per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Dag O Hessen undrer seg over at strålingsfrislippet tillates.

Det var full sal under lanseringen den 5. desember av boka «Den usynlige regnbuen – historien om elektrisiteten og livet» på Litteraturhuset i Oslo:

Sakset fra siste blogginnlegg på Flydals blogg:

Både professor Dag O Hessen, biolog ved Universitetet i Oslo, og pensjonert overlege Finn Levy, som i en mannsalder har arbeidet med arbeids- og miljømedisin ved Oslo universitetssykehus Ullevål, var tindrende klare:

– Boka er svært interessant. Advarslene den gir, er det all grunn til å ta på alvor, selv om bokas synspunkter ikke er alment akseptert i fagmiljøene og vil vekke debatt. For tegn på at slike skademekanismer er reelle, er så absolutt til stede og bør sjekkes grundig. Konsekvensene kan være svært store og alvorlige. Det bør føres en føre-var-politikk i stedet for det frislippet av mikrobølget stråling som nå foregår.

I åpningsordene fra forlaget, ved Per Christian Øiestad, ble vekten lagt på den sterke veksten i mikrobølgeeksponering som vi nå utsettes for – uten at noen kan garantere for helserisikoen: Mens vi i dag har litt over 1 000 kommunikasjonssatellitter i bane rundt jorda, er det i USA gitt klarsignal for oppskyting av mer enn 11 000 nye de neste to årene for å dekke bakken med 5G til Tingenes Internett, selvkjørende biler og all verdens andre «smarte» teknologier.

Så fulgte jeg, som har oversatt boka, som er et stort verk på 665 sider: Den er en versjon for vår tid av boka som satte i gang den moderne miljøbevegelsen – Den tause våren. Men nå gjelder det energi-forurensningen:

I 1971 advarte et ekspertpanel slik direkte til USAs president – sitat:

I nær framtid kan energi-forurensningen av miljøet bli i klasse med dagens kjemiske forurensning… og … svak, langvarig eksponering kan bli et kritisk problem for folkehelsen.

Nå er vi der i følge en del rapporter. Kampen om energi-forurensningen pågår nå i rettssaler om smartmålere, i skolers FAUer om WiFi, i USAs senat og rundt i deltstatene om 5G, og mellom borgere og helsebyråkrater kloden rundt om mobilmaster. Og dessuten har økologene så smått begynt å engasjere seg. Et internasjonalt panel av økologer plasserte for ett år siden skader på dyrelivet fra mikrobølget stråling på sin årlige liste over de kommende 15 viktigste miljøsakene.

Det er dette miljø- og helseproblemet som er Arthur Firstenbergs hovedbudskap. Det er dette problemet som han mener vi benekter så massivt – selv om bevisene ligger i dagen – at vi løper inn i en blindgate mens vi heier på det smarte samfunnet. Men Firstenberg formidler dette alvorlige budskapet gjennom interessant historieskriving og et vell av interessante detaljer slik at det er blitt en spennende og utfordrende bok. Her handler det både om mennesker, planter og dyr.

Vi møter store navn som Humboldt-brødrene, Volta, Galvani, Benjamin Franklin og den franske revolusjonære legen Jean Paul Marat, Isaac Newton, og etterhvert John Wesley, Charles Dickens og en drøss flere kjendiser. Vi møter også en mengde forskere, leger og såkalte «elektrikere» som er blitt glemt av tiden. «Elektrikerne» behandlet folk mot allehånde sykdommer og helseplager med elektriske bad og gnister.

Firstenberg viser f. eks. hvorfor mye av dagens tinnitus – som jo nå er en folkesykdom – skyldes radiostøy, og hvordan forsvarets kommunikasjonssystemer kan skape «The Hum» – en konstant brumming som mennesker kloden rundt er plaget voldsomt av.

Perspektivet skifter fra Jordklodens og universets elektriske kretsløp, til Schumannfrekvenser i atmosfæren som gir oss vår biologiske klokke, og ned til elektronenes vandringsmønster på cellenivå og langs kroppens transportbaner for strøm og informasjon. Det store bildet – av et slags elektrisitetens økosystem på alle nivå – bygges opp. Elektrisiteten i våre kropper og i våre omgivelser er Alfa og Omega, og at disse systemene er vare for å bli klusset med. Et utall eksempler i forteller om hvordan det skjer, og hvordan det er blitt utforsket. Fortellingene er utrolig varierte, og handler om alt fra ørsmå ladninger som bringer hamstere inn eller ut av vinterdvale, svake strømmer som kan få muskler som er skutt vekk i krig til delvis å vokse ut igjen, ørsmå variasjoner gir insekter viktige beskjeder eller får dem til å rømme, åpner cellevegger, gjør folk værsyke av pulser fra værfronter, eller syke av samme slags pulser fra mobiler, smartmålere og WiFi – noen akutt fordi de er spesielt følsomme, andre først på sikt når virkningene av lengre tids eksponering kommer.

Vi møter også Bell, Tesla, Edison og Marconi med deres store oppfinnelser, og vi blir kjent med hvor syke disse pionerene og familien ble av eksperimentene de drev med, og om hvordan de elektriske virkningene kan måles helt opp i van Allen-beltet. Vi møter forskning på soldater, solflekker og influensa-pandemiene, og de store sivilisasjonssykdommene, kreft, diabetes, hjertelidelser og fedme – og hvordan disse sykdommenes framvekst kan forklares som resultat av elektrifiseringen av våre liv. Her er mye stoff å kjenne seg igjen i og mye å lære – hva enten man er ingeniør eller medisiner, biolog, frisk eller pasient, men også mye nytt for alle.

Så langt fra min orientering om boka.

Dag Hessen tok på seg rollen som «Djevelens advokat». Hans hovedargumenter var at de påvirkningene som boka handler om, ikke er alment aksepterte, noen av dem er vanskelige å gjenskape i forsøk, og at elektromagnetiske felt ikke er med på listene over viktige faktorer som påvirker natur og miljø i våre omgivelser. Men riktignok, siden alt liv i bunn og grunn er elektrisk, er mulighetene til stede for at man kan påvirkes. At fugler og insekter får navigasjonen sin forstyrret, ville være godt tenkelig, men at EMF i dag er en vesentlig årsak til artstap, var han mer meget skeptisk til. Andre årsaker ser ut til å være mer nærliggende. Men, understreket Hessen flere ganger, dette er ikke hans spesialfelt, og dersom Firstenberg skulle ha rett, er konsekvensene svært store. Derfor er det all grunn til å ta hans advarsler alvorlig og føre en føre-var-politikk. Han var forundret over hvordan man kunne tillate et slikt frislipp av mikrobølget stråling som det som nå foregår.

Finn Levy gjorde det klart at han som arbeids- og miljømedisiner var mest opptatt av el-overfølsomhet, en tilstand som gjerne utløses av kraftige eksponeringer, er svært vanskelig å diagnostisere på et legekontor og som knapt lar seg behandle på annen måte enn å få pasienten vekk fra eksponeringskilden. At el-overfølsomhet er reelt, var han åpenbart ikke i tvil om, selv om denne tilstanden ikke er akseptert av myndighetene som en reell tilstand. Boka burde etter Levys syn leses av alle som har pasienter med symptomer som det er vanskelig å knytte til bestemte diagnoser, og av alle som driver med innføring av teknologi som innebærer mikrobølge-stråling.

Både Hessen og Levy var enige om at «Den usynlige regnbuen» er god som populærvitenskap, vil og bør skape debatt, men at den trass i sin enorme dokumentasjon har forholdsvis lite referanser til nyere forskning, og at den til dels fører belegg med materiale som ikke holder vitenskapelige mål. De ser begge på den som et partsinnlegg.

Deretter summerte jeg opp at vi alle tre så ut til å være svært enige om svært mye:

Firstenberg har skrevet en populærvitenskapelig bok, ikke en biofysisk eller medisinsk vitenskapelig utredning. Boka gir indikasjoner på at noe alvorlig galt kan være på ferde med helse og miljø, og at dette kan henge sammen med menneskeskapte EMF.
Skal man ha endelige bevis, så savnes detaljer og diskusjon av andre mulige forklaringer her og der. Dette innebærer altså ikke at Firstenberg tar feil, bare at det ikke går an – utfra det som står i boka alene – å si med full visshet at han har rett!
I tillegg, og det er kanskje det viktigste, er vi enige om at dagens massive utbygging av trådløs teknologi er i strid med en føre-var-strategi. Og at en slik strategi burde vi hatt. For denne boka gir holdepunkter for å anta at slik utbygging av trådløse teknologier som vi nå bedriver, kan gi vesentlige skadevirkninger – på natur og miljø og på på folkehelsen. Boka gir grunnlag for atskillig grunn for mistanke. Og har Firstenberg rett, er det meget dramatisk.
Jeg omtalte også at boka jo er en historiebok, så det er kanskje ikke så rart at mye av stoffet er gammelt, og jeg viste til basalmedisiner og genetiker Martin L Palls omfattende gjennomgang fra våren 2018 av meta-studier:

Selv når vi bare trekker inn de skademekanismene som er særdeles godt dokumentert, finner vi at menneskeskapte elektromagnetiske felt, selv ved eksponeringer langt under dagens anbefalte grenseverdier

endrer signaleringen i nervesystemet
angriper hormon-systemer
skaper oksidant-overskudd som bidrar til vår tids nye og mest utbredte helseproblemer
angriper DNA-et i cellene på måter som fører til kreft
fører til økt celledød, som blant annet bidrar til lidelser i nervesystemet
reduserer kjønnshormoner, øker sjansen for spontanabort, og skader sædceller
øker kalsium-nivået i cellene, og setter i gang signaler som ikke skulle vært der
Dessuten er det funnet skadevirkninger på hjerte- og karsystemet, virkninger som kan føre til ulike typer demens, og en del annet snask.

Alt dette er virkninger som peker i samme retning som det Firstenberg argumenterer for, og de er alle konstatert i en rekke studier. At noen studier da ikke finner sammenhenger, har ikke vitenskapelig vekt.

I en slik situasjon, nevnte jeg videre, ligger det en slags vitenskapens fallitterklæring i det som nå skjer knyttet til AMS – smartmålere: Vi som har engasjert oss i dette, mottar telefoner og eposter fra folk over hele landet som for eksempel får spasmer i takt med pulsene fra målerne. Det lar seg observere, telle, videofilme, måle. Eller de mistet nattesøvnen da de nye målerne kom, selv om de ikke visst om at de ble installert, eller de er redde for at kreftsvulsten som nå holder seg i ro, skal sette i gang og vokse, slik man har funnet i flere studier at EMF-eksponering kan virke.

Strømselskapene har omsider skjønt at dette er realiteter. De har begynt å famle seg fram og gjør om på sendemønstre, pulshyppighet og på antenneplasseringer. Men Helsedirektoratet sier «Klippe, Klippe» som kjerringa: «Ingen leger får lov å si at det går an. For det går ikke an, det går ikke an, for vi stoler på Statens strålevern.»

Mange leger ser hvor galt dette er, men de kan ikke, eller tør ikke, opplate sin munn om det.

Det er en avsindig situasjon som journalister burde kaste seg over.

Firstenbergs hovedbudskap er at vi må få vekk tabuet, slik at vi kan få en politikk som verner om miljø og helse, og presser ut teknologier som gjør folk syke.

>Det kom til slutt et knippe innlegg fra salen. Et par kommenterte om sine møter med Statens strålevern, der det hersker en kultur som totalt benekter enhver ikke-termisk virkning, samtidig som det er mer enn klart at de ikke har faglig kompetanse, og kun administrerer et regelverk. Dette var kommentarer fra folk som selv over tid hadde gjort et grundig arbeid med å sette seg inn i forskningen og i kunnskapsvurderinger foretatt internasjonsjonalt.

Et par andre handlet om opplevde, sterke skadevirkninger fra elektromagnetiske felt. En ganske sterk videosnutt om dette finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=9AuA5hIDZio

Tilstede i salen var både flere leger og enkelte med lang erfaring i framskutte posisjoner innen kraftbransjen og telekom.

Video av boklanseringsmøtet vil komme på YouTube.

Einar Flydal, 6. desember 2018

https://einarflydal.com/2018/12/06/biolog-dag-o-hessen-underlig-at-stralingsfrislippet-tillates/

Jeg finner dette interessant og sterkt urovekkende, og takker Flydal for hans grundige informasjon. Veldig spennende at våre hjemlige forskere og fagfolk begynner å se på dette, og kan lede an i samfunnsdebatten!

Reklamer

desember 9, 2018 Posted by | Bøker, Bloggroll, Blogroll, Etikk, historie, natur og dyreliv, politikk | Legg igjen en kommentar

Han har åpnet perleporten….en meditasjon.

Fred Blom skrev i 1917 en vakker lovsang som på folkemunne går under navnet «Han skal åpne perleporten».

Uttrykket «perleporten»  er malerisk, det fester seg lett i sinnet og danner bilder.

I åpenbaringsboken fortelles det om «Det nye Jerusalem» som kommer fra himmelen, som en brud pyntet for sin brudgom. Byen er beskrevet i kap 21, og det heter om den at den ikke har noe tempel og heller ikke sol eller måne, for Gud Herren er selv dens tempel og dens lys. Det dreier seg altså om «Gud immanent». Det etterlengtede møtet mellom himmelen og jorden, hvor Gud bor hos menneskene.

En hovedsak ved byen er de 12 portene i bymuren(v.21): «Og de 12 porter var 12 perler; hver av portene var en perle….»

Hver port er en perle.

Det er vel en av disse perleporter sangen minner oss på. Det er også det eneste stedet hvor en port sies å være en perle.

Ordet perle er på gresk «margarites», og på hebraisk «peninim». Peninim er brukt som bilde på visdommen, f.eks. i Ordspr. 3.15: …» salig er det menneske som har funnet visdom….den er kosteligere enn perler»…og 8.11….»visdom er bedre enn perler, ingen skatt kan lignes med den»…»å frykte Herren er begynnelsen til visdom…

Visdommen er vanskelig å finne, og det gleder meg virkelig at visdomsboken verdsetter den gode hustru, der heter det blant annet i avslutningskap.: …»En god hustru- hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd….»

Vrengebildet på visdommen er den dårlige kvinnen som pynter seg med perler og gull og kostbarheter, men som ikke frykter Herren….. begge disse kvinneskikkelsene brukes som bilder på folkets og herskerens troskap,  om handel og urettferdig vinning  og i særdeleshet om «jomfruen Israel»s troløshet.

Med GTs informasjon om perler, går vi til Det nye testamentets bruk av ordet «margarites». Her er ordet brukt ved seks anledninger. Ved fire anledninger er det vrengebildet av visdommen som nevnes:  å bruke perler som pynt, handelsvare eller til «ingen nytte»  ved å kaste perlene for svin, mens  Åp.b. 21,21 snakker om det himmelske Jerusalem som er bruden, Lammets hustru. Hun er den gode hustru som er langt bedre enn perler!

For å komme inn i Det nye Jerusalem er alle portene inn dit en perle. Det er derfor av betydning å kjenne litt til hva perlen symboliserer, hva den forteller oss oss om veien inn i byen.

Derfor leser vi i Matt. 13, 45-46 : «Himlenes rike er likt en kjøpmann som søkte etter gode perler, og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.»

Å lete etter og finne en god perle, og å kjøpe den for alt man eier, er likt himlenes rike.

Store norske leksikon sier bl a. om perlesymbolikk: «Perlen har stor symbolsk betydning i flere kulturer…… I buddhistisk symbolikk står den for Buddhas hjerte, altså for visdom og åndelig bevissthet. Dette siste gjelder også i hinduisk tradisjon, mens perlen i islam kan stå for Guds ord. I Kina satte man perlen i sammenheng med det feminine prinsipp, yin, hos grekerne og romerne med kjærlighet og ekteskap.»

Det er pussig at den ikke nevner eksempler fra jødedom og kr.dom, for der vil man finne alle disse symbolformene, men jeg vil stanse litt med hvordan perlen blir til.  I Wikipedia heter det bl.a.: …»Ekte perler dannes gjennom at muslingen utskiller en perlesubstans for å innkapsle fremmedlegemet, fordi det skaper irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans over fremmedlegemet, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen.»

Prosessen er ikke rask og smertefri, helt opp i 50 år kan det gå før perlen er ferdig, det vil si før muslingen er ferdig med å lide. Det lille kornet, fremmedlegemet, smerter, og muslingen kapsler det inn i sine egne stoffer og gir det sin natur.  Sandkornet er ikke lenger et sandkorn, den blitt som en del av muslingen, en skinnende vakker utgave av muslingens perlemor-natur.

Visdom er ingen kjapp og smertefri vei.

Da stiller jeg meg utenfor en slik port, en perleport, og ser litt på ordet «pulon» som brukes for port her. Perlen er jo en port, selve inngangen. det som åpner og lukker.

(Luk.16.20) Her, ved den rike mannens «pulon», ligger den fattige mannen, Lasarus, full av sår, og søker å mette seg med smuler fra den rike mannens bord. Den rike mannen stenger sin port for den fattige. Det virker sørgelig kjent, også i vår tid.

Det neste stedet ordet brukes (ap.gj 10.17) er utenfor et hus i Joppe, hvor apostelen Peter nettopp har et syn fra himmelen. Gud viser ham en duk med både rene og urene dyr, og Gud ber Peter ete. Peter vil ikke ete de urene dyrene, men Gud sier at det han har renset er ikke urent. Da kommer det utsendinger fra den romerske høvedsmannen Kornelius. De banker på porten og ber Peter komme til Kornelius hus og fortelle om Jesus.

Her kommer hedningene, representert ved Kornelius, for «å søke Herren», det er begynnelsen til visdom, det har perlens karakter. Kirkens underlige vekst i verden begynner her. Kirken må ikke forveksles med den politiske maktinstitusjonen som «tok over keiserens makt i romerriket»! nei, «perlen» vokser skjult i muslingens myke lag. Forvandlingen skjer i det skjulte.

Vi vet fra historien, at den første tiden, da både fattige, kriminelle og utstøtte dannet de første menigheter, var en tid med trengsel og forfølgelse. Det var martyrenes tid. Lidelsens tid. Perlens begynnelse.

Neste port møter vi da jødenes konge hadde satt Peter i fengsel.  Herrens engel fridde ham ut av fengselet og ledet ham ut av Jerusalem.(ap.gj.12.13) …» Da han hadde sanset seg gikk han til det hus hvor Maria, Johannes mor var…. og da han banket på porten kom en tjenestejente ved navn Rode…..» historien bør leses, men jeg skal kort nevne at ingen hadde trodd at de skulle få se Peter igjen i live. Historien om Peter er et profetisk bilde på vår tid, hvor trengselen rammer dem som har Peters bekjennelse. Men Herrens engel redder Peter og lar ham «banke på porten til Johannes».

Johannes’ navn er knyttet til «vannmannens tid».  Jeg leser dette slik at Peter er Fiskenes tid og at Herren frelser Peter ut av trengselen i endetiden, og fører ham over til Vannmannens hus.

Det neste sporet jeg finner av ordet  «pulon»(port) er i ap gj.14.13. Paulus opplever på sin misjonsreise å bli kalt for Guder. De hedenske offerprester innen Jupiterdyrkelsen ville ofre til Paulus og Barnabas utenfor porten, de kalte dem Jupiter og Merkur. De hedenske religionene hadde også en offertjeneste. Det var av betydning å ofre utenfor porten. Vi skal se litt på hva det betød (Hebr. 13. 11- 12) ..» for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren; derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

Den kommende, det er Det nye Jerusalem.

Å gå ut til ham utenfor porten, og bære hans vanære, det er den trange port som Bergprekenen sier vi skal stride for å komme gjennom. Det er trengselens tid. Det er den porten vi er kommet til i vår tid.

Og hebreerbr.13 fortsetter med: «….La oss da ved ham alltid frembær lovoffer for Gud, det er frukt av leber som lover hans navn,  og glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud….»

Sangen om perleporten er nettopp  en lovsang om sonofferet: «Han skal åpne perleporten slik at jeg kan komme inn, ti ved blodet har han frelst meg og bevaret meg som sin.»

Jeg har pekt på noen ord fra Bibelen som vitner om perleporten, men jeg kunne også nevne et tegn i Guds skaperverk. Gen 1 sier at himmellysene ble gitt til tegn og fastsatte tider.

Jeg tenker på en astronomisk hendelse  som danner bildet av en vakker perleport på himmelen:

5. februar 1962 dannet fem av planetene en rett linje på himmelen, og den 5. mai år 2000 sto planetene igjen på linje. Om man tegner linjen mellom de fem på rad, slik at de vises som «perler på en snor», får vi et tidsrom mellom de to «stolpene».  Avstanden mellom dem var altså 38 år.

Nå er det pussig nok slik at 38 år er den tiden solen bruker på å vandre sin egen diameter langs ekleptikken. Altså danner de to stolpene en nøyaktig «karm» for solen og viser oss en strålende vakker perleport langs dyrekretsens storsirkel.

Jeg tenker at den porten kan danne overgangen mellom «fiskenes tid» og «vannmannens tid» slik:  5 februar 1962 danner planetene en linje. Da solen begynte å krysse den linjen, begynte den på sin vandring ut av «fiskenes hus» i himmelens storsirkel,  ut av det hus den hadde vært i i ca 2000 år. Da begynte den samtidig sin vandring inn i vannmannens hus.

5. mai år 2000 var solen helt ute av Fiskenes tid og helt inne i Vannmannens tid. Der berører den begge stolpene samtidig så de danner en vakkert ramme for solporten. Denne porten spenner over tidsrommet 38 år.

Så da sangen i 1917 sa: «Han skal åpne perleporten», kan vi i vår tid si: «Han har åpnet perleporten!» Det er et av himmelens tegn.

Men for oss er det ordet om hva dette tegnet innebærer, som betyr noe; det er lignelsen om himlenes rike. Og det er bare en kjøpmann som solgte alt han eide for å kjøpe perlen. Han vandret lidelsens vei for å sone verens synd og slik kjøpte han oss. Vi ser hans vei til golgata og vet vi er dyrt kjøpt og smertefullt dannet for å kunne skinne i perlens glans.

La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende….»

 

 

 

 

 

 

 

mai 29, 2018 Posted by | Bøker, Bloggroll, Etikk, tro og tanke, tro og tanke | 1 kommentar

17.mai 1814.

Vi feirer 17.mai som vi pleier: en deilig vårfest krydret med historikk og nasjonalromantikk.

Slik vil vi gjerne feire dagen, som en gledens dag med «en skål» for den norske grunnloven.

I år har jeg lyst til å hente frem hvordan 17. mai forløp i 1814.

Riksforsamlingen ble høytidelig åpnet 11.april og den 11.mai var alle grunnlovens spørsmål ferdig diskutert. Tiden fra 11.mai til hjemreisen 20. mai, var preget av fest og glede, men også av de grunnleggende spørsmålene Riksforsamlingen stadig forholdt seg til: var selvstendighet eller union det beste for Norge?

Spørsmålet er fremdeles aktuelt, om det nå er en annen union og andre tider. Jeg vil tro at fordelingen av dem som støttet «selvstendighetspartiet» og «unionspartiet» den gangen, er ganske lik fordelingen vi ser i vår tid.

Jeg henter frem tekster fra «Eidsvold 1814» skrevet for 100 års jubileet i 1914. Jeg ønsker bare å gi en liten stemningsrapport fra vår første 17. mai. Kapitlet jeg siterer fra er forfattet av Carl W. Schnitler og Halvdan Koht:

(Jeg har, her og der, latt vår rettskrivning trumfe den gamle språkformen.)

«….Den 11. mai var Riksforsamlingen ferdig med grunnloven. De var blitt enige om på forhånd, at alle vedtak bare skulle gjelde innholdet, ikke formen, og nå valgte de til slutt en komite til å sette alt i god form. De var noe usams, enten de skulle ha to eller tre mann i komiteen………det ble tre: Diriks, Sverdrup og Weidemann. Det var ikke lite arbeid de tre fikk å gjøre; de både ordnet paragrafene i beste rekkefølge og sørget for samsvar og form i hver enkelt paragraf. Det ble 110 paragrafer i grunnloven, og den 16de mai kunne hele verket legges frem i Riksforsamlingen; den godkjente alt som komiteen hadde gjort, og det ble avtalt at grunnloven skulle underskrives neste dag, 17de mai………»

Grunnlovsarbeidet skjøv alt annet til side, men det var et spørsmål som opptok dem alle:

«….kunne Norge verge grunnloven? Kunne Norge holde sin selvstendighet oppe? Det talte de stadig om, seg i mellom, Eidsvolds-mennene, og de voktet på alt de kunne ta varsel av. De svenske styresmenn sørget for å sende inn i Norge alle meldinger som kunne døive(dempe) opprørsmotet, og det som skjedde ute i Europa ga ikke godt håp for nordmennene. Carsten Anker sendte ingen meldinger (fra England), isteden hadde de på Eidsvold midt i april tydelige brev for at England ville hjelpe Sverige til å kue Norge.  En uke etterpå fikk de høre at de forenede stormakter hadde tatt Paris og at Napoleon var avsatt; fra den kanten var det ingen hjelp å vente, – Norge sto alene mot resten av Europa.

Nordmennene fant trøst midt i håpløsheten. De hørte løse rykter fra Sverige at folket var misfornøyde med Carl Johan og at de ikke ønsket mer krig, og rykter fra Europa om at stormaktene og var misfornøyde med den svenske kronprinsen. Og de trodde på ryktene fordi de ønsket så inderlig at det var sant…………

….da Wergeland nevnte krigsfaren( under diskusjonen om verneplikten den 11. mai) sa presidenten, Falsen, kvast: Her er vel ingen som er redde for spøkelser!

Og den 12.mai het det : Mange tror Svensken er for feig til å angripe oss!…..»

De spørsmål som hadde vært vanskeligst å bli enige om, og som derfor var spart til slutt, som f. eks vernepliktspørsmålet, brant i sinnene. Var det bare bøndene som skulle utkommanderes? Eller skulle handel-, handverk- og adelstand også ha verneplikt?

Spørsmålet var om Norge kom i krig ved å trosse Kielfreden.

«…..det som sto igjen for Riksforsamlingen, etter at grunnloven var ferdig, var å gi landet den regjeringsmakten grunnloven krevde… landet måtte ha konge og statskassen måtte ha penger. Pengespørsmålet ble utredet mens grunnloven fikk sin form, i tiden fra 11. mai til 16.mai. …….»

Christian Fredrik hadde allerede i slutten av januar laget sedler uten solid dekning, prinsesedler kalte folk dem.  Riksforsamlingen ønsket å rydde opp i dette.

Igjen hadde «unionspartiet» og «selvstedighetspartiet» ulike meninger. «Unionspartiet» mente at forsamlingen ikke hadde fullmakt til å greie med pengespørsmålet, mens «selvstendighetspartiet» sa at «den som vil hensikten, må også ville midlene!»

Mens grunnloven fikk sin form, forberedte Riksforsamlingen pengesakene. Det var som havblikk før en storm, skrev Wergeland.  Dagene frem til 17. mai raste argumentene frem og tilbake, det dreiet seg om store midler og byrden ville jo ligge på folket.

Man opprettet en midlertidig riksbank, stadfestet de gjeldende skattene for det første året og oppnevnte en finanskomite. ….. «man gjorde et tillegg om at de tyngslene som garantivedtaket måtte legge på folket, skulle bli lignet ut efter den formue hver mann eide….»

«Den 17. mai om morgenen avgjorde de først forskjellige forretninger, og så ba presidenten, det var nå Sverdrup, Riksforsamlingen velge en konge til å ta rommet etter Haakon Adelsteinsfostre og Sverre Sigurdsson. Da prøvde unionspartiet motstand enda en gang. Omsen kom med forslag om å vente med kongevalget enten til Norge får fred, eller til Danmark eller Russland eller England erkjenner Norges uavhengighet, eller til neste storting…..han ville ikke stenge den siste veien til en fredelig løsning med Sverige og han ville derfor vente med regentskapet….

Presidenten svarte at grunnloven foreskrev at regenten i Norge skulle hete konge, og dessuten hadde forsamlingen selv bestemt at kongen skulle velges før den skiltes. Han syntes det var en skam om ikke Norge ville holde frem på den veien det først hadde valgt.  Falsen minte om folkeviljen, slik den hadde fått ord i selvstendighetseden den 25. februar, (Dette var vår nasjons første folkeavstmning!) den måtte de nå fullføre, om det så kostet farer og offer. Rambeck og Jersin talte i samme ånd, og det løftet seg et rop i forsamlingen at nå skulle kongevalget gå for seg.

Presidenten krevde at hver mann skulle si hvem han valgte til konge. Peder Anker ble først ropt opp, og han dikterte til boks (til protokollen) således: Da vi alle er uvitende om vår nåværende politiske stilling i Europa, tror jeg det riktigst og forsiktigst ikke å stemme for noe kongevalg i dette øyeblikket.

Men sekretæren, Christie, protesterte mot en slik stemmegivning, og presidenten støttet ham; det var avgjort at man skulle velge en konge, og Anker fikk velge.

Wedel, Løvenskiold og andre påstod at avstemningen måtte være fri, og Grøgaard ropte: Må jeg i dette tilfelle ikke fritt si min mening, så kjenner jeg ingen ufriere forsamling enn denne det frie Norges Riksforsamling! De andre svarte at valget var fritt, en kunne velge hvem en ville, men en måtte bli nevnt. Det samlet seg en flokk om Anker, og han stred imot det beste han kunne, men på slutten måtte han gi seg, og dikterte videre(til protokollen): Etter at denne min mening var anført til protokollen, fant Riksforsamlingen som lov, at jeg skulle nevne en konge, og velger jeg da naturligvis Prins Christian Fredrik.

Så gikk avstemningen sin gang. Alle valgte Christian Fredrik, men 17 stk. sa som Anker at de bøyde seg for flertallet….»

Presidenten avsluttet kongevalget med disse ord:

« Reist er altså innen Norges enemerker Norges gamle kongestol, som Adelstener og Sverrer bekledte, og hvorfra de med visdom og kraft styrte gamle Norge. At den visdom og kraft, som prydet hine(dem), vårt Hedenolds store konger, også må besjele den fyrste, vi, Norges frie menn, overensstemmende med hele folkets ønske, av taknemlighet og erkjendtlighet i dag, enstemmig har valgt, er et ønske, som sikkert enhver Norges ekte sønn med meg nærer.

Og hele forsamlingen ropte: Gud bevare gamle Norge.

Klokken var da alt over 4 om ettermiddagen, og det ble ikke tid som tanken hadde vært, for alle utsendinger å skrive under på grunnloven. Bare presidenten , visepresidenten og sekretæren (Sverdrup, Motzfeldt og Christie) skrev under, og således fikk da grunnloven dagtallet 17. mai. Denne grunnloven tok disse tre og bragte til den nyvalgte kongen, og Sverdrup leste opp for ham en høytidelig adresse fra forsamlingen, – melding om at grunnloven var ferdig og han selv valgt til konge.

Christian Fredrik svarte: Denne dag er en av de viktigste i Norges Årbøker…Denne dag er den hederligste for meg, for nasjonens tillit kaller meg og min ætt til å håndheve denne grunnlov på Norges trone. Døm selv om de følelser som nødvendigvis må fylle mitt sinn, og tilsteder meg noe tid til modent overlegg, etter hvilken jeg skal meddele Riksforsamlingen mitt svar. Den 19. mai ble det fastsatt at prinsen skulle møte for Riksforsamlingen.

Den 18. mai tok alle utsendingene til å skrive under grunnloven, og de som ikke fikk gjort det den dagen, gjorde det neste morgen. …….prost Hounts fredstilbud til Sverige hadde blitt diskutert og omformulert, og i dag la Sverdrup frem den nye adressen som ble enstemmig vedtatt: Det norske folk, som, løsgivet fra sin ældgamle forbindelse med Danmark, ved sine fritvalgte representanter, har konstituert seg som en selvstendig stat, ser med så megen tillit en glad og lykkelig fremtid i møte, som det i Deres Majestet har vært heldige nok til å finne en regent og beskytter, som ikke tar i betraktning , med fullkommen selvoppofrelse, å forene deres skjebne med vår…….Norge ønsker og håper å leve i fred og god forståelse med andre makter; overbevist om at en blodig krig med nabolandet til sist vil ende med å bli ødeleggende for begge riker…..det norske folk føler seg forvisset om at de mektige stater, som i de siste år har kjempet for å gjengi Europa frihet og ro, ikke vil kunne samtykke i å undertrykke et folk som ikke forlanger annet ennå leve fritt mellom sine klipper, og som, om dette håp skulle slå feil, er bestemt på å foretrekke død fremfor slavelenker.

Det var det siste vedtaket på Riksforsamlingen.

Den19. mai steg Christian Fredrik frem for Riksforsamlingen og avla ed på grunnloven. Så  mottok han den norske kongekronen. Deretter ble Riksforsamlingen oppløst. Da hadde den sittet sammen i 40 dager,

Det var himmelfartsdagen, og alle dro til kirken, som de hadde gjort den første samlingsdagen. Det var en fager solskinnsdag. Våren var kommet i luften og enkeltstående trær hadde de yndigste farger lysende forårsløv og gjøken hadde latt sine første toner klinge.Alt så lyst og gledelig ut. Visselig holdt gamle professor Leganger en måtelig tale, men så kunne de samles ute i prestegårdshagen til et lite festmåltid…om somme skyer drev over himmelen, så var det solskinnet som rådde. Fest og glede, tillit og store voner levde i sinnene.

Den 20. mai møttes alle for siste gang. De skulle sette sitt navn under møteboken. Så holdt de middag og drakk for kongen og for Norge, for samhold og troskap, sang viser som åndet bare varme brodertanker.

Efter bordet gikk de på rikssalen. Presidenten bad at de måtte skilles uten agg til hverandre; for de hadde da alle først og fremst tenkt på fedrelandet. Og kommandør Fabricius fikk dem alle til å lage en vennskapskjede; hver mann ga sin venstre sidemann høyre hånd, og hver høyre sidemann venstre hånd, og så ropte de i kor : Enig og tro til Dovre faller!»

 

Se:

Eidsvold 1814. De første 12 dagene.

 

 

mai 17, 2018 Posted by | Bøker, Bloggroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | Legg igjen en kommentar

Elektromagnetiske felt, EMF, er den største miljøtrusselen vi har i vår tid!

Eksponeringsnivået vi utsetter oss for fra miljøgiften EMF – elektromagnetiske felt – har steget fra rundt 10 til 10.000 mikroWatt per kvadratmeter i byer siden 1970-tallet. På Oslo S kan du oppleve 45.000 forteller Einar Flydal.

Rundt omkring i Oslos gater finner du «hot spots» på 25.000. Økningen har vært eksplosiv både ute og inne i våre hjem.

Einar Flydal har svært god greie på elektromagnetisk stråling. Det har vært hans arbeidsfelt gjennom et langt liv, og han har holdt seg oppdatert på forskning og hvordan andre land handterer dette anderledes enn oss.

Smartmålere, stråling og helserisiko: Alt du ønsket å vite, men ikke fant noen å spørre om

Denne linken er til en video hvor Flydal forklarer hvilke visjoner som har ført til den dramatiske økningen i stråling som skjer rundt oss i dag, hva strålingen er og hvordan forskning presist angir hvordan stråling virker på levende celler.

Jeg vil sitere litt fra nettstedet hans:

«Smarte» målere: Fake news fra Strålevernet

Strålevernets nye brosjyre forsikrer oss at strålingen er så svak at «det spiller ingen rolle hvor mange ganger i døgnet strømmåleren din sender data til nettselskapet». Her har Strålevernet tydeligvis glemt å ta med «HALLO-HER-ER-JEG»-signalene, som bare går mellom målerne, og utgjør hovedmengden av signaleringen. Men la oss legge godviljen til, anta at det ikke er tilsiktet, og konsentrere oss om signalstyrken:

Hvor svake er signalene? Når Strålevernets folk snakker og skriver om at signaler er «svake», bruker de et stammespråk som har tatt meg en tid å avkode:

«Svak» betyr

a) at strålingen er for svak til å skape registrerbar, skadelig varme. Det er den selvsagt når den er under dagens grenseverdier, for det er jo nettopp skadelig oppvarming som grenseverdiene er fastsatt for å hindre.

b) at strålingen er under grenseverdiene. Det er den rimeligvis også, for det skal sikres av fribruksforskriftens krav til maks sendeeffekt.

c) at strålingen er ikke-ioniserende, og derfor per definisjon ikke kan endre på så mye som et elektron.

Dette siste – at ikke-ioniserende stråling ikke kan slå i stykker molekyler og atombindinger – trodde man på tidligere. Det gjelder fortsatt i lærebøkene, men er forlengst forlatt: svake ionebindinger kan brytes lettere, kalsiumkanaler kan åpnes av særdeles svake energimengder, og en rekke andre fysiske endringer kan skje selv ved svært svak stråling. (Se f.eks. bloggpost 11.11.2016.)

…..

Straks Strålevernet for eksempel godtar de godt over 120 laboratorieeksperimentene som demonstrerer at selv meget svak ikke-ioniserende stråling kan åpne kalsiumionekanaler i celleveggene, og i løpet av fem sekunder øke cellenes oksidantproduksjon (Pall 2013, Yakymenko & al 2015), må etaten akseptere at «svak» i Strålevernets forstand slett ikke betyr at strålingen ikke kan skade.

Da må etaten utfra foreliggende kunnskap om sammenhengene mellom celleinflammasjon og helsevirkninger også akseptere at hjerteflimmer, mitokondrieskader, DNA-skader og Roleaux-effekter i blodet er blant de mange mulige utfallene av eksponering for svak ikke-ioniserende stråling. Ja, Strålevernet vil da til og med måtte akseptere at selv el-overfølsomhet og andre nevropsykiatriske virkninger, så som Alzheimers og Parkinsons og autisme er innenfor det mulige og godt forklarlige (Pall 2015).

Strålevernet har derfor som oppgave å hindre slik kunnskap i å bli anerkjent. Det skjer først og fremst – tror jeg – ved at de ansatte dyrker de gamle forestillingene og det gamle stammespråket og verner om skillet mellom ioniserende – og farlig – stråling, og ikke-ioniserende – og derfor ufarlig og «svak» stråling. Og så administrerer de strålevernet utfra dette verdensbildet.

Å vurdere når det er på tide å skifte til et mer moderne verdensbilde, har Strålevernet overlatt til eksterne utvalg av bransjenære forskere og utredere som er så godt plantet i de samme gamle forestillingene at de alltid kommer til samme konklusjon: den forskningen som utfordrer de gamle forestillingene, er det alltid noe galt ved. For det må det jo være. Stadig dukker det opp slike skandaler der lydighet mot dogmene i praksis betyr at helserisiko skjules – i Norge, Canada, Storbritannia, USA, Australia – kort sagt overalt der vi praktiserer ICNIRPs retningsgivende eksponeringsgrenser på 10 millioner mikroWatt per kvadratmeter, mens land med sterke tradisjoner innen stråleforskning og -vern, har lagt seg på en titusendel eller enda mindre. (Se figur.)

…….

Trådløst skaper miljøkatastrofe 1

Her er nr 1 av en serie som summerer forskningsfunn om miljøskader fra mikrobølget stråling – av den typen vi sprer omkring oss fra mobilmaster, WiFi, «smarte» målere, og etterhvert «tingenes internett».

Funnene viser at trådløs kommunikasjon driver bier, humler, spurver, krypdyr, storker såvel som pattedyr på flukt, rammer forplantningsevnen, orienteringsevnen, kommunikasjonsevnen og f.eks. evnen til å bygge reir. Skadeveiene er de samme som for mennesker – pluss litt ekstra.

Høstens valgkamp vil foregå uten at elektrotåka er tema. Det fins intet Miljødepartement som taler insektenes, plantenes, pattedyrenes og froskenes sak. Og Statens strålevern gjentar bare det gamle mantra: «ingen tilstrekkelig sikkert påvist helserisiko». Sjekk selv om du syns funnene er «sikre nok» – og send dem gjerne videre til venner og uvenner, lokalavisa, rådmenn og politikere!

……

Jeg anbefaler å gå inn på siden til Einar Flydal og lese de mange innleggene han har og se videoene der. Han gir linker til all info og forskning han henter inn, samler sykdomshistorier fra el-overfølsomme, har veiledning til dem som vil søke om å slippe «smart-målere» og han kan forklare det vanskelige språket og de uforståelige tallene man benytter i dette fagområdet.

Dette er den største miljøtrusselen/masseutryddelsestrusselen vi har i vår tid!
Allerede har man registrert skader i naturen av 4G mastene som var 10 ganger sterkere enn 3G. Nå vil man innføre 5G innen2020. Den skal være 100 ganger sterkere enn 4G.
Politikerne må fortelle oss hvordan de har utredet konsekvensen av dette og ta tilbake muligheten/retten til å stoppe dette. Hvorfor i all verden ga de fra seg den?!

Jeg lar Flydal stille spørsmålene tilslutt:

Er biologisk liv kompatibelt med de stadig økende nivåene av elektromagnetiske felt (EMF)? Eller for å si det med dagligdagse ord: Kan vi som mennesker overleve all denne strålingen? Er vi bygget for et liv under 24-timers fullkropps bestråling? Er vi immune mot disse signalene, eller spiller vi faktisk med vår planets fremtid som innsats, og setter livet selv på spill? Svarene ser ut til å være: Nei, vi er ikke laget for slike eksponeringsbelastninger fra EMF. Vi er ikke immune. Vi gambler med vår framtid.

august 31, 2017 Posted by | Bloggroll, Etikk, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Hva er ditt gudsbilde?

På verdidebatt har det en tid nå gått en debatt om helvete .

Man strever med å fastholde forestillingen om et helvete med ild og svovel samtidig som man forkynner den kristne forståelsen av en kjærlig Gud.

Dette er tilsynelatende en umulig kombinasjon, men for de fleste kristne er dette mysteriet i Guds frelsesplan.

Jesu rolle i dette er nettopp å kunne føre oss fra «loven til nåden», fra «døden til livet», fra GTs Gudsbilde til NTs Gudsbilde.

Vi må starte med å se på GTs Gudsbilde.

Vi møter Adam som vandret sammen med Gud i sin uskyld, inntill han fikk se sin skyld.

Deretter møter vi Abrams, Isaks og Jakobs Gud. Han som kom med «utvelgelsen, løftet og pakten».

I denne tiden er Gud den som utvelger en ætt til å være Guds særlige eiendom, for at » i denne ætten skulle alle jordens slekter velsignes».

Deretter kom Loven.

Moses møter fedrenes Gud som «en røst fra ilden i en tornebusk», som «ildsøylen om natten og røksøylen om dagen» og som ilden på Sinaifjellet da Gud steg ned på fjellet, formidlet loven og talte til Israels barn «ut av ilden».

5 Mos. kap 4 presiserer flere ganger at Gud talte ut av ilden, av» sin store ild».

Moses måtte stå mellom Gud og folket, fordi de var redde for ilden: «Denne store ild vil fortære oss, dersom vi ennå lenger hører Herrens vår Guds røst må vi dø.»

Videre i samme kap. sier Moses: «…for Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud….»

Det er gjennom hele GT ingen tvil  om at Guds dommer er knyttet opp til Loven og til Guds nidkjærhet for sin pakt, og at disse Guds dommer iverksettes ved Guds ild.

Slik symger Moses om dette i sin avskjedssang til Israel:

«….for en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann….»

Det er ikke Djevelen, eller Satan, som beskrives slik, det er Gud: Herrens herlighet var å se til som en fortærende ild.

Denne Guds ild er det referert til i «loven og profetene», slik at …»mine(Guds) ord blir som ild i din munn….»

Det er Guds dommer, hans ord! som brenner som ild, hans domsord som sendte ild og svovel over Sodoma og Gomorra..

Det er svært mange ord som viser at ilden er Guds kjennetegn i dommen, og jeg vil gjerne vise at dommen er nettopp det som frelser.

Vi skal huske på at Ånden i kristendommen er Guds ild.

Ved den første pinse etter Jesu død  og oppstandelse viste Ånden seg som ildtunger.

Ordet er ild, ånden er ild, og de kommer fra «vår Far i himmelen» som er den samme i NT som i GT.

Han som taler frelsende domsord ut av ilden.

Der, i dommen blir vi enige med Gud i hans dom, og vi tar tilflukt i «mellommannen, Jesus, som gjorde møtet mellom menneskene og Gud mulig!

Johannes døpte med vann, men Jesus skulle døpe med den hellige Ånd og ild.  Og på forklarelsens berg sto nettopp Moses og Ildprofeten, Elias hos Jesus.

Når vi prøver å avskaffe «helvete», kjemper vi mot en myte om at det er Satan og Djevelen som er «de slemme» og som brenner oss med ild og svovel, mens vi glemmer at det er Guds domsord som er deres ende og vår frelse.

Samtidig er det i folkloren mange saftige helvetsskildringer som vi ikke vedkjenner oss.

Vi har kommet noe sent i gang med å avskaffe helvete, for Jesus utsonet Guds brennende ild ved sitt offer. Det betyr ikke at Guds natur er endret, med vi er endret i ham.

Vi frykter ikke Guds dom lenger, men står i den, i ham.

I ham.

Ikke i egen kraft, men i hans navn.

«I ham skal alle jordens slekter velsignes.»

 

Da har menneskene først «vandret med ham i hagen», så kjent på lovbruddet med følgende adskilthet og dom.

Domsordene, Loven,  og deretter offertjenesten hadde som mål : å kunne «være sammen med» Gud Herren igjen. Derfor kalles tabernakelet for sammenkomstens telt.

Så, i Jesu navn leser vi Salomos høysang fra kap.8 :

» ….Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm; for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet; dens glød er som ildens glød, en Herrens lue.»

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

oktober 12, 2016 Posted by | Bøker, Bloggroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, tro og tanke | Legg igjen en kommentar

«Levende lys» av Dag Frøland

Vil dele minner fra en glemt tid, men vi trenger å tenne disse lysene mer enn noensinne.

https://www.youtube.com/watch?v=ykPI4p8fQYA

 

april 24, 2016 Posted by | Bloggroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk | 1 kommentar

Globalistenes behov av ideologer.

Dette innlegget har jeg hentet fra Verdidebatt, fra et av Jan Hårstads mange skarpsynte innlegg!

Jeg har fulgt hans innlegg på Verdidebatt i mange år og håper med dette innlegget å bidra til å gjøre ham ennå mer lest.

Akkurat dette innlegget har jeg tatt hit fordi han her berører et tema jeg er opptatt av.

Jeg har tidligere forsøkt å vise Hernes rolle i å tilrettelegge for de globale kreftene i Norge. Og  hvordan Europas «politiske prosjekt» fra 1952 har vært detaljplanlagt for samme formål gjennom planleggingen av EU.

Jeg savner debatter om konsekvensene av Jean Monnets strategiske grep, å forene  «Kull og stålunionens» interesser med de multinasjonale selskapenes interesser, og hvordan den politiske oppslutningen om Hernes «maktutredning» her hjemme har bidratt til å dreie vår virkelighetsforståelse…… «til å få folk til å velge det de ikke vil»…

Jeg finner det underlig at fremdeles tror de fleste her hjemme at de politiske skillelinjene er «høyre/venstre», de må da snart se at skillene går mellom de «globale/nasjonale».

Jan Hårstad berører dette med sin skarpe iakttagelse av det som viser seg i dagens Europa.

Jeg gir ordet til min gjest, Jan Hårstad:

Stats-venstre.
Globalistenes behov av ideologer.

Som de globalistiske strategene ser det, er det verdens megakonzerner og megabanker som skal styre verden etter at nasjonalstatene er avskaffet. Det er derfor helt riktig det ungarske Viktor Orban idag sier: «Brussel er irritert for at det eksisterer strerke nasjonalstater.» De skal jo vekk.

All elite i Europa-USA idag er tilhenger av dette prosjektet med en verdensregjering,en religion,en verdenshær,den norske i særdeleshet som har jobbet på spreng for å globalisere Norge til tross for at folket sa nei til dette ved to folkeavstemninger.

For å få til alt dette må en ombygge folkenes tenkemåter og instinkter og media er nøkkelen til det prosjektet med avvikling av nasjonen og dens identitet.

I Tyskland har man nå en morsom historie på gang. Venstresidas dagsavis heter Tageszeitung,daglig omtalt som Taz,som naturligvis skryter hemningsløst av at de er en selvstendig og uavhengig avis.

Nå viser det seg at Berlin-Senatet og andre statsinstitusjoner har subsidiert Taz med hele 4,9 millioner Euro. Hvorfor det?

Årsaken til dette er at avisa er ideologer for globalisering. De er for åpnere grenser, for multikulturalisme,immigrasjonisme,islam etc. Riktignok har de lært kunsten å pakke inn disse politiske posisjonene i en pseudo-venstrefraseologi, men i sak er det ingen forskjell.

Flytter vi oss til Norge har vi Klassekampen som er statsstøttet med 38 millioner kroner. Redaktør Braanen er nå fast gjest i celebre middager hos næringslivet og globalistene.

Deres ideologi er politisk korrekt multikulturalisme og de samme tingene som hos Taz: proimmigrasjon,pro-islam og korrekt hat mot NY-FASCISMEN representert ved f.eks Nasjonal Front og andre nasjonal-orienterte partier i Europa. For disse spiller det overhodet ingen rolle at arbeiderklassene,småbønder og middelklasse stemmer disse partiene. I Sverige stemmer nå flertallet av LO-medlemmer for Sverigedemokratene.

Alt dette er helt likegyldig og fiendtlig for media av typen Taz og Klassekampen. Partiet Rødt jobber på spreng for at ingen asylant skal forlate Norge. I det minste må det lange og omstendelige rettslige undersøkelser til.

Konklusjon: globalistprosjektet hadde aldri hatt noen sjans til å lykkes med sine vanvittige Utopier om det ikke var totalt oppkjøp og understøttelse fra «venstresida». Både i Sverige og Tyskland er det slik at det voldelige Antifa omtales med respektfulle ord som «Autonome Linken» og tilsvarende. De er tiltross for alt med globalistene.

Det som kommer til å bli et stort oppgjør i de kommende årene er graden av villedelse og falskneri som media har medvirket til. I mediabransjen overalt i Europa er det krise og humoristisk: selv Dagbladet legger ned kommentarfeltet. En av grunnene er at skriverne der kritiserer eliten i avisa: Simonsen,Michelet,Aurdahl,etc Mistilliten til globalistenes aviser er akutt overalt.

Først nå hostet FRONTEX opp en undersøkelse at etter FN-konvensjonens regler har 60% av asylsøkerne ikke krav på asyl. Sa du det for et halvt år siden var du et rasistisk svin.

Sverige skal sende ut 80 000, men opphavslandene vil ikke ha dem.

Finnland skal sende ut 20 000.

Det morsomte som har skjedd innen norsk globalisme er affæren med direktøren i Statistisk Sentralbyrå,Christine Meyer som attpåtil er gift med fanatikerglobalist Victor Norman.

Fremskrittspartiet forlanger statistikk på vilke nasjonaliteter som sitter i norske fengsler (som også har avdelinger i Nederland da det er fullt her). Til dette svarer direktør Meyer at det er et altfor omfattende arbeid skjønt man i 2011 gjorde sånt.

All innsikt og kunnskap som går imot globalismen skal ikke fram. Det er pressens dilemma nå: hvordan legge lokk på ubekveme sannheter.

Og i den jobben er faktisk «venstresidas» aviser i avantgarden.

Hvem kunne ha spådd dette for noen tiår siden?

Men allerede Ibsen skrev om forvandlingens lov»

Etter dette innlegget spurte jeg Hårstad om å få bruke hans tekst. Samtidig kommenterte jeg teksten litt, slik jeg skriver i innledningen her.

Da fikk jeg dette svaret:

alle de som opptrer på tv som landets superhumanister er styrtrike folk. Jan Egeland tjener 1,195 000 og ingen i ledelsen av godhetsbransjen tjener under en million.

Representanter for tenketankene har også lønninger på over en million.

Ser man på utviklingen i Sverige,som ligger noen år foran oss i forfall,taes pengene til globaliseringsmulitikulturen fra eldreomsorg,pensjonistlønninger og sosiale ytelser,kort det er folk og arbeiderklasse som må forberede seg å betale for galskapen.

40% av tyskerne vil nå ha vekk Merkel før hun ødelagger landet.

I Østerrike har man begynt å skrive om berømte hymner: før het det. «Gotts liebe ist so wunderbar» etc

Nå forandrer pk-folket dette til «AllAHS liebe ist so wunderbar,» (Kronen Zeitung)

Til Søland og enhver: mine tekster kan brukes av enhver som ønsker det.

Skulle noen ønske seg meg som foredragsholder også,er det bare å ringe Jan Hårstad 22 15 28 03.

 

januar 29, 2016 Posted by | Bloggroll, Blogroll, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Hvilken religion har rett?

 

Jeg møter ofte dette og lignende spørsmål: Når religionene gir forskjellige svar, så kan ikke alle ha rett?

Jeg kan bare peke på noen forhold, til ettertanke.
Vi har så ulikt tankegods i ordene vi bruker, derfor tar jeg meg litt tid til å utdype det jeg vil peke på og tar deg med på en liten religionshistorisk reise.

Den begynner slik Bibelen begynner:

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.»

Om dette er religionene enige, men de har hver sin fortelling om hvordan det foregikk.

Man kan jo øyeblikkelig spørre om en religions fortelling er riktig og en annen feil, men nå ber jeg deg vente med den tankegangen til du har lest ferdig, så kan du selv prøve å svare på det spørsmålet.

I Bibelens fortelling heter det bl. a:
«Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år»

I gammel tid var himmelens nattelys det man så når solen var gått ned. (Vi har så mye kunstig belysning at vi knapt husker hvordan nattehimmelen ser ut.)
Disse lys hadde folkene felles!
Guds lys! Han hadde satt dem til å skinne på den mørke hvelvingen, for å gi en fast og trygg verdensanskuelse. De var som en festning, en borg og en by på «det store fjellet», på «Berget det blå.» De formidlet tiden og tegnene, de gudgitte.

Folkene studerte dem.
Hver bevegelse, de ulike posisjoner, endringer og alle fenomener de kunne se, ble notert.
Dette studie av nattehimmelen ga oss bl a tidsregningen.

Hvordan tidsregningen faktisk ble i de ulike folkeslagene er utførlig beskrevet av en norsk professor ved universitetet i Oslo, J.Fr. Schroeter.
Han skrev «Håndbok i kronologi» i to bind(1925), hvordan tidsregningen hos de ulike folk og kulturer ble til, deres likheter og ulikheter. Og alle viser den streben og flid folkene la i disse observasjonene.

Disse studiene var datidens vitenskap.
Gjennom studiet av tid, bevegelse og rom bygget de en omfattende astrologisk verdensforståelse.

Jeg vil nevne noen hovedtrekk ved de astrologiske systemene som vi akter lite på, for vi kjenner nesten bare ukebladversjonen av personhoroskopet.

Himmel og jord hører sammen.

De passer sammen som han og hun i forening. Målet for studiet av himmelen, var foreningen av himmel og jord, gud og mennesket, men foreningen kunne bare skje om man levet etter himmelens vilje. Derfor var iveren stor i å tyde himmelens vilje for menneskene.

Det var ingen enkel og entydig affære.
For ethvert sted på jorden hadde sin referanse i stjernehimmelen. De himmelske lys hadde hver sine karaktertrekk som strømmet ned og utøvet sine spesielle egenskaper på sine gitte områder på jorden. Og uavlatelig var det bevegelse og endringer.

I denne verdensforståelsen er de tidlige naturreligionene.
De kjente hverandres ulikheter fordi de var under ulike stjerneinfluenser, ja , de kunne til og med lese på nattehimmelen om særtrekkene ved andre og fjerne kulturer.
Forskjellene dem i mellom var gitt av himmelens «lys-tale».
De gamle som studerte dette, vismenn, magere eller hva de ble kalt, kunne samtale og utveksle kunnskap om observasjoner, tid og tolkningsmåter ved tall, tegn og symboler. Og alt var underlagt «the sweet influence» av Guds lys.

Den Indiske religionen er den som best har bevart det astrologiske mangfoldet fra gammelt av.
Hos Professor Schroeter kan en lese gudeverdenen ut av planeter og stjerners plass og den tidsregning som fremkommer.
Som han sier om den Indiske tidsregningen, det er egentlig bare en Gud, Brahma,(himmelen) de andre gudene er hans mange uttrykksformer. De utallige indiske gudene er ulike innflytelser, ulike astrologiske karakterer og hvordan de utøver sin innflytelse på sted tid og person.

Astrologien var naturreligionenes streben etter å bringe himmel og jord i harmoni: ved å få
vite gudenes vilje og å gjøre den ved å følge de gode aspekter, og å beskytte seg mot de dårlige aspekter.
Naturen ga loven man levet etter.

En nordboer kunne gjenkjenne og lære av kulturer både fra syd og fra øst, for ingen «tok feil», men alle strevet etter å veve himmel og jord sammen i en harmonisk enhet etter hver sin «ledestjerne».

Så kom det skrevne ord; loven, ordet fra Gud.

Man forholdt seg ikke lenger bare til Guds lys, men til Guds ord.

Moses fikk loven skrevet på stentavler av Gud på fjellet. Andre folk fikk sine lover på andre måter.

På den tiden gikk verden, astrologisk sett, inn i Loven og Offerets tid, det er Væren og Vekten.
Menneskene kunne finne Guds vilje i ordet.

De behøvde ikke se på himmelens lys for å få vite Guds vilje.

De Indiske vismenn laget «Vedaen». Å lage lovboken og å ofre ble viktig for å opprettholde samfunnet med Gud, det var astrologien selv som lærte dem det. Det nye stjernetegnet, Vær/Vekt, krevet lovtekster og ofringer, så i astrologisk lydighet laget de alt klart for hva den nye stjernebilde krevet.
Solen var gått ut av Oksens hus og inn i Værens hus i himmelens storsirkel, Brahma. Denne astrologiske begivenhet skjedde over all verden og innebar store endringer for all verden.

I Israel skulle man ikke lenger stole på himmellysene, men bare på Guds ord.
De fleste andre omliggende kulturer hadde begge deler, som i India, både loven i ord og himmelens lysende tale.

Israel ble den eneste som virkelig ga seg helt inn under Guds ord, loven, og de ble kalt ordets tjenere. De ivaretok hvert ord fra Gud like omhyggelig som andre studerte himmelens lys.

I denne tiden er det Abrams barn, Ismael, Isak og de barn han fikk med Ketura, og deres ætter, blir arabere og jøder og folk videre østover. I Bibelen følger vi ætten gjennom Isak.

