per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Ellipse, to helt adskilte sentere er smerten i naturen.

Jeg klarer ikke å forstå hva helsevesenet egentlig mener når de snakker om psykiske plager. Jeg møtte dette nå i år ved helsevesenets holdninger til nikotinabstinens.

Jeg spurte legen min:  «Hva er forskjellen på fysisk og psykisk abstinens?»

og hun sa : «Det er ingen fysiske abstinenser,  det er bare psykiske.»

«Mener du at jeg innbiller meg mine 20 ekstra kilo?»

» Neida. Men den psysiske abstinensen er slikt som dårlig humør og depresjoner. Vektøkningen din har ikke noe med nikotinabstinenser å gjøre. Den har nok andre årsaker.»

Jeg har nevnt dette før i en blogg, men er ikke ferdig med å gruble over det. Det viser at vi har fått et nytt menneskebilde, eller at vi har uklare forestillinger om dette, enda helsevesenet har  psyken som en egen profesjon.      En psykolog behøver ikke kunne noe om det fysiske, men hva behandler han? Er han en moderne åndemaner? Psykiateren har  lært både om det psykiske og om det fysiske, det virker mer betryggende. Nerver og hormoner er ihvertfall med i hans forståelse av sjelens  fenomener.

Jeg lurer på  vår moderne tids syn på mennesket.  Hva er mennesket?

Er det en ånd som materialiserer seg, eller materie som er beåndet?    Er vi bare materie?  Og hva er sjelen?

Jeg vet ikke hva de mener! Og jeg leter etter ord som kan tilfredsstille hva jeg selv tenker.

Vi arvet dualismens spørsmål og vårt menneskesyn fra middelalderen.

Kirken som med autoritet håndterte begrepene ånd og materie «falt for eget grep», kan man si.  I sin forsaking av kjødet, og forakt for materien, fikk materialismen sitt fotfeste.  Materialismen er kirkens motbølge,  som holder materien for å være det eneste virkelige.  Dermed overflødiggjøres  gud.
De to retningene  blir på et vis avhengi av hverandre, som to parter i en dualistisk tanke, som bølgen og dens motbølge. Det sørgelige er at materialistene i sin iver for å kvitte seg med kirken, blir som den. De blir materiens forkynnere, som kirken var det åndeliges forkynnere, men begge parter har ikke tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner. Derfor vil begge parter tape den duellen. Hadde de hatt tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner, ville de møtt hverandre, elsket hverandre!

Nå har vi en kirke som ikke lenger tror på det den sier, og en materialisme som ikke liker materien, fordi den er anderledes enn det de vil at den skal være,  og de vet heller ikke hvordan den er, eller hvordan de egentlig ønsker at den skal være. Så i funksjon har de nesten byttet roller.

De fleste religioner er dualistiske i sin verdensforståelse, så dette er ikke enestående for den kristne middelalder.

Mange av de primitive religionenes magiske ytringer inneholder handlinger som vi kaller overtro,  men som kanskje kunne formidlet oss verdifulle sider ved både ånd og materie.  Men  vi har en kirke som  sier:  «fy, overtro!»   Og en materialistisk strutsevitenskap som gjemmer hodet i sanden til handlingen er ferdig, og sier : » Jeg så ikke noe av interesse.»

Hyggelig forresten at Freud ble til hjelp for så mange!

Han klarte å tilfredsstille materialistenes behov for en menneskeånd underlagt årsaksloven! Alt kunne med ett forklares!  Sjelen kunne utlegges i forståelige rubrikker, årssaksserier, tabeller, opplevelser, medikamenter, arv og oppdragelse mm, og bli ett stort regnestykke som ville bli riktig om man kjente alle forutsetningene.  Klart dette inspirerte!

I ettertid ser man at dette systemet  fungerer i sykdomsbehandling for nevroser, slik som tilgivelse fungerte i religionene, og kjærligheten  fungerer oss mennesker i mellom.  Glemt skyld, eller gjemte komplekser, de  frigjøres til helbredelse når de erkjennes.  Dette har de som felles erfaring.

Han var en flink detektiv og fant kompleksenes gjemmesteder, og skapte ett nytt begrepsapperat som passet materialistene, men hans grunnleggende menneskesyn var det gamle jødiske, med  moderniseringer. Jeg liker særlig godt hans drømmetydningsmåte for å hente det underbeviste opp på!  Og,  når vi «glemmer» noe på en «gal» måte, slik at det skjules i det underbevisste og skaper problemer fra sitt skjulested,  har vi  «til denne demonutdrivelsen» fått et utmerket redskap takket være Freud,  denne gamle jødiske systembyggeren.

Jeg tror at mennesket er materie.

Jeg tror at  alle  våre  sjelelige  uttrykk er materie .

Jeg tror at den levende sjelen er ånden. Sjelen er åndens bolig, eller legeme, eller enhet.

I materien er ånden. Ånden er materiens liv. Evnen til å skape og til å elske.

Materien er skapt av  gud og er gud immanens, er gud . Vi er hans skaperverk, vi er alle guder. Ånden er Gud. Materien er åndens materielle uttrykk. Så når vi ser oss omkring ser vi alt vi kan vite om Gud, og om oss selv.

Når jeg dør, oppløser min materie seg til atomnivå og vender tilbake til materien, mens ånden, jeg,  vender tilbake til Gud som gav den, og som  lot den bli meg!

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han det. Hver for seg, men med tiltrekningskraft mellom seg.  Når de to blir ett er guds skapelse av mennesket i sin «ferdig»fase. Her speiler det patrikale og feminismen maktballansen, konkurransen og smerten i enheten: Og dette er Guds bilde! Både i kampen og i det ideelle.

I de tidligste barneår har mennesket sin «Jeg» opplevelse. Det er en sterk, transendent helhetsopplevelse, en sjelens visshet om egen eksistens.   Jeg liker at det brukes bildet av en  sirkel på denne sterke «Jeg opplevelsen».  Man er bevisst at man er sentrum for seg selv,  og for «alles»  oppmerksomhet, og man utforsker denne posisjonen nøye. Man er i harmoni med alle autoriteter, og de gjør det autoriteter skal gjøre:  servere mat, hjelpe med knappene, rydde rotet og sørge for alt «jeg» trenger!

Ettersom «jeget» blir selvhjulpen, vokser lengselen etter den andre… vennen..kjæresten… gud… og for noen foregår dette problemfritt,  skjønt de fleste vil kjenne på at deres  «Jeg sirkel»  forstyrres noe i denne prosessen.

Det kommer en helt annen sirkel inn i «jegets sirkel».  Jeg liker å tenke på de to sirklene  som ellipsen.

Det blir liksom en avstand mellom to sentre, og periferien til omverdenen blir deretter!   Av og til, i de vakreste øyeblikk, er de to sentrene sammenfallende.    «Vi er som skapt for hverandre!»   sier man,  og lever lenge på den opplevelsen.    Som det kinesiske  «yin og yang»  visualiseres  i  en sirkel,  er det et vakkert bilde på det hele.

I det religiøse liv er det kalt den mystiske opplevelsen.

Ellipsen utlegges språklig i Webster med:  Gresk : El-lip, hvor lip kommer av ordet  leipo som betyr å løpe vekk, forlate.

Ordet el er det eldste navnet på gud, og vi får at ellipse betyr at gud løper vekk, forlater.

«Jeg- sirkelen», selvstendig og  alene, søker  gud, og i mysteriets øyeblikk er vi ett.

Men så er vi ikke lenger, i min opplevelse,  en sirkel, men en ellipse! (= gud løp vekk, forlot meg.) Vi har en avstand mellom oss, men er  alltid forbundet,  i lengsel og opplevelse.

Ellipsen er adskilthet og samhørighet på en gang. I ellipsen ligger derfor smerten og lengselen, og samtidig håpet og  troen!  Sirkelen er spesialtilfellet av ellipsen, heter det.

I GT er ordet for sirkel «chug», og brukes bare to,tre ganger:

«Er ikke gud høy som himmelen? .. ..på himmelens hvelving(sirkel) vandrer han.» Job.22,13-14

«»Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving(chug) over avgrunnen.» Ordspr. 8, 27

» Han er jo den som troner(chug) over den vide jord.» Es.40,22

Mens ellipsens smerte roper til oss fra korset:

«Min gud, min gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27, 46  (eg-kata-leipo)

juni 14, 2009 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten

11 kommentarer »

  1. Jeg ser på mennesket som materie – menneskeformen – som er beåndet. Hvor sjelen er bevissthet (i åndelig forstand, ikke medisinsk). Jeg deler inn følelseslivet vårt i to, kanskje ut fra inspirasjon av Platon sin idélære. Jeg tenker at det finnes høyerestående og laverestående følelser – i mangel av bedre ord. Hvor de høyerestående er de som springer ut fra sjelens væren med Gud i vår bevissthet(kjærlighet, medfølelse, livsglede og slikt) og så er det følelsene knyttet til vår form, som igrunn gjerne kan forveksles med disse andre følelsene, fordi vi der også finner former av glede og kjærlighet (selv om de alltid vil komme til kort dypest sett), men også følelser som sinne, sjalusi o.l. Jeg har ikke tenkt igjennom dette så grundig som jeg burde, så det er godt mulig jeg ombestemmer meg, men det er altså der jeg er i dag. Jeg tror materien er et redskap, og i seg selv nøytralt, men at det kan bli ondt i den grad vi lar vår form styre oss, framfor vår bevisshet – fordi der det ikke er bevissthet, er heller ikke kontakten med Gud.

    Kommentar av Heidi | juni 15, 2009 | Svar

  2. I det siste ligger det selvfølgelig at alt liv har denne bevisstheten, også planter, men at begrepet bevissthet slik jeg bruker det dermed må skilles fra måten det brukes på i dagligtalen og ellers. Som igjen får den følgen at mennesket ikke er så ulikt alt annet i skaperverket. Jeg merker at jeg må tenke mer over dette.

    Fint du skriver slike innlegg som «tvinger» en inn i tenkeboksen🙂

    Kommentar av Heidi | juni 15, 2009 | Svar

  3. Ja, du sier : «materie som er beåndet!» (Det liker jeg!) «Og at alt liv har denne bevisstheten, også planter!» (Og jeg vil også si dyr. Det er en hyggelig historie i GT hvor trærne blir så glade at de klapper i hendene!)

    Todelingen av følelsene har jeg trøbbel med: at noen følelser er åndeliger enn andre.
    Jeg tror følelsene er viktige i vår sjels/materies landskap, på godt og ondt, men kanskje at våre valg er overordnet, at det å velge kjennetegner hele åndsmennesket.

    Det med ondt og godt syns jeg er gresselig vrient! Hva er godt, for hvem?

    Kommentar av Predikeren | juni 15, 2009 | Svar

  4. Grunnen til at jeg har tenkt på todelingen av følelser, er at jeg ikke helt klarer å bli klok på hvor følelsene hører hjemme. Jeg føler meg temmelig overbevist om at medfølelse, livsglede og kjærlighet kommer fra Gud, og noe som fyller oss når vi oppnår den kontajte, samtidig har jeg følt det jeg nesten vil si er imitasjoner av disse følelsene som jeg senere har sett som ufullstendige. Jeg har en tro på at sann kjærlighet er altomfattende, men mye av den kjærligheten jeg føler diskriminerer (jeg er glad i kjæresten min, men ikke den bråkete naboen); føler jeg da kjærlighet, eller er det noe annet? Er det en kjærlighet i utvikling?

    Jeg liker det du sier med valg.

    Kommentar av Heidi | juni 15, 2009 | Svar

  5. Du sier: «Er det kjærlighet i utvikling?»

    Du sier også at «sann kjærlighet er..».Slik at vi har et idealbilde, en tro på at dette er guddommelig, men at vi oftest kjenner på avstanden til idealet i våre egne følelser.

    Det er også litt av dette jeg prøver å uttrykke ved ellipsen. At det er en avstand mellom meg og det guddommelige. Selv om Kristus har bragt alt nært til oss….så er ikke min kjærlighet som hans…men i de små glimtene hvor vi er ett, ser jeg bare hans kjærlighet! Da blir jeg hel!

    Det er i adskiltheten at jeg ser min egen avstand til idealet.
    Men i de daglige små gjøremål blir min kjærlighet snublende full av egotripp, sjalusi , latskap og dumhet!
    Jammen godt vi er utstyrt med humor!

    Kommentar av predikeren | juni 15, 2009 | Svar

  6. Hehe, jo det er godt!

    Kan jeg spørre hva ditt syn på Kristus er? Jeg kaller meg kristen uten å (lenger) se på Jesus som Frelseren, men heller en lærer (mystiker) som viste oss hvordan vi kan nå frelsen.

    Kommentar av Heidi | juni 16, 2009 | Svar

  7. Jeg er ikke ortodoks, i den forstand at den «korrekte» forståelsen er en nødvendighet. Men jeg liker å tenke at «de gamle» hadde noen dype og fantastiske erfaringer som vi har «mistet», eller ikke holder for verdifulle.

    Jeg søker i de gamle skriftene, prøver det, opplever og erfarer og prøver å sette ord på. Derfor får du ikke teologens utlegning av meg, bare mine ord for det jeg har lest selv i de gamle skriftene.(Utover det har jeg Kr.dom grunnfag, et spennende fag hvor gamle mysterieskrifter utlegges av moderne historisk kritiske teologer.)

    Jeg tenker at alt er like mangfoldig i det åndelige som det er i naturen. Frelsen blir som fødselen, vårt utgangspunkt for å leve.
    Kristus er den Messias som jødene ventet på. Han er Guds sønn, menneskesønnen, hyrden, kongen og ypperstepresten, lovens oppfyller, dødens beseirer og han fyller alt i alle. Han leter etter sine! Så det er bare å bli funnet!

    Kommentar av Predikeren | juni 16, 2009 | Svar

  8. Jeg syns det var et fint svar. (Men et slikt et jeg ikke klarer å gi en vettug tilbakemelding på fordi jeg ikke får tatt alt innover meg med en gang.)

    Kommentar av Heidi | juni 17, 2009 | Svar

  9. Skjønner det godt!
    Jeg vil gjerne høre mer om det du sa:
    «….heller en lærer (mystiker) som viste oss hvordan vi kan nå frelsen»

    Kommentar av predikeren | juni 17, 2009 | Svar

  10. Jeg fikk en liten vekker da jeg ifjor leste «En ny jord» av E. Tolle. For da jeg var nitten klarte jeg ikke lenger å tro på Jesus som noe mer en Guds sønn enn hva resten av oss er, og fordi jeg ikke hadde så mange alternative tolkninger tilgjengelig, forlot jeg kristendommen. Men så leste jeg altså denne boka, skrevet av en mann som ikke er religiøs, men siterer Jesus mer enn folk flest. Der han snakker om Jesus, presenterer han Jesus som en mann hvis livsoppgave var å lære oss hvordan vi ved å søke stillheten vil finne Gud i vårt indre. Det er det jeg tror frelse er, å leve med Gud, så dermed blir vel Jesus fortsatt en frelser, men mest av alt en lærer som lærte bort det han selv hadde forstått om Gud. Jeg tenker på Jesus som den historiske mannen, som jeg tenker på som en mystiker, men også (som Jesus Kristus) som et symbol på alle menneskers potensiale.

    Det tok nå litt tid for meg å samle alle trådene, og det er først nå nylig jeg har begynt å referere til meg selv som kristen igjen, men det er altså slik jeg ser Jesus. Jeg syns også det har vært ganske spennende å begynne å lese evangeliene igjen, fordi det i det nye lyset viser meg ting jeg ikke fikk med meg før.

    Kommentar av Heidi | juni 18, 2009 | Svar

  11. Spennende! Jeg har ikke lest noe av E Tolle. Den er herved på «dette må du lese» listen.

    Kommentar av predikeren | juni 18, 2009 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: