Potetgiften solanin.

Desverre er Norsk matvarehandel helt uten potetkompetanse. De legger poteten udekket i åpne lyse disker. Dette gjør de sikkert i den hensikt å friste forbrukeren til å kjøpe den.
Men forbrukeren har gått i norsk skole og er potetkyndig. Han/hun vet at en potet skal oppbevares mørkt. Ved det minste lys utvikler poteten solanin, et stoff som er giftig for oss. Særlig skadelig for små barn, men i store konsentrasjoner kan det også bli dødelig for voksne. Den vanligste oppskriften på hvordan du lager dette giftstoffet er å legge en potet slik at den får lys på seg.
Har poteten ligget så lenge i lys at den har utviklet litt grønnfarge, kan du være helt sikker på at giftstoffet er i poteten.
Matvarekjedene er på denne måten potetvandaler.
De får et parti sunne, gode poteter, og for å friste kunder belyser de dem ekstra fint, for så å kunne tilby kunden sine spesiallagede solaninpoteter, garantert grønne og passe giftige for hele familien.
Alle utdannede mennesker snur ryggen til den mishandlede poteten og kjøper noe annet.
Jeg tror desverre at denne potetvandalismen ikke dreier seg om uvitenhet, men om en nøye planlagt strategi for å oppnå et ønsket/ villet resultat.
Butikkfolk har alltid hatet sine kunder og ser her en rafinert hevnmulighet ved å selge vakre snikforgiftede produkter til den dumme «Ola Potit».

I tillegg hater de poteter og bruker denne «selg forgiftet mat og se hvor lenge produktet er på markedet» aksjonen som en ren utryddelsesstrategi.
Det er litt av samme strategien de har overfor ferskvaredisken og frysedisken, (men det får bli et annet innlegg en annen gang)

Reklame

Røkestopp.Abstinenser?

«Hva må jeg regne med av fysiske abstinensreaksjoner når jeg slutter med røkingen?» spurte jeg legen.

«Nei, det blir ingen fysiske abstinenser,»sa hun» det blir mer psykiske reaksjoner som irritasjon, depresjon, sinne og denslags.»

Vel, så sluttet jeg.

Nå er det over to mnd siden jeg sluttet å røke, og jeg har ikke hatt noen av de psykiske abstinensene.

Man sier psykisk, og skal vel da late som om dette dreier seg om reaksjoner som hører til den ikke stofflige åndeverden??

Jeg er nok ikke et åndsvesen siden disse reaksjonene har uteblitt!

Derimot fikk jeg trøbbel med tannsykdom, tannverk og visdomstannsmerter..

Høyst fysiske plager altså, og noe min lege derfor øyeblikkelig sa at hadde ikke noe med røkestoppen min å gjøre. Det var rene tilfeldigheter at det kom 14 dager etter min lykkelige, vellykkede røkestopp.

Vel, jeg gjorde mine besøk hos tannlegen grundig, og er igang med et delvis trygdebetalt dyprensprogram, et hjemmebasert skylle/pirke/børste terapiprogram og venter på time hos kjevespesialist. Det er så langt jeg har rukket til nå med tannhelsen.

Så fikk jeg et akutt, rasende anfall av kaffedrikketrang. Det bekymret forsåvidt ikke ,annet enn ved måten det i avsindig raseri meldte sitt behov på. Svært fremmed følelse for en tilvanlig rolig type som meg. Jeg hev innpå «som rasende», store mengder kaffe.. og kjenner fremdeles den fremmede agresjonspregede trangen til kaffe, og mye å drikke, i spytt og blod. Siden jeg ikke er åndsmenneske nok til å få psykiske abstinenser, streifet denne tanken meg at kanskje dette var en slik åndsdemonabstinens!!

Jeg fikk ikke spurt legen min om dette, for det ble liksom uaktuelt og borte for meg da jeg begynte å ese.

Jeg hevet, som en brøddeig. Alt ble større: pannen, puppene, halsen, nakken.. også videre nedover, helt ut i tærne. Det var svært ubehagelig, og siden det ikke var resultat av mye og god mat, men tydelig noe feil i væskesystemet mitt, gikk jeg til legen.

«Hør, dette er mistenkelig, eller skremmende. Her rakner jeg plutselig som en gammel strømpe! Det ville faktisk berolige meg om dette var fysiske røkestoppabstinenser, og at det var forventet, og at «alt er under kontroll» på en måte,»sa jeg. «Jeg vil helst ikke tenke at jeg nå blir syk… uten å vite grunnen… eller hva det er.»

» Dette er ikke mye hevelse,» sa legen i et halvt trøstende, halvt bebreidende tonefall, mens hun tittet raskt på anklene mine. «Du skal få resept på vanndrivende. Mange kvinner må ta det av og til. Det er helt vanlig. Det har ikke noe med røkestoppen å gjøre. »

«Men jeg vil vite hva årsaken er, jeg vil bli frisk! Dette er smertefullt. Jeg blir verre utover dagen og vagger som en gås før lunch! Det gjør vondt i ryggen og magen! Som om jeg deles/ryker på midten. Det sprenger i alt vevet. Jeg vil ikke ha dette! Rumpa mi dunker borti bildøra og treffer siden på bilsetet før den får satt seg ned i bilsetet . Jeg vet ikke lenger hvor jeg har den, den er bare vond og ivegen!. Mannen min kommer også til å klage om jeg ikke finner ut av dette. Jeg vil ikke leve klosterliv bare fordi jeg har sluttet å røke! Jeg ble ikke deprimert av å slutte med røken, men dette kommer jeg til å bli skrekkelig deprimert av!»

Jeg fikk resept på vanndrivende og henvisning til indremedisiner. Mer klarte jeg ikke å få ut av det.

Indremedisineren skulle ringe/skrive til meg om når jeg kunne få time.

Ja, det tar nok sin tid .

Mens jeg venter går jeg til kvakksalvedamen, leter etter fysiske abstinenser ved røkestopp på nettet, og får også der bekreftet at røkeabstinens hører åndsmenneskene til.

Det var forresten en side hos helsedepartementet som ga meg grunn til ettertanke. Der sto det at man gikk inn for at man kun skulle vektlegge de psykiske abstinensene ved behandling av røkestopppasienter, og ikke de fysiske abstinensene.

Det beroliget meg at det virkelig finnes fysiske abstinenser. Men det sto ikke noe om hva det kunne være.

Det slo meg at min lege kun fulgte oppfordringen fra helsedirektoratet, at hun ,kanskje,(om informasjonen fra departementethadde vært anderledes) ville sagt noe annet om mine plager enn det hun altså nå sier. Og at hun faktisk er flink, når hun altså isåfall ikke informerer meg.

Kanskje de fysiske plagene er store, alvorlige og mange? Rett og slett så ille at storrøkere ikke ville tatt sjansen på å slutte å røke om de visste om det. Ja, at faktisk statens antirøkekampanje ville fått trøbbel med helsegevinstbegrunnelsen!!

Og at det ville bli for kostbart for alle offentlige røkeavvenningskurs om alvorlige fysiske plager skulle kunne relateres til deres sekteriske virksomheter.

Desuten er vel strengt tatt ikke «psykiske abstinenser» et begrep med vitenskaplig hold.

Psyke har i alle år latt seg påvirke av kjemiske stoffer, fysiske stoffer: Nikotin er fysisk. Du kan ta på det, måle, veie og røke det…. og da gir ikke dette fysiske stoffet psykiske psykdommer.

Vi blir bedt om å slutte fordi røking gir farlige fysiske sykdommer, som kreft, hjerteinfarkt osv. Og det er ikke en psykisk kreft. Det er en fysisk dødelig sykdom.

Jeg føler, rent psykisk, at jeg er alene med mine fysiske plager.

Det grå lyset

I det grå lyset går nissen tur.

Det er ham katten aldri får tak i.

Han piler som en mus, romsterer som en rotte.

Han går der ute,

jeg ser katten bykse forgjeves etter ham.

Jeg anstrenger øynene,

engang må jeg vel få øye på ham, eller en annen,

en av de underjordiske,

en som ikke rekker ned i bakken før grålyset,

og som blir til stein.

Det er i den magiske timen i det grå lyset det skjer.

Når det lysner

Det grå lyset mellom mørket og soloppgangen myldrer av liv.

Haren har løpt til sin hule og

uglen har allerede funnet sitt «hjemmested».

Fuglesangen starter og så er «alle på».

Reven kommer luntene i fornøyet, leken stil. Man kan nesten se ham nynne på veg til sin faste museplass.

Rådyrene krysser det åpne jordet, tar seg tid, spiser litt og lytter nervøse og glade til morgenbruset.

Elgen står i skogholtet og tygger,

og jeg sitter her og titter på dem gjennom vinduet.

Jeg har satt på kaffen mens jeg følger med på hva som skjer her i verden.

Møtet, troens mysterier.

Tro

Jeg har en tro. Jeg har fått den engang.

Jeg har ikke “prestert” den, eller funnet den på selv. Det har jeg aldri kunnet skryte av, som om troen skulle være min fortjeneste.

Men jeg har alltid forholdt meg til den.

Troen er ikke rik på ord. Den er ingen intelligent forklaring på tingene.

Den er heller ikke “min”, som et musikalsk talent er genuint “mitt”. Nei, jeg kan ikke ta troen og vifte med den og si:”Se, her er et av mine talenter”.

Den er mere som en uforståelg gave, som livet selv. Det at jeg lever.

At jeg puster i den klare luften noen år, at jeg ser gresset og gledes ved den grønne friskheten.

Slik er troen. En uforståelig gave, som livet selv.

At Gud er.

At jeg vandrer i gresset og gledes over det som er,

at jeg deler min glede med Gud. At det å dele med Gud er glede , som å puste, som å leve.

At jeg er.

At i Gud er jeg, at alt er i Gud, at Gud er.

At Gud deler med meg.

 

Tilfredshet

Den dype tilfredshet.

Som et diende barn

er min sjel i Gud.

…

“SSSsssså ssssøtt!

Mennessskene liker å lage sseg trygge sssmå eventyr.

Hvorfor sssskulle du liksssom være ssspessiell?

Vet du, dette er det ingen som tror lenger, i vår opplyssste tid..

Bevissssss, har du det kansssskje…. Jeg har mange vitenssskaplige motbevisss……

Kjedelig er det ogssså…

Kjærlighet, uæææ!! passss opp! jeg sssspyr …

Gud er forressten ssvært urettferdig…

Hen er en uberegnelig ,gammel fjellgud sssom gjør de grusssomsste ting.

Han er ikke alene på gudemarkedet heller, her er hyllemeter med lignende typer,

utgått på dato ssspør du meg.”

..

Jeg løfter barneblikket og spør,

mens melken triller nedover fra en breddfull munn,

mens jeg lytter med all min sjels glade undring til denne underligste av Guds skapninger:

“Hva vil du meg?”

 

Paradis

Barbent i dyp mose.

Flytende i dypt hav.

Sol og vind mot bar hud.

All naturens sang.

Min elskede, barna og jeg.

Lyset og øyet finner hverandre.

Jeg ser alt.

Jorden er paradis.

…

Torner og ugress.

Miljøgifter og kjøpekick.

Hat og undertrykkelse.

Fattig og rik.

Angst og gråt.

Det ensomme mennesket, det fremmede sinn, det døde blikk, det hatende hjerte.

Jeg puster det inn,

puster inn alt det vi mennesker gjør her i Paradis, og kjenner tyngden av vår skyld, vår usigelige dumhet.

Jeg kveiler den gamle slangen som en turban om hodet mitt.

” du skal snakke til ørene mine.”

Jeg legger tyngden av vår skyld som en kvernsten på hjertet mitt.

“Vi er adskiltheten.”

Så går jeg barbent i mosen.

 

Eden

Jeg roper til deg fra hagen.

Vi, ditt skaperverk, roper til deg fra Eden.

“Hva vil du oss?”

Vi ser ditt luende sverd, dine rasende serafer..

Vi gjemmer oss under fikenblader

gjemmer oss

og står for deg i vår adskilthet

og kjenner tyngden av å være skapt av deg

i ditt bilde,

og vi utånder

ikke

men bærer deg

med kraftløse armer,

nakne mot den røde jorden.

 

Quo Vadis

I tausheten

tok du adskiltheten

trettheten

angsten og den dødelige sorg

tomheten og all ond vilje.

Du tok det.

Dine hender, rygg og skuldre var nedlesset

da du bar det bort.

“Jeg kommer snart tilbake.”

Sa du.

 

Patmos

Jeg står på stranden ved havet.

Verdenshistorien

er lest.

Verdensreligionene

er levet.

De ensomme sterke roperne har ropt sine ismer.

De store ødeleggerene

har gjort sine ødeleggelser.

Jeg legger turbanen på stranden

og venter.

Du kommer snart.

 

Jorden

Jeg dyrker jorden

og deler mitt brød

og jorden er fruktbar

og frukten er søt

og grøden er sangen til jordens pris

den synger at

jorden er paradis

…

Og elvene i Paradis

løper hvor de vil

og vanner glad

den som vil ha

litt kunnskap fra et kunnskapstre

og evig liv fra livets tre

ja, herren selv vil øse ut

av livets vann fra Herren Gud.

skyllemiddel

«Nå skriver jeg opp navnet på det skyllemiddelet du må bruke,» sa tannlegen.

«Det er det beste skyllemiddelet og det gir ikke brune tenner, som de andre skyllemidlene gir.

Husk å skylle to ganger daglig, minst et halvt minutt gurgling etter grundig bruk av tannpirkeren, den i plast som jeg viste deg.

Versågod, her er lappen og husk å skylle munnen godt etterpå , så unngår du sopp bak i munnhulen.»

Jeg kjøpte middelet og startet behandlingen. Jeg var nøye, for tennene mine hadde en tannsykdom som bare kunne holdes i sjakk av dyprens av spesialist og dyktigheten i min oppfølging av pirking og skylling.

Men tennene ble brunere…

Dyprensspesialisten sa:»Nå skriver jeg opp navnet på skyllevannet du skal bruke, både når du bruker denne lille børsten her og når du skyller munnen godt etterpå.

Det er viktig at du bruker dette skyllemidlet og det er det eneste skyllemiddelet som ikke gir brune tenner.

Dette middelet gir ikke sopp i munnhulen, men husk å skylle munnen godt etterpå, uansett.»

Jeg innrømmer at jeg gikk og kjøpte dette middelet også.

Jeg startet samvittighetsfullt opp med dette nye midlet, med et håp om å redusere mørkningen av tennene.

Før neste tannlegebesøk sier jeg til min mann at jeg vil be om hjelpetiltak mot brune tenner. Jeg innså, desverre, at begge skyllemidlene mørknet tennene mine betraktelig. Det kjennes ekstra lumpent mot en nyfødt «ikkerøker» som gleder seg til hvitere tenner som en hyggelig bivirkning av røkestoppen.

«Vil du spørre tannlegen om noe for meg?»spurte min mann. «Spør: Hva har man av innvendinger mot munnskyllevannet Hydrogenperoksid?»

Jeg noterte spørsmålet og stilte det til tannlegen under papirarbeidet ved konsultasjonens slutt.

Tannlegen så ikke opp fra papirene, men etter en taus 15sek. med dyp nyve i pannen sa han:

«Det er ingen innvendinger mot munnskyllevannet hydrogenperoksid. Tvert imot er det de selger på apoteket velegnet. Det har også en blekende effekt på tennene.»

Jeg trodde nesten ikke jeg hørte riktig.

Jeg kjøpte dette munnskyllevannet og til min glede så bleker det tennene litt for hver gang, noe som motiverer veldig til flittig behandling! Det smaker ikke noe, bare vann, så det er behagelig på den måten også.

Røkeslutt!

Jeg startet røkingen da jeg var 12 år. Jeg ble avhengi med en gang.

Siden har jeg røkt. Kost meg , nytt stimulien, selskapet, trøsten, gleden og roen i røken.

Jeg slutte? Aldri!!

Noe så trivelig slutter man da ikke med!!!

Nå, 46 år etter røkestart, fikk jeg beskjed: Du har fått kols.

Jeg sørget, betvilte diagnosen, ba om skikkelig utredning

og satte meg inn i tilbudene til oss ulykkelige som «må» slutte……………..

(MÅ?? Det er et filosofisk, eksistensielt spørsmål hvorvidt man må…)

forsøkte nicorette inhalator, nikotintyggis, snus og «røkestopp»… fysjom!!!!

Tvangstrøye og umyndiggjøring sto som beste/eneste alternativ.

Jeg var på veg nedover. Lungekapasiteten var halvert.

Det var da jeg tilfeldigvis fikk snakke litt med alveolene mine. De var svært medtatt, men fremdeles i live,

hardt nedkjørt, men fremdeles uten varige endringer og skader.

Dette møtet var avgjørende!

Jeg gikk sporenstreks til hypnotisør, fikk lagt inn «jeg vil ikke røke» i min sjels underliggende lag,

med denne sterke oppbakking og en hard beslutning om å ikke plage mitt legeme med nikotin

la jeg røken vekk.

Jeg fortalte mine alveoler at de var årsaken til min beslutning

og de svarte meg med en frydefull bølge av glede.

Nå fryder jeg meg nok til å tåle røkesug, slemme abstinenser, savnet av kosevanene i alle livets små gjøremål

og

nå øver jeg meg på å tenke:»jeg røker ikke!»

PS

Nysgjerrig på alveolene?

Det er de mange, pene, små, rosa blærene i lungene, det er dem som blir ødelagt, harde, forstenet og døde ved langtfremskreden kols….

Joda, man kan få kontakt med dem!

Vitenskapens veier er mange og livet er uransakelig…

Kvantemedisin, frekvensbehandling , sjelens rop og indre øre…….

Kan sikkert forklare det som skjedde ,bedre . Nøyere.. om man ønsker det…

Dag Solstad og Thomas Mann

Supert å bli kjent med bøkene dine, Dag Solstad. Du fortjener de prisene du har fått! Jeg liker spesielt godt at du ser min generasjon, ser det intellektuelle idealet og fremmedheten vi kjenner til nye generasjoners anderledes verdiprioriteringer. Jeg tenker på Thomas Mann når jeg leser den intenst fortettede søkningen inn til de presise formuleringene som glimter i tekstene.

Høst

Det gav sin frukt

og ribbes for

ethvert blad

vindene river av flere grener

telen

omslutter

røttene i dypet

saftene trekker seg tilbake

naken

skjuler det vårens komme