per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Jødedom, islam, kristendom og materialisme!

Vi har våre historiske røtter i tre av  disse «fire»  religionene

Hver for seg er de  viktige elementer i ulike, men beslektede kulturformer.

Små barn har om dem på skolen.  Lærebøkene  i samfunnsfag og  i religion,  på barnetrinnet,  presenterer nettopp disse religioner sammen med de store kulturene rundt middelhavet. Man lærer litt om kulturenes «begynnelse, høydepunkt og fall», og deres mest iøynefallende karakteristika.

Dette  er kulturformer som er vesensforskjellig fra vår nåtid, og vi kjenner bedre kulturenes religioner enn selve kulturformen fordi religionene er her fremdeles, mens kulturen den tilhørte er borte.  Man har rudimenter av kulturen bevart på grunn av religionsutøvelsen.

Slik blir religionene  et konservativt fremmedelement i en kultur i endring,  samtidig som religionene kan gi nyskapende krefter inn i nye kulturformer.

Egentlig kan vi ikke helt ut fatte annet enn vår egen kultur.

Det vi lærer å kjenne, og som vi identifiserer oss med,  vil, i det «kollektive rom»,   bli grunnlaget for våre ytringer og handlinger.  Og disse «kollektive kulturytringer» forstår vi dypest sett som et uttrykk for oss selv, og for den optimale sannhet.

Middelalderens kulturform var vesensforskjellig fra vår. Likevel ligger den nærmest oss i tid og sted, og med rikelig tilgang på skrifter som var levende kulturytringer i den tiden. Vi kan få god oversikt over denne perioden, men vi har ikke samme mulighet til å kjenne denne tiden som vi har til å kjenne vår egen tid.

Middelalderen i Europa var preget  av  at  kirken  hadde  både religiøs og  politiske makt.

Denne enorme styrkeposisjonen for en religion ble «utprøvet» i middelalderkulturen,  og nettopp dette som var styrken og kulturformens optimale kraftutfoldelse  ble kulturformens død.  Hovedproblemet,  som aldri ble løst og som svekket denne kulturen så sterkt at «andre overtok», var det umulige sprang mellom ånd/materie, ting/ begrep.

Dette misforhold ble årsaken til  den nyere tids idemessige dreining  til det  strengt  materialistiske.

Denne dreining besto i at erkjennelsesprossessene  stagnerte   innenfor middelalderens kultur, man hadde utforsket «alle» aspekter og muligheter som var i denne kulturen, dens  «setting» av ånd og materie.  Middelalderkulturen drev seg  til sin egen undergang ved sin selverkjennelse .

Den nye tiden setter målene for erkjennelse av sannhet rent vitenskaplig. Man måler og veier, observerer, kartlegger  og bruker konsekvent årsakslovene.  Dette er i sin ytterste konsekvens vår tids materialisme.

Vår tids erkjennelse av vår egen kultur har hatt hovedbølgen av sannhetssøkende storhetstid. Vår tids erkjennelse er inne i   vår kulturforms   fallitt,  i form av fremmedgjøring og korrupsjon, og vi er usikre på hva den kommende tid vil kunne svare på vår kulturs materialisme.

Det er nettopp vår neste kulturform vi legger premissene for når vi lar vår erkjennelsesform utforske materialismens konsekvenser.  Vår kollektive erkjennelsestrang og ytringer, som er særtrekket ved menneskelige kulturer, er nettopp vår kulturdødbringende drift.

Midtøstenkonflikten rommer minst fire ulike samtidige kulturformer, og den bærer med seg 4000 års historie.

Slik blir denne konflikten et sterkt symbol for oss.   Vi kjenner at det angår oss og at det er viktig.  Vi kjenner trang til å mene noe, forstå noe og gjøre noe.  Enten vi er jøder, araber eller europeer er vi en del av kulturenes og religionenes ulike erkjennelsesmål.

Midtøstens politiske konflikter står i et spenningsforhold til vår  integritet. Vi  kjenner det som et oppgjør med egen, og andres,  kultur.

I vår erkjennelse søker vi til de ytterste sannhetspunkter  innen vår kultur, som for å kontinuerlig sette den på prøve og å tvinge sannheten frem.  Denne tenkningen er egentlig et forræderi av egen kultur,  og den har spiren av noe nytt i seg.

Religionene er viktige kulturbærere. De er transendente og dør ikke  sammen med kulturene, men de har ulike sjebner i ulike kulturer.  Erkjennelsen av egen kultur kan, i sin dødbringende fase, kjennes som et forræderi mot religionen.

I midtøstenkonflikten er tre store religioner pluss materialismen involvert, så man får, i tillegg til konfliktene,  sterke personlige «forsvarsmekanismer», som «briller» på enkeltmenneskene.

Vår materialistiske kultur  har en vitenskaplig tro på å sette opp årsak/virkning,  og den  er sterkest på empati og konfliktløsning.  I Midtøstenkonflikten  får de virkelig prøvd sine ferdigheter,  siden de må utferdige og praktisere sin analyse innen kulturer som regner med det transendente, en Gud.

Her er minst fire fundamentalistiske retninger i aksjon!

januar 16, 2009 - Posted by | Visjon og viten

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: