per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Absolutt og relativ moral ?

Jeg har fulgt med på samtaler om moral i vår tid.

Materialistene har en relativistisk moral og mener at det absolutte, gudgitte  ikke er brukbart, fordi gud ikke finnes.

Samtidig diskuterer de dette, for å finne «fotfeste» for sin relativistiske moral.  Den relativistiske moral  har vansker med å heve seg utover nytte/vinning/kontrakt motivasjonen. Den har vansker med å begrunne sin eksistens overhodet,  samtidig som den har vansker med å filosofisk forankre fri vilje og reelle valg. Dermed blir det vanskelig å snakke om menneskets ansvar  og muligheten for å straffe «onde» handlinger.

Den religiøse vil søke å føre gudsbevis ved å bruke argumentasjon knyttet til at fenomenet moral finnes, altså finnes Gud.

Etter samtaler om dette har jeg behov for å rydde litt i mine egne tanker, og vil gjerne dele det med dere.

Jeg tenker» nå»,  og» igår».

Nå handler jeg, opplever jeg og velger jeg.    Det som skjedde igår tenker jeg over, analyserer og vurderer.
Fortiden har ingen handling.   Valg og handling er alltid i Nuet.
Altså er mine moralske handlinger nært og uløselig knyttet opp til opplevelsen og valget i nuet, og i denne settingen er jeg sårbar og i stor grad  prisgitt mine følelser.

Når denne handlingen blir fortid, kan jeg analysere den, forklare den og legge opp strategier for “neste gang”.  Men jeg kan ikke endre denne handlingen, bare oppdra meg og lære noe.
Analysen krever fortid, handling krever nåtid.

I spennet mellom disse oppdrar jeg meg selv.

Mine valg (nåtid)viser hvor jeg står i den moralske prosess (analyttisk/fortid).

Dette er den utviklende prosess som bidrar til min personlighet.
Altså, ikke enten Hume eller Kant, men begge to (og mange fler).
Når jeg analyserer en handling, må jeg se på den sosiale settingen, hva jeg finner som rett og galt, hvilke valgmuligheter jeg kan finne, mine valg og motivene for mine handlinger.
Motiver og hensikter er avgjørende for hva jeg velger i det opplevende øyeblikk:

Nytte/plikt, rett/galt, ondt/godt, kontrakt/avtale, sosialt /vanlig,  lykke/tilfredshet med flere. Alt er motiver jeg kan finne i mine valg, og som jeg i ettertid analyserer og evaluerer.  I mine valg tilkjennegir jeg mine verdier.  Alle disse motivene kan veksle med situasjon og tilfeller.  Men noe står urokkelig fast:

Jeg bestemmer.
Jeg er den suverene velger av mine handlemåter.
Jeg er ansvarlig for mine handlinger.

Man må regne med Jeget som suveren, hel og “transendent”.(Utover materien, guddommelig)
Man må erkjenne valget, at det er reellt, fritt villet, og på den måten “transendent”.

Man må erkjenne det personlige ansvar.

I denne erkjennelse er man forbi den materialistiske etikk, og forutsetter det transendente.

Lovens største bud, som er fundamentet for enhver lov, hviler i kjærlighetsbudet:

«Elsk Herren din Gud, og din neste som deg selv.»
Vår kjærlighetsevne er dypest sett det vi utvikler i det moralske valg.

Den kjærlighet som vi lærte som barn, og som vi lærte av Gud:

«Vi elsker fordi Gud elsket oss først.»   Dette er naturlig adferd  for foreldre, og naturlig opplevelse for barn.

«Gud elsker oss uten årsak, betingelsesløst!» » Kjærligheten søker ikke sitt eget.»

I dette gudgitte er vi opplært fra fødselen av.

februar 26, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 10 kommentarer

Menneskesynet i skolen i WTOs utforming

Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.

Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste  skolereformen,  kunnskapsløftet,  sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken.  Skolen har oftest speilet samfunnets menneskesyn.

Jeg sier  oftest, for nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn.  Refomen kommer til uttrykk i bl.a  NOU 2003.  Her omtales  barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen  er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste  selvgenererende humankapital.

Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og  det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.

Hva har skjedd?

Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn? Hvor våre  barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?

De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning. Mennesket var en treenighet, skapt i Guds  bilde, legeme, sjel og ånd. Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lys av dette.

Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden.  Men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv. Og selv om man nå snakket  om kropp og sjel, var det ikke så stor  og merkbar forskjell på de to menneskesynene. Og lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.

Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet «i for stor grad», eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.

Det er et langt sprang, fra disse to ideelle synsmåtene, til  kunnskapsløftets syn på barnet:

«en vare, kalt humankapital.»

Dette går altså våre politikere inn for, også Krf.

Og de har utformet dette i NOU 2003. Det er diskutert, vedtatt og gjennomføres nå i alle norske skoler. Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Der skal skolen nå sette barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Er dette det riktige menneskesynet nå? Vår arbeidsevne? Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?

Dette er skolepolitikk.   Og selv om alle partiene har forpliktet seg på reformen,  har de  ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS,  og  EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme,  som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene  Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene»  kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene, er fastlagt.  Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene, var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.

Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.

Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet.  Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.

I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:

Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi.

2010 er snart her. Da vil det bli en evaluering av denne erklæringen. Det skal bli spennende å følge med på det.

Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi!  Ihvertfall i  noen år til, til de nyutdannede, kanskje, har lært alt det nye.  Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO.

Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna, og at det blir viktig å tenke gjennom hva mennesket er.  Og hva vi vil at det skal være!

februar 25, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 11 kommentarer

Malmø og islamisering?

Jeg undrer meg over journalistene.
Hvem har lært dem at det er en god ide å spørre ordføreren i byen om det er problemer byen sliter med?
Jeg vet ikke om en eneste ordfører i norge som åpent ville fortalt hvor ille det står til i byen, til en utenlandsk journalist!

Mandag hadde svenske nyheter en liten sak om Malmø. Det var rett etter at man beskylte Siv Jensen for løgn og overdivelser om hvordan det står til i Malmø,  og hvor ordføreren i Malmø «vitnet mot» henne. Ordføreren sa at byen ikke hadde  problemer utover det man sikkert hadde andre steder.
Nyhetsinnslaget mandag, i  sverige, var Malmøs beskjed  om at de ikke kunne arrangere landskampen i Tennis, likevel. Landskampen ble jo mot det Israelske laget, og burde ikke spilles overhodet. I Malmø fryktet man rene krigsopptøyer om kampen ble avholdt, derfor måtte de bare avlyse det hele.
Stocholm var raskt ute, øyeblikkelig, og sa at de tok over for Malmø.
«Ikke diskuter mere. Vi tar landskampen i Stockholm!»
Men så viste det seg å være for kort tid for Stockholm til å kunne få til dette byttet, rent praktisk, så Malmø ble bedt om å avvikle kampen, tross alt.
Malmø svarte med at det måtte isåfall bli avviklet under bevoktning og uten publikum.
Malmø ble bedt om å endre dette, og å avvikle kampen med publikum på normalt vis , etter den avtalen man hadde fra før.
Kan bli interessant å følge dette, det var en svært anderledes «ordfører»  som her henvendte seg til svenskene, enn den som svarte Siv Jensen.

Jeg prøvde å få dette fra sveriges P1 til å virke:

Karin Mattson: ”Vi vill ändra beslutet”

Foto: Scanpix

Riksidrottsöfrbundet protesterar nu mot Malmö kommuns beslut att spela DC-matchen mellan Sverige och Israel inför tomma läktare.

Lyssna på inslaget Karin Mattsson: «Det är inte acceptabelt»

Fritidsnämndens beslut att spela Davis Cup-mötet mellan Sverige och Israel inför tomma läktare kritiseras nu hårt av idrottens högsta organ.

Riksidrottsförbundets ordförande Karin Mattsson Weijber vill att Malmö kommun tänker igenom beslutet en gång till.

– Det är oerhört viktigt att man respekterar idrottsrörelsen som fri och självständig gentemot politiken, säger hon till Radiosporten.

Kan du påverka så det blir ett annat beslut i den här frågan?

– Det är det vi försöker göra genom att markera. Vi tycker inte att det är acceptabelt att man använder sig av idrotten som ett politiskt verktyg.

– Det är bara att rikta tillbaka frågan till Malmö och att de funderar vad det här får för konsekvenser, säger Karin Mattsson Weijber till Radiosporten.

Tidigare nyheter:
Tomma läktare mot Israel
Tomma DC läktare får kritik av Israel

Mats Strandberg. Foto: SR.
Mats Strandberg
mats.strandberg@sr.s

februar 24, 2009 Posted by | Synsing | 5 kommentarer

Patriarken Darwin og Barbara McClintock

Barbara McClintocks liv og arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Skjønt hun gjennom hele sin utdannelse og i alt sitt arbeid høstet mye anerkjennelse og ble tildelt mange store ærespriser og bevis for sin fremragende forskning, ble hun likefullt fortiet og glemt.

Dette var en tid hvor det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk.  Man var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.

Genetikkens tidsalder starter med Gregor Mendel(1822-1884). Han gjorde planmessige kryssningsforsøk av ulike sorter erter og bønner. Hans arbeid la grunnlaget for den moderne arvelighetsforskning og er kjent som «arvelovene». Mens Darwins arbeider ble raskt kjent, ble Mendels arbeider oversett i 35 år.

Det vokste frem en rekke unge liberale biologer som forkastet religionen og støttet Darwin. Inspirert av Haeckel og Huxley(kalt Darwins bulldog), finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.

På den annen side  i denne tidens «åndskamp»,  var forskere som Hugo de Vries,  som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå,  plutselige,  og ikke  slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.

Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.

Hun begynte sine studier ved  Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun  laget  en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing.  Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.

Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av «hoppende gener. »

Det var forskeren Thomas Hunt Morgan som utsatte bananfluer for radioaktiv stråling og røntgenstråling. En dag så fikk han se at en av  fluene hadde fått hvite øyne. Ved parringer fikk han frem mange flere. Han viste at det fantes mange små mutasjoner uten at det ble en ny art av det.

I all forskning ble det darwinistiske «prinsipp» diskutert.

I denne diskusjonen var det liten plass for en kvinne,  og hennes   geneforskning.  Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet,  ikke diskutert og «glemt».  Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.

Den  vitenskaplige diskusjonen forsøkte nå å forene teoriene til Mendel og Darwin. Ronald A.Fisher forenklet endel problemstillinger ved å se bort fra dem,   og la dermed  grunnlaget for populasjonsgenetikken. Sammen med Sanderson, Haldane mfl.  klarte de å samle evolusjon, genetikk og feltbiologi ,  og dette arbeidet dannet utgangspunktet for neodarwinismen.  Dette ble senere, på femti-seksti tallet, den moderne genetikks grunnvold.

Barbara McClintock fikk Nobelprisen først i 1983. Da var man istand til å lese, forstå og verdsette arbeidet hennes. Men selv nå, i vår tid, får ivrige darwinistiske forskere problemer når hun nevnes.

Hennes arbeider om hoppende gener er fremdeles ikke helt innlemmet i fagets darwinske grunnfjell. Derfor er hun fremdeles aktuell og utfordrene.

I patriarken Darwins jubileumsår, vil jeg minnes henne!

Jeg vil trekke henne frem i lyset og takke henne for et modig, ensomt og svært selvstendig arbeid i patriarkenes kampdager!

februar 20, 2009 Posted by | Blogroll, natur og dyreliv, Synsing, Visjon og viten | 5 kommentarer

Blogg-gardistene, en nidvise.

På tinget  ble det vedtatt, ifølge Snorre,  at det skulle diktes en nidvise for hver nese  på Island.

Jeg følger dette eksempelet nå,  her er min nidvise:

Blogg-gardistene:

I det offentlige rom, når synserne blir haier,

da lyder tastaturene, og stridens fane vaier,

og taktfast tramper bloggerne i hvert et blodig spor,

de hører haien glefse og så blogger de i kor:

«Vi er i tusentall, vi vil ha mannefall!

vi

er den frie ytrings menings-politi!»

I det offentlige rom,  de går den samme rute,

og alle sammen uler,  som den ulven som er ute,

det kjempes skal om blod, og tusenårig tro,

da høres seiers-brusen fra de femogtredvetusen:

«Det er vi som teller, det er nå det gjelder,

å

få vise vår makt, ved å blogge i takt.»

Det er bare å dikte videre for den som har lyst.

februar 19, 2009 Posted by | Dikt, Synsing | Legg igjen en kommentar

Vann og vanndrivende

Jeg hadde fått barn nr 2, og våknet første morgen etter fødselen med en rar, tykk følelse i venstre ben.  Jeg satte meg opp i sengen og så på bena mine. Venstre ben var blitt et elefantben, en trykkende, trutten tømmerstokk! Det høyre benet var normalt.

Ved legevisitten sto alt bra til med meg, bortsett fra det hovne benet. » Det tar som regel en tre fire måneder før slik hevelse går tilbake til normalt igjen,» sa legen. » Blir det ikke bra da, så får du gå til legen og få  et vanndrivende medikament».

Jeg ble liggende å gruble over det legen hadde sagt. Skulle jeg gå med tykt ben så lenge!  Hvorfor ble benet sånn? Jeg tenkte på den sterke fysiske anstrengelsen det var å føde, og på hvor skrekkelig tørst jeg var! Jeg hadde sikkert tapt mange liter veske uten å drikke så mye som en dråpe fra veene startet. Jeg tok morgenkåpen og tøflet ut i korridoren hvor «vann og saft» vogna sto. Det var høye halvannen til to-liters blanke metallkanner med kaldt drikkevann. Jeg glemte all oppdragelse og drakk rett av kanna. Rett ned hele greia!

Mens jeg drakk tenkte jeg på idrettsfolk som presterer toppidrett, de drikker både 7 og 8 liter i døgnet for å kompensere for det store vesketapet de har ved sine prestasjoner. Ha, klart det, en fødsel er  prestasjoner på linje med  enhver toppidrettsmann!  Jeg grep en kanne til og drakk.

En søster klappet meg forsiktig på skulderen. «Er alt i orden?»

«Ja da» svarte jeg.

» Jeg spør fordi du drikker så mye,» sa hun.

Jeg pekte på benet mitt. «Det har hovnet,» sa jeg, «jeg skal drikke det friskt.»

Søster så på meg med hoderistende bekymring.» Det hjelper ikke å drikke vann mot det der», sa hun.

«Jeg mistet så mye veske under fødselen, og derfor holder det benet igjen på vannet, for ikke å miste mer væske. Så nå skal jeg drikke helt til jeg har fått så mye at benet tør å slippe det vannet den tviholder på, » sa jeg.  Så  avsluttet  jeg kanne nummer to, og startet på kanne nummer tre.

Jeg holdt på med denne da avdelingssøster kom bort til meg. Hun strøk meg over skulderen og sa vennlig: » Det er ganske vanlig å få hevelser etter en fødsel. Og det går over av seg selv, eller man må bruke vanndrivende. Vannet du drikker har ingen betydning.»

Jeg smilte til henne. «Jeg skal drikke meg frisk!»

Jeg tenkte på vanndrivende tabletter. De er laget for å irritere nyrene til å skille ut mer væske. Så når kroppen i rent selvforsvar holder fast på vannet, fordi den har for lite væske, så har nyrene  for lite  væske å arbeide med! Aldri i verden om jeg vil irritere nyrene mine! Da vil jeg heller gi meg masse vann, så kroppen blir trygg på at det er nok, så den slipper vannet selv. Det er jo ikke noe galt med nyrene!

Etter syv liter væske gikk jeg og la meg. Jeg følte meg vel, og resten av dagen tenkte jeg ikke mer på benet mitt. Jeg var bare opptatt med den deilige ungen min.

Neste morgen var benet normalt.

Legen smilte litt forvirret og sa at det ikke pleide å gå så raskt, men det var jo bra!

Sykepleierne sa ikke et ord.

Jeg har senere fått høre av en søster at hun også fikk hovent ben etter fødsel , og hun drakk  også til hevelsen gikk vekk.  Kanskje er det mange som har denne erfaringen, men den blir ikke kjent, fordi ingen tror det er slik!

Jeg gir ihvertfall dette som råd: Drikk vann. Dersom hevelsen skyldes vannmangel er det bedre å prøve å drikke, enn å ta vanndrivende.  Vann er uansett sunt og  gratis !

februar 18, 2009 Posted by | Røkestopp/helse | 6 kommentarer

Astrologi og våre «dommedags» forventninger.

Astrologien er vår aller eldste vitenskap/religion.

De fleste av oss kjenner dyrekretsens 12 tegn, i det minste vet vi hvilket tegn vi selv er født i. Vi kjenner til at solens vandring har ca en mnd i hvert tegn, slik at de 12 tegnene blir et år.   Dette er ikke et moderne ukebladfenomen, men små rester etter den urgamle vitenskap som møter oss i de eldste kulturene vi har dokumentasjon fra.

Den lille dyrekretsen, på et år, kjenner de fleste.

Den store kretsen på ca 26000 år, er det ikke så mange som har hørt om. Det er de samme stjernetegnene som i den lille sirkelen, men nå er ikke solen en mnd i tegnet, men ca 2300 år.  Den nøyaktige tiden varierer noe fra tegn til tegn.

Det er denne pleiadesirkelen, som den også kalles, som var inspirasjonen til sangen «age of aquarius»  på sekstitallet. Det betyr vannmannens tid. Vannmannen er et av de 12 tegnene i kretsen, og på sekstitallet  startet solen sin inngang i vannmannens tegn. Det betyr at det blir en ny tid, hvor vannmannen dominerer vår verden i de neste 2000 årene.  Man forventer at noe nytt skal skje, og at det må komme til et «oppgjør» med den tiden vi har vært inne i.

Vi har altså i ca 2000 år vært i et annet stjernebilde, fiskene , og er nå på veg ut av det. Oftest sier man også det tegnet som står motsatt på himmelen sammen med hovedtegnet. For vannmannen er det løven, og for fiskene er det jomfruen.

Vår verden har altså i 2000 år vært preget av  fisken og jomfruen.  Det lyder ikke fremmed for meg. De første kristne brukte fisken som hemmelig tegn for Kristus, og at han var født av en jomfru har vel de fleste fått med seg. Jomfruens sentrale plass i mellomalderen og i den katolske kirke, er det neppe tvil om. Dette tegnet starter omtrent med  Jesus.

Hva var tegnene før fisk/jomfru?

Ca  2000 år før Kristus gikk solen inn i storsirkelens værtegn, og motsatt væren var vekten. Lyder det kjent? Det var ofringenes tid, hvor væren var det sentrale offeret. I GT er værofferet så viktig at det i sin funksjon står som et Kristusbilde. Vekten er lovens tid. Folkene får lovtekster og forplikter seg på dem og dømmes etter dem, og må ofre , bl.a. værer for å gjennopprette det forbrudte, avviket fra det rette. Og i GT faller dette tegns begynnelse i tid ca samtidig med Abraham.

2000 år før dette er vi ved jødenes kalenders begynnelse, ved Adam. Det var oksens tid, og motsatt oksen står skorpionen (skorpionen kalles også ørnen i flere tradisjoner).  Dette er så lenge siden at vi ikke har mange og gode overleveringer fra den tiden, men at oksen er sentral i de eldste minneklipp fra vår histories begynnelse, vet religionsforskeren. Mitra bekjemper oksen. Europa kommer ridene på oksen fra Asia. Fremdeles går de hellige kuene rundt i India og minner oss om en fjern fortid. Og i mange kulturer har man bilder og beretninger om noen som flyr med ørnevinger (fuglemannen).

Men på sekstitallet  startet solen sin vandring inn i Vannmannen, og vi ble alle opptatt av: Hva blir  nytt?

Motsatt Vannmannen er løven, og det gir noen assosiasjoner. Mannen og løven er ikke ukjente motiver. Alle som var opptatt av astrologi, og som kunne litt om dette fra den lille sirkelen, startet forsiktige spådommer om den nye tiden, men det ble raskt stille om det. Det er alltid lettere å se tingene etterpå!

Denne gamle vitenskap, var magernes og stjernetydernes kunnskap i gammel tid. De gamle grekerne kalte en slik 2000 års periode for en» eon», og det er dette ordet som brukes i NT om tidsepoker og husholdninger. Og det er avslutningen av en slik «eon» som  er gjenstand for dom.

Ved slutten av fiskenes  «eon», forventer man en dom over eonen, og  Jesu ord om dette får flere assosiasjoner, tolkningsmulighetene berikes, og referansen til GT profetenes jomfru- profetier får flere aspekter.

Dommene i Oksens tid var flommen, og  Babelstårn, hvor språkene ble forvirret og folk ble spredt om på jorden.

Værens tid endte i at Gud kom, immanent, ble syndebukk, døde og oppstod. De rike elvekulturene gikk under og Keiserrikene oppsto både i Østen og i Europa.

Fiskenes  endetid, vil speile Jesu domsord, om dom over nasjonene. Men hvordan?

Fiskene blir fanget i nettet, heter det, og nasjonene dømmes etter hvordan de har behandlet de fattige, de syke, de fengslede mm.

Noen ser krigs-senarier ved at FN (alle nasjoner) og NATO kommer i krigsforhold i Midt-Østen.
Jeg ønsker ikke å «leke profet», men bare peke på de kortene som er delt ut og gi noen eksempler på hvordan man kan tolke domsordene.

Vi har miljøkrise og økonomikrise, og det setter fart i ryktene om at det nå er «verdens undergang».  Kanskje det er «tidens undergang», det egentlig er snakk om. Vår «tid»s undergang, det gjør så avgjort en forskjell i våre ører.

Dersom en svenske sier «før i verden», vil det på norsk hete » før i tiden», vi har hver vår måte å uttrykke dette på.

Jeg ønsket å gi vår «dommedagsforventning»  et rikere perspektiv ved å se nærmere på ordet «eon».  Og at når den ene «eon» er over, er solen alltid på veg inn i en ny «eon».

Jeg» tror» ikke på astrologi !

Jeg tror ikke at stjernehimmelen er gud, men jeg tror stjernene er Guds skaperverk, og at de eldgamle beskrivelser er som et atlas for å kunne orientere seg i det skapte. Og jeg tror vi har mistet store deler av den kunnskapen, så vi ofte virrer retningsløse, uten mål og med,  på vår reise mellom stjernene.

Vi er i en ny tid, hvor menneskene skal prøve ut sine muligheter sammen med Vannmannen og løven. Løven er som kjent dyrenes konge, og Vannmannen står for «Gud immanent».   Det er da betegnende at flere religioner venter nettopp sin Guds komme til jorden.

Hinduene venter en «ny Krishna», Islam venter en ny profet, jødene venter Messias, de kristne venter Jesus tilbake.

Uansett gleder jeg meg!

februar 15, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 9 kommentarer

AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.

Det er en årsak til alt, men det kan være vanskelige  å få øye på disse årsakene.

Hermed er jeg to ganger utfordret i spørsmålet om Hansen og Snåsamannen. Og jeg vil heller si, stortinget og «snåsamannen». For vi er, ikke  uten årsak, vitne til en plutselig interesse fra topppolitikerne for en sympatisk herre fra Snåsa. Jeg vil ikke forringe Snåsamannen og hans virke, men jeg vil påstå at han er håndplukket i en særlig hensikt.

Man ønsket å teste ut reaksjonene i befolkningen på en helbreder.    En «prøveballong»  kan man si, for hvor åpent man kan snakke om den store gjennomgripende helsereformen som har vært under utarbeidelse i flere år, og hvor planarbeidet i Norge startet tidlig,  før 1995 .  I Europa startet dette som en visjon for det tredje årtusen og ble nedfelt i Amsterdam-traktaten at EU skulle integrere alternativ medisin inn i det offentlige helsetilbudet. Dette som en innlysende fortsettelse av de fire friheter og pasientens rett til å velge behandlingsmåte  i det offentlige  helsetilbud .

Denne bestemmelsen førte til mange utredninger, og ble opphavet til mange omfattende endringer og direktiver som hver for seg håndterte deler av denne store reformen.

Den interesserte bør bl.a. lese  «NOU1998 Alternativ medisin.»  Arbeidet med denne var ledet av professor Jarle Aarbakke, og i denne NOUen legges både de begrepsmessige vurderingene, de praktiske vurderingene og de juridiske vurderingene.

Her drøftes flere sider ved denne reformen, blant annet hva benevningen på alternativ medisin og behandling skal hete i offentlige rapporter og planer. Dette er ikke uten videre enkelt.

Legeforeningen drøftet det i sine fora, og de insisterte på at det kun skulle være «skolemedisiner» som skulle kunne bruke betegnelsen «medisin».

Etter mye diskusjon ble begrepet «alternativ medisin» integrert i begrepene  «spesialisthelsetjeneste» og «helsetilbud».  Selve behandlingen  relateres til behandlingsformer som skal befinne seg på en godkjenningsliste for alle godkjente legemidler.

Uansett om du er «skole»  eller «alternativ»  medisiner,  avhenger din praksis i det offentlige helsevesen av om dine behandlingsmidler er på den godkjente listen.

Problemet, for de som skal lage listene, er å vite hvordan man skal kunne vurdere de ulike alternative behandlingsformene.  Disse spørsmålene skulle løses  ved  forskning og offentlig kvalitetssikring.

Forskning ble  viktig,  for å kunne  sikre pasientenes rett til trygg behandling.

I Norge førte dette til opprettelsen av NAFKAM, navnet er forkortelse for  «Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin» ,og  ble etablert i 2000. Jeg siterer fra deres egen presentasjon av seg selv:

«NAFKAM har mange forskningsprosjekter som spenner over et vidt felt, fra kliniske studier til studier om pasienters bruk av alternativ behandling. Vi registrerer også uvanlige sykdomsforløp i forbindelse med bruk av alternativ og komplementær behandling.

I tillegg til å drive forskning og å være rådgivere, underviser vi og arrangerer konferanser og workshops både nasjonalt og internasjonalt.

Senteret har høy internasjonal status innen feltet og ble i 2008 valgt som WHOs første samarbeidssenter i Nord-Europa innen folkemedisin og alternativ behandling.

NAFKAM skal være vert for en stor internasjonal konferanse om alternativ behandling i 2010.

NIFAB
Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, er tilknyttet NAFKAM (se organisasjonskart). NIFAB skal gi kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til den norske befolkning, pasienter, helsepersonell og alternative behandlere.»

De har også et stort samarbeidprosjekt med Kina.

Som en kuriositet kan jeg sette inn helseministerens egen innkalling til pressen:

«Dato: 11.12.02

Fredag 13. desember legger helseminister Dagfinn Høybråten frem forslag til lov om alternativ behandling på en pressekonferanse i Tromsø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin.

Tid: fredag 13. desember kl. 11.30

Sted: «Tabletten» i Farmasibygget, Universitetet i Tromsø

Norges eneste forskningsenhet for alternativ behandling ligger i Tromsø. Lederen for Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), prof. Vinjar Fønnebø, vil være til stede under pressekonferansen.»

http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/hd/247340/246857/ny_lov_om_alternativ_behandling.html?id=247918'

Vel, så langt har regjeringene (både Bondevik og Stoltenberg) og Stortinget arbeidet svært grundig  og laget planer for en stor og omfattende helsereform  hvor  Amsterdamtraktatens  store visjoner er godt ivaretatt, og hvor EU- direktiver som gjelder delmål innen denne reformen , og  som stortinget plikter å gjennomføre, er på plass!

Og de har også oppnådd, internasjonalt, ved NAFKAM, ledende posisjoner i arbeidet med å få til både forskning og  en offentlig informasjonsbank!  Så , hva er problemet?

Problemet er knyttet opp til den aggressivitet endel målbærer i motstanden mot alle «ikke vitenskaplig funderte» saker.   En motebølge både innen helsevesenet og  «materialistene», går på å stemple alt som ikke har vært vitenskaplig behandlet, som løgn.

Så selvom over halve Norge bruker alternativ medisin som supplement til skolemedisinen, frykter man den sterke motstanden og den dominans disse inntar i den offentlige debatt. Problemet er altså:

Hvordan presentere loven slik at alle ser hvor god den er og sier : supert!

Det haster litt, og den blesten man ønsker å skape i det offentlige rom rundt denne strålende reformen , er vrien å få til. Det er alltid hyggeligere å lansere noe i «en god bølge».

Her kommer Snåsamannen inn.

Man har funnet en helbreder som er menneskelig sympatisk, stillfarende og med udiskutabelt godt rykte hjemme i egen bygd og by. Han er respektert av alle, også av Trondhjem sykehus, som faktisk har brukt ham ved flere anledninger. Han tar heller ikke betalt! Han er  et  «glansnummer»  innen helbredelse !

Man setter ham i det offentlige rom, og han vinner sympati. Han gir folk et fordelaktig bilde av helbrederen og det blir en god ettervirkning etter ham i det offentlige rom.

Hadde man bare latt det bli med det, så ville effekten vart noe lenger.

Bjarne Håkon Hansen gikk rett  i «fella» og presenterte seg som bruker av denne tjenesten.  Dermed var den skjøre «vi lytter og ser strikken» tøyet for langt, og  motstanderne kom ut av det høflige ventemoduset og ba om at helseminister Hansen måtte gå. Regjeringen støttet lojalt  sin helseminister.

Man forsøkte med et lite innslag fra NAFKAM, men tidspunktet var ikke velvalgt.

Kr.f gikk ut og sa at de ville sette på sitt valgprogram at alternativ medisin skulle integreres i det offentlige helsevesen. Som om det var deres egen politiske ide. Alle burde sagt at dette har vi, både storting og regjering, i flere perioder, sammen med en rekke andre norske og internasjonale aktører, arbeidet med i flere år, for å innføre EUs helsereform og milleniumsønsket som ble nedfeldt  i Amsterdamtraktaten.

Så, til alle som ville sparke Hansen: Dere må sparke Gro,  to storting, en borgerlig og en rød regjering og EØS avtalen, skal protestaksjoner ha noen effekt!

februar 11, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 2 kommentarer

Morsmelk og farsmelk?

«Jeg vil gi henne like god mat som du gir ,» sa mannen min, » hun skal ikke tenke at : Æsj! Der kommer farsmelken! »

Dette var bakgrunnen for at jeg stadig la litt morsmelk i frysen.

» Jeg har satt en flaske til tining, så lunker du den til hudtemperatur, se her, drypp noen dråper på hånden , der ja, så kjenner du når den har lik temperatur med huden din.» Jeg peker og forklarer mens min mann ser skeptisk på meg.  At han tenker » kjerringråd»,  lyser lang vei, og» bruker du ikke temperaturmåler?», henger som en mørk sky over samtalen.

Da jeg senere kom hjem var Nan morsmelkstillegg fremme på benken, og  flere av mine nedfryste morsmelker lå åpnet og strødd utover. «Problemer?» spurte jeg.

«Melken din var harsk», sa han, » alle sammen!»

«Nei! Klart den ikke er harsk! Hvordan kan du si noe sant?» protesterte jeg, sur over beskyldningen , og alt arbeidet som nå lå strødd utover.

«Smak på den selv!» sa han.

«Smake?……. har du ….smakt…på min melk?»,  jeg kjente faktisk at intimområdet mitt var truet, og at jeg var iferd med å skamme meg over å ha vond melk, «hvordan kunne du finne på noe sånt?»

«Enhver kokk smaker på maten før han serverer den» sa han, «tror du jeg vil være han med den harske melka?»

Jeg ga etter for trangen til å straffe ham for å være så ufin mot meg ,  «det er ikke riktig å smake på andres melk, og desuten så er ikke  morsmelk  for mennesker… det er kumelk som er for mennesker!» eksploderte jeg.

«Har du ikke smakt på din egen melk?», han så bekymret på meg, » men det må være noe feil med måten melken fryses på, siden den er harsk.»

«Jeg har fulgt fremgangsmåten de lærte oss på sykehuset», sa jeg, » frisk melk rett i ren emballasje, så holder den seg frisk i tre mnd. Denne melken er ikke 14 dager engang! »

Jeg slutter dialogen vår her, men det er her melkehistorien og flere andre dieloger egentlig begynner.

Jeg ringte sykehuset og ba om fremgangsmåten på å fryse morsmelk en gang til.

De gjentok det jeg alt hadde hørt, men nå spurte jeg dem hvorfor min melk ble harsk etter bare 14 dager, hva kunne jeg ha gjort feil? De svarte at den ble ikke harsk, og at jeg ikke hadde gjort noe feil.

Jeg spurte om de smakte på melken før de serverte kuvøsebarna.

» SMAKE på melken? Nei, det er det ingen som gjør! » svarte de. «Men da vet dere ikke om den er harsk?» sa jeg.

«Vi behandler melken etter forskriftene», sa de.  «Hvem har gitt forskriftene?», spurte jeg.

«Departementet»

Jeg brukte statens gratis rådgivningstelefon, og spurte meg frem til  vedkommende som hadde greie på forskriften om frysing av morsmelk.  Jeg spurte vedkommende hvordan man var kommet frem til at melken holder seg frisk og god i garantert tre mnd.  Jeg fikk vite at den bygget på uttalelsene til et testpanel som i et undersøkende oppdrag fastsatte fremgangsmåten og satte kriteriene for kvalitetene ved melken, bl.a.smak.

«Smakte hele panelet på «fremmed» morsmelk?» spurte jeg, «det var modig».

«Nei,» lo damen , «dette oppdraget  ble ikke utført med morsmelk. Det står : homogenisert kumelk! Men det spiller jo ingen rolle!»

» Jo, det er stor forskjell på homogenisert melk og naturlig melk!» sa jeg, » på ubehandlet melk flyter fløten opp og legger seg som et lokk på melken. Homogeniseringen er jo nettopp å fordele fløten gjevnt i ørsmå perler rundt i hele melken.  Vi vet fra annen mat at fett med lufttilgang, harskner svært fort. »

«Ja, det var jo merkelig dette!» sa departementdamen.

«Er det ingen forsøk med naturlig kumelk?»

«Nei, dette er det eneste matrialet vi har om frysing av melk. Det er dette vår informasjon bygger på, så da kan jeg ikke hjelpe deg noe mer.»

«Hjelpe MEG? Hva med alle kuvøsbarna som må drikke harsk melk flere ganger om dagen! Ikke særlig livsstimulerende! Og alle pappaer som serverer den harske  farsmelken?  Skal de bli :  Æsj, han med den fæle melka?  Bare fordi de får feil informasjon?  Det går vel ut ny info til sykehusene ihvertfall?»  Jeg skjønte at jeg måtte legge på før jeg gikk helt i fistel, og tok et raskt farvel og takk for hjelpen.

Dette er nå mange år siden.

Selv om jeg ringte både sykehuset og  ammehjelpen og gjenga historien, er ingenting endret.

Jeg vet ingen god måte å fryse morsmelk på, annet enn ved å ha den i et oksigenfritt miljø for å hindre harskning. Og det klarer man ikke å få til så enkelt  hjemme på kjøkkenet. Og om jeg fikk det til, hvor lenge ville melken holde seg da? For meg er det uansett ikke aktuelt mer heller. Men jeg syns det er trist at ikke noe er endret. Og komisk at vi er så redde for melken vår. Puppene er vi jo stolte av!

Jeg tror vi har dype sperrer på dette med å smake på morsmelk. Jeg har det, selvom jeg etter den hendelsen prøvde å bearbeide  denne siden ved mine følelser.  Sperrene får vi i  avvendingsprosessen!  Når vi avvendes fra mors bryst. Det er sikkert en smertefull prosess for barnet, så vond at vi får avversjon, eller skam eller reservasjon for morsmelken.

Det har desverre ført til at «farsmelken» smaker vondt!

Jeg vil gjerne vite det om du har smakt på morsmelken, din egen eller andres!

februar 3, 2009 Posted by | Blogroll, Røkestopp/helse | 13 kommentarer

Jeg tror

Mitt liv har flere mer eller mindre uklare trosrelasjoner.

Felles for dem er at det er noe som har kommet til meg utenfra. Jeg har ikke kontroll over , og kan heller ikke etterprøve, riktigheten av trosinnholdet.  Jeg vil nevne noen eksempler:

Jeg tror at jeg er.

Dette var en filosofisk problemstilling.  Men, uansett filosofiske spørsmål , min tro på at jeg er,  hviler i barndommens sterke» jeg opplevelse».  Ved denne opplevelsen fikk jeg en helhetlig forestilling om jeget.

Jeg tror mine foreldre var mine foreldre.

Jeg aksepterte dem som det og elsket dem. Dette er en sterk tro som mine foreldre  ga meg  ved å elske meg .  Jeg kan ikke tvile på det, for de oppførte seg slik at jeg trodde dem.

Jeg tror det jeg lærte på skolen.

Men denne troen har  forbehold om korrigering av lærestoffet  ved videre forskning. Selvsagt svekker dette «trosopplevelsen»,  men det gir meg mere nøkterne forventninger til fremtidig lærdom.

Jeg tror på legen min.

Men jeg ser hennes distanserte, kjølige profesjonalitet som uttrykk for at hun ønsker å bli respektert og trodd. Desverre er min tro på henne plaget av at maktsyke og hersketeknikker kommer til uttrykk når jeg trenger faglig kompetanse og medmenneskelig forståelse.

Jeg tror på Gud.

«likesom hjorten skriker etter vann, slik skriker min sjel etter deg , gud.»   «Som det diende barn hos sin mor, slik er min sjel i Gud.»     Troen kom utenfra og var hos meg og jeg likte den og jaget den ikke bort.  Siden har jeg lest og fundert mye på hva den inneholder.

Troens innhold kan diskuteres?  Tja, man gjør det ihvertfall!

Jeg leste at utfor Davids klipper renner det mange bekker, men innbyggerene laget en kanal av dem!  Det fikk profeten til å profetere mot kanalbyggingen som en ugjerning.  Vann som faller og leker seg i naturens småkronglete ustyrelighet, tar smak av all naturen den treffer på og blir rik på mangfoldet av mineraler 0g sporstoffer. Proppfull av oksygen er den til glede for den tørste vandreren. Vannet skal ikke gå lenge i kanalen før den «glemmer» duften av mose, lyng og tyttebær!  Og vi får et praktisk vann som renner dit vi vil ha det. Som kirker og teologiske lærebygninger er kanaler hvor det er trygt og forutsigbart, men som mister smaken av det selvopplevde!  Ja, selv ateistene og materialistene har sine «teologiske» kanaler.  Alle  -ister og  -ismer er ulike kanaler med den hensikt å «passe på» og å skape trygghet for liketroende.

Jeg tror for det meste,  og vet svært lite.

I de fleste forhold i livet gjør jeg mine små valg og filosoferinger basert på tro om tingene.  Jeg er som en «halvstudert røver»,  for selv om jeg har mange års utdannelse  , orker jeg ikke å lese og å etterprøve enhver vitenskaplig avhandling, for å se om jeg vil velge å tro på den.  Nei, jeg tror på forhånd, før jeg vet. Jeg tror på grunn av andres utsagn,  hva som er vanlig og hva som er det mest komfortable. Jeg tror fordi jeg føler!  Også bruker jeg fornuften til å forklare det jeg føler og tror.

På denne måten er ethvert menneske en liten bekk med friskt vann! Og ditt vann er helt unikt!  Det smaker av din vei nedover  fjellene.

februar 1, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing, Visjon og viten | 1 kommentar