Jeg griper den forventningsfullt og husker den første Apefjesboken:

Den flotte kombinasjonen av tegneserie og prosa, som var så tiltalende og  stimulerende:

En kort tegneserie blir fulgt opp av en kort tekst.

Sekvensene veksler, utfyller hverandre og gir en kjapp, fortettet fremstilling med sterkt driv.

Leseropplevelsen blir lett og  intens.

Forfatterne, Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng, trekker fortsatt leseren inn i Martins merkelige historie.

En helt uvanlig sjebne som avdekkes litt etter litt, og spenningen øker ettersom vi blir kjent med hovedpersonen.

Vi har havnet midt i en historie utenom det vanlige.

Gleden over den første boken, følger med meg inn mellom “Ulvehjerte”s  sorte permer.

Her er samme fortellerstil som iførste bok, og like fasinerende.

Det er klart jeg anbefaler å lese Apefjes 1 først!  Ikke fordi det er nødvendig for å forstå bok 2, men fordi bok 1 er flott og bør leses uansett.

Desuten er det en klar fordel å kjenne hovedpersonen når man nå vandrer med ham inn i det mystiske som skjer med ham.

Her kan du bl.a finne anmeldelser av apefjes 1

.

Boken åpner med tegninger.

Vi ser Martin stå der han sto da den første boken sluttet, i kjelleren hos den rike kjeltringen.

Martin står ansikt til ansikt med Whitey, apen, han som myrdet Martins far.

Da kommer den rike kjeltringen ned i kjelleren, med gevær, og han skyter! men Martin hopper lynraskt ut gjennom kjellervinduet og Lilly hjelper ham idet skuddet lyder.

Om morgenen, mens han sitter ved frokostbordet og spiser, står moren bak ham og vil snakke med ham.  Hun er i morgenkåpe og med kaffekoppen i hånden.   Hun ser skrekkelig sliten ut :

- Nå må du fortelle meg alt, Martin. Hvor var du i går? Hvor dro du hen? Hva skjedde?

- Det du sa om bestefaren min. At han ville….. fange meg. At jeg var resultatet av et …. slags eksperiment. Jeg tror jeg vet hva du mener. Jeg….har følt meg rar i det siste.

- Jeg beklager Martin…. Miro. Jeg ville bare at du skulle glemme. Da hadde alt vært så mye lettere. Men nå når du likevel…..

- Du har rett, mamma. Jeg bør glemme.

Mens Martin snakker ser vi at han har en apeskygge bak seg og vi skjønner at han ikke kan glemme så lett.

.

Kap 1,  selve teksten, begynner slik:

Det var noen andre som ga meg det.

Navnet.

Jeg bare laga meg ei maske.

Og designa en tagg.

Og plasserte den på sprø steder.

Vi blir kjent med Martin som Apefjes, og får vite noe om hva den første boken handlet om. Det er fint! for selv om man har lest Apefjes 1, er det godt å få det repetert.

Samtidig vinkler forfatteren den gamle informasjonen slik at forventningene til denne boken stiger.

Apefjes er død. Det er best sånn…… Alle vil ha en rein by. Ikke en sånn by der idioter klatrer rundt og sprayer ned veggene.

Han er død, men jeg lever.

Mora mi, Maria, lever, og jeg, Martin Josefsson.

Vi skal leve videre.

For det er ingen som leiter etter Martin Josefsson……. 

…Nei, han de leiter etter, heter Miro.

Han er halvt ape og halvt menneske…..

…Nå har han glemt alt sammen…..

Martin konsentrerer seg om skolen, blir lekseflink, forelsket i Oda og han blir med på leirskole.

Han vil virkelig glemme alt om tiden med Apefjestaggingen, men drømmene hans holder minnene levende og bringer alt nærmere, likevel.

Og mens Martin sliter med påtrengende drømmer, dukker det opp spor etter en ulv på Tøyen. En gipsavstøpning av sporet ble overlevert politimann Ulriksen, Odas pappa.

Vi får et glimt av ulvens skygge og en vettskremt uteligger.

Det er når Martin ser sin egen tagging, dårlig utført! at han skjønner at han ikke kan glemme. Hvem hermer etter ham?

Han mistenker seg selv for å tagge uten at han vet det, dermed lar han Oda binde seg med et skikkelig solid tau så han kan være sikker på at det ikke er ham. Morgenen etter knyter Oda opp knutene og setter på nyhetene mens Martin skiokkert ser hva de handler om:

Synet fra VG-nett……. Apefjes på ferde igjen….. Oda hadde klikket seg inn og stirret på det grinende apefjeset, plassert rett på selveste VG-bygningen……

Hvem andre enn meg kunne gjort det?

.

Lenger vil jeg ikke fortelle, men les den spennende krimlignende fortsettelsen, hvor Martin følger sine egne spor. Han drømmer og vi vandrer med ham inn i en psykologisk thriller.

Jeg forstår at Martin likte boken til Paul Auster, Mr. Vertigo. Her lar Tor Erling Naas leseren få et lite spor til å forstå det som leses.

Auster brukte detektivformen til å behandle eksistensielle spørsmål. Han har identitet og tilværelsens mening(sløshet) som tema, og lar tilfeldighetene i hovedpersonens liv råde.

Det er altså, muligens, Martins identitet og tilværelsens mysterium og tilfeldigheter som forfatteren tematiserer.

Auster brukte også intertekstualitet (=> referanser til andre tekster), og oftest til hans egne bøker.

Fordi Tor Erlig Naas også gjør det , vil man  kanskje få større utbytte av “Ulvehjerte” om en også leser “Apefjes”, og kanskje flere av produktene i Tor Erling Naas’ produksjon.

Hmmm…… å vite om dette er ikke nødvendig for å oppleve spenningen i boken!  men det har kanskje betydning for forståelsen av hva Martin opplever?  og kanskje mest til glede for den ekstra nysgjerrige.

I første bok lette jeg på nettet etter mulige referanser til navnene i teksten.

Det var nok et blindspor!

Ja, jeg tvilte jo allerede da på at nettletingen min hadde noe for seg!

Nå får vi helt tydelig et hint til å lete etter “Martin” i Tors eget forfatterskap!

Og det er flere tydelige spor av både Mad, Iskalde grøss, Tarzan, James Bond og Fantomet i  Martin, hans opplevelser og hans omgivelser.

Likevel har jeg en mistanke om at “Hjertemosaikk” og “Ser du meg nå?”  er de beste referansene for Apefjes 1 og 2.

Altså kan man bare fortsette å lese forfatteren! for å få med helheten og dybden i Martins underlige liv og oppvekst.

Og, også denne gangen slutter boken med bare en delvis oppklaring.

Selvom leseren skjønner mye mer, ja, det er mye som faller på plass i Apefjes 2,  blir spørsmålene som gjenstår enda mer påtrengende.

Hvem er denne Martin? Hva er han? Hva er hans underlige hemmelighet?

Er han virkelig Marias-sønn og Josefs-son? Heter han egentlig Miroslav?

Og hvem er egentlig Whitey? Farens morder? Og hvem har ulvehjerte?

Jeg gleder meg skikkelig til neste bok!

.

I går blogget  ingaplinga    om boken, og jeg er sistemann i bokbloggturneen som blogger om denne boken.

Vil du se andre bøker det blogges om kan du gå til bokbloggturneen

Hernes er en av våre store planleggere i moderne tid.

Fra 1972 til 1982 ledet han den første maktutredningen. 

Utredningen var særlig inspirert av nyere amerikansk sosiologi og definerte makt som “evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

I 1980-81 var han statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet” .

Fra 1990 ble han statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet, hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år.

Deretter, fra 1995- 1997, var han helseminister og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet.

Senere har han deltatt internasjonalt: se     forskningsradet

International Social Science Council (ISSC) har nettopp avholdt sin 26. generalforsamling. Her ble Gudmund Hernes valgt til president for neste toårsperiode, etter forslag fra Norges forskningsråd.
ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Organisasjonen ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene. Sekretariatet ligger i Paris.

Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha, sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvorfor planleggingen har slått feil og brakt “Europa til vippepunktet”.

Denne bemerkelsesverdig strategien har, ifølge Hernes, fått vanskeligheter med :

- en vrang virkelighet,

- med økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser,

- med grådige aktører på markedet

- med et under-regulert marked

- med stigende arbeidsledighet

- med uansvarlige lån og uansvarlige banker

- og med politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.

Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger.

Inspirasjonen til å arbeide for de endringene politikerne ønsker,  sier Hernes at vi finner i Europas kirkegårder. Det er de falne i krigen, de som falt for tyske våpen som er drivkraften i endringspolitikken.

Og det å holde krigsminnene levende, er også den “medisin” han foreskriver for Europas ledelse  i  innleggets avslutning:

“Etterkrigstidens store Europeiske prosjekt er i ferd med å glippe ut av hendene på Europas politikere. ….. Hvert år arrangeres pakketurer til Europas krigskirkegårder. Kanskje både økonomer og politikere skulle melde seg på.”

Jeg merker meg slike uttrykk som:

- Nasjonalisme måtte kontres av materiell interesse.

- Skulle statene temmes politisk, måtte det skapes gjensidig avhengihet

-Europeiske land kan ikke kutte seg til vekst på samme tid.

Man bør bruke tid på slike setninger! Men her vil jeg nevne hva Hernes ikke nevner i innlegget sitt.

Jeg ser at han ikke nevner hvordan vi har gitt vår industri, vår ekspertise og våre arbeidsplasser til Kina.

Heller ikke nevner han EUs lovgivning som forplikter alle medlemsland å tilrettelegge for de multinasjonale selskapenes aktiviteter.

Når han etterlyser en større og bedre regulering av markedet, og nevner aktørenes grådighet,  kunne vi ventet en antydning om denne EUs gigantiske lojalitet overfor storaktørene i markedet.

Dette er selskaper som hverken har nasjonal eller internasjonal tilknytning, de har heller ikke noen form for nasjonalt eller internasjonalt ansvar.

Deres eneste mål er å overleve! og deres forpliktelser er å øke egen fortjeneste mest mulig.

Når de holder lover og regler, er det fordi de har fått lovene og reglene utformet for sitt formål.

Å gjøre dette, å utforme lover og regler etter de overnasjonale selskapenes ønsker, har alle EUs medlemsland og EØS-land forpliktet seg på.

De multinasjonale selskapene har styring og kontroll  med alt som fremmer deres interesser gjennom flere organer, bl.a EU.

De er faktisk våre globale aktører! men som Hernes påpeker, altfor dårlig politisk styrt.

Det som forundrer meg er at Hernes opprettholder en “krigsretorikk” og  myten om  “kampen for de fattige” som argumenter for global styring av kapitalen.

Krigsretorikken kan kanskje ildne noen få, men kampen mot fattigdommen kjennes ikke lenger som troverdige politiske argumenter.

Hernes tror kanhende på at politikerne, i et globalt system, kan styre de multinasjonale selskapene til beste for de fattige, men politikerne har foreløpig ikke vist vilje til å ta omsorg for dagens fattige.

Tvert om er våre fattige , både norske og utenlandske, og deres fattigdom et resultat av politisk planlegging.

Hernes var sentral i planleggingen og  gjennomføringen av norsk EØS tilpasning fra tidlig 1990tall, og han ledet maktutredningen om hvordan: ” få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».

Hernes burde forklare oss hvorfor de planla som de gjorde og hva slags samfunn han og kollegene ønsket å skape i fremtiden, så vi kunne samtale åpent om de politiske “tiltak og mål”.

Kanskje Hernes faktisk tror at de multinasjonale selskapene vil gi styringsmakten tilbake til politikerne i en “Globalisert” verden?

Kanskje det lykkes bare politikerne inspireres nok og informeres nok?

Kanskje ønsker han at vi, folket, skal tro at de kan det?

Vil politikere og økonomer være tilfreds med å tjene de store overnasjonale selskapene, og å få sin tilsynelatende makt fra dem?

Det er jo ikke virkeligheten, slik den er, som betyr noe, sier Hernes,  men hvordan man kan tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid politikerne vil ha.

Siden planleggerne har bragt Europa på et vippepunkt, så er det rett av Hernes å advare oss alle!

Han har vært i posisjon i over førti år! og planlagt det moderne samfunnet, og han ville gjort det samme omigjen, sier han selv om skolereformene.

Enten det dreier seg om Reform 97, eller andre reformer,  viser  det hvike prinsipper som gjelder i planleggingen:  Man har en politikk, og den gjennomfører man uansett.

Man får planer utenfra, fra f. eks. OECD , EU eller andre, så serverer man den norske utgaven av dette, gir den en politisk form som passer for oss og legger de norske forholdene til rette for politikernes planler.

Når det går galt, som Hernes sier, er det økonomenes feil, som ikke hadde “gode nok modeller” for sine beregninger, og virkeligheten “som er vrang”.

Norge får direktiver, inngår avtaler og underkaster seg internasjonale regler og politikerne serverer dem videre i “norsk” utgave, som betalte reform-medarbeidere uten å spørre folket hva det vil.

Kunsten er å få folk til å gjennomføre det folk ikke vil.

Det er selvsagt vanskelig for en ung sosialistisk stat å like de gamle symbolene på kongemakt og religion, og mange stater har endret symbolene på sine riksvåpen til mer “moderne ” og  “folkelige” symboler.

Jeg har sett litt på de riksvåpen verden har idag;  og det slår meg hvor utrolig like de er.

Enten de er gamle eller nye må de ha et felles, universelt, referansesystem.

På riksvåpenet vårt er det en oppreist asiatisk løve med krone på hodet og øks i labben.

Det er over 50 land i verden som bruker løvesymbolet i sine riksvåpen!

Noen fremstilles med våpen, øks eller sverd, noen er avbildet på skioldet og noen ved siden av skioldet som skioldbærere.

Noen få land benytter andre slekter av de store kattedyrene, som tiger eller leopard,  men de fleste bruker løver.

De fleste løvebildene fremstiller en oppreist løve som går på to, og noen, som løvene på det danske riksvåpen,  går på tre med høyre pote løftet og noen ganske få går på alle fire.

Jeg har skrevet om betydningen av løvens kroppsstilling,  i “Mannen og løven del 1 og 2″, da jeg tok opp sfinksens spørsmål:

  “Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?”  og linker til det her for den som er interessert.

Vår norske løve er altså ikke spesielt norsk, verken som symbol eller dyr.

Likevel vil alle riksvåpenkommentarer trekke frem de nasjonale tilknytningspunktene til symbolet.

Vi sier f. eks at øksen løven holder er helligOlavs øks, men vi sier  ikke hva øksen står for i f. eks Frankrikes riksvåpen,  eller alle de andre riksvåpnene hvor øksen er med.

Dersom man ser alle landenes forskjellige riksvåpen, ser man at mange symboler går igjen og er universelle i sin formidling og slett ikke “nasjonale”!

Stjernehimmelen som hvelver seg over oss har hele jorden felles, og deres tolkere, astologene, hadde over tid skapt et felles symbolspråk knyttet opp til stjernetegnene.

Selv om de ulike religionene hadde egne varianter av dette, brukte de stort sett samme symboler. De forsto hverandre og de hadde hovedtrekkene i astrologien felles.

Når solen går inn i et stjernetegn, får tegnet herskeratributtene. Da er det det tegnets karakterer som hersker over verden.

Det er solen som gir tegnet herskerverdigheten, og vi sier f.eks at solen “står i løven”.

Det er ikke våre personhoroskoper det er snakk om her, men  det dreier seg om den store sirkelen, den som tar ca 25 000 år, altså litt over  2000 år pr tegn.

Vi er nå iferd med å gå inn i vannmannens tegn i den store zoodiaken, der er løven det motsatte tegnet i kretsen og de to, løve/ mann vil herske sammen.

Symbolene gir varianter av samme forståelse når vår løve har kongekrone, en eldre Irans løve har  solen, mens en nyere versjon i Tadsjikistan setter vannmannens bølger som løvens krone

og Tsjads riksvåpen setter vannmannens bølger med solen i over  et minimalisert elefanthode , her er det væren og løven som bærer skioldet.

Irans moderne riksvåpen skiller seg ut ved sin helt enkle strek, likevel ser vi sverdet kronet med vannmannens bølge midt i “jorden” som fremkommer ved de krumme sabelformene.

Om folk i vår tid  ikke “tror” dette lenger, så merker vi oss at også nydannelsene bringer videre det astrologiske “fellesspråket”.

Den kristne verden hadde selvsagt “løven av Juda” som sin identitetsskapende utgave av dyrekretsens løve.

Deres riksvåpen var en forkynnelse og tro på Kristus som Løven av Juda og Bibelens Gud som hersker over zoodiaken.

Samtidig formidlet de ved sin løve den tiden i zoodiaken som de ventet på .

Det er fire dyr som i all hovedsak benyttes i riksvåpnene, disse uttrykkes i Bibelen ved livsvesenets fire hoder:

Mannen, løven, oksen og ørnen.

Noen kulturer hadde elefant, hval og kamel som symboler på vannmannen, men de fleste av disse er “modernisert” til det “religionsløse” tegnet for vannmannen, astrologiens eget bølgesymbol.

Mange av de nylagde riksvåpnene, har vannmannens bølgesymbol som viser  til den kommende tid, the age of Aquarios.

Det pussige er at unge sosialistiske stater faktisk bruker disse symbolene, men jeg er ikke i tvil om at de forklarer sine symbolvalg med helt andre “personlige” tolkninger.

Likevel er det over 50 land som bruker kombinasjoner av stjernen eller den oppadgående sol, eller vannmannens bølgetegn. Og likheten dem i mellom er slående.

Når de nye “sosialistiske” statener forandret sine gamle merker la de til andre symboler som industriens tannhjul, skipet eller den frygiske lue og mente at disse symbolene bedre uttrykte den kulturelle tilhørigheten landet nå hadde.

Man har altså gamle religiøse symboler og nye “folkelige” “avmytologiserte” symboler, og felles for dem er at de dekorerer nasjonens riksvåpenskiold på middelaldersk riddermaner sammen med astrologiske symboler.

Kanskje vi skal bytte løvens kongekrone med en femtakket stjerne, slik mange andre land har gjort?

Eller bytte ut løven med industriens tannhjul?

Eller korset med den frygiske lue?

 Det er verdt å merke seg at mens ca 50 land har løven i sitt riksvåpen, har ca 50 land ørnen i sitt og ca 50 har stjerne, måne eller sol symboler.

Ørnen har ofte “kongeattributtene” i sine klør.

Ørnen og skorpionen er samme bilde i dyrekretsen og vi kjenner til at dette tegnet er motsatt oksen i dyrekretsen. Urtidens mytologi, for 4-6000 år siden, da solen sto i oksens tegn, fikk ørnen også sin posisjon blant folkene.

Tyrkia Romania   Kuwait Armenia Tysk 

Tyrkia har den femtakkede stjernen som mange andre land har tatt i bruk, de har snudd sin månesigd til en liggende måne og får slik frem tyrens horn.

-

Tyrens horn er en gjenganger på mange skiold og sikter til tyrens tid i zoodiaken.

-

Oksen Apis hadde ørnen avbildet på sin rygg, Zaratustra fløy på ørneryggen, azekerne fant sin bolig der ørnen satt og spiste og Frøya lånte sin ørneham til Loke.

Ørnen er et av de fire livsvesnenes hoder, og i zoodiaken er han skorpionen.

Ørnen er også et bilde på Johannes, og hans klør er som løvens klo, og det er i dem han bærer sine atributter.

Det er her snakk om gamle mytiske bilder av universell karakter som direkte influerte på menneskenes liv og skjebne og idealet var: “som i himmelen, så og på jorden.”

Den gangen de laget  riksvåpnene, var skikken  “å mønstre hærene under herskerens bannere”.

Herskerne var selvsagt landenes konger, men også de var underlagt stjernenes innflytelse. Skulle man seire i krigen, måtte de himmelske maktene “ville” det.

For oss gir det lite mening kanskje?

Vår deltagelse i krig er underlagt NATO, og de gamle himmelsymbolene er det ikke mange som kjenner lenger.

Selv om alle land har sine “personlige” forklaringer på hva de “legger i” sitt symbol, så fratar ikke det symbolet dets universelle betydning.

Stjernen er det eldste ordet vi kjenner for “gud”, eller en makt. Bølgesymbolet er astrologiens tegn for vannmannen. Kornet er jomfruens hovedattributt.

Altså er også de moderne våpenskioldene preget av samme universelle symboler.

Siden det snakkes om mulige endringer av våre gamle tradisjoner, bør vi sette oss noe inn i hva vårt riksvåpen formidler og hva vi eventuelt ønsker å formidle.

Golgata var den høyden hvor Jesus ble korsfestet.

Det er få navn hvor Bibelen selv sier hva navnet betyr, men dette er et av dem: Golgata, det er Hodeskallestedet.

Det gjør meg nysgjerrig når betydningen av ordet er så viktig at det nevnes spesielt, da vil jeg se nøyere på det.

Det hebraiske ordet “gol” oversettes med  en “ball”, en” kule” , etter fasongen som en “skål”, et “hulrom”.

Gulgoleth er ordet som brukes når man holder manntall, da teller man hver skalle.

Goliat  er kjempen som David beseiret,  hvor “gol” er “kule” og “at” er “tid”,  mens ordet “golah” betyr ” fangenskap“.

Jeg tenker på vår norrøne kjempe, Yme,  ham som gudene laget himmelen og jorden av. I Edda heter det at de tre gudene (Odin, Vilje og Ve) laget himmelen av skallen hans.

Denne ” himmelskallen” var hvelvet over jorden og hvilte på jordas fire “dverger”: Austre, Vestre, Nordre og Søre.

Ikke ulikt slik egypterne fremstilte det, eller det buddhistiske, det norrøne verdensbilde, vårt moderne eller kirkens maleriske fremstilling.

Dette underlige himmelfjellet, “berget det blå”, som vi kaller det i eventyrene, fordi det er “  gln.: blaatt sem kol”=>” Svart som kull” om natten og lys som safir om dagen,  er altså laget av kjempens  skalle.

Det man ser innenfra “berget det blå”,  er de hvite flekkene, som er “Yme”,  altså sammenløpet melk. Det er det synlige, det som vi også kaller melkeveien,det heter på gresk “galaksen”.

På gresk betyr ordet “gal” melk.

Denne urhistoriens elementer, kjempen, fjellet og kuas melk,  finner vi også i de indiske skapelsesmyter. Der er gudene bosatt på fjellet og skapelsen skjer ved “skilpaddefjellet”s bevegelse i “melkehavet”.

I dette “berget det blå” er vi alle bergtatt, fanget ! Vi er i “berget det blå” hos kjempen.

Himmelen er satt fast. Stjernene  på himmelen heter “fiksstjerner”, de er faste, men planetene beveger seg. Vår egen bevegelse gir illusjonen av andres bevegelse.

Mytene verden over gir oss vår felles opplevelse av bevegelsen i universet og vår plass i den.

I vår tid lager vi fortsatt modeller av denne “kjempeskallen” og kaller det “planetarium”.

Her gjengir vi urbildene i “berget det blå”. Våre høyteknologiske instrumenter  gir oss en fantastisk vakker og presis gjengivelse av vår opplevelse av virkelighet.

Vi sitter “bergtatt” og betrakter lyspunktene på nattehimmelen.

Selv om vi vet at “virkeligheten” er anderledes!  ser vi at vi, selv i vår opplyste tid, fremdeles nyter å kjenne oss som universets midtpunkt.

Vi sier: “solen står opp og solen går ned”; enda vi vet at det gjør den slett ikke.

Vi er, i vår daglige erfaring, så sterkt bundet av å vurdere utfra horisonten vi ser, og fra den hvelving vi ser over oss,  at vi snakker “feil”, mot bedre vitende!

Ja, vi elsker planetariet fordi vi der gjenkjenner det som er vårt erfarte verdensbilde, samtidig som det er de urbilder vi mennesker har felles.

Det første skrevne ord for “gud” som vi kjenner til,  er tegnet for en stjerne, og himmelhvelvingen er “det fjellet gudene bor på”.

I gamledager bodde gudene på fjellet, sier religionshistorien, både jødenes gud, grekerenes guder, romerenes guder , de indiske guder, våre norrøne guder og fl. ble alle kalt “fjellguder”.

Der oppe lyser de for menneskene, beveger seg og former våre myter, mens vi sitter inne i “Ymes” eller “Goliath”s kjempeskalle og ser den lysende, skinnende  “himmelens hærskarer” komme og gå.

Her, på Golgata, reises Jesu kors. INRI står det på korset.

INRI, er forkortelse for “Jesus fra Nazareth jødenes konge.” Selve forkortelsen kan oversettes “Fisk”.

Fiskene er et av zoodiakens 12 stjernetegn.

I boken Silmarillion har forfatteren, Tolkien, nedlagt et stort arbeid med vår kulturs språk for å kunne forme et opprinnelig urspråk, et alvespråk, kaller han det.

På s 367 i denne boken utlegger han grunnbetydningen av ord-delene “gil”=> stjerne, “giliath”=>stjernevrimmel, “gal”=> å skinne, lysende grønt (tre), strålekranset jomfru (strålekransen er hennes hårfletter) , og “gel”=> rennende vann. Her ser vi at ordet  jomfru er knyttet til ordet “gal”.

Jomfruen er det stjernetegnet som i dyrekretsen står motsatt fiskene, og vi kjenner til hvor viktig jomfrumyten om Jesu mor var.  Hun settes som motsatt Fiskenes tegn, altså “anti-Kristus”,  i Zoodiaken.

Ser vi i hebraisk etter betydningen av ord med “gil” – “gal” – “gol”,  finner vi  at “gil” er fryd og sterk glede! og at både  “gilgal” og “galgal” betyr “et rullende, hvirvlende hjul “, “det rennende vannet”,” bølgen” og “himmelen” .

Zoodiaken fremstilles i religionene som et  hjul med 12 rom, eller “hus”,  galaksene likner hvirvlende hjul, og våre religioner har sine symbolske fremstillinger av dette.

Stjernetydningen er eldre enn våre eldste kjente religioner, og er den “lest” religionene er formet over.

Alle  søker de  å vise menneskene veien ut av  vårt fangenskap i dette gudefjellet.

Vi husker Platons huleliknelse, hvordan folk satt lenket inne i fjellhulen, og hvor vanskelig det var for den innviede å fortelle  hvordan det var utenfor hulen.

Vi vet også at Bibelen advarer sterkt mot å dyrke stjernene og planetene som guder, slik folkene rundt omkring gjorde.

Det er avgudsdyrkelse å dyrke skapningen fremfor skaperen! Det er bare en Gud , og han er Skaperen av alt sammen.

Stjernene er ikke egentlige makter, de er skapt av Gud og deres makt er bare tilsynelatende, som ordet “gillulim”, som oversettes med ” illusjoner”, “bilder”, “avguder” og ” idoler”.

Dette himmelfjellet, som er “gudenes” bolig,  det hvirvlende hjulet,  tivoliets  svikefulle lykkehjul, er vår tilværelse, nattens univers!  hvor vi bergtatt lar oss beherske av illusjoner, guder og bilder.

Den rommer hele verdens fryd og frykt og nattlige mareritt,  men religionene søker å finne veien ut av fangenskapet.

I Job 1. 9-10 heter det: “Stol på Gud! Det er din arm mot stjernehimmelens påvirkning”.

Jesus  fra Nazareth i Galilea, INRI,  ble “opphøyet” ved korset på Golgata.

I dette bildet av den korsfestede ligger det altså også  at Guds sønn ble “opphøyet” på vår synlige himmel, i stjernetegnet Fiskene.

Det var kommet en ny tid i himmelens store Zoodiak,  fiskenes tid, og Jesus valgte seg fiskere som sine 12 apostler, han metter de 5000 med fem brød og to fisk, han ber disiplene være menneskefiskere, og tilslutt skal noten settes ut og fiskene fanges.

Det er solen som går inn i fiskens tegn. Oppstandelsens lys.

INRIs kors reises på Golgata.

Dette fjellet er synlig for enhver! Det er verdensomspennende. Herfra kunne evangeliet forkynnes for alle religioner og kulturer.

Som Jesus sier: “Man setter ikke lyset under en sjeppe, men i staken, så det kan skinne for alle i huset”.

Og  “en by som ligger på et fjell kan ikke skjules”….

Den byen han snakket om var Jerusalem, og som Paulus sier: “Det Jerusalem som er der oppe, det er fritt! det er vår mor!”

“..Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, ga de ham vin å drikke, blandet med galle; men da han smakte det, ville han ikke drikke.”

Det var ikke den vinen han skulle drikke.

Han hadde fått et beger av sin Far i Gethsemane.  Gethsemane var en olivenlund og ordet “geth” betyr vinpressen, oljepressen.

Gethsemane står som sinnbildet på Jesu lydighet i lidelsen, derfor virker det riktig når denne delen av ordet gjentaes her:  Gol – gatha, hvor “gatha” er samme ordstamme som “geth”.

Her fortsetter altså Jesu lidelseshistorie, hvor han er den vin og den olje som presses og utgydes for oss mens han viser oss  veien ut av “Golgata”, fangenskapet i “berget det blå”!

Han er både David og den sten som felte Goliath.

Om du ved lesning her kom til å tenke på uttrykket “galimatias”, så er det helt på sin plass!

“Gal” har vi vist at har med stjernehimmelen å gjøre, både på hebraisk , gresk og i Talkiens urspråk, og “matheia” betyr  viten, og “matetes betyr  elever, disipler.

Denne lille språkblomsten gir mening enten man lar det gjelde for astrologer, galileeren eller Galileo Galileis “kjetterske” påstander.

Men etter min mening er det nettopp ordet om korset som byr på den største dårskapen, en dårskap som er visdommen for oss som tror “Galileerens matetes”.

Det har vært mange og mektige yrkesgrupper som har hatt til oppgave å ivareta religionen og dens ulike ytringsformer i samfunnet.

Vårt sekulariserte samfunn har satt de moderne vitenskaper over den teologiske frihet, og vi lærer idag lite, eller ingenting om de tolkningsformer som moderniteten ikke ønsket.

For ca 200 år siden debbatterte fagmiljøene i Norden hvordan mytologiene skulle forståes.

I forordet i boken “Nordisk Mytologi” av N.M.Petersen, gir forfatteren en orientering om uenighetene og hovedargumentene for sine synspunkter:

Han viser til at forståelsen av myten preges av to hovedretninger, den historiske og den fysiske, mens han selv ønsker å fremme en åndelig forståelse av mytene.

Ifølge den historiske forklaringsmodellen tenkte man at gudene opprinnelig hadde vært mennesker. De ble etterhvert dyrket som Guder.

Man mente at de folkene mytene beretter om, f.eks æser og vaner, var virkelige folkeslag , og at Odin og Tor hadde vært prester for å utbre denne dyrkingen.

Petersen mener at denne forklaringen ikke er opprinnelig, men at den er kommet som forklaring på myten i etterkant.

Den historiske forståelsen av myten var den rådende i middelalderen, og beskrives av  f. eks. Snorre og Saxo, .

Grunnen til  at Petersen betviler den historiske forståelsen av myten, er at han mener dette ikke harmonerer med mytens egenart, og den moderne historieforskningen.

Og her er Petersens hovedanliggende! Han ønsker å bevare mytens verd og egenart gjennom den vitenskaplige metodikken.

Den unge historievitenskapen som vokste frem her i den nordlige del av Europa, var enige om å kalle alt, som ikke hadde “passert” deres kriterier for å være historisk, for myter og sagn.

Betegnelsen “myter og sagn” ble synonymt med beretninger som ikke var klassifisert som historisk korrekte, og mange tidligere historiske beretninger og kilder fikk denne betegnelsen.

Og Petersen kaller det å gå helt over i den andre ytterlighet: …. “Det går så med hvarje framsteg: det slår sterkt øfer åt andra sidan”…

Den historiske forklaringen ble  forlatt og mange erstattet den med den fysiske forklaringen, man kaller myten en naturmyte.

Petersen kjenner seg mer i pakt med naturmyten:……. “Det er fra “moder jord” vi alle hemta næring”…….

Den fysiske tolkningen har alltid vært en del av tolkningstradisjonen og deler av denne metoden var fremdeles ikke berørt av den moderne vitenskaps krav til sannhet.

Men i naturmyten var den astrologiske forståelsen av myten fremtredene, og astrologien var ikke ønsket som tolkningsmetode av fagfolkene ved de moderne universitetene.

Petersen har ingenting i mot å anvende fysiske bilder hvor:…. “Argus med de hundra øgonen er den lyse stjernhimlen och den vandrende Io er den vandrande månen”….

Men han ser liten mening i den ensidige astrologiske tolkningen.

Petersen mener myten ikke kan overleve om den ensidig skal betraktes som vann og sten, stjerner og himmelske konstellasjoner.

Han mener at  slik :….” førvandlas nordens kæra mytologi til en almanakk”….

På den annen side :….” hvarføre skulle vi icke hafva en himmelsk djurkrets såvel som andra?” spør han , og henviser bl.a til Finn Magnusen,

som hevdet at den nordiske gudelæren har sine astronomiske guder slik egypterne, kaldeerne , romerne og grekerne og alle andre folkeslag hadde.

Han viser til at den astrologiske tolkningen var, hadde vært, den viktigste naturforklaringen på myten.

Astrologien utgjorde en vesentlig del av prestenes lære og den skriver seg langt tilbake i tid,  i alle verdens myter, men Petersen argumenterer mot at den er nødvendig for å tolke myten.

Selv søker han å “beånde” mytene, eller vise til de dype åndelige sannheter som myten rommer, altså en sjelelig forståelse av myten hvor mennesket står i sentrum.

Så langt Fra N.M.Petersen.

Jeg ønsket med dette å vise glimt fra den religiøse debatten for 200 år siden.

Vi har på denne korte tiden “glemt” hva som var før den moderne nytolkningen av både religion og historie fant sted.

Dersom vi husker Heyerdahls forsøk på å argumentere for den historiske forklaringsmodellen, den som Snorre og Saxo viser oss, og tenker på hvor sinte norske forskere ble på ham,

forstår vi kanskje bedre hvor vanskelig dette fremdeles er!  Og hvorfor vi ikke lærer noe om de tolkningsmåtene som var de vanlige før.

Jeg har en tid sett nærmere på naturtolkningen i Bibelen, og vet det er et nesten tabubelagt område.

Bibelen advarer mot astrologien, sier man. Det er avgudsdyrkelse.

Denne tankegangen vil jeg både understreke og nyansere.

5.Mos.4.15-19 viser lovens holdning til  spørsmålene vedrørende “naturforståelsen” av mytene:

“Så ta eder nu vel i vare, så sant dere har eders liv kjært – ….at dere ikke forsynder eder med å gjøre eder noget utskåret bilde, noget slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne

eller av noget firfødt dyr på jorden eller av nogen vinget fugl som flyver under himmelen, eller av noget dyr som kryper på jorden, eller av nogen fisk i vannet nedenfor jorden,

og at du ikke, når du løfter dine øyne op til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar deg føre vill, så du tilbeder dem,

de som Herren din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen.”

Her kommer en begrunnelse for det annet bud, billedforbudet, godt frem. Man skal ikke lage billeder av noe på, over eller under jorden for å tilbe dem.

Og, når du ser på dem skal du ikke tilbe dem.

Og vi legger merke til at Gud her føyer til at alt dette er tildelt alle folkene under himmelen. Dette har alle mennesker felles.

Om Loven heter det at Gud ga Israel sin lov og den har han ikke gitt til noe hedningefolk.

Vi ser at med den loven skiller Israel seg ut fra alle folkene rundt omkring, for de andre folkene laget gudebilder og dyrket dem.

Var det nødvendig å gi en slik lov?

Israel hadde samme tendensen til avgudsdyrkelse. Vi husker f. eks at de laget gullkalven, og  vi leser i Krøniken at Josias renset tempelet:

…”de førte ut av Herrens tempel alle de redskaper som var gjort til Ba’al og Astarte og til hele himmelens hær…… og avsatte de prester som brente røkelse for Ba’al,

for solen og månen og dyrekretsens stjernebilder og hele himmelens hær……”

Så vi ser at Israel, på tross av loven, hadde avguderiet helt inne i tempeltjenesten.

Ordet for dyrekretsen er her “mazzaloth”,  og det sies å være samme ord som Gud bruker i sitt svar til Job:

…”Kan du knytte syvstjernens bånd, eller løse Orions lenker? Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger – kan du styre dens gang?

Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?”…

Ordet for Dyrekretsen er her ” Mazzaroth” og de kildene jeg har kunnet finne, sier at disse ordene er synonyme.

I yiddissh og kabbalistisk tradisjon er “mazalot” ordet for astrologi, så de sterke religiøse retningene i jødedommen anser dette som en del av det hele.

I det siterte fra Job, sies det tydelig at Gud fastsetter den skapte himmelens herredømme over jorden.

Forståelsen av at himmelen hersker over jorden, styrkes ved ordet “maadanoth” som brukes om å knytte syvstjernens bånd.

I King James står de slik: …” Canst thou bind the sweet influences of the Plei’ades…”

Jeg ønsker å vise at Zoodiaken er Guds skaperverk, og at det er han som fastsetter dens herredømme over jorden.

Det er Gud som skal æres og tilbees! men hans skapninger og hans ordninger bør vi ikke forakte.

Vår moderne kultur, som de siste 200 år har “glemt” dette , avfeier at dette virkelig var en av tolkningsmåtene før

Og så grundig har de feiet ut selv det minste spor av denne mangetusenårige, verdensomspennende fellesforståelsen av myten, at vi ikke “ser snurten” av den i vår almenutdanning.

Og om det spørres: Bør ikke mytene tolkes etter datidens forståelse? avvises det, uten diskusjon, som gammel overtro.

Jeg ønsket derfor bare å minne om det som var, og som Bibelen nevner som en del av skaperverket.

Iskapelsesberetningen, heter det at  Gud skapte himmellegemene:

…”De skal være til tegn, og fastsatte tider og dager og år…..”

Kalender-regning ble mulig ved astronomiske observasjoner av himmellegemene over lang tid, og vi vet at hele middelhavsområdet brukte tid på dette.

Den gangen var astrologi og astonomi samme sak.  Det var datidens vitenskap.

De hadde felles kunnskaper, felles billedspråk og gåter, og forsto hverandres myter, for referansene deres var i den fysiske himmelen og felles for dem alle.

Jeg liker å ha et bredt tolknings og assosiasjonsgrunnlag når jeg vandrer i mytene, der alle tolkningsmuligheter er til berikelse.

Om jeg da får øye på et mytisk bilde som berører oss og vår tid, er det ikke viktig for meg om det faller inn under den ene eller andre tolkningsmåten,

for meg er det underordnet, for bare Gud er overordnet.

“Men Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset; der var det skrevet: Jesus fra Nazareth, jødenes konge.”

Jesus fra Nazareth.

Matteus beskriver de spesielle omstendigheten som førte til at han fikk dette navnet.

Maria og Josef  rømte til Egypt med Jesusbarnet da Herodes ville drepe det.

Senere dro de tilbake fra Egypt fordi Herodes ikke lenger var en trussel mot barnet deres.

Fordi Herodes sønn styrte i Judea,  varslet Gud dem derfor om å dra til Galilea.

“Og han kom og tok bolig i en by som heter Nazareth, forat det skulle oppfylles som er talt ved profetene, at han skal kalles en Nazareer.”

Hvilken profet sier dette?

Det er et profetisk utsagn fra GTs fortellinger,  fra Dommernes bok om profeten Samson:

” Det var en mann fra Sora av danittenes ætt, han hette Manoah; hans hustru var ufruktbar og hadde aldri hatt barn. Og Herrens engel åpenbarte seg for kvinnen og sa til henne:

Se, du er ufruktbar og har aldri hatt barn; men du skal bli fruktsommelig og føde en sønn. Så ta deg nu i vare og drikk ikke vin eller sterk drikk og et ikke noget urent! For nu skal du bli fruktsommelig og føde en sønn, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode, for barnet skal være en guds nasireer fra mors liv; og han skal begynne å frelse Israel……. Og kvinnen fødte en sønn og gav ham navnet Samson; og gutten vokste opp, og Herren velsignet ham. Og Herrens Ånd begynte å drive ham, mens han var i Dans leir mellom Sora og Estaol.”

Her ser vi tydelig flere likheter med omstendighetene ved Jesu fødsel: Engelen som kommer og forkynner henne, og senere også  mannen, at de skal få en sønn, en frelser, velsignet av Herren, men med sitt fulle virke ved Guds Ånd som voksen.

Hva er en nazareer?

GT har en lov om nazireerne. De er helliget, utskilt og innviet på en bestemt måte som var fastsatt i loven:

Nazar er “tegnet” nazireeren bærer på sitt hode:

Først renset, slik loven bød, og avholdende, så raket på hodet, alt etter faste ritualer ved tempelet, deretter skulle han ikke rake sitt hode mer så lenge nazireer-løftet varte.

Varianter av dette kjenner vi fra munkeordnenes synlige innvielsestegn;  vi ser for oss middelalderens rakede munkehoder og den spesielle hårkransen, som en hvirvel rundt “månen”, eller som glorien ved en solformørkelse,  også buddhistene raker sitt hode, de har hele tiden helt blanke skaller.

Vi kjenner et liknende løfte fra vår egen kongemyte om Harald Hårfagre: han lovet Gyda å ikke klippe håret før Norge var samlet til et rike. Det var et løfte knyttet til en veldig gjerning, en hero verdig.

Ordet “naza” har flere assosiasjoner i seg:  fyrsten,  den øverste, generalen eller prinsen,  innvielsen, og vannet som spredes og strømmer ut.

Jesus startet sitt virke  etter at han ble døpt av Johannes, under vanndåpen mottok han også åndsdåpen fra Gud.

Døperen Johannes sa: Jeg døper med vann, han(Jesus) døper med den Hellige Ånd og ild.

Ilden er et av løvens attributter, som vann er et av vannmannens.

Herodes innskrift på korset inneholder begge disse attributter:  “Jødenes konge” viser til “løven av Juda”,  og “Jesus fra Nazareth” viser til Johannes, “den innviede”, nazireeren, vannmannen.

Da Herodes skrev innskriften på Jesu kors, ga han ham både løve og vannmannattributter og både konge og profetverdighet.

NT begynner da også med å fortelle om hans ætt fra både Levi og Juda, både presteætten og kongeætten; han er prestekonge, på Melkizedeks vis.

Ild og vann har motsatte karakterer og de utsletter hverandre.

Det er velkjent at religiøse og verdslige  overhoder i et samfunn konkurerer om makten.

Fyrster som forener denne motsetningen,  var fortidens idealer.

Vi kjenner vår egen lille statskirkestrid, og vi kan følge tilsvarende kamp om makten bakover i tid gjennom pavekirke og  keiserdømme.

Herodes innskrift om Jesus forener disse to funksjonene og  de to tegn i den kommende tid.

Historien om Samson huskes best for hans store fysiske styrke i kampen mot filistrene. Han var som de greske heroer,  overmenneskelig sterk.

Hans styrke var knyttet til nazireernes innvielses-løfte fra hans fødsel av.

Populært sagt lå hans styrke i det uklippede håret, hans syv lange fletter.

Israel var i strid med filistrene, Samson var filistrenes farligste fiende i kampen derfor søkte de å finne måter å overmanne ham på.

Filisterkvinnen Dalila  klarte å lure fra ham hemmeligheten om hans store styrke, og hun raket av ham flettene mens han sov og overlot ham så til filistrene.

De blindet ham, og satte ham som fange i deres gudshus, Dagons hus.

Dagons hus betyr “fiskens hus”.

Jeg leser det slik at det refererer til vår tid, Fiskenes tid, altså tiden for dette tegnet i den store zoodiakens 12 tegn, det er ca 2000 år fra Jesus og til idag.

Vi er vant til å tenke at filistrene dyrket en avgud.

Guden Dagon var forsåvidt det, fordi man  dyrket “skapningen fremfor skaperen” og i tillegg hadde de “feil tid”, for “Fiskenes tid” var ikke kommet ennå.

Fiskenes tegn har  Jomfruens tegn som sitt motsatte bilde i dyrekretsen og har kombinasjonen av bildene  fisk+jomfru.

Vi vet at de første fristne brukte “fisk” som bilde på Jesus, og at Jesus i sin apostelgruppe valgte seg fiskere. At Jesus ble født av en jomfru skulle være kjent nok, Maria har virkelig stått sentralt i kirken.

Kombinasjonen av to stjernetegn, eller fler,  fremstilles i mange kulturer som mytologisk vesener:  havfruen er fisk/jomfru, sfinxen er løve/mann osv.

GT bruker oftere attributtene: Vann , krukke,  helle ut, løve, ild, torner, vær, okse, ørn,mann osv…

Etter Fiskenes tid kommer Vannmannens tid, det er den tid vi nå går inn i, hvor solen står i Vannmannen.  Løven er det motsatte tegnet i zoodiaken.

Sfinxen er bildet på denne kommende tiden, kombinasjonen av løve og mann.

Samson drepte engang en løve,  og i løvens kropp laget en bisverm sitt bol.

Løvens kropp med bier og honning, er svaret på en gåte han stiller filistrene.

Det er en vrien gåte som filistrene ikke klarer, men filisterkvinnen Dalila får Samson til å røpe svaret på gåten.

Fortellingen om Samson er en hebraisk variant av beretningene om de greske heroene Herakles og Ødipus.

Heroene var både halvguder, herrer og helter, og som vår kirkes helgenskare inngår de i denne sorten lære og heltefortellinger.

Fortellingen om Ødipus, som gjorde alt som sto i hans makt for å unnfly sin skjebne, er en svært tragisk fortelling, men elementene i den gir oss tiden den viser til.

Hans navn betyr hovne føtter, et navn han fikk etter at hans føtter ble gjennomboret. Føttene er i astrologien et kjent bilde på Fiskenes tid.

Han gjettet sfinxens gåte og ble en hero ved at trusselen fra sfinxen ble borte.

Ødipus klarte ikke å unnfly skjebnen og han blindet seg selv.

Jeg leser ham altså som  det negative aspektet ved fiskenes tid, som den som sliter med sine “hovne ” føtter.

Det er et godt bilde på kirkens unaturlig store makt i denne tiden!

Det minner om en av Jesu lignelser, lignelsen om at Himlenes rike var å ligne med sennepsfrøet som ble til et stort tre, mens den normalt blir en urt, en liten busk.

Altså fikk dette spesielle treet en unaturlig stor vekst.

Ødipus sliter hele livet med hovne føtter, men han løser sfinxens gåte! Han berger dermed byen fra  sfinxens trusler.

Jeg forstår av dette at den nye tids trussel som Vannmannens tid utgjør ved at Sfinxen er inngangens vokter, er løst av fiskenes tid.

Beretningene har et felles billedspråk, og er som en parabel for de tider som  er og kommer,  Fiskene og Vannmannen.

Herakles attributter var løveskinnet og stridsklubben.

Han gjør 12 heltegjerninger og favner derfor hele zoodiakens 12 hus i sin løve-mann rolle, sfinxens rolle.

Det er mange myter i de mange religionene, og man kan nok kjenne på at det er vanskelig å se sammenhengen mellom dem.

Av dem Jesus helbredet, er en som navngies, det er den blinde Bartimeus(latin); han, Bartimaios(gresk), Timaios sønn, ble seende.

Jeg liker å tenke at det er et hint om at den greske overlevering ved Timaios er godt grunnlag for kristustroen.

Med disse korte referansene vender jeg tilbake til Samson der han sitter lenket og blindet i Dagons hus:

“.. de bandt ham med to kobberlenker og satte ham til å male korn i fangehuset. Med det samme han var raket, begynte håret på hans hode å vokse.

Så samledes filistrenes høvdinger for å bære frem et stort slaktoffer for sin Gud, Dagon, og for å holde fest…..Samson grep om de to stolper som huset hvilte på, og trykte dem til seg…..

og Samsom sa: La meg dø sammen med filistrene! Så bøide han seg fremover av all sin makt; da falt huset sammen…..”

Slik falt Fiskens hus. Samson er den overgangen fra Fiskenes tid til Vannmannens tid, som vi snart er vitner til.

Han utfører dommen over Fiskenes tid, og begynner med dette å frelse Israel.

Nå vender vi tilbake til han som ble kalt en nazareer, Jesus fra Nazareth, løven av Juda.

Her, på korset, blir også hans føtter gjennomboret.

Nazareth var en betegnelse som viste hans kraftige gjerninger:

De lamme går, de døve hører, de blinde ser og de døde står opp heter det om gjerningene som fulgte ham på hans vandringer i landet.

Apostlenes gjerninger 2.22, forteller at slike kraftige gjerninger gjorde  apostlene  i navnet til Jesus fra Nasareth.

De urene ånder og demoner ropte til Jesus: ” La oss være – Hva har vi med deg å gjøre, du, Jesus fra Nazareth….du er kommet for å ødelegge oss….”

Dette var gjerninger som fikk den fengslede døperen Johannes til å tro:

Han er den som skal komme.

Johannes er Jesu fetter og 6 mnd. eldre enn Jesus.  Om kirkeåret tegnes som en sirkel, er de to satt motsatt hverandre i sirkelen, 24 des. og 24 juni.

De står motsatt hverandre som Krist og Anti  -krist.

Man kan protestere og si, men antikrist er jo djevelsk! det er ikke Johannes!

Hva er djevelsk?

Ordet djevelsk er ordet diabolsk => dia + bol => dia betyr “gjennom” og bol betyr “kulen”!

Jeg leser alså ordet diabolsk som det som skiller og deler sirkelen eller helheten, det som går tvers gjennom kulen, det som står motsatt, anti .

Motsatt Kristus er Anti-krist,  det er Johannes, den disippel Herren elsket.

De tilhørte hver sin tid og hadde hver sine karakterer.

Jesu dåp var både med vann og ild, to motsatte elementer.

Det  er vesensforskjellige elementer som utsletter eller utligner hverandre. De er efter naturen motsetninger, men opptrer samtidig som par!

De opptrer som par, men må herske hver for seg.

Som døperen Johannes sa:

“..Jeg døper med vann, han døper med den Hellige Ånd og ild…. Han skal vokse, jeg skal avta….”

Jeg vil trekke inn enda et sted hvor  Jesus fra Nazareth nevnes sammen med Johannes.

Da Peter for første gang forkynte evangeliet for “hedningene”, var det for for Cornelius’ hus.

Cornelius betyr horn.

Horn er bl.a.attributtene til væren.

De totusen årene før Jesus, før Fiskenes tid, var solen i Værens tegn.

Motsatt dyrekretsens bilde av Væren, var Vekten. Vekten er et kjent symbol for rettferdighet etter loven, og væren var det mest brukte offerdyret.

Det var loven og ofringens tid, loven som “slo ihjel” og offeret som “ga livet ved stedfortredende død”.

De to motsatte tegn som hver for seg, adskilt, er dia-bolske, men satt sammen er de sym -bolske!

Sym-bolet  fremkommer når to passer nøyaktig sammen og sammen utgjør en helhet. Det diabolske er den splittede helhet, det symbolske er det som skaper helhet.

Nå er himmelens store urverk kommet til et skille mellom to tider, man må ut av det ene huset for å kunne gå inn i det andre.

I vår tid er det vi har å gå med de gjennomborede, hovne føttene.

Vi kan like lite som Ødipus unnfly vår skjebne, men vi har Jesus fra Nazareth som forener alle motsetninger der han henger på korset.

Han er symbolet, den som fører motsetningene til sin frelsende hensikt. Han er den som gjør hel.

Her er han symbolet på sammenkomsten mellom mennesket og Gud, hvor ild og vann, symbolene på Guds dommer , er til frelse.

La oss derfor gjøre det han ba disiplene om:  se etter mannen med krukken og gå inn i det hus hvor han går inn, for det er der vi skal holde påske.

Vi er kommet til “påskens tid”.

Rett før Peter forkynner for Cornelius hus, har han hatt et syn hvor Gud viser ham at lovens tid er over:

Det vises ham en duk med mange både rene og urene dyr, og Gud ber ham ete av dem. Peter sier at han aldri har spist noe urent. Gud sier at Peter ikke skal holde for urent det han har renset.

Mens han har dette synet kommer det bud til Peter fra Cornelius hus: Kom og forkynn Jesus for oss.

Jeg leser dette slik at her forstår Peter at Værens tid er omme, og Cornelius hus, Værens hus, får høre evangeliet om Jesus, de blir døpt i Jesu navn til den nye tid som NT beskriver og mottar Ånden.

Peter sier  bl.a til dem:

“…det ord kjenner dere, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte -

hvorledes Gud salvet Jesus fra Nazareth med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham….”

Johannes begynte, sier Peter, så ble Jesus døpt med Johannes dåp! og Johannes sier om Jesus: Han skal vokse, jeg skal avta.

Her er vi ved begynnelsen av Jesu virke som Jesus fra Nazareth.

Nazar -eth.

Eth er det hebraiske ordet for tid.

Fyrstens tid, eller “grevens tid” som er et fast ordtak vi har i språket vårt. Vi sier : “Han kom i grevens tid”.  Her er det Nazareth.

Da de kraftige gjerninger han gjorde satte folkemengdene i bevegelse slik at de hyllet ham som konge da han red inn i Jerusalem palmesøndag, heter det at hele byen kom i bevegelse og sa:

Hvem er dette? Og folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nazareth i Galilea.

Senere, da de tre kvinnene kom til graven, sa engelen til dem:

“…….. dere søker Jesus fra Nazareth, den korsfestede; han er ikke her han er oppstanden………”

Spørsmålet var:

“Har vi noe nettverk for den som får “nei” hos NAV?

Har vi noen oversikt over hvem de er og hvordan det går dem?

Hvem har ansvar for disse menneskene som NAV viser bort?”

Mange som søker hjelp, opplever å få “nei”.

Noen av disse ville kanskje fått hjelp om de ikke hadde gitt seg ved første avslag.

Kanskje søkeren ikke er frisk så han ikke orker å gå en ny søknadsrunde.

Noen er kanhende så beskjedne, eller pesimistiske, at de tar et “nei” for et nei.

Det kan være mange grunner til at et menneske gir opp ved NAVs første “nei”.

Jeg føler det blir helt feil om et sykt, eller på andre måter lidende menneske, blir utstøtt av samfunnets hjelpeapperat fordi det ikke har krefter nok til å føre sin sak.

Derfor spør jeg:

Finnes det noen instans som har oversikten og ansvaret for disse menneskene?

Jeg fikk et svar fra KrF som sa de skulle ta med spørsmålet til programkomiteen, og de takket for innspillet.

Fremskrittspartiet ringte meg og spurte om jeg trengte hjelp, i såfall ville de gjerne hjelpe meg, men de hadde ingen kommentarer til det prinsipielle ved spørsmålet.

Fra statsministerens kontor fikk jeg et brev som sa at spørsmålet var overlevert departementet.

Jeg liker ikke tanken på at de fattigste, sykeste og mest beskjedne opplever at vi som samfunn vender dem ryggen. Vi må jo kunne etablere et nettverk!

F. eks er helsesøstertjenesten innarbeidet i hele landet. De er lokalkjent og trenger bare en ekstra stilling for å kunne sjekke hvordan det står til med disse.

Lister fra NAV over dem som får “nei”, kunne enkelt bli håndtert og vurdert av de lokale helseråd.

Har ikke landet vårt råd til det?

Vi kommer til i løpet av jubileumsåret å møte mange sterke, betydningsfulle kvinner!

En av dem som gikk foran i kampen for kvinnesak, var Dikka Møller.
“Fredsmoren” ble hun kalt.

Hun ble født 18 juni 1838 på Rød Herregård i Halden.

Fra barnsben av hadde hun hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.

Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere.

Utsikten fra Rød herregård er formidabel!

Midt i synsfeltet, på fjellet over Fredrikshald, ligger den mektige festningen og minner enhver om tidligere kriger med Sverige.

Og så, like til høyre tvers over Iddefjorden, ser man Sverige.
Selve utsikten fra Rød Herregård er som en stadig påminnelse om krig.

Spørsmål som: “Hva om Norge vil ut av unionen med Sverige? Vil svenskene da gå til krig?” ble både naturlige og påtrengende.
Krig med svenskene hadde det vært bare 24 år før Dikkas tid, og det kunne det skje igjen.

Ved en krig ville hun kunne stå der på Rød og se dem komme, og Rød Herregård ville bli en av de første erobringene deres.

Det var mange som gjestet Rød.

Dikkas mor, Cathrine Glørsen, var en sterk personlighet som ivaretok gjester og skapte et lyst og varmt miljø rundt seg.

Hun brukte mye tid på botanikk og hagestell, storhusholdning og gjestfrihet.

Det var mange som gjestet Rød. Familie og venner, handelsforbindelser, embedsmenn, kongelige, politikere og kunstnere av mange slag fant glede i miljøet på gården.

Cathrine var opptatt av å utvikle et kulturelt miljø hvor salmedikterne Landstad og Wexels var sentrale skikkelser.

Her sto den lyse, glade kristendomsforståelsen sentralt, og det ble holdt både “Landstad-dager” og “grundtvigske” andakter.

Dette miljøet var kontroversielt og tiltrakk mange religiøse, radikale og intellektuelle, bl.a. folketaleren og dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.

Miljøet preget barna.

Barna, Dikka, Herman, Karen, Christian August og Nils brakte hjemmets verdier videre.

Herman søkte i studietiden det grundtvigske miljøet i Danmark og fant seg en kone der, Mix Bojsen. Deres første sønn ble døpt av Grundtvig selv.

Hjemme i Norge brukte Herman av sin Anker-formue til å starte Norges første folkehøyskole, Sagatun, ved Hamar.

Karen giftet seg med Mix Bojsens bror, Frede Bojsen, og flyttet til Danmark, men der døde hun kort etter. De to familiene, Anker og Bojsen, holdt nær kontakt.

Av Karens Anker-formue bygget Frede Bojsen folkehøyskolen Rødkilde.

Man tror Frede gav den navnet Rødkilde etter Rød Herregård som Karen kom fra, for å hedre sin kones minne.

Frede Bojsen ble en av Nordens mest markerte forkjempere for fredsbevegelsen.

Dikka giftet seg med presteutdannede Edvard Møller fra Torsø Herregård ved Fredrikstad.

Edvard og Dikka ønsket å fungere som sogneprest og prestefrue, slik Frede Bojsens søster, Jutta Bojsen-Møller og hennes mann, Frederik Møller, hadde gjort.

Jutta mistet sin mann tidlig og brukte resten av livet på kvinnesak og folkehøyskole. Hun var i mange år på Rødkilde folkehøyskole.

Hun fikk tilnavnet “Moder Jutta” og ble en av Danmarks kjente kvinnesaks-kvinner.

Edvard og Dikka fikk ikke noe preste-embete, for her i landet var det sterke krefter mot å tilsette en prest som var grundtvigianer.

Dikkas far, stortingsmannen Peter Martin Anker, ga Edvard som var en av arvingene til Torsø Herregård, midler til å overta gården.

Faren spurte ikke henne eller snakket til henne om dette kjøpet. Han og Edvard ordnet alt.

Dikka fortalte dette senere til sønnen, Kai, som et eksempel på at selv hennes far og hennes mann som en selvfølge holdt henne utenfor fordi hun var kvinne, enda midlene var hennes arv.

På Torsø fikk Dikka utfolde alle sine praktiske evner og kunnskaper om hage, herregårdsdrift og ikke minst gjestfrihet.

Hun og Edvard og sønnen, Kai, hadde også flere av familiens barn på lange besøk, og slik fikk hun en særlig posisjon i mange “tantebarn”s liv.

Særlig Mix og Herman sendte av sine barn til “tante Dikka og onkel Edvard”.

Dikka delte lekens og arbeidets kunnen og gleder med dem, fortalte for dem, leste høyt for dem og gav dem samtidig rikelig tid til egne sysler.

Man kan lese i Tove Mohrs bok om Katti Anker Møllers barndomsminner, hvor stor pris hun satte på barndommens opphold på Torsø.

Katti var et av Hermans barn, og da hun giftet seg med Kai fikk hun “tante Dikka” som svigermor.

Katti Anker Møller ble kvinnen som kjempet for “uekte” barns rett til å arve faren, også farens navn.

Hun reiste landet rundt og talte med folk og hun møtte respekt og støtte fra mange hold, men få adelige kan vel skilte med slik hyllest fra stenhuggermiljøet som henne:

Brev okt 1913:
“Ærede frue.
Jeg har med interesse og beundring lest Deres artikler i Social-Demokraten hvori De slår til lyd for mere rettferdige og humane rettsbegreper i anledning den nylig avsagte dom i den så meget omtalte fosterfordrivelsessak.
Tillat meg derfor at få sige dem min inderligste takk for Deres modige og uforfærdede holdning i denne såvelsom andre saker der tar sikte på at hjelpe den der har det ondt i samfunnet.
Fordi det er de undertryktes og ulykkeliges interesser i samfunnet De forsøker å ivareta – derfor hyler borgerpressen.
Når de frue, uten minste skinn av egeninteresse, modig og uforferdet selv utsetter Dem som skyteskive for borgerpressens ondskapsfulle forvrengninger og forfølgelser, da vil tusner av arbeidere av begge kjønn i takknemlighet og beundring
følge Deres kamp.
De vil se opp til Dem som en av sakens mest uegenyttige forkjempere.
Holm, oktober 1913
Kr. Johannessen
stenhugger.”

De Castbergske barnelover ble vedtatt i lovs form etter en lang politisk kamp og det var åpnet for samtale om de illegale abortene.
.
Nini Roll Anker, forfatteren som skrev bøker for arbeiderklassen, hadde de kongelige i sin vennekrets og fikk i all vennskapelighet kallenavnet “Slottskommunisten”.

Hun giftet seg med et av Dikkas tantebarn, Peter Martin Anker, og da de ble skilt, giftet Nini seg med et annet tantebarn av Dikka, Johan August Anker.
.

Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson

Jeg legger her stor vekt på Dikkas nære familie fordi den selvsagt hadde stor betydning for henne, og fordi jeg ser dens betydning som et argument i seg selv i en ganske bestemt sak:

I all offentlig omtale av “Fredsmoren” Dikka og hennes engasjement, sies det: “Hun var inspirert av Bjørnstjerne Bjørnson.”

Både fagbøker, slektsbøker og leksikon siterer hverandre i dette, og det bidrar til å usynliggjøre henne og frata henne æren for det som var hennes selvstendige engasjement.

Det er selvsagt ikke noe galt i å bli inspirert av Bjørnson, mange ble det, men slik dette sies er det egnet til å bagatellisere henne og hennes funksjon.

Jeg vil gjerne bidra til å vise at Dikka ikke hadde behov for en Bjørnstjerne Bjørnson for å bli inspirert til innsats i fredsarbeid og kvinnesak.

Hun hadde et oppvekstmiljø som levendegjorde all den kunnskap og inspirasjon som lå i tiden.

Det var faktisk Bjørnstjerne Bjørnson som i ungdommen oppsøkte Rød Herregård og ble inspirert av det miljøet som fruen til Rød, Cathrine Glørsen, skapte der.

Det var han som ble nær venn av Dikkas bror, Herman og hans kone Mix , og gjestet dem ofte.

Han hentet vennskap, inspirasjon og penger hos Edvard og Dikka, og de ga ham midler og kontakter så han bl. a. kunne oppsøkte fam. Bojsen og det grundtvigske miljøet i Danmark.

Bjørnson var en varm og heftig natur som lett lot seg rive med, og som med sine formidable talegaver kunne rive andre med i sin begeistring! det er det ingen tvil om, men at han ensidig påvirket Dikka, bør betviles.

Bjørnson kalles heftig og omskiftende, at Ibsen litt ondskapsfullt kanskje, kalte ham en værhane, inviterer oss ytterligere til å reflektere noe over “vindretningen” i Bjørnsons engasjement.

Det rike miljøet som Bjørnson møtte i Ankerfamilien og som han ofte søkte og valgte fremfor andre, var i sterk grad med på å forme hans liv og hans ideer.

Dikka var en trofast venn med både ham og hans hustru, Karoline, og hun finansierte både gården, Aulestad, og flere lange reiser for dem begge.

