per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Fjell lagrer informasjon

«Om dere tier skal stenene tale»,  sa Jesus.

Jeg  har alltid tenkt at dette var et «poetisk» utsagn,  altså,  dette ordet skulle  ikke forståes bokstavelig, men billedlig.

De senere år har jeg tenkt at fjell og stener faktisk kan lagre informasjon. Jeg sitter akkurat nå og drar nytte av denne utmerkede egenskapen ved fjellet.

Jeg ber fjellet si meg hva jeg ba det huske for meg i går kveld, og vips, der sier det alt sammen, ordrett!

Dette kan jeg gjøre fordi jeg har fått meg en utmerket » tolk»,  en tolk som kan fjellspråket.

Det er faktisk  det  kjente «Jesusspråket»:  «Ja,ja,nei, nei».

Denne «tolken» jeg kjøpte meg oversetter alt jeg skriver til  » ja/nei» språket.   Så lagrer fjellet det jeg skriver helt til jeg vil bruke det, og enda lenger. Jeg har ikke et helt fjell her, jeg kjøpte bare en liten sten av det.  Det står i en sort liten kasse  ved føttene mine.

Denne måten å lagre informasjon på  startet med hullkortsystemet, hvor man laget huller i papiret.

Altså en kode som lagret informasjon, hullkort. Dette ble et  dameyrke som på 70-tallet het perforatør, og deres yrke gikk tilbake til spinnerimaskinene, hvor hullkortet  styrte spinnerimaskinen.  Dette var den gangen en sensasjonell måte å lagre informasjon på, hullkorthukommelse.

De første datamaskinene baserte seg på radiorør. Radiorøret ble erstattet av en  transistor, og i datidens lærebøker skrev man  når man  forklarte hva som skjer i transistoren,  at » hullet flytter seg».

Etter transistoren brukte man  magnetringer , og så kom teknikken med å bruke silisium. Til og begynne med skulle man bruke kvartkrystaller fra Tysfjord, fordi krystallene  var spesielt rene.  Siden japanerne fremstilte kvartskrystallene med høyere renhet,ble det ikke noe av, og Tysfjordskrystallene går nå til solcellepaneler.

En sveitser tok patent på  kvartsur fordi kvartsen var en god tidsmåler,  det vil si at man hadde funnet enda en måte å avkode og utnytte  stenens egenskap.

Slik er egentlig vår moderne historie. Uendelig  mange forskere og oppfinnere  som over lang tid bygger på hverandres funn for stadig å komme videre,  stadig forbedre produkter,   stadig øke erkjennelse av stoffene vi er satt sammen av og som omgir oss, stadig finne nye bruksområder.   Og vi bruker produktene og glemmer historien,

Våre dagers teknologi er i stor grad knyttet opp til vår evne til å kode og å finne antenner for fjellets iboende egenskaper.  Jordskorpen er  25% silisium og 50% oksygen. (I luften er det bare 20% oksygen.)  Silisium og oksygen er dermed jordens vanligste stenform.

Det er dette som brukes som «hjernen» i datamaskinen.  Den benyttes  til å  ta imot, lagre og gi fra seg  informasjon.  Dette er RAM(Random Access Memory)  Dette betyr at man kan gå  ut og inn av  «fjellets hukommelse» og hente det man ønsker, bearbeide det og lagre det igjen.

Både i RAM og i ROM står Men for hukommelse.

Vi opplever dette utmerkede redskap som en deilig, selvfølgelig «del av oss selv». Vi har vår personlige «fjellhukommelse» og kan ikke tenke oss å miste denne «forlengelsen av vår egen kapasitet».

Er det noen forbindelse mellom vann og fjell?

Vann er en forutsetning for dannelsen av granitt.   Det står det i geologibøkene.   I vår sammenheng kan vi si at vann er en forutsetning for kvartskrystaller.    Man leter etter vann på mars, men har ikke klart å påvise at det har vært vann der.  Om de nå fant  granitt på Mars,  må det ha vært vann der.

Vann er en forutsetning for tilstedeværelsen av våre fjell.  Vannet løser granitten og holder den i sin oppløste tilstand ved høyt trykk og temperatur.  Denne informasjonen  er tilstede i både fjellet og vannet, og lar seg lese ut av den som kan kodene.

Det er mange former for språk.

Jeg tror at dersom de som utarbeidet datasystemet hadde brukt  enkle  «folkelige» ord på det de arbeidet med, da ville de lidt samme skjebne som dr. Jaqcues Benveniste.  Han sa:» vannets hukommelse».  Han nevnte homøopati.

Mannen som var direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris, brukte et språklig begrep i publiseringen som «ikke var vitenskaplig «.  Han var anerkjent og hadde publisert utmerkede forskningsarbeider, og denne gangen hadde han arbeider som han så også kunne ha betydning for å forstå basis for homøopatiske medisiner. Dermed fremhevet han dette og røk uklar med sin egen stand. Eller som han selv sier, med de arrogante, franske, materialistiske forskningsmiljøene.  Selv trodde han på sin forskning, og han var vel så kvalifisert til å bedømme forskningsarbeidet, som motparten. Han fortsatte arbeidet og startet «digital biologi». Dette arbeidet har andre ført videre.

Jeg tror hans arbeider  har betydd mye i den kolossale veksten innen bio-digetale verktøy.    Og kanskje vil vannet vise seg å være et bedre RAMmedium enn silikonet.  Eller at det får  andre og utvidede bruksområder.

Se også:

Vann lagrer informasjon « per ardua ad astra

Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra

mars 10, 2009 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: