per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Absolutt og relativ moral ?

Jeg har fulgt med på samtaler om moral i vår tid.

Materialistene har en relativistisk moral og mener at det absolutte, gudgitte  ikke er brukbart, fordi gud ikke finnes.

Samtidig diskuterer de dette, for å finne «fotfeste» for sin relativistiske moral.  Den relativistiske moral  har vansker med å heve seg utover nytte/vinning/kontrakt motivasjonen. Den har vansker med å begrunne sin eksistens overhodet,  samtidig som den har vansker med å filosofisk forankre fri vilje og reelle valg. Dermed blir det vanskelig å snakke om menneskets ansvar  og muligheten for å straffe «onde» handlinger.

Den religiøse vil søke å føre gudsbevis ved å bruke argumentasjon knyttet til at fenomenet moral finnes, altså finnes Gud.

Etter samtaler om dette har jeg behov for å rydde litt i mine egne tanker, og vil gjerne dele det med dere.

Jeg tenker» nå»,  og» igår».

Nå handler jeg, opplever jeg og velger jeg.    Det som skjedde igår tenker jeg over, analyserer og vurderer.
Fortiden har ingen handling.   Valg og handling er alltid i Nuet.
Altså er mine moralske handlinger nært og uløselig knyttet opp til opplevelsen og valget i nuet, og i denne settingen er jeg sårbar og i stor grad  prisgitt mine følelser.

Når denne handlingen blir fortid, kan jeg analysere den, forklare den og legge opp strategier for “neste gang”.  Men jeg kan ikke endre denne handlingen, bare oppdra meg og lære noe.
Analysen krever fortid, handling krever nåtid.

I spennet mellom disse oppdrar jeg meg selv.

Mine valg (nåtid)viser hvor jeg står i den moralske prosess (analyttisk/fortid).

Dette er den utviklende prosess som bidrar til min personlighet.
Altså, ikke enten Hume eller Kant, men begge to (og mange fler).
Når jeg analyserer en handling, må jeg se på den sosiale settingen, hva jeg finner som rett og galt, hvilke valgmuligheter jeg kan finne, mine valg og motivene for mine handlinger.
Motiver og hensikter er avgjørende for hva jeg velger i det opplevende øyeblikk:

Nytte/plikt, rett/galt, ondt/godt, kontrakt/avtale, sosialt /vanlig,  lykke/tilfredshet med flere. Alt er motiver jeg kan finne i mine valg, og som jeg i ettertid analyserer og evaluerer.  I mine valg tilkjennegir jeg mine verdier.  Alle disse motivene kan veksle med situasjon og tilfeller.  Men noe står urokkelig fast:

Jeg bestemmer.
Jeg er den suverene velger av mine handlemåter.
Jeg er ansvarlig for mine handlinger.

Man må regne med Jeget som suveren, hel og “transendent”.(Utover materien, guddommelig)
Man må erkjenne valget, at det er reellt, fritt villet, og på den måten “transendent”.

Man må erkjenne det personlige ansvar.

I denne erkjennelse er man forbi den materialistiske etikk, og forutsetter det transendente.

Lovens største bud, som er fundamentet for enhver lov, hviler i kjærlighetsbudet:

«Elsk Herren din Gud, og din neste som deg selv.»
Vår kjærlighetsevne er dypest sett det vi utvikler i det moralske valg.

Den kjærlighet som vi lærte som barn, og som vi lærte av Gud:

«Vi elsker fordi Gud elsket oss først.»   Dette er naturlig adferd  for foreldre, og naturlig opplevelse for barn.

«Gud elsker oss uten årsak, betingelsesløst!» » Kjærligheten søker ikke sitt eget.»

I dette gudgitte er vi opplært fra fødselen av.

februar 26, 2009 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten

10 kommentarer »

  1. Du har ikke tatt exphil, har du vel? Dette var helt sær begrepsbruk…

    Kommentar av Alma | februar 27, 2009 | Svar

  2. Jo,da!For mange år siden,»Etikkvarianten» fra den tiden Arne Næss var pensum.
    Den sære begrepsbruken skyldes at jeg har lest noe mer en exphil, og at jeg tenker selv og må bruke begreper som dekker det jeg vil ha frem.
    Noen begreper du stusser på?

    Kommentar av predikeren | februar 27, 2009 | Svar

  3. Ingen tvil om at du er interessert i dette fagfeltet utover ex.phil og har lest langt mer enn meg om disse temaer, Predikeren!

    Jeg er ikke helt sikker på at jeg forstår rett.

    Når du :

    «Nå handler jeg, opplever jeg og velger jeg. Det som skjedde igår tenker jeg over, analyserer og vurderer.
    Fortiden har ingen handling. Valg og handling er alltid i Nuet»

    tenker du da at du IKKE tenker og tar med erfaringer fra det du gjorde i går?

    Om så er vil det for meg være meningsløst å gjøre analysen av handlingene du gjorde «i går». Hva skal du da med en analyse?

    Dersom du tenker at du fatisk tar med dine betraktinger – og handler til enhver tid ut fra den erfaringsbakgrunn du har; hva mener du da med å handle i «NUET»?

    Kommentar av mariasmetode | september 19, 2009 | Svar

  4. Hei, godt spørsmål!
    Selvsagt er refleksjonen en handling jeg velger å gjøre i nuet, og den oppdragende effekten min refleksjon har gitt meg vil (forhåpentligvis) påvirke mine handlinger i nuet. Slik sett er nuet en sum av all fortid og fortidens erfaringer.
    Det jeg ønsker å få frem er at refleksjonen er «lagervare» og knyttet til handlinger i fortiden. Hvorvidt dette har oppdratt meg kan jeg se av mine valg i nuet, og reflektere over etterpå. I den refleksjonen ligger da også evalueringen av hva som førte til mine handlinger.
    Altså. Handlingen i nuet viser hvor jeg står, refleksjonen kommer etterpå for om mulig å påvirke neste handling.

    Kommentar av predikeren | september 19, 2009 | Svar

  5. Da forstår jeg hva du mener, tror jeg.

    Jeg er opptatt av å få tilbakemeldinger fra andre. Til tross for at jeg gjør det jeg kan ved å reflektere over mine handlinger i etterkant, er jeg ikke «allvitende». Det betyr at jeg ikke kan vite med sikkerhet hvordan mine handlinger påvirker og blir oppfattet av de jeg omgås.

    Jeg lever ikke i et vakum. Jeg korrigerer meg selv utfra mine omgivelsers reaksjoner.

    Det betyr ikke at jeg tar det som andre sier for god fisk. Jeg reflektere over tilbakemeldingene jeg får.
    Ønsker jeg å endre dette? Er denne «situasjonen» den andres, eller er den «min»?

    Jeg forsøker altså å skille snørr og bart og finne frem bartevoksen der det er nødnevdig.

    *må visst snart kjøpe ny bartevoks, antar jeg *

    Ha en nydelig lørdag!

    Kommentar av mariasmetode | september 19, 2009 | Svar

  6. Hei igjen. Takk for flott kommentar.
    Enig med deg i at sosialiseringen er et svært viktig aspekt, men det kan ikke få stå som det eneste!
    Enhver må ha sin egen moralske integritet som virker uavhengi av sosialiseringen. Det er denne enkeltpersonenes etikk som jeg søker å gjennomtenke.
    Enhver sosialiseringsprosess har dette som fundament.

    Kommentar av Predikeren | september 19, 2009 | Svar

    • Jeg er enig med deg.

      Sosialiseringsprossessen står som en viktig faktor – uten denne kunne vi ikke ha levet sammen. Den er en kamel, på godt og vondt.
      Av og til må man «jenke seg», endre kurs og av og til skal en være den som går mot strømmen.

      Det var vel det jeg mente når jeg skrev over at:

      «Det betyr ikke at jeg tar det som andre sier for god fisk. Jeg reflektere over tilbakemeldingene jeg får.
      Ønsker jeg å endre dette? Er denne “situasjonen” den andres, eller er den “min”?.

      I denne prosessen, der jeg veier frem og tilbake; mine behov opp mot den andres, bruker jeg nettopp mine erfaringer fra situasjoner og handlinger jeg har reflektert over tidligere.

      Det er slik vi blir «gode borgere», «god støttespiller for oss selv» og til slutt fører menneskeheten videre. ( Store ord, men banalt likevel.)

      Man må altså tenke selv, men det kan aldri gjøres i et vakum.

      Det er livsnødvendig at det stadig er en viss andel av menneskene som tenker annerledes, tenker nytt og motsetter seg trender. Uten disse vil vi ikke gjøre fremskritt.

      ( Jeg skrev foressten et laaangt svar på din kommentar på min blogg og hadde vært takknemlig om du ga meg en tilbakemelding på denne, om og når du har overskudd. )

      Kommentar av mariasmetode | september 20, 2009 | Svar

  7. Hei M,
    takk for svar, og nå har jeg sett på din blogg og gitt svar til deg.
    Vi er , så langt jeg forstår det, enige om at ethvert menneske har sin egen moralske prosess, og at denne er en nødvendig del av en sosial tilpasning.
    Når du sier:
    «Man må altså tenke selv, men det kan aldri gjøres i et vakum.»
    tolker jeg deg slik:
    vakum= alene
    Altså er det å tenke selv en prosess man bare kan utføre i samspill med andre.
    Ja, men i dette er det ikke noen motsetning som det tilsynelatende kan se ut som.
    Ethvert menneske «får», fra første levedag, sine erfaringer sammen med foreldre, familie, omsorgspersoner, venner ol .
    Men man er et individ, ikke en «deigklump» som går opp i helheten.
    Og i prosessen : å være et individ, vil jeg bearbeide alle tanker, inntrykk og handlinger. Og det vil jeg gjøre alene, for mine tanker, følelser og erfaringer er spesifikt min vei i verden, hva jeg velger i etiske dilemmaer er mine valg og hvor dypt i min person de ulike verdier vektes og virker er min sak.
    Så blir samspillet med de andre en del av en helhet, som vi alle vekter litt forskjellig.

    Kommentar av Predikeren | september 20, 2009 | Svar

    • Jeg tenker vakum = uten å ta hensyn til at en selv er en del av et hele og at en selv må finne den plassen en skal ha.

      Jeg er redd for navlebeskuere, egosentrikere. Jeg tror jo ikke at jeg er verdens sentrum. Jeg tror jeg er en _del av det_ som skaper verdens sentrum – sammen med andre.

      Jeg har ansvar for å skape dette sentrum til noe som er bra. Ikke bare for felleskapet, men også for meg selv.

      Jeg er enig; en kan ikke være «deigklum», assimilere, men en kan _integrere_.

      Med integrering mener jeg at alle parter, alle mennesker, har ansvar for den sirkelen en selv befinner seg i nærområdet til. Integrering er toveis og går i alle retninger.
      Den påvirker gjensidig og fordrer gjensidig tilpassning.

      Jeg mener derfor at jeg dypest sett ikke kan bearbeide inntrykk, tanker og handlinger «alene». Jeg vil alltid være påvirket i en eller annen grad fordi jeg lever i et felleskap.

      Modenheten som skal til for å ta avgjørelser som både er rett for en selv og som samtidig ikke skader samfunnet jeg lever i, økes for hver gang jeg går disse rundene med bearbeiding av hva jeg kan stå for ut fra min etikk og moralsyn og hva jeg må se nærere på og kanskje endre.

      Jeg er ikke sikker, men jeg tror også at vi i grunn er ganske enige, men at det er semantikken som er noe sprikende?

      *nå skal jeg inn å se på svaret ditt. Takker på forhånd!*

      Kommentar av mariasmetode | september 20, 2009 | Svar

  8. Hei,
    ja, jeg tror vi er enige, for når du sier at vi alle har ansvar for fellesskapet, så forutsetter det å ha ansvar, en personlig etikk.
    Det er en etikk som, om nødvendig, også skal kunne virke korrigerende på fellesskapet.
    Det er ikke fellesskapets : «det som er vanlig, er rett» som gjelder, men egen refleksjon over hva som er riktig.

    Navlebeskuende egosentrisitet kan neppe kvalifisere til betegnelsen etisk refleksjon. Men du kan, i et fellesskap, oppleve å være den eneste som tar en religiøs tanke alvorlig. Hvorvidt det regnes som egosentrisk er opp til fellesskapet å definere. Det vil vise hvor etisk kvalifisert fellesskapet er, om det kan ta vare på enkeltindivider også i slikt.

    Altså, likefullt som den enkelte har ansvar for fellesskapet, har fellesskapet ansvar for den enkelte. I dette er fellesskapet en bekreftelse på individets egenart.

    Kommentar av Predikeren | september 20, 2009 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: