per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Jeg»er

Jeg har hatt gleden av å se tre små barn på nært hold.
Felles for dem var at de fra første stund søkte kommunikasjon.
Først blikkkontakt. Og hodet som snur seg etter lyd.
En nyfødt barn ser!

Rolig hviler blikket, og forskende, granskende ser hun deg.

Og et nyfødt barn lytter! Det kjenner igjen stemmer, sang og musikk fra før den ble født.

For hver dag samler og sorterer hun inntrykkene.
For hver dag blir hun  flinkere og flinkere til å bruke kommunikasjonsmulighetene.
I det første leveåret har hun språket inne og forstår det vanligste, mens hun øver seg i å svare. Snakke selv. Gå selv.
Gjøre selv.
Det er en fabelaktig læreprosess ! Og dynamikken og drivkraften har hun i samspillet og kommunikasjonen med oss.
Alt skal hun gjøre: «jeg kan», «jeg vil» med utømmelig energi.
Så en dag, sent i toåringens liv, ser jeg en fryd leke i henne: «Jeg!»…..»Jeg!»….»Jeg!»

Slik starter vi våre dager på jorden: En intens læreprosess hvor egenmotivasjonen er enorm!

Det trengs ingen utdannet pedagog der! Det eneste som trengs er noen som svarer henne.

«Jeg- opplevelsen» er unik.

Det er barnets opplevelse av helhet!

Det opplever seg som et individ.   (In-divid betyr u-delelig)

Dette har vi mennesker felles. Vi har som små barn opplevet «jeg»et!

Og vi har alltid siden kjent styrken, gleden , mulighetene og ensomheten ved dette : Å være en,  å være hel!

Om vi senere i livet utsettes for  sterke oppløsningskrfter, vil vi  ha denne opplevelsen  av helhet fra vår spede barndom.  Om det blir vårt eneste møte med helhet, så har vi den, uansett, alle sammen.

Vår felles forståelse av oss selv er: » Jeg»… Jeg er….hel ….og alene…og jeg vil være sammen med …noen…

«Jeg er» .. det var det  gud sa at han het…

januar 29, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 2 kommentarer

Det onde , Satan og Djevelen.

Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard,  skrev at  «det egentlige onde er angsten for det gode».
Det er svært nyttig  å tenke over hva dette utsagnet innebærer.

Det er en uvanlig  måte å nærme seg «det ondes problem » på.
Jeg tror også at mange har en annen forestilling om «Satan» enn den som  fremkommer i Bibelen.
Språklig betyr navnet «motstander».
Mer presist betyr det » anklageren» i en rettsak.  Han som skal bevise at den anklagede er skyldig.
Aktor, ville vi si.

I Gamle testamentet er det loven som angir menneskets forhold til Gud.

Satanfunksjonen  er å finne dine lovbrudd,

peke på dem,  bevise dem,  og bevise din skyld overfor dommeren.

Dommeren utmålte straffen som du kunne «gjøre opp» uretten med.

Den gangen måtte du «ofre»  noe,  det sto i lovboken alt som måtte gjøres.
Vi ser nok at vi ofte overfor oss  selv , og andre desverre, inntar aktor/Satanrollen.

Når vi ser og hører om folk som gjør noe vi ikke liker, er vi raske til å rope det ut.

Vi peker gjerne på andres feil, og   kan hisse opp både oss selv og andre til  ren lynsjestemning.

Når vi i flokk «værer blod», og setter etter en som har «tabbet seg ut»,  er vi mer ivrige i vår aktorgjerning enn «den onde» selv!

Vi frykter at aktors søkelys skal rettes mot oss.   Vi frykter både vår egen og andres dom over våre liv,  og  Guds dom er fryktingytende,  aktors prosess mot oss  er mer enn vi kan tåle.
Det å  anklage og bevise skyld  er Bibelens Satan.

Og så redd er vi for Satan at vi  i folketroen har i utstyrt ham med en rekke «ondskapens» attributter:

Høygaffel til å stikke ofrene med,  horn i pannen  og  hestehov,  og han er den som holder menneskene i den evig ilds pine.
Vår angst for å bli anklaget, og  vår angst for skyld, er   slett ikke bare et religiøst begrunnet fenomen.

Vi har alle en sosial fellesforståelse av hva som er rett eller galt, og ofte er vårt sosiale miljø verre mot sine lovbrytere enn GT noen gang var.

Der(i GT) kunne man i det minste ofre noe for å rette opp tabben.
Det å dømmes av sitt sosiale miljø er skrekkingytende, og det er ofte uopprettelig.
Selv hos helt små barn som «blir tatt på fersken»  ser vi hvordan de tviholder på at «det var ikke meg».

Vi burde nok tenke over,  litt oftere,  vår «Satan»funksjon i det sosiale liv.

I religionen har de en måte å håndtere dette på, men hvor godt er dette  behandlet  i våre  moderne sosiale relasjoner?

Satan nevnes også som djevelen.

Språklig er ordet djevel kommet av «diabol»,  som betyr «gjennom kulen» (dia/gjennom og bol/kulen) .

Dette er også en  «ond» funksjon:  å dele opp helheter, å skille, og spalte….det som er helt.

Vår måte å tenke på er «diabolsk»,  det er analytisk.

Vi tenker i årsak/virkning,  vi deler og stykker opp og undersøker helt ned i de minste deler, ja enda lenger.

Vår analytiske  utforskning av helheten og av oss selv, vår søken etter helhet, den transendente søken, blir i vår jordbundne , materielle virkelighet,  det diabolske, det djevelske.

I denne diabolske prosessen  blir alle helheter fragmentert, ødelagt, sønderrevet.

Å ødelegge og søndrerrive er gjerninger som tillegges djevelen.

Tilværelsen splittes i ånd og materie, materien deles opp i grunnstoffer , stoffene deles  ned til molekyler og atomer, atomene som var «det udelelige» , deles, og vi åpner for den forferdelige, dødbringende  kraften av denne prosessen.

Grensene for vår evne til å forstå helheten, tilværelsen, viser seg like tydelig på et hvert trinn i denne oppdelende virksomheten, men vi fortsetter likevel, for vi kan ikke annet.

Det er vår drift å tenke analytisk.

I denne «diabolske» virksomheten er vår tids  angst og smerte.

Bibelens første møte mellom mennesket og det onde, gir en klassisk presentasjon av dette :

Slangen som er Djevelen og  Satan, viser sin ondskap, så vi kan lære den å kjenne.

Det var bare gitt ett forbud i Edens hage:  «Ikke spis frukten av kunnskapens tre. »

Og bare en konsekvens av lovbruddet :  » For da skal du dø.»

Den listige slange analyserte utsagnet: ..» du skal ikke dø,  men bli som gud :  lære å kjenne   forskjell på godt og ondt».

Her er dødens og det ondes problem:  døden knyttes  opp til lovbruddet, av Gud,  og  aktor beviser vår skyld, mens analytikeren  sier at døden er  å bli som gud , å kjenne forskjell  på godt og ondt.

Vår angst for disse  onde funksjonene  gjør at vi «kamuflerer» dem. Det onde kamufleres med mange «morsomme»,  eller «skremmende» attributter .  Vi kjenner atributtene  godt, og er ikke i tvil når noen tegner «fanden» .   Men vi har «glemt» betydningen av dette, hvilke rolle han spiller.

Og i vår angst for det onde tar vi selv aktors rolle i vår nådeløse analyse av tiltalte.

Kjærligheten er lovens helhet.

Når denne helhet stykkes opp i mange enkeltlover er kjærlighetsinnholdet utdypet,

men samtidig er den blitt diabolsk og har anklagen, straffen og døden i seg.

Mens den hele, fullkomne, udelte kjærlighet driver frykten ut.

januar 26, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Om deler og helhet.

Opplysningstiden hadde høye idealer for vitenskaplig arbeid. Man målte, veide, beskrev, kartla og registrerte med stor nøyaktighet, og man brukte årsaksloven som eneste nødvendige  og tilstrekkelige redskap for vitenskaplig tenkning.

Man uttalte seg ikke om Gud, eller om det transendente . Det var  ikke mulig å anvende årsaksloven på  det transendente.
Materialismen  okkuperte etterhvert alle de vitenskaplige grener, og den «forkynte» en “ikketransendental” virkelighetsforståelse.
Idealet ble en «mekanisering» av mennesket.   De transendente opplevelser «lot seg bortforklare» av årsakslæren og psykoanalysen.
Og man søkte å fatte personligheten som en sum av «alle» delene i den analyttiske prossess.

Dette, å dele virkeligheten i små deler ,  for å kunne undersøke de små delene, for så å kunne si noe mer om helheten, er fremdeles den sterkeste  retningen i forskningen. Tenk bare på gigant prosjektet man har for å «gjenskape» Big Bang.  Her oppererer man på minste partikkelnivå, og man er overbevist om at den kunnskapen man kan få ved denne forskningen  vil gi viktig informasjon om»alt».    Det forstår jeg, vi er jo alle en samling partikler i altets partikkelsamling.

Spørsmålet stilles da : kan man, utfra kunnskap om deler,  forstå helhet?

Eller  kommer forståelsen av delene fra vår oppfatning av helheten?

I matematikken  går man fra helhet til deler tilbake til helhet:
Tallet 1 f.eks. er helt,  og vi har en klar tanke om dette tallet.
Sier vi istedet 1/2+1/4+1/8+1/16+1/32+1/64+1/128+1/2n+…. så er det vanskelig/umulig  å si at vi har funnet det hele tallet 1 ved å  forestille oss en  sum av et uendelig antall addender.

Det er kjennskapet til tallet 1 som er overordnet, det er vårt “helhetsbegrep” som det var fra begynnelsen.

Tallrekken tjener til å utdype vår forståelse av tallet 1.

Eller om du har alle atomene i en helhet og skal prøve å slutte deg til at dette er atomene til en marsipangris?
Det er umulig å forestille seg at man kan gå fra delene til helheten.

Vi tror ikke at grundig kjennskap til  enkeltprikker i TV bildet skal gi deg en klar forestilling av selve bildet.

Eller at kjennskap til uendelig mange lover og leveregler skal gi opplevelsen av kjærlighet.

Kjennskapet til helheten er transendent.

Man får denne helhetsforståelse formidlet, enten ved kulturens overlevering, eller ved egen transendent erfaring.

Som heltene i verdensrommet:

«Romskipet deres hadde mistet  styring og lys. De  visste ikke hvor romskipet deres hadde nødlandet.

De gikk forsiktig ut da dagen grydde, og hadde en oppdagelsesferd i et totalt fremmed landskap
uten kjente referanser. De hadde ikke annet å forholde seg til enn egen oppservasjon av stedet, men det ga dem ikke noen forståelse av hvor de var.

Så lettet de og fløy opp fra det ukjente, helt ut av den underlige vegetasjonen, til de var “transendent” og fikk overblikket.
Da så de at de hadde nødlandet i Hitlers bart.
Det var det  ikke mulig å forstå mens de var  nede i barten!»

Å være transendent er mer enn å komme seg ut av barten, men likevel…   jeg falt for «Hitlers bart» argumentet.

januar 25, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 1 kommentar

Det første «jule»tre med «jule»gaver

Det første spor vi har av denne merkelige skikken, å hente en gran inn i huset, står skrevet med kileskrift på gamle hettitiske stentavler, de eldste fra over 2000 årf.kr.

De eldste tavlene forteller om Solguden som forsvinner, den yngste beretningen lar det være kulturens gud, Telepinus, som forsvinner.

Fortellingen gjengies slik:

Telepinus er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.

Alle fryser fordi han er borte. Tilogmed gudene holder på å fryse ihjel.

Gudenes konge sender ut en gud for å lete etter Telepinus. Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.

En liten bie treffer Telepinus og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.

Når han kommer tilbake våkner alt som var visnet til liv .

Telepinus ville gi menneskene, deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.

Han fikk satt frem et eviggrønt tre. På treet ble det hengt et saueskinn fylt med korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking og hell og lykke.

Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes oversettelse.

For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.

Se på relieffet s 130 også. Teksten til bildet forteller om et hettitisk drikkoffer, og at de høye spisse luene er karakteristiske for hettitisk kunst.

Jeg har sett lenge på dette relieffet, og jeg syns det likner våre nisser. Nettopp disse luene er slik vi strikker nisseluer. Det skulle ikke forundre meg om nissekulturen har like lange røtter som juletreet.

januar 20, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke | 3 kommentarer

Jødedom, islam, kristendom og materialisme!

Vi har våre historiske røtter i tre av  disse «fire»  religionene

Hver for seg er de  viktige elementer i ulike, men beslektede kulturformer.

Små barn har om dem på skolen.  Lærebøkene  i samfunnsfag og  i religion,  på barnetrinnet,  presenterer nettopp disse religioner sammen med de store kulturene rundt middelhavet. Man lærer litt om kulturenes «begynnelse, høydepunkt og fall», og deres mest iøynefallende karakteristika.

Dette  er kulturformer som er vesensforskjellig fra vår nåtid, og vi kjenner bedre kulturenes religioner enn selve kulturformen fordi religionene er her fremdeles, mens kulturen den tilhørte er borte.  Man har rudimenter av kulturen bevart på grunn av religionsutøvelsen.

Slik blir religionene  et konservativt fremmedelement i en kultur i endring,  samtidig som religionene kan gi nyskapende krefter inn i nye kulturformer.

Egentlig kan vi ikke helt ut fatte annet enn vår egen kultur.

Det vi lærer å kjenne, og som vi identifiserer oss med,  vil, i det «kollektive rom»,   bli grunnlaget for våre ytringer og handlinger.  Og disse «kollektive kulturytringer» forstår vi dypest sett som et uttrykk for oss selv, og for den optimale sannhet.

Middelalderens kulturform var vesensforskjellig fra vår. Likevel ligger den nærmest oss i tid og sted, og med rikelig tilgang på skrifter som var levende kulturytringer i den tiden. Vi kan få god oversikt over denne perioden, men vi har ikke samme mulighet til å kjenne denne tiden som vi har til å kjenne vår egen tid.

Middelalderen i Europa var preget  av  at  kirken  hadde  både religiøs og  politiske makt.

Denne enorme styrkeposisjonen for en religion ble «utprøvet» i middelalderkulturen,  og nettopp dette som var styrken og kulturformens optimale kraftutfoldelse  ble kulturformens død.  Hovedproblemet,  som aldri ble løst og som svekket denne kulturen så sterkt at «andre overtok», var det umulige sprang mellom ånd/materie, ting/ begrep.

Dette misforhold ble årsaken til  den nyere tids idemessige dreining  til det  strengt  materialistiske.

Denne dreining besto i at erkjennelsesprossessene  stagnerte   innenfor middelalderens kultur, man hadde utforsket «alle» aspekter og muligheter som var i denne kulturen, dens  «setting» av ånd og materie.  Middelalderkulturen drev seg  til sin egen undergang ved sin selverkjennelse .

Den nye tiden setter målene for erkjennelse av sannhet rent vitenskaplig. Man måler og veier, observerer, kartlegger  og bruker konsekvent årsakslovene.  Dette er i sin ytterste konsekvens vår tids materialisme.

Vår tids erkjennelse av vår egen kultur har hatt hovedbølgen av sannhetssøkende storhetstid. Vår tids erkjennelse er inne i   vår kulturforms   fallitt,  i form av fremmedgjøring og korrupsjon, og vi er usikre på hva den kommende tid vil kunne svare på vår kulturs materialisme.

Det er nettopp vår neste kulturform vi legger premissene for når vi lar vår erkjennelsesform utforske materialismens konsekvenser.  Vår kollektive erkjennelsestrang og ytringer, som er særtrekket ved menneskelige kulturer, er nettopp vår kulturdødbringende drift.

Midtøstenkonflikten rommer minst fire ulike samtidige kulturformer, og den bærer med seg 4000 års historie.

Slik blir denne konflikten et sterkt symbol for oss.   Vi kjenner at det angår oss og at det er viktig.  Vi kjenner trang til å mene noe, forstå noe og gjøre noe.  Enten vi er jøder, araber eller europeer er vi en del av kulturenes og religionenes ulike erkjennelsesmål.

Midtøstens politiske konflikter står i et spenningsforhold til vår  integritet. Vi  kjenner det som et oppgjør med egen, og andres,  kultur.

I vår erkjennelse søker vi til de ytterste sannhetspunkter  innen vår kultur, som for å kontinuerlig sette den på prøve og å tvinge sannheten frem.  Denne tenkningen er egentlig et forræderi av egen kultur,  og den har spiren av noe nytt i seg.

Religionene er viktige kulturbærere. De er transendente og dør ikke  sammen med kulturene, men de har ulike sjebner i ulike kulturer.  Erkjennelsen av egen kultur kan, i sin dødbringende fase, kjennes som et forræderi mot religionen.

I midtøstenkonflikten er tre store religioner pluss materialismen involvert, så man får, i tillegg til konfliktene,  sterke personlige «forsvarsmekanismer», som «briller» på enkeltmenneskene.

Vår materialistiske kultur  har en vitenskaplig tro på å sette opp årsak/virkning,  og den  er sterkest på empati og konfliktløsning.  I Midtøstenkonflikten  får de virkelig prøvd sine ferdigheter,  siden de må utferdige og praktisere sin analyse innen kulturer som regner med det transendente, en Gud.

Her er minst fire fundamentalistiske retninger i aksjon!

januar 16, 2009 Posted by | Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Pang eller lys ?

Stjerneforsker Knut Jørgen Røed Ødegård beskriver begynnelsen slik :

«Det sa PANG!»

Det er en norsk vitenskapsmanns beskrivelse av «The big bang».

Altså en vitenskaplig  hypotese om hvordan «altet» materialiserte litt av seg.

Jeg merker meg at denne vitenskaplige  hypotesen har visse grunnleggende likhetstrekk  med våre rådende religioner.

Lyden.

I hinduismen synger gudene frem materien. Sangen…lyden er et grunntrekk.

I jødedom og kristendom heter det : Gud sa: Bli lys…

Gud sa….  å si noe er lyd….

Tolkien, som har studert gamle myter og språk, lar lyden være det materiefrembringende element i sine fantasi fremstillinger.

I alle forestillingene er materialiseringen: Noe blir synlig for oss!

» Det sa PANG» og «Gud sa lys» er svært like setninger, både i form og innhold.

Det , er et upersonlig pronomen, likevel forestiller man seg at: det sa….

Gud er like ukjent som det, men muligens mer personlig så det er lettere å forestille seg at: Gud sa….

PANG, angir at den materialiserende lyden var kraftfull idet den frembrakte noe synlig.

«Bli lys» er et «dabar» som språklig forklares ved at det er et kraftfullt skaperord. Det skaper det det sier.

Jeg fryder meg over dette.

Det har ikke så mye å si om man anvender vitenskap, religion eller filosofi .. for de møtes idet sann søken møtes!

januar 13, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 2 kommentarer

En slags materialist?

Er jeg det?
Ja, en slags. «Mater» betyr jo mor, og det er av «mater» jeg er kommet. I min mors liv ble jeg materialisert.
I et langt liv har jeg lært meg at mine kroppssafter har stor betydning for min helse og min personlighet. Jeg har forsøkt kampen mot mine «dårlige» safter:
-Å være upåvirket  ved premenstruelle påvirkninger
-Å være upåvirket av  røkeabstinenser
-Å være upåvirket av  smerter, sorg og bekymringer.
Jeg har erfart hvor vanskelig det er og hvor ofte jeg ikke har klart å seire i den striden.

Og gang på gang analysert de gangene jeg trodde jeg klarte det.

Jeg vet hvor viktig motivasjonen er i den kampen. Hvor tungt den gode følelsen veier mot materiens prøvelser.
Jeg sitter her, liksom inni kroppen min og kjenner på denne materiens prøvelser og alle de «gale» signalene den gir meg for tiden. Jeg tenker over hva som er materialistisk, fysisk, og om noe hever seg ut over dette fysiske.
Jeg ser følelsenes kaos, herpet og ødelagt som sivilisasjoner etter orkaner, av «slemtvirkende safter» i min materie.
Min oppførsel er mitt ansvar!
Det tenker jeg etter orkanens herjinger, og jeg fristes til å skylde på materien, at den var for stri for meg!

Men jeg vil ikke det!
Jeg setter min vilje mot materien!
Min vilje er transendent.
Så får det bære eller briste! Jeg vil være ansvarlig for mine handlinger, jeg er ansvarlig for at jeg ikke har klart kampen mot de «dårlige» kreftene!
Dette er min materialisme og min tross imot den.

Materien er bare 4% av altet.
Jeg er en svært liten del av de 4%ene.
Men  de resterende 96%?

De er min bevissthet, min vilje, min tro og min kjærlighet.
Jeg satser på det. Jeg velger det slik. Jeg vil det.

Jeg er en del av altet.

januar 11, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing, Visjon og viten | 3 kommentarer