per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Sjelens sult

Morgenbladet har denne uken en anmeldelse av Bjørn Vassnes bok:  «Sjelens sult.»  Jeg anbefaler Asbjørn Dyrendals anmeldelse.

Boken aktualiserer materialistenes problem, dette å forklare tilstedeværelsen av «såkalte åndelige» fenomener.           Vassnes vil  gjerne forklare religionene, at de overhode finnes.   Han benytter flere kjente kilder, og Dyrendal gir en god og kritisk gjennomgang av både kildebruk, metodebruk og grundighetsgrad.

Den svakeste  hypotesen i boken er Vassnes  bruk av Ben Shanons hypotese om at Moses var» høy på akasiebark».

Det ligger da snublende nær å nevne stoffmisbruket blandt vår tids intellektuelle, feks. Freuds kokainbruk, og Arne Næss som en periode forkynte  godene ved hasj og marijuana.  Det har sikkert til alle tider vært noen som har benyttet slike stoffer, men å si at Freuds arbeider kan forklares utfra bruken av kokainen , eller at Arne Næss forfatterskap er et resultat av marijuanabruk, er svært usaklig. Denne form for usaklighet opprettholder Vassnes altså mot Moses.

Jeg syns det er morsomt at han bruker Andrew Newberg og Eugene d’Aquilis nevroteologiske arbeider i boken.

Jeg tenker tilbake til min egen studietid hvor jeg var imponert over hvorledes Inderne markedsførte meditasjon i Vesten.  Tidlig på 70 tallet deltok jeg på endel informasjonsmøter i «Transendental meditasjon». Jeg var nysgjerrig, for det var blitt svært populært å meditere, og det undret meg at de fikk engasjert så mange intellektuelle og så mange karrieresøkende innen både økonomi og politikk.

Møtene var populære og foredragsholderne var dyktige. Deres konsept var å presentere helsegevinsten man ville få ved å meditere. Man vektla  at å anvende  meditasjonens teknikker, var helsefremmende.  De hadde mange vitenskaplige målinger og tester, presentert på store fargerike plansjer, som viste helsegevinster i prosenter, søyler og diagrammer.  Dette solgte.

Det kostet å gå på begynnerkurs, og å få eget mantra og egen veileder. Dette var for de flinke og vellykkede som ønsket å maksimere sine mentale evner.

Newberg og d’Aquili bruker en liknende fremgangsmåte.  De «selger» religionens helsefremmende virkninger. Det er ikke noe nytt, men de har satset så sterkt på dokumentasjonen at det blir interessant som fenomen.  Det har ikke så stor  interesse for den religiøse, men blir en hyggelig bieffekt for den som verdsetter helsen sin.  Det er interessant at Vassnes bruker dette i sitt arbeid med å beskrive religionene som «hjernespinn».

Vi tror instinktivt at vi har en sjel, og vi har behov for det «overskridende», sier Vassnes.

Ja, det tror jeg han har rett i, men jeg kan ikke se hans argumentasjon  som relevant  forklaring på religionenes eksistens.

Boktittelen «Sjelens sult»,   skal uttrykke «behovet for»  Gud. Det er ikke  tilfredsstillende å la denne lengsel være forklaringen på at verdensreligionene finnes .  Denne forklaringsmodellen bør, i så fall,  gjelde for flere forhold, ikke bare for religionene.

Det er ikke troverdig  som vitenskaplig metode  å si at vår hjerne finner på det den har behov for. Behovet for religiøs mystisisme er smalt, og  metoden må  kunne anvendes  som metode for å forklare  også andre områder av vår virkelighetsoppfatning, områder som  vitenskap, politikk  og økonomi.

Metoden må kunne brukes  for å forklare at vårt behov for å «forstå» materien , forklarer forskningen. Og  at vårt behov for å beherske, behovet for makt, forklarer politiske partier. At  behovet for å være rik, velsett og populær forklarer kapitalismen.  Og likeså må vi si at vårt behov for å stamme fra noen som er laverestånde, er årsaken til at vi  lager oss utviklingsteorier.  Og,   at fordi vi har behov for å føle at vi utvikler oss til å bli bedre og bedre,  har vi laget oss forestillingene om «de beste overlever».

Vi  må kunne bruke samme metode til å forklare forekomsten av  vitenskapene. Har vi behov for åndelige ledere  forestiller vi oss en » Darwin».  For det er klart, Darwin er det vi gjør ham til, verken mer eller mindre!

De rent materielle behov som sult og tørst, er for materialisten det samme som sjelens sult og tørst, og kan, ved nærmere ettertanke,   bli til en forklaring på tilstedeværelsen av «forestillingen  om Gyldendals kokebok og andre kokebøker».  Vår sult blir «selvsagt»  forklaringen på forestillingen om kornet.  Og,  da vi på et utviklingstrinn kjente behov for å se med øynene, laget vi forestillingen om en sol som sendte lys, nøyaktig tilpasset våre øyne, slik at vi trodde vi kunne se.

Lurer på hvorfor vi hadde behov for å lage  forestillingene om  det onde…,

Dere må bare tenke videre selv! Ganske gøy! Metoden er helt grei.

Metode er et gresk ord og betyr «etter veien». En brukbar metode  er en «vei som når frem dit man vil».

Vassnes har gitt oss en «vei»  som når et stykke i den retningen han ville gå.  Det gjenstår mye «veibygging» før han når sitt mål,  og det spørs om han ikke må bytte metode.  Det er ikke så lett å bli kvitt «millionenes samkjørte hjerneaktivitet».

juni 23, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | 2 kommentarer

Ellipse, to helt adskilte sentere er smerten i naturen.

Jeg klarer ikke å forstå hva helsevesenet egentlig mener når de snakker om psykiske plager. Jeg møtte dette nå i år ved helsevesenets holdninger til nikotinabstinens.

Jeg spurte legen min:  «Hva er forskjellen på fysisk og psykisk abstinens?»

og hun sa : «Det er ingen fysiske abstinenser,  det er bare psykiske.»

«Mener du at jeg innbiller meg mine 20 ekstra kilo?»

» Neida. Men den psysiske abstinensen er slikt som dårlig humør og depresjoner. Vektøkningen din har ikke noe med nikotinabstinenser å gjøre. Den har nok andre årsaker.»

Jeg har nevnt dette før i en blogg, men er ikke ferdig med å gruble over det. Det viser at vi har fått et nytt menneskebilde, eller at vi har uklare forestillinger om dette, enda helsevesenet har  psyken som en egen profesjon.      En psykolog behøver ikke kunne noe om det fysiske, men hva behandler han? Er han en moderne åndemaner? Psykiateren har  lært både om det psykiske og om det fysiske, det virker mer betryggende. Nerver og hormoner er ihvertfall med i hans forståelse av sjelens  fenomener.

Jeg lurer på  vår moderne tids syn på mennesket.  Hva er mennesket?

Er det en ånd som materialiserer seg, eller materie som er beåndet?    Er vi bare materie?  Og hva er sjelen?

Jeg vet ikke hva de mener! Og jeg leter etter ord som kan tilfredsstille hva jeg selv tenker.

Vi arvet dualismens spørsmål og vårt menneskesyn fra middelalderen.

Kirken som med autoritet håndterte begrepene ånd og materie «falt for eget grep», kan man si.  I sin forsaking av kjødet, og forakt for materien, fikk materialismen sitt fotfeste.  Materialismen er kirkens motbølge,  som holder materien for å være det eneste virkelige.  Dermed overflødiggjøres  gud.
De to retningene  blir på et vis avhengi av hverandre, som to parter i en dualistisk tanke, som bølgen og dens motbølge. Det sørgelige er at materialistene i sin iver for å kvitte seg med kirken, blir som den. De blir materiens forkynnere, som kirken var det åndeliges forkynnere, men begge parter har ikke tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner. Derfor vil begge parter tape den duellen. Hadde de hatt tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner, ville de møtt hverandre, elsket hverandre!

Nå har vi en kirke som ikke lenger tror på det den sier, og en materialisme som ikke liker materien, fordi den er anderledes enn det de vil at den skal være,  og de vet heller ikke hvordan den er, eller hvordan de egentlig ønsker at den skal være. Så i funksjon har de nesten byttet roller.

De fleste religioner er dualistiske i sin verdensforståelse, så dette er ikke enestående for den kristne middelalder.

Mange av de primitive religionenes magiske ytringer inneholder handlinger som vi kaller overtro,  men som kanskje kunne formidlet oss verdifulle sider ved både ånd og materie.  Men  vi har en kirke som  sier:  «fy, overtro!»   Og en materialistisk strutsevitenskap som gjemmer hodet i sanden til handlingen er ferdig, og sier : » Jeg så ikke noe av interesse.»

Hyggelig forresten at Freud ble til hjelp for så mange!

Han klarte å tilfredsstille materialistenes behov for en menneskeånd underlagt årsaksloven! Alt kunne med ett forklares!  Sjelen kunne utlegges i forståelige rubrikker, årssaksserier, tabeller, opplevelser, medikamenter, arv og oppdragelse mm, og bli ett stort regnestykke som ville bli riktig om man kjente alle forutsetningene.  Klart dette inspirerte!

I ettertid ser man at dette systemet  fungerer i sykdomsbehandling for nevroser, slik som tilgivelse fungerte i religionene, og kjærligheten  fungerer oss mennesker i mellom.  Glemt skyld, eller gjemte komplekser, de  frigjøres til helbredelse når de erkjennes.  Dette har de som felles erfaring.

Han var en flink detektiv og fant kompleksenes gjemmesteder, og skapte ett nytt begrepsapperat som passet materialistene, men hans grunnleggende menneskesyn var det gamle jødiske, med  moderniseringer. Jeg liker særlig godt hans drømmetydningsmåte for å hente det underbeviste opp på!  Og,  når vi «glemmer» noe på en «gal» måte, slik at det skjules i det underbevisste og skaper problemer fra sitt skjulested,  har vi  «til denne demonutdrivelsen» fått et utmerket redskap takket være Freud,  denne gamle jødiske systembyggeren.

Jeg tror at mennesket er materie.

Jeg tror at  alle  våre  sjelelige  uttrykk er materie .

Jeg tror at den levende sjelen er ånden. Sjelen er åndens bolig, eller legeme, eller enhet.

I materien er ånden. Ånden er materiens liv. Evnen til å skape og til å elske.

Materien er skapt av  gud og er gud immanens, er gud . Vi er hans skaperverk, vi er alle guder. Ånden er Gud. Materien er åndens materielle uttrykk. Så når vi ser oss omkring ser vi alt vi kan vite om Gud, og om oss selv.

Når jeg dør, oppløser min materie seg til atomnivå og vender tilbake til materien, mens ånden, jeg,  vender tilbake til Gud som gav den, og som  lot den bli meg!

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han det. Hver for seg, men med tiltrekningskraft mellom seg.  Når de to blir ett er guds skapelse av mennesket i sin «ferdig»fase. Her speiler det patrikale og feminismen maktballansen, konkurransen og smerten i enheten: Og dette er Guds bilde! Både i kampen og i det ideelle.

I de tidligste barneår har mennesket sin «Jeg» opplevelse. Det er en sterk, transendent helhetsopplevelse, en sjelens visshet om egen eksistens.   Jeg liker at det brukes bildet av en  sirkel på denne sterke «Jeg opplevelsen».  Man er bevisst at man er sentrum for seg selv,  og for «alles»  oppmerksomhet, og man utforsker denne posisjonen nøye. Man er i harmoni med alle autoriteter, og de gjør det autoriteter skal gjøre:  servere mat, hjelpe med knappene, rydde rotet og sørge for alt «jeg» trenger!

Ettersom «jeget» blir selvhjulpen, vokser lengselen etter den andre… vennen..kjæresten… gud… og for noen foregår dette problemfritt,  skjønt de fleste vil kjenne på at deres  «Jeg sirkel»  forstyrres noe i denne prosessen.

Det kommer en helt annen sirkel inn i «jegets sirkel».  Jeg liker å tenke på de to sirklene  som ellipsen.

Det blir liksom en avstand mellom to sentre, og periferien til omverdenen blir deretter!   Av og til, i de vakreste øyeblikk, er de to sentrene sammenfallende.    «Vi er som skapt for hverandre!»   sier man,  og lever lenge på den opplevelsen.    Som det kinesiske  «yin og yang»  visualiseres  i  en sirkel,  er det et vakkert bilde på det hele.

I det religiøse liv er det kalt den mystiske opplevelsen.

Ellipsen utlegges språklig i Webster med:  Gresk : El-lip, hvor lip kommer av ordet  leipo som betyr å løpe vekk, forlate.

Ordet el er det eldste navnet på gud, og vi får at ellipse betyr at gud løper vekk, forlater.

«Jeg- sirkelen», selvstendig og  alene, søker  gud, og i mysteriets øyeblikk er vi ett.

Men så er vi ikke lenger, i min opplevelse,  en sirkel, men en ellipse! (= gud løp vekk, forlot meg.) Vi har en avstand mellom oss, men er  alltid forbundet,  i lengsel og opplevelse.

Ellipsen er adskilthet og samhørighet på en gang. I ellipsen ligger derfor smerten og lengselen, og samtidig håpet og  troen!  Sirkelen er spesialtilfellet av ellipsen, heter det.

I GT er ordet for sirkel «chug», og brukes bare to,tre ganger:

«Er ikke gud høy som himmelen? .. ..på himmelens hvelving(sirkel) vandrer han.» Job.22,13-14

«»Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving(chug) over avgrunnen.» Ordspr. 8, 27

» Han er jo den som troner(chug) over den vide jord.» Es.40,22

Mens ellipsens smerte roper til oss fra korset:

«Min gud, min gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27, 46  (eg-kata-leipo)

juni 14, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten | 11 kommentarer

Myter og berget det blå.

N.M.Petersen, professor i nordiske språk ved Københavns Universitet, sier i innledningen til boken  «Nordisk mytologi» (1869) at ordet myte er gresk og betyr ord som mumles og hviskes, altså hemmelige ord, formidling av hemmeligheter.

Han sier at i det nordiske språk er det bare ett ord som svarer til dette greske ordet. Det er ordet «run», grunnstammen i ordet runer. «Run» betyr formidling av hemmelig tale, som det greske ordet myte. Runelæren ble etterhvert begrenset til å bety runeskriften.

Det gleder meg at formidling av hemmeligheter har sine språklige røtter både i syd og nord!

Fortidens kunnskap ble hvisket som hemmeligheter , og vi har restene av denne formidlingen i våre myter.

Snorre beskriver i den eldre Edda et måltid hvor Gudene sitter til bords og har en gjest. Gjesten spør om hvordan de «gjemmer» i skaldskap, og gudene svarer.  Svarene er ofte en historie som viser hvorfor eller hvordan det etterspurte  ordet «gjemmes».  Fortellingen blir både et svar på spørsmålet og et samlende bilde, en metafor, en allegori, en liknelse og en gåte. Og vi skal gjøre som gjesten ved Odins bord og spørre «Hva betyr det?»

Om vi lytter til hemmelighetene, kan vi lære å forstå «vismenns ord og deres gåter», som det står i Bibelens bok Ordspråkene, og  som var skikken i Edda diktningen. Det gamle visdomssetet på Island het på Snorres tid «Oddas».   I dette navnet finner man både Edda,  Odin og Æsene.

De gamle kulturene har  visdomslitteratur,  eller myter,  som er bevart for oss,  men som kan virke hemmelighetsfulle og vanskelige å forstå.  Naturlig nok, siden de nettopp er formidlet som hemmeligheter.

Skal jeg «si deg en hemmelighet» ,  en myte  jeg har fått høre om «berget det blå»?

I «eventyrene»  våre er det ofte hendelser som finner sted i  «berget det blå».  Det er dit man blir «bergtatt».

Jomfruen blir fanget av trollet og sitter i berget det blå.

Der vokter hun sverdet og styrkedrikken for Askeladden som kommer og redder henne fra trollet.  Hun vokter  «gralen»  som ridderene søker etter, mens de stadig befrir  jomfruen fra drager. Både «begeret»  og » dragen» er i «berget det blå».  Hun vokter Suttungs mjød som Odin søker. Han går inn i fjellet som en orm , narrer til seg mjøden og flyr ut som en ørn. Han redder seg selv og Suttungsmjøden, men ikke jomfruen. Eventyr og myter griper her inn i hverandre.

«Berget det blå» uttrykker  det gamle bildet av jorden:  flat jord,  med himmelen hvelvet over som et blått fjell, lys safir om dagen og svart om natten.  Det gamle ordet» blått», var før ordet for svart. Det er det fremdeles i språkrester som : «Blåman, blåmann bukken min..»  og «blått som kull»,  «blåmyra» .. og altså nattehimmelens  farge: «berget det blå».

Eventyrene griper  her tak i både bibelske  og andre religioners  myter i samme fortelling.

Alle har noe de formidler i dette bildet.  Nattehimmelen, som hvelver seg høy og svart, kan få oss alle til å kjenne oss «bergtatt».  Desto viktigere blir de mange små lysene i «berget det blå».  Fra astrologien vet vi at jomfruen har sin plass der,  og hun samler i sin mytologi noe fra alle religionene.    Det er hun som vokter «gralen» fra middelalderens  og bibelens myter,    og hun vokter    Suttungsmjøden»,  den attraktive kunnskap som Odin leter etter.  Hun samler i seg Maria ,  Jesu mor,  og Israel,  GTs  skjønne jomfru,  og gir eventyrene om jomfruer større dybde.

As tro logi. Asa tro. Asa Tor. Astor.  Ordleken kan være  som i en drøm i «berget det blå».

Snorre knytter Tor til Troja.   Dette var lenge siden. Snorres formidling til oss var på 1200 tallet. Det var før våre moderne vitenskapsmenn besluttet «å starte helt pånytt».  Ingen «gammel» kunnskap skulle bli med i «det nye» vitenskaplige arbeidet. Alt gammelt ble tilsidesatt, «glemt».  Det var å regne som «usant» inntil det var vitenskaplig undersøkt og hadde bestått moderne krav til moderne sannhetsforståelse.

Det er klart et viktig anliggende å finne historisk sannhet, men man la dermed » lokk på»  en gammel visdomslitteratur som hadde andre agendaer. Nemlig å, blant annet,  formidle hemmeligheter om «berget det blå», der vi alle er bergtatt, der våre lys i nattehimmelen er jomfruen og fisken, løven og vannmannen.

De gamle magernes visdom kunne formidles ved  jomfruen  og fiskene , ved løvens klo og Sareptas krukke, ved  okser  og drager, slanger og ørner . Denne gamle visdommen var verdensomspennende i «berget det blå».

Hva kunne de?

De kunne regne, observere , beregne  stjerner og planeters bevegelser og lage  kalendere. Euklids store mattematikkverk var Europas mattelærer helt frem til våre dager. Våre vitenskaper står på deres brede skuldre. De leste himmelens tale og tall  i bilder og gåter, og beregnet hva som skjedde hvor, og,  slik kom tre vise menn til Østerland, for å se det barnet som var født. De hadde sett hans stjerne og kom med gaver for å tilbe den konge som nå var født.  De leste  menneskenes  og folkenes  sjebne, og veiledet dem. De var yrkesprofeter , magere og astrologer.

Bibelen rommer det hele og har et befriende forhold til de  svært deterministiske tanker som kunne følge astrologien . Bibelens profeter skiller seg fra yrkesprofetene ved at de ikke «spør stjernene».  De er ikke stjernetydere av profesjon. De går motvillig inn i «profetjobben» fordi  de ikke kan motstå når Gud ber dem profetere. Så skiller de seg ut ved upopulære profetord som ingen ønsket å høre, og som de ble stenet for å fremlegge. Jeg vet ikke noe tyngre, eller noe så spennende, som å lese dem. Her er mennesket fritt og ansvarlig for sine valg.

Det heter om dronningen av Saba at hun besøkte Salomo for selv å se om han var så vis som ryktet sa. Og hun så på maten, bordoppdekningen, klærne og hvordan alt var ordnet. Da sa hun at Salomos visdom overgikk hans rykte.  Det virker naivt i første omgang, at slike små, praktiske ordninger og skikker ble regnet for visdom.  Men der avslører vi vår uvitenhet. Vi kjenner ikke hva de formidlet med sine skikker. Når de planla et «mål-tid», hva betød det? Ble det en myte om et «tids-rom»?  Mytene ble innholdstunge matematiske beregninger. Geometri og tidsregning har vi arvet fra dem!

Det var kunnskap om  de eldgamle skikkenes betydning som moret folk da Nixon  var på besøk i Kina. Han opplevde et vakkert besøk med utsøkt mat, alt  i vennlige former, mens maten og måltidet egentlig , ved sin ordning, fortalte hva kineserne mente om Nixon.  Det hadde ikke vært smigrende ble det sagt. Altså, her levde fremdeles symbolske handlinger, levende myter, som ble forstått fortsatt av «de innvidde».   Det kan være flere «innvidde» grupper i vår tid, som har ivaretatt rester av gammel kunnskap, kanhende innen de gamle håndverkstradisjoner. Der måtte man være en mester for å kunne gjenkjenne en annen mester.

Når vi ser opp i «berget det blå» der vi bor, så vet vi at alle jordens folk har dette «berget» felles.

Her skildres «eonenes» fødsel og død, og «gudenes» frodige karakterer.  De er, i  astrologenes tale,  det som lyser og beveger seg  i » berget det blå». Her har man» tidsrom » og «hus»,  og her har man  «måltid» med de tolv i kretsen, mens vandrerne, planetene, kommer på besøk, og vi vet  at svært mange av de gamle «Guder» var «fjellguder». Det var en vanlig tolkning at de uttrykte himmelens hemmeligheter.

Når  vi bysser barnet og synger «byssan lull» , da viderefører vi myter. Uten å tenke over det forteller vi barnet  at det kommer tre vandrere på veien:  Den første er så halt, den andre er så blind, den tredje sier als ingenting. Den halte er da Jakob kjempet med Gud og vant , og fikk navnet Israel. Den blinde er da Saulus møter Jesus og blir blind, og fikk navnet Paulus. En for jødedommen , en for kristendommen.

Hvem er den tredje? Han som ikke sier noenting?

Han som visker hemmeligheter, men ikke sier noenting.

juni 5, 2009 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | 5 kommentarer