per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Monsen og Friele

Jeg blir litt nostalgisk av denne debatten.

Kim Friele og Nina Karin Monsen er to motpoler i den offentlige debatt.

Kim Friele hører til dem som startet kampen for å få godkjent de homofiles ønsker og krav, og som var med på å gi homofilien et offentlig ansikt. De senere år har hun fått oppleve at hennes sak vinner på alle fronter. Hun har opplevet å gå fra kamp til seier og har nå fellesskapets «store bølge» for sin sak!

Nina Karin Monsen står i den tradisjonen som var, og som  de fleste nå har forlatt. Godt skolert fremfører hun ideer og meninger som var rådende, men som nå er en «utdøende bølge».

Til enhver tid vil de  «som hersker eller er flertallet»,  altså den rådende kultur,  fremstå som dem som har rett.  De argumentene som underbygger deres  syn er «de rådende»,  «de populære  eller lovlige argumentene»,   disse  fremstår fremforalt som «dagsaktuelle og selvsagt riktige».  Mener noen noe annet enn dem, må de argumentere «mot makta».  De som argumenterer «mot makta», har det mer eller mindre vanskelig, alt ettersom. Fra dødsstraff til avvisende skuldertrekk. Dermed er ikke noe sagt om hvem som objektivt sett har rett:   Flertallet,  opposisjonen, diktatoren  eller Gud har «alltid rett», ettersom hvor man er i maktbølgene.
Dette er lett å se «på avstand», men ikke like lett når man er midt i det, deltar selv.
De er født med ca 10 års mellomrom, og deres utdannelse og holdninger har røttene i krigstiden og  50-tallets Norge.  Dengangen var kvinneidealene :

Omsorg, som innebar at moren skulle ha tid og råd til å være hjemme med barna og  å stelle for mannen og kanhende også  foreldre..

Vellykkethet, som innebar et moderne hjem, perfekt utseende, rik nok mann til å gi kone og barn alle nødvendigheter, slik at   mannen  ofte hadde to jobber for å klare å kjøpe alle de tekniske vidunderne som nå , takket være strømmen,ble tilbudt norske husholdninger! Moderne komfyrer, vaskemaskin,  strykehjern, kjøleskap, dypfrysermed, platespiller, lydbånd, filmapparat og mye mer… kvinnen hjemme fikk tidtil overs! Tid til å lese ukeblader, lakke neglene,  gå ut midt på dagen til kun sosialt overskudd, shoppe og gå til frisør, se lekker ut med ferdig middag til mannen og nybakte kaker til kaffen, mens barna gjorde lekser…..

Ikke rart hun måtte frigjøres!
Det er klart at noen kvinner utdannet seg og tenkte karriere!

Men, idealet i folket var denne  vellykketheten som viste seg i hjem, kirke og kjøkken. Skilsmisse var «skandale», abort var ulovlig og ble bare skrvet om på jentedoene, homofili var ulovlig og ble aldri snakket om, arbeid og utdannelse for kvinner var helt vanlig frem til man giftet seg. Da fikk man ansvar for familien.
Kvinnebevegelsen som vokste seg stor i denne tiden, gikk selvsagt ut på å få damene i jobb!
Jeg vokste opp med denne bevegelsen, og jeg har stor respekt for flere av våre foregangskvinner. Det store flertallet av folket ble værende i disse idealene helt til «bølgen for kvinnefrigjøring» var blitt stor nok og slagkraftig nok til å få den «almindelige mening» preget. Denne kampen innebar en strategisk tilrettelegging av ikke bare jobb til alle, men barnehageplasser så mødrene kunne jobbe ,  retten til fri abort, likelønn og likestilling….nedtoning av familiens «enestående» verdier ..mm…og samtidig endret de økonomiske forholdene seg slik at en familie måtte ha to inntekter for å klare seg. Dette bidro til å tvinge «etternølerne» ut i arbeid. Taperne i dette var de single og  aleneforsørgerne..

Hele denne åndskampen ble vakkert håndtert av våre politikere, som holdt sin beskyttelse over alle parter i debatten, mens lover om likestilling og abort ble vedtatt og forbudet mot homofili ble fjernet.  Hele tiden ble alle synspunkter nøye diskutert i de politiske avisene og i NRK   Det var 60 og 70-tallets store omveltninger.

Man var seg bevisst de ulike meningene, og at det var nyttig for alle at de ble debattert! For ingen hadde fasit på disse spørsmålene, den måtte vi lage selv i politiske prosesser.

Friele fikk sin fortjente pris! Nå har Monsen fått sin fortjente pris!

De har begge vært trofaste mot seg selv i debattene! Det å ha og ivareta   mangfold og frihet er en  berikelse for vårt samfunn! Derfor ønsker jeg at prisen opprettholdes.

Tenk, Friele, om datidens mennesker som du sto opp mot, ikke hadde anerkjent din rett til å tale din sak?

Om de hadde «feil» meninger om homofili, så hadde de gode holdninger til demokratiet og de demokratiske rettigheter.   Når et folk deler ut en slik pris som «Fritt Ord», er det fordi folket setter pris på det frie ordet! Dersom bølgen av endringer som du så vellykket har tatt del i krever det «Frie Ord» bort, fordi man ikke tåler at  ens motstandere har samme rett som en selv,  ja, da har vi valgt oss  en grå og trang verden.

Enten man argumenterer mot  menneskets tro,  seksualitet eller politiske meninger, må man gi hverandre samme spilleregler!

Advertisements

april 28, 2009 Posted by | Synsing | 2 kommentarer

Fri flyt ? Den første arbeidsinnvandringen til Norge.

Nå vedtar stortinget «fri flyt» av arbeidskraft.    Fra 1.mai skal EUs regler om «fri flyt» av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.

Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU,  og  man kan ikke endre noe på regelen.  Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem,  men man kunne forberedt landet,  med informasjon og  samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.

Og her er sakens vanskelige poeng.  Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?

Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?

Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet  man trengte av importert arbeidskraft.

Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen  var en sterk fagforening, ville LO  overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte  innvandringen.

Tidligere  hadde Journalist Ragnar Kvam Jr.  skildret  en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk.  Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge.   Han har også skrevet en grundig analyse av «Den billige arbeidskraften», Pax forlag 1971,  hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere.     Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge,   og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene  landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og  forholde oss til.  Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.

Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå,  i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre «rasistiske» i dag.

Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : » Frykten for å være rasistisk.»

Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.

Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole  noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole.  Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.

Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.

Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette.  Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: » De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi  hjalp dem.»   Selv barn blir rasistiske av denslags prat!

Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi  fagorganisasjonene  ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.

Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært  skoledirektør, Helge Sivertsens  sekretær.

Det var hele grasrota.

På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en «ikke sak» i alle demokratiske fora,  lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling.   Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: «Ikke behandlet»

De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt!  De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger.  Likefullt,  LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding  hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.

Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir «mangemilliardær». Man måtte kanhende sluke noen kameler.  Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et «must» ble den vanskelig å diskutere.

LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia:  Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem  som «holdt mål»!   Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.

Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!

Slik skaper man rasisme i folket.

Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.

Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er  han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han  ikke  ble vurdert som «skikket» til å få » riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!

Tenkte på dette  idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.

april 26, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | Legg igjen en kommentar

Kjære tannlege!

«Blør du når du pusser tennene?» spurte tannlegen.

«Ja.»  Jeg svarte med munnen full av remedier.
«Du trenger dyprens»,  sa han,   «jeg setter deg opp for dyprens, høyre side oppe, først, så får vi se.»
«Hva er dyprens?»  Mumlet jeg utydelig.
«Se her på bildet,»  han pekte på skjermen, hvor tennene mine var avbildet, «der ser du bakteriene, plakket, som må fjernes.»
Så dypt nede, under tannkjøttet, lå dette som ødela munnhygienen min!

«Må jeg?» spurte jeg.
«Det er ingen tvang, men det vil forsinke tannsykdommem din med i hvertfall ett år.. og .. med gjentatte behandlinger vil du kunne utsette sykdommen enda lenger.» Han smilte oppmuntrende.
«Og denne her,» han rugget på den bakerste jekselen oppe til høyre, «denne er for løs! Den må vi trekke!»
«Trekke?» sa jeg redd.
«Ja, den kan ikke hjelpes lenger!» sa han og rugget kraftig på den.
«Jeg vil helst ikke trekke tenner, det føles som første skrittet til gebiss!» protesterte jeg.
«Ja, det er det denne tannsykdommen ender med,» nikket han. «Det er derfor vi tilbyr dyprens,  og,  at vi trekker den bakerste tannen! Så vil sykdommen forsinkes for en tid. Men du kan få ny tann der på dagen! Vi har et nytt apparat som på dagen lager en ny tann tilpasset deg! Så fester vi den slik at du ikke vil merke at du mangler en tann.»
Jeg så på tannlegen min, og ristet på hodet. «Hvorfor kan du ikke bare feste den gamle? Jeg vil heller ha min tann! Hvis du kan feste en ny tann, må du vel kunne feste den gamle?»

«Nei,» smilte han, «det går ikke!»

Jeg skylte ut etter undersøkelsen og sa jeg ville tenke på det.

«Du bør nok ikke tenke så veldig lenge,» sa han.

Jeg gikk ut fra tannlegen med en sta besluttsomhet! Jeg ville gå til «alternativ tannlege».

Tvers over gaten for tannlegen er det en kvantemedisiner som jeg kjenner til fra tidligere. Jeg gikk dit, forklarte problemet med tannsykdommen og spurte  om de  kunne hjelpe meg.

Jeg fikk en rask time for å sjekke om de kunne gjøre noe med problemet mitt.

I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.

Jeg går nå og tar en serie behandlinger. Allerede etter første behandling merket jeg at tannen festet seg mer. Etter to behandlinger kunne jeg tygge med den. Nå er blødningen i tannkjøttet nesten borte. Et par behandlinger til nå, så skal jeg ringe og bestille kontrolltime hos tannlegen min! Han er hyggelig, og han har så mye hypermoderne utstyr! Kanskje jeg kan få ham til å prøve kvantemedisin….

Ihvertfall! Jeg sloss for tennene mine!

Og.. acetylkolin har jeg vært borti før.  Da jeg sluttet å røke leste jeg at nikotinet hadde overtatt funksjonen til kroppens acetylkolin, slik at egenproduksjonen av denne transmittoren ble for lav! Det var det som gav ulike abstinens-symptomer og sykdommer. Jo, det var en diagnose jeg kjente godt til!

Blir jeg frisk vil jeg melde denne behandlingen inn til NAFKAM.

april 25, 2009 Posted by | Røkestopp/helse | 6 kommentarer