvaret, men ikke delta i krigshandlinger i andre land:

* Øke betydningen av forskning , diplomati og alle former for kompetanse.

* Bruke store resurser på å tilpasse  og beskytte et lite  demokrati i en ny økonomisk verdensorden.

7. Privatperson skal ha frihet, trygghet og ansvar.

8. Det er et krav at partienes representanter  snakker sammen og debatterer saker på stortinget, ikke bare i “tabloid”.

Dette er kort sagt mitt partiprogram.

Et parti er “en del” eller  “en sektor”. Et parti er altså en sekt.  Så her er min sekteriske visjon.

Vel , som Fridtjof Frank Gundersen  sa: ” Europapolitikk? Det er jo kommisjonen som bestemmer!”

Så hvorfor må vi stemme på noen?

De valgte må uansett administrere alle de avtaler og regler som allerede foreligger. Hele den politiske virkelighet er blitt et spørsmål om å administrere . Dessuten velger man et parti, et program, ikke mennesket.

Det er det samme hvem som velges, den personen skal bare administrere ett program. Mennesket, og dets meninger betyr ingenting, han skal bare si seg enig i programmet. Det er så tunge saksmapper og spesialistutredninger, så ingen privatperson kan ytre sine egne meninger, deres meninger er jo ikke utredet!

Ikke rart politikerne blogger! Uforpliktene egenreklame som egentlig gir partiet  de mulige gevinster av innsatsen.

Det spiller faktisk, desverre,  ikke så stor rolle om personen er “bornert og massivt udugelig”, gjevnfør Apenes om Martin Engseth, siden man likevel bare skal gjennomføre partiprogrammet.

Parlament betyr et sted man snakker! Det er det grunnleggende i demokratiet: et sted de valgte menneskene snakker!

Men nå dør debattene,   nominasjonsprosessene blir en farse.  Det er partiet som bestemmer hvem som skal på stortinget, ikke velgerne,  personen er erstattes av programmet.

Den eneste visjonen man har tilbake som politiker i våre dager er innbildt makt og  stortingets pensjoner.

De har selv gitt fra seg landets suverenitet,   høyesterett er bare nesthøyesterett, og makten ligger i Bryssel. Så hva skal våre politikere snakke om? Lønningene i Bryssel!

Derfor er tiden inne for ” change”!

Er det opp til oss, fremdeles, hva forandringene blir? Blir vi  tilskuere, eller aktører til forandringene av vår styreform?

Sponmøbler

Synsing har et fint innlegg om vår bruk- og kastkultur.

Da jeg leste det, kom jeg til å tenke  på min erfaring med sponmøbler fra Jysk , Skeidar og Ikea.

Jeg skulle kjøpe et skrivebord og kjørte rett til Jysk som har så mange “billige” møbler. Der fant jeg et flott skrivebord til ca tusenlappen!  Spon,  men det så likevel ut til å være mye fin møbeldesign for pengene, og det ville passe supert i hjørnet der jeg ville ha det.

Mens jeg skrudde møbelet sammen, og innvolverte flere i familien på å tolke tegninger og skru rett srue på rett sted, gikk min mann og snuste.  Han sa ikke noe, men det var tydelig at han luktet nøye på nyervervelsen.

Etter noen dager spurte han:” Kjenner du lukten av møbelet du kjøpte?”

“Ikke annet enn sponlukten,” sa jeg.

“Har den ikke minket litt, den sponlukten?” spurte han.

“Nei, igrunnen ikke,” sa jeg, “men spon er jo ganske god lukt, da!”

Etter enda noen dager sa han: “Nå har jeg luftet mye og daglig i det rommet der skrivebordet står, kjenner du lukten fortsatt?”

Jeg syntes han maste fælt med denne lukten : “Jada! Jeg sniffer nytt skrivebord! Jeg digger at det lukter nytt! Det må det gjerne gjøre lenge!”

“Ja,” sa han,” det kan være at dette skrivebordet vil lukte nytt i 20 år fremover!”

“Hæ? Vet du hva! Er det noe galt her så syng ut! Jeg blir nervøs av “snusingen” din! Som om det er noe galt at et nytt sponmøbel lukter spon.”

“Se på sponet der det er åpen spon, på undersiden. Se hvor grovt sponet er,”  sa han tålmodig.

“Ja, ser det. Også?”

“Det eneste limstoffet jeg vet om som kan lime så grov spon, inneholder  formaldehyd, og det er forbudt i Europa”, sa han, ” Det er forbudt fordi det avgir svært giftige gasser.”

“Kanskje det er kommet nye limstoffer på markedet?” sa jeg håpefult, “og nå skjønner jeg hvorfor du har luftet så mye, i tilfelle det har giftig avgassing, men snusingen da?  Lukter du denne formaldehyden?”

” Den lukter bare spon! Den kan ikke avsløres på lukten de første dagene, fordi den bare lukter spon. Men selve sponlukten skulle avta raskt! Når sponlukten ikke avtar,  er det en sterk indikasjon på at det er brukt formaldehyd i produksjonen av disse sponplatene.”

“Hvor lenge må vi holde på med å lufte ut denne limgassen ?” spurte jeg.

“Det tar over 20 år for formaldehyd å gasse fra seg,” sa han.

Jeg lette på produktet på nettet, men fant ingen oplysninger om selve sponplatene.  Deretter dro jeg  til Jysk  og ba om produktinformasjon.

“Alt vi har ligger åpent på nettet”, sa de.

“Men jeg vil vite hva slags limstoff som er brukt i sponplatene som dette skrivebordet er laget av”, sa jeg, “og det finner jeg ikke selv. Kan dere hjelpe meg? Jeg vil ha et datablad med produktinformasjon.”

Nei, det kunne ikke Jysk. De ville heller ikke ta møbelet tilbake , eller gi pengene tilbake.

Jeg kastet skrivebordet og dro til Skeidar. Der snakket jeg med en selger om spon og limstoffer og han garanterte at de bare hadde lovlige varer. Jeg fikk med et OK skrivebord derfra, og hadde hele monteringsprosedyren alene denne gangen. Men min mann snuste  og luktet på platene igjen.

“Det er vel ikke galt nå også?” Jeg begynte å bli ilter.

“Vet ikke”, sa han, “det vil vise seg.”

Men selgeren sa at de bare solgte lovlige varer”, knurret jeg mellom sammenbitte tenner, “er jeg så idiotisk at jeg kommer hit med enda et formaldehyd monster? Er jeg så lettlurt, så inni hampen håpløst dust?”

“Vet ikke”, sa han, “det vil vise seg.”

Jeg lette på nettet på dette produktet også, men fant ikke noe om sponets beskaffenhet. Bare at det var det samme danske firmaet som forsynte både Jysk og Skeidar med møbler. Det ga meg ikke helt gode følelser, så jeg dro til Skeidar og ba dem hente  skrivebordet. Jeg sa at selgeren hadde gitt feil opplysninger til meg om produktet.

“Han sa at det ikke var formaldehyd i disse sponplatene”,sa jeg. ” Nå vil jeg ha et datablad for sponkvaliteten, slik at det fremkommer hva slags lim som er benyttet!”

“Vi sender ut en mann”, sa de, “så kan han vurdere det.”

“Vurdere? Hva skal han vurdere?” spurte jeg.

“Om det er noe i vegen med skrivebordet”, sa skeidarselgeren.

“Han trenger ikke komme til meg for å vurdere det”, sa jeg, “det står jo et der”: Jeg pekte på det samme bordet som jeg hadde kjøpt.

“Ja, men det skrivebordet vi har her er i orden”, sa de, “det er jo ditt han skal se på.”

“Er det jeg kjøpte produsert på annen måte en dette? Er det ikke helt like møbler?” spurte jeg.

” Jo, men du sier jo at det er noe galt med ditt, at det lukter vondt. Vår prosedyre ved klager er at vi sender en mann for å vurdere det”, sa skeidarselgeren, “så får han komme ut til deg og lukte på dette bordet.”

“Jeg ber om datablad på dette produktet, og dere vil sende  en mann for å lukte? Skal han og jeg krangle om hverandres luktesans vi da? Han kan stå her og lukte på deres skrivebord og alle sponmøblene dere har i butikken! Jeg vil ikke ha en lukteekspert hjem til meg, jeg vil ha et datablad som informerer meg om varen,” sa jeg.

“Det tar tid å ordne, han som kan dette er ikke på jobb. Men vi kan ettersende det. Hva er adressen?” spurte selgeren.

“Ring meg”, sa jeg.

Dette er noen år siden. De ringte aldri. Imellomtiden fant jeg et lite skrivebord i heltre, på en brukthandel. Jeg orket ikke gjøre noe mer med datablad og klaging.  Både fordi det er slitsomt, og  fordi jeg følte meg dum. Hva ventet jeg egentlig av billige bruk-og kastmøbler? Jeg vet ikke, men jeg venter vel at de skal være trygge, ihvertfall.

Vi var en tur på Ikea i våres, og der så jeg møbler med samme grove sponkvaliteten som de jeg hadde blitt kjent med tidligere hos Jysk og Skeidar. Jeg spurte ekspeditøren om de kunne skaffe meg datablad med informasjon om hvilket limstoff som var brukt i sponplatene i de møblene. Og han svarte at det kunne de ikke.

Det er sikkert flere aktører enn disse tre jeg har nevnt, som selger billige sponprodukter.  Formaldehyd kan du slå opp på Wikipedia, men les den tyske eller danske teksten. På norsk står det litt  lite. Ellers ser jeg at det er mange helserelaterte artikler på nettet om dette stoffet.

Jeg forstår at de ikke vil gi produktopplysninger som viser at de bruker noe som er ulovlig i Europa, men hvordan de klarer å omgå  EUs strenge forbud mot formaldehyd, vet jeg ikke.

Velsign vår mat, o Gud, om det fortsatt er mulig.

Kraftfor.

For mange år siden hørte jeg et innslag i radioprogrammet  “landbrukshalvtimen”,  som jeg ikke kan glemme.

En bonde protesterte mot at det var nødvendig med kraftfor til dyrene. Han fortalte hvordan han benyttet grønnsaker sammen med  egen grøntforproduksjon og laget fullverdig dyrefor til kuer og sauer. Han sa at det hadde vært  nok for dyrene i alle generasjoner før ham, og at dyrene hadde levet godt før kraftforproduksjonen startet.

Men da svarte “ekspertene” i landbrukshalvtimen  ham at  han desverre tok  feil!

“Før var det tilstrekkelig med grønnsaker og grøntfor, men slik er det ikke lenger.” sa de.  “Våre dagers grønnsaker har ikke lenger tilstrekkelig næringsopptak selv, til å bli fullverdige grønnsaker for dyrene.  Dyra dine vil, over tid, få mangelsykdommer som følge av den forringede grønnsakskvaliteten .”

Det er dette jeg husker fra innslaget.

Jeg ble temmelig betenkt.  Hva med grønnsakene vi menneskene spiser?

Kunstgjødsel

Jeg fikk forklart at kunstgjødsel gir plantene et så raskt og enkelt næringsopptak at viktige stoffer ikke rekker å bli med. Dengangen , for 25 år siden,var det ikke noe fag på Ås hvor man kunne lære å dyrke grønnsaker uten kunstgjødsel. Det er det nå, men fremdeles dyrker de fleste grønnsakene med kunstgjødsel, fordi dette  er langt enklere , og bedre tilrettelagt produksjonsmessig.   De økologiske og biodynamisk dyrkede grønnsakene, som inneholdt flest av de sunne stoffene som grønnsakene skulle ha, fikk  “vind i seglene”, men ble aldri det” normale”.   Man hadde  også foredlet plantene til  kunstgjødseldyrkning, med redskaper tilpasset dette, og opplevet omlegging til andre dyrkningsformer som dyrt, usikkert og ulønnsomt.

Vår grønnsakmat  vil altså også gi oss mennesker  mangelsykdommer på sikt. Vår form for  “kraftfor” er piller og miksturer med “alle” viktige vitaminer, mineraler og sporstoffer. Her vrimler ekspertrådene i fra alle hold, både leg og lærd, og alle har en “aksje” i våre mangelsykdommer, men få peker på de politiske tiltakene som kunne både hjulpet oss og opplyst oss.

F eks.: Å ta prøver av matvarene.

Et skip ble nektet å losse sine druer i Finland. Der tok de prøver av druene, og fant at de hadde  høyere innhold av sprøytestoffer enn Finlands regler tillot. Skipet seilte videre til Norge og losset druene her og solgte hele lasten. I Norge ble det ikke tatt prøver av varene.

Vi vet med andre ord ikke hvor mye sprøytestoffer varene i butikken har, forde vi ikke tar prøver av dem, men vi vet at det dermed er lettere å selge til oss det andre land ikke vil kjøpe.  Dette har med vårt lands politikk å gjøre, og vi burde spørre våre politikere: “Hvorfor tar andre land  slike prøver og ikke vi?” Og se nøye på svaret.

Andre land tar prøver av vår laks, noe “vi” ikke liker at de gjør. Hadde vi hatt sunn laks, ville vi insistert på at det ble tatt prøver.  I EU er det mange regler som forplikter oss på mange typer kontroller. Norge er underlagt alle disse reglene, men har ikke offentlige kontroller som viser om vi overholder disse reglene. Vi kunne ønske oss en langt bredere informasjon om både regler og kravene til kontroller.

Vi har hurtigdrevne, næringsfattige og kanskje genmanipulerte,  oversprøytede grønnsaker og frukter i butikkene. Men vakre ser de ut, og godt smaker det! Heldigvis! Vi må bare ta noe “kraftfor”  i tillegg,  og håpe på at vi har gode nok gener inntil vi har “utviklet” et næringsopptak tilpasset vårt mattilbud!

Hva så med kornet og  “vårt daglige brød”?

Kornet lider samme skjebne som grønnsakene, med dyrkningsjord mer og mer mettet av  sprøytemidler, veksthormoner og  kvikksølv, og kunstgjødsel, som  gir matjorden store mengder kadmium. Her kommer hveten best ut, fordi den ikke opptar tungmetaller i samme grad som andre vekster.  Jeg skulle gjerne vite hvem som utøver kontroll med vårt matkorn og hva de har av retningslinjer for sin kontrollvirksomhet.

Tester er etterhvert blitt svært enkelt å foreta. Det er analyseapparater med  våre dager teknologi som gjør at både staten,  alle kontrollmyndigheter, ja, enhver butikk vil ha råd til å sjekke  varene. Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Tungmetaller, hormoner og giftstoffer burde stå som ingredienser på varen, slik at enhver kunne velge vare etter hvor mye kadmium , kvikksølv eller veksthormoner det er i den, så kunne det prises deretter. Gjerne også hva maten mangler av opprinnelige stoffer og sporstoffer, så man kan planlegge et fullverdig måltid.

Det var lenge et sterkt press på industrien om å oppgi på emballasjen hvor mye salt varen inneholdt. Dette kravet kom fordi det var vanskelig for dem som av helsemessige årsaker måtte ha  saltfattig diett, å planlegge sunne måltider. Industrien ville ikke oppgi hvor mye salt man har i brødet, eller suppen, og så stor er deres makt at de slapp å oppgi mengden, selv om Verdens Helseorganisasjon ba dem oppgi dette.

Ta en pose norsk mel og bruk mikroskopet (10-50 x forstørrelse) på melet.  Snart vil du finne ganske mange  små metallspon fra stålvalsene som maler kornet.  Jeg har aldri sett oppgitt noe tall for hvor mye stål som er tillatt pr. kg mel.  Hva har skjedd med “Bjølsen valsemølle”?  Det er varmgang i stålet som reduserer ensymene i melet, og det er tenner i stålvalsene som gir små nikkel/stålkorn i melet. Dette kan ha stor betydning for, eller være direkte årsak til, de mange forekomster av nikkelalergi. Jeg så metallkorn i finmalt hvetemel  med så stor størrelse at jeg så det “med det blotte øye”, de glimtet i pastadeigen vår.  Hva er kravene til møllene i EU?

Industrien fjerner nesten alle vitaminer og viktige stoffer fra melet, og selger oss brød laget av stort sett hvitt, næringsfattig mel. I tillegg tilsetter de fleste brødbakerne helseskadelige fettstoffer både til brødene og til “lag deg brød selv” melet, sammen med en rekke andre tilsetninger. Her vet ikke forbrukeren hva han får, men han ser at når det brukes gode oljer som soja , raps eller oliven, da står det spesielt.

Instinkt

Forfatteren Henry Miller skrev om det amerikanske hurtigbrødet at det tok tre minutter å lage, og  at alle “normale” gjæringsprosesser var “feiket”,  og ferskstekeduften ble sprayet på til slutt. “Fuglene slutter å synge når de får smuler av dette brødet” skrev han. Våre bakere har samme type  industrimaskiner og teknologi, og alle vil tjene mest mulig, derfor lurer jeg på hvor lang tid vår brødindustri bruker pr brød?

Vår hund elsket nybakte boller når vi bakte dem selv, han satt og gav labb ved ovnsdøren, men “butikkbollene” gravde han ned i haven i håp om at de skulle bli fordøyelige tilslutt. Vi burde kanskje gjøre det samme? Rikinger, faraoer og andre maktpersoner  som var redde for å bli forgiftet, hadde smakere, ofte dyr, som testet om maten var giftig. Døde dyret spiste man ikke maten, men forhørte kokken. Når vår hund gravde ned kjøpebollene, burde vi ventet med å spise dem,  og forhørt bakeren.

Poteten er en nøysom plante som gir rikelig til den som dyrker den, men den har sine store ødeleggere i handelsnæringen. Desverre legger alle matvarebutikker potetene fram i lyset, det kalles “lysgroing”, men er ment som en  salgsfremmende handling. Ved lysgroing produserer poteten en gift, solanin, som gjør at ikke engang grisen vil ha den. Solanin er potetens beskyttelse mot å ble spist, dyrene merker den og skyr den, men vi har ikke så gode instinkter selvom denne giften også er skadelig for oss. Er man nøye med å kjøpe poteter som ligger i lukkede, sorte potetposer, da er dette næringsmiddelet fantastisk. Sammensetningen av næringsstoffene i poteten er nesten helt lik sammensetningen i morsmelk!

Rafinere er ikke “rafinert”.

Oppsummert om  ferdigmat: Vi kjenner  ikke kvaliteten på råvarene.   Vi vet at fettet er det billigste markedet har, sålenge de ikke bruker sunt fett som reklame for produktet. Vi vet også at det ikke er regler for  mengden salt og sukker. Har man sukkerintoleranse blir det nesten ikke noen ferdigmatvarer man kan bruke. Så og si alle produktene inneholder sukker.

Sukker har fra naturens side, som melasse,  alle de stoffene i seg som trengs for at kroppen skal kunne omsette det. F eks trenger kroppen tilførsel av  kalk for å kunne fordøye sukkeret, dette er naturlig tilstede i melassen, men industrien har fjernet disse stoffene slik at bare det hvite søtstoffet er tilbake.  Kroppen må derfor ta kalken den bruker, for å fordøye sukkeret, fra egen kropp, tenner og sjelett .

Våre besteforeldre spiste gjennomsnittelig 5 kg sukker i året. Våre barn spiser, iflg. statestikken, 125 kg sukker i året, og sliter med mange sukkerrelaterte sykdommer.

Prinsippet: ” tjene mest mulig” , er en nøkkel til å forstå denne galskapen.

Man tjener mer ved å fjerne kalken fra sukkeret og selge sukker for seg og kalktabletter for seg. Overskuddet settes i pilleindustrien som lager medikamenter til sukkersykepasienter.

Jeg skulle ønske at pengeargumentene ikke hadde så stor makt! At vi kunne ta tilbake makten vi reelt sett har som forbrukere og sette krav til kvalitet og  produktinformasjon.

Da jeg hørte “Landbrukshalvtimen” den gangen for 25 år siden våknet bekymringen over at “barnelærdommen” vår ikke lenger passet på den virkeligheten vi hadde laget oss, og det har uroet meg siden.

Jeg føler meg svært lik den eleven ved en britisk misjonsskole  som skrev til den britiske dronningen: ” Vi lærte på misjonsskolen at ” sheep eat gras”, men på landbrukkskolen lærer man at de spiser kraftfor.”

Kraftfor er fremstilt av dyrekadavre. Blant annet ku og sauekadavre, som er sendt til avlivning fordi de av ulike grunner ikke egnet seg som salgsvare, men som man via kraftforindustrien kan utnytte likevel. (Også slipper man det kostbare avfallsproblemet.)  Her blir alle våre husdyr  tvunget til “kannibalisme” uten at de vet det, eller har valgt det. Det er i hjernens og ryggmargens  nerveceller man finner de spiralformede proteintrådene, prioner, som gir skrapesjuke eller kugalskap. “Sheeps eat dead sheeps”, høres som en kinogrøsser, men tilhører vårt daglige husdyrhold.

Velsign vår mat o Gud.

Jeg liker å kjøpe gode råvarer, og å lage maten fra bunnen av. Tidligere dyrket jeg grønnsakene selv. Det var godt og morsomt, men det krever et lite overskudd som jeg mangler nå.

Jeg har ikke angst for at maten vår er farlig, i den forstand at den gir brå død, men jeg har ikke tillit til vår matproduksjonen. Den er underlagt profitthensyn, og vi har ikke etablert et tilfredsstillende kontrollapparat.  Vi har ikke vist evne og vilje til å bruke den makten vi vitterlig har som forbrukere, og derfor er vi alle medansvarlige for våre og andres sult og  mangelsykdommer.

Ja, selv om vi lever i skammelig overflod i forhold til våre sultende medmennesker, så er denne overfloden utarmet, forurenset og mangelfull. Vi utnyttes av industrien så lenge vi er kjøpekraftige, og  industrien har høye inntekter av våre industriskapte mangler, slik at vi blir gode kunder av industriens kosttilskudd.  Sålenge vi har penger og kan kjøpe dette.

Så får jeg kjøpe kosttilskudd.

Her kunne det vært på sin plass med noe kvalifisert folkeopplysning! Vi mennesker trenger en riktig mengde av ca 90 ulike stoffer. Jeg vet ikke om noe kosttilskudd som er oppe i mer enn 12 -19 ulike stoffer. Og tar vår kropp  opp disse ? Eller er det naturfremmede stoffer? Kanskje det  virker som kraftfor for kua? Det er et mylder av selgere. Man lytter til dem og blir ikke klokere, bare betenkt: Hvorfor selger alle de samme 19 stoffene? Hva med alle de andre 70-80 stoffene?

I min tvil kommer jeg til at bønnen, bordbønnen virkelig trengs, og samtidig kommer skammen over å tilhøre overflodssamfunnet mens så mange andre sulter. Så bønnen blir bare et sterkt ønske om rettferdighet i matvarefordelingene verden over, og et beskjemmet takk  for at jeg tross alt kan kjøpe mat, og om det er mulig, tross alle former for mislighold av vårt matkammer, at den fortsatt er velsignet.

Sjelens sult

Morgenbladet har denne uken en anmeldelse av Bjørn Vassnes bok:  “Sjelens sult.”  Jeg anbefaler Asbjørn Dyrendals anmeldelse.

Boken aktualiserer materialistenes problem, dette å forklare tilstedeværelsen av “såkalte åndelige” fenomener.           Vassnes vil  gjerne forklare religionene, at de overhode finnes.   Han benytter flere kjente kilder, og Dyrendal gir en god og kritisk gjennomgang av både kildebruk, metodebruk og grundighetsgrad.

Den svakeste  hypotesen i boken er Vassnes  bruk av Ben Shanons hypotese om at Moses var” høy på akasiebark”.

Det ligger da snublende nær å nevne stoffmisbruket blandt vår tids intellektuelle, feks. Freuds kokainbruk, og Arne Næss som en periode forkynte  godene ved hasj og marijuana.  Det har sikkert til alle tider vært noen som har benyttet slike stoffer, men å si at Freuds arbeider kan forklares utfra bruken av kokainen , eller at Arne Næss forfatterskap er et resultat av marijuanabruk, er svært usaklig. Denne form for usaklighet opprettholder Vassnes altså mot Moses.

Jeg syns det er morsomt at han bruker Andrew Newberg og Eugene d’Aquilis nevroteologiske arbeider i boken.

Jeg tenker tilbake til min egen studietid hvor jeg var imponert over hvorledes Inderne markedsførte meditasjon i Vesten.  Tidlig på 70 tallet deltok jeg på endel informasjonsmøter i “Transendental meditasjon”. Jeg var nysgjerrig, for det var blitt svært populært å meditere, og det undret meg at de fikk engasjert så mange intellektuelle og så mange karrieresøkende innen både økonomi og politikk.

Møtene var populære og foredragsholderne var dyktige. Deres konsept var å presentere helsegevinsten man ville få ved å meditere. Man vektla  at å anvende  meditasjonens teknikker, var helsefremmende.  De hadde mange vitenskaplige målinger og tester, presentert på store fargerike plansjer, som viste helsegevinster i prosenter, søyler og diagrammer.  Dette solgte.

Det kostet å gå på begynnerkurs, og å få eget mantra og egen veileder. Dette var for de flinke og vellykkede som ønsket å maksimere sine mentale evner.

Newberg og d’Aquili bruker en liknende fremgangsmåte.  De “selger” religionens helsefremmende virkninger. Det er ikke noe nytt, men de har satset så sterkt på dokumentasjonen at det blir interessant som fenomen.  Det har ikke så stor  interesse for den religiøse, men blir en hyggelig bieffekt for den som verdsetter helsen sin.  Det er interessant at Vassnes bruker dette i sitt arbeid med å beskrive religionene som “hjernespinn”.

Vi tror instinktivt at vi har en sjel, og vi har behov for det “overskridende”, sier Vassnes.

Ja, det tror jeg han har rett i, men jeg kan ikke se hans metodikk som relevant som  forklaring på religionenes eksistens.

Boktittelen “Sjelens sult”,   skal uttrykke “behovet for”  Gud. Det er ikke  tilfredsstillende å la denne lengsel være forklaringen på at verdensreligionene finnes .  Denne forklaringsmodellen bør, i så fall,  gjelde for flere forhold, ikke bare for religionene.

Det er ikke troverdig  som vitenskaplig metode  å si at vår hjerne finner på det den har behov for. Behovet for religiøs mystisisme er smalt, og  metoden må  kunne anvendes  som metode for å forklare  også andre områder av vår virkelighetsoppfatning, områder som  vitenskap, politikk  og økonomi.

Metoden må kunne brukes  for å forklare at vårt behov for å “forstå” materien , forklarer forskningen. Og  at vårt behov for å beherske, behovet for makt, forklarer politiske partier. At  behovet for å være rik, velsett og populær forklarer kapitalismen.  Altså må metoden kunne forklare at  når vi “tror” at vi stammer fra noen som er laverestånde, så  lager vi oss utviklingsteorier.  Og,   at når har vi behov for å føle at vi utvikler oss til å bli bedre og bedre, fordi vi har et sterkt behov for å være flinkest og best, har vi laget oss forestillingene om “de beste overlever”.  Vi  må kunne bruke samme metode til å forklare forekomsten av  vitenskapene. Har vi behov for åndelige ledere  forestiller vi oss en ” Darwin”.  For det er klart, Darwin blir ikke mer enn det vi gjør ham til!

De rent materielle behov   som sult og tørst, er for materialisten det samme som sjelens sult og tørst, og kan, ved nærmere ettertanke,   bli til en forklaring på tilstedeværelsen av “forestillingen  om Gyldendals kokebok og andre kokebøker”.  Vår sult blir “selvsagt”  forklaringen på forestillingen om kornet.  Og,  da vi på et utviklingstrinn kjente behov for å se med øynene, laget vi forestillingen om en sol som sendte lys, nøyaktig tilpasset våre øyne, slik at vi trodde vi kunne se.

Lurer på hvorfor vi hadde behov for å lage  forestillingene om  det onde…,

Dere må bare tenke videre selv! Ganske gøy! Metoden er helt grei.

Metode er et gresk ord og betyr “etter veien”. En brukbar metode  er en “vei som når frem dit man vil”.

Vassnes har gitt oss en “vei”  som når et stykke i den retningen han ville gå.  Det gjenstår mye “veibygging” før han når sitt mål,  og det spørs om han ikke må bytte metode.  Det er ikke så lett å bli kvitt “millionenes samkjørte hjerneaktivitet”.

Myter og berget det blå.

N.M.Petersen, professor i nordiske språk ved Københavns Universitet, sier i innledningen til boken  “Nordisk mytologi” (1869) at ordet myte er gresk og betyr ord som mumles og hviskes, altså hemmelige ord, formidling av hemmeligheter.

Han sier at i det nordiske språk er det bare ett ord som svarer til dette greske ordet. Det er ordet “run”, grunnstammen i ordet runer. “Run” betyr formidling av hemmelig tale, som det greske ordet myte. Runelæren ble etterhvert begrenset til å bety runeskriften.

Det gleder meg at formidling av hemmeligheter har sine språklige røtter både i syd og nord!

Fortidens kunnskap ble hvisket som hemmeligheter , og vi har restene av denne formidlingen i våre myter.

Snorre beskriver i den eldre Edda et måltid hvor Gudene sitter til bords og har en gjest. Gjesten spør om hvordan de “gjemmer” i skaldskap, og gudene svarer.  Svarene er ofte en historie som viser hvorfor eller hvordan det etterspurte  ordet “gjemmes”.  Fortellingen blir både et svar på spørsmålet og et samlende bilde, en metafor, en allegori, en liknelse og en gåte. Og vi skal gjøre som gjesten ved Odins bord og spørre “Hva betyr det?”

Om vi lytter til hemmelighetene, kan vi lære å forstå “vismenns ord og deres gåter”, som det står i Bibelens bok Ordspråkene, og  som var skikken i Edda diktningen. Det gamle visdomssetet på Island het på Snorres tid “Oddas”.   I dette navnet finner man både Edda,  Odin og Æsene.

De gamle kulturene har  visdomslitteratur,  eller myter,  som er bevart for oss,  men som kan virke hemmelighetsfulle og vanskelige å forstå.  Naturlig nok, siden de nettopp er formidlet som hemmeligheter.

Skal jeg “si deg en hemmelighet” ,  en myte  jeg har fått høre om “berget det blå”?

I “eventyrene”  våre er det ofte hendelser som finner sted i  “berget det blå”.  Det er dit man blir “bergtatt”.

Jomfruen blir fanget av trollet og sitter i berget det blå.

Der vokter hun sverdet og styrkedrikken for Askeladden som kommer og redder henne fra trollet.  Hun vokter  “gralen”  som ridderene søker etter, mens de stadig befrir  jomfruen fra drager. Både “begeret”  og ” dragen” er i “berget det blå”.  Hun vokter Suttungs mjød som Odin søker. Han går inn i fjellet som en orm , narrer til seg mjøden og flyr ut som en ørn. Han redder seg selv og Suttungsmjøden, men ikke jomfruen. Eventyr og myter griper her inn i hverandre.

“Berget det blå” uttrykker  det gamle bildet av jorden:  flat jord,  med himmelen hvelvet over som et blått fjell, lys safir om dagen og svart om natten.  Det gamle ordet” blått”, var før ordet for svart. Det er det fremdeles i språkrester som : “Blåman, blåmann bukken min..”  og “blått som kull”,  “blåmyra” .. og altså nattehimmelens  farge: “berget det blå”.

Eventyrene griper  her tak i både bibelske  og andre religioners  myter i samme fortelling.

Alle har noe de formidler i dette bildet.  Nattehimmelen, som hvelver seg høy og svart, kan få oss alle til å kjenne oss “bergtatt”.  Desto viktigere blir de mange små lysene i “berget det blå”.  Fra astrologien vet vi at jomfruen har sin plass der,  og hun samler i sin mytologi noe fra alle religionene.    Det er hun som vokter “gralen” fra middelalderens  og bibelens myter,    og hun vokter    Suttungsmjøden”,  den attraktive kunnskap som Odin leter etter.  Hun samler i seg Maria ,  Jesu mor,  og Israel,  GTs  skjønne jomfru,  og gir eventyrene om jomfruer større dybde.

As tro logi. Asa tro. Asa Tor. Astor.  Ordleken kan være  som i en drøm i “berget det blå”.

Snorre knytter Tor til Troja.   Dette var lenge siden. Snorres formidling til oss var på 1200 tallet. Det var før våre moderne vitenskapsmenn besluttet “å starte helt pånytt”.  Ingen “gammel” kunnskap skulle bli med i “det nye” vitenskaplige arbeidet. Alt gammelt ble tilsidesatt, “glemt”.  Det var å regne som “usant” inntil det var vitenskaplig undersøkt og hadde bestått moderne krav til moderne sannhetsforståelse.

Det er klart et viktig anliggende å finne historisk sannhet, men man la dermed ” lokk på”  en gammel visdomslitteratur som hadde andre agendaer. Nemlig å, blant annet,  formidle hemmeligheter om “berget det blå”, der vi alle er bergtatt, der våre lys i nattehimmelen er jomfruen og fisken, løven og vannmannen.

De gamle magernes visdom kunne formidles ved  jomfruen  og fiskene , ved løvens klo og Sareptas krukke, ved  okser  og drager, slanger og ørner . Denne gamle visdommen var verdensomspennende i “berget det blå”.

Hva kunne de?

De kunne regne, observere , beregne  stjerner og planeters bevegelser og lage  kalendere. Euklids store mattematikkverk var Europas mattelærer helt frem til våre dager. Våre vitenskaper står på deres brede skuldre. De leste himmelens tale og tall  i bilder og gåter, og beregnet hva som skjedde hvor, og,  slik kom tre vise menn til Østerland, for å se det barnet som var født. De hadde sett hans stjerne og kom med gaver for å tilbe den konge som nå var født.  De leste  menneskenes  og folkenes  sjebne, og veiledet dem. De var yrkesprofeter , magere og astrologer.

Bibelen rommer det hele og har et befriende forhold til de  svært deterministiske tanker som kunne følge astrologien . Bibelens profeter skiller seg fra yrkesprofetene ved at de ikke “spør stjernene”.  De er ikke stjernetydere av profesjon. De går motvillig inn i “profetjobben” fordi  de ikke kan motstå når Gud ber dem profetere. Så skiller de seg ut ved upopulære profetord som ingen ønsket å høre, og som de ble stenet for å fremlegge. Jeg vet ikke noe tyngre, eller noe så spennende, som å lese dem. Her er mennesket fritt og ansvarlig for sine valg.

Det heter om dronningen av Saba at hun besøkte Salomo for selv å se om han var så vis som ryktet sa. Og hun så på maten, bordoppdekningen, klærne og hvordan alt var ordnet. Da sa hun at Salomos visdom overgikk hans rykte.  Det virker naivt i første omgang, at slike små, praktiske ordninger og skikker ble regnet for visdom.  Men der avslører vi vår uvitenhet. Vi kjenner ikke hva de formidlet med sine skikker. Når de planla et “mål-tid”, hva betød det? Ble det en myte om et “tids-rom”?  Mytene ble innholdstunge matematiske beregninger. Geometri og tidsregning har vi arvet fra dem!

Det var kunnskap om  de eldgamle skikkenes betydning som moret folk da Nixon  var på besøk i Kina. Han opplevde et vakkert besøk med utsøkt mat, alt  i vennlige former, mens maten og måltidet egentlig , ved sin ordning, fortalte hva kineserne mente om Nixon.  Det hadde ikke vært smigrende ble det sagt. Altså, her levde fremdeles symbolske handlinger, levende myter, som ble forstått fortsatt av “de innvidde”.   Det kan være flere “innvidde” grupper i vår tid, som har ivaretatt rester av gammel kunnskap, kanhende innen de gamle håndverkstradisjoner. Der måtte man være en mester for å kunne gjenkjenne en annen mester.

Når vi ser opp i “berget det blå” der vi bor, så vet vi at alle jordens folk har dette “berget” felles.

Her skildres “eonenes” fødsel og død, og “gudenes” frodige karakterer.  De er, i  astrologenes tale,  det som lyser og beveger seg  i ” berget det blå”. Her har man” tidsrom ” og “hus”,  og her har man  “måltid” med de tolv i kretsen, mens vandrerne, planetene, kommer på besøk, og vi vet  at svært mange av de gamle “Guder” var “fjellguder”. Det var en vanlig tolkning at de uttrykte himmelens hemmeligheter.

Når  vi bysser barnet og synger “byssan lull” , da viderefører vi myter. Uten å tenke over det forteller vi barnet  at det kommer tre vandrere på veien:  Den første er så halt, den andre er så blind, den tredje sier als ingenting. Den halte er da Jakob kjempet med Gud og vant , og fikk navnet Israel. Den blinde er da Saulus møter Jesus og blir blind, og fikk navnet Paulus. En for jødedommen , en for kristendommen.

Hvem er den tredje? Han som ikke sier noenting?

Han som visker hemmeligheter, men ikke sier noenting.

Krise og statsgjeld, vi har hatt det før.

Jeg leser akkurat nå Chr.A.R.Christensen: ” Verden igår og idag. Vår egen tids historie.” 1935

De tre bindene  er et ypperlig journalistisk arbeid, og svært god lesning!   (Jeg anbefaler  Martin Eide, Saklighetens lidenskap. En biografi om Chr. A.R. Christensen. 2006) Jeg var en lykkelig finner av disse bøkene på et lite loppemarked! Fem kr. boken.

Første bind  starter kl 11.00  den 11.11. 1918

Det er tidspunktet  den første verdenskrigen opphørte.  Levende, grundig og innsiktsfullt tar han oss med inn i etterkrigstidens komplekse verdensbilde og holder oss der  i noen få sjebnetunge år.

Jeg har plukket litt fra hans fremstilling av datidens finanskrise.

Da krigen opphørte var verden sterkt berørt av ødeleggelsene.

Spanskesyken kom i tillegg og tok flere liv  enn krigen hadde tatt, folk sultet og manglet alt.

Handel og produksjon, ja, hele infrastrukturen var revet bort. Krigsutgiftene hadde vært så store at de ikke hadde latt seg dekke av skatter og statslån, den ble derfor dekket ved inflasjon. Det vil si, seddelpressen gikk!

Altså, statsorganisert falskmynteri i gigantmålestokk!  Dette ga for mange sedler på altfor få varer, og staten forsøkte seg ut av uføret ved å låne fra almenheten, og laget en gjeldsinflasjon. Nå fikk de land som hadde produksjon av varer kjempeomsetning! Det var en boom , særlig i Amerika!

Før krigen var valutaen trygg, forankret i gull, men nå hadde bankene måttet trykke opp penger uten hensyn til gullbeholdningen. Denne store seddelmengde var ikke blitt omsatt i varer og tjenester, men i ødeleggelser,  for å kunne betjene utgiftene til fortløpende krigføring.

Man kjøpte  varer, men handelen ble vanskelig ved at man nå i fredstid kunne lese hverandres valutas verdiforringelse, ved kursene. Ingen visste heller  lenger hva verdien av viktige staters penger ville være neste uke.

Direktøren for det “Internasjonale Arbeidsbyrå” sier i en rapport av 1924:

“Da folkeforbundet stabliserte den Østerrikske krone, gikk dollaren opp i Wien med en fart på 21 kroner pr dag.  Da Polen  stabliserte sin mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske mark i minuttet.  Da Russland stabliserte sin tsjervontes (10 rubler) , gikk dollaren i Petrograd opp med 18000 rubler i sekundet.  Da Tyskland stabliserte sin valuta ved å skape rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613000 mark pr. sekund.”

Det er forståelig at det ikke var enkelt å få det internasjonale varemarkedet igang igjen. Selv om det var et veldig kompleks av internasjonale gjeldsforpliktelser,  gikk det en “enveis” strøm med penger til Amerika, som til syvende og sist var den store kreditoren.  Amerika hadde virkelig sin boom!   De hadde penger, gullbeholdning, varer og produksjon. I tillegg var lånenes realverdi sterkt økt.

Nå laget Amerikanerne høyere og høyere tollmur mot Europeiske varer, samtidig som de ønsket Europa som kjøper av egen eksportproduksjon. Europa hadde ikke noe å kjøpe for, så, for å få igang handelen,  lånte Europa  enda mer av Amerika!

Christensen har selvsagt mer enn dette, og jeg anbefaler hans fremstilling,  men jeg må trekke pusten litt og tenke.

Vår tids økonomiske krise har ikke sin årsak i krigsødeleggelser, men vi har hatt finansfolkenes boom!

Deres evne til å bruke penger uten at det er skapt verdier for pengene er hovedulykken! Pengene mangler, de elektroniske tallstrømmene har mistet kontakten med virkeligheten.  I kynisk grådighet har de tappet finansverdenen for  reelle verdier, og ødelagt tilliten til systemet.  For å oppretholde “systemet” har statene brukt “gjeldsinflasjonsprinsippet”, og  satt folk i gjeld. Amerika låner også penger. Nå er det Kina som låner ut! Og foreløpig har Amerika den fordelen det er å ha rett til å betale i egen valuta.

Gir vi fra oss  den økonomiske “lederposisjonen” til Østen? Eller mister vi den av ren grådighet?

Hva har vi lært av vår nære historie?

Jeg føyer til en henvisning til Professor Arne J. Isachsens innlegg i E24 , 26 juni :

“UT AV PROBLEMET: Kan sentralbanksjef Ben Bernanke inflatere seg ut av USAs gjeldsproblemer?

Snart kan Kina komme til å kreve at USA utsteder sin gjeld i euro.”

Professoren  viser, i innlegget, hvordan Bernanke  bruker både inflasjon og nytrykte penger  for å ” overleve”,  mens virkemidlene kanskje nettopp ved sin uproduktive tomhet gir Kina det ønskede overtaket.

Homofile og utviklingshemmede?

Jeg registrerer at Nina Karin Monsen har et kjærlig forhold til en bror som er utviklingshemmet, og det er både  forståelig og positivt.
Jeg registrerer at de homofile er svært redde for å bli assosiert med mennesker med utviklingshemming, noe som de tydelig, i sinne,   ga sterkt uttrykk for.
Hva som er utviklingshemming er til enhver tid et definisjonsspørsmål, men man er født slik , og man har behov for hjelp fra samfunnet.

Før 1972, altså for 37 år siden, var det kriminelt å være homofil. De homofile ble regnet opp sammen med pedofile, blottere og andre  avvik.  Alle disse seksuelle avvikene hørte inn under straffeloven.

Man mente at dette var medfødte avvik, og at en avviker selvsagt fungerte helt fint i arbeid og samfunn sålenge man ikke levde ut avviket.  Man tilbød behandling for avviket, og veiledning for  å komme tilrette med og å leve med avviket.

Det å fungere normalt, og å bli vurdert som normal, er så viktig for de fleste mennesker at det fungerte “preventivt”.

Så levet noen få likevel ut sitt avvik i skjul, og levet derfor i angst for å bli oppdaget og anmeldt. Det var først ved anmeldelse at avviket ble så belastende at det kunne kalles en hemming.  Å få avvik og privatliv brettet ut i offentlighet i strafferetten  virket  invalidiserende på de fleste. Uten menneskelig verdighet er det tungt å fortsette i arbeid og nærmiljø.

Slik var samfunnet for over 37 år siden.

Jeg vokste opp i dette samfunnet og lyttet til debattene  den gangen. Jeg visste at mitt nærmiljø skilte  skarpt mellom avvikene.  De homofile “gjorde jo ingen fortred”, men de pedofile var til skade for de barna som ble utsatt for dem. Derfor ble det aldri snakket nedsettende om de parene av samme kjønn som bodde sammen. De var fullt ut en del  av lokalmiljøet,  ingen anmeldte dem.

Men en ung mann som hadde et mer synlig avvik og kledte seg i kvinneklær,  fikk det vanskeligere. Det var for synlig for nærmiljøet. De kunne ikke unngå å se hva han var , og dermed  “så” de  ham liksom ikke i det hele tatt, for de ville ikke irettesette ham, og de visste ikke hvordan de skulle forholde seg. Han flyttet til nærmeste storby så fort han ble voksen , klokt nok,  for nærmiljøet ville ikke kunne akseptere et så åpenlyst avvik. Jeg er sikker på at noen i nærmiljøet hadde bedt  ham søke “hjelp”, og at andre hadde bedt ham skjerpe seg og ikke være så synlig, atter andre hadde sikkert kommet med slengkommentarer, mens andre forsøkte å ikke estimere ham. Idag ville vi kalt  dette mobbing. Likevel skjedde dette så skjult at få ville merket det.

Prinsippet var at miljøet ikke taklet det utagerende som krevet stillingstaken. Det var tross alt ulovlig,  men man ønsket ikke å melde noen,man ønsket å hjelpe vedkommende. Det ville bli vanskelig for dette mennesket uansett hva han ville velge: Å skjule tilbøyeligheten ville være vanskelig, og å leve det åpent ut ville være vanskelig. I begge tilfeller kunne det bli vanskelig å få arbeid og sosialt liv.

37 år er ikke lenge. Men så lenge har de homofile kunnet leve trygt, uten angst for å bli anmeldt eller stemplet som kriminell. Med denne aksepten av at homofilien var fullt lovlig,  kom også en modigere, mer åpen og ofte mer utagerende markering fra de homofile. Forståelig nok, at man ikke fortsatte å skjule seg og å skjule forholdene, når det ikke lenger var ulovlig. Man lette etter respekten og likeverdet, som man kanskje kunne ønsket automatisk ville kommet blant folk som en følge av den juridiske legaliseringen.

Men lovendringen avspeilet bare at  det var et politisk flertall for lovendring!

De som stemte for lovendringen hadde mange ulike analyser av dette.  Det var ikke blitt slik at nå syns alle at homofili er OK. Det er et langt skritt fra “å være kriminell” til å være “OK”. Og enda mye lenger skritt å få en befolkning til å tenke at homofili er normalt,  og “slik ønsker jeg mine barn blir”.

Dersom jeg ikke kan ønske dette for mine barn, så får jeg et forklaringsproblem.

Jeg må forklare at jeg ikke nedvurderer homofile, samtidig som jeg ønsker noe “bedre” eller noe mer “normalt” for barna mine.  Det er motstridende. Og i denne motsetningen ser jeg at jeg kommer i samme dilemma som når jeg sier at utviklingshemmede har samme menneskeverd som alle andre, men at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli slik.

Her strever de homofile med  fordommer i befolkningen, selvom de nå har fått likestillet deres samlivsform med det etablerte ekteskapet. Derfor blir de rasende på Monsen som våger å uttrykke en så uhørt fornærmelse som å sammenligne homofile med utviklingshemmede.

Her gjør de homofile en feil!

De burde lytte nøye til henne som målbærer dette, for hun setter ord på en følelse  som fremdeles er uklar i folks opplevelse av egne følelser og reaksjoner .  Her er det ennå et arbeid å gjøre.  Dersom de homofile vil ha folkets fulle aksept, bør de ikke avvise denne sterke følelsen, men være glad for debatten.  Det er det vanskelige man bør bearbeide og løse.

Fordi Monsen av yrke er filosof og forfatter bør man sette stor pris på at hun tar opp noe mange føler og kjenner seg krenket av.  For mange føler seg krenket av den nye ekteskapsloven. Disse uklare, sterke følelser  er det  i alles interesse, men mest i de homofiles interesse, å få belyst.

De homofile bør også vokte seg for å nedvurdere de utviklingshemmede. Det store  sinne  de viste ved at de muligens ble sammenlignet med utviklingshemmede forskrekket meg!. Tenkte de på at deres reaksjon er svært krenkende for denne gruppen  mennsker?  Det er mange som kjemper for denne gruppens  rett til å leve,  og deres rett til å bli født, og   deres menneskerettigheter. Mener de homofile at de utviklingshemmede  er mindreverdige? At det er OK å abortere dem? At de bør tvangsaborteres? Eller ønsker de seg “slike barn”? Tenker de overhode på hvor sårende deres sinne var?

Jeg glemmer ikke plakaten på Fredrikke på Blindern samme året som Friele fikk “Fritt Ord” prisen:    “Debatt ! Kamp for samer, homofile, kvinner og andre minoriteter.”       Både samer, homofile og kvinner kommer ganske bra ut i forhold til de utviklingshemmede.         De er utrydningstruet.

Vi må vise at vi er kommet lenger enn barndommens  rangeringsangst! Jeg mener at menneskeverdet for meg og en utviklingshemmet er likt, og at vår måte å utøve menneskelig aktivitet på har både likheter og ulikheter som jeg ikke kan verdibedømme. Men jeg ser også at angsten for den som er anderledes enn normalen er kvelende , og dreper både moral og gangsyn! Hva gir et menneske dets verdi?

Og hva galt har de gjort annet enn å være som de er ? Akkurat som du og jeg er det vi er !  Vi er alle  slik vi er født!

Vårt alles menneskeverd avhenger av hvordan vi tenker om dette!

Derfor burde man ønske reflekterte filosofer velkommen til samtale!

Monsen og Friele

Jeg blir litt nostalgisk av denne debatten.

Kim Friele og Nina Karin Monsen er to motpoler i den offentlige debatt.

Kim Friele hører til dem som startet kampen for å få godkjent de homofiles ønsker og krav, og som var med på å gi homofilien et offentlig ansikt. De senere år har hun fått oppleve at hennes sak vinner på alle fronter. Hun har opplevet å gå fra kamp til seier og har nå fellesskapets “store bølge” for sin sak!

Nina Karin Monsen står i den tradisjonen som var, og som  de fleste nå har forlatt. Godt skolert fremfører hun ideer og meninger som var rådende, men som nå er en “utdøende bølge”.

Til enhver tid vil de  “som hersker eller er flertallet”,  altså den rådende kultur,  fremstå som dem som har rett.  De argumentene som underbygger deres  syn er “de rådende”,  “de populære  eller lovlige argumentene”,   disse  fremstår fremforalt som “dagsaktuelle og selvsagt riktige”.  Mener noen noe annet enn dem, må de argumentere “mot makta”.  De som argumenterer “mot makta”, har det mer eller mindre vanskelig, alt ettersom. Fra dødsstraff til avvisende skuldertrekk. Dermed er ikke noe sagt om hvem som objektivt sett har rett:   Flertallet,  opposisjonen, diktatoren  eller Gud har “alltid rett”, ettersom hvor man er i maktbølgene.
Dette er lett å se “på avstand”, men ikke like lett når man er midt i det, deltar selv.
De er født med ca 10 års mellomrom, og deres utdannelse og holdninger har røttene i krigstiden og  50-tallets Norge.  Dengangen var kvinneidealene :

Omsorg, som innebar at moren skulle ha tid og råd til å være hjemme med barna og  å stelle for mannen og kanhende også  foreldre..

Vellykkethet, som innebar et moderne hjem, perfekt utseende, rik nok mann til å gi kone og barn alle nødvendigheter, slik at   mannen  ofte hadde to jobber for å klare å kjøpe alle de tekniske vidunderne som nå , takket være strømmen,ble tilbudt norske husholdninger! Moderne komfyrer, vaskemaskin,  strykehjern, kjøleskap, dypfrysermed, platespiller, lydbånd, filmapparat og mye mer… kvinnen hjemme fikk tidtil overs! Tid til å lese ukeblader, lakke neglene,  gå ut midt på dagen til kun sosialt overskudd, shoppe og gå til frisør, se lekker ut med ferdig middag til mannen og nybakte kaker til kaffen, mens barna gjorde lekser…..

Ikke rart hun måtte frigjøres!
Det er klart at noen kvinner utdannet seg og tenkte karriere!

Men, idealet i folket var denne  vellykketheten som viste seg i hjem, kirke og kjøkken. Skilsmisse var “skandale”, abort var ulovlig og ble bare skrvet om på jentedoene, homofili var ulovlig og ble aldri snakket om, arbeid og utdannelse for kvinner var helt vanlig frem til man giftet seg. Da fikk man ansvar for familien.
Kvinnebevegelsen som vokste seg stor i denne tiden, gikk selvsagt ut på å få damene i jobb!
Jeg vokste opp med denne bevegelsen, og jeg har stor respekt for flere av våre foregangskvinner. Det store flertallet av folket ble værende i disse idealene helt til “bølgen for kvinnefrigjøring” var blitt stor nok og slagkraftig nok til å få den “almindelige mening” preget. Denne kampen innebar en strategisk tilrettelegging av ikke bare jobb til alle, men barnehageplasser så mødrene kunne jobbe ,  retten til fri abort, likelønn og likestilling….nedtoning av familiens “enestående” verdier ..mm…og samtidig endret de økonomiske forholdene seg slik at en familie måtte ha to inntekter for å klare seg. Dette bidro til å tvinge “etternølerne” ut i arbeid. Taperne i dette var de single og  aleneforsørgerne..

Hele denne åndskampen ble vakkert håndtert av våre politikere, som holdt sin beskyttelse over alle parter i debatten, mens lover om likestilling og abort ble vedtatt og forbudet mot homofili ble fjernet.  Hele tiden ble alle synspunkter nøye diskutert i de politiske avisene og i NRK   Det var 60 og 70-tallets store omveltninger.

Man var seg bevisst de ulike meningene, og at det var nyttig for alle at de ble debattert! For ingen hadde fasit på disse spørsmålene, den måtte vi lage selv i politiske prosesser.

Friele fikk sin fortjente pris! Nå har Monsen fått sin fortjente pris!

De har begge vært trofaste mot seg selv i debattene! Det å ha og ivareta   mangfold og frihet er en  berikelse for vårt samfunn! Derfor ønsker jeg at prisen opprettholdes.

Tenk, Friele, om datidens mennesker som du sto opp mot, ikke hadde anerkjent din rett til å tale din sak?

Om de hadde “feil” meninger om homofili, så hadde de gode holdninger til demokratiet og de demokratiske rettigheter.   Når et folk deler ut en slik pris som “Fritt Ord”, er det fordi folket setter pris på det frie ordet! Dersom bølgen av endringer som du så vellykket har tatt del i krever det “Frie Ord” bort, fordi man ikke tåler at  ens motstandere har samme rett som en selv,  ja, da har vi valgt oss  en grå og trang verden.

Enten man argumenterer mot  menneskets tro,  seksualitet eller politiske meninger, må man gi hverandre samme spilleregler!

Hvem diskriminerer?Den første arbeidsinnvandringen til Norge.

Nå vedtar stortinget “fri flyt” av arbeidskraft.    Fra 1.mai skal EUs regler om “fri flyt” av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.

Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU,  og  man kan ikke endre noe på regelen.  Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem,  men man kunne forberedt landet,  med informasjon og  samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.

Og her er sakens vanskelige poeng.  Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?

Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?

Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet  man trengte av importert arbeidskraft.

Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen  var en sterk fagforening, ville LO  overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte  innvandringen.

Tidligere  hadde Journalist Ragnar Kvam Jr.  skildret  en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk.  Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge.   Han har også skrevet en grundig analyse av “Den billige arbeidskraften”, Pax forlag 1971,  hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere.     Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge,   og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene  landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og  forholde oss til.  Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.

Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå,  i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre “rasistiske” i dag.

Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : ” Frykten for å være rasistisk.”

Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.

Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole  noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole.  Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.

Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.

Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette.  Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: ” De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi  hjalp dem.”   Selv barn blir rasistiske av denslags prat!

Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi  fagorganisasjonene  ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.

Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært  skoledirektør, Helge Sivertsens  sekretær.

Det var hele grasrota.

På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en “ikke sak” i alle demokratiske fora,  lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling.   Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: “Ikke behandlet”

De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt!  De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger.  Likefullt,  LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding  hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.

Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir “mangemilliardær”. Man måtte kanhende sluke noen kameler.  Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et “must” ble den vanskelig å diskutere.

LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia:  Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem  som “holdt mål”!   Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.

Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!

Slik skaper man rasisme i folket.

Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.

Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er  han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han  ikke  ble vurdert som “skikket” til å få ” riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!

Tenkte på dette  idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.