Kvantemedisin i Schrødingers katt.

Schrødinger’s katt har nå, to torsdager på rad, brukt «storslegga» på noe som kalles «kvantemedisin». Deres hovedargument mot denne formen for alternativ medisin er at William C. Nelson(som sies å stå bak SCIO) er anmeldt for å ha sagt at maskinen kan helbrede kreft.

Det er selvsagt å «banne i kirken».

Alternativ medisin har ikke ytringsfrihet i den vestlige verden.

Hvert år tar skolemedisinens piller livet av over hundre mennesker bare i vårt land, ifølge statistisk sentralbyrå. I tillegg har nye forskningsdokumenter vist at dette er langt underrapportert! Vår legestand «har ikke tid» til å rapportere «alt mulig»! Derfor er årsaken til disse dødstallene kjent pga av rettsmedisinske undersøkelser. Det viste seg at statistisk sett rapporterer våre leger ca 5% av alle de kjente tilfellene. Tallene er derfor svært sannsynlig langt høyere. For ikke å snakke om tallene på alle ikke- innsendte  bivirkninger som ikke er så ille at man dør av dem.

Kjemi- industrien tjener enormt på at vi er syke og at vi tar pillene deres. Deres makt i samfunnet er formidabel! Kom ikke i vegen for dem!  Det er helt ok om du åpenbart er en svindler eller en døgnflue uten betydning, hvem bryr seg?  Men bruk ikke moderne vitenskap i et vitenskaplig genialt apparat og helbred folk! Snakk ihvertfall ikke om det!

Alternativ medisin skal iflg våre nye helsereformer og etter planlegging fra WTO, bli likestilt med skolemedisin i EU.  Det  er altså helt OK å «lure syke folk» i alle mulige sykdommer, bare ikke ved sykdommene kreft og hjerte -lidelser. Ellers kan du dø lykkelig «lurt» av hva du enn måtte feile.   Folk  skal ha lov til å velge sin sykdomsbehandling  selv, unntatt kreft-behandlingsform!

William C. Nelson sier at dette apparatet kan behandle kreft.

Hvor er alle ytringsfrihetsforkjemperene? Hvorfor applauderer de ikke?   Denne tøffe mannen står og «banner i kirken»!    Skal dere ikke blogge i kor for hans rett til å uttale seg som han vil?

Nei, for dere liker ikke ytringsfriheten.  Ikke egentlig!

Istedet klapper dere for de de kreftene som knebler ham.

Dere spør ikke: Hvordan virker apparatet? Er metoden hans motbevist?

Ingen vil gå inn på dette,  fordi all vitenskaplig forskning benytter denne teknologien idag,  tilogmed databransjen, alle, unntatt praktiserende leger! Når de tar vevsprøver, sender de vevet til analyser basert på nettopp denne teknologien. Kjemiens store pilleindustri ville vært «hjelpeløse» uten denne teknologien i sin forsknig. Ingen vil kunne gå inn på denne teknologien og si at den er feil.

Derfor må de angripe den på annet vis.

F eks å latterliggjøre denne William C. Nelson. Han kler seg i dameklær og er åpenlyst homo! Det er klart at slike folk ikke kan stå for noe seriøst! Det skjønner alle. Og så er han jo anmeldt for bedrageri! Fordi han sa at dette apparatet kunne helbrede kreft. Han sa det! Vi hørte det alle sammen på Schrødingers katt, to torsdager på rad.!

Denne argumentasjonsformen  fra» maktens høyborg»  bør sette varselklokkene igang hos oss. Ingen saklige argumenter, men latterliggjøring av personen og  aktivering av den eneste loven som gjenstår av ytringsfrihetsberøvende karakter.

Han er kun tiltalt for sin ytring!

Jeg vil bare peke på opphavet til den teknologien de er så redd for:

Sir Venkata Raman

The Nobel Prize in Physics 1930

Denne mannens  forskning (og selvfølgelig resultatene fra et stort forskningsmiljø) ligger til grunn for det meste av disse moderne apparatene som nå benyttes «overalt».  Det er imponerende hvordan moderne informasjonsteknologi  åpner for svært presise og enkle analyseteknologiske metoder, med svært omfattende bruksområder.

Man kartlegger, på atom og molekylnivå, stoffets frekvens. Ved å ha denne informasjonen i databasen kan stoffene raskt identifiseres, og spørsmålene om anvendelser blir derfor spørsmål  om  hva man har i databasen, for apperaturen er bare ulike patenter innenfor samme teknologi.

Siden man allerede bruker denne analyseteknologien  for alle sorter «dødt» vev, på labratorienivå, er det kun spørsmål om vilje, eller ønske, for å anvende denne teknologien direkte på pasienter.  Databasene forskningen har utarbeidet  over adskillige tiår er imponerende!

Dette er kun et spørsmål om vilje eller ønske! Teknologien er på plass.

I første omgang kunne man jo begrense dette til diagnostisering, så slipper man spørsmålene om «behandling».  Som diagnostiseringsmetode overgår den det meste av gammel teknologi med sin presisjon og enklhet . Pasienten slipper ubehaglige, smertefulle undersøkelser, man sparer mye labratoriearbeid og tid.  Det burde i det minste vært testet ut som diagnostiseringsmetode sammen med tradisjonelle metoder, for å sammenligne metodene.

Siden denne teknologien er på plass, vil det kun være spørsmål om tid før dette taes  i bruk av av legene.

Hvem kan stå seg mot kjemi-industrien? En William C. Nelson ?  Han «banner i kirken»,   og selv Jesus fikk ikke «helbrede på sabbaten»,  det ble kritisert av datidens fariseere.   At noen blir friske, er av underordnet verdi også i våre dager.  Det spør man ikke om engang!

Mens vi venter på at moderne teknologi skal nå helt frem til «forbrukeren»,  får vi nok spise kjemi-industriens piller og ellers holde kjeft!

Reklame

Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon.

Livet starter, lever en tid i sin spesielle form, formerer seg og dør.

I denne korte sekvensen av eksistens er vi bærere og videreformidlere av informasjonen  om oss selv.  Enten vi er virus, fluer, løvetenner, ørner, laks, slanger eller mennesker bringer vi med oss vår arts kode.  Vårt genmateriale,  vår arts DNA,  finnes i cellekjernen i alle våre celler, og er derfor tilstede i hver lille trevl av oss.

Det er bare  sukker,  fosfat og  nitrogenholdig base (basen er enten Adenin,Tymin, Guanin eller Cytosin, ATGC) som utgjør grunnkoden i DNAet.

Siden Miescher, for snart 150 år siden, isolerte DNAet og kalte det «nuclein» som betyr celle, har genforskningen blomstret og kartlagt kodene til de ulike livsformene.  Moderne vitenskap stiller oss også overfor mulighetene til å endre DNAkoder, og å  eksperimentere med denne nedarvede informasjonen. Kan vi skape nye livsformer? Kan vi endre uheldige sider ved vårt DNA?

DNAet  er vår artsbevarende kode, og vi trenger ikke kjenne til den. Den fungerer uansett!

Senere forskning legger i tillegg vekt på det de tidligere kalte søppel DNAet (Junk-DNA), som er helt opp i 97% av det menneskelige genom, og som ennå  ikke er kartlagt. Vi vet ikke hva dette junkDNAet  er, eller hva det  gjør. Her er mulighetene gigantiske i forhold til de tre fire prosentene som er kartlagt, og utforskningen av det menneskelige genom er faktisk dermed bare i startfasen.

I tillegg til DNAet har vi sentralnervesystemet.

Hos mennesker og virveldyr er  hjernen hovedorganet for nesvesystemet. Noen av de virvelløse dyrene har bare en samling av nerveknuter, ganglier, men flere hvirveldyr har et mer avansert system, hjernen.  Hjernen er ekstremt kompleks!  Menneskehjernen har 10-100 milliarder nerveceller, og hver av dem er koplet videre til 10000 andre. Her er koplingsmulighetene enorme.

I tillegg til DNAkoden, har vi mulighet til , helt eksklusivt, å lagre  alle våre personlige  sanseinntrykk.  Og vi vet at ihvertfall mennesket, har evnen til å bevisst benytte den lagrede informasjonen.  Vi har et potensiale som overgår vår forstand!

Jeg fryder meg over at vi, menneskene, virkelig har hatt «behov for å utvikle» så flott hjerne!

Som en ekte troende materialist vil jeg påstå at alle våre menneskelige uttrykk er kvaliteter ved grunnstoffene og deres kombinasjonsmåter. Når jeg er glad, sint, nysgjerrig, vitebegjærlig og grubler over livet, er dette egenskaper som kan spores til den fantastiske materien. Når jeg vandrer i hukommelsens rare assosiasjonslenker og henter det jeg selv ønsker og gledes over å finne mye mer,  så vet jeg at dette er egenskaper ved materien( min mor).

Det blir latterlig å høre på vestens  materialistiske misjonærer når de strever med å «bevise» at materien ikke har fantastiske egenskaper.   De strever fortsatt med å få Darwin til å passe inn i de vitenskaplige grener,  slik  de dessverre  lot Fisher gjøre  i 1925  da de la grunnen for populasjonsgenitikken. De gjorde dette  ved, ganske enkelt,   å fjerne det som ikke passet. De skapte, i sin iver over å kunne fjerne en mulig gud, en vitenskap som nøyer seg med å være «stesøstrene til Askepot». De «fjerner gjerne både hæl og tå, bare skoen passer».

Dette gir oss en vitenskaplig retning som er mer ivrig etter å «fjerne guds fotspor» enn etter å søke sannhet!    Dette bebreider jeg dem.  For i sin «gudfjerningsagenda»  får de heller ikke materien til å passe.  De definerer alt de ikke forstår som overnaturlig, og bruker energi på å motbevise materiens egenskaper i frykt for den guden de ikke tror på.

Jeg vil le av dem.

De hater den materien de forsker i, og tror like lite på materien som  på gud. I tillegg sniker de sine «avkappede stesøstreføtter» inn i enhver forskningsgren og korruperer på den måten ethvert forskningsmiljø: » Det er ikke så nøye med sannhet, bare darwinistene kan få overta makta». De tror de kan «skape det som er sant» ved makt, også kaller de seg «folkeopplysere»!

Jeg beklager virkelig Darwin. Han var, som hans samtidige kolleger, en arbeidskapasitet med sannhetssøkerens glød. Han ville aldri blitt «darwinist»!

De ekte materialistene,  sovjetkommunismens «ektefødte»  vitenskapsmenn, tar materien på alvor. Der de ikke forstår den, intensiverer de forskningen, fordi de tror at dette uforståelige har sin materialistiske forklaring. Deres agenda er å finne hva som er sannhet. Disse har jeg stor glede av å følge!

Jeg elsker materien(vår mor), og tror at hun har kodet meg og gitt meg av sin uutgrunnelige natur,(natus betyr fødsel). Jeg elsker gud(vår far) og tror at han og moren er ett, slik han sier i skapelsesberetningen:  «la oss gjøre mennesket i vårt bilde. Til mann og kvinne skapte han  det….» Enheten, mennesket, er «mann og kvinne».  Denne flertallsformen er i ordet som her brukes for gud. Gud sier «vi» og «oss» om seg selv.

Derfor tror jeg at de som strever med å fjerne gud, vil også gå glipp av materien. Mens de som vil finne materien, de vil også komme til gudserkjennelse.

Hva er merkelig med at vann har sine former for informasjonsbærende egenskaper?

Både silisium/oksygen  og   sukker/fosfat/nitrogen har sine måter å lagre informasjon på! Altså henholdsvis fjell og biologisk materie.  Blir det «rarere» eller «mer guddommelig» om hydroge/oksygen også har en form for informasjonslagring?

Tidligere om informasjonslagring:

https://predikeren.wordpress.com/2009/03/10/fjell-lagrer-informasjon/

https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/

 

 

Utfordring

Hei, hyggelig utfordring fra Lill Karin

Regler: Det er vanskeligere enn det ser ut! Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar… ikke dikte! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger.

The L -word 🙂

1. Hva er navnet ditt: Predikeren
2. Ord på fire bokstaver: prat
3. Guttenavn: Per
4. Jentenavn: Pernille
5. Et yrke: Prest
6. Farge: Purpur
7. Noe du har på deg: pusegenser
8. Mat:  Potetsuppe
9. Noe på badet:  papir
10. Et sted:  Pipeviken
11. Grunn til å komme for seint:  Parkeringsproblemer
12. Noe du roper: Pass opp!
13. Film tittel: Psyco
14. Noe du kan drikke: Pepsi
15. En musikkgruppe: ParaZ
16. Et dyr: Puma
17. Gatenavn: Prost Nossensvei
18. Bilmerke: Passat
19. Sang tittel :Påskemorgen
20. Et verb:Puste

Fjell lagrer informasjon

«Om dere tier skal stenene tale»,  sa Jesus.

Jeg  har alltid tenkt at dette var et «poetisk» utsagn,  altså,  dette ordet skulle  ikke forståes bokstavelig, men billedlig.

De senere år har jeg tenkt at fjell og stener faktisk kan lagre informasjon. Jeg sitter akkurat nå og drar nytte av denne utmerkede egenskapen ved fjellet.

Jeg ber fjellet si meg hva jeg ba det huske for meg i går kveld, og vips, der sier det alt sammen, ordrett!

Dette kan jeg gjøre fordi jeg har fått meg en utmerket » tolk»,  en tolk som kan fjellspråket.

Det er faktisk  det  kjente «Jesusspråket»:  «Ja,ja,nei, nei».

Denne «tolken» jeg kjøpte meg oversetter alt jeg skriver til  » ja/nei» språket.   Så lagrer fjellet det jeg skriver helt til jeg vil bruke det, og enda lenger. Jeg har ikke et helt fjell her, jeg kjøpte bare en liten sten av det.  Det står i en sort liten kasse  ved føttene mine.

Denne måten å lagre informasjon på  startet med hullkortsystemet, hvor man laget huller i papiret.

Altså en kode som lagret informasjon, hullkort. Dette ble et  dameyrke som på 70-tallet het perforatør, og deres yrke gikk tilbake til spinnerimaskinene, hvor hullkortet  styrte spinnerimaskinen.  Dette var den gangen en sensasjonell måte å lagre informasjon på, hullkorthukommelse.

De første datamaskinene baserte seg på radiorør. Radiorøret ble erstattet av en  transistor, og i datidens lærebøker skrev man  når man  forklarte hva som skjer i transistoren,  at » hullet flytter seg».

Etter transistoren brukte man  magnetringer , og så kom teknikken med å bruke silisium. Til og begynne med skulle man bruke kvartkrystaller fra Tysfjord, fordi krystallene  var spesielt rene.  Siden japanerne fremstilte kvartskrystallene med høyere renhet,ble det ikke noe av, og Tysfjordskrystallene går nå til solcellepaneler.

En sveitser tok patent på  kvartsur fordi kvartsen var en god tidsmåler,  det vil si at man hadde funnet enda en måte å avkode og utnytte  stenens egenskap.

Slik er egentlig vår moderne historie. Uendelig  mange forskere og oppfinnere  som over lang tid bygger på hverandres funn for stadig å komme videre,  stadig forbedre produkter,   stadig øke erkjennelse av stoffene vi er satt sammen av og som omgir oss, stadig finne nye bruksområder.   Og vi bruker produktene og glemmer historien,

Våre dagers teknologi er i stor grad knyttet opp til vår evne til å kode og å finne antenner for fjellets iboende egenskaper.  Jordskorpen er  25% silisium og 50% oksygen. (I luften er det bare 20% oksygen.)  Silisium og oksygen er dermed jordens vanligste stenform.

Det er dette som brukes som «hjernen» i datamaskinen.  Den benyttes  til å  ta imot, lagre og gi fra seg  informasjon.  Dette er RAM(Random Access Memory)  Dette betyr at man kan gå  ut og inn av  «fjellets hukommelse» og hente det man ønsker, bearbeide det og lagre det igjen.

Både i RAM og i ROM står Men for hukommelse.

Vi opplever dette utmerkede redskap som en deilig, selvfølgelig «del av oss selv». Vi har vår personlige «fjellhukommelse» og kan ikke tenke oss å miste denne «forlengelsen av vår egen kapasitet».

Er det noen forbindelse mellom vann og fjell?

Vann er en forutsetning for dannelsen av granitt.   Det står det i geologibøkene.   I vår sammenheng kan vi si at vann er en forutsetning for kvartskrystaller.    Man leter etter vann på mars, men har ikke klart å påvise at det har vært vann der.  Om de nå fant  granitt på Mars,  må det ha vært vann der.

Vann er en forutsetning for tilstedeværelsen av våre fjell.  Vannet løser granitten og holder den i sin oppløste tilstand ved høyt trykk og temperatur.  Denne informasjonen  er tilstede i både fjellet og vannet, og lar seg lese ut av den som kan kodene.

Det er mange former for språk.

Jeg tror at dersom de som utarbeidet datasystemet hadde brukt  enkle  «folkelige» ord på det de arbeidet med, da ville de lidt samme skjebne som dr. Jaqcues Benveniste.  Han sa:» vannets hukommelse».  Han nevnte homøopati.

Mannen som var direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris, brukte et språklig begrep i publiseringen som «ikke var vitenskaplig «.  Han var anerkjent og hadde publisert utmerkede forskningsarbeider, og denne gangen hadde han arbeider som han så også kunne ha betydning for å forstå basis for homøopatiske medisiner. Dermed fremhevet han dette og røk uklar med sin egen stand. Eller som han selv sier, med de arrogante, franske, materialistiske forskningsmiljøene.  Selv trodde han på sin forskning, og han var vel så kvalifisert til å bedømme forskningsarbeidet, som motparten. Han fortsatte arbeidet og startet «digital biologi». Dette arbeidet har andre ført videre.

Jeg tror hans arbeider  har betydd mye i den kolossale veksten innen bio-digetale verktøy.    Og kanskje vil vannet vise seg å være et bedre RAMmedium enn silikonet.  Eller at det får  andre og utvidede bruksområder.

Se også:

Vann lagrer informasjon « per ardua ad astra

Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra

Vann lagrer informasjon

Jeg har sakset en artikkel  om dr. Jaqcues Benveniste.

Dette er en forsker som utestenges og forfølges fordi han har funnet sammenhenger det etablerte forskningsmiljøet ikke var klar for, og ikke ønsket.

Digital Biologi

Den franske biologen dr. Jacques Benveniste har skapt furore i den vitenskapelige verden ved å hevde at «vann har hukommelse».

Av Per Aslak Ertresvåg, Morgenbladet 2/5-00

Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel «Vann har hukommelse» i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..

Han våget å utvide biologiens tradisjonelle horisont da han ga løsningen på et av de store mysterier i medisinen:hvordan og hvorfor homeopati virker. Det Benveniste i realiteten sier, er at basis for den homeopatiske medisin vitenskapelig er bevist. Selv om vann blir aldri så mye fortynnet,vil vannet «huske det,»dersom det er blitt eksponert for en tilsetning av fremmed stoff. – f.eks heparin, histamin, koffein, nikotin eller adrenalin: Men det samme vil gjelde også for andre biologiske aktive molekyler som et virus eller en bakterie.

Dette skjer gjennom hva de. Benveniste kaller en «signaleffekt» Vannet represneterer et uovertruffent kommunikasjonsmiddel. I en biologisk prosess virker vann som et effektivt og elegant informasjonsmedium. Vannet bringer med seg informasjon dit informasjonen skal, trass i at den orginale, kjemiske eller biologiske aktive substansen selv ikke kan gjenfinnes. Den aktive substansen har sendt signalet videre i kroppen. Og i menneskekroppen eksisterer det 10 000 vannmolekyler for hver proteinmolekyl.

Hva mener De med «signaleffekt»?
Alt liv avhenger av signaler som utveksles mellom molekyler. For eksempel, dersom en person blir sint, vil adrenalin «fortelle» mottakeren – som i dette tilfellet er hjertet- at hjertet skal slå hurtigere. I biologien er uttrykket «molekulært signal»hyppig brukt som beskrivelse av slike prosesser. Biologiske molekyler kommuniserer «med opptil lysets hastighet» men bare til deres «egne» relevante molekyler. Dette er avgjørende for at vårt biologiske system skal funksjonere

At «Vannets hukommelse» i det hele tatt ble trykt i Nature skjedde ikke uten motstand. (Innholdet i artikkelen ble ien senere utgave tilbakevist av redaksjonen.) Reaksjonen ellers i det vitenskapelige miljø var overraskelse og mistro. Man fant hele tankegangen bak eksperimentene fullstendig absurd. Men Benviste lar seg ikke rokke.

Hva jeg har gjort er blasfemi
Den motstanden som har kommet er ideologisk. Det er blitt en religionskrig. Og motstanden har hatt nesten hysterisk karakter. Forskere kan av og til besitte nesten bemerkelsesverdige psykologiske begrensninger: Dersom de ikke kjenner forklaringene på et fenomen, så avslår de å godta fenomenets eksistens., sier han og føyer til:

Kritikerne overser at det som betraktes som en vitenskapelig sannhet i dag, kan vise seg å være feilslutninger i morgen

Mannen er en skarpskåret intellektuell i sin beste alder. Enkelte sier at litt mer ydmykhet kanskje kunne ha dempet noe av motstanden. Han er blitt både latterliggjort og truet. Flere av hans forskerkolleger har vendt ham ryggen.Han mistet også de rettighetene han hadde som sjef gjennom 10 år for et av de viktigste forskningsinstitusjonene innen det mektige INSERM, Det franske Nasjonale Institutt for Helse- og Medisinsk Forskning.

Det ble satt igang undersøkelser for å repetere forsøkseriene og påvise feil eller fusk, slik at påstandene kunne tilbakevises.. Men ingen av disse kontrollene kunne avdekke noen feil. Likevel nektet det vitenskapelige miljø å godta resultatene.

Det gåtefulle for biologer er nemlig følgende: Hvordan kan et bitte lite volum av væske påvirke en biologisk celle når det beviselig ikke finnes noe molekyl av det aktive stoffet i væsken? Det er her Benvistes og hans kollegers forskning viser at dersom vannet bare har vært i kontakt med den fremmede substansen, vil vannet «lagre» denne informasjonen og bringe den videre. Påstanden er fullstendig i strid med den moderne oppfatning av materiens struktur.

Men den intense motstanden kan et stykke på vei kanskje også forklares ved at selve problemstillingen grenser opp til både fysikk, kjemi og biologi og derfor ikke er så lett å gripe fatt i, spesielt ikke dersom man stiller opp full av fordommer. Benveniste har med andre ord grundig utfordret den vitenskapelige ortodoksi.

Dr. Benveniste og hans dusin medarbeidere kunne ha gitt seg under vekten av denne motstanden. Men han valgte å slåss. Og han har djervt fortsatt å slåss.
– Det jeg ville forstå, sier han, er dersom forskere svarte med å si «OK, dette forstår vi ikke,men la oss lete etter en forklaring. Det de istedet gjør, er å si: Vi fortstår ikke, derfor er det umulig.»

Nå har vi tusenvis av forsøk bak oss, naturligvis også blindforsøk, med hundrevis av bakterier og andre substanser, og effekten bekrefter funnene. Spesielt har det vært vanskelig å få gjennomslag for ideene her i Frankrike, fordi hele det franske vitenskapelige miljøet er gjennomsyret av det materialistiske verdensbilde som ble skapt av (franskmannen) Descartes..

– For dine landsmenn må slike uttalelser være vanskelig å svelge?
Franskmennene er arrogante. De vet at vi lager noen av verdens beste fly og biler. Men i biologisk forskning rangerer vi lavt. Der er det den anglosaksiske verden som briljerer. Det er mange, mange år siden noen fransk biolog mottok noen Nobels-pris. Da Newton lanserte sine teorier om mekanikkens bevegelslover, karakteriserte Descartes disse ideene som «obscurantisme» For franskmenn generelt er verden mekanisk, og dette gjenspeiler seg dessverre i hele vår biologiske og vitenskapelige tenkning og forskningsmiljø. Det kan være forbløffende å høre, ikke bare for legfolke at vann, et likvid vi alle tror vi kjenner, er uhyre lite utforsket. Vitenskapen vet nesten ingenting om vannets egenskaper

Striden de siste årene har imidlertid gitt Benveniste og hans team en viss fremgang. Gradvis begynner enkelte forskere og forskningsmiljøer å nyorientere seg. Og investorer har meldt seg. Det kan være et tegn på at tregheten er i ferd med å bli overvunnet. Et førtitall laboratorier rundt om i verden driver nå sin egen forskning etter dr. Benvenistes ideer. Seks institusjoner , to i USA, tre i Frankrike og `en i Italia, deltar i et felles forskningsprosjekt om «Vannets hukommelse» To av de fremste forskerne i Milano som tidligere var knyttet til CERN i Genev , er blandt dem som har lagt opp til et omfattende forskningsprogram for å skaffe mer viten om vannets natur.

Når resultatene fra dette felles prosjektet foreligger, hva vil skje da? Da vil jeg legge resultatene frem i en ny artikkel i Nature. Homeopater i Frankrike må da glede seg over din forskning og den kamp du har ført? De har vært sympatisk innstilt, men homeopater forstår seg ikke på biologisk forskning, er hans kategoriske svar.

For en del år siden utga den franske journalisten Michel de Pracontal boken Les Mysteres de la memoire de l`eau (Mysteriene omkring vannets hukommelse) der han spådde at det nye biologiske synet som Benveniste har lansert, ville bli alminnelig akseptert om noen år. Senere har Michel Shiff, vitenskapssosiolog ved Det franske nasjonale senter for vitenskapelig forskning, brukt tre år på å trenge inn i Benvenistes verden. Han stilte seg selv i begynnelsen skeptisk til Benvenistes resultater og skrev også en kritisk artikkelom ideen. De tre årene med grundig undersøkelser har fått ham til å snu helt rundt. I boken han skrev om disse årene, Un cas de censure dans la science: L`affaire de la Memoire de l`eau(En sak om vitenskapelig sensur:Affæren om vannets hukommelse)legger han ikke fingrene i mellom for å beskrive de metoder som er brukt for å tilintetgjøre Benvenistes rykte og integritet som vitenskapsmann.

Det som har gjort at flere forskere etter hvert synes tent på den nye oppfatningen, er et annet forsknings gjennombrudd som benveniste har stått fadder til. Sammen med sine medarbeidere har han angivelig maktet å «digitalisere» sin biologiforskning, slik at det ikke lenger er nødvendigå foreta undersøkelser i et virkelig laboratorium. Det hele kan foregå via et data program. Dette innebærer i seg selv en radikal ny tilnærming til biologien, sier han. Men også her forutser han at det kan være vanskelig for enkelte vitenskapsfolk å foreta det nødvendige «kvantespranget» inn i en ny æra.

Å forstå fullt ut, for ikke å si bringe videre i populær form til en lesekrets, hva digital biologi betyr, er ikke enkelt. Utgangspunktet er at molekyler vibrerer, noe man har lest i flere tiår. Ethvert atom i ethvert molekyl meddeler seg til spesifikke frekvenser. Biofysikere beskriver disse frekvensene som et grunnleggende fysiskt karateristika ved materien. Men biologer har aldri tenkt den tanken at elektromagnetiske bølger kan ha en selvstendig rolle å spille i molekylære funksjoner. Et begrep som «frekvens»- i dens fysiske mening av begrepet – finner man ikke der molekylær interaksjon er behandlet i biologisk litteratur, hevder Benveniste.

Benveniste og hans 12 medarbeidere brukte åtte år med eksperimenter for å finne ut at det var mulig å overføre spesifikke molekylære signaler ved å bruke en forsterker og elektromagnetiske spoler koplet til en datamaskin. Han sier at det er mulig å oppta, registrere, og deretter digitalisere på at lydkort den spesifikke aktiviteten fra biologisk » aktive molekyler. Dette kan da sendes via datamaskin over alt i verden

Den eneste metoden vi har i dag til å identifisere et molekyl, er å bringe med seg en prøve til et laboratorium. Med den digitalemetoden disponerer vi signaler som vi kan sende elektronisk og analysere i en annen verdensdel ved hjelp av klassisk telekommunikasjon. Ved å bruke denne metoden kan vi oppdage giftige substanser, proteiner, antigener, eller parasitter, bakterier, virus og normale celler som er funnet på den andre siden av jordkloden. Det betyr også at man hvor som helst i verden kan etterprøve metodene og resultatene vi har oppnådd under utforskningen av vannets hukommelse, hevder den franske forskeren.

Kom senere over denne:

http://skillingmagazin.net/2011/04/25/vann-har-hukommelse-forskere-mener-at-vann-er-i-stand-til-a-lagre-informasjon/

Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra

Fjell lagrer informasjon « per ardua ad astra

Malmø og tennislandskampen

Ville bare oppdatere lesere om dagens sveriges radio P1

15:21 | torsdag 5 mars 2009

Spänd väntan på Davis Cupmatchen

Taggtråd ska stoppa bråkmakare.

I Malmö rustar polisen för fullt inför Davis Cupmatchen i tennis mot Israel. De gatstenar som legat vid området har nu fraktats bort. Polisnärvaron är påtaglig inför de väntade demonstrationerna och i natt sluts den yttre avspärrningen kring området.

Ekots Jens Ericson rapporterar

Gatstenar tas bort inför tennismatch

Matchområdet är också en byggarbetsplats för Malmös nya fotbollsstadion där Mats jobbar.

– Man är nervös och i morgon vet jag inte om vi vågar vara här. Det är ju så hotbilden är.

Det är ett stort område som polisen har att bevaka: en yttre avspärrning ett par hundra meter från själva matcharenan och en inre precis runt Baltiska Hallen. Rakbladstaggtråd ligger utrullat på taket av en intilliggande byggnad.

Alla poliser jag talar med är övertygade att autonoma vänstergrupper kommer att försöka ta sig in på området och skulle polisen misslyckas med att säkra arenan och skydda de israeliska spelarna handlar det inte längre om inrikespolitik. Det får bara inte hända, säger polisen och innanför avspärrningarna finns det inte utrymme för dialog.

Den första demonstrationen mot matchen är redan klockan åtta i morgon bitti där demonstranter hotar att kedja fast sig vid infarten till matchområdet.

Andreas går på John Bauer gymnasiet som hamnat innanför avspärrningarna:

– Visst är det bra att de kommer hit men kanske är det lite för många poliser. Och instängningar är inte det roligaste heller, man kommer ju knappt ut härifrån.

Jens Ericson Ekot i Malmö
jens.ericson@sr.se

15:26 | onsdag 4 mars 2009 Aktivister utlovar fredlig tennisprotest Kampanjen Stoppa Matchen i Malmö garanterar nu en fredlig demonstration på lördag mot Davis Cup-matchen mellan Sverige och Israel. Flera så kallade utomparlamentariska grupper har lovat att matchen skall stoppas rent fysiskt. Olof Holmgren, aktiv i kampanjen Davis Cup-lagen är på plats i Malmö (3 mars) Men Olof Holmgren, aktiv i kampanjen, menar att 100 demontrationsvakter räcker för att hålla ordningen. – Vi kommer att ha en demonstration på lördag som kommer att samla upp mot 8 000-10 000 människor, och det är en demonstration som kommer att vara fredlig. Var lägger ni ribban? När ingriper ni? – Vi anordnar en ickevålds-demonstration. Kampanjen Stoppa matchen kommer inte hindra de grupper, som trots att de lovat våldsamheter, att delta i lördagens demonstration. Men man säger att man kommer ha nolltolerans mot våld. Och de som kommer till demonstrationen maskerade kommer man be ta av sig maskeringarna. Polisen har inlett den största poliskommenderingen hittills i Malmö och betecknar risken för våldsamheter som hög de närmaste fyra dagarna. På lördag är alltså den stora demonstrationen, men på olika hemsidor aviserar vänstergrupper och nätverk aktioner mot Baltiska hallen med start på fredag. En del handlar om blockad av matchområdet andra om att rent fysiskt riva Baltiska hallen. Blir det våldsamheter menar Per Garthon, ordförande i Palestinagrupperna, och i kampanjen Stoppa matchen, att hemliga agenter kan ligga bakom. – Det kan finnas grupper och säkerhetstjänster och andra som kan skicka in nån sorts provokatörer som vill förstöra en stor folklig demonstration. Sånt sker ju. Jens Ericson, Ekot i Malmö jens.ericson@sr.se

Richard Dawkins og hans «finne vann» test.

Jeg har akkurat sett på NRK2 . Der hadde Richard Dawkins et program hvor han ville se kritisk på vår tids overtro.  Jeg så på med glede, for jeg gledes over opplysningstidens idealer, og jeg gledes over menneskenes åndelige erfaringer.
Jeg liker ekte og ærlig søken, og redelighet!
Det var «de åndelige retningers marked» Richard Dawkins tok seerne med til.  Her lot han flere aktører slippe til, og det virket like mangfoldig som en kunne vente. Dette var «ånds»markedets selgere og troende i mange nyanser.

Men så avviklet Dawkins et eksperiment. Han satte  frem «poster»  med «vann/eller ikke vann»,  rundt omkring inne i et stort telt. Postene var lukket, så ingen kunne se hva de innholdt. Han hadde hjelpere til å utføre testen.

De som mente de kunne finne vann med kvist, kunne nå få sjansen til å teste dette ut i en vitenskaplig test. Alt var  nøye rigget til og en skulle tro at dette var en vitenskaplig test.

Denne testen, slik den var rigget til,  kan ikke vise mer enn en mangelfull kunnskap om selve  fenomenet.

Jeg må gå ut fra at hverken Dawkins, eller deltakerene,   var klar over denne mangelen på kunnskap som førte til at ingen av aktørene fikk til testen. Kvistgjengerene  fant ikke vann og Dawkins fikk ikke en vitenskaplig test.

De deltok i noe de trodde var vitenskaplig, men ingen av dem hadde tilstrekkelig fagkunnskap  eller erfaringskunnskap nok  om fenomenet, til  å kunne påpeke eller rette opp feilen i testen.

Det er ulike grader av evne og erfaring blant «vannleterne».  Noen er ekstra  «følsomme»,  eller har gått så lenge i» lære»,  at de kan finne alle sorter vann og alle sorter metaller, selv på ganske store dyp.  Men de fleste  som har følsomheten, kan bare finne «et felt med sterk aktivitet»,  eller «vannårer», uten å kunne si noe om kvaliteter og dybder.

Det offentlige vannet har gjennomgått  rensing  og behandling.   Dette vannet  gir ikke de  samme «signalene» som grunnvannet,  og  som  vannfinneren «føler» ved en vannåre.  En svært følsom, eller godt trenet vannfinner,  kan nok finne det offentlige flaskespringvannet, men for de uerfarne er det ikke mulig.

Testen til Dawkin har denne åpenbare svakheten, og hans resultater blir, desverre,  ikke vitenskaplig holdbare.

Min mann har evnen til å finne vann, og  han kan si hvor dypt ned i grunnen vannet befinner seg.

Han brukte kvisten ute i naturen og fulgte vannårene i næmiljøet. Jeg får ikke noe utslag med kvisten, så jeg var bare med som nysgjerrig.

Ute i naturen gjorde han flere fine oppdagelser.   Bl.annet at den ville eneren vokser over «vannårer»,  og at mauren bygger sin tue der minst to,  helst tre eller fire vannårer krysser hverandre. Vi så at de brede maurveiene,  hvor mauren marsjerer i brede strømmer, var over vannårer. Vi moret oss over at de hadde antenner som kjente hvor hovedveien gikk, og at en kryssende åre lå dypere og ga andre signaler. Flott måte for små vesner å orientere seg i verden! Det var som om de hadde «riksvannveier» som krysset tua.

Vi hadde en stor mauertue som lå så nærme huset at vi hadde planer om å drepe den.  Nå sa mannen min at vi skulle  be maurene om å flytte tuen sin selv, «frivillig»,  til noe de ville oppfatte som «mye bedre».

Han startet med å finne vannårene gjennom tua. Vi markerte dem,  hvor de var, og hvor de gikk videre ut i skogen.  Så kartla han hvor andre årer krysset disse «vannveiene»,  og der det var flere satte han markører. Vi diskuterte hvor det var best å ha tua, for vår part og for mauren, og markerte stedet.

Den nye tuetomten vi nå hadde markert for dem var et flott «vannveikryss» av fire ulike årer, et godt stykke unna huset.

Så «stresset» vi mauren. Vi vannet tua med sterk kunstgjødselblanding. Vi vannet også de veiene vi ikke ønsket at de skulle følge ved flyttingen. De mislikte åpenbart kunstgjødselvannet, og etter noen dager hadde mauren fått nok. De tok eggene og flyttet. Og de valgte den veien vi ikke hadde vannet med kunstgjødsel, og de bygget sin ny tue der min mann hadde satt markøren.

Vi gjorde mange morsomme opservasjoner med «kvisten»,  men et eksperiment til vil jeg fortelle om, for det viser at vitenskaplige eksperimenter ikke er lette å sette opp, når det er et fagområde man ikke kan nok om.

Det var selskap med ca 25 gjester. Jeg serverte  to sorter vann til gjestene. Noen fikk av det offentlige vannet,  og noen fikk vann fra en lokal brønn med  kildevann. Gjestene fikk vite hva slags vann de fikk.  Mannen min kom inn etter at vannet var drukket, og så fant han med kvisten, alle de som hadde drukket kildevann.

Han hadde ikke utslag på det offentlige springvannet etterat det var tappet.  Hadde han vært i Dawkins test, ville han heller ikke funnet de flaskene med offentlig vann.

Ved universitetet sa de, den gangen, at det ikke var gjort noe vitenskaplig arbeid med «vannfinning»,  men de sa at  det var «vannfinnere»  som fra gammelt av hadde sørget for å finne brønnene rundt i hele landet vårt.   Selv  hadde  professoren brukt «vannfinner » for å få brønn på hytta.  Det var den beste og billigste måten å skaffe seg en god brønn på.  Han mente at det var fint om noen startet med å samle inn materiale om brønner og deres lokalhistorie. Hver grend hadde sin «vannfinner», og ofte visste folk hvem som hadde funnet brønnen.

Dette er forøvrig en «truet» kunnskap, truet ved at boligmønstrene nå er anderledes, og brønners historie går i glemmeboken, hvor ingenting skrives. Så her bør «noen» ta tak i det gamle stoffet før det blir borte.

Store,  komersielle selskaper bruker ofte «vann/olje/metallfinnere» fordi det er billig , raskt og har høy treffsikkerhet. Det settes bare ikke opp som «vitenskaplig» eksperiment. Spørsmålet for vitenskapen er ikke om fenomenet virkelig finnes, men hva som skjer,  altså den vitenskaplige forklaringen.

Jeg  tror ikke Richard Dawkins arrangerte dette eksperimentet  for å henge ut enkle folk!  Men jeg tror at han , i dette brokete spirituelle markedet, ikke var istand til å skille «tro og viten».

Derfor bør fenomener man ikke forstår, møtes med ekstra nøye og grundig forarbeid, når man gir seg i vitenskapens tjeneste. Ellers blir man lik dem som boltrer seg i egen tro og fortreffelighet. I dette programmet ble Richard Dawkins  en  «misjonær» hos  «misjonærene».