Lenge hadde hun også Bjørnsons mor boende hos seg, se brev av 07.07. 94 til Bjørnstjerne Bjørnson:

….”Du burde se din moder som hun sidder her under birken nu og husker som en ungdom.
Hennes hjertelag og eiegodhet er større enn noen sinde, hun vokser i sandhed fra dag til dag og klarer den største av alle kunster; at blive gammel med et blidt og hjertelig sind…”

Dikka selv var kritisk til Bjørnson og argumenterte mot og med ham gang på gang i sine brever til ham. Hun refser ham og gir ham i all vennskapelighet sin rettledning.

Et typisk brev fra Dikka, datert 07.07 94, viser godt hennes måte å argumentere med ham på:

……” Du siger kjære Bjørnson, at geværene ikke kan nedlægges så lenge vi ikke har voldgift og forbund, men at virkelige fredsvenner kan ville morderisk selvforsvar skjønner jeg ikke.

“Du skal ikke slå ihjel” er for meg absolutt…..”
.

Kvinnesak og fredsbevegelse.

Da Dikka ble enke i 1885 og hennes niese, Katti, overtok som husfrue på Torsø fra 1889, bodde hun i det nybygde enkesetet “Underlien” og utfoldet sin politiske virksomhet derfra.

Hun hadde førstehånds kjennskap til bl.a. den gryende fredsbevegelsens arbeid i Europa og bevegelsens tilbakegang etter Krimkrigen og den Amerikanske borgerkrig.

Hennes onkel, Otto Tank, hadde skrevet og talt mot slaveriet i Sør Amerika, og sto som en av de sterkeste røstene mot slaveriet før borgerkrigen.

Hun hadde førstehånds kjennskap til Frede Bojsens politiske arbeid, han, som etter Slesvigkrigen 1864, var folketingsmann for Venstre og etterhvert ble far til flere sosiale reformer som lov om alderdomsforsørgelse og sykekasse.

Dikka var vokst opp med daglig avislesning med samtale om det leste, selv videreførte hun dette og utvidet det betydelige avisreportoaret til også å omfatte radikal presse, noe hennes far syntes var for ytterliggående.

Når det var saker i Stortinget som interesserte henne, reiste hun til Oslo og lyttet til debattene fra Stortingets galleri, særlig fulgte hun Venstre-representanten Ullmanns innsats.

Jeg ser henne for meg der hun setter seg i vognen, en intellektuell, høyreist kvinne med arbeidsgiveransvar faste lønnsutgifter.

Hun eier vognen og betaler kusken, men hun er uten stemmerett, mens kusken, hennes ansatte, som frakter henne til jernbanestasjonen i Fredrikstad, har full stemmerett fordi han er mann.

Hvordan tenkte hun selv om dette?

Kanskje skulle Ullmann nettopp i dag fremme forslag om stemmerett for kvinner?

Hun brant for kvinnesaken og fredssaken, og jublet da kvinnene fikk stemmerett ved kommunevalget i 1903.

Den gangen var også hennes sønn, Kai, på tinget og arbeidet for det radikale partiet Venstre.

I hennes tro var kvinne og mann var likeverdige, og hun arbeidet for å skape politisk virkelighet for det hun mente var riktig.

Hun sto i en tradisjon der det var normalt å samtale om både store og små ting, praktiske som filosofiske.

Arbeiderklassens kamp var også kvinnenes, og Dikkas religiøse tilnærming til dette var helhjertet, radikal og intellektuelt spørrende.

De samme spørsmålene hun stilte seg, visste hun var dagsaktuelle spørsmål i hele den vestlige verden.
.

Dikka fulgte godt med på hva som skjedde ute i Europa:

Fredsbevegelsen fikk ny vind i seilene da England aksepterte et nederlag i en voldgiftsdomstol i en konflikt med USA etter borgerkrigen:

Voldgift var en god og fredelig måte å løse konflikter på.

Den engelske politikeren Pratt stiftet i London, “Internasjonal forening for voldgift og fred”, og med ham ble interessen for fredsarbeidet vekket også på parlamentsnivå.

Pratt henvendte seg direkte til Dikkas svoger, Frede Bojsen, som arbeidet for å danne et Nordisk nøytralitetsforbund, og sendte også ut generell henvendelse til alle fredsvenner i alle land om å stifte lokale fredsforeninger.

Den økende interessen for fredssaken førte til at det i 1895 var stiftet 65 foreninger som meldte seg inn i det internasjonale “Peace Bureau”(IPB) med Frede Bojsen som formann.

Dikka var en av de første i Norge som etterkom denne oppfordringen fra Pratt.

Hun startet lokallaget, Torsnes Fredsforening og snart så flere andre Kvinneforeninger dagens lys.

Hun var en av dem som startet Norges Fredsforening og som i perioder delvis finansierte den.

Et år var hun også formann i Norges Fredsforening, fra 1898 -1900, men gav seg som formann p.g.a. noen akutte helseplager.

Hun deltok både skriftlig og økonomisk i utgivelsen av det første tidsskriftet for fred, “Det Norske fredsblad “1894,

og hun var norsk representant i “International Council of Women”‘s freds og voldgiftskomite, 1904.

Hun ledet også den norske komiteen under NKN, Norske Kvinners Nasjonalråd.

Dikka fikk en viktig fredsskapende rolle innad i fredsbevegelsens mange politiske uenigheter.

Alle fraksjoner kunne samarbeide med Dikka Møller, ikke fordi hun var holdningsløs, men fordi hun hadde et dypt kjennskap til mange av de ulike meningene som møttes i bevegelsen og en ekte respekt for demokratiske verdier.

Den grundtvigske tradisjonen Dikka var vokst opp i, hadde en kristendom som bygget på det gode i mennesket, hvor alle var likeverdige, både fattig og rik, kvinner og menn. Omsatt i praktisk politikk var det revolusjonerende.

Hun levet slik Gladstone uttrykte det:

“En skal med alle evner og krefter kjempe for det ens kristentro mener er rettferdig”

At Dikka satte pris på Gladstone og sto i nær forbindelse med ham, vises godt i en episode som skildres i Tove Mohr’s bok fra Katti Anker Møllers barndomsminner:

…..”For oss som vokste opp, var engelske politikere fra Gladstone til Chamberlain, Campbell Bannermann, Asquith og Lloyd George formelig medlemmer av familien.

Jeg husker godt at min bestemor, Dikka Møller, bandt en krans til Gladstones grav i 1898. Jeg sprang ned i haven og hentet blomster, og hun bandt.

Kransen ble lagt i en kasse, omhyggelig pakket og sendt til England. Den gikk avsted med melkevognen…”
.

Fredsmoren

Dikka er en kvinne med et eget, sterkt engasjement.

En kvinne som trodde på likeverd og som så betydningen av at kvinner skulle få stemmerett og prege de demokratiske prosessene.

Hun arbeidet for en fredelig unionsoppløsning med Sverige, og var en av de få som ble lyttet til av alle parter da striden brøt ut mellom norsk og svensk fredsbevegelse.

Da Bertha von Suttner kom med sin bok, “Ned med våpnene”, ikke bare anbefalte Dikka boken, men hun kjøpte et stort lager av den og delte den ut til alle hun kom i kontakt med.

“De som ikke av denne kan blive klar over Fredssagen, vil ikke se..” skriver hun til Bjørnson 14.10.1894

I 1905, da Bertha von Suttner mottok fredsprisen, holdt Dikka kvinnenes festtale for henne ved middagen.

Venstremannen, Bernhard Hanssen, som var selve hovedskikkelsen i Norges Fredsforening henvendte seg til Dikka Møller da han forsøkte å starte foreningen, og ba henne bli med.

Om Bernhard Hanssen heter det at han var en dypt troende og samvittighetsfull mann som ofte fikk rollen som kompromissmaker og brobygger.

De to, Dikka og Bernhard, samarbeidet godt og la det organisatoriske og økonomiske grunnlaget for bevegelsen. Senere uttalte Hanssen at den som har betydd mest for Norsk Fredsforening var Dikka Møller.
***
Jeg forstår godt at Dikka likte Bjørnson!

Bjørnsons sterke engasjement og hans begavelse som folketaler ønsket hun å ha med i kampen for fred!

Stadig ba hun ham om å delta i fredsbevegelsen, og det hendte han bidro med noe i tale eller skrift, men han hadde sitt eget løp og var ikke alltid enig med fredsmoren Dikka:

“..at fred er ei det beste, men at man noe vil…”

Hun så tydelig krigsfarene ved en unionsoppløsning, og hun arbeidet sterkt for å påvirke til fredelige løsninger. Kampen for fred var for henne å forhindre krig og å forhindre urett.

Fordi dette var viktig for henne, håpet hun på at Bjørnsons stemme, som ble hørt av så mange, og som rev med seg massene, kunne bli et viktig talerør for dem. Hun så på ham som verdifull for fredsbevegelsen.

Og hun ga ham vennskap, men blandet ikke vennskap og sak, heller ikke når han til tider var en krevende venn.

Som hun skriver i et brev til ham 10.01 1904: …” at min fredslinje ikke faldt helt sammen med din har klemt endel for brystet…”

Og vennskapet fra hennes side var urokkelig.

Hun bar navnet sitt med rette:

“Fredsmoren”.    Det var navnet fredsbevegelsen ga henne for hennes innsats i Norges Fredsforening, og for den betydelige innsats både hun og bevegelsen gjorde for å påvirke begge parter til en fredelig unionsoppløsning med Sverige i 1905.

Jeg undres over de vakre byggene, og ennå mer over den tanke at “her bor Gud “.

Hvordan fant de på å bygge et “gudshus”?  Et hus for ham som skapte himmel og jord?

Og hvordan kunne de “primitive” folkene bygge slike fantastiske bygg? Uvanlige, rikt utsmykkede bygg med kupler, tårn, stupaer eller spir.

Hva var deres inspirasjonskilde?

I GT heter det at kong David ønsket å bygge et hus for Herren, men Herren svarte ham og sa:

“Skulle du bygge meg et hus til å bo i?…..

Herren vil bygge deg et hus…..

og jeg vil oppreise din sønn og grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid…”

Vi merker oss  at huset skulle bygges for at Guds navn skulle bo der.

Salomo, Davids sønn, sa i bønnen ved innvielsen av tempelet (2.krøn.6.18):

“….Men bor da Gud virkelig hos menneskene på jorden? Se, himlene og himlenes himler rummer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget……

Men du vil allikevel vende deg til din tjeners bønn og ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre på det rop og den bønn  som din tjener bærer frem for ditt åsyn, så dine øyne må være opplatt mot dette hus dag og natt -

det sted hvorom du har sagt at du vil la ditt navn bo der -”

Dette tempelet ble altså ikke er bygget for å huse et gudebilde, men for å huse guds navn.

Det var uvanlig.

I andre templer hadde man et gudebillede, en statue av guden, i Det Aller Helligste rommet .

Salomo, som den gangen var datidens viseste vismann, bygget ikke et tempel for selve guden, heller ikke for gudens billede, men et hus for gudens navn.

Ordet “billede”brukes likevel svært ofte under byggingen av tempelet, men da forstått som arbeidstegninger for byggmesteren.

Tempelet er bygget etter et billede av det himmelske.

Det var altså ikke et tilfeldig byggverk, men et billede av himmelen på jorden.

Nå forteller Stefanus (ap.gj.7) i sin tale at David og Salomo hadde fått i arv det himmelske billedet Moses så på fjellet da han skulle lage Guds tabernakel.

Og 1. Krøn. 28. 11-21 beretter hvorledes David viderefører det han selv hadde mottatt:

“….Så gav David sin sønn Salomo

et bilde av forhallen og tempelbygningene, skattkammerne, loftsrommene, de indre rom og rommet for nådestolen,

og et bilde av alt det som i ånden sto for ham, av forgårdene til Herrens hus og alle kammerene….. …….

og et bilde av det som skulle være av gull, med oppgave over gullets vekt, av alle de kar som hørte til hver enkelt tjeneste…………

og et bilde av gaflene og skålene til å sprenge blod med og kannene av rent gull, og av gullbegerne………

Om alt dette sa David: ” om alt som skal gjøres etter bildet, har Herren opplyst meg ved et skrift fra sin hånd.…”

Vi ser defor at likesom tabernaklet var et billede av det himmelske(2.mos.25.40), var Salomos tempel det samme billedet som tabernaklet.  Det var teltet tømret i faste saler.

Guds tabernakel ble laget i ett og alt etter det billedet Moses fikk se på fjellet.

Både tabernakelet og tempelet ivaretok og videreførte den tjenesten som viste oss himmelens billede på jorden.

Sammenkomstens telt, ble det kalt, for Gud sa: “Jeg vil komme sammen med deg der.”

Tempelet er der Gud kommer sammen med menneskene.

Templene verden over, om de kan se svært forskjellige ut, har mange likhetstrekk.

Alle templer har et “aller helligste”.

I østens templer er det innerste rommet en “hule”, en “livmor” hvor tempelets hovedgud bor, og loddrett over hulen reiser tårnet, eller fjellet, seg.

I vår vestlige tradisjon er Det Aller Helligste formet slik at kvaderatet og kubusen er grunnformen.

Både i tabernakelet og i Salomos tempel er dette rommet 20x20x20 alen.

Her var det ingen gudebilleder, men et underlig skrin, “paktens ark”, også kalt nådestolen.

Skrinet var av akasietre, innvendig og utvendig kledt i gull. Rommet det sto i var kledt i gull,  og to gulldekkede engler overskygget skrinet og berørte hverandre og veggene med vingespissene.

Både skrinet og rommet ble, som en svært avansert ” leidnerflaske”,  dødelig farlig. Et drepende rom for en uinnviet.

Den innviede, ypperstepresten, skulle gå inn dit, en gang i året, og utføre soningen slik den beskrives i 3.Mos. 16.

Ved denne tjeneste fyltes rommet med røk .

Byggingen av  Salomos tempelet står nøye beskrevet i Konge og Krønikebøkene.

Jeg har merket meg at alle oppslagsverk og lærebøker jeg kjenner til, bruker kun Kongeboken som kilde for informasjon om tempelets utseende.

De har sine grunner, som de siterer hverandre på, men dermed mister offentligheten den supplerende informasjonen fra Krøniken, som gjør tempelbilledet komplett.

Tegner man tempelet kun etter Kongebokens anvisning, får man et hovedriss av  tempelets tre hoveddeler, slik det fremstilles her i f.eks wikipedia:

Sett ovenfra er det tre rom : Det Aller Helligste (gr.flate 20 x 20 alen), det Hellige (gr.flate 20 x 30 alen) og Forhallen (gr.flate 20 x 10).

Total lengde (20+30+10) er 60 alen.

Sett fra siden ser vi også høydemålene : Det Aller Helligste (20 x 20 x 20 alen), Det Hellige (20 x 30 x 30 alen) og Forhallen (20 x 10 x ? alen)

Det Aller Helligste er altså kubeformet, og sett fra siden er både Det Hellige og Det Aller Helligste kvadrater av ulik høyde.

Det er en rekke rom og kammere som beskrives i tillegg, og de hører til rundt tempelbygget, men akkurat nå vil jeg kun se på hovedhuset.

Om vi legger til informasjonen fra Krøniken (2.Kr 3.4),  får vi vite at Forhallen skulle være 10 alen lenger enn det som oppgis i Kongeboken. Det vil si en grunnlengde på huset på 20+30+20 =70 alen.

Denne informasjonen står  ikke som en motsetning til Kongeboken, for Krøniken starter med å oppsummere Kongebokens mål, men den oppgir også flere mål som ikke er nevnt i Kongeboken.

F.eks oppgir den høyden på Forhallen : 120 alen, slik at målene for Forhallen blir (20 x 20 x 120) alen

Altså er høyden på tårnet nesten det dobbelte av hele husets lengde:  (70 og 120)

Da jeg forsøkte å tegne det bygget, ble jeg så glad i våre gamle kirkearkitekter:

Boken gir oss en guidet tur i et Europa i sterk forandring.

På denne guidede turen er vi med inn i Europas mange “skumle strøk” , vår tids bortgjemte og fortiede problemer.

Det er her, i Europas raskt voksende smerte, vi ser resultatene av  dagens politikk.

Asle Toje reiser, stiller mange spørsmål, lytter til stemmene som svarer ham  og så deler han dette med oss.

Han trekker ikke konklusjoner, men har rikelig med refleksjoner.

Han nevner selv, i forordet i boken, den unge franskmannen Alexis de Tocquevilles bok “Om det amerikanske demokrati” og hvilket inntrykk denne boken gjorde på ham.

Og det er nettopp en slik bok Asle Toje her gir oss om Europa.

Jeg går inn i første kap. og henter ut små glimt fra den første presentasjonen av Europa:

“… en stille søndag fikk jeg det for meg å rydde opp i fotoarkivet. Jeg var så heldig å få mange gode venner under universitetstiden, med påfølgende mapper fulle av bilder fra tavernaer og handlegater – rustne ferjer og langbord under trærne. Mens jeg klikker meg gjennom bildene, blir jeg stadig mer perpleks. Mennesker og steder blafrer forbi: Aten, Thessaloniki, Hydra, og Leros. Kythira, Kalymnos, Skopolos og Halki. – Noe manglet.

Til slutt slo det meg. Det var ingen barn på bildene! Ingen babyfjes med klinkekulesorte øyne, ingen gjenglemte leker, ikke engang et tomt barnesete. Alle menneskene på bildene var voksne. Det var som om Sovjetunionens historieforfalskere hadde gjort comeback med oppdrag å retusjere småfolket bort fra det moderne Hellas. Trist som det nok kan høres ut, har Hellas større problemer enn økonomisk koldbrann. For skulle grekerne lykkes i å amputere seg ut av uføret, vil de finne at de ikke har noen å avhende den dyrekjøpte arven til. Grekerne, de som ga oss ordet demografi, er i ferd med å “avskaffe” seg selv, for å låne den tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazins begrep. Det paradoksale er at denne skjebnen rammer det mest barnekjære folket jeg vet om…….

……På 1990 tallet så europeiske demografer en nedadgående trend i befolkningstilveksten på kontinentet. Funnene ble forbigått i stillhet helt til en studie i 2002 viste at tallene ikke var så ille som først antatt: De var verre. Tallet 2,1 er ansett å være minimum for å opprettholde et lands befolkning. Skal folketallet holde seg stabilt, må gjennomsnittskvinnen få to barn. …… Fødselstallene hadde avtatt og var i enkelte steder sør og øst i Europa så lave som 1,3.  …….. med 1,3 barn per kvinne vil en befolkning halveres på 45 år.  …..  Det finnes en “sikkerhetssone” ved 1,6 barn per kvinne hvor befolkningsnedgangen skjer gradvis og kan reverseres gjennom en aktiv familiepolitikk. Faller tilveksten under dette nivået, har befolkningen en tendens til å kollapse……. “

Asle Toje legger slik tilrette for vårt møte med kvinnene i Hellas.

Hvorfor er en stadig økende andel kvinner barnløse?

Han stiller spørsmålene og boken tar oss med inn i disse kvinnenes verden, hvor vi hører deres egne tanker om dette.

På denne måten gir forfatteren oss del i sine kunnskaper om emnet, hans refleksjoner og spørsmål og  vi får oppleve Europas utilgjengelige sider, møte dem det gjelder og høre deres stemmer.

Boken åpner altså med den raskt økende barnløsheten i Europa. Han fører oss videre gjennom det sosialdemokratiske hamskiftet, på leting etter sosialismen.

Vi møter arbeiderklasse som ble trygdeklasse, og arbeiderklasse som ble til priviligert middelklasse.

Innvandring , hvordan det går med integreringspolitikken? Vi blir med til bl a  nærmiljøene i København og Gøteborg.

Det er mye jeg gjerne vil trekke frem, men jeg får begrense meg til det som står for meg som det mest alvorlige budskapet i boken:

Arbeidsledigheten blant unge mennesker.

Etter 10-15 års skolegang går Europas unge ut i arbeidsledighet.

Det er mellom 20-60 %, prosenten varierer fra land til land, av våre unge som går rett fra skolegang tilbake til foreldrenes omsorg.

Det er ikke arbeid eller offentlige hjelpetilbud for dem.

Det er her det største sviket i vår politikk viser seg!

Vi setter våre industriarbeidsplasser utenfor eget fellesskap, og gir det til f. eks Kina.

Når de nye generasjonene i et land opplever at samfunnet ikke planlegger for eller med dem, ikke tar noe ansvar for dem eller trenger dem, da har man en generasjon uten samfunnstilhørighet.

De vil måtte skape seg andre “samfunn” for seg.

Foreldregenerasjonen velger å forsvare sin egen lønn og sine velferdsgoder, og blir derfor den foreldregenerasjonen som velger seg selv fremfor sine barn.

Vi er ikke så klar over denne konsekvensen av vår egen politikk, men Asle Toje klarer å gjøre dette nært og forståelig.

Europas mange store problemer er desverre i stor grad “tiet” om.

Som forfatteren treffende sier det, man håper og tror at det man tier om, ikke finnes.

Jeg vil bare takke for boken og oppfordre alle til å lese den!

Les den, snakk om den! Ikke ti den ihjel!

Det å tie er ikke en “medisin” i seg selv.

Hun var vant til å være med meg ute, og vi hadde et nært forhold til naturens mange skapninger.

Da jeg bøyde meg ned og sagde over stammen, så hun nok ikke helt hva jeg gjorde fra sitt utsiktspunkt bak nakken min, men da jeg løftet det lille treet opp og tok det med meg, begynte hun å le.

Og da vi tok treet med inn i stua, lo hun så tårene trillet.

Mitt neste barn lo ikke da hun var med og hentet tre for første gang, også hun i bæremeis. Hun ble taus, svart i blikket og sa ikke noe før det var pyntet. “Pent”, sa hun da.

Min tredje datters første møte med denne underlige juleskikken, rørte ved hennes sterke empati. Hun gråt og gråt: “Stakkars tre!”

Det hjalp litt at vi pyntet det, men det tok flere år for henne å forsone seg med våre onde, ufølsomme handlinger.

For det er en underlig skikk å hente en gran inn i huset.

Den eldste beretningen om dette er fra hetitterkulturen. Beretningen er skrevet i kileskrift på over 4000 år gamle leirtavler.

Tavlene er fra Lilleasia og forteller om Solguden som blir borte og det var, iflg. tavlene, den 22 desember.

Tavlene har tre versjoner av  “verdens eldste julefortelling”.

Solguden, Stormens gud og Kulturens gud veksler på å være hovedperson, men handlingen som kan leses i Grimbergs historieverk bok 2, er ganske entydig.

Det lyder kort fortalt slik:

Telepinus, solens, stormens eller kulturens Gud, er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.

Alle fryser fordi han er borte. Til og med gudene holder på å fryse ihjel.

Gudenes konge sender ut den ene guden etter den andre for å lete etter Telepinus.

Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.

Alle leter etter Telepinus.

En liten bie finner den savnede Guden og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.

Idet han kommer tilbake, våkner alt som var visnet, til liv .

Telepinus ville gi menneskene og deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.

Han fikk satt frem et eviggrønt tre.

På treet ble det hengt et saueskinn fylt med gaver.

Gavene var: korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking , hell og lykke.

Dette var hetittenes historie om den 22. desember.

Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes innhold.

Det er ganske underlig å møte “vår egen kultur” i en slik 4000 år gammel stentavlefortelling fra Lilleasia.

Datidens fortelling om solens kretsløp og angsten for mørketiden er svært lik vår egen feiring.

Nå kan vi ikke tenke oss vår egen jul uten disse underlige skikkene, ja, vi regner det nesten for å være kristne tradisjoner.

For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.

Se i såfall  på relieffet s 130 også. Teksten til dette relieffet forteller at bildet viser et hettitisk drikkoffer.

Det er to guder på bildet, de kommer reisende på en åpen vogn trukket av bukker. De har langt hvitt hår og langt hvitt skjegg.

De er kledt i kortermet drakt med belte og en høy strikkelue med dusk.  Akkurat slik vi strikker våre nisseluer!

Det var  ikke bare våre nordiske guder som kom kjørende i vogner trukket av bukker.

Både guden Tor og våre klassiske nisser ligner svært disse hetittergudene.

Hetittene sa selv om Guden Telepinus,  at han ville komme til å æres overalt på jorden.

Det hadde de faktisk rett i!

Jeg har gitt dette videre til mine barn.

God Jul til den som kommer innom her!

For 2012 år siden sa englene: Fred på jorden! Se, jeg kommer med et gledesbud som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en frelser født..”

Dette fredsriket har mange ønsket og forsøkt å fremskynde. Mange har også søkt å skape det selv, uten å blande Gud oppi det. Men ingen har lykkes.

Fredsprisen som EU fikk viser våre fattige fredsønsker, hvor lite som skal til for å rope fred.

Verdensbegivenhetene har fått en retning og et tempo som uroer mange.

Man frykter Muslim Brotherhood fordi Vesten åpent omfavner dem.

Man frykter at MidtØstenkonflikten kan bryte ut i stor krig.

Man frykter at EU skal kollapse.

Man frykter at Mayakalenderen og alle andre myter har en sannhet vi ikke helt fatter.

Vi tror at politikk er politikk, og det er det, samtidig er det våre urgamle myter.

Myter er Ord.

Myter er korte små fortellinger som høres og legges i språkets mange irrganger i hjernens dypere lag.

Folkenes myter ligger i folkedypet som  nasjonenes sjelelige mantraer, som  små frø som følger sin egen iboende struktur for sin vekst i folkene.

Kristen -kulturen har vært på vikende front de siste par hundreårene, og det er underlig å være tilskuer til hvordan den kristendomsfiendtlige kulturen i vesten gjør felles sak med islam : Utrydde kristne og jøder.

Det var i min ungdom, mens vi leste profetene, at vi diskuterte og undret oss over hvordan det rent praktisk skulle kunne skje at alle skulle vende seg mot Israel og forfølge de kristne.

Arabisk samling var en av de ting som måtte skje først, deretter samling av araberne  og vesten.

Vi diskuterte hvordan den politiske situasjonen kunne bli slik at vesten ville følge araberne? dengangen kjente vi ikke til MuslimBrotherhood.

Nå ser vi at kanskje  MB kan være nøklen til arabisk samling?

De er ihvertfall en av nøklene til Vestens aksept av Islam.

Det må kanskje mere til for å samle araberne! en sterk provokasjon kanskje?  Som f. eks en ytre fiende?

Som f. eks. et for sterkt angrep fra Israel?  Det ønsker de kanskje å provosere frem?

Desto flere som hater det lille folket og vil utrydde det, desto sterkere blir deres angst.

Kan ikke et folk , som alltid har vært forfulgt, komme til å “overreagere” om alle vender seg mot det? slik vi er i ferd med å gjøre det nå!

Obahma gir MB sin støtte i Egypt.

Når en tidligere venn tar fiendens parti er det et vanskelig signal for Israel.

Ja, det bekymrer oss alle at Israels eneste faste støtte de senere årene er på veg over til Islam!

Slik kan Israel bli alene.

Slik lyder profetens Ord.

Nå er vi altså kommet så langt at vi aner konturene av det som kan skje.

Kortene i stokken ble delt ut for  lenge siden, og våre kort her hjemme er mere tilskuer-rollen hvor vi prøver å si hva vi ser, så lenge vi har ytringsfrihet.

Vi kommer vel til å delta i krigshandlingene, takket være NATO! Tenk om vi kunne reservert oss fra det å delta i de kommende stridene.

Juleevangeliet hos Johannes lyder slik:

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham.

I ham var liv, og livet var menneskenes lys.

Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.

…

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn

….de er født….av Gud.

Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss….

Juleevangeliet beretter at Guds Ords natur er å bli kjød.

Det er et ord som skaper det det nevner!

Dette underfulle ord ble betrodd det lille folket Israel.

Vi kjenner ikke igjen Gud når han er blitt kjød.

Nei, heller ikke i Ordet kan vi gjenkjenne Gud! Vi sier det er menneskeord, fælt og fullt av feil.

Og når han er Gud, utenfor vår sfære, ser vi ham ikke, så da tror vi ikke på ham!

Men hans lille esel skal snart løses på jorden, for Herren har bruk for det!

Derfor, løft hodet og gled deg nå i julen når englene forkynner oss den store gleden!

GOD JUL til dere alle som er innom her!

Heger lanserer Egner som en dannelsesagent for sosialdemokratiet, og denne karakteristikken faller flere lesere noe tungt for brystet.

Jeg husker at da Egners lesebøker kom, snakket man om at de var så herlig frie for “symboler” og religiøse innslag. Historiene hans var enkle, folkelige og morsomme, lette å identifisere seg med!

Ifølge Heger er verdiene hans sosialdemokratiske, og hans kulturprosjekt var å gi kommende generasjoner en sosialdemokratisk dannelse.

Denne dannelsen er spissformulert i politimester Bastians “Kardemommelov” : “Man skal ikke plage andre,  man skal være  god og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil”.

Loven, som er et verdimessig ganske “nøytralt” utsagn, kan om man ønsker det,  tolkes som en “avkristning” av fellesskapets dannelsesideal, men det behøver ikke tolkes slik.

De fleste kristne kan godt tenke seg denne loven som barndommens forenklede utgave av de etiske spørsmål.

Den harmonerer også godt med den gylne regel som alltid har vært religionenes eie.

Likedan vises Egners sosialdemokratiske forankring seg i hans ord om røverne : de røver “bare det de må, og det som de behøver”.

Når de blir vellykket tilbakeført til samfunnet, synger alle “hurra” sangen for dem, for da er de ikke røvere mere.

Nå vil ikke jeg krangle om “opphavsretten” til de mange gode poengene i Egners forfatterskap, men jeg vil gjerne peke på noe som morer meg i fortellingene hans og som kanskje indikerer at han ikke bare var sosialdemokrat.

Jeg vil peke på at Kardemommeby ikke er en norsk by.

Byen ligger i ørkenen omgitt av palmer og kaktus. Sentralt i denne sydlandske ørkenbyen er et høyt tårn hvor en skjeggete, klok og snill vismann roper og synger sine varsler til befolkningen.

Det er vanskelig å unngå å tenke på minareten.

Tobias viser sin visdom i tilfellet med Tommys esel.

Eselet skulle trekke vognen over trikkeskinnen, men ble stående med vognen midt på skinnene. Tommy dyttet og dro, men eselet var urokkelig.

Da kom Tobias. Han løste eselet fra vognen og løftet eselet  opp i den. Så kunne Tommy trekke vognen av skinnene og få både vogn og esel med hjem.

Jeg har ved en tidligere anledning vist at eselet er et velbrukt bilde på Israel. Se innlegget:

En kurv med påskeegg: 4. “den bundne fole”.

Tobias utlegges: “Gud er god”, og hans handtering av det sta og uberegnelig esel fører til at Tommy får både esel og vogn med seg hjem.

Tommy, navnet har fra hebraisk grunnformen i “det ranke, rette palmetreet” og viser dermed til Judaætten. Om palmen som bilde på Judaætten se:

En kurv påskeegg :3. “Hosianna”

Altså får jeg denne lille sekvensen fra Kardemommeby til å bli “arabernes religiøse elite hjelper Juda med den sta og uberegnelige Israel.”

Men eselet er ikke det eneste dyret i Kardemommeby.

Jeg vil minne om at når de i Kardemommeby synger sine sanger, synger også den talende kamelen sin sang.

Kamelen er ørkenens dyr og hører hjemme i Kardemommebys geografi.

Den er et svært kjent bilde på vannmannen der den fyller sine pukler med vann og bærer vannet med seg i ørkenen.

Vannmannens stjernetegn kjenner de fleste, men at man tidligere ofte snakket om de lange tider i den store zoodiaksirkelen,  er ikke alle like fortrolige med.

De fleste husker slageren,”The age of Aquarius”, og den tiden man da synger om er en tid på ca 2000 år.

Denne tiden er begynt, og man er nå kommet til den tid hvor “Kamelen skal synge sangen sin”.

Her kan man lese mer om disse astrologiske tidene, eller “husene” (gr.eonene) som de ofte kalles.

http://predikeren.wordpress.com/2009/02/15/astrologi-og-vare-dommedags-forventninger/

Politimester Bastian har laget selve Kardemommeloven. Han er “bastian” =>det faste punktet, vårpunktet.

Det er en dekkende betegnelse for en “politi”. Ordet “pol” gir mange språlige “veier”,  til både “byen” og  jordpolens pekende bevegelser på himmelhvelvet.

(I Disneys fortellinger om Mikke Mus heter politimesteren ofte Fiks, altså det som er satt fast.)

Trikken er også fast. Den  går i fast rute gjennom byen,  følger skinnene som en jernbane og er dermed forutsigbar.  Både trikk og jernbane er et godt bilde på himmellegemenes faste gang, deres bane.

Derfor er det Politimester Bastian som gir Kardemommeloven .

Det er Politimesteren som arresterer røvere.

Røverne i Kardemommeby er egentlig snille og mange har, som jeg,  tenkt på deres navnlikhet med de tre vise menn fra Østerland som reiste etter Betlehemsstjernen.

Kasper, om man leser de hebraiske konsonantene, står bl a  for begjæret, han er den grådige, og Jesper er den som alltid vil ha mer og Jonatan er den som gir.

Jonatan bærer sekken og passer på løven.

Jonatan er vannmannen i Kardemommeby og finner tilslutt, ved Bastians hjelp, sin plass som hersker i dyrekretsen.

Vannmannen er motsatt løven i zoodiaken og følges derfor, uadskillelige, som fisk/jomfru og vær/vekt.

Kasper ønsket å stjele Sofie, det er visdommen, og de fant henne sovende i en hengekøye.

Scenebildet er tre røvere som om natten bærer visdommen i en “hengekøye”(visuelt ser hengekøyen ut som en månesigd).

Jeg leser altså denne historien om røverne slik: ” Vismannen begjærte visdommen, og han fant den hvilende, skjult i månens tider.”

Nå er det ikke alle som kan” hanskes med” visdommen.

De tre røverne i Kardemommeby måtte gjøre alt de ønsket å slippe å gjøre.

De måtte vaske seg og rydde og hugge ved og hente vann! For Visdommen er en streng dame!

Det ble så ille for dem at de “røvet” Sofie tilbake.

Siden, da de hadde truffet hr og fru Bastian, gjorde de det samme arbeidet helt frivillig.

Altså visdom knyttet til” månetidsregning” hjalp ikke røverne, men visdom knyttet til “huset” i den faste dyrekrets, bevirket endringer fra hjertet.

Altså har man i den faste(Bastian) dyrekrets den sanne visdom som endrer røvere til gode borgere.

Slik kunne vi fortsette å vandre i Egners symbolverden, men dette får være tilstrekkelig til å vise at Egner hadde mer enn sosialdemokratiet som sin agenda.

I tillegg heter byen Kardemommeby.

Kardemomme er et krydder fra Østen og passer dermed godt til ørken og palmer.

Krydderet fraktes fra eksotiske strøk hvor det brukes for å lage karri og som krydder i te eller kaffe.

Navnet har to komponenter, “carda og momum” .  “Card” kan vise til hjertet, eller et  brev.

Hjertet gir gode assosiasjoner til den vennlige Egnerbyen, og i tillegg har vi i vår kultur laget en tradisjon med å putte litt kardemomme i vaffelhjerterøren.

“Momum” har jeg bare funnet som “den som kommer med spottende kritikk”, “den som alltid bebreider”.

Det er en gresk guddom, eller demon, som ble kjent for oss ved Esops fabler, se:          http://mythfolklore.net/aesopica/oxford/518.htm

Myten er kort fortalt slik:

Zevs, Atene og Poseidon skulle se om noen av dem kunne klare å lage noe virkelig godt.

Guden Momos skulle være dommeren deres.

Zevs laget mennesket, Atene laget hus til mennesket og Poseidon laget oksen.

Alle visste at Momos alltid fant noe å kritisere, og det ventet de også at han skulle klare nå.

Momos kritiserte først oksen fordi den ikke hadde øynene rett under hornene. Oksen hadde øynene på hver side av hodet og derfor ville den ikke kunne sikte mot noe mål.

Så kritiserte den mennesket fordi det ikke hadde fått et vindu inn til hjertet sitt. Det burde mennesket hatt, sa Momos, slik at andre kunne se hva planer han hadde.

Så kritiserte han huset fordi det ikke hadde jernhjul. Med jernhjul kunne huset flytte sammen med mennesket når det reiser fra sted til sted.

Jeg gjengir Esops fabel fordi den passer fint til vår Kardemommeby.

Momos er kalt “den arketypiske feilfinner”. Og som sådan er han nok tilstede og krydrer tilværelsen i de fleste samfunn med sin “spirit of mockery”.

Egner fikk  St. Olavs orden for “fortjenstfull kulturell innsats”.

Jeg er enig i at han var en dannelsesagent, men tror han var “agent for mer enn sosialdemokratiet.

Jeg tror han ville forberede generasjonene på vannmannens tid.

Egner holder en fortellerstil som likner de gamle myter og legender.

Billedspråket er enkelt, konkret, ofte morsomt og til tider absurd, og  man merker slett ikke at det er en fortelling skjult ifortellingen.

Ved Egners diktning har en hel generasjon fått ord og språklige bilder lagt ned i oss som en mentalt mønster, en meddelelse vi ikke er oss bevisst før den tid kommer hvor den gir mening.

Slik sett er Egners forfatterskap en troyansk hest.

Det sosialdemokratiske, er bare den ytre åpne delen av diktverket.

Ordene er samtidig meningsbærende bilder fra en snart glemt kultur, men ved Egner får vi dem på nytt i en moderne form, smuglet inn i bevisstheten!

De ligger der som et billedlager for gjenkjennelse av  tiden som kommer.

Egner ville ikke forandre en tøddel i sine diktverk, eller endre noe i bygningsplanene ved oppføringen av Kardemommeby i Dyreparken i Kristiansand.

Han var både “bokstavtro” og fundamentalist! på egne teksters vegne. Han var både sta og sær og vanskelig , ja et riktig esel.

Det kjennetegner en som har flere budskap i sin tekst.

Om noen ukyndige forandrer noe vil kanhende det skjulte bildet forsvinne, eller bli feil.

Det ser Egner, men ikke den uinviede.

Jeg er altså enig i at Egner var en “dannelsesagent”,  men jeg vil utvide det til “dobbelagent”.

Det er vanskelig å fatte den angst kvinnene dengangen måtte føle.

Forfatteren Jan Guillou skrev om hekseprosessene og satte igang en moderne heksejagt:  Hvem har størst skyld?

Hans intensjoner om å skape nye synspunkter og debatt, ble desverre større enn hans intensjoner om redelig omgang med et stort kildemateriale, dermed inviterer han til motsigelse og nytenkning.

Han hevdet at hekseprosessene startet hos “almugen”, altså blant vanlige folk og ikke i statsapparatet, og denne forfølgelsesaktiviteten var større fra protestantene enn fra katolikkene.

Det kjennes alltid trygt å plassere skyld på andre enn seg selv, men Jan løfter skyldspørsmålet frem og legger det i fanget vårt.  Det er utfordrene, og kanskje en nødvendig provokasjon for å få oss til å tenke på disse tunge og vanskelige spørsmålene igjen.

Men han gjør en feil når han lar hekseprosessene være et rent religiøst fenomen.

Fenomenet har en religiøs drakt på, det er sant, men ved andre anledninger har dette skrekkelige fenomenet andre kamuflasjer.

Jeg vil kort minne om noen  beretninger fra urhistorien, hvor vi får glimt fra de tusenårene som var før kirkens tid og de spor vi her møter av oldtidens  vismenn.

I GT kalles de “ashshaph” ,  “kashshaph” og “chartom”, og i NT kalles de “pharmakeia” og “mageia”.

Vi møter dem gjennom Israels kontakt med de andre kulturene.

Først ved Josef som tydet Faraos drøm, og senere ved Moses, hvor Egypts vismenn må gi tapt for “Jahves” tjener.

Senere møter vi Babylons vismenn, hvor Daniel formidler den drømmetolkningen  til Nebukadneser som hans vismenn ikke kunne si ham.

Det var datidens kunnskapselite.

På norsk kaller vi dem astrologer, magere , tegntydere og farmasøyter, drømmetydere , åndemanere ,  yrkesprofeter, seidmenn og trollmenn m.fl.   Det var de som hadde kunnskaper og som kunne utøve kraftige gjerninger.

Hovedtanken i GT var at man ikke skulle stole på “denne verdens vismenn” og ikke be dem om råd, man skulle spørre Gud.

Og noen gjerninger var det dødsstraff for, f. eks. åndemaning.

Det betød ikke at man utryddet alle åndemanere. De ble benyttet i det skjulte, selv av Kong Saul!

Men de kunne aldri være trygge for sitt liv. Og ofte var disse kvinner.

Kvinner var ofte åndemanere og farmasøyter, trollkvinner og spåkvinnermer, sjelden astrologer og magere, men de kunne nyte høy anseelse,  slik seidkvinnen i norrøn mytologi kunne bli invitert til de høyestes rådslagninger, eller som prestinnen i tjeneste for en guddom.

Vi merker oss at de høye fyrster kunne henrette hvem de ville når det behaget dem:

Nebukadneser sa til sine vismenn at han ville drepe dem alle, om de ikke fortalte ham drømmens tydning.

Likedan stenet man i Israel Guds profeter,  fordi man ikke likte hva de sa.

Fra perserne og orientens hekser,  til den ytterste nordens trollmenn og trollkvinner, til dagens Afrika med sine heksedoktortradisjoner, ser vi at “hekser” er et vidt utbredt kulturfenomen.

I de gamle kvinnetradisjonene var heksen først og fremst en viktig og vel ansett person, som f. eks. prestinne, medisinkvinne og spåkvinne.

Ettersom tidene, og dermed kulturene, endret seg, mistet de sin status, men de hadde fortsatt sine kunnskaper om det som var. Kunnskapen levet videre i tradisjonen og ble overlevert fra kvinne til kvinne i generasjon etter generasjon.

Og ettersom de, til tider, fikk  fiender, eller ble fremmede for sin tid, kunne det skje at de ble forfulgt og drept.

Pussig nok er det i tegneserien “Fantomet” brukt mye tid på nettopp dette fenomenet.

Stort sett levet heksene og deres tradisjoner side om side med de nyere tiders  impulser, og selv om det av og til var tilløp til utryddelser av dem også i oldtidens Hellas og Rom, var de stort sett latt i fred.

Oldtidens spor former det syn på heksen som vi har i dag, bare uten djevelforklaringer.

Og, i lys av den endrede kultur, formidles ofte som et hovedpoeng,  at de brukte magien til å utøve noe vondt.

Forfølgelsen av hekser og trollmenn var faktisk så vanlig at kirken så på dette som et problem og som en handling de ikke godkjente.

Tvert om,  så de det som nødvendig å komme med følgende lov på den kirkelige synode i Paderborn i år 785 :

“Den som på hedningenes vis, tror at noen kan være en heks, og som derfor brenner heksen, skal straffes med døden.”

Og dette ble gjentatt og styrket i år 900 i “Kanon Episcopi”.

Dette var en kraftig beskyttelse fra kirkens side og en sterk oppdragelse av folk til å slutte å tro på at hekser fantes.

Det er interessant at man slik tok avstand fra at hekser overhodet fantes. Man anså det altså allerede på den tiden som en hedensk, overtroisk tanke å tillegge et menneske f.eks. magiske krefter.

Men kirkens holdning til hekser snur på 1300tallet.

Man fikk et annet syn på viten etter kontakten med maurerne i Spania

Deres matematikk og vitenskap rokket ved kirkens syn på hva som var mulig.

Thomas av Aquino, den daværende kirkelærer, erklærte følgelig hekseriet for mulig.

Inkvisisjonen, som dengangen forfulgte jøder og kjettere, overtok selv de dømtes gods, en høyst korrumperende ordning.  Fra 1264 fikk de også godset etter de dømte  heksene.

Det tok noe tid å få fart i hekseprosessene, for folket var ikke klar over at kirken nå mente at det fantes hekser, og at det var blitt en forbrytelse å være det.

Kirkens hekseprosesser  var til og begynne med kun i Frankrike, men i 1390 fikk Parlamentet i Paris igjennom at anklagene for hekseri skulle føres for en verdslig domstol.

Denne domstolen brød seg lite om heksene, men var mer opptatt av hvilke skader som var forvoldt. Bevisbyrden her var krevende og dermed ikke så “interessant” for folk flest.

De store hekseprosessene startet med at Pave Innocens VIII utstedte bullen, “Summis desiderantes”, der det bl. a står:

“Med stor bekymring har vi nylig erfart at det i byer og landsbyer i flere deler av øvreTyskland og mange andre provinser finnes personer av begge kjønn, som har kjødelig omgang med demoniske incubos og succubos, ved trolldomskunster og med djevelens verk forderver, ødelegger og umuliggjør kvinners nedkomst, dyrenes unger, jordens frukter, som plager menn, kvinner og dyr med heftige indre og ytre smerter, som får kvinnene fra å føde,  og begge i deres ekteskaplige plikter.”

Derfor ga paven  to inkvisitorer , Heinrich Institor og Jakob Sprenger, som ved det pavelige hoff hadde utvirket bullen, å oppsøke, straffe og utrydde alle de trollkarle og hekser i  Nord og Sydtyskland,  som de på noe vis kunne finne.  Og paven befalte biskoppen i Strassburg å beskytte inkvisitorene og gi dem en hjelpende hånd og yte dem all bistand i dette arbeidet.

Disse to inkvisitorer startet sin gjerning i Tyskland .

Det var en stor jobb for bare to menn, og for å gjøre hekseforfølgelsenes fremgangsmåter tilgjengelige for andre heksejegere, skrev  Sprenger boken “Heksehammeren” og utga den i 1489.

Ved denne boken ble heksetroen,  og forfølgelsene av heksene, satt fullstendig i system.

Man får, i boken, orientering om hekser i sin alminnelighet og de ulike gjøremålene deres og hvordan man kan beskytte seg mot virkningene av hekseriet.

Så beskrives hvordan rettens fremgangsmåter mot heksen er, både for den geistlige og den verdslige domstol.

I 35 punkter settes det fast hvorledes prosessen skal foregå.

Man kunne reise sak på bare rykter, føre barn som vitner, ja, til og med kjettere kunne vitne mot en heks.

Tilståelse kunne hentes ved tortur.

Man undersøkte særlig med henblikk på deltagelse i Heksesabbaten:

*Om de hadde deltatt i å fly, på bestemte tider, til et høyt fjell hvor heksene samlet seg.

*Om de smurte seg med heksesalve før de fløy,

*Om de holdt fest med djevelen, kysset ham bak, og bolet med en horedjevel.

*Om de hadde  fått nytt heksepulver til magien før hjemreisen.

Fant man “heksemerket”, en følelsesløs flekk, på kroppen til kvinnen, var videre undersøkelser unødvendige.

Der djevelen hadde satt sin finger på henne ville det bli en følelsesløs flekk.

Heksemerket var et sikkert bevis på at kvinnen var en heks.

Hadde man ikke en kompetent domstol, kunne man benytte “hekseprøvene”.

Mest vanlig var vannprøven, hvor kvinnen ble kledt naken, hennes høyre hånd bundet til hennes venstre storetå og hennes venstre hånd til høyre storetå. Fløt hun slik anrettet, var hun en heks som skulle brennes.

“Hvorfor er svartekunsten mere utbredt blant kvinner enn blant menn?” spør man bl.a. om i boken, og boken svarer:

“Hva annet er kvinnen enn en ødeleggelse av vennskapet, en uunngåelig straff, en nødvendig ulykke, en naturlig fristelse, et attråverdig onde, en fare for husfreden, et sjarmerende skadedyr, et verdensonde overstrøket med smukke farger?”

Dette kvinnesynet bør man merke seg.

Kombinert med kvinnens undertrykte stilling gir et slikt syn på kvinnen henne lite igjen å finne sin verdighet i.

Denne boken fikk enorm betydning for hekseprosessene.

Den var skrevet i en strengt vitenskaplig stil, og den beskriver utførlig hvorledes heksene utfører sine handlinger.

Man bør huske på at kirken ved pave Gregor den VII,  nylig,  ca 1100tallet, innførte sølibatet.

Inntil da hadde prestene levet med hustru og familie, men fra da av ble ikke prestene tillatt å stifte normalt familieliv.

De ble henvist til å ha utuktige forhold i skjul.

Dette må ha falt det store presteskapet tungt for brystet, og det bør ikke glemmes når man søker å forstå denne tiden.

Reformasjonen brakte ikke noe nytt inn. Luther hadde samme teologiske syn som moderkirken: djevelen fins.

Altså hjalp det ikke heksene å være under protestantene. Men kan man hevde at det ble verre?

Man kan i hvertfall slå fast at protestantene var langt mer sårbare enn moderkirken var.

Luther hadde gitt folket “troen alene” som frelsesvei. Det var revolusjonerende og kraftfullt, men samtidig ble frelsen avhengi av den enkeltes tro, og da ble det viktig at troen var riktig.

Man fikk i ren angst, rett-troenhetens tidsalder, hvor hver enkelt hadde ansvar for å tro rett, og hvor det å tro feil var katastrofalt.

Og man bør huske på at det tidligere bare hadde vært jøder, trollmenn og tyrkere som i folkeoppfatningen hadde vært djevelens disipler, mens all verden etter reformasjonen, var demonisert:

Protestantene og alle kjetterne, var nå av en sint og svekket moderkirke kalt djevelens barn,  og paven var antikrist og moderkirken var av satans synagoge, sa protestanter og andre reformanter.

Det er da ikke så underlig, i denne verbalt råe tiden, at en del kvinner ble kalt hekser?

Protestantismen var knyttet til Tyskland, der hekseprosessene var i gang, og protestantenes økte trosiver, ble som et nidkjært pust på glørne.

Det hadde vært hekseforfølgelser her i Norden også, men nå skjøt det fart også her.

Hekseprosessene var ikke et spesifikt religiøst fenomen,   det var et svar på mange vonde ting i tiden.

Reformasjon i seg selv var et resultat av at noe utviklet seg i uønsket retning, som når et trykk skaper et mottrykk.

Tidens fryktelige massedrap på jøder og kjettere faller sammen med hekseprosessene (pogromer)! Det bør man heller ikke glemme.

Det fantes modige menn som talte mot hekseprosessene og som skrev mot jødeforfølgelsene, men de løp betydelig risiko for sin egen del.

Etter 1700 var det sjelden heksebrenning, men det forekom!  helt opp til 1800.

Man kan kanskje forestille seg hvilken angst kvinnene dengangen levet i.

Ikke å undres over at hysteri ble hoveddiagnosen blant kvinnene i Europa.

Det sterke beviset på at man var en heks, “Heksemerket”, en følelsesløs flekk, er et av tegnene på hysteri.

Lammelsene, spasmene,besvimelser og lystløgner, som man ofte fant hos heksene, var vanlige fenomener hos den hysteriske. Disse særlige sykdomsbilder ble undersøkt og fokusert av den unge legevitenskapen.

Fra 1880 til 1915 var hysteriet den mest utbredte kvinnesykdommen.

Freuds hovedarbeid dreiet seg om hysteriet, og i hele Europa  diagnostiserte og behandlet man hysteriet, men vi fikk bare belyst den “kvinnelige” varianten av hysteriet slik den opptrådte på den tiden.

Hysteriet, som epidemisk fenomen, eller symptom, er langt fra kartlagt. Vi har ingen garanti for at vi gjenkjenner den neste gang den opptrer.

Og selv om også noen menn fikk denne diagnosen, er jeg ikke trygg på at vi dermed har kartlagt det mannlige hysteriet.

Kvinnene ble diagnostisert av menn.

Fra 1850 og utover begynte kvinnene selv å endre samfunnet, og  endringene skjedde i rekordfart.

For å nevne noen forhold; kvinnene hadde vært:

*undertrykt i et mannsdominert samfunn,

*totalt avhengi av mannens forsørgelse,

*uten innflytelse på samfunnet,

*uten beskyttelse mot vilkårlige anklager!

*med forfølgelse og bålbrenning som trussel.

Fra 1850 og utover hadde kvinnene organisert seg i en rekke kvinnesaksorganisasjoner som arbeidet for, f.eks.:

* fredsarbeid

* stemmerett for kvinner

*utdannelsesrett

*rett til stillinger og titler på like vilkår som mannen

*arverett og navnerett for uekte barn

*seksualopplysning og selvbestemt abort

Kampsakene var mange og samarbeidet kvinnene mellom var en enestående styrke.

I denne kvinnerevolusjonen forsvant både hekseprosessene og hysteriet.

Freud hjalp nok mange hysteriske overklassekvinner, og han behandlet seg selv med de samme metodene, men hans vektlegging av seksualitetens betydning er senere sett på som overdrevet.

Fortrengt seksualitet var mer et svar på den enorme angst som kom av kvinnens situasjon.

Men selve massakrene, hvordan forklares de? Det var som nevnt, ikke bare kvinner som ble drept.

Jødeforfølgelsene var langt større, selv om en bare regner de samtidige, og ikke tar med 2.verdenskrig.

Det er ikke lett å forstå en kultur som stadig drepte jøder, kvinner og anderledes troende og som samtidig utryddet indianere, solgte afrikanere som slaver og kolonialiserte store deler av verden, men man må se disse fenomenene sammen, selv om de er svært ulike. For de ble utøvet av vår kultur i tiden mellom år 1000-2000,  med den mest grufulle perioden fra ca 1450- 1850.

Det er ikke mulig å peke på en faktor, eller en aktør!

Her bærer hele vår kultur, både de religiøse, de politiske, de filosofiske  og de vitenskaplige institusjonene i samfunnet vårt en enormt stor fellesskyld.

Og fremdeles, faktisk ganske nylig(22/7),  har vi vist at vi ennå ikke forstår voldens og massakerens ansikt.

Hysteriet uttrykkes og  formes av sin tids “trykkform”, og derfor endrer den utseende og kommer tilbake i andre  former.  Det er derfor viktig å lære om det som var og å lære oss selv å kjenne! for , kanskje, å kunne gjennomskue hysteriet, angstens ansikt,  neste gang det fremkommer.

Man har ikke lenger hysteri som diagnose, og det er bra, for da har vi kanskje bare trygge glade hekser i vår tid!?

Ja, mange hekser i dag har faktisk sine spesialiteter som inntekstskilde, mens vitenskapen sier som kirken i middelalderen:

“Hekser fins ikke”.

Vår tid har andre problemer, nye uretter og nye plager som roper på våre løsninger.

Men kan vi lære av historien?

Kan vi se vår tids skyld? Vår tids mange småhysteriske ytringer?

Skulle vi lage et synderegister for vår tid, ville det blitt langt, men vi ville sikkert ikke klart å avsløre oss selv.

Vi har lært og sett at fortrengninsmekanismene er effektive, ikke bare på det personlige plan, men også i samfunnet.

Vi ser faremomentene ved at journalistene har sluttet å være “gravende”, at informasjon og åpenhet er farligere enn terrorisme, og at man bruker alle maktmidler mot selv små  avslørende “lekkasjer”.

Når en hel journaliststand bevisst går inn for desinformasjon, viser det oss at makten nå som før beskytter seg og den benytter alt til dette formål.

Den blir, slik profetene i GT treffende beskriver den: “En dårlig hyrde for de får den skulle beskytte”.

Vi kan, i det små, være på vakt mot “inkvisitoriske” maktinstitusjoner og støtte slike som nå forfølges!

F. eks. våre dagers “Pharmakeia”, det var et av NTs ord for heks, en liten “giftblander “.

Vi ser Disneys tegninger av kvinnen i sort kappe som mumler besvergelser over gryten hun rører i.

Farmasøytene er i våre dager tatt inn i den vitenskaplige varmen, men alternativ medisin, bekjemper man også i våre dager. Man forsøker å få dem radert ut ved hjelp av vår tids ” inkvisisjon”!

Her er det altfor mange som sanker ved til kjetterbålet!

Men det ømmeste punktet er vårt forhold til våre barn og våre foreldre:

Vi gir dem ikke vår tid, men vi gir dem livet på institusjonene. Det er her den europeiske kvinne kjenner skyld.

Det er her samfunnet øver trykk på oss alle:

*Du skal arbeide, derfor må du ta barnet bort, eller sette både barnet og bestemor bort!

*Du skal ikke ha dårlig samvittighet!

*Du skal tro på institusjonene! og du skal for all del ikke ha dårlig samvittighet!

Et annet tungt trykk på vår samvittighet  gir vår handtering av assylsøkere og av romfolket.

Og, på tross av at vi sier vi er et  velferdsland, lar vi den som ikke får hjelp av Nav, og den som ikke orker å stå søknadsløpet hos Nav, gå dukken. Vi har intet nettverk for dem og NAVs rutiner går nettopp ut på å kvitte seg med flest mulig søkere.

Vi ser at skoleungdommen rømmer skolen i frustrasjon og at det kriminelle miljøet i landet vårt øker, men vi ser ikke vår egen delaktighet i disse prosessene.

Og vi ser uforstående på skolemassakrene.

Vi ser at mobbingen øker, både i skolen og i samfunnet, og man sier at det nærmest er uforståelig, så mange tiltak og handlingsplaner man har mot mobbingen.

Man vil ikke snakke om den offentlige underholdningsmobbingen, og man forsvarer retten til ytringsfrihetsmobbing og omfavner “Min kamp”s litterære mobbform ved uthengning av familie, venner og andre privatpersoner.

Og kjetterne?

Dem forfølger man stadig.

Askepot er et eventyr vi møter i mange utgaver, men hovedelementene, bl.a. skoen og stesøstrene, er alltid der.

Askepot, vårt navn på henne, har sin navnebror i Askeladden.

Begge har to brødre/stesøstre og begge får prinsessen/prinsen.

Begge er gode og hjelpsomme mens de andre to brødrene/søstrene er innbilske og egoistiske.

Begge har navnet Aske med “pot” eller ” ladden” som annet ledd.

“Pot” er en krukke og “ladden” er en sokk eller tøffel.

Betydningen av ordet ” ladden” er mere dette “å være uten sko”. Vi brukte ordet “sokkeladden” som barn, for å si at vi hadde tatt av skoene og gikk i bare sokkene.

Altså er Askeladden uten sko, mens et hovedpoeng i Askepots historie er at hun mister skoen.

Føttene er et astrologisk bilde på fiskenes tid, det er tiden fra Jesu fødsel til vår nylige inngang i Vannmannens tid, et tidsrom på ca 2000 år.

Begge, både Askeladden og Askepot er altså uten det som gir beskyttelse i denne tiden.

Skoen er også et urgammelt bilde på frieri og beilervirksomhet, det ligger bryllup i luften.

Selv gamle Frøy, i vår nordiske religion, sendte nettopp skosvennen sin til Gerd for å fri for ham.

Mannen skulle, i de gamle tradisjonene, sende sin “skomaker” med sko som gaver til den utvalgte.

For begge våre helter er det prinsen, eller prinsessen, som vil gifte seg, og de leter etter “den rette” . Prinsen holder et ball, og prinsessen gir “vanskelige oppdrag”.

Hverken Askepot eller Askeladden aktes verd å dra på slottet for å prøve å bli den utvalgte.

Da ler folk og håner dem, særlig de to stesøstrene og de to brødrene. De mener bestemt om seg selv at de har alle de egenskaper som skal til for at nettopp de kan vinne”prinsessen og prinsen”.

Askeladden brødre, Per og Pål, har all kunnskap. Alle leksikon og aviser kan de på rams, så de mener seg kvalifisert til å løse prinsessens gåter.

Askepots stesøstre har rikdommen og kan kjøpe hva de vil av stas for å vinne prinsen.

Det er kraftige konkurrenter, verdens kunnskap og rikdom.

Hva er så Asken, som begge de to bærer navn av?

Her er asossiasjonene flere, rent språklig, iflg. Torps etymologi.

*Eplet av apalen,

*en eske, et skip eller en krukke,

*det forferdelig skremmende innholdet i krukken, det tørre, hete, brennende glødende..slik at ordtaket “fra asken til ilden” som betegner fra vondt til verre er knyttet til navnet… og dyp fortvilelse som uttrykkes ved klærne “sekk og aske”,

*det er også den sterkt etsende resten etter lutproduksjonen som fjerner all smuss.

Asken til lutproduksjonen ble tatt av bjørketreet, på latin Betula som er det hebraiske ordet for jomfruen, svært betegnende for treet som i mange dikt er metafor for en ung pike.

Bjørkeved ble brent og restene etter brannen lagt i vann noen dager, da fikk man lut til rengjøring, med den lille etsende askeresten som lå igjen. Det er denne essensen av lutproduktet som ingen brukte, er det snakk om her.

I legenden om Atlantis legger Platon stor vekt på navnenes betydning. Det var fordi de var gitt i en tradisjon hvor man valgte navn etter betydning, så navnet ble en viktig nøkkel til fortellingen.

Slik var tradisjonen også for de gamle eventyrfortellerene. Vi har ikke lenger den tradisjonen, vi tillegger ikke navn vekt, men vil vi inn i de gamle eventyr og myter, må vi arbeide særlig med navnenes betydning.

Da Askepot mistet sin sko, så mistet hun sin beskyttelse.

Føttene sto for “fiskenes tid”, så da “jomfruen Israel” gikk inn i “fiskenes tid”var hun uten beskyttelse.

Hun var rammet av dommen, ilden, og restene av henne ble spredt i vannet (der fiskene bor, altså blant alle folkene)

Av dette lutvannet er hun den fryktelige, sviende, etsende resten.

Dette ligger i Begges navn. De heter begge aske -pot, eller -ladden.

Så av de makter verden kan fremskaffe, vitenskapens og rikdommens og forfengelighetens makt, er Askepot-ladden den ingen regner med, den man kaster og håner om han/hun prøver seg.

Prinsen har Askepots sko og han leter etter henne som passer skoen.

Dermed er hennes sko attraktiv for stesøstrene. De kapper gjerne av seg både hæl og tå for å få skoen til å passe sin egen fot.

Jeg må tenke på Døperen Johannes, Jesu herold, som sier :”Han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære …øksen ligger ved roten av treet..det hugges ned og kastes på ilden.”

Jeg kan ikke gi en fyldestgjørende utlegning av eventyret, men jeg vil gi retningen for den som er interessert og som kan lete videre selv.

For meg er eventyret om Askepot “Johannesversjonenen” av mytene. Vel verdt å fordype seg i.

Eventyret gir, i tillegg til å være en fremstilling av almengyldig visdom, en skjult fremstilling av, her, den Guds utvalgte jomfru som i fiskenes tid har mistet sin beskyttelse. Hun lider, fornedret, skjult blant folkene, og alle folkene blir utsatt for hennes “lutende” effekt og vi er nå inne i en tid hvor prinsen vil lete etter henne.

Og den han leter etter vil alle være, det er mange som ofrer “hæl og tå”, går på akkord med “det rette” for å kunne “sko seg”!

Vil man kjenne seg selv og sin kultur, er mytene begynnelsen.

Myten er åndens første bevegelse i folkenes språk.

Myten er himmelens befruktning av slektene , de er vårt arvede åndsliv.

Myten er som et guddommelig gen, et frø, som spirer og vokser sin egen iboende  vekst i folkenes historie.

Såmannen er Gud.

Menneskene er jordsmonnet.

Såkornet er ordet, myten om himlenes rike.

I vår kultur er det noen få ulike mytetradisjoner vi forholder oss til:  den greske, den norrøne, den jødiske og den kristne.

Vi kan lese om flere, selvsegt, men det er disse kulturene vi forholder oss til som våre.

Disse fire mytene har  likhetstrekk , men er også grunnleggende forskjellige.

Jeg vil se litt på noen av de i øynefallende ulikhetene og hvordan de ytrer seg i kulturen vår.

Den greske mytologi inspirerer kunstneren i oss.

De vakre fortellingene , med sin detaljrikdom, sanselighet,  og estetikk, inviterer kunstmalerne til å utfolde seg,

og de mange vakre malerier understreker og styrker mytens innhold, og er en del av mytens formidlingsmåte.

Den greske myteverden er tidløs, uten en indre sammenheng, uten begynnelse og ende, åpen og tilgjengelig.

Hver fortelling kan stå for seg som et maleri, og likevel formidle det hele.

Den greske mytens muser trives på lerretet, og egner seg for deres  myke, bevegelige og lette skjønnhetsformidling.

Slik er ikke den norrøne myten.

Der grekeren har skjønnheten og tragedien, har den norrøne myten barskheten og dramaet.

Den stramme, knappe dramatiske fortellerformen er skapt av skaldens kresne kortform.

Dikteren skaper dramaet, det helhetlige epos med tydelig begynnelse og ende, hvor sammenheng og enhet er grunnformen.

Maleren kan ikke bli tilfreds med å hente ut et motiv av denne stillestående, barske myteverden. Han vil, om han søker f. eks å fremstille nornene, gi dem gresk skjønnhet, farger og sanselig detaljrikdom, og dermed mister han den norrøne mytens ånd.

Malerens teknikker treffer ikke mytens helhetlige budskap, tvertom, han endrer budskapet i den ved sin teknikk.

Den nordiske myten søker den dype inderligheten, tankens fordypning og hjertets troskap, fast forankret i handlingens alvor og dåd.

Denne strenge formen henter straks frem den barske humoren, alvoret kaller på spøken og finner skaldens uttrykksform.

Skalden binder fortellingen sammen i versenes lenker, i strenge lovmessige dikteriske strukturer.

Det greske samfunn var små bysamfunn, løst forbundet, mens de nordeuropeiske folk  strebet etter å være en enhet.

Der grekerne åpnet for tragedien, bandt det jødiske folket den som lider til det legende offeret.

Uten kjærlighetsofferet er vi i utakt med vår egen myte.

Da er vi ute av mytens bevarende virke og overgitt til vinningstørsten og dens tomme ødeleggelse.

Den jødiske myten skal ikke males. Den forbyr det selv.

Den jødiske myten synges.

Deres myter er nedtegnet i konsonantenes harde usigelige og  usyngelige lyder.

Man innvies så, fra barnsben av, i vokalenes mysterier.

De lærer hvordan de usynlige vokalene blir en levendegjørende kraft som skaper de harde konsonantene om til et fulltonende kor.

Deres lyttende, skapende og analyttiske kraft kan ikke fanges av maleriet, eller ikke  skaldens uttrykksform er tilstrekkelig.

Sangen derimot, formidler livsprosessene og innvier enkeltmennesket til samhandling med andre.

Sangen er en ubrytelig enhet, den  er tidløs og inneholder samtidig alltidens inndelinger.

Den kristne myten favner dem alle.

Den forener det maleriske og det dramatiske i sin fulltonende åpne sang.

Den er det lille sennepsfrø som ble lagt i jorden og som spirte og vokste til et stort tre.

Himlenes rike er det lille frøet sammenvokset i vår kulturs jordsmonn, hvor de gamle religionene hadde forberedt jordsmonnet for den.

Her vokser det sin egen iboende vekst, og vi synger, maler og dikter til dens ære.

Slik ser vi himlenes rikes mysterium utfolde seg for våre øyne, og kjenner det riktig, enten vi er jøde eller greker.

Når vi vandrer i mytenes verden, og henter frem kjente og glemte glimt av det som var, så ser vi at vår tid er ute.

Mytene har fylt sin bestemmelse og de nye generasjonene lærer dem ikke.

De får brokker og forvridde glimt av allverdens mytologiske vesner gjennom fantacy- og voldsfilmer,  spill og slikt.

Underholdningssektoren stjeler, perverterer og omdikter mytenes sterke uttrykk til en moderne helte-og voldsverden,  for vinnings skyld.

Det er mulig at dette er et nytt kunstnerisk uttrykk for den gamle myteverdenen, og at det bare er jeg som ikke er istand til å følge med på det og forstå det.

Men foreløpig ser jeg denne formen som en trussel mot vår kulturarv, ja, som en monstrøs utgave av den. Som om vår tid søker å fjerne behovet for myter i den religiøst anlagte del av den yngre generasjonen.

Ellers er åpne “mytemotstandere” svært mytologiske i sin oppførsel:

Vitenskapen, i sin moderne skikkelse, er som en kjempe som “dreper” enhver myte den kommer over.

” Hu”, roper den, “her lukter det myter og overtro!”

Også ser den med det ene øye sitt, for å stikke øyet ut på alle toøyde den kan finne.

Moderne mytologi byr på opplysningstidens heltemyter, som f. eks: Galileo og hans teleskop, Franklin og hans drage og Becqurell og hans fotografiske plate.

Vakre og inspirerende fortellinger i opplysningstidens tjeneste, men halve og enøyde fordi de formidler en jord uten himmel.

Så fremdeles setter jeg mitt håp til sennepsfrøet, om det enn er lite, formidler det himlenes rikes hemmeligheter.

Han trakk noen iøynefallende paralleller mellom 9 april og 22. juli og denne sammenligningen har enkelte følt for å argumentere mot.

Begge datoene vil stå som spesielle i Norges historie og begge hendelsene førte til at stortinget nedsatte en undersøkelseskommisjonen for å utrede hvorfor det gikk så galt.

Begge rapporter  peker på en rekke kritikkverdige forhold som storting og regjering har ansvaret for.

Så langt har vi sett at begge hendelser vekker sterke følelser i folk.

Da regjeringen Stoltenberg nedsatte en undersøkelseskommisjon,  ga selve ordet oss asossiasjoner til andre tilfeller med undersøkelseskommisjoner.

Det er jo en uvanlig sak å nedsette en slik kommisjon, ja, faktisk så uvanlig at man straks tenker på de andre tilfellene og sammenligner.

For den som ikke kjenner  arbeidet til  “Undersøkelseskommisjonen av 1945″, vil jeg her sitere noe fra innledningen til bokutgaven for å gi en liten innføring til den som ikke har lest boken:

Undersøkelseskommisjonen av 1945 ble oppnevnt ved kgl. res. av 6. august 1945 i samsvar med stortingsvedtak av 13 juni samme år. Dens mandat ifølge stortinget er:

“å undersøke Stortingets, Regjeringens, Høyesteretts, Administrasjonsrådets og sivile og militære myndigheters forhold før og etter 9 april 1940.”

Til medlemmer av Kommisjonen ble oppnevnt:

Høyesterettsadvokat Gustav Heiberg, formann.

Professor Arne Bergsgård.

Høyesterettsadvokat E.F.Eckhoff.

Professor Ole Hallesby.

Direktør Arnold Holmboe.

Professor Sverre Steen.

Fylkesmann N. Thune.

Instilling I inneholder Kommisjonens 5 første innstillinger som med bilag ble overlevert Stortingets presidentskap 20. september 1946:

I.     Utenriks og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940…

II.    Administresjonsrådet

III.   Riksrådsforhandlingene

IV.   Høyesterett

V.    Fylkesmennene og nyordningen av kommunene 1940

Til Innstilling I hører følgende bilag som gir en mer detaljert redegjørelse for de forhold innstillingen behandler:

1.   Tysklands planer om overfall på Norge.

2.   Kort oversikt over kampene i Norge våren 1940.

3.   Utenrikspolitikken til april 1940.

4.   “Altmark”-saken.

5.   Forsvarspolitikken til april 1940.

6.   Den sivile beredskapspolitikk til april 1940.

7.   Aprildagene 1940.

8.   Norsk politikk 9. april – 7. juni 1940.

Til Innstilling III hører bilag:

9.   Riksrådsforhandlingene. Historisk fremstilling.

Den store undersøkelsen

avdekket manglende beredskap og svakt militær forsvar, ja, rett og slett at det norske forsvaret var grundig nedbygget i mellomkrigstiden. Befalet var redusert, utstyret droppet, tjenestetiden kortet ned, og man hadde ikke tro på militære maktmidler, man foretrakk voldgift og fredsarbeid.

Politikerne, og særlig Halvdan Koht, trodde avstanden til Tyskland beskyttet oss, at man ikke ville frakte soldater helt opp til “lille” Norge.

Kommisjonen avdekket at regjeringen ignorerte de varsler som kom våren 1940, og at man ikke visste hvordan man skulle håndtere invasjonen da den oppsto.

Noe av det første Stortinget gjorde etter at det kom sammen etter frigjøringen, var å beslutte at det skulle nedsette en komite for å granske myndighetenes disposisjoner i 1940.

Selv om man var stolte av motstanden folket organiserte, hadde man en knugende mistanke til landets myndigheter.

I de fleste land ble det nedsatt kommisjoner for å se på hva som egentlig hadde foregått i deres eget land, både i f. eks. Danmark, Nederland, og Storbritannia.

Verdenskrigen brøt ut høsten 1939. Hvordan vurderte myndighetene vår situasjon? Da tyskerne kom, hvordan ble deres håndtering av situasjonen, rent konstitusjonelt?

Undersøkelseskommisjonen arbeidet raskt og grundig. Den samlet dokumenter fra offentlige og private arkiver, foretok avhør i rettslige former og gjennomførte tallrike intervjuer.

Året etter legger de frem et solid dokument hvor faktagrunnlaget for de vurderingene som gjøres er svært grundige.

Man ventet riksrett da vurderingene lå på bordet,  så tydelig var kritikken mot flere regjeringsmedlemmer og stortingspresident.

Etter krigen holdt man rettsoppgjør med enhver politisk motstander og man førte sak mot over 90 000 nordmenn gjennom rettsapperatet, derfor var man trett og ønsket ikke enda flere rettsaker, særlig ikke mot egne rekker.

De mente alle var best tjent med at myndigheten heller bruke kreftene på å gjenoppbygge landet etter krigen.

Man har heller ikke lagt særlig vekt på Kommisjonens arbeid i historieskrivningen etterpå, man har ikke ønsket å forholde seg til den kritikken hverken dengangen eller nå. Få har overhode kjent til den.

Undersøkelseskommisjonen av 1945 har ligget bortgjemt i en av Riksarkivets mange lommer, og ble først offentlig tilgjengelig ved utgivelsen av den i bokform på “familieforlaget as” i 2010.

Enhver historieinteressert bør lese den, og historiefaget bør forholde seg til den.

Parallellene til 22/7 er helt tydelige.

Om krigen var alvorligere og anderledes enn 22/7, er politikernes blanding av unnlatelsessynder, idealisme, naivitet og handlingslammelse den samme.

Og for å si det slik: Vi, folk flest,  bør lese begge undersøkelseskommisjonene! Ikke for å kritisere noen, men for at våre politikere skal vite at vi ser dem.

Vi har sett at de faktisk ikke har lært noe av sin egen historie!

Vi har sett at de, ved å tie om egne tilbøyeligheter, lettere gjentar sine feil!

Så les boken!  Noe bør vi kunne lære av historien om oss selv.

De ønsker å innføre et obligatorisk dannelsesår ved Universitetet.

Et dannelsesår lyder herlig!

Man ser for seg debatter og kurs, sosialt samvær og meningsfulle forelesninger i et helt år!

Dannelse er :

“Den harmoniske utvikling av menneskets evner og krefter ” ifølge Schiller og Goethe og våre store pedagogiske reformatorer, Rousseau og Pestalozzi.

Altså en tidkrevende indre prosess som det er viktig å  bruke tid på!

Studentene, som bærer den økonomiske belastningen ved tapt inntekt og økt studiegjeld , har naturlig nok vanskeligheter med å vise begeistring for et forslag som utvider studietiden med et helt år.

Mener man at dannelse er viktig for samfunnet og særlig for å opprettholde demokratiet, er det et samfunnsansvar å bekoste dette. At elevene ikke ser seg tjent med å finansiere et ekstra år av egen lomme, er lett å forstå.

Lærlinger lønnes faktisk i sin praktiske utdanningstid, slik er det altså ikke med teoretiske kunnskapen.

Og det er noe selvmotsigende i dette, at man etter 13 års utdanning trenger et dannelsesår.

Skulle ikke danningen følge utdanningen, i en naturlig innebygget progresjon? Tar man ikke tid til denne viktige delen av utdanningen underveis?

Sterris og Kirchhoffs kronikk

om dette i Morgenbladet for en tid siden har romstert i tankene, og jeg undres, hva består dannelsen i i våre dager?

Prosessene, å harmonisk utvikle evner og krefter, sier lite om innholdet, altså, hvilke verdier og kunnskaper er det som skal inngå i disse prosessene?

Her er det neppe noe entydig svar, og de ulike utdanningsfagene krever  ulike sett av kunskaper og verdier, men dannelsesprosessene blir de samme.

Dannelse, ordet dufter av historiens mange idealer:

som greske atleter og filosofer, mellomalderens riddere og hoffmenn, kirkens og opplysningstidens idealer, adel og borgerskap, imperalister og kapitaliser, klassekamp og materialisme,  for å nevne noen.

På mange måter er de gamle idealene umoderne.

Hva er de nye idealene  i vår tid?

I kronikken sies det at dannelsesbegrepet i vår tid er uklart.

Man har ikke lenger de gamle idealene og man har ikke satt noe annet i stedenfor.

Fravær av dannelsesidealer ved “vår utdanning” virker helt feil! for hva blir utdannelse uten dannelse?

Er virkelig alle de gamle idealene umoderne?

Og vil ikke fraværet av dannelse gi “et tomrom” som vil fylles av tilfeldig utvalgte idealer?

Og er tidligere tiders idealene helt borte?

I antikkens Hellas  f. eks.

vektla man bl.a skjønnheten.

Kroppen skulle trenes i idretter og  ånden skulle øves ved tankevirksomhet.

Både legeme og  sjel skulle kultiveres og perfeksjoneres. Det var en dannelse som krevde øvelse.

Dette lyder da kjent?

I vår tid er treningssentrene fulle av tilbud, “alle” jogger og idrettene er populære både som aktivitet og  som underholdning!

Ja, du kan tilogmed gå på statlig finansierte idrettsgymnas!

Vi har et vell av skjønnhetssalonger og velværesalonger, et enormt mangfold av skjønnhets- helse og kroppsbyggende produkter, ja, tilogmed  skjønnhetskirurgi!

Er dette en del av dannelsen vår?

Vi liker å tro at vi er kvalitetsbevisste, vi har respekt for den som lykkes, men er det dannelse?

Kanskje det er  dannelse å stille seg kritisk til den veldige opptattheten av skjønnhet og helse?

Og å vise skepsis til den overdrevne mengden av tilbud fra de  komersielle interessene bak dette?

Om du lykkes i å dyrke frem en vakker, veltrent og sund kropp, vil mange, også idag, beundre deg! men vil de regne deg som en dannet person?

Det var en tid man sa at en dannet person hadde lange, velstelte negler.

Å ha lange, velstelte negler,  viste  at personen ikke drev med kroppsarbeid, men åndsarbeid.

Det var åndsarbeidet som var beviset på dannelse :

Bedrev man  kroppsarbeid var man ikke  utdannet, dermed trakk man den slutningen at det å være uten utdannelse var det samme som å være uten dannelse.

Var det rett? Følger dannelsen utdannelsen?

Her kan man selvsagt føre mange argumenter både for og mot et slikt syn, og de virkelig dannede menneskene ville nok bestride en slik fremstilling.

Arbeiderklassen led under dette.

Ikke bare var de de  fattige i samfunnet, men kulturens aktelse hadde de heller ikke.

Ja, så dypt led arbeiderklassen ved å oppleve seg som mindreverdig, at den faktisk skapte visjonen om å gjøre alle arbeidere til professorer.

Bli professor, sier Hernes! Se på sønnen til Trygve Bratteli! Han har klart å bli professor i matematikk!

I enhetsskolen skal alle barn ha like muligheter til utdannelse og dannelse.

Vi tvinger dem til 13 års skolegang.

Tvinger dem til å sitte stille på rumpa og lytte i 13 år, i håp om at alle skal bli høyere utdannet og dermed slippe  “simpelt”  kroppsarbeide.

Blir våre unge dannet i den utdannelsen vi tilbyr dem?

De har sittet så mye at  kroppen lider, de kan ingen praktiske arbeidsprosesser så selvfølelsen lider, de har en fragmentert kunnskap og betrakter åndsliv som “pensum”, derfor forakter de  sine lærebøker og det de har lært slik at etter avlagt eksamen glemmer man “leksen” og selger eller kaster bøkene.

Men en bachelor tar de , likevel.

Om noen av elevene virkelig er dannet, i klassisk betydning av ordet, skyldes det neppe utdannelsen.

Den åndelige dannelsprosessen er meningsløs for mange, fordi vi  ikke lenger har en offentlig mening om sjelen og ånden.

Sjel og Ånd forbindes med “pensum” i kristendomsfaget og lider samme sjebne som de andre fagenes lærebøker:  Etter eksamen ryddes lærebøkene bort og man glemmer det som kun var lært for eksamens skyld.

Nå heter det bevisstheten, og man leter etter “Mind in nature”.

Hver kultur har sin forståelse av disse fenomener, men i vår tid skal man ikke erkjenne disse fenomenene, de sensureres og er ikke medregnet i dannelsen.

Siden materialismen og kapitalismen har omfavnet hverandre og gjort felles sak , er det de fysiske tilbudene,  kroppsbygging og helse, som er god “butikk”,  mens sjelen stadig taper marked.

Hva skal “markedet” med sjelelig dannelse?

Sjelen er et heft og en plage i et moderne samfunn!

Den dannede sjel stiller etiske og kritiske spørsmål og drøfter både de personlige og de politiske mål og virkemidler.

Den er analyserende og kunnskapsrik og godtar ikke ukritisk alt et  samfunn velger å gjøre.

Nei, Her er det ingen statsfinansierte filosofigymnas! men man har fremdeles  et lite rom for sjelen, en liten nisje i markedet med ufarlige saker som det lønner seg å tilby sjelen så den kan velge den også:

noen private menigheter, en rekke magiske dingser, stemningsfulle låter, et vareutvalg med aura av mystikk og populære trender!

Det selger, og man kan tillate seg å se ned på dem som handler der. Stakkarne tror de har en sjel!

Ridderens dyder: 

troskap, ridderlighet og mot, hvem bryr seg om det i vår tid?

Troskap var en dyd,  men er den det også i våre dager?

Om man bytter ordet troskap ut med det beslektede ordet lojalitet, så har vi et ideal for vår tid.

Det er viktig i vår tid, å være lojal! både mot arbeidsplassen , sjefen  og partiet.

Mot, derimot,  trenger du bare dersom du ikke er lojal overfor den som gjør urett.

Dersom du varsler om noe som bør rettes på, har du bruk for godt, gammeldags mot, og du må være forberedt på overmaktens knugende motstand.

Derfor vil de fleste i vår tid si at det er klokt å være lojal og dumt å være modig, men noen vil fortsatt verdsette “ridderånden” hos en varsler.

Hoffets dannede nytelse

av det ypperste i landet, deres lukseriøse livsførsel og priviligerte omgang med kunst og kultur, har det noen appell i vår tid?

Ja, nytelsessyken er vår kulturs svøpe! men dannet er den ikke.

Luksusjaget i samfunnet er enormt! Vi løper og kjøper. Bruker og kaster. Skjønt vi  ikke kan nok til å kjenne kvalitet fra søppel.

Vi forlanger å kunne velge mellom 19 ulike nybakte brød, til enhver tid. Ferskdiskene flommer over av mangfold i vareutvalg, for at vi til enhver tid, kan velge et av dem.

Vi vil ikke tenke på at bakeren må bake 18 brød for å kastes og ett til kunden.

Fordi det må bakes så mange brød som bare blir kastet, må mitt brød prismessig kompansere for 19 brød.  Dette fører til at bakeren må skjære ned på råvareprisene  og velge simplere og ofte usunne råvarer.

Så står vi der og velger det billigste av de simple brødene. Slik  er vårt luksusjag, uten dannelse.

Vår luksus består i følelsen man får av luksus ved å kunne velge en blant mange!

Når vi godtar et slikt narrespill, selvom vi derved forringer vår livskvalitet,  viser vi vår tids udannethet! på tross av vår lange almenutdannelse.

Vi vet at vi lager gigantiske hauger av daglig matsøppel i en sultende,  resursknapp verden, men vi ber om enda rikere vareutvalg.

Så, om vi i vår tid forakter hoffets dannelse,  har vi da virkelig ivaretatt og satt i system noen av hoffets elitenykker!

Kirkens idealer

for oppdragelsen av sjelen til  renhet og kjærlighet, og opplysningstidens sannhetssøkende realisme, er det fremdeles rom for dem?

Vi er blitt materialister! Vi overser, eller motarbeider, kirkens åndelige verdier, men kjærlighet vil alle ha.

Og her sliter vi nok litt i vår tid, for alle vil ha kjærlighet, men her er få til å gi den, og spør man folk så er det svært uklart hva man tenker kjærlighet er.

Opplysningstidens idealer har heller  ingen appell lenger! å utforske kunnskapen for kunnskapens egen skyld er blitt en fremmed tanke. Vi studerer for å få en godt betalt jobb, helst en overordnet stilling. Kunnskapen som sådann er blitt verdiløs for oss.

Vi har forlatt  idealet om å søke sannhet ! vi er blitt strateger som tenker fremover:

Vi vil skape  samfunnet slik vi vil ha det i fremtiden.

Hva slags dannelse og hvilke  idealer fremtiden skal vektlegge, legger vi tilrette for nå.

Slik snakker våre moderne samfunnsforskere.

De bryr seg ikke om hva som var, de er opptatt av å legge premissene for hvordan det skal bli i fremtiden.

En får håpe de som bedriver denne planleggingen er dannede mennesker!

Adel og borgerskap,  deres reproduksjon av kirkens og hoffets verdier og deres samfunnsbevarende virksomhet, gir oss en sum av dannelsen, slik historien har overlevert oss det.

Det var den borgerlige dannelse  og deres idealer som ble lagt til grunn for almenskolen, men hvor ble det av arbeiderklassens opprør,  de revolusjonære idealene, arbeiderbevegelsens storhet og kraft?

Hvordan kom de til uttrykk i utdanningen?

Man samlet seg om de demokratiske verdier og den kritiske tenkningen og den kirkelige oppdragelse.

Nettopp, dette kompromiet, denne demokratiske enigheten i norsk politikk, har hatt stor betydning i oppdragelsen:

Alle skulle få del i dannelse ved utdannelsen!

Det var ikke bare de rike og priviligerte som skulle få kunnskaper og dannelse. Arbeideren og borgeren skulle læres opp til samme dannelse og dermed ha like muligheter i livet.

Slik opplever vi i vår tid at tidligere “fiender” samarbeider.

Imperialismen, kapitalismen og arbeiderklassen

samarbeidet om å danne vårt moderne europa.

Imperialismen, dette engelske herrefolksidealet, fortsatte desverre, sterkt pådrevet av Europas fagbevegelse, inn i vårt moderne lovverk.

Når de sammen utformet vår fellespolitikk ! og dermed også vår handelspolitkk overfor U-land, den tredje verden, sørget de for i lovs form, først og tydeligst utformet i Roma-traktaten, å fastholde de imperialistiske idealer “til evig tid”.

I lovs form formulerer vi vår rett til å utnytte andre.

I dette samarbeidet ser vi at arbeiderklassens revolusjonære side er dempet, vi ser at den samhandler og representerer de såkalte “borgerlige” idealer.

Europa har gjort en underlig erfaring:  de ble ikke kapitalsterke ved å utvikle kapitalismen og dannelsen har ikke fulgt utdannelsen.

Dannelsen, den klassiske dannelsen,  representerer fremdeles et klasseskille, men få snakker om det.

Man har ikke , gjennom 13 års skolegang,  klart  å gi alle dannelse.

Hvor finner vi dannelsen i vår tid?

Vi finner den som et forlatt emne  i utdannelsen, som et gjenglemt ekko i oppdragelsen, som en sten i skoen for industri og samfunnsplanleggerne og som et underlig og latterlig fenomen som en sjelden gang opptrer i det offentlige.

Men skjult i vårt  utdannelsesløp er de med de høye karakterene, de som når til topps i Kunnskapsløftets krevende målsetninger, de som har fått, i vuggegave,  en rik og harmonisk mulighet til oppøvelse av det Hernes’ke menneske!

Det er ca fem prosent, kanskje,  i følge deres egne planer.

De senere års skolereformer

viet dannelsen stor oppmerksomhet.

Man ønsket å skape et gjennomarbeidet alternativ til dannelsesidealene  for  å kunne svekke betydningen av skolens kristne formålsparagraf .

Først og fremst skjedde dette ved “Hernesreformen” på 1990 tallet.  Hernes’ dannelsesvisjon er svært utførlig og godt beskrevet i “Broen”.

Dette skriftet fikk god mottagelse!

Arbeiderbevegelsen hadde formet sitt menneskeideal, og dette skulle alle barn i landet formes etter.

Nå ble ikke utførelsen av dette etter forventningene, barnas virkelighet var ikke slik den skulle vært, etter Hernesmodellen.

Nåværende reform, ” Kunnskapsløftet”,  gir oss, om enn noe skjult,  almenskolens nye dannelsesideal.

Forskjellen mellom disse to reformenes idealer og mål,  burde belyses og debatteres.

Hernes beskriver idealmennesket med dets fantastiske evner og muligheter, og de menneskelige kvaliteter og målet for dannelsen ble sterkt vektlagt.

I “Kunnskapsløftet”  kalles mennesket “humankapital”,   en arbeidskraftsvare  som plikter å gjøre seg selv etterspurt på arbeidsmarkedet.

I denne noe pussige verdivurderingen, er det lite rom for personlig dannelse, det personlige  ansvar gjelder her å lykkes i å være en arbeidskraft slik markedet etterlyser den.

Her er det vanskelig å få øye på noen høyere verdier enn arbeid og lønn, og med slike verdier øverst er korrupsjon en logisk følge.  Vi bør drøfte denne sammenhengen grundig, for korrupsjon er svert ødeleggende for et samfunn.

Det er sterke motsetninger i synet på mennesket og på hva dannelsen skal gå ut på,  i våre to siste skoleformer, og enda en ny er under utforming:

I NOU 2000 uttalte Tora Åsland

seg om dannelsen, i forskning og undervisning, at vi må komme videre enn til de klassiske definisjoner:

“En moderne diskusjon om dannelse må derfor se videre enn de klassiske idealene. Den må forholde seg til de helt spesielle utfordringene vi står overfor som mennesker og som fellesskap i et moderne kunnskapssamfunn, og enten vi tilføres våre dannelseselementer gjennom det å kunne eller det å duge. Viktige stikkord her er kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke. Da kan vi fortsette debatten om nytte og dannelse, eller om nyttig dannelse.”

Vi ser at hun setter kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke som de overordnede verdier for kommende generasjoners  dannelse.

Det er viktig å være klar over hvor våre moderne planleggere vil med reformarbeidene sine.

Sterri og Kirchhoff peker i sin kronikk på det udefinerbare ved dannelsesbegrepet og at de såkalt dannede, i kraft av sin høye utdannelse, ofte er svært  autoritære i stilen.

Studentene hevder at dannelsen er en privat sak og altfor viktig til at utdannelsen skal tukle med den.

Dannelsen vil elevene selv besørge på sin måte.

Mens professorene kjemper for dannelsesfaget, kjemper studentene for karakterfrihet i de to dannelsesfagene ex.phil. og ex.fac., for studentene selv ser ikke nødvendigheten av fagene. De ser nødvendigheten av en rask gjennomseiling for å tape minst mulig i sin private økonomi.

Begge parter er likevel enige om at dannelse er en personlig utvikling hos mennesket som leder til aktivt borgerskap, etisk bevissthet og kritisk refleksjon.

Ordet dannelse kommer fra det tyske ordet “bildung” som betyr å gi stoffet en form etter et gitt mønster.

Tora Åsland har satt mønsteret for fremtidens utdannelse frem:

Kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke er de verdier kommende generasjoner skal dannes etter.

Da gjenstår det bare å se hva professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic tenker om dette i sin nye bok.

Det kan kanskje bli noe debatt om dette i det offentlige rom?

Les om boken :

http://www.universitetsavisa.no/forskning/article11492.ece

Dette er  betegnelser brukt om Georgias store heltinne i Middelalderen.

Hennes historie, og Hamsuns fabulerende gjendiktning av hennes historie, er forbausende aktuell.

Rammene om dronningens liv kan være eksotiske og avleggs, men det flerkulturelle Kaukasus hun hersket over,  bød på konflikter som vi kjenner oss berørt av i dagens flerkulturelle Europa.  Det er særlig møtet mellom kristen og muslimsk tro og livsførsel,  og spørsmål vedrørende en kristen eller en muslimsk stat, som gir de gamle beretningene nytt liv.  Den 22/7 fikk vi smake ekstremvarianten av politisk handling knyttet opp til dette temaet.

Da Hamsuns reiste i Kaukasus, rett før år 1900,  ga han oss, i reiseskildringens form,  korte glimt av den historiske dronning Tamara.  Men det ble ikke med det.  Beretningen om den sterke kvinnen levet videre i hans diktersinn og ble til et skuespill som utkom i 1903.  Det er 110år siden, men skuespillet har fått ny aktualitet.

Boken “I eventyrland”  forbereder oss på det kommende skuespillet med slike små hint:

…” Her står riktignok ennu rundt om i Kaukasien ruiner av kirker fra dronning Tamaras tid (1184 – 1212) og her er også yngre kirker; men muhammedanere i mere eller mindre grad er en hel del kaukasiere den dag i dag…..

…vi kommer til en uhyre borgruin av sten og ler, et kaos av murmasser. Murene er sprukne, men noen av dem rager ennu kanske halvhundre meter op; to av de mange fløyer synes å ville ramle ned hvert øyeblikk. Kanske et av dronning Tamaras mange palasser rundt omkring i Georgien og Kaukasien. ….

…..Vi ser hav nede til høyre, Sortehavet. Batum ligger i en sumpig og usund men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høyt oppe er bjergene hist og her avbrændte  og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger……….Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner ennu på ruinene av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog….”

Før jeg presenterer skuespillet, vil jeg referere

historiens versjon av dronningen, slik den ortodokse kirke fremstiller henne:

Kong Georg III og dronning Burdukhan av Georgia fikk i 1166 en datter, Tamara.  Kongen sa at hun skulle dele trone med ham fra den dagen hun fylte 12 år. Og slik ble det. Far og datter hersket sammen i fem år inntil Kong Georgs død i 1184.

Tamara bar tittelen Konge og Kong Tamara ble,  etter farens død,  enehersker over Georgia.

Hun innkalte til kirkemøte og talte til de geistlige med visdom og ydmykhet:

…” Døm rettferdig, styrk det gode og fordøm det onde. Begynn med meg.

Dersom jeg synder skal jeg dømmes, for den kongelige krone er ovenfra,  som et tegn på den guddommelige tjeneste.

Tillat ikke de mektiges rikdom, eller folkets fattigdom, å hindre dere i tjenesten.

Dere ved ord, jeg ved gjerning,

dere ved bønner, jeg ved loven,

dere ved oppdragelse, jeg ved utdannelse vil ta vare på de sjeler Gud har betrodd oss.

Sammen vil vi fastholde Guds lov, for å unnfly evig fortapelse,

dere som prester, jeg som hersker,

dere som det godes forvaltere, jeg som det godes vokter.”

Kirken og det kongelige hoff valgte en frier til Tamara. Det var Yuri, sønn av Prins Andrei Bogoliubsky.  I Georgia ble han kjent som “Georgi Russeren”, Georg Rusi.

Han var vakker og en dyktig og tapper soldat.

Under hans kommando var georgierne seierrike, men ekteskapet med Tamara avdekket at han også hadde rå og brutale karaktertrekk. Han drakk seg ofte full og oppførte seg dårlig og umoralsk.

Tamaras hoff forviste ham deretter til  Konstantinopel, generøst lønnet.

Det var mange Midt-Østenherskere som ville gifte seg med den vakre Tamara, men hun avviste dem alle.  Hoffet insisterte på at hun måtte sørge for å bevare dynastiet, derfor gikk hun med på å gifte seg for annen gang, men denne gangen bad hun sin tante velge en passende mann til seg. Mannen hun valgte het Davit-Soslan Bagrationi og var en etterkommer av Kong Georg I.

I 1195 ledet Abu Bakr av det persiske Aserbajdsjan, muslimene til kamp mot Georgia.

Under sin kommando forberedte hun hæren til kampen ved å feire en kristen fest. Alle, selv de fattige,  la ned arbeidene sine for å delta i bønn.  Før hun sendte  soldatene i kampen sa hun til dem:

..” Mine brødre! tillat ikke deres hjerter å skjelve for den tallrike fienden, for Gud er med oss.   Stol på Gud og vend deres hjerter til Kristi kors….”

Så gikk hun barbent opp i fjellet til Metekhi Kirken til Theotokos(Maria, Guds mor). Der la hun seg på kne ved alteret og ba uten opphold til hun fikk melding om seier for Georgias hær.

Etter dette seiret de flere ganger over tyrkerne.   Georgia var blitt det politiske overhodet for både kristne og muslimer og mange så på Georgia som en beskytter for hele Kaukasus.

Dette bekymret den Islamske verden.

Sultan Rukn al-Din var overbevist om at en samlet muslimsk styrke var avgjørende for å få makten i regionen.

I 1203 marsjerte han mot Georgia med en enorm hær.

Han sendte et bud til Tamara om å overgi seg. Dersom hun overga seg,  og tok den islamske troen, lovet han å gifte seg med henne, men dersom hun holdt fast på kristendommen ville hun bli en av de mange kvinnene i hans harem.

Dronning Tamara svarte:

” Ditt forslag tar i betraktning din rikdom og hærens størrelse, men du regner ikke med den guddommelige avgjørelse.Jeg setter ikke min lit til hæren eller til verdslige ting, men til Guds høyre hånd og den mangfoldige hjelp av Kristi kors, som du forbanner. Guds vilje – ikke din egen – skal skje, og Guds dømmekraft – og ikke din – skal herske. “

Tamara vant en enorm seier, ikke bare for Georgia, men for hele den kristne verden. Hennes ydmykhet og visdom ble forbilledlig.

En natt hadde hun en visjon. Hun så en trone av gull besatt med juveler.

Da hun nærmet seg tronen for å sette seg på den, ble hun stoppet av en gammel mann. Den gamle var kronet med en glorie.

“Hvem er mer verdig enn meg til å motta en slik ærerik trone? “spurte Tamara.

“Denne tronen er bestemt for din tjenestejente. Egenhendig sydde hun messedrakter til 12 prester.” svarte mannen.

Da Tamara våknet begynte hun øyeblikkelig på arbeidet med å sy messedrakter til 12 prester.

Dronningen arbeidet hardt og sparte seg aldri.

Engang hun kledte seg til fest, meldte det seg en tigger som ba om almisse. Hun ba ham vente mens hun festet et rubinbesatt belte rundt livet. Da hun kom ut, var tiggeren borte.

Dronningen ble fortvilet, for å nekte den fattige almisse er som å si nei til Kristus selv.

Øyeblikkelig tok hun det verdifulle beltet av og ofret det til de fattige.

Dronningen var raus mot de fattige og mot kirken. Hun støttet  byggingen av mange store kirker, både i Georgia og langt utenfor Georgias grenser:  i Palestina, Cypros, Grekenland,  Bulgaria, Makedonia,  Romania, Constantinople og enda flere steder.

Den ortodokse kirke kaller henne St. Tamara. Det er i år 800 år siden hun døde.

Hamsuns skuespill

Handlingen er lagt til hennes samliv med den første ektemannen, og samtidig er rammene for dramaet fra den tid hvor hun hersker over både muhammedanere og kristne.

Slik fremstiller han, i dikterisk frihet,  hennes liv og virke i et tre dagers sjebnesvangert spill.

Hennes første mann, Giorgi, viser sin fortvilelse over at dronningen overser ham og sitt ubehag ved å være sin kvinne underlegen.  Hamsun har sympati for ham og lar ham utvikle sine “onde” planer, som vi forstår skal tjene kjærlighetens hensikt, men som innebærer en betydelig risiko for dem alle.

Det andre dramatiske elementet fremstilles ved krigsfangen, Khanen av Tovin, som Giorgi har tatt til fange. Det er møtet mellom de to herskerne, en ung kristen dronning og en ung muslimsk khan, som er hovedtemaet i stykket.

Kirkens menn, abbeden og prioren, bistår med råd og samtale. Dronningens tjenerinner, særlig Fatima,  som også er muhammedansk krigsfange  bidrar til å øke dramatikken.

Stykket har tre akter, en for hver dag,  hvor Hamsun gir oss en dyptgående innlevelse i temaet.

Han gir oss en herlig tolkning av Tamara, og man merker løytnant Glahns ånd spøke i alle de store karakterene. Det  er interessant å se hvorledes Hamsun behandler og menneskeliggjør de religiøse spørsmålene i stykket.

Her er en liten smakebit fra Prins Giorgis onde plan:

Prins Giorgi: Jeg har ingen annen enn deg, jeg tror på deg. Du skal bringe Khanen av Kars et brev.

Abbeden:       Jeg vil gjøre det da du ikke har noen anden som du tror på. Men betenk deg, Prins Giorgi.

Jeg bæver for deg at du søker med lys og lykt efter din undergang.

Prins Giorgi: Så være undergangen meg velkommen. Jeg gjør det i min nød.

Jeg har betenkt meg i mange mørke år og gjør det ikke mere.

Eller har du i hele din lærde hjerne et andet råd for meg?

Abbeden:       Det er en farlig plan. Men vil du være konge må du våge meget.

Prins Giorgi: Konge? Jeg vil ikke være konge.

Abbeden:      Vil du ikke være konge?

Prins Giorgi: Nei.

Abbeden: Vil du ikke erobre dronningens land og sette deg selv på tronen?

Prins Giorgi: Du feiler. Jeg vil erobre dronningen.

********

Om både språk og ytre rammer er noe fremmede, anbefaler jeg å bruke tid på både historiens og Hamsuns tolkning av Tamara.  Hun skaper dybde i vår ofte lettvinne omtale av kulturelt mangfold.

Fargen var hissig rød, lysende lilla.

På grunn av fargen, som jeg oppfattet som skummel,  ringte jeg legen og fikk raskt time.

- Typisk borreliose, sa legen. Her er nok årsaken til hofteplagene dine. Jeg ser du har vært behandlet  for flottbitt flere

ganger, to ganger på legevakten.

- Men kan det være flott nå i januar?

-Nei, dette er nok annet stadium.

- Jeg tar en blodprøve, men du får begynne med penicilin med en gang.

Jeg fikk en ti dagers kur, tok den og fikk senere vite at blodprøven var positiv.

Det gikk noen måneder, så dukket et tilsvarende utslett opp på høyre lår.

Jeg snakket igjen med legen.

- Men nå er du behandlet! Det er nok!

- Men  dette utslettet viser at jeg fortsatt er angrepet?

- Det har ingenting å si, du kan ikke få mer enn en kur for dette. Den borreliaen du hadde er borte nå.

Slik fortsatte samtalen en stund, med varianter av dette ene poenget:

Jeg trodde ikke jeg var frisk, men legen sa at det var jeg, fordi jeg hadde fått den foreskrevne behandling.

Da jeg gikk sa jeg:

- Så det er ikke noe mer du kan gjøre for meg?

- Nei. Men får du lammelser må du ringe.

Jeg sto noe sjakk matt ute på gaten. Skulle jeg gå hjem og vente på lammelser?

Via bekjente og nettet fant jeg frem til et legekontor som sendte blodprøver til Tyskland. Der ordnet jeg min videre behandling av borreliosen.

Så hører jeg Dag Berild på Dagsnytt 18 snakke om “selvbestaltede eksperter” på borreliose, og “unødvendig overbehandling”.

Han kritiserte Dagbladets mange oppslag om flotten og skrev en kronikk i Dagbladet om dette, undertegnet av ti leger med ulike spesialfelt.

http://www.dagbladet.no/2012/07/06/kultur/debatt/kronikk/flatt/borreliose/22441715/

I kronikken kritiserer han Dagbladets oppslag, men gir ingen informasjon av verdi til oss lesere og pasienter.

Det er vanskelig å forstå at en spesialprodusert uttalelse fra  10 spesialister  ikke har noen informasjonsverdi!

Hovedanklagen mot Dagbladets mange flottoppslag lyder slik:

“…Artiklene virker imidlertid udelt fokuserte på pasienter med langvarige plager, som ikke har fått hjelp av det offentlige og som ENDELIG har fått hjelp av private aktører til å få stilt en lenge etterlengtet diagnose, og fått den behandlingen «det norske helsevesen» ikke forstår at de skal ha. Denne innebærer flere måneder med antibiotikakurer og flere titalls tusen kroner fra egen lomme….”

Siden jeg er en av dem det gjelder, vil jeg gjerne spørre Dag Berild:

1. Er det mer fornuftig å sitte hjemme og vente på lammelser?

2. Blodprøven til Tyskland kostet under 5ooo,- Vet du hva det koster meg i tapt arbeidsinntekt å være syk?

3. Hva  koster det samfunnet å uføretrygde meg? Og å behandle meg som heltidspasient?

4. Kan du , rent konkret, si meg hva jeg skulle gjort?

I artikkelen nevnes det ikke hvilke tester dere bruker i Norge.

Det kunne  være fint å få vite navnet på de testene man kan få her hjemme,  og som man kan få via fastlegen,  særlig på bakgrunn av denne uttallesen i artikkelen, hvor du navngir en test som du sier ikke er godkjent:

“..Det refereres ofte til prøver sendt til utlandet da «diagnosen ENDELIG» ble bekreftet. Særlig har Borreliose Centrum Augsburg vært nevnt. Noen av testene som brukes her er ikke kvalitetssikret til bruk i klinisk diagnostikk. Det vil si at man ikke har sikret at svaret testene gir sikkert kan sies å være utslag av borreliainfeksjon, eller at testen gir samme svar hver gang…”

Det virker påfallende at du gir en så sterk kritikk av de private aktørene, uten å navngi de godkjente testene:

“..Når det gjelder testene, er det blitt et mantra i media at legene ikke kan finne borreliainfeksjon ved hjelp av de antistofftestene som brukes i Norge. Sannheten er at disse testene er de samme som brukes og er anbefalt i resten av Europa. Om man sammenholder sykehistorien med prøvesvarene og i tillegg supplerer med nye tester der man fortsatt mistenker borreliose, men den første testen er negativ, kan man med høy grad av sikkerhet slå fast om dette dreier seg om en borreliainfeksjon eller ikke…”

Tilsist vil jeg spørre deg:

Hvilken dokumentasjon bygger man på når man gir en tidagers kur.

Jeg ba pent om mer, fordi jeg fikk dette utslettet tilbake, og fordi de fysiske plagene fortsatt var der.

Er det  enighet i Europa også om behandlingen?

Eller er norsk begrunnelse for tidagerskuren diktert av andre hensyn enn sykdommen, slik det kan virke i din artikkel i Dagbladet:

“..Antibiotika er ikke uskyldige legemidler. Alle medisiner har virkninger og bivirkninger, men antibiotika skiller seg på den måten at det ikke bare har bivirkninger for den enkelte pasient, men også for miljøet rundt dem ved å utgjøre en drivkraft for antibiotikaresistens. Dette er et av de alvorligste medisinske problemene i verden i dag…”

Er dette ment som begrunnelse for det norske behandlingstilbudet?

Jeg har full forståelse for et helsevesen som ikke vil bruke av fellesskapets midler på en “kostbar” behandling, men jeg skulle ønske legen hadde informert meg om de  private behandlingsformene man har.

Jeg har, siden jeg fikk påvist borreliose hos fastlegen, lest endel av det som er tilgjengelig på nettet om dette.

Det interesserer meg fordi det berører meg.