per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Gert, hva slags ateist er du?

Jeg trodde en kort stund at du var en glad, ubekymret ateist. En som bare ganske enkelt ikke trodde på noe.

En som ikke brydde seg om å bruke tid og ressurser på å gruble mer over det.

Etter noe lesning ser jeg at du er av den typen ateister som stadig må hente frem dårlige sider ved religionen.

Stadig må du minne deg og andre om hvor «dumme» de «troende» er. Dette gir deg stadig en «rettferdig» grunn til «sleivspark» rettet mot de troende.  Stadig glede av å gjøre narr av dem, samtidig som du soler deg i egen logikk. Er du en slik ateist som stadig må nære deg av den slags selvbekreftelser?

Etterhvert tar jeg inn over meg det hatet du viser mot religionene.Gang på gang angriper du dem. Du har som mål å utrydde dem totalt. Helst også straffe dem først, før du utrydder dem.

I denne aktiviteten bruker du alle midler. Ikke bare «vitenskap», men svært ubeskjedent bruker du dine tolkninger av vitenskaplige teoriers grenseland. Her smir du «vitenskapen din» om til våpen til å drepe religionene med.  Dette, sier du, er selve målet for dine skrivende aktiviteter.

I denne prosessen leker du deg som en delfin i «vitenskapenes hav». Fryder deg over flotte treffende våpen, og springer som en drukken dionyssos- soldat lykkelig i din kamp.

Du glemmer at du i denne kampen blir lik det du vil bekjempe.

Din ateisme blir din tro. Vitenskapen tjener kun som din tros styrkedrikk og våpen.

Du blir slurvete og unøyaktig i det historiske og vitenskaplige, for målet er ikke opplysningstidens idealer, men din tro og din tros bevarelse. Her blir cowboy mentaliteten din tydelig.

Er du også politisk ateist?

Ikke som kommunistene. Nei, du er den politiske hevner og straffer og utrydder. Her tar ateisten selv guderollen og gjør Guds arbeid… i et like heftig raseri som vel noen religions eskatologi kan oppvise.

Du har en svært religiøs ateisme. Den svarer til religionenes «negative» kjennetegn.

Hvor er de gode visjonene? Dem knytter du  ikke opp til ateismen, men til en form for naturreligion.

Ateisme og vitenskap er altså ikke med i dine gode visjoner, de er bare med i kampens lykkerus.

Gert, hva slags ateist er du?

juni 30, 2008 Posted by | Bøker | 8 kommentarer

Natur og kultur

Natur er alt.

Kultur er vår måte å leve i naturen på.

Vår sivilisasjon er en måte vi har ordnet tilværelsen for å overleve sammen.

Landbruk og industri, moral, religion og politikk er.. selv om vi har mye plast, betong og støy, vår måte å leve på i naturen.

Noen av oss føler oss «fremmede» for vår sivilisasjon, noen av oss føler oss » fremmede» for naturen.

I spenningen mellom det å føle seg ett med, og det å føle seg fremmed for, skaper menneskene videre på sin kultur.. for å «komme til rette med det»… dette å leve.
Uansett er det naturen vi har å forholde oss til. Alternativer er ikke!

Det at vårt øye er slik innrettet at det passer til solens lys, og sammen gir, mitt øye og solen, meg en unik sans…. synet….

Det er viktigere for meg enn at det finnes brennesler, flodbølger og isbreer….

det at jeg kan se brenneslen og velge hvilke måte jeg vil forholde meg til den: la den brenne meg..eller gå utenom..eller bruke den…eller studere den…

Denne muligheten til å se, være bevisst, kunne velge, kunne reflektere er vår natur!
Det at jeg kan spise en sild og så har min kropp evnen til å lage meg og mine celler av denne silden , mens en torsk spiser silden og lager torskeceller av den……. det er natur.

Det at jeg ser fisken, forholder meg til det jeg ser, velger å fange den og å spise den er natur.

Måtene jeg finner på å gjøre dette på er kultur.

Mine gode «humane» fangstredskaper kommer av at når jeg ser medskapninger vri seg i smerte, så pønsker jeg ut smertefrie feller.

Det er i min natur en bevissthet.

Bevisstheten næres og aktiveres ved mine naturlige prosesser, sanser og aktiviteter.

Denne bevistheten bruker jeg når jeg velger mellom ulike handlingsalternativer. Med min bevissthet skaper jeg kultur. Enten jeg velger å bli vegetarianer, eller slakter..

Dette er spranget fra natur til kultur. Det ligger i vår naturs mulighet til å velge.

I valget er menneskets etikk.

Hva som påvirker våre valg er alt i vår natur, vår bevissthet og vår kultur.