Det er fascinerende lesning. Ordets tjeneste. Man bandt ikke lenger himmel og jord sammen ved å studere stjernene, men skrev himmelens og jordens historie i ord, leste opp lovens ord og lovet å leve etter den.

Da tiden kom da solen skulle gå ut av Værens hus og inn i Fiskenes hus, skjedde det over hele verden at man ventet endringer på jorden som var tilpasset Fiskenes karaktertrekk.

Hvordan skulle Gud dyrkes i den nye tid?

I Østen og i Vesten tok man seg Keisere. De skulle ikke bare være Guds stedfortredere på jorden, som kongene hadde vært, men de skulle ha Guddommelighet i seg, selv være en Gud på jorden.

De vise menn i Østerland så i «himmelens lys-tale» at «Gud på jorden» skulle fødes i Jødenes land. Så de dro dit for å tilbe, slik vi kan lese det i Matt.2.

Da Jesus begynte sitt virke, valgte han seg fiskere som disipler, han gjorde fiskefangst-under, mettet store folkemengder med brød og fisk, og ba disiplene bli menneskefiskere. De første kristne brukte tegningen av en fisk som symbol på Jesus.

Hva innebar det nye?

Jesus talte til folket og sa at Guds rike var kommet nær! For Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn!

Jesus sa han ikke skulle oppheve loven, men oppfylle den.

I Fader vår sa han vi skulle be bl a slik: «Skje din vilje som i himmelen så og på jorden»

Slik viste han folket at både naturreligionen og loven var god!

Menneskene hadde to kunnskapskilder å øse av, det skapte og ordet.

Paulus sier det slik:

«…for det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer seg på, å finne Guds usynlige vesen som er åpenbart ved naturen.

Den andre kunnskapskilden er ordet.

Ordet hører til i den «åndelige» dimensjonen av menneskets tilværelse.

Så lovens tid var tiden hvor man søkte Guds vesen i Ordet fra Gud, og det førte til en inderliggjøring av gudsforholdet: «Hvordan kan jord og himmel møtes, vi og Gud, jeg og Gud».

Og man bygget templer for å komme sammen med Gud:

«Jeg skal komme sammen med deg der» sa Gud om Salomos tempel.

Det ble bygget etter modell av et himmelsk bilde, slik Moses hadde fått det på fjellet da han fikk lovtavlene av Gud.

Over hele verden laget de sine hellige bygg som speilet himmelens tale på det sted de var, for å gjøre etter loven. Og de strevet med å holde loven, for loven var deres liv! Og for deres liv ofret de uavlatelig, for å sone lovbruddene.

Jesus sa at han oppfylte loven. Han avskaffet den ikke, for loven var god. Men han tok alle lovbrudd på seg og sonet selv som offerlam all verdens synd og overvant døden.

«Guds rike er nær» sa han. «Guds rike er inne i deg.» «Ordet er deg nær i ditt hjerte og ditt sinn».

Slik brakte han lovens ord inn i hjertene, som såkorn hvor Guds rike skulle vokse frem. All angst for død og dom ble byttet ut med kjærlighetens, nådens og tilgivelsens Ånd.

Så vandrer vi i troen på de ordene han har sådd i våre hjerter, og venter på den tiden hvor Guds rike skal komme og Guds Ånd skal utgydes over alt kjød.

Det er ingen religion som er feil, men alle har ennå ikke kjent Jesu ord slik at de har kunnet glede seg over det, så de befinner seg fortsatt under loven, og i naturreligionens ånd.

Men den som kjenner Jesu ord, kan aldri vende tilbake til lovens tid, som om Jesus aldri hadde levd.

desember 20, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, privatliv, tro og tanke, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Juridiske forpliktelser som folkevalgt og TISA-forhandler

Kan noen svare meg på……

hvordan stortinget vekter ulike juridiske forpliktelser når disse kommer i et motsetningsforhold?

Ved Eus mange og store regelverk, innledes hoveddokumentene med en rekke overordnede hensyn, blant annet at medlemslandene plikter å tilrettelegge for de multinasjonale selskapene.

Dette er små setninger inne i generelle prinsipper for internasjonal handel, og sikkert uproblematiske for de fleste når det gjelder detaljreguleringer av «produkter», selvom vi vet at mye «småindustri»gikk dukken fordi de ikke evnet å legge om etter det nye regelverket.

Hva det norske samfunnet har tapt eller tjent på disse reguleringene, skulle det vært fint å se en utredning om.

Men den gangen innførte vi altså en rekke direktiver som ikke var utformet «av oss og for oss», men av handelsinteressentene og for dem.

Ble det den gangen dvelt ved de juridiske  spørsmål som en folkevalgt representant måtte stille seg? Pliktet han, juridisk sett, å sette hensynet til «norske velgere» foran forpliktelsene til Eøs?

I vår tid, hvor handelsavtaler om samfunnets kjerneområder, de offentlige tjenester, forhandles, melder spørsmålet seg enda sterkere : «Hvem er de folkevalgte juridisk sett forpliktet til å tjene?»

Forhandlerne har forpliktet seg på, ved EØS/EU, å tilrettelegge for «de multinasjonale selskapene», men hvilke juridiske forpliktelser er de pålagt som våre folkevalgte?

Om de personlig i tillegg er inhabile, og forhandler «for oss» på områder hvor de ellers ville vært på «den andre siden» i forhandlingene, får ligge i denne runden.  For først må en se på hva man rent juridisk kan kreve av våre folkevalgte.

Jeg har lett, og ikke funnet svar på dette.

Nei,  selv ikke i dette nyeste dokumentet, St.melding 29 (2014-2015) finner jeg dette utredet, bare hintet til ved forsikringene om at det forhandles med «Norges beste» for øye.

Altså vage hentydninger til at vi skal ha tillit, ikke reellt hva vi kan kreve av våre forhandlere og av forhandlingsresultatene om de skal ha fullmakt til å binde oss i avtaler.

stortingsmelding om globalisering og handel

Er dette virkelig veldig enkelt?

Kan noen henvise til lovutredninger hvor dette er behandlet?

Eller, hvor henvender man seg for å få svar på dette?

november 8, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, historie, Kommunikasjon, politikk | 1 kommentar

Jonas tegn.

Noen vil ha «bevis», og noen krever «tegn»….

Jesus svarte fariseerne som krevet tegn av ham: «En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Profeten Jonas tegn…..»

Det var ikke et nytt tegn Jesus ga oss, men et av skriftene i Bibelen som alle kjente godt, den gangen.

Jonas bok i GT er en kort fortelling, fire korte kapitler, så jeg anbefaler å lese den i sin helhet. Her vil jeg sitere litt fra den og si noe om hva jeg ser av dette tegnet.

Jonas var den første profeten i Israel som ble sendt til hedningene.

Gud sa: » Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og tal for den! For deres ondskap er steget opp og er kommet for mitt åsyn.» Ninive var en stor by ved elven Tigris, en hovedstad i Assur, etter tradisjonen anlagt av Nimrod, sønnesønn av Kam. Nimrod var den første som skaffet seg «stort velde» på jorden, og Ninive skulle være «nin»(sønn)- neveh(bosted)»=> «etterkommernes bosted».

Jonas hadde ikke lyst til å gjøre dette, så han ville flykte bort fra Herrens åsyn.

Han fant et skip i Joppe som skulle til Tarsis, og gikk ombord. v.4 …..»Men Herren sendte en sterk vind ut over havet, og det ble en stor storm på havet, og skipet var iferd med å knuses. (v.5) Da ble skipsfolkene redde og ropte hver til sin gud, og de kastet de ting som var i skipet, ut i havet for å lette skipet. Men Jonas var steget ned i skipets nederste rom og lå i fast søvn. Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvorledes kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje den gud vil tenke på råd for oss, så vi ikke går under….»

Vi gjenkjenner, i disse to versene, fortellingen om Jesus som stiller stormen.

Da var Jesus og disiplene ute på Genesaretsjøen, det blåste opp til storm og disiplene ble redde, men Jesus sov bak i båten. Da gikk de til ham og vekket ham. Jesus stillet stormen og disiplene ble grepet av frykt for ham som hadde makt over vind og hav.

I Jonas bok stilles også stormen:

Ombord på skipet sier sjøfolkene til hverandre: «Kom la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykke har hendt oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas………og de sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, forat havet kan legge seg for oss?…»  Jonas svarte: «Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere; for jeg vet at det er for min skyld denne store storm er kommet over dere.» …… så tok de Jonas og kastet ham i havet; da holdt havet opp å rase. Og mennene ble grepet av stor frykt for Herren….»

Navnet Jonas betyr «due». Duen er et viktig symbol i kirken, som bilde på Ånden.

Da Jesus ble døpt av Johannes skjedde det da han steg opp av vannet : …»og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham….»

Dette vitner alle fire evangelistene om.  Guds Ånd kom ned fra himmelen i en dues skikkelse, og ble over Jesus.

Første gangen vi møter duen, «jonah», er i fortellingen om Noah.

Da dommen var over, og domsvannet sank, sendte Noah ut en due, og hver gang den kom tilbake forsto han at vannet ikke var helt borte fra jorden.

Jeg merker meg at duen (jonah) «kom tilbake» til arken, inntil domsvannet var borte, og at den kom over Jesus da Jesus «gikk opp av vannet».

Kirken bruker også bildet av duen som bygger sitt rede i klippen, et kjent motiv i GT, men i kirken som en allegori hvor klippen er Kristus.

Der, i klippen, i Kristus, ønsker den trette å hvile og den forfulgte å skjule seg, og der i klippene og fjellhulene skjulte kong David seg under striden med kong Saul.

Klippeduen har også den egenskapen at den «vender tilbake», en egenskap som har gjort den kjent som «brevdue». Profeten Esaias (kap.60) forteller om en tid når «Herren bor på Sion og Israel vender tilbake»: …»Løft dine øyne og se…. de samler seg alle sammen, de kommer til deg; dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Du skal se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg; for havets rikdom skal vende seg til deg………. Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?……fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne….»

Gjennom loven og profetlitteraturen er «dommen» at Israel spres blant folkene, og «frelsen» at Israel samles i det lovede land, og duen er et av bildene som brukes på at Israel «vender tilbake».

Duen er også smertens og lidelsens bilde.

Bønneropet om Guds hjelp i sykdom, trengsel, forfølgelse og nød nevnes som kurringen fra en due.

Det er Israels lidelse, de som elsker Guds lov og stadig bryter den. Det er Kristi lidelse, påskens mysterier.

De vakreste bildene av duen er kanskje skildret i Høysangen, hvor duen er kallenavnet  «Salomo og hans brud» bruker på hverandre, slik vi ville kalle «turtelduer».

Jonas, duen, sendes altså til hedningene, men er i mellomtiden på et skip….

Blir vi nå i bildet av duen, ser vi at når Jonas kastes i havet, kastes Guds Ånd, Israel og Kristus i «havet»……og stormen stilner.

Vi kjenner begrepet menneskehavet, og vet at Israel ble spredt i menneskehavet, men Kristus, ble han også det?

Vi vet at han sa » Jeg er ikke utsendt til andre enn Israels hus…», men ved misjonsbefalingen han ga disiplene, ble det disiplenes tjeneste å bringe Ånden til alle folkeslag, ætter og tunger.

Den første som fikk se dette skje var Peter, Jonahs sønn, da han døpte Kornelius hus. Da kom Ånden på dem, slik den hadde kommet til disiplene på pinsedag.

Vi kaller ofte pinsen, Åndens komme, for kirkens fødselsdag. Kirken er i dette bildet «Kristus i folkehavet». Kirkebygningen har også «kirkeskipet» som sitt symbol.

Skriftet om apostlenes gjerninger avsluttes med at skipet Paulus er på forliser, og alle må ut i havet, men ved Paulus’ ledelse reddes alle.

Fortellingen om Jonas, duen, som kastes i havet fortsetter slik i kap 2.:

«Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas, og Jonas var i fiskens buk tre dager og tre netter. Og Jonas ba til Herren sin Gud fra fiskens buk og sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg; fra dødsrikets skjød ropte jeg, og du hørte min røst. Du kastet meg i dypet, midt i havet, og vannstrømmer omgav meg…….Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra dine øine………men du førte mitt liv opp av graven…»

Igjen er det Jesu ord vi først tenker på: Matt. 12.40: ..»..likesom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.»

Slik sier Jesus at han er det tegn Jonas er et forbilde på. Her er «fiskens buk» et bilde på «jordens skjød». Og herfra påkaller Jonas Gud.

Vi gjenkjenner bønnen om hjelp. Den er et hovedtema i Bibelens bøker, i Israels historie, i Jesu lidelse, i kirkens tjeneste og i  menneskes liv. Det er Åndens rop til Gud, en klage, en bønn om hjelp…..som «en dues kurring»….

De første kristne brukte «fisken» som symbol for Jesus, og «fisken» ble derfor også et symbol for dem som fulgte ham, de kristne og kirken. Å være Jesu etterfølger var å «være i bønn i fiskens buk».

Jesus gjorde fiskere til sine disipler, han gjorde undere hvor de fikk store mengder fisk, han mettet dem alle med brød og fisk og han kalte dem til å være «menneskefiskere».

Biskopens tittel og hans fiskehatt  symboliserer denne tiden hvor «Ånden er i Fiskens buk».

Den tiden hvor duen, Guds Ånd, ved Israel og kirken, har vært i menneskehavet, er nå ca 2000 år, og bærer navnet «Fiskenes» tid. Å være i Fiskenes tid er uttrykt i dette «å være i fiskens buk».

Dette stjernetegnet i Zoodiaken etterfølges av «Vannmannens tid», og denne tiden lengtet de andre folkene etter, de tegnet tiden som en mann med fiskeskikkelse, Oannes og Dagon er de «Fiskegudene» vi kjenner best .

«Fiskenes tid» kom etter «Værens tid», hvor ofringen av væren var en hovedsak.  Kristi offer avsluttet den tiden. Når så fiskenes tid er over og Israel vender tilbake og Jesus stiger opp av vannet, vil himmelen åpne seg og Guds ånd komme og utgydes over alt kjød.

Noen religioner avbilder overgangen mellom «Fiskenes tid» og «Vannmannens tid» med «mann med fiskehale». Mytologien om denne tiden er rik, og religionene har sine astrologiske bilder, men det var Jonas tegn Jesus ga oss, og bare det.

Guds ånds underlige vei i folkehavet og i «Fiskens buk»…. her er Jonas, og her er «mer enn Jonas»! Israel, kirken, alle de som hører Guds ord! I Kristus er vi der alle sammen.

Det er lidelsens tid hvor man roper til Herren om hjelp.

Det er mørkets og dødsrikets tid hvor påskens offer fullbyrdes og man venter på oppstandelsen.

Jon 2.11: ..» Så spydde fisken på Herrens bud Jonas ut på det tørre land….»

Dødsriket ga ham tilbake til livet,

Den tiden Jonas var i fiskens buk var tre dager og tre netter. Det er samme tiden som angis for Ninives størrelse : ..»Ninive var en stor stad for Gud, tre dagsreiser lang..»

Ninive er tiden for «etterkommerene» (nin ); det omfatter hele slekten, den kontinuerlige kjede av generasjoner, alt og alle til evig tid.

Og Herrens ord kom annen gang til Jonas, og det lød så:

Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og rop ut i den de ord som jeg vil tale til deg! Og Jonas sto opp og gikk til Ninive etter Herrens ord…….Og Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet. Da trodde mennene i Ninive på Gud, og de ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små…. og kongen i Ninive sa: «…de skal rope til Gud med kraft og vende om fra sin onde vei …og hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det…så vi ikke forgår.»

Da sparte Gud Ninive og ødela den ikke:

«Skulle ikke jeg ynkes over Ninive, den store stad, hvor det er mere enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke kjenner forskjell mellom høyre og venstre, og en mengde dyr!»

Dette tegn ga Jesus oss, Jonas tegn!

august 1, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, Etikk, historie, Kommunikasjon, tro og tanke, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

«Ånden i flasken».

Tankene går til midtøsten med sine eventyr fra «1001 natt» .

Der får den fattige fiskeren en krukke i sine garn . Han åpner flasken, og ut kommer en ånd som dømmer ham til døden. Ved list får han ånden tilbake i krukken og berger livet.

Mest kjent er selvsagt fortellingen om fattiggutten Aladdin. Han føres til en underjordisk verden full av skatter, for å hente en gammel lampe. I lampen bor en ånd som kan kalles frem, og som raskt og overveldende oppfyller alt gutten ber om. Men hans fortelling får jeg komme tilbake til, i dette innlegget er det ånden i flasken som får oppmerksomhet.

Forestillingen om ånden i krukken, og ånden i lampen, stikker dypt i vår kultur, og jeg har forsøkt å finne spor av den i våre kilder.

Først gikk jeg til «Websters dictionary» for å se hva vår språktradisjon hadde av assosiasjoner til ordet ånd, «spirit». Roten for dette ordet er «spiral», «å gro».

Det er livskraften i frøet som ligger i ordet «spirit», og «Webster» sier bl.a. videre om hva vi forstår med ordet «spirit»:

…»det intelligente, ikke materielle, den udødelige del av mennesket….adskilt fra kroppen som den okkuperer…..den vitale essens av noe….. den virkelige mening…….. en veske etter destillering, særlig av alkohol… »

Så for oss er » livskraften i naturen», «essensen av mennesket» og «brennevinet»  forbundet med ordet «spirit». Det uttrykker noe sterktvirkende.

Alf Torps etymologiske ordbok sier om ordet Ånd, som brukes på dansk og norsk, at det alltid betegner et vesen uten legeme og betyr å puste, som i «åndedrett»,  og  livet, som i «livsånde».

«Åndedrettet» og «livsånden» møtes i ordet «utånde», å dø.  Og vi ser at de to ordene, «ånd» og «spirit»,  har noen felles betydninger, og noen ulike.

Tyskeren kaller ånden for «geist», så vet vi det når vi er begeistret.

På hebraisk er ordet for «ånd» «ruach», og dette oversettes til «ånd», «vind» og «pust». På sanskritt er ordet for «ånd» «vind».

Jeg bruker litt tid på dette for å vise hvordan  betydningene av ordet kjeder seg sammen i de ulike språkene, og for å hente frem bredden av innhold vi får gjennom språket.

Så hva har denne ånden i en flaske, eller en lampe, å gjøre?

En «flaske», «a bottle», enten den er en krukke, en skinnpose, eller av mer moderne stoffer, skilles fra andre kar ved at den kan åpnes og lukkes.

I Jeremias 19 sammenlignes en lerkrukke med et menneske og pottemakeren med Gud, og i Salme.119 sier salmisten at han er en «skinnsekk som har tørket ut».

Her er kroppen «flasken» som bolig for ånden. Alt levende, også mennesket, er en slik «flaske» for ånden.

Ordet «ob» er «flaske» på hebraisk, en slik flaske som bærer «familieånden», sier  «Youngs analytical concordance to the Bible».

Det virker kanhende fremmed på oss nå, men det var en felles tanke fra gammelt av, at hver ætt hadde sin spesielle ånd, og vi bruker fremdeles uttrykket «familiens genius».

Ånden på flasken er et uttrykk for ættenes dypeste særtrekk, en essens, som alle i ætten har etter sine «stamfedre» og sine «pater familias». Det er en forståelse knyttet til fortidens fedredyrking.

Professor i de nordiske språkene, N.M.Petersen sier det slik i sin bok «Nordisk mytologi»:

«….Såfremt det nu er sikkert, hvilket det også er, at folkenes opprinnelige ånd åpenbarer seg gjennom deres liv, likesom det i hver slekt ligger noe medfødt, så skal kunnskapen om mytologien også bli av betydning for nutiden, for enhver som vil lære å kjenne og med glede betrakte folkets ånd, og for enhver som vil komme til kunnskap om seg selv gjennom sitt folk……»

I Norden har vi Nornene som bor ved Urds brønn. Urd er fortiden, og Urds brønn rommer himmelen og jordens fortid, det er det opprinnelige som styrer skjebnen i nuet og fremtiden.

Vannet i Urds brønn er hellig og har sitt sted under Yggdrasils tredje rot som er i himmelen, og dette fortidens vann øses hver dag over treet Yggdrasil,  og Gudene møtes der daglig til dom.

Her løftes prinsippet om fortidens ånd opp i de himmelske regioner.

I lys av dette kan vi se til Israel.

Vi ser hvorfor det var viktig å være «Abrams barn»,  en kraftfull stamfar .

Gud inngikk en pakt  med Abram, en pakt som skulle gjelde for ham og hans ætt.  Guds Pakt var en viktig del av deres ættebevissthet. Den utvelgelsen, som uttrykkes ved «Abram, Isak og Jakobs Gud», er stadfestelsen av at pakten fulgte ætten, og hvilken ætt den fulgte.

Som Guds eiendomsfolk mottok de loven,  Guds direkte tale til dem.  Paulus sier at «Guds ord ble dem betrodd.»

Guds ånd, Guds ord, tok bolig i en ætt.

Så da Israel ble spredt blant alle folkeslag, ble deres særlige «ætteånd», Guds ord, spredt med dem.

Det var loven, velsignelsen og forbannelsen, som ble spredt blant nasjonene.

De ble begeret i Herrens hånd som skjenket den sterke «spirit»,  til alle folkene. Og folkene lærte lovens Jahve og hans «vredes-vin» å kjenne gjennom dem.

De var Gud immanent.

Guds ord ble kjød og tok bolig i blant oss, sier Johannes.

I kristendommen er det kommet en ny stamfar, Jesus. Han regnes som en ny begynnelse for alle slekter og ætter, en ny Adam.

I ham er all Guds velsignelse tilstede for enhver, uansett nasjonalitet: «her er ikke jøde eller greker, alle er ett i Kristus».

Kristendommens tid kalles også fiskenes tid. Fisk er den «hemmelige» betegnelsen på Jesus, og han valgte de 12 disiplene som fulgte ham blant fiskere.

I ca 2000 år har Israels krukke vært skjult i folkehavet, og det var den fattige fiskeren som halte den opp derfra og som fikk smake av både velsignelsen og forbannelsen som fulgte den.

Det er igjen tiden for at «krukken med ånden» hentes frem. Denne tiden kjennetegnes av «en mann som bærer en krukke», vannmannens tid.

Når han tømmer sin «flaske» over jorden, er det vann til dom og liv!

Moses, som er bilde på vannmannen i GT,  fikk loven på stentavler, men engang skulle loven skrives på hjertets kjød-tavler.  Han forkynner vannmannen i den tid som kommer:

«Lytt I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!»

 

 

 

 

 

 

juni 4, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, Etikk, tro og tanke, historie, Synsing | Legg igjen en kommentar

«Universitetets død» og «Bak vår rygg»

Morgenbladet denne uken (nr19) har en svært lesverdig artikkel om «universitetets langsomme død», skrevet av professor Eagleton.

Jeg ville kanskje heller kalle artikkelen «universitetets raske død», for her skildrer professoren hvordan Europas utdanningspolitikk, på svært kort tid, omformer og uthuler den kunnskapen institusjonen skulle ivareta, for å gjøre den mer salgbar.

Det er altså blitt et overordnet prinsipp for Europas «kunnskapsindustri» å produsere mest mulig etterspurt «kunnskapsvare», og å utforme sine produkter til støtte for næringslivet.

For å ivareta et slikt overordnet prinsipp har man evalueringssystemer som måler hvor mye penger den akademiske virksomheten kan innbringe, og her er redskapene nøye tilpasset!

Samtidig har utdanningsinstitusjonene inntekter pr. stk. på studentplassene og tilpasser derfor sine studietilbud for å konkurrere om studentene og sikrer sin fortjeneste ved å stryke færrest mulig.

For å administrere dette har man «ledere» som foretar de «bedriftsmessige» valg og prioriteringer mellom faglige og økonomiske hensyn.

Professorenes faglige vurderinger er underordnet.

«Utviklingen», slik den engelske professoren viser oss det i sin artikkel, plaget og bekymret professoren slik at han, for en tid tilbake, sa opp sitt engasjement ved Universitetet i Lancaster.

Jeg leser professorens artikkel om universitetenes situasjon med interesse, for samme tendens har vi langt ned i utdanningssystemet, videregående, grunnskole, ja, helt ned i barnehagens mange små reformer ser vi spor av tilrettelegging for privatisering av utdanningsløpet.

I hele utanningsløpet har vi kjent konsekvensene av  «NOU 2003». Her omtales barna som «humankapital», og «humankapitalen» er «varen» vi skal «kvalitetsmåle».

«Målet» for «varen» er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet.

Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.

Menneskesynet vårt godtar ikke slike formuleringer, og de ble aldri populære betegnelser, men de prinsippene som lå til grunn, den økonomiske styringen av prosessene, har vi gitt vår tilslutning. Vi har , som resten av Europas land, undertegnet og dermed forpliktet oss på WTOs utdanningsplan, og det er denne som er behandlet for norske forhold i NOU 2003.

Jeg tenker på hvor fjern denne modellen var for vår forståelse av mennesket og av kunnskap og undervisning.

Da NOU 2003 kom, det er nå bare 11 år siden, var det få som merket seg den. Den var svært vanskelig å lese, og om noen siterte fra den vakte det latter! eller forferdelse,  men ingen trodde på at slike formuleringer ville få noen praktisk betydning!  Det var jo ingen enkeltpersoner i skolen som så på barnet som en vare, dermed utelukket de at våre politikere tenkte og planla noe slikt.

Å sitere fra planene var «konspiratorisk» virksomhet.

Ja, man ble betraktet som «uhøflig» om man ville ta det opp.

«Hadde det vært sånn, ville vi visst det», ble det sagt.

Det totalt fremmede ved tankegangen førte til at man hverken godtok eller forsto hva meningen med planen var. Den gangen… ….og, for de fleste av oss, også nå.

Vi lytter til politikernes «skolepolitikk» og «stemmer på» den ene eller den andre formuleringen, men får ikke med at:

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet, og hovedinstrumentene for å nå målet, er fastlagt.

Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Skolen setter barnets verdi etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Kynisk? Ja! Tror vi det skjer? Nei!

Det er derfor verdt å merke seg Hernes artikkel på siste side i samme Morgenblad:

«Bak vår rygg er samfunnet endret til ikke lenger å være familibasert og voksendominert,» skriver Gudmund Hernes.

Han beskriver hvordan oppdragelsen av barn til voksne, var før, og hvordan den er nå, og han sier at disse endringene har skjedd «bak vår rygg»!

Hernes bør vite det! Han som:

-ledet den første maktutredningen (1972 til 1982) hvor man nettopp viser hvordan man leder folk til «å velge det de ikke vil», og hvor han definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».
-var statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet”(1980-81) . ble statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet (fra 1990), hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring,  og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år, og var  helseminister (1995- 199), og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.

Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet:  se  forskningsradet.   I International Social Science Council (ISSC)  var han president en periode. ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen»

«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.

Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes  gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvordan planleggingen har forgått:

«Bak vår rygg!»

«

mai 16, 2015 Posted by | Bøker, Bloggroll, Blogroll, Etikk, historie, Kommunikasjon, politikk, Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Per Gynt og Peer Gynt

Til glede for Ibsenlesere og Peer Gynt-fan vil jeg gjengi, noe forkortet, det gamle sagnet Per Gynt.

Jeg gir videre historien slik den fortelles  i «Hundreårsutgaven» av «Folke og huldreeventyr» av P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, men jeg lar språket bli noe mer nåtidig.

Historien fortelles i en jegerhytte under Rondane, og det er hytteeieren, Per Fugleskjelle, som forteller :

» Det var en jeger i Kvam i gamle dager, og han het Per Gynt. Han lå stadig inne på fjellet og skjøt både bjørn og slikt udyr.

Så var det engang sent på høsten at Per skulle til fjells. Alle var reist hjem fra fjellet, så nær som tre budeier.

Da Per kom opp til setra på Høvringen, var det så mørkt at han ikke kunne se en hånd for seg, og hundene tok til å gjø så det var rent nifst.  Rett som det var, kom han borti noe, og da han tok på det, var det både kaldt og sleipt og stort. Han trodde han var på rett vei, og han visste ikke hva det var for noe, men uhyggelig var det.

– Hvem der? sa Per, for han kjente det beveget seg.

– Å, det er Bøygen, svarte det.

Med det var Per like klok, men han gikk langsetter det et stykke, «for et sted må jeg vel komme fram», tenkte han. Best som det var kom han borti noe igjen, det var både stort og kaldt og sleipt.

– Hvem er det? sa Per

– Å, det er Bøygen, svarte det igjen.

– Ja, enten du er rett eller bøyd, så må du slippe meg fram, sa Per; for han skjønte han gikk i ring fordi Bøygen hadde kveilet seg om seteren. Dermed leet den litt på seg så Per kom frem til inngangen.

Da han kom inn, var det ikke lysere der enn ute, og han famlet omkring veggene og skulle sette fra seg børsa og sekken, men best som det var kom han igjen borti noe kaldt og stort og sleipt.

– Hvem er det? ropte Per

– Å, det er den store Bøygen, svarte det.

Og hvor enn Per gikk og sto så kjente han ringen av Bøygen. «Her er det ikke godt å være,» tenkte Per Gynt, «siden denne Bøygen er både ute og inne; men jeg skal nok få skikk på denne vrangstokken!»

Så tok han børsa og gikk ut igjen og søkte seg frem til skallen på Bøygen.

– Hva er du for en? sa Per.

– Å, jeg er den store Bøygen i Etnedale,» sa stortrollet.

Så skjøt Per tre skudd i hodet på det.

– «Skyt et til!» sa Bøygen.

Men Per visste bedre, for hadde han skutt ett til, hadde det gått tilbake på ham selv. Dermed tok de i,  både Per og hundene, og dro stortrollet ut, så de kunne komme seg trygt inn i setra.

Imens skrattet og lo det i alle haugene rundt om:

– Per dro mye , men hundene dro mer!» sa det.

Om morgenen skulle han ut på jakt.

Da han kom inn på fjellet fikk han se ei jente som lokket småfeet over Tverhø. Men da han kom dit var jenta borte og småfeet med. Alt han så var en stor flokk bjørner.

– Nå har jeg aldri sett bjørner flokke seg før, tenkte Per.

Men da han kom nærmere, var de borte alle sammen, unntatt en. Så ropte det i en haug der:

– Pass på galtene dine: Per Gynt er ute med halen sin!

– Å det blir ulykke for Per, men ikke for galtene mine, for han har ikke vasket seg i dag, sa det i haugen.

Per vasket seg i vannet han hadde med seg, og skjøt bjørnen. Da lo og skrattet det i haugen:

– Du kunne passet galten din! ropte det.

– Jeg husket ikke på vannkoppen hans, svarte den andre.

Per flådde bjørnen og grov skrotten ned i uren, men hodeskallen og skinnet tok han med seg. På hjemveien møtte han en fjellrev.

– Se lammet mitt, så feit det går, sa det borti haugen.

– Se halen til Per, så høyt den står, sa det i en annen haug, da Per la rifla til øyet og skjøt den.

Han flådde den og tok den med, og da han kom til setra, satte han hodene utenfor med gapende kjeft.

Så gjorde han opp varme og satte på en suppegryte. Men det røk så rent urimelig, så det sved i øynene, og derfor måtte han åpne en glugge der. Best som det var kom det et troll som stakk nesa si inn gjennom gluggen. Nesa var så lang at den rakk borti pipa:

-Her skal du se snyteskaft! sa det.

– Her skal du kjenne suppelukt, sa Per og øste hele suppegryta over nesen på det.

Trollet bar seg ille, men fra alle haugene omkring skrattet og lo det:

-Gyri Suppetryne! Gyri Suppetryne!

Best det var kom det en vannbøtte ned gjennom pipa og slukket varmen, så Per ble sittende i mørket. Da tok det til å knise og å skratte i alle kroker, og så sa det:

-Det skal ikke gå bedre med Per om han holder med Vala-budeiene.

Per tok med hundene og dro til Valseteren, der de tre budeiene lå.

Da han kom der nordpå, brant det så sterkt, som om Valseteren sto i lys lue. På veien dit møtte han en ulveflokk han skjøt, og da han kom frem til Valseteren var det kullmørkt og ingen brann; men det var fire fremmedfolk der som holdt på med budeiene.

Det var fire haugtroll som het «Gust i Være», «Trond Valfjellet», «Tjøstol Åbakke» og «Rolf Eldførpongje».

Gust i Været sto utenfor og holdt vakt, mens de andre var inne hos budeiene og fridde.

Per skjøt etter Gust, men traff ikke, og vekk var han.

Da han kom inn, sråket de stygt med budeiene, og to av jentene var vettskremte og bad Gud hjelpe seg; men den tredje, «Gærne-Kari», var ikke redd; de kunne bare komme, sa hun; hun ville gjerne se om det var kraft i slike karer.

Men da trolla skjønte at Per var inne, begynte de å bære seg ille. Hundene satt på Tjøstolv og rev ham overende i ildstedet, så aske og ildmørje føk.

– Så du slangene mine, du Per? sa Trond i Valfjellet; det var ulvene han mente.

– Nå skal du samme veien som slangene dine, sa Per og skjøt. Så slo han Åbakken med børsekolben, men Rolf hadde reist opp gjennom pipa.

Da fulgte Per budeiene til bygda, for nå turte de ikke være der  lenger…….»

Så langt fortellingen om Per Gynt.

Dette er sikkert kjent for mange, men kanskje noen har det som meg, at de tross mange år på skolen ikke har lest dette før, og heller ikke hørt det nevnt.

Her møter vi Per Gynt,  Bøygen, budeiene og Trond i Valfjellet, i en føribsensk, levende fortellertradisjon oppe under Ronden.

Derfor nevner jeg det her, for den som kan ha glede av det.

april 11, 2015 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, historie | Legg igjen en kommentar

Skapergud og frelsergud.

Det er ikke lett å skille mellom ånd og materie, det har både teologer og vitenskapsmenn slitt med.

Teologen vil helst uttale seg om det «åndelige», og vil ofte nedvurdere det fysiske som annenrangs, fordi det er «forgjengelig», «ufullkomment», ja, til og med «urent» i betydningen syndig.

Man anser den «kjødelige» skrøpelighet og «onde vilje» som noe fysisk, mens «åndelig» styrke og «god vilje» sees mer som «åndelige» kvaliteter.

Vitenskapen betrakter alt som fysisk. Den «åndelige» dimensjonen vil for dem være enten «en side ved materien», eller noe «ikke eksisterende»; de søker å finne bevisstheten som en egenskap ved materien.

Det er materien vi sanser, måler og veier, utforsker og utnytter. Den er alt vi kan vite om! og vi vet samtidig at vi ikke kjenner den fullt ut.

Man tror kan hende man avskaffer Gud ved å avskaffe «det åndelige», men da glemmer man det samme som teologene ofte glemmer: Gud er ikke bare frelserguden, men også skaperguden. Han er ikke bare frelseren av våre sjeler, han er også skaperen av våre kropper.

Når religionene vitner om Gud, har de to kunnskapskilder de øser av, det skapte og ordet.

Rom.1.19-20 sier dette slik:

…..»for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger…….»

Naturen åpenbarer Guds usynlige vesen.

Det er dette naturreligionene baserer sin kunnskap på. De befatter seg med naturens åpenbaring av Guds usynlige vesen og har ikledt denne kunnskapen mytenes særegne billedspråk. Og deres strev og ivrige observasjoner i den synlige himmel og jord, skulle kunne føre dem til sann gudserkjennelse, så de kunne ta imot «ordet», evangeliet om Jesus, når det kom. Slik var, og er, naturreligionene denne verdens «GT», inntil kunnskapen om Kristus.

Den andre kunnskapskilden om Gud, er «ordet».

«Ordet» hører til i den «åndelige» dimensjonen, og da menes «ordet fra Gud».

Gud valgte å gi sitt ord til ett utvalgt folk. De fikk i en særskilt tjeneste på jorden, å ivareta Guds ord. Det ble jødenes lodd å motta, ta vare på, bære, gjøre og være Guds ord i verden.

Naturreligionene og GT er svært like i mange ting, de vitner om Gud og hans skapning, og de er begge Guds forberedende arbeid for å kunne vise verden Guds store frelse i Jesus Kristus.

Rom. 2.14 sier:

«…..når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som altså ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem…..»

Altså, «gudskunnskap i naturen» og «loven i menneskenes hjerter» er gitt alle mennesker i skapelsen.

Den er naturgitt.

Og likesom søken, vitetrang, analytiske evner og maktutøvelse fant sin naturlige begrunnelse i det fysiske vitnesbyrdet om Gud, ble Guds ord den sterke åndskraften i jødenes underlige historie.

De gamle religionene kom langt i sin kunnskap om Gud. Denne kunnskapen skulle lede folkene til Jesus, slik de tre vise menn fra Østerland er et godt eksempel på. Naturreligionenes magere og sjamaner samarbeidet, opprettet visdomssentre og søkte ved den naturgitte visdom å gjøre det som var religionenes ideal: Guds vilje på jorden som i himmelen.

Rom.3.1 spør og svarer:

«…Hva fortrinn har da jøden? ….. Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd….»

Dette, at de var det folket som skulle forvalte Guds ord, preger jødenes historie i langt større grad enn vi kanskje kan forestille oss.

Fra Abram av, fra Isak og Jakob av, blir Israel formet ved Guds ord i samtale, ved løfter og ved pakten fra Gud. Det er dette som er Israelsfolkets begynnelse som gjester i et fremmed land, og mens det lille, svært unge, stammefolket bare var 70 personer i antall, dro de til Egypt og ble treller under Farao i 400 år.

Der, i trelledom, vokste de til et stort folk som etter hvert ble flere enn Egypterne, noe som bekymret Farao.

Guds ord, ved Moses, førte Israel ut av Egypt.

Gud selv skrev loven på to stentavler og Moses mottok Guds ord, talte det til folket, og skrev det ned i en bok, lovboken. Josva leste denne lovbok for Israel:

«…..deretter leste han opp alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt således som skrevet er i lovens bok. Det var ikke ett ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp for hele Israels menighet…»

Lovens ord var «et tveegget sverd», det var til liv eller død, til velsignelse eller forbannelse.

Velsignelsen og forbannelsen la Herren, Israels Gud frem for folket. Og deres lodd var å velge enten velsignelsen eller forbannelsen.

Valgenes konsekvenser står ganske utførlig beskrevet i loven, og de er svært fysiske og konkrete utsagn om folkets skiftende skjebne etter hva de velger! og slik er denne lovens ord også blitt jødefolkets historie.

Naturreligionenes forvaltere gransket den synlige himmelen, ga folkene zoodiakens gode og dårlige aspekter som var hedningefolkenes guddommelige lov, hvor deres skjebne ble fortalt. Dette er parallelle fenomener, men jødene skulle ikke se etter stjernenes tale, de skulle ivareta Guds ord.

De lovsynger dette bl.a.slik (salme 119):

«..Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker……dine forskrifter er blitt mine lovsanger…..av dine befalinger får jeg forstand….. ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti…. Jeg gleder med over ditt ord……summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast…..»

Og (salm.147.19-20):

«……Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord…..Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; så har han ikke gjort mot noe hedningefolk, og Guds lover kjenner de ikke. Halleluja!»

Så ble de et folk som samtalte med Gud og diskuterte hans ord, som nedskrev diskusjonene om loven og diskuterte videre. De ble kjent med Guds ord som et tveegget sverd, og både forbannelsen og velsignelsen fikk de kjennskap til.

Israel hadde, som de andre folkene, et eget presteskap som forvaltet «ordet og gudstjenesten», og i Israels Helligdom sto Paktens Ark i tempelets Aller Helligste. I den lå de to stentavler som Gud selv hadde skrevet.

Israels profeter var ikke yrkesprofeter, slik som stjernetyderne var det i landene rundt omkring. Nei, Israels profeter ble kalt av Gud, og kunne ikke la være å tale når Gud sendte dem.

Vi kjenner historien om Jonas som forsøkte å rømme fra Gud fordi han ville ikke gå og fortelle Ninive at Gud ville ødelegge byen deres, så, istedenfor å bli profet forsøkte han åslippe det ved å stikke til sjøs. Da sendte Gud et uvær så båten holdt på å forlise, og mannskapet kastet lodd for å finne ut hvem som var skyld i stormen, og da loddet falt på Jonas, hev de ham over bord. Der ble han slukt av en stor fisk som spydde ham opp på det tørre land. Så sendte Gud ham som profet til Ninive.

Slike «utypiske» profeter hadde jødene, og disse talte ikke av egen drift, eller profesjon, bare drevet av Guds Ånd.

Vi vet fra NT at dette «ordets folk», paradoksalt nok,  ikke tok imot Jesus, derimot var det naturreligionenes kunnskap som førte vismennene til Betlehem for å tilbe den kongen som var født, og det var naturreligionenes folk som tok imot evangeliet om frelseren.

Det var «hedningene» som ble de kristne.

Det er en underlig historie, men Paulus diskuterer denne grundig i Romerbrevet og oppsummerer det slik (11.25-26) :

«….dere skal ikke være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal synes dere selv er så kloke – at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn, og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme…….»

Sak. 8 .13 sier det slik:

«…og det skal skje at likesom dere, Judas hus og Israels hus, har vært en forbannelse blant hedningene, således vil jeg nå frelse dere; og dere skal bli en velsignelse; frykt ikke…..»

Det er ikke lett å lese profetenes ord. Selv profetene klaget til Gud over at de ikke forstod det. Men det ble sagt og skrevet ned, og ivaretatt! Selv om ordet var en kritikk av eget folk og en dom over egne herskere, ja, selv om de stenet profetene som bar Gudsordet frem, så tok de likevel vare på ordet. Ja, selv dommen over folkets prester som ikke ivaretok ordets tjeneste, ble ivaretatt.

Nå er det også vi, de kristne hedningefolkene, som har forvaltet Guds ord.

I våre dager bryr vi oss ikke lenger om Guds ord. Vi vil ikke høre på det, og sier det sikkert ikke er Guds ord, det er bare noe ondskapsfullt, gammelt sprøyt.

Våre kirker er blitt slik Israels prester blir beskrevet i GTs siste bok (mal. 1.6):

– en sønn ærer sin far…er jeg nu far, hvor er da min ære..? ..og er jeg Herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud til dere prester som forakter mitt navn

Og dere sier:

– Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?

– Ved å bære frem uren mat på mitt alter.

– Hvordan har vi krenket din renhet?

– Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt.

Dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det er lite verdt.

Og dere sier: For en møye! Og dere blåser av det, sier Herren…

og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt, skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren…»

Det er slik i våre dager, at den «åndelige maten» som bæres frem i kirkene er prestens vitenskaplige teologi.

Ved den taler de og sier at «ordet» ikke er Guds ord, bare menneskeord som hverken er levende, kraftig eller virksomt, men tvert om fullt av feil og selvmotsigelser! gammeldags er det også, uten aktualitet for vår tid og det avslører at Gud er en urettferdig og ond Gud.

Slik bekrefter våre dagers prester profeten Malakias.

Presteskapet som nettopp skulle ivareta «ordet og tjenesten», blir dem som forakter den.

Og på samme vis som naturreligionene oftest endte opp med å ære skapningen fremfor skaperen, ærer våre teologer egne ord fremfor Guds ord.

Enten vi er av naturreligionene eller vi hører til den mer «åndelige» religionen, er vi mennesker! Mennesker som verken kan skape noe eller frelse noen på egen hånd. Vi er fullstendig avhengige av at det er Guds skapende ord som frelser.

september 29, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, historie, Kommunikasjon, politikk, tro og tanke, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Kain og Abel fra Bibelen og Koranen.

Ved lesning av hinduismens religiøse storverk, ble jeg slått av at den type konfliktstoff som behandles der er typisk også i Bibelen og Koranen.

Det er  beretninger hvor den rette arvingen ikke får sin rett, men at en annen settes i stedenfor.

Det angis ulike grunner til denne uretten i de ulike historiene, men motivene er ofte sjalusi, svik og  dilemmaer.

I Bibelen begynner fortellingen om livet utenfor Edens have med et brodermord, der den førstefødte dreper sin yngre bror, blir selv fredløs og en annen bror, Set, settes i deres sted.

Koranen og Bibelen har mange felles historier, bl.a denne om Adams to sønner. Jeg vil referere fra begge kildene, så kan vi lettere kan se hva de har felles, og hva ulikhetene består i.

Bibelen forteller slik (gen.1.4):

» Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble fruktsommelig og fødte Kain; da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren. Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel ble fårehyrde, men Kain ble jorddyrker.

Da noen tid var gått , hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde. Og Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain meget vred og han stirret ned for seg.

Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg,men du skal være herre over den.»

Og Kain talte til Abel, sin bror. Og da de en gang var ute på marken, for Kain løs på Abel, sin bror og slo ham ihjel.

Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror?

Han svarte: Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?

Men han sa: Hva har du gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden. Og nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd. Når du dyrker jorden skal den ikke mere gi deg sin grøde; omflakkende og hjemløs skal du være på jorden.

Da sa Kain: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. Se du har idag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn; og jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå slik at hver den som finner meg, slår meg ihjel.

Men Herren sa til ham: Nei! for slår noen Kain ihjel, skal han lide syvfold hevn.  Og Herren ga Kain et merke, forat ikke noen som møtte ham, skulle slå ham ihjel.

Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn…..»

Koranen forutsetter at man først leser fra allerede foreliggende skriftlige kilder om Adams to sønner , jeg siterer Koranens ord, her ved Einar Bergs oversettelse, (5.30-35):

Fremles  for dem sannferdig beretningen om Adams to sønner, da de bragte offer, og det ble mottatt fra den ene, men ikke fra den andre.

Denne sa:  «Jeg skal sandelig slå deg i hjel!»

Og den andre svarte: «Gud tar bare imot fra de gudfryktige! Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg! For jeg frykter Gud, all verdens Herre. Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og bli av Ildens folk. Det er illgjerningsmenns lønn!»

Men han ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham, og ble en av taperne. Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Vi ser at Koranen oppfordrer til at man må lese Bibelens fortelling om dette.  Når man har lest den,  oppsummerer Koranen grunntemaet: at brødrene ofret til Gud og «Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer».  Da ble den førstefødte sint på sin bror og slo ham ihjel.

Altså , årsaken til brodermordet var Kains sjalusi og årsaken til sjalusien lå i Guds handlemåte: Gud så til den enes offer og ikke til den andres offer.

Både Koranen og Bibelen legger ansvaret for årsaken til handlingen hos Gud, Gud gjorde forskjell mot de to brødrene!

I Bibelen får Kain vite at mennesket skal være «herre over synden», altså,  Kain ansvarliggjøres for sine handlinger selv om hans onde følelser var et svar på Guds handlemåte.

Kains onde følelser er «synden som ligger på lur ved døren», og denne skulle Kain skulle være Herre over.

Han kunne valgt å spørre Gud om hvorfor Gud ikke så til hans offer, eller bebreide Gud, og som Job, tatt kampen opp mot en uforståelig handling fra Gud, men Kain valgte å rette sine sjalu følelser mot sin bror og  slå ham ihjel.

Slik begynner «himmelens og jordens historie» utenfor Eden.

Paradisets tid er over og fra den fjerne himmelen legger Gud mange uforståelige hendelser i menneskenes vei, og vi bærer ansvaret for hvordan vi svarer på «det onde og det gode» i dette livet.

Kampen som skulle vært «med Gud»,  ble en kamp hvor mennesket rettet kampen mot sin bror. Og i brodermordet ligger fredløsheten.

Det gjenstår en kamp med Gud.

Om Jacob het det, at han, på vei tilbake til Esau, kjempet med Gud og seiret. Det var da han fikk navnet Israel, «Gud strider». Dette broderparet, Esau og Jacob, vil jeg komme tilbake til senere.

I denne historien kommer Gud Kain i møte ved å spørre: «Hvorfor er du vred?»

Gud inviterer Kain til samtale, til oppgjør, til at Kain kan rette sin vrede der den hører hjemme, hos Gud.

Og Gud går enda mer inn på Kain, bebreidende, avslørende, opplysende og med en klar forventning til ham: «Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne , da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den.»

Kain svarer ikke Gud.  Han stenger for muligheten til å gå i rette med Gud og  lukker sitt sinne inne ved å tie, og  han forsøker å gjøre det gode.

Han snakker med Abel igjen og de arbeider sammen ute på marken, men Kains onde sjalusi har ikke fått sitt utløp, sin «soning» ved dette.

Så dreper han sin bror «istedenfor Gud», for å sone sitt sinne, og viser dermed sin manglende evne til «å være herre over synden».

Og vi ser en uskyldige bli drept i en annens sted.

Det er offerets karakter, og jeg tenker på Es. 53 hvor profeten skildrer den lidende Messias som offerlammet. Der står det bl.a. … :

«……..han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik et får som tier når de klipper det, han opplot ikke sin munn……»

Abel ofret et lam, og nå blir han selv et offerlam for å «bortta Guds skyld » = å sone Kains synd, den han ikke klarte å være herre over.

Igjen gir Gud Kain muligheten til å erkjenne dette ved å si: «Hvor er Abel, din bror?»

Men Kains sinne var sonet,  han hadde ikke lenger behov for å gå i rette med Gud, så nå kan han svare Gud. Og han svarer, for å holde erkjennelsen unna:

«Jeg vet ikke, skal jeg passe på min bror?»

Så setter Gud synden : «Hør, din brors blod roper til meg fra jorden…»  og skylden og dens iboende straff: «….nå skal du være bannlyst fra den jord som tok i mot din brors blod av din hånd…»

Da  erkjenner Kain, og hans erkjennelse er at syndens konsekvens, adskilthet fra Gud og fra mennesker, er uutholdelig.

Adskiltheten, døden, som hans foreldre ble kjent med i Edens hage er nå flyttet fra å bare gjelde menneskets adskilthet fra Gud, til også å gjelde adskilthet fra menneskene.

Han dømmes fredløs blant menneskene. Som død for dem. Slik at hver den som treffer ham kan drepe ham. Og erkjennelsen hans kommer : «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den. «

******

I Koranen er det ikke Gud, men Abel som ansvarliggjør sin bror:

Kain sier til sin bror: «Jeg skal sannelig drepe deg» og Abel svarer: «Gud tar bare gaver av gudfryktige………»

I dette skiller de parallelle historiene seg noe ad.

Tanken om at det var en årsak til Guds handlemåte kan ikke leses ut av Bibelteksten, men i Koranen sier Abel at årsaken til Guds handlemåte lå hos dem selv.

Abel fremhever sin gudfryktighet som forklaring på at Gud så til hans offer. Abel lar oss dermed forstå at Kain selv var årsaken til Guds handlemåte.

Slik setter Koranen et gjensidig og åpent fiendskap mellom brødrene! mens Guds handlemåte fremstår som rettferdig.

I denne forskjellen ser vi de to religionene behandle et urgammelt dilemma.

Man kjenner igjen temaet som hovedtemaet i Jobs bok: Job anklager Gud, mens Jobs tre venner forsvarer Gud og anklager Job.

Koranen lar Abel fortsette med å si:  «Hvis du løfter din hånd mot meg for å drepe meg, så løfter ikke jeg min hånd mot deg. For jeg frykter Allah, all verdens Herre….»

Dette kan gi samme tanke som den Bibelske teksten ga, tanken på det uskyldige offerlammet, men vi merker oss at i Koranen snakker Abel, og han legger skylden og synden på sin bror:

«Jeg ønsker at du må bære min synd i tillegg til din egen, og havne i ilden. Det er illgjerningsmannens lønn!»

Det er syndebukkens karakter.

I Bibelen var det Gud som lot Kain bære sin egen synd, og i Koranen er det Abel som i tillegg legger sine egne synder på Kain.

Om syndebukken sies det i 3.mos 16:

«Når han har fullført soningen…..da skal han føre frem den levende bukk. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen…og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken…….til Asasel.»

I Bibelen går Kain bort fra Herrens åsyn, som fredløs, dødsdømt, slik syndebukken ble sendt ut i ørkenen.

I Koranen har Abel en yppersteprests rolle, ved å legge på Kain også egne synder og dømmer ham til Ilden.

Koranen kommenterer hendelsen slik: «Men Kain ble drevet til å drepe sin bror. Så han drepte ham og ble en av dem som går til grunne.»

Her vises det til at handlingen har en årsak, Gud så til Abels offer og ikke til Kains offer.

Koranen sier videre:

Derpå sendte Gud en ravn som sparket i jorden, for å vise ham hvordan han skulle skjule ondskapen, sin brors lik. Han sa:  «Ve meg, greier jeg ikke å være som denne ravn, så jeg kan skjule ondskapen, min brors lik?» og han angret.

Det er vanskelig å forstå, at «brorens lik» er «ondskapen».

Jeg vet ikke hvordan de tolker dette, men jeg orstår det slik at brorens lik er den synlige delen av gjerningen, resultatet.

Flytter man «ondskapen» bort fra følelsen og handlingen til resultatet av handlingen, får det store etiske konsekvenser!

Det kan minne om enkelte sider ved Krishnas samtale med Arjuna, men der er gjerningen forankret i guddommen, ikke i handlingens resultat.

Her er tre ulike religioner, med tre ulike vinklinger på ondskapen som kan gi oss tre ulike etiske vurderinger.

I Koranen er ondskapen satt i det synlige resultatet av en handling.

Altså det er handlingens resultat som setter Kain som illgjerningsmann, og det er erkjennelsen av at han ikke er i stand til å skjule dette resultatet som får Kain til å angre !

Koranen oppsummerer selv:

Derfor har Vi pålagt Israels barn: «Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten…..»

Dette er offerets mysterium. Det stedfortredende, den ene er alle.

Samtidig sier Koranen noe viktig om deres forhold til Israel:  «Derfor har Vi pålagt Israels barn»……. Her flyttes historiens hensikt fra urtiden til Israel.  Hensikten er det stedfortredende offer, en for alle, det er det offer som Koranen har pålagt Israel.

*****

Jeg forsøker å sammenligne de parallelle historiene, og mine tanker om dette er uferdige og spørrende, og jeg hører gjerne andres.

I Bibelen får vi vite at Eva føder sønnen Set, og sier: Jeg har fått en sønn i Abels sted.

Og det er Set, Abels stedfortreder, som Bibelen forteller videre om, og som blir satt til å være i den førstefødtes sted.

september 22, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, historie, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Et eksempel på «Frihandel»!

Våre medier skulle informere oss om disse eksemplene på «frihandel» og gått dypere inn på lovverkene og hvordan de har kunnet «bli lovlige»!  men de er tause om det vi ser skje.

Her sakser jeg Dag Seierstads artikkel og takker ham for den!

VANNPOSTEN NR. 148 FRIHANDELSAVTALER OG OVERNASJONALE DOMSTOLER

ISCID er domstolen som kan dømme regjeringer men ikke utenlandske investorer

Av Dag Seierstad

Gull mot miljøvern

I 2008 nekta regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77 millioner dollar.

Etter 2008 har alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning. Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.

Daværende erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot at vi får 100 prosent av cyaniden.»

El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.

Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.

En utredning fra miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir mer helsefarlig.

Rettsregler på kollisjonskurs

To slags rettsregler er på kollisjonskurs. Regjeringene har vist til miljøvernregler, Pacific Rim til regler om vern av investeringer.

Pacific Rim ble i november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.

Saka føres ikke for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning knytta til Verdensbanken. Hvorfor?

Den historia er lang. Her er kortversjonen:

El Salvador har sammen med en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske investeringer.

Slike tosidige investeringsavtaler fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler, fordi fattige land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.

Garantiene går på ofte tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.

Selskapene kan reise krav om erstatning, dersom det landet de investerer i vedtar lover eller fatter vedtak som rammer det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.

Avtalene gir ingen mulighet for stater til å reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter, både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.

Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid hemmelig hvor mye de har betalt.

I den siste tredjedelen av sakene har regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.

Hovedkontor i et CAFTA-land

Pacific Rim sørga for å flytte hovedkontoret fra skatteparadiset Cayman Islands til Nevada i USA for å kunne vise til USAs CAFTA-avtale med El Salvador.

Det var derfor med henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77 millioner dollar – og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten» selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten av skolebudsjettet i El Salvador.

Nasjonal lovgivning settes til side

Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan. ISCID er ett av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt betalt.

Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers «framtidige fortjeneste».

Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.

Nå gikk det ikke bedre for Pacific Rim enn at dommerpanelet i 2012 – av ukjente grunner – avviste klagen. Grunnene er ikke kjent siden disse panelene ikke begrunner avgjørelsene sine. De bare avgjør.

Derimot fant panelet ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal domstol?

Nei. For det viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi utfallet.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen 6. september 2014

september 10, 2014 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Den indiske kua, Audhumbla og Faraos drøm.

I J.Fr. Schroeter «Haandbok i Kronologi» finner man bl a i kap. om Indias tidsregning et rgnestykke for beregningen av svært lange tidssykluser. Det er i seg selv interessant lesning, men jeg vil her stanse ved at hver av tidsepokene har navn, og at disse navnene har religiøs betydning.

Den samlede tid for den lengste tidssyklusen i Indisk tidsregning er tiden «for hele Brahmas liv» og kalles «para».

Da jeg leste det stusset jeg, fordi ordene «par» og «para» på hebraisk,  er de vanligste ordene for «okse» og «ku».

«Para» er på hebraisk «ku», og her i india er «para» navnet på «hele Brahmas liv».

Jeg ser for meg den indiske kua som til alle tider er holdt hellig; og som på indernes årlige høsttakkefest vaskes og pyntes, dekoreres og får festmat.

Her er kua rituelt knyttet til å æres og takkes for en rik innhøstning.

Ved å se litt mer på det hebraiske ordet «para» viser det seg at det også kan bety «rik på frukt, blomstrende», altså svært nær tanken om høsttakkefest, men det kan også bety naken og udekket.

Upanishadene har en fortelling om hvordan oksen og kua ble til:

I begynnelsen var denne verden bare «jeg» (athman), et personlig vesen (purusha, puru=forut, usha=brenne). Han var alene, redd, ikke glad. Han delte seg i to, i mann og hustru. Vi to er likesom en halvpart hver. Hun gjemte seg for ham og ble en ku, han ble en okse. Slik ble kveget, hun ble hoppe han ble hingst osv til alt liv var skapt.

Jeg merker meg i min leting at «puru» her oversettes med «forut».

Rigveda har , som hebraisk, bare konsonantene som bærere av ordstammen, slik at «pr» har et slektskap til alle varianter som fremkommer ved vokalene.

«Puru» er forut. «Para» er summen av de uendelig store tidssyklene som er Brahmas alder. Det gir god mening å se det enorme tallet for Brahmas alder sammen med ordet  «forut».

Vi vet og at på hebraisk skrives Farao «Par’oh» , og at det kan oversettes med «oksens hus», eller «herskerens hus». At oksens hus var herskerens hus viste de ved å avbildet «solen mellom oksehornene» for å angi at solen sto i oksens tegn. Det var solens tilstedeværelse i et tegn som ga det herskerverdighet.

Farao var tittelen på Egypts hersker i gammel tid, og vi vet at deres okse het Apis.

Ikke underlig Par’oh ble skremt av sin drøm:

«Farao drømte han sto ved elven. Og se, det steg opp av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset. Og etter dem steg det opp av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de sto ved siden av de andre kyr på elvebredden. Og de syv stygge og magre kyr åt opp de de syv vakre og fete kyr.

Da våknet Farao. Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste opp på et strå. Og efter dem skjøt det opp syv aks som var tynne og svidd av østenvind. Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks.Da våknet Farao og skjønte det var en drøm. Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggere og alle vismenn i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunne tyde dem for ham.

Vi kjenner historien om hebreeren Josef som hentes og han sa til Farao: …de syv gode kyr er syv gode år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm. Og de syv magre og stygge kyr som steg opp etter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme. Hva Gud vil gjøre har han latt Farao få se. Det kommer syv år med stor overflod i Egyptens land: men efter dem kommer det syv hungersår…….men at drømmen kom to ganger vil si at saken er fast besluttet…»

Her ser vi at kua og kornet er samme bildet, fruktbarheten, maten.

Oksen er en fastsatt tid som fremkommer ved nøyaktig tidsregning bundet av solens gang i zoodiaken, men kua er knyttet til fruktbarheten og kan være «et år» eller  «en syklus», som kornets vekst og årets grøde.

«Para» er hele Brahmas tid. «Para» vandrer med ham hele hans livssyklus rundt og utøver hans vesen som livsskapende gjerning.

Brahmas hustru er Saarawati. Hun er bl.a. plogskjæret, og i dette plogskjæret var det Sita, kornet, Ramas hustru, ble funnet (se stykket om Rama).

Plogskjæret vitner om oksen som trekker plogen, Saaraswati er altså det synlige forarbeidet for «å så en aker», den åpne, nakne jorden.

I Josefhistorien fikk vi vite at kua og kornet var samme bildet! det som vokser frem, blomstring og fruktbarhet. Så er kua og kornet bilde av Brahmas skaperkraft.

Fremdeles pynter Inderne kua til høsttakkefesten og ivaretar en urgammel tradisjon som også hadde sin variant her i norrøn tradisjon.

Hos oss var kua Audhumbla.

Om henne heter det at hun og Yme fremkom i det øde rom etter møtet mellom Muspel(det brennende) og Nifl( kulden).

Yme levet av Audhumblas melk som rant som 4 elver fra hennes spener.

Det er neppe tilfeldig at vår galakse kalles «galakse» (gresk gal=melk) og på norsk Melkeveien.

I den norrøne skapelsesmyten vandrer Audhumbla  gjennom verdens ørken mens hun slikker liv i de rimfrosne stener. Slik vekker hun til live alt liv, både guder og mennesker, og opprettholder livet ved fruktbarhet.

Vi ser at Audhumbla i sitt vesen er «para» som betyr både ku og fruktbarhet, og at hun nettopp er i det nakne og udekkede, det er der hun har sitt virke. Det er samme visjon som nevnes i Upanishadene som jeg siterte over her: Purusha, den forut brennende, var alene og delte seg og ble kuas opphav.

Audhumblas navn har to deler, «Aud»  og «humbla». «Aud», sier Petersen (i Nordisk mytologi) kan bety både «øde» og «rik på «.  Det er samme dobbelthet som  vi finner i «para» som fruktbar og naken, udekket.

Ordet «humbla» har som ordet «Embla», hun som i norrøn mytologi er den første kvinnen, konsonantforbindelsen «mbl», som gir betydningene «mørke», «å vandre rundt», «dyp nynnelyd/mumling», «pynte», «dekorere», «heraldikk», «sinnbilde», «symbol», «tegn», «å så en åker med korn». Og det er her, ved ordet «emblaver» = «å så en åker med korn», at ordet virkelig «blomstrer» og betyr «selve blomstringen» både på tysk, eng og latin.

Indias hellige tre, det treet Vishnu har tatt bolig i, heter «Emblic Myrobalen». Vi ser at ordet følger betydningen og utvider forståelsen.

Jeg ser kua, vandre tidens ensomme runder i himmelrommets nakne og øde mørke og gjøre livet mulig, spirende, blomstrende og fruktbart.

Hun er hevet over zoodiakens tider.

Hvor oksen er bundet til en tid, er hun all tiden, hele syklusen, Brahmas fulle tid. Der vandrer hun ved siden av Brahma sirkelen rundt og er hans livgivende gjerning.

På gresk betyr «para» «ved siden av», og ofte er ordet likt på gresk og latin, som f. eks i ordene parabel og paradis.

Så forstår jeg at Inderen pynter kua til høsttakkefesten, og at Par’oh ble redd for drømmen om den stygge sultne kua.

Og så kan man trygt si at kua er et «para-dox» (para = ved siden av, dox= lære) og at den er som paralellen, den som alltid går «ved siden av».

Slik kan også kua øke vår glede over «Paradis».

Paradis har alle disse faktorene: de var nakne, de vandret med Gud og det var herlig blomstrende og fruktbart……

 

august 31, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Rama, en arier. En meditasjon. Del 3.

Fortellingen om Rama handler om at han som den rettmessige herskeren ble forvist, mens  hans yngre halvbror, Barata, ble satt som hersker.

Dette temaet, at den rettmessige hersker ikke får herske, men erstattes av andre, er også hovedtema i Indias andre hellige skrift, Mahabarata.

Barata er indernes navn på India.

Det er urfortellingene som viser hva inderne «hadde hørt» og  «husket» av viktige saker fra gammel tid: nemlig, den grunnleggende ordningen vedrørende arv og rangering.

Vi gjenkjenner temaet fra GT hvor urhistoriene nettopp lar den ene arve fremfor den som hadde den naturlige arveretten, Set istedenfor Kain og Jakob fremfor Esau er de mest kjente, og der er  også fortellingen om kong Saul som storparten av sin regjeringstid stred mot en annen kongeviet, kong David.

Jeg vil likevel nevne spesielt den hendelsen hvor det står at Jakob, da han adopterte og velsignet Josefs barn, «med vilje» velsignet den yngre bror fremfor den førstfødte.

Josef som ble lei seg over det faren gjorde, protesterte: «Ikke så, min far…» og han ville vise faren hvem som var eldst, men Jakob fortsatte: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det…» og fullbyrdet sin «feilplasserte» velsignelse.

Jakob gir Josef en begrunnelse for adopsjonen:

«For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg i Kana’ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.»

Vi vet at Rakel var den hustru Jakob elsket, som han tjente i 14 år for å få.

Hun dør under fødselen i Rama, og vi har tidligere nevnt «Ramaskriket», og nå får vi vite at Jakob hadde ønsket de kunne nå frem til Betlehem før hun fødte, men hun rakk det ikke og fødte i Rama, på veien til Betlehem. Rakel, hennes navn kan bety «lam/sau».

I dette glimtet av den høygravide kvinnen  på vei til Betlehem for å føde, ser vi bildet av Maria, høygravid på vei til Betlehem, og Maria rakk frem i tide.

Begge reiste sammen med en «Josef».

Betlehem kan bety «brødhuset»,  og vi ser igjen kornet, «Sita», som målet for reisen, stedet for fødselen.

Her er kornet(Sita) bakt til brød, og peker frem mot hvetehøsten og pinsetiden.

Vi vektlegger Betlehem som Davids by, og Maria og Josef som Davids ætt. Altså også for Jesu fødsel setter ætten ætten som viktig.

Vi ser av NT at den romerske keiser Augustus også holdt strengt på Ættens betydning, selv i manntallsordningene, så alle måtte dra til sin fødeby, der deres ætt hadde sin arv.

Rakel betyr lam/sau og kan som det vise til en karakter av Ram, Værens tid.

De politiske aspektene ved arv, førstefødselsrett, odel og herskermyndighet er urgamle og fremdeles er de ikke ukjente for noen av oss.

Vår historie har sine fortellinger om hvordan de jordløse, de som ikke arvet jord, ble handelsfolk, soldater, håndtverkere, industriarbeidere og i tjeneste i servisnæringene; slik at handel og bykulturer vokste og ble etterhvert en tyngre og viktigere faktor i det politiske bildet enn jord og eiendom.

Og disse to, de som fikk sin arv og de som ikke fikk den, de som arvet ulikt og ble arbeidere og eiere, de med jord og de eiendomsløse, de med et land og de landløse, disse to gruppene har gjennom tidene vist hverandre fiendskap. Vi har  vår tids smertefulle erfaring med hvordan dette kom til uttrykk ved nazisme og kommunisme.

Vi ser en variant av dette i konflikten mellom sunnier og shiaer og vi har sett de skrekkelige forfølgelser folkene utsatte det » landløse» folket, jødefolket, for.

Ved å gi dem et land, begikk de urett mot et annet folk, og disse urettene klarer vår kultur ikke å løse.

Vi er «fanget» i vår felleskultur og klarer ikke finne løsninger på disse konfliktene.

I hele deres historie kretser fortellingene om de som arvet og de som ikke arvet, og lengselen etter «det lovede land».

Det er ikke et vilketsomhelst land, men det landet Gud ga Abram, det er altså deres fedres land, fedrelandet.

Indernes urhistorie er at den rettmessige førstefødte herskersønnen ikke får sin rett, slik at en ikke rettmessig hersker, Barata, styrer India til Rama vender tilbake.

I Ramayama vektlegges at dette rettsprinsippet ble fraveket ved et svik, mens «retten»  begrunnes i den høye rangen ætten har, og hvilken rang man har innen ætten.

Å være øverst i denne rangeringen ga retten til å herske over de andre.

Sviket kalles «uarisk» opptreden,  mens trofasthet mot ordningene kalles «arisk» opptreden.

Hos oss sloss vikingenes kongsemner etter samme prinsipp; vi hadde ynglingeætten  og senere Hårfagreætten som den høyeste. Man måtte bevise sin rett før man sloss for den samme retten.

Vi har altså en slags felles forståelse av arv, ætt og rangering, et felles politisk utgangspunkt, om enn ikke lenger så åpent og fremtredene så ligger det underforstått i vårt språk, og dermed i vår tenkemåte.

Vi (noen utgamle damer blant oss) nevner f. eks. en sjelden gang vår uforståelige forestilling om » blått blod» når noen i vår kongeslekt velger sin ektefelle, men slike tanker blir «selvsagt» blåst bort som gammel overtro,  og man regnes ikke som «helt normal» om det nevnes.

Det var engang viktig for adel og kongehus å ikke blande seg med andre enn med dem av samme stand, og ætt, for «blodets» skyld. Det kongelige blod var «blått», og det var tegnet på herskeverdighet.

Det er nesten umulig å ikke tenke på at «blått blod» i hinduismen var kjennetegnet på «Vishnus ætt», man fremstiller henne og hennes avatarer som himmelblå.

Vishnu er det som styrer og opprettholder det skapte og bevarer det fra ødeleggelse.

Vishnu er himmelen, og det blå er himmelens blå farge. Vishnu gir «fra tid til annen» en gjenfødelse av seg selv til jorden, og de er «blå», som Vishnu.

Rama er en slik «blå avatar» av Vishnu.

«Det blå blodet»  er Hinduismens kjennetegn på «Aries», det aristokratiske ;  ikke som en ætt, men som den ypperste kvalitet fra «Aries hus» .

En kvalitet man strebet efter fordi man var blitt arier i kraft av at tiden som hersket var Aries.

Aries beste kvaliteter er det livsbevarende i dens fastsatte tid, altså Vishnus egenskaper som den som opprettholder alt liv ved sine ordninger og her er Aries(væren) en av de 12 himmelske  ordningene.

Så når det «blå » ikke lenger styrer, når en tid går mot sin avsutning, er det Shiva, ødeleggeren,  som overtar.

Myten om «blått blod» i våre kongehus er som gamle, glemte spor av de gamle kulturenes «himmelske» fellesskap og dets ordninger.

I Garborgs oversettelse kan vi bl.a. lese om de ariske ordningene i byen Ajodja:

«Ajodja var full av uovervinnelige hærmenn, opplært vel og eldhuga, kraftige karer.

Byen hev mykje folk av gjævaste ariske slaget,

fullkomne menner som vokter trofast den heilage elden,

og som i Veda væl er kjende og inne i Yoga;

desse med all sin hug om det høgste livsmål seg samlar,

likesom også dei hev vunne seg den strengaste sjølvtukt.»

Betegnelsen «arisk» brukes som en tillegskarakter til ættene, og den  brukes ofte adjektivisk, som en egenskap, en kvalitet.

«Arisk».

Ordet har fått en vond klang etter nazismens bruk av det, men jeg går til oppslagsverkene på nettet og ser hva de sier om dette ordet.

Det viser seg at å være «arier» ikke knyttes til ættene, men heller, om enn noe usikkert,  til språket, det indoeuropeiske språket.

De ulike oppslagsstedene nevner ulike land og folk, når de skal si «hvor arierne kom fra», eller hvor de holdt til. Men alle er enige om tiden! De kommer ca 2000-1500 år før Kristus.

Wikipedia fører ordet «arier» til sanskrit og gammelpersisk hvor det har betydningen «nobel» og «iraner», mens på latin betyr «aries» væren.

«Aries () /ˈɛərz/ (meaning «ram«) is the first astrological sign in the Zodiac,» sier eng. wikipedia.

Aries tid, Værens tid, Rams tid, begynte ca 2000 år før Kristus.

Det betød at solen sto i dette tegnet og dermed ga solen tegnet sin «herskerverdighet».

Astrologisk skulle altså alle folk markere at Aries, Ram, Væren var blitt himmelens hersker.

Det betød at man ordnet statlige anliggender etter himmeltegnet, «som i himmelen så og på jorden». Og dette gjorde man overalt der himmelen var forbilledlig.

I Israel var Abram en etterkommer av Aram, og arameernes land fikk etterhvert navnet Syria.

Jesus snakket arameeisk.

Nazistene brukte arisk som en «rase»- betegnelse,  og  de  innførte tidlig på 1930-tallet en lov om at alle skulle dokumentere sin «ariske» avstamning, ble dette kun brukt for å avsløre om man hadde jøder i slekten.

En svært misforstått tolkning av «Aries», men faktisk den eneste man kunne gjennomføre, for «arierne» visste ingen hvem var! man var bare sikker på at de ikke kunne vært jøder.

Ram og Aries er samme tid, samme stjernetegn, og dette tegnet er det første i Zoodiaken. Vårpunktet, Sita, kalles også «start of Aries».

Betyr dette så mye?

Hadde dette noe med folkenes religioner og statsdannelser å gjøre?

Jeg lærte på skolen at tidsregningen var kulturens vugge.

Det sto i datidens lærebøker, men den informasjonen er forsvunnet fra lærebøkene.

Ja, den er faktisk grundig forsvunnet! så forsvunnet at det er vanskelig å få tilgang til lærestoff om folkenes tidsregning.

Vi vet at matematikk og astronomi var gamle vitenskaper, men vi har ikke tilgang til hvordan kunnskapen i dette var for flere tusen år siden.

Vi har Euklids verker, selvsagt,  men de er et rent pedagogisk læreverk i matematikk og berører ikke tidsregningen som sådan.

Heller ikke religionshistorien viser til betydningen av tidsregning og matematikkens anvendelse i religionen.

Jeg prøvde å skaffe meg en lærebok i dette, men har ikke funnet noen fra vår tid.  Jeg måtte tilbake til professor J.Fr. Schroeters «Haandbog i kronologi».

Han arbeidet ved universitetet i Kristiania mens han utarbeidet dette bokverket og ga det ut i tiden 1923-1926.

I boken forklarer han tidsregningen hos naturfolkene, de centralamerikanske folk, babylonierne, ægypterne, inderne, kineserne, japanerne, jøderne, perserne, armenierne, araberne, tyrkerne, grekerne, romerne, makedonierne, i Lilleasien, i Syrien, i Europa, hos russerne, germanerne og kelterne(skandinaver), i middelalderen og i den nyere tid.

Jeg har nylig fått bøkene tilsendt og har begynt å se på Hinduismens tidsregning.

Her åpner han med å fortelle om betydningen av det faste punktet,(Sita) og det første tegnet «Væren/Aries» som er utgangspunktet for «månestasjonene».  Noen sitater:

«…i Rigveda nevnes to stjernenavn, som gjenfinnes i listen over navnene på månestasjonene(naksatra) og den gud som var deres regent, samt tegnet, hvor de ble billedlig angitt….. i Veda begynner denne listen med Tyren(Pleiadene), i de to neste perioder ble den første stasjon henlagt til Væren, som hos araberne. Man kan nu gjøre fullt rede for, hvilke stjerner hver stasjon har omfattet, og månens plass i disse huse har meget tidlig grepet bestemmende inn i de eldste stammers levevis og kultus, hvilket hører sammen med astrologiens sterke utbredelse….. i Veda vil man finne tallrike hentydninger til hvilken rolle de spilte i alt hva angår ofringer, oppførelse av ildalter, brylluper, minnefester over avdøde, forskjellige faser av markarbeid…osv… Alltid hdde man å forvisse seg om at månestasjonene var gunstige for det spesielle gjøremål….. Ved siden av månehusene har man i denne tid også hatt en 12-deling av solens vei, zodiakus, – de 12 tegn – kalt «rasi» …. en eiendommelighet man støter på i denne periode, er de lange tidsafsnitt…….som det også regnes med…»

Jeg tenker ikke å komme med alle hans regnestykker her, men det som slår en er der helhetlige tanke for «himmel/jord» ved at de utallige observasjoner og beregninger er nedfelt i riter og fortellinger om navngitte tider.

Og evighetsbegrepet, som i vår Bibel er knyttet til mange ulike ord for «lang tid», er også her bemerkelsesverdig ved sine lange tidsangivelser; som f.eks  en Mahayuga på 4,32  milliarder år også kalles en «eon» eller en «kalpa» eller en dag i Brahmas liv.  Apropo vår forståelse av en dag i vår skapelsesberetning.

Den fulle tid, eller hele Brahmas liv, er på 311,04 billioner år og kalles en «para».

Jeg nevner dette fordi religionen og astronomien er helt sammenvevet. Slik er det i kultur etter kultur. Det er slik vi fikk vår tidsregning.

Moderne religionshistorie og moderne teologi har her et forklaringsproblem!

Jeg har lest mange ulike lærebøker i religionshistorie, men ingen av dem nevner astrologien, så nær som en, Ludin Jansen «Fremmede religioner».

Her har han et bittelite kapittel for seg, hvor han fremstiller astrologien som en egen religion i seg selv, men han viser ikke til den enorme tette sammenbindingen mellom matematikk, observasjoner, tabeller og religiøs kultus og gudenavn slik det her fremgår i læreboken om kronologi.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at Rama er en Arier og at begge er uttrykk for Værens tid, de er dette tegnets tjenere.

De laget lover som var riktige for tiden og ordnet samfunnet deretter.

Arierne ikke er et spesielt folk eller en spesiell ætt som «kommer til Nord-India», men alle folkene markerte solens inngang i Aries.

Alle ble ariere, men ikke alle viste arisk oppførsel og karakter; i Ramayana fortelles det at Baratas mor viste uarisk oppførsel.

Nå skulle Aries herske, og folkenes ordninger var en tolkning av «tidens tegn»! Vi fikk et «aristokrati», og folkenes førere ble Rama, Abram, Ramses osv…

Da «arameeren» Jesus avsluttet Værens tid, etter 2000 år med loven og ofringene, var han selv offerlammet som oppfylte loven, så valgte han seg fiskere som sine disipler og fikk sitt symbol «fisken» på sitt kors,  da var solen gått inn i fiskenes tid for å gjøre fiskene til herskere i 2000 år. Paven inntok keisertronen, tok på sin fiskehatt og hersket over «kirken».

Nå er vi på vei til Vannmannens tid.

Jesus sa til disiplene: …når dere går inn i byen vil dere se en mann med en krukke. Følg ham, og i det hus han går inn, skal dere gå inn……der skal vi holde påske.»

Da Rama ble fredløs, fulgte en yngre bror, Laksmani, med på vandringen i skogen og det heter om Laksmani at han bar vannkrukken.

Her er mange spor i ord.

Vi har lett for å glemme helt og vi har faktisk nesten visket ut sporene av fortid vi ikke liker.

Jeg tror ikke det er klokt.

 

.

 

 

juli 27, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Rama og Sita. En meditasjon. Del 2.

Kanhende er du som leser dette svært fremmed for tanken om å ha med «fremmede» religioner å gjøre. Det ligger en naturlig angst for «avguderi» i en slik aktivitet. La meg derfor si det tydelig, så ikke du misforstår meg: For meg er Bibelen alt.

Dette underlige, at det finnes «andre» religioner, er for meg bare flere utslag av «den ene», vi har bare ikke nøkkelen til å forstå dette ennå.

Men en gang, når «Menneskesønnen kommer i skyen» , heter det at » ethvert menneske skal se ham». Altså, når det skjer, vil alle være forberedt! hver på sitt vis, slik misjonærene opplevde at forutsetningene for å tro evangeliet var tilstede hos oss alle.

Religionsforskerne har sitt fokus på hva som er «lånt fra andre» religioner, eller hvem som har et opphavelig eierskap til en tanke. Det er deres måte å komme til rette med at religionene kjenner på et innbyrdes slektskap, som likhetene i ulike språk.

Vi er jo svært vant til at kristendom har like person- og hendelsesreferanser med jødedom, mens det ikke er omvendt.

Paulus f. eks. er ikke en person i Jødedommen, men en kristen vil søke også etter forutsigelser om Paulus i GT’s skrifter.

Når vi leter etter Jesus, eller Paulus, i GT, leser vi på en annen måte: vi tror på det skjulte i en tekst og leter for å hente det frem.

Slik finner vi «de samme» personene igjen på flere måter også i andre religioner.

F.eks. Abram! han omtales i Bibelen som stamfar til dem som ble til tre forskjellige religioner, Israel, Ismael og dem som har Abrams tro.

I Koranen, er han også åpent omtalt.

Jeg vil gjerne vise at Abram også er tilstede i den hinduistiske urfortellingen, bare ikke like åpenlyst som i Koranen, men skjult, f. eks i navnene og parallelle utsagn. Jeg ønsker å vise at dette er nært beslektede religioner.

Dette er til glede og undring, ikke til bekymring!

Vi er f. eks. ikke bekymret når vi leser at Moses ble opplært i all Egyptens visdom, eller at Josef ektet datteren til den øverste presten i On, som var et av datidens store religiøse kunnskapssenter.

Og vi er heller ikke bekymret når våre egne «prester» utdannes i vår moderne materialistiske kunnskapstradisjon!

Hvorfor skulle vi så la oss forskrekke av at det også er visdom i Hinduismen.

Når jeg nå vender tilbake til Rama og Sita er det for å lete etter det vi har felles med dem.

Jeg skrev, i del 1, hvordan Rama og BRama og AbRam har en indre sammenheng som også vises i betydningen av navnene , bl a. : «høy far», «begynnelsen», «alles opphav», «stamfar».

De er som beslektede tanker.

I Bibelen kjenner vi livsvesenenes 4 ansikter , og vi tolker dem som bl.a. de 4 evangeliene. På samme vis er Brahmas 4 ansikter tolket som de 4 delene av Veda.

4 ansikter, 4 skrifter! slike likheter gleder meg dypt! for talen i disse likhetene går parallelt…… som en religionenes synopse.

AbRam: Rams far. Jeg avsluttet «del 1» med den tanke at Rama i Ramayama var et uttrykk for Værens tid.

Abram bodde i fjellene, Brahma bodde på Merufjellet.

Det heter i religionshistorien at de gamle gudene var fjellguder, de bodde på toppen av fjellet. Vi lager fremdeles dette gamle verdensfjellet, berget det blå, som hvelver seg over jorden, men nå for å nyte det moderne planetariets tekniske dyktighet.

Dette er «gudenes tingfjell».

Om vi «stiger opp» på fjellet, merker vi ekkoet av mange av GTs tekster, bl.a der Moses «stiger opp» på Sinai for å motta loven.

Vi får «stige opp» med Abram, opp i fjellene der han bor, og skue med Brahma høyt der oppe på Merufjellet og forsøke å se sammen med dem det enorme «Pan-o-Rama» som åpner seg.

Det er der vi får øye på Sita, Ramas hustru.

I Brahma er selve livskraften som et såkorn.

Hans hustru, Saraswati, er som plogskjæret.

Det heter om den nyfødte Sita at hun ble funnet i en plogfure, som barn av moder jord. Hun er altså et såkorn.

Så gjør vi som Rama, leter etter henne!

Leter vi etter henne i det greske språket er Sita(sitos) hvetekornet.

Jesus forteller oss at han sådde godt såkorn i sin åker, men fienden sådde dårlig sæd i den samme åkeren. Av det gode såkorn vokste «Sita», hveten, frem, og av den dårlige sæden vokste det opp ugress. Arbeiderne ville luke bort ugresset, men Jesus ba dem om å ikke gjøre det, for de kunne komme til å skade «Sitas» røtter. «La begge vokse sammen inntill høsten…..» sa Jesus.

Markus evangelium sier det enkelt slik : «av seg selv bærer jorden «Sita»…

Stefanus forteller i sin tale, rett før hans martyrium, om den store hungersnøden som rammet både Egypt og landene rundt om. Der sier han :» men da Jakob fikk høre at det var korn (Sita) i Egypt, sendte han våre fedre dit……» Det var for å finne Sita at Israel dro til Egypt.

Vi aner at det er menneskets lodd å søke Sita, dyrke og ivareta henne.

Også på hebraisk er hvete «Sita»(Chittah).

Hvetehøsten fulgte tett på bygghøsten, pinsen, og byggen gir den første «førstegrøden», men jeg merker meg at de, både»hvete og bygg» er nært knyttet til løftet om «landet», Kana’ans land, det landet som «flyter av melk og honning»!

Profetene, som Joel 1.11, klager over at «Sita» er gått tapt slik Rama klaget over tapet av Sita.

I Matt 13 sier Jesus at såkornet er ordet, og det som vokser frem er «Sita».

Slik er Brahmas livskraft og Jesu såkorn samme urbilde på «det levende ordet».

Kornet og ordet har iboende krefter som virker av seg selv.

På Japansk er «Sita» et ord for språk, folkenes tungemål, og selv her i vårt eget språk har vi «spor av Sita i ord»…. som f. eks. ordet «sitat».

Å lete etter innholdet i ord og navn, og å «sitere» dem, er som å nyttiggjøre seg kornets rikholdige næringsstoffer.

Platon viser eksempler på hvordan navn og ord har ulike lag av betydninger som gir kontaktpunkter til visdomslitteraturen i de ulike kulturene.

I hinduismen er det sagt om «mantraene» at alles navn skal høyaktes, for de er utsptunget fra himmelen.

Her er altså de gamle veiviserene enige.

Så skulle vel også Sita, det jordbundne kornet, født i en plogfure ha sitt himmelske utspring? Finnes det korn på himmelen?

Stjernebildet Jomfruen har korn i sitt himmelske bilde. Det er uttrykt ved hovedstjernen i Jomfruen, stjernen Spika.

Jeg googlet de to, Sita og Spika, og fant mange utenlandske artikler, bl.a eng Wikipedia, som bandt dem sammen og som viser at Sita er nøkkelen inn i Indisk tidsregning.

Sita er et punkt på ekleptikken som står i direkte opposisjon til Spika i Jomfruen. Dette er startpunktet for «måneknutene» langs ekleptikken.

Måneknutene er ca 27- 28 stykker, etter Indisk tidsregning, fordelt på «års-sirkelen», med 2-3 slike «Nakshatra» som de kalles, i hver måned.

Det punktet der de begynner, er Sita. Det er den 13/14 april.

Dette punktet kalles også Meshadi som betyr «Start of Aries» og er en helligdag til ære for Rama.

Rama, Værens tid, starter i punktet Sita. Der er de forbundet. Og der er tidsregningens faste utgangspunkt.

Også i vår kalender er det vårgjevndøgn som er tidsregningens faste punkt.

Og her, i dette punktet på himmelen, er Jomfruens kornaks, Spika, nøyaktig motsatt på himmelen.

Det er herfra vi kan prøve «å telle Abrams ætt».

Det er en forbindelse mellom Abrams ætt og Brahmas såkorn.

Brahmas hustru, Saraswati, er plogskjæret kornet legges i, mens såkornet på hebraisk er «Zara», og hun som bærer frem Abrams ætt, heter Sara.

Plogen trekkes av oksen. Så da «Oksens tid» var over ble Sita lagt i plogskjæret.

Værens tid var tiden for «ordet«, den skrevne lov, skrifter og offer. Det er hovedkarakterene i denne tiden fra Abram til Kristus, og det er betegnende at offeret oftest var en vær.

Ser man på denne tiden i hinduismen er det Vedaskriftene, med deres ordninger for lov og offer og skriftet Ramayama som begynner den nye tiden.

Det er hovedordningene i to kulturer som her inntreffer, parallelt.

Jesus, ofrer seg selv som et siste offer, et evigvarende offer.

Om ham het det at han var ordet som ble kjød, og han var hvetekornet(sita) som måtte i jorden og dø for at det kunne spire frem nytt liv.

Slik avsluttet Jesus den gamle tid, Værens tid, og innledet den nye tid, Fiskenes/Jomfruens tid.

Nå som Fiskenes tid er til ende, skal Sita, hveten, høstes og taes vare på, mens ugresset buntes sammen av høstfolkene.

 

 

 

juli 12, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Hinduenes Rama og vår kultur. En meditasjon. Del 1.

I den senere tid kom jeg over Arne Garborgs oversettelse av det indiske eposet Ramayana.

Boken kom ut i 1922, på Garborgs mest høytidsstemte nynorsk, og er resultatet av et eksotisk møte mellom to kulturer.

Sri Ananda Acharya, en indisk professor, lærer og sannhetssøker, ble kallet til å reise til Skandinavia. Iført turban og ridende på en hvit hest ankom han en dag Alvdal og bosatte seg oppunder Tronfjell ved en elv der.

Baral, som han ble kalt, vakte noe oppsikt i lokalmiljøet, men han bodde der under Tronfjell  i 30 år, frem til 1945,  sammen med sin norske elev, Einar Beer.

Baral ønsket å oversette Ramayana til norsk og inviterte Garborg til å samarbeide med seg.  Einar Beer oversatte det indiske diktverket Ramayana til riksmål, og Arne Garborg oversatte det til nynorsk. Begge baserte seg på  Anandas engelske versjon.

Ramayana  er ett av to store indiske epos. Det er skrevet på sanskrit, og handlingen er fra tiden arierne ble herskere i India.

Den som etter tradisjonen var forfatteren til diktet, het Valmiki.

Garborg lar det innledende diktet,»fyrekvæde», berette om hvordan Valmiki ble en dikter:

Valmiki ser hvordan den ene av to elskende traner blir truffet av jegerens pil og faller død til jorden, mens den andre tranen «…ropa jamrande sårt på sin ven…»

Mens Valmiki klager over denne udåden, å skyte en elskende, kommer ordene hans «som i pulsslag og rytme»! og siden han ikke kan glemme hverken diktet eller tranens sorg, klager han til Indra som svarer ham slik (etter Garborgs oversettelse):

» Ved min vilje songdisi so deg lærde å kveda. Men du eit større kvad skal skapa, du framifrå vise,  soga um Rama fram skal i kvad du føre for folket….»

For den som er glad i Garborgs nynorsk, er hans oversettelse fantastisk å lese, ellers anbefaler jeg, uansett oversettelse, å lese dette urgamle diktet om prins Rama.

Diktverket fører oss inn i de urgamle tider hvor vi aner kulturenes enhet.

Jeg gir her et lite handlingsresyme :

For lenge, lenge siden i nordøst India, lå det vakre landet Kosala.

Ved bredden av elven Sarayu lå den praktfulle byen Ayodhya og her var slottet til kong Dasaratha.

Kongen, sønn av Vaivasvatha Manu av den ariske Ikshvaku ætten, hadde svært lenge vært barnløs, derfor var gleden stor da han fikk sin førstefødte, Rama.

I fortellingen møter vi Rama som voksen, dagen før han skal krones til medregent.

Hele byen og landet, ja også naboland og bekjente langt utenfra,  gledet seg til kroningsfesten, og alle forberedelsene skildres som travel skjønnhet og lykkelig forventning.

Da gripes en av kongens hustruer, Kaikei, Baratas mor, av sjalusi. Hun minner kongen om to løfter han ga henne og som hun nå vil be ham om å holde.

Kongen som er lykkelig over den kommende kroningsfestenfesten, og som elsker sin hustru, svarer glad at han gjerne gir henne de to løftene og gjerne mer enn det! bare nevn dem, så skal det skje! sier han.

Kaikei ber da om at hennes sønn Barata må bli kront til konge, og at den førstefødte, Rama, Kosaljas sønn, må leve i 14 år som fredløs i skogen.

Dette ønsket gjør kongen så ondt at han blir syk, ute av stand til å handle og han dør senere av sorgen hans hustru påførte ham, men før han dør, forsikrer Rama ham om at det er hans glede å holde Kongens løfte. Rama gir gjerne fra seg kronen til Barata, og gleder seg til å leve i skogen!

Han vil bare ta farvel med sin mor, og med hustruen Sita, så reiser han.

Avskjeden med kvinnene er vanskelig, og Sita overtaler Rama til å ta henne med. Hun argumenterer med at ikke noe skal skille mann og hustru.

Ramas bror, Lakshmani, er leder for hæren, men han forlater den for å følge sin bror.

I skogen røves Sita av Ravan, Lankas hersker.

Så leter Rama etter Sita.

Letingen fører ham sydover hvor han blir kjent med vanarkongen Sugriva som var dømt fredløs av sin bror, kong Vali.  Rama lover å hjelpe Sugriva til å vinne tilbake kongedømmet mot at Sugriva etterpå hjelper ham med å finne Sita.

Kong Sugrivas helt, Hanuman, blir Ramadiktets store helt. Han finner Sita, legger planer for befrielsen og deltar på heltevis  i krigen mot Ravan.

I Arne Garborgs «Rama-kvædet» går Sita tilslutt gjennom ilden for å bevise at hun har vært tro mot Rama gjennom hele fangenskapet. Og så tar Rama henne i armene og fører henne hjem. Der venter Barata som straks gir kongedømmet til Rama.

Det er flere varianter av Ramayana, særlig av avslutningen, men hovedhandlingen og hovedtemaene er alltid den samme:  Rama og Sita viser kjærlighetens høye idealer, deres sjebne rammer dem uforskyldt og de viser hvordan man lever sin sjebne slik at det onde vendes til det gode.

Selv om det er et urgammelt dikt med skikker og idealer som ikke alltid sammenfaller med nåtidens,  så skapes det gjenklang i sinnet ved lesning.

Renheten i kjærlighet og vennskap griper en, slik tranens sorgrop rørte Valmiki, og i tillegg griper historien inn i dypere lag i sinnet.

Det er som om noe «halveis glemt » tilfredsstilles.

Jeg ble sittende lenge med boken og lytte etter hva mitt sinn reflekterer av tanker.

Eventyrene våre starter ofte slik Ramakvedet starter: «Det var en gang en konge.»…   og slik sett passer historien godt inn i vår urgamle fortellertradisjon.

«Kongen hadde lenge ønsket seg barn»……  det lyder også kjent… det er tema i mange eventyr, f. eks i «Snehvit «.

«Så fikk han sønnen Rama».

Det første som «faller meg inn» er ordet «Ramaskrik». Det er den elskende tranen som skriker og dør og som står som bilde på hele bokens innhold som lar det ordet dukke opp.

Ordet «Ramaskrik» er  kommet fra den Bibelske fortellingen om Jakobs elskede hustru Rakel som dør under fødselen i byen Rama.

Der fødte hun Josefs bror, Benjamin (Benoni) som både betyr den elskede sønn og  smertens sønn.

I Rama fødes «den elskede» «smertens sønn».  Abram er hans oldefar. Ab (far) Ram.

Abram.

Stamfaren til tre religioner.

Abram ventet også lenge på å få barn. Hans hustru, Sara, var over 90 år før de fikk sitt første barn. Det var så uvanlig å få barn i den alderen at hun lo da det ble sagt henne.

Hinduismens Rama bodde ved elven Sarayu…Sara…yu…  og Abrams hustru het Sara… Tilfeldig? Tja….

Navnet betyr  «høy far».

Som hinduismens Brahma. ..B..Rahma  … Ab..ram…Ab.raham.

Brahmas kone er Sarasvati… Sara…svati.

Brahmas krefter er «verdenssjelen». Vi er alle en del av Brahma.

Vi er alle Abrams barn.

Verdenssjelen er i Abram uttrykt i  stamfaren først, ved ætt og blodsbånd, og senere, i den nye tid, ved Abrams tro.

Brahma er aktiv ved en tids utgang og en annen tids begynnelse.

Det lyder kjent. En gammel tid avsluttes og en ny tid begynner.

Jeg har tidligere nevnt pleiadeåret, den store tidssirkelen, zoodiaken på over 25000 år, hvor hvert tegn i dyrekretsen er på litt over 2000 år.

I Hinduismen regnes også de store tidenes sykler og Brahma er den den nye tidens begynnelse.

Tidligere har jeg vist at stjernebildet Oksen er fra Adam frem til Abram, mens Abram settes som begynnelsen på Værens tid. Jesus avslutter Værens tid og innleder fiskenes tid. Nå er vi i avslutningen av fiskenes tid, og Vannmannens tid har nettopp begynt.

Brahma avbildes med fire ansikter, det er symbol for de fire verdenshjørner og betyr at han styrer hele zodiakken.

De 4 ansikter  vi kjenner i  Bibelen er livsvesnenes. De har ett ansikt for dyrekretsens fire verdenshjørner: løve, mann, okse og ørn.

Vi kjenner dette best fra de fire evangeliene,  hvert evangelium bærer ett av livsvesenets ansikter.

Jeg  vender tilbake til Ramakvedet med den tanke at Rama kan bety overgangen til Værens tid.

At Inderne er tro mot sine himmelske herskere er den hellige kua et svært godt bilde på.  I de fleste kulturene våre var oksen den kronede hersker. De gamle kulturene formidler ikke mye til oss, men bildet av oksen er kjent fra egypternes Apis, til Mitra som dreper oksen, til jødenes gullkalv. Men her har inderen sin variant med å sette kua som oksens like. Et sympatisk trekk!

Jeg tenker på at vårt stjernetegn Væren heter Ram.

Så langt min meditasjon om «rammene» rundt dette store diktverket.

I neste innlegg vil jeg vende tilbake til Rama og hans hustru Sita.

Les også:

Mannen og løven. Del 1.

og

Astrologi og våre «dommedags» forventninger.

og

En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»

 

juli 8, 2014 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar