per ardua ad astra

I det grå lyset går nissen tur.

Det er ham katten aldri får tak i.

Han piler som en mus, romsterer som en rotte.

Han går der ute,

jeg ser katten bykse forgjeves etter ham.

Jeg anstrenger øynene,

engang må jeg vel få øye på ham, eller en annen,

en av de underjordiske,

en som ikke rekker ned i bakken før grålyset,

og som blir til stein.

Det er i den magiske timen i det grå lyset det skjer.

Det grå lyset mellom mørket og soloppgangen myldrer av liv.

Haren har løpt til sin hule og

uglen har allerede funnet sitt “hjemmested”.

Fuglesangen starter og så er “alle på”.

Reven kommer luntene i fornøyet, leken stil. Man kan nesten se ham nynne på veg til sin faste museplass.

Rådyrene krysser det åpne jordet, tar seg tid, spiser litt og lytter nervøse og glade til morgenbruset.

Elgen står i skogholtet og tygger,

og jeg sitter her og titter på dem gjennom vinduet.

Jeg har satt på kaffen mens jeg følger med på hva som skjer her i verden.

Jeg dyrker jorden

og deler mitt brød

og jorden er fruktbar

og frukten er søt

og grøden er sangen til jordens pris

den synger at

jorden er paradis

…

Og elvene i Paradis

løper hvor de vil

og vanner glad

den som vil ha

litt kunnskap fra et kunnskapstre

og evig liv fra livets tre

ja, herren selv vil øse ut

av livets vann fra Herren Gud.

Jeg står på stranden ved havet.

Verdenshistorien

er lest.

Verdensreligionene

er levet.

De ensomme sterke roperne har ropt sine ismer.

De store ødeleggerene

har gjort sine ødeleggelser.

Jeg legger turbanen på stranden

og venter.

Du kommer snart.

I tausheten

tok du adskiltheten

trettheten

angsten og den dødelige sorg

tomheten og all ond vilje.

Du tok det.

Dine hender, rygg og skuldre var nedlesset

da du bar det bort.

“Jeg kommer snart tilbake.”

Sa du.

Jeg roper til deg fra hagen.

Vi, ditt skaperverk, roper til deg fra Eden.

“Hva vil du oss?”

Vi ser ditt luende sverd, dine rasende serafer..

Vi gjemmer oss under fikenblader

gjemmer oss

og står for deg i vår adskilthet

og kjenner tyngden av å være skapt av deg

i ditt bilde,

og vi utånder

ikke

men bærer deg

med kraftløse armer,

nakne mot den røde jorden.

Barbent i dyp mose.

Flytende i dypt hav.

Sol og vind mot bar hud.

All naturens sang.

Min elskede, barna og jeg.

Lyset og øyet finner hverandre.

Jeg ser alt.

Jorden er paradis.

…

Torner og ugress.

Miljøgifter og kjøpekick.

Hat og undertrykkelse.

Fattig og rik.

Angst og gråt.

Det ensomme mennesket, det fremmede sinn, det døde blikk, det hatende hjerte.

Jeg puster det inn,

puster inn alt det vi mennesker gjør her i Paradis, og kjenner tyngden av vår skyld, vår usigelige dumhet.

Jeg kveiler den gamle slangen som en turban om hodet mitt.

” du skal snakke til ørene mine.”

Jeg legger tyngden av vår skyld som en kvernsten på hjertet mitt.

“Vi er adskiltheten.”

Så går jeg barbent i mosen.

Den dype tilfredshet.

Som et diende barn

er min sjel i Gud.

…

“SSSsssså ssssøtt!

Mennessskene liker å lage sseg trygge sssmå eventyr.

Hvorfor sssskulle du liksssom være ssspessiell?

Vet du, dette er det ingen som tror lenger, i vår opplyssste tid..

Bevissssss, har du det kansssskje…. Jeg har mange vitenssskaplige motbevisss……

Kjedelig er det ogssså…

Kjærlighet, uæææ!! passss opp! jeg sssspyr …

Gud er forressten ssvært urettferdig…

Hen er en uberegnelig ,gammel fjellgud sssom gjør de grusssomsste ting.

Han er ikke alene på gudemarkedet heller, her er hyllemeter med lignende typer,

utgått på dato ssspør du meg.”

..

Jeg løfter barneblikket og spør,

mens melken triller nedover fra en breddfull munn,

mens jeg lytter med all min sjels glade undring til denne underligste av Guds skapninger:

“Hva vil du meg?”

Jeg har en tro. Jeg har fått den engang.

Jeg har ikke “prestert” den, eller funnet den på selv. Det har jeg aldri kunnet skryte av, som om troen skulle være min fortjeneste.

Men jeg har alltid forholdt meg til den.

Troen er ikke rik på ord. Den er ingen intelligent forklaring på tingene.

Den er heller ikke “min”, som et musikalsk talent er genuint “mitt”. Nei, jeg kan ikke ta troen og vifte med den og si:”Se, her er et av mine talenter”.

Den er mere som en uforståelg gave, som livet selv. Det at jeg lever.

At jeg puster i den klare luften noen år, at jeg ser gresset og gledes ved den grønne friskheten.

Slik er troen. En uforståelig gave, som livet selv.

At Gud er.

At jeg vandrer i gresset og gledes over det som er,

at jeg deler min glede med Gud. At det å dele med Gud er glede , som å puste, som å leve.

At jeg er.

At i Gud er jeg, at alt er i Gud, at Gud er.

At Gud deler med meg.

“Nå skriver jeg opp navnet på det skyllemiddelet du må bruke,” sa tannlegen.

“Det er det beste skyllemiddelet og det gir ikke brune tenner, som de andre skyllemidlene gir.

Husk å skylle to ganger daglig, minst et halvt minutt gurgling etter grundig bruk av tannpirkeren, den i plast som jeg viste deg.

Versågod, her er lappen og husk å skylle munnen godt etterpå , så unngår du sopp bak i munnhulen.”

Jeg kjøpte middelet og startet behandlingen. Jeg var nøye, for tennene mine hadde en tannsykdom som bare kunne holdes i sjakk av dyprens av spesialist og dyktigheten i min oppfølging av pirking og skylling.

Men tennene ble brunere…

Dyprensspesialisten sa:”Nå skriver jeg opp navnet på skyllevannet du skal bruke, både når du bruker denne lille børsten her og når du skyller munnen godt etterpå.

Det er viktig at du bruker dette skyllemidlet og det er det eneste skyllemiddelet som ikke gir brune tenner.

Dette middelet gir ikke sopp i munnhulen, men husk å skylle munnen godt etterpå, uansett.”

Jeg innrømmer at jeg gikk og kjøpte dette middelet også.

Jeg startet samvittighetsfullt opp med dette nye midlet, med et håp om å redusere mørkningen av tennene.

Før neste tannlegebesøk sier jeg til min mann at jeg vil be om hjelpetiltak mot brune tenner. Jeg innså, desverre, at begge skyllemidlene mørknet tennene mine betraktelig. Det kjennes ekstra lumpent mot en nyfødt “ikkerøker” som gleder seg til hvitere tenner som en hyggelig bivirkning av røkestoppen.

“Vil du spørre tannlegen om noe for meg?”spurte min mann. “Spør: Hva har man av innvendinger mot munnskyllevannet Hydrogenperoksid?”

Jeg noterte spørsmålet og stilte det til tannlegen under papirarbeidet ved konsultasjonens slutt.

Tannlegen så ikke opp fra papirene, men etter en taus 15sek. med dyp nyve i pannen sa han:

“Det er ingen innvendinger mot munnskyllevannet hydrogenperoksid. Tvert imot er det de selger på apoteket velegnet. Det har også en blekende effekt på tennene.”

Jeg trodde nesten ikke jeg hørte riktig.

Jeg kjøpte dette munnskyllevannet og til min glede så bleker det tennene litt for hver gang, noe som motiverer veldig til flittig behandling! Det smaker ikke noe, bare vann, så det er behagelig på den måten også.