Mine gode sildeoppskrifter er der til å velge i fordi min natur har smakssanser, smak som registreres av min bevissthet…og som gir ulike nivåer av glede…

Vår naturs evne til glede er svært viktig for våre valg.

Det å nyte… det å le….det å gråte….det å beskytte mot smerte… beskytte mot angst..

og å kunne tenke :»for meg så også for andre»… det å kunne tenke:» vi»…gir de viktigste motivene i våre valg.

For jeg er natur! Jeg er av og i den grusomme og fantastiske naturen.. og jeg har en bevissthet om dette…
og jeg verdsetter dette.. for meg selv og for enhver..
Enhver kultur begrunnes i skapningens bevissthet i det skapte…

Kulturen begrunnes i det som finnes,  naturen, som er det vi har funnet….

Alt vi kan vite om Gud ….er naturen……… altet.

I naturen og bevisstheten er vi i Gud .

I dette er vår glede og vår smerte.

juni 26, 2008 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Angst og kjærlighet i dagliglivet..

Jeg vokste opp i god, gammel indremisjon med bedehus.
Ungdommene der den gangen hadde to fritidstilbud: Bedehusets ungdomsmøter eller bygdekinoen.
For å tvinge frem et valg satte de ungdomsmøtene til kinodagen.
Jeg ville ha med meg begge deler, og gikk begge steder annenhver gang, og ble mistrodd i begge leire.

Men jeg så angsten deres når de kritisert eller angrep meg eller andre…

Jeg ble godt kjent med deres misunnelse, maktsyke og angst.. fra begge leire.
Ja, jeg la spesielt merke til at i begge leire var det de samme meninger og tanker, bare med motsatt fortegn. Begge parter hadde de samme intoleranser, samme aggresivitet mot anderledestenkende, samme trang til bakvasking av medmennesker osv…

Vel, det var en nyttig lærdom, men ikke gledelig, at vi mennesker trenger sårt til å oppdra oss enten vi har det ene eller andre livssynet… for våre menneskelige tilbøyeligheter er slik at vi liker å føle makt over andre(selv om det bare er et eneste menneske vi herser med), vi liker å bli sett opp til, være best, sterkest eller noe bedre enn naboen ihvertfall.

Vi er redd for å bli til latter, vi er redd for å bli alene, vi er redd for forakt.

Når mange av disse menneskene dominerer i maktposisjoner i et lokalmiljø, da er det forferdelig,

men det virker mer motbydelig når det utspiller seg innenfor menighetsdørene til kjærlighetens religion.

Vi mennesker blir lett onde og grusomme der angsten hersker.
Vi møter mennesker som har samme psykiske mekanismer som de som råder i gjengmiljøer.

“Følg lederen i gjengen” gjelder dessverre enten lederen er presten og gjengen menigheten eller det er bandeledere og krimgjenger….
Det blir bare så kvalmende ekkelt når dette utfolder seg i nestekjærlighetens religion.

Kirken og de religiøse menighetene har svært svake, ukompetente ledere når disse stygge mekanismene får blomstre.
For angsten hersker der kjærligheten ikke har fått slippe til.
Det var jo meningen at kjærligheten skulle herske.. for den fullkomne kjærlighet driver angsten bort…

Jeg ser helt tydelig at vi mangler mye på å bli fullkomne i kjærlighet……

juni 24, 2008 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | 1 kommentar

Orkenøyingsaga

Les denne gamle, rare historien!

Den ble skrevet på Island litt før Snorre skrev de norske kongesagaene.

Den handler om forfedrene til jarlene som flyktet fra Norge til Orkenøyene, og er fra den norske urhistorien.

Her fortelles det hvordan jarlenes forfedre fra Finnland tar norge og skaper et samlet rike de hersket over. Den fører Mørejarlenes historie frem til 1231.

Her gjengir jeg noe av sagaen (det Heyerdahls bok har gjengitt):

Det var en konge som het Fornjot. Han rådde for det landet som kalles Finland (eller Kvenland).

Han bodde øst for havnbukten mot Gandvik, (eller Helsingbotn), som er sørkysten av Kvitsjøen i nord-Russland.

Fornjot hadde tre sønner: Le(eller Æge), Loge og Kåre.

Kåre var far til Froste

og Froste var far til Snø den gamle.

Snø var far til Torre

og Torre var far til Nor og Gor

Nor og Gor hadde søsteren Goe.

Torre var en stor blotsmann og midt på vinteren holdt de Torreblot (som var oppkalt etter Torre)

En vår , etter Torreblot, ble Goe borte.

De lette, men fant henne ikke.

Torre fortsatte nå å blote for å få vite hvor Goe var blitt av, dette kalte de Goeblot, men de fikk ikke vite hvor hun var.

Tre vintre senere gjorde brødrene Nor og Gor et løfte om at de skulle lete etter henne på denne måten:

Nor skulle lete til lands og Gor skulle lete til vanns. Begge skulle ha stort mannskap.

Gor seilte langs kystene i Sverige ,Ålandshav og alle øyer i Østersjøen, de danske øyer, hos alle som stammet fra Le den gamle, men fant ikke spor av søsteren sin.

Nor tok ski og dro over heiene mot Varangerhalvøya, hvor lappene bor.

Lappene ville nekte dem å dra gjennom deres landområder, og det kom til kamp.

Nor for med så mye trollskap og fanteri at han jaget lappene på flukt.

Nor dro videre vestover og sørover. Han tok alt land han dro gjennom, og ved fjorden, som nå heter Trondhjem, gjorde han seg til konge over alle de som bodde der.

Kong Nor delte sine menn i to flokker og dro på begge sider av fjellene sørover. Han var ved innlandsbygdene da han hørte at hans menn hadde tapt for kong Sokne.

Nor dro da vestover og møtte kong Sokne ved det vi nå kaller Sognefjorden. Kong Sokne falt.

Nor dro inn i Soknedal og ble der lenge, helt til broren Gor kom seilende dit. Nå kaller vi stedet Norefjord.

Ennå hadde de ikke funnet Goe.

Nor dro til Opplandene og kom til det vi nå kaller Hedmark.

Her rådde kong Rolv fra Berg, sønn av Svade jotun fra Dovre.

Det var han som hadde tatt Goe.

Nor og Rolv sloss lenge. Ingen av dem kom til skade.

Så ble de forlikte, og Nor giftet seg med Rolvs søster.

Nor og Gor delte kongemakten mellom seg, Nor rådde for innlandet og Gor for kysten.
Så langt historien fra boken «Jakten på Odin».
At NorGor har hatt betydning som navn på landområdene, er lett å tenke seg.

At historien gjemmer seg for oss nordmenn i Orkenøysagaen, er synd.

Vi burde få den som barnelærdom, som et viktig bidrag til våre gamle myter og sagn…

juni 13, 2008 Posted by | Bøker | 2 kommentarer

Skaiaa, Bibel og vold..

Det er endel jeg må stille spørsmål ved…

Den kristne kulturarv som Skaiaa sier vi har, har vi den? Og hva mener han når han bruker dette begrepet?

Mener han at den kristne kulturen ikke er voldlig?

Jeg er enig i at Jesu kjærlighetsforkynnelse er et kristent ideal som ikke inneholder vold,

men både innføringen av kristendommen og gjennomføringen av kristningen av landet vårt var svært voldlig.

Vår kirkeshistorie er blodig lesning.

Denne kulturarven har ikke samsvar mellom idealene den forfekter og den praktisk-politisk utøvende virksomhet av misjoneringen for dette idealet.

Bibelen er et fantastisk bokverk, men det er ikke et glansbilde i søndagsskolestil som er printet i denne boksamlingen. Den har tvert om endel ganske voldsomme beskrivelser.

Særlig harde er de historiske bøkene. Det er historien til et lite ørkenfolk.

Fortellingene er ikke pyntet på eller forskjønnet, men sier det som skjer i en nesten kompromissløs stil.

De har noen få helter som heller ikke rosemales, og vi følger dem i stadig krig og på stadig kollisjonskurs med sin egen Gud.

De har en lov de er svært stolte av og som vi liker å bruke endel av den dag i dag.

Så har de poesi for sorg, kjærlighet, lidelse og glede.

Knallhardt å lese er alle domsprofetene. Her får alle rike og mektige, motstandere og fiender, sine domsutsagn. Ja, de lar de hardeste domsutsagn rammer dem selv.

Dersom Skaiaa mener at det bare er det kristne idealet som er vår kulturarv, og ikke hele den kulturhistoriske arven, så forstår jeg langt på veg hans forskrekkelse over volden i et spill, Age of Conan. Det er klart at Jesu nestekjærlighet står i sterk kontrast til det meste, også til dette spillet. Og det er helt klart ikke endel av det kristne idealet å spille voldsspill.

Siden vi har hatt flere hundre år med kirken i landet vårt, har de kristne idealene på mange ulike måter fått innpass i våre hjerter og våre sinn.

Noen av disse måtene setter jeg stor pris på, f.eks kjærlighet, likeverd , frihet og mere.. med dyp etisk forankring i Gudsforholdet.

Vi kan nok se de kristne idealene truet.. men det har de alltid vært. Og den hardeste trusselen har vært fra kirkens egne handlinger oppgjennom tidene.

Det er vanskelig å referere til kristen kulturarv som en entydig god størrelse, og som om den fremdeles dominerer i vår hverdag. Det kunne man kanskje for 50 år siden, men nå er samfunnets verdigrunnlag mer splittet, sekularisert, ikke lenger entydig.

Kirken må nok omstille seg til at den igjen må «erobre» og misjonere for å vinne samfunnet for disse verdiene. Det er ikke nok å bare formane og refse.

Ellers er jeg enig i at spillene er voldlige… det vet enhver som spiller.

Moderne «ting» har man alltid møtt med skepsis.

Sykkelen var syndig fordi man kunne sitte mens man gikk.

Bilen ble da mange hakk verre, men det var en kritikk som gikk fort over. Man vennet seg til både fordeler og ulemper og godtok så bilen som et helt nødvendig og flott hjelpemiddel, selv om bilen krever sine ofre.

Hvor mange døde og skadede verden over siden bilens barndom vet jeg ikke, men ….. vi ofrer det den krever for å holde hjulene igang… og kritikken av bilen som noe ondt vi holder på med skulle logisk sett økt…

For «bilvolden» er virkelig. Den er ikke et spill i en fiktiv verden…..

Vi kan også nevne elektriske hjelpemidler.

Elektron betyr el/gud, ek/ utenfor, tron/tronen. Slikt måtte være skrekkelig galt å bruke som «tjener» i huset.

Ordet radio hadde også forferdelige betydninger fra det greske språk: Utuktighet, styggedom, grisethet, fortred, skade og ulykke….. betød det.

Man brukte altså «Gud utenfor tronen» til hvermanns tjener, og hadde gjort «styggedommen» til hvermanns eie. Dette ble det virkelig motstand mot, men det er utrolig hvordan man venner seg til tingene. Nå er radio, TV og interett blitt menneskenes viktigste informant,arbeidspartner og underholder. Det er slik at vi daglig plugger oss på «styggedommen» for å «kunne leve».

Så er det kanskje ikke så merkelig at barna spiller voldlige spill i en fiktiv verden, mens vi tuller med så mangt i den virkelige ……

juni 6, 2008 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | Legg igjen en kommentar

Vårherre og St. Peter

En varmhjertet, kirkekritisk forfatter har blitt trykket opp på nytt.

Jeg hilser med glede at snart er hele Gabriel Scotts forfatterskap tilgjengelig.

Jeg vil nevne noen bøker spesielt.

Jernbyrden 1og 2:

Disse bøkene ble anmeldt av forfatteren Knut Hamsun.

Det betød mye for Scott at han ble rost og anbefalt på første side i Aftenposten av den store forfatteren.

«Forfatteren er solid og stilferdig…. det er sterke hendelser… det er liv med humor…

La meg få lov til å vise til denne bok for folket og hjemmene….

Kunsten i fortellermåten er vel nærmest for fagfolk, men alle vil føle seg vel under dens påvirkning….»

Så langt fra Hamsuns anmeldelse på Aftenpostens forside 27 nov. 1915.

Jeg opplevet Jernbyrden som sterk lesning.

Et historisk dokument , ja, mer enn det, for der formidles så enkelt i sin mangfoldighet, og det kjennes ekte.

Boken handler om Jan Vibe, som bosatte seg i en liten sørlandbygd mellom Kristiansand og Lillesand.

Inn i Vibes historie flettes flere historiske hendelser, bl. a rebellen Christian Lofthuus tragiske historie.

Det gylne evangelium

Jacob Jervel sier i sin anmeldelse bl.a:

«I norsk litteratur finnes det ikke mer alvorlig humor enn den vi møter i Det gylne evangelium.

Scott skaper en humoristisk legende, og gir en skarp kritikk av kirken og teologen.»

Så langt teologiproffesor Jacob Jervel.

Boken starter med at en ulykkelig mann banker på St.Peters himmelport.

Mannens ulykke ryster St.Peter, og han vil ha oppklart hvorfor alt er gått så galt der nede.

Han får med seg Vårherre på en vandring på jorden for å finne feilen og få rettet på den.

Jeg hadde stor glede av å lese om denne vandringen på jorden med St.Peter og Vårherre, stor glede og like stor ettertanke.

Sølvfaks

Barneboken som aldri dør.

Siden 1912 har den gledet lyttere og lesere med sin sterke, stolte, frie og suverene kattenatur.

Det er morsomt å identifisere seg med Sølvfaks. Og det er spennende å bli med ham når han rømmer hjemmefra.

Prøv den som høytlesning for barn i alle aldre.

Det er en gruppe ildsjeler, Gabriel Scott Selskapet, som har arbeidet med dette, takk for det.

Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com

juni 1, 2008 Posted by | Bøker | Legg igjen en kommentar