Klimaendringer og Munchmuseet

Vi leser og snakker om de store klimaendringene som verden står overfor.

Vi godtar personlige byrder i form av avgifter, og personlige forsakelser i forhold til energibruk, for å delta i den store felles satsingen for å redde verden fra de store utslagene av miljøkatastrofene som profeteres.

Vitenskaplig og politisk satses det svært offensivt for å få oss alle til å forstå alvoret.

Jeg undrer meg derfor over at man i disse tider konsentrerer byggevirksomheten i havkanten.

Våre politikere satser gigantiske fellesskapsmidler for å oppbevare umistelige nasjonalskatter i vannkanten.

Det virker så rart.

Er det ikke så farlig likevel?

Kanskje havnivået ved Oslo bare stiger 60 cm dette 100 året? At det er andre steder det blir ille, ikke her.

Hvor sikkert er dette ? Hva er gambling og hva er fakta og hvor lenge er det fakta?

Er man naiv når man tror på vitenskapens rapporter? Det vil si, ville handle i tråd med rapportene.

Eller er regjeringens byggeplaner et uttrykk for at de velger å se bort fra de vitenskaplige rapportene, altså

planlegge som om man ikke tror på dem, eller ser noen risiko knyttet opp til dette?

Er det riktig å planlegge slik med våre fellesverdier?

Det kan man lure på mens man sykler til jobben.

Reklame

Gert Nygårdshaug

Leser nettopp «Mengele Zoo» , «Himmelblomsttreet» og «Afrodites basseng»

Jeg leser med glede og rives til de grader med!

Dette er mer enn god litteratur, dette vekker religiøs begeistring.

Leseren følger en vanvittig hisorie som vi vet er sann. Vi identifiserer oss med hovedpersonens terroristrolle og ønsker han må lykkes, vi er med på å plante himmelblomsttreet i Europa og vi er med i det store spranget i «troen på ørkenen».

Etterpå sitter man med en sorg. Sorg over at man bare er en leser som ikke utretter noe ….for vår samtid.

For det er det bøkene så mesterlig viser oss. Samtiden … og engasjementet.

Faktisk stikker bøkene dypt i oss.

De vekker religiøse dyp i oss, og religiøs virketrang.

Det er kanskje en merkelig påstand, siden forfatteren selv er svært sint på de etablerte religioner.

Vel..den religiøse dimensjonen ved disse bøkene er åpenbar for meg, og jeg opplever den som sterktvirkende:

Midt i virkeligheten er det mystiske, det uropprinnelige, det magiske, den kunnskapsrike søkingen i vitenskapens grenseland, den store uretten, det etiske problem og dilemma, troen på noe ekte og opprindelig, den sterke grensesprengende gleden, hevn og rettferdig straff, dommedag, en ny begynnelse……. og Gud?… som er oss.

Det er vi som tar makten og utfører den nødvendige, rettferdige straff, og som skaper utslettelsen og den nye begynnelsen… vi og det dype samspillet med naturen…….den mystiske naturen, urtilværelsen…

Fantastisk å få være med på. Tusen Takk, Gert!

Ikke vær så sint på de eksisterende religionene… … du er svært lik dem… og gud hjelpe oss om din natur- eskatologiske vrede blir utført av frelste lesere verden over….