per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Til Helvete med Helvete.

Det forundrer meg at man stadig snakker om helvete som en “kristen” oppfinnelse.
De fleste religioner har et “helvete”, med mange like forestillinger om hva det innebærer.

De mest “saftige” forestillingene, med sterkest utmaling av pinene og lidelsene knyttet til det å oppholde seg der, er fra den etruskiske kultur som var forløperen til det Romerske riket. Roma hadde altså sine historiske og kulturelle røtter, flere århundrer før kristendommen,  i de sterkeste helvetesforestillinger verden kjenner.

Den Greske underverden, ved Hades, blir nesten vakker og estetisk  ved sammenligning med det Etruskiske Helvete. Likedan er vårt Helheim, blekere og stillere enn det brennende Etruskiske.

Det Bibelske materiale om dette er sparsomt, så jeg ser at kirken har fylt godt på av de gamle Romerske tradisjoner for å gi mer “pedagogisk” skrekk til sine menigheter.  Som også inspirerte Dantes litterære skrekkvisjoner av Helvete

!
Samler man alle ord i Bibelen om “livet etter døden”, så ser man at det ikke fremkommer noen stor stoffmasse.  Det referes til med enkeltkarakteristikker, som man henviser til noe som forutsettes kjent, som om de forestillingene som allerede er tilstede i kulturen fra før er tilstrekkelig.   Det holdes ikke frem som noe hovedbudskap.  Omtrent slik en lege er opptatt av kuren, medisinen, av det som gjør frisk. Det å bli frisk er målet for legebesøket, ikke  å utmale sykdommens ulike grusomheter.

Det er en fortelling i Samuels bøkene som få henter frem, men som gir oss noe  innblikk i hvordan de tenkte om livet etter døden.
Jeg vil hente frem loven mot dødningemaning.

Altså, å mane frem døde mennesker, slik  folkene rundt omkring  drev med, var forbudt hos jødene.

Den som ble tatt i å gjøre slikt, mane frem en død person, skulle utryddes av Israel.

Israels første konge, Kong Saul, bryter selv dette forbudet. Han var en krigerkonge og hadde mange store kriger bak seg, men natten før hans sisste kamp i krigen mot filisterne, kom han i sterk tvil om hva han skulle gjøre. Han ønsket å rådføre seg med profeten Samuel, men Samuel var død. Så forkledte han seg og oppsøkte en dødningemaner som drev med denne ulovlige virksomhet i nærheten. Da Kong Saul, forkledt, ba henne mane frem profeten Samuel, og hun var igang med det, kjente hun igjen Kong Saul og ble redd for sitt liv. Kong Saul forsikret henne om at hun ikke skulle straffes, og profeten Samuel ble manet frem.

Kongen sa til henne : «Vær ikke redd ! Men hva så du?»

Og kvinnen sa til Saul: «Jeg så en Gud stige opp av jorden.»

Han spurte henne:» Hvorledes ser han ut?»

Hun svarte: «En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe.»

Da forsto Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

Og Samuel sa til Saul: «Hvorfor har du urodd meg og hentet meg opp?»
Det følger så en lengre samtale mellom Saul og Samuel, hvor Saul får vite hvordan krigen vil gå, at Saul vil falle i kampen, og filistrene vinne.

Dette kan leses i sin helhet i 1.Sam.bok kap.28.
Jeg vil bare peke på at denne  historien viser  at det var vanlig blant folkene rundt omkring på den tiden å mane frem døde, og at det var en egen profesjon, deres yrke oversettes til norsk med «dødningemaner».

I denne fortellingen har den døde en kledt,  gjenkjenbar skikkelse, kan kommunisere med de levende og har i sin døde tilstand samme evne til å spå Sauls og Israels fremtid som han hadde da han levde. Hans profetiske virke var altså uendret.
Dette er den mest konkrete og innholdstunge fortellingen om de dødes tilværelse, selvom den ikke vektlegges  som  en “livet etter døden “historie, men bare som dette at Saul fikk vist sitt svik mot Gud på flere måter, og Sauls historie avsluttes slik i vanære.

Ved Jesu oppstandelse heter det at “døden har mistet sin kraft”, og at Jesus i dødsriket overvant alle dødens våpen. Derfor kan vi slippe å trelle under frykten for døden. Det er dette som er hovedbudskapet i kristendommen. Døden er overvunnet av livet. Frykten er overvunnet av kjærligheten.   Frykt er ikke i kjærligheten, den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

Frykt er mangel på kjærlighet.

En slik «mangelsykdom», hvor frykten har fritt spillerom, er skrekkelig, men er denne mangelen noe som finnes?
Når mørke er mangel på lys, finnes da mørket som noe reelt eksisterende? Min fysikkbok har mange sider om lysets egenskaper, men om mørket sier den bare at den er mangel på lys.

Det er dens eneste egenskap.

Likevel er vår opplevelse av mørket svært forskjellig.  Når vi beskriver mørket,  beskriver vi vår store,  eller lille, frykt for mangelen på lys.
Mangler viser seg og virker på oss, men de er ikke eksisterende som noe reelt, de eksisterer bare ikraft av det som mangler!
Adskilthet fra Gud. Det representerer, i kristendommen, mangel på kjærlighet, liv og lys.  Frykten er mangelen, altså fokuserer troen ikke på dette, men på det som gir frelsen, helbredelsen.
Gud, som skapte oss, og utsonet døden for oss og åpnet livet for oss, gjorde dette for alle.

Og det Gud gjør varer evig.
Og dette gledens bud gjelder uavkortet for hvert enkelt menneske. I påsken er det seieren over døden og helvete som lovsynges.
Dette er kristendommen.
Så hvorfor trekke evangeliet , det glade budskap, ned på et førkristent stadium?
Adskilthet fra Gud er ikke så lett å oppnå, for Kristus søker etter enhver “bortkommen” til han finner den, og han mister ikke en av dem! Og om noen søker seg bort fra Gud..hvor vil de gå? Hvor kan de finne et sted uten Gud?

Hvem kan gjøre hans verk ugjort?

Vi var alle adskilt fra Gud ved loven, men nå er vi alle ved nåden i Kristus brakt nær.

Den som tror dette har muligheten til å gledes ved dette. Den som ikke tror dette er i de gamle religionene hvor de sloss med frykten for lovens straff,  Satans anklager og Helvetes frykt, som om Kristus aldri hadde vært til, eller som om det han gjorde ikke var noe særlig tess. Det er ikke verre med dem enn at de  vil bli gledelig overasket når de blir opplyst.

Så er målet å kjenne Gud, bli kjent med ham uten fykt! Mangelsykdommer er ikke noe vi gidder å degge for! (Noen har det med å dvele ved lidelsen og sykdommene de har hatt.)

Det er faktisk gått til Helvete med Helvete!

Advertisements

mai 26, 2009 Posted by | Etikk, tro og tanke | 4 kommentarer

Krise og statsgjeld, vi har hatt det før.

Jeg leser akkurat nå Chr.A.R.Christensen: » Verden igår og idag. Vår egen tids historie.» 1935

De tre bindene  er et ypperlig journalistisk arbeid, og svært god lesning!   (Jeg anbefaler  Martin Eide, Saklighetens lidenskap. En biografi om Chr. A.R. Christensen. 2006) Jeg var en lykkelig finner av disse bøkene på et lite loppemarked! Fem kr. boken.

Første bind  starter kl 11.00  den 11.11. 1918

Det er tidspunktet  den første verdenskrigen opphørte.  Levende, grundig og innsiktsfullt tar han oss med inn i etterkrigstidens komplekse verdensbilde og holder oss der  i noen få sjebnetunge år.

Jeg har plukket litt fra hans fremstilling av datidens finanskrise.

Da krigen opphørte var verden sterkt berørt av ødeleggelsene.

Spanskesyken kom i tillegg og tok flere liv  enn krigen hadde tatt, folk sultet og manglet alt.

Handel og produksjon, ja, hele infrastrukturen var revet bort. Krigsutgiftene hadde vært så store at de ikke hadde latt seg dekke av skatter og statslån, den ble derfor dekket ved inflasjon. Det vil si, seddelpressen gikk!

Altså, statsorganisert falskmynteri i gigantmålestokk!  Dette ga for mange sedler på altfor få varer, og staten forsøkte seg ut av uføret ved å låne fra almenheten, og laget en gjeldsinflasjon. Nå fikk de land som hadde produksjon av varer kjempeomsetning! Det var en boom , særlig i Amerika!

Før krigen var valutaen trygg, forankret i gull, men nå hadde bankene måttet trykke opp penger uten hensyn til gullbeholdningen. Denne store seddelmengde var ikke blitt omsatt i varer og tjenester, men i ødeleggelser,  for å kunne betjene utgiftene til fortløpende krigføring.

Man kjøpte  varer, men handelen ble vanskelig ved at man nå i fredstid kunne lese hverandres valutas verdiforringelse, ved kursene. Ingen visste heller  lenger hva verdien av viktige staters penger ville være neste uke.

Direktøren for det «Internasjonale Arbeidsbyrå» sier i en rapport av 1924:

«Da folkeforbundet stabliserte den Østerrikske krone, gikk dollaren opp i Wien med en fart på 21 kroner pr dag.  Da Polen  stabliserte sin mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske mark i minuttet.  Da Russland stabliserte sin tsjervontes (10 rubler) , gikk dollaren i Petrograd opp med 18000 rubler i sekundet.  Da Tyskland stabliserte sin valuta ved å skape rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613000 mark pr. sekund.»

Det er forståelig at det ikke var enkelt å få det internasjonale varemarkedet igang igjen. Selv om det var et veldig kompleks av internasjonale gjeldsforpliktelser,  gikk det en «enveis» strøm med penger til Amerika, som til syvende og sist var den store kreditoren.  Amerika hadde virkelig sin boom!   De hadde penger, gullbeholdning, varer og produksjon. I tillegg var lånenes realverdi sterkt økt.

Nå laget Amerikanerne høyere og høyere tollmur mot Europeiske varer, samtidig som de ønsket Europa som kjøper av egen eksportproduksjon. Europa hadde ikke noe å kjøpe for, så, for å få igang handelen,  lånte Europa  enda mer av Amerika!

Christensen har selvsagt mer enn dette, og jeg anbefaler hans fremstilling,  men jeg må trekke pusten litt og tenke.

Vår tids økonomiske krise har ikke sin årsak i krigsødeleggelser, men vi har hatt finansfolkenes boom!

Deres evne til å bruke penger uten at det er skapt verdier for pengene er hovedulykken! Pengene mangler, de elektroniske tallstrømmene har mistet kontakten med virkeligheten.  I kynisk grådighet har de tappet finansverdenen for  reelle verdier, og ødelagt tilliten til systemet.  For å oppretholde «systemet» har statene brukt «gjeldsinflasjonsprinsippet», og  satt folk i gjeld. Amerika låner også penger. Nå er det Kina som låner ut! Og foreløpig har Amerika den fordelen det er å ha rett til å betale i egen valuta.

Gir vi fra oss  den økonomiske «lederposisjonen» til Østen? Eller mister vi den av ren grådighet?

Hva har vi lært av vår nære historie?

Jeg føyer til en henvisning til Professor Arne J. Isachsens innlegg i E24 , 26 juni :

«UT AV PROBLEMET: Kan sentralbanksjef Ben Bernanke inflatere seg ut av USAs gjeldsproblemer?

Snart kan Kina komme til å kreve at USA utsteder sin gjeld i euro.»

Professoren  viser, i innlegget, hvordan Bernanke  bruker både inflasjon og nytrykte penger  for å » overleve»,  mens virkemidlene kanskje nettopp ved sin uproduktive tomhet gir Kina det ønskede overtaket.

mai 25, 2009 Posted by | Bøker, Synsing | Legg igjen en kommentar

Homofile og utviklingshemmede?

Jeg registrerer at Nina Karin Monsen har et kjærlig forhold til en bror som er utviklingshemmet, og det er både  forståelig og positivt.
Jeg registrerer at de homofile er svært redde for å bli assosiert med mennesker med utviklingshemming, noe som de tydelig, i sinne,   ga sterkt uttrykk for.
Hva som er utviklingshemming er til enhver tid et definisjonsspørsmål, men man er født slik , og man har behov for hjelp fra samfunnet.

Før 1972, altså for 37 år siden, var det kriminelt å være homofil. De homofile ble regnet opp sammen med pedofile, blottere og andre  avvik.  Alle disse seksuelle avvikene hørte inn under straffeloven.

Man mente at dette var medfødte avvik, og at en avviker selvsagt fungerte helt fint i arbeid og samfunn sålenge man ikke levde ut avviket.  Man tilbød behandling for avviket, og veiledning for  å komme tilrette med og å leve med avviket.

Det å fungere normalt, og å bli vurdert som normal, er så viktig for de fleste mennesker at det fungerte «preventivt».

Så levet noen få likevel ut sitt avvik i skjul, og levet derfor i angst for å bli oppdaget og anmeldt. Det var først ved anmeldelse at avviket ble så belastende at det kunne kalles en hemming.  Å få avvik og privatliv brettet ut i offentlighet i strafferetten  virket  invalidiserende på de fleste. Uten menneskelig verdighet er det tungt å fortsette i arbeid og nærmiljø.

Slik var samfunnet for over 37 år siden.

Jeg vokste opp i dette samfunnet og lyttet til debattene  den gangen. Jeg visste at mitt nærmiljø skilte  skarpt mellom avvikene.  De homofile «gjorde jo ingen fortred», men de pedofile var til skade for de barna som ble utsatt for dem. Derfor ble det aldri snakket nedsettende om de parene av samme kjønn som bodde sammen. De var fullt ut en del  av lokalmiljøet,  ingen anmeldte dem.

Men en ung mann som hadde et mer synlig avvik og kledte seg i kvinneklær,  fikk det vanskeligere. Det var for synlig for nærmiljøet. De kunne ikke unngå å se hva han var , og dermed  «så» de  ham liksom ikke i det hele tatt, for de ville ikke irettesette ham, og de visste ikke hvordan de skulle forholde seg. Han flyttet til nærmeste storby så fort han ble voksen , klokt nok,  for nærmiljøet ville ikke kunne akseptere et så åpenlyst avvik. Jeg er sikker på at noen i nærmiljøet hadde bedt  ham søke «hjelp», og at andre hadde bedt ham skjerpe seg og ikke være så synlig, atter andre hadde sikkert kommet med slengkommentarer, mens andre forsøkte å ikke estimere ham. Idag ville vi kalt  dette mobbing. Likevel skjedde dette så skjult at få ville merket det.

Prinsippet var at miljøet ikke taklet det utagerende som krevet stillingstaken. Det var tross alt ulovlig,  men man ønsket ikke å melde noen,man ønsket å hjelpe vedkommende. Det ville bli vanskelig for dette mennesket uansett hva han ville velge: Å skjule tilbøyeligheten ville være vanskelig, og å leve det åpent ut ville være vanskelig. I begge tilfeller kunne det bli vanskelig å få arbeid og sosialt liv.

37 år er ikke lenge. Men så lenge har de homofile kunnet leve trygt, uten angst for å bli anmeldt eller stemplet som kriminell. Med denne aksepten av at homofilien var fullt lovlig,  kom også en modigere, mer åpen og ofte mer utagerende markering fra de homofile. Forståelig nok, at man ikke fortsatte å skjule seg og å skjule forholdene, når det ikke lenger var ulovlig. Man lette etter respekten og likeverdet, som man kanskje kunne ønsket automatisk ville kommet blant folk som en følge av den juridiske legaliseringen.

Men lovendringen avspeilet bare at  det var et politisk flertall for lovendring!

De som stemte for lovendringen hadde mange ulike analyser av dette.  Det var ikke blitt slik at nå syns alle at homofili er OK. Det er et langt skritt fra «å være kriminell» til å være «OK». Og enda mye lenger skritt å få en befolkning til å tenke at homofili er normalt,  og «slik ønsker jeg mine barn blir».

Dersom jeg ikke kan ønske dette for mine barn, så får jeg et forklaringsproblem.

Jeg må forklare at jeg ikke nedvurderer homofile, samtidig som jeg ønsker noe «bedre» eller noe mer «normalt» for barna mine.  Det er motstridende. Og i denne motsetningen ser jeg at jeg kommer i samme dilemma som når jeg sier at utviklingshemmede har samme menneskeverd som alle andre, men at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli slik.

Her strever de homofile med  fordommer i befolkningen, selvom de nå har fått likestillet deres samlivsform med det etablerte ekteskapet. Derfor blir de rasende på Monsen som våger å uttrykke en så uhørt fornærmelse som å sammenligne homofile med utviklingshemmede.

Her gjør de homofile en feil!

De burde lytte nøye til henne som målbærer dette, for hun setter ord på en følelse  som fremdeles er uklar i folks opplevelse av egne følelser og reaksjoner .  Her er det ennå et arbeid å gjøre.  Dersom de homofile vil ha folkets fulle aksept, bør de ikke avvise denne sterke følelsen, men være glad for debatten.  Det er det vanskelige man bør bearbeide og løse.

Fordi Monsen av yrke er filosof og forfatter bør man sette stor pris på at hun tar opp noe mange føler og kjenner seg krenket av.  For mange føler seg krenket av den nye ekteskapsloven. Disse uklare, sterke følelser  er det  i alles interesse, men mest i de homofiles interesse, å få belyst.

De homofile bør også vokte seg for å nedvurdere de utviklingshemmede. Det store  sinne  de viste ved at de muligens ble sammenlignet med utviklingshemmede forskrekket meg!. Tenkte de på at deres reaksjon er svært krenkende for denne gruppen  mennsker?  Det er mange som kjemper for denne gruppens  rett til å leve,  og deres rett til å bli født, og   deres menneskerettigheter. Mener de homofile at de utviklingshemmede  er mindreverdige? At det er OK å abortere dem? At de bør tvangsaborteres? Eller ønsker de seg «slike barn»? Tenker de overhode på hvor sårende deres sinne var?

Jeg glemmer ikke plakaten på Fredrikke på Blindern samme året som Friele fikk «Fritt Ord» prisen:    «Debatt ! Kamp for samer, homofile, kvinner og andre minoriteter.»       Både samer, homofile og kvinner kommer ganske bra ut i forhold til de utviklingshemmede.         De er utrydningstruet.

Vi må vise at vi er kommet lenger enn barndommens  rangeringsangst! Jeg mener at menneskeverdet for meg og en utviklingshemmet er likt, og at vår måte å utøve menneskelig aktivitet på har både likheter og ulikheter som jeg ikke kan verdibedømme. Men jeg ser også at angsten for den som er anderledes enn normalen er kvelende , og dreper både moral og gangsyn! Hva gir et menneske dets verdi?

Og hva galt har de gjort annet enn å være som de er ? Akkurat som du og jeg er det vi er !  Vi er alle  slik vi er født!

Vårt alles menneskeverd avhenger av hvordan vi tenker om dette!

Derfor burde man ønske reflekterte filosofer velkommen til samtale!

mai 6, 2009 Posted by | Synsing | Legg igjen en kommentar