per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Geithamsbol på loftet! Barneboken «Maja Bi» i friskt minne.

Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.

Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”

Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.

Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.

Første møtet med den var på verandaen.

I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.

Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.

Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!

Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.

Senere så jeg flere av dem.

De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.

De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,

som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.

Jo mer jeg så av dem, jo roligere ble jeg.

Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.

Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.

Jeg oppdaget at det ofte smalt i vinduet på kvelden, etter mørkets frembrudd.

Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.

Den var mest opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.

Jeg tok den frem for å se nøyere på den.

Barneboken ”Maja Bi”

Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?

Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.

Så søkte jeg på nettet.

Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde.

Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm. De geitehornliknende antennene. De lange rovdyrklørne.

Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever. De smale, lange brunrøde vingene.

Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.

Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.

Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.

For en jeger!

Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder. Var det slike ufyslige stinkende greier på
loftet?

På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag. De klipper
av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.

For en jeger!

Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her i min manns spesialkikkert.

Geithamsen  er sannelig innsektenes store, stygge ulv!

Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!

Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.

Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt
fraværende i år.

Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.

Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?

Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?

Svært nyttig!

Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.

Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.

Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.

En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.

Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!

Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.

Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..

I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.

Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.

Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.

Tja.

Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.

Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!

At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.

Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.

Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK

Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?

Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol.  Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!

Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.

De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.

Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.

J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.

Så det virker som om den var der år etter år.

Bolet er vakkert.

Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.

Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.

Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.

Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.

Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.

I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.

Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.

De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.

I løpet av dagen var vindskadene reparert.

Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.

Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?

Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?

Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?

Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.

Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.

Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.

Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.

Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.

De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?

Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.

Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.

Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og  tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.

Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !

Men hva gjør man med den?

Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.

Vi håper de er interessert i bolet til «Vespa crabro» som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.

Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene også, for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!

Boken «Maja Bi og hennes eventyr» er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.

Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.

Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!

august 31, 2008 - Posted by | Bøker, natur og dyreliv

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: