«Jeg»er

Jeg har hatt gleden av å se tre små barn på nært hold.
Felles for dem var at de fra første stund søkte kommunikasjon.
Først blikkkontakt. Og hodet som snur seg etter lyd.
En nyfødt barn ser!

Rolig hviler blikket, og forskende, granskende ser hun deg.

Og et nyfødt barn lytter! Det kjenner igjen stemmer, sang og musikk fra før den ble født.

For hver dag samler og sorterer hun inntrykkene.
For hver dag blir hun  flinkere og flinkere til å bruke kommunikasjonsmulighetene.
I det første leveåret har hun språket inne og forstår det vanligste, mens hun øver seg i å svare. Snakke selv. Gå selv.
Gjøre selv.
Det er en fabelaktig læreprosess ! Og dynamikken og drivkraften har hun i samspillet og kommunikasjonen med oss.
Alt skal hun gjøre: «jeg kan», «jeg vil» med utømmelig energi.
Så en dag, sent i toåringens liv, ser jeg en fryd leke i henne: «Jeg!»…..»Jeg!»….»Jeg!»

Slik starter vi våre dager på jorden: En intens læreprosess hvor egenmotivasjonen er enorm!

Det trengs ingen utdannet pedagog der! Det eneste som trengs er noen som svarer henne.

«Jeg- opplevelsen» er unik.

Det er barnets opplevelse av helhet!

Det opplever seg som et individ.   (In-divid betyr u-delelig)

Dette har vi mennesker felles. Vi har som små barn opplevet «jeg»et!

Og vi har alltid siden kjent styrken, gleden , mulighetene og ensomheten ved dette : Å være en,  å være hel!

Om vi senere i livet utsettes for  sterke oppløsningskrfter, vil vi  ha denne opplevelsen  av helhet fra vår spede barndom.  Om det blir vårt eneste møte med helhet, så har vi den, uansett, alle sammen.

Vår felles forståelse av oss selv er: » Jeg»… Jeg er….hel ….og alene…og jeg vil være sammen med …noen…

«Jeg er» .. det var det  gud sa at han het…

Reklame