per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Froskeforvandling! Frosk i dvale.

Det er fantastisk å oppleve «undere», men skrekkelig sørgelig å ikke få delt «underet» med noen! Og ekstra surt å erkjenne at det var helt og holdent min feil!

Jeg var ute i siste time med klassen min. Vi skulle finne innhold til terrariet, og hadde snakket om hva vi skulle lete etter.  Barna løp omkring ved engen og skogkanten og fant mange småkryp som vi puttet i egnede glass med jord, gress  og blader.

Alt skulle stå i skapet på klasserommet til terrariet var klart. Det skulle lages i den store glasskassen neste skoledag. Det er morsomt å lage terrarium sammen med barn.  Fantasien er grenseløs,  gleden over en liten bille er enorm, kreativiteten viser seg i  estetiske innslag som pene stener og levende blomster, og  alle ting skal ha rett navn! Alle oppslagsbøkene vi hadde ble flittig brukt.

«Se frøken, jeg fant en korsedderkopp!»

Slik flyr tiden fort. Da kom ropet:» En frosk!»

«Ta den!»

«Jeg har den!»

«Frøøøøken!! En frosk! Vi har fanget en frosk!»

Det var en flott frosk.  Vi beundret den med mange kommentarer om hvor stor den var, den fylte jo hele syltetøyglasset!  Det ble nøye diskutert om hullene i lokket var mange nok og store nok, og om den kunne være i terrariet vårt! Den hadde så flotte hoppeben! Kanskje den ville kjede seg i terrariet? Ja, tenk på det, der  kunne den ikke hoppe!

Diskusjonen gikk livlig, med stor empati og sterke følelser: » Slipp den løs, stakkars frosk!»

» Nehei, det var jeg som fant den! Jeg bestemmer over min frosk!»

«Frøøøøken! Ikke sant vi kan ha frosken!»

«Vi kan vel ha den noen dager og så slippe den løs?» foreslo jeg. «Jeg passer på den til i morgen, så får vi se hvordan den passer inn i terrariet vårt. Vi rekker ikke mere idag. »

Inne på lærerværelset satte jeg frosken i kjøleskapet. Det pleier å være beste oppholdsstedet for frosk i glass, og kollegene er ganske vant til naturinnslag mellom melk og gauda.

Dagen etter, rett før morgenmøtet med kollegene, tok jeg glasset ut av kjøleskapet.   Men hva i alle dager var skjedd med frosken? Den flotte store frosken, som hadde struttet i lyse grønngule, grønne og brune farger, var borte!

Og hva var det grapset som lå i bunnen av glasset? Noe formløst brunsort, som en flat-tråkket sviske! Det var alt som var tilbake av frosken. Var dette en død frosk?  Ser døde frosker sånn ut? Nei, det var ikke tegn til noe gjenkjenbart, hverken sjelett eller form av lemmer! Nei, det må være kollegene som har byttet den ut, kanskje de ikke likte at frosken sto i kjøleskapet?

«Har noen av dere tatt vekk en frosk jeg hadde her?»

Nei, ingen hadde rørt glasset.

«Tror dere dette kan være en død frosk?»

Nei, ingen visste det. Ingen hadde sett en død frosk. «Men kjøleskapet er for kaldt, maten fryser i det. Så frosken har nok hatt det for kaldt.» Sa de.

Jeg gremmet meg over min mangel på kunnskaper og satte glasset bak arbeidsbunken på pulten min. Jeg fikk se nøyere på dette etterpå. Nå var det møte. Og jeg måtte tenke på hva jeg skulle si til elevene. Jeg kunne ikke si at frosken deres var død? At frøken hadde drept den? Nei, det orket jeg ikke!  Jeg bestemte meg for å si at jeg hadde åpnet glasset og så hadde den hoppet sin veg. Jeg bestemte meg for å gjøre så lite vesen av det som mulig. Jeg lyver aldri for barn, og jeg hatet at jeg bestemte meg for det denne gangen. Det var ikke en god følelse. Men jeg orket ikke tanken på å være froskemorder!

Løgnen gikk forbausende lett.

«Å, du skulle ikke åpnet lokket!» var kommentaren. Det var bedre at de syntes jeg var litt dum, enn at jeg var en  morder!

Men dagen var full av gjøremål, og terrariet ble både spennende og vakkert! Det krydde av småkryp og mark, og de ivrigste ville forsøke å finne en ny frosk.

Etterpå satte jeg meg ved skrivebordet for å gjøre noe med arbeidshaugen som lå i stabler. Da så jeg, bak haugen av skrivebøker, glasset stå med en flott levende frosk i!

Jeg tok glasset i hånden og ble sittende å se på den.

Den var stor og i fin form, ja, det så faktisk ut som om den struttet av liv.

Jeg var litt «satt ut».   Rent faktisk hadde den innskrumpede sviskeliknende  tingen i glasset vært en høyst levende frosk.

Det jeg hadde sett var ikke en død frosk, men en frosk i dvale! Noe jeg aldri hadde sett før, så jeg kjente det ikke. Og faktisk hadde ingen på lærerværelset heller sett det før. De hadde heller ikke peiling på froskens dvaletilstand.

Dette hadde jeg kunnet delt med mine elever! Men jeg hadde løyet for dem, og dermed snytt dem for en av naturens rareste opplevelser. Jeg kunne tatt med «den døde» frosken og vist dem, fortalt dem hvorfor den så «død» ut, og latt glasset stå på utstilling slik at vi kunne fått se forvandlingen!

Jeg sørget over min dumhet, at jeg ikke visste bedre, og feighet, som valgte løgn som «enkleste» utvei for meg!

Jeg orket ikke tanken på at de skulle si at «frøken  løy»!

Faktisk orket jeg ikke fortelle klassen om denne tabben før de gikk i syvende klasse. Og jeg skammer meg ennå over det.

Det er dette å ha et under mellom hendene, som man faktisk aldri opplever å se, også visste jeg det ikke. Min feighet  og   min uvitenhet stjal  mirakelets øyeblikk fra barna!

Men det er altså frosken  som sover i dvale,  i eventyret er det  «prinsessen som sover i hundre år».   Hun venter på å bli  «kysset  av prinsen»  så hun kan våkne av sin «tornerosesøvn»,   mens frosken venter på varmegrader for å våkne av dvalen.

At hun, prinsessen,  er opptatt av stadig å ville» kysse frosken»,  er selvsagt hennes ønske om å få seg en prins, men også hennes lengsel etter  å se og å oppleve «froskeforvandlingen»!

Men selv om  froskens forvandling er «eventyrlig»,  forvandler den seg bare til frosk, som regel, men man kan jo håpe?

Advertisements

juli 30, 2009 Posted by | Blogroll, natur og dyreliv, Visjon og viten | 2 kommentarer

«Fy deg, Gåsemor!»

Hva er egentlig forskjellene mellom ville dyr og husdyr?

Det er flere teorier om hvorfor man startet med husdyrhold, men det er ikke ferdig utredet.  Man vet heller  ikke hvordan det skjedde, men man har flere teorier om dette også.

Mange har forsøkt å temme enkelte villdyr, og noen vil si at de har lykkes en tid med akkurat det dyret, men arten har ikke blitt «menneskevenn», slik husdyrene våre er det.

Vi liker å tenke at vi kan temme dyr! Vi liker å se dyr gjøre uvanlige ting, fordi de er trent opp til det.  Derfor har sirkus og dyrehager appelert til store folkemengder, selvom det må være tydelig for alle at løven plages og eselet stresses.

Det er stadig avsløringer om at sirkusdyr trenes på stressende, smertefulle måter, men vi glemmer det lett.

Kristiansand dyrepark har sin gode reklame i å være en dyrevennlig dyrehage. De hadde bedre plass for det enkelte dyr enn endel andre dyrehager hadde,  ihvertfall! Dermed ble de et godt eksempel i en kynisk bransje.

Man kan undres, er all dressur stressende?  Hva består dressur i ?  Er husdyret under dressur?   Eller er det andre mekanismer som gjør kua til husdyr?

Jeg husker psykologiens grunnfortellinger om adferdspsykologi, Pavlovs hundeeksperimenter. Jeg ble så sint da jeg leste dem. Hva vi godtar av dyreplaging for «forskningens» skyld! Særlig sint var jeg på at hunden ble påført smerte hver gang matsignalet kom. Denne påførte stress og smerte som beskrives  i hans arbeider ga meg for alltid et agg til adferdsterapien!

Mine første personlige dyreminner er småbruket hvor mor og far hadde katt og hund,  høner, gjess, gris, sauer og kuer,  og de hadde rikelig med beiteområder hvor dyrene kunne være.

Mor snakket med dyrene mens hun stelte for dem, og jeg husker hun sa til pappa at hun ikke kunne rå med Bamse, for han hørte ikke på henne. Bamse var en blanding av Grand Danois og St Bernhard. Han var enorm syntes jeg! Og han adlød bare pappa.

Ellers hørte alle dyrene på mor, hver på sin måte.

Jeg husker Bamse , katten Snehvit,  grisen,  gjessene  og hønene best, forde de oppholdt seg like ved huset vårt.

Gjessene var store canadagjess.  Når gåsa var skremt eller ville skremme vekk noen,   buktet den  halsen til en S og hveste mot alt og alle,  mens den  spilte vingene halvveis ut så den  så dobbelt så stor ut.

Alle var redd for dem.   Naboene og jeg,  ja, tilogmed Bamse, den store hunden, var redd for gåsa når den hveste, alle , unntatt mamma.  Hun gikk rett bort til gåsa, tok hånden rundt nebbet dens, så den inn i øynene og sa:

«Fy deg, Gåsemor!»

Da  gjemte den  hodet sitt skamfullt under vingen. Og den truende stillingen var som visket vekk.

Det er denne evnen jeg lurer på, evnen til å» ta imot refs» fra et menneske og «å skamme seg».  Den «evnen»ser ut til å være ulikt fordelt blant dyrene, og kanskje fraværende  hos de ville artene. Eller det er vi som ikke klarer å tolke våre medskapninger på riktig måte.  De som driver med dressur, blir som de som driver med adferdsterapi:  De oppnår bedret adferd i den retning de ønsker det, men ikke den endring som dyret,  eller mennesket, vil selv ut fra egen opplevet og reflektert samfølelse.

Betydningen av ordet gås kan, i alle indoeuropeiske språk, føres til grunnbetydningen «å gape.»  Denne «gapingen» er svært karakteristisk for gåsa i angrep.  Men det å bli holdt rundt nebbet, et fast  og trygt grep, var så «skammelig» at den gjemte hodet!  Mors stemme var sterkt formanende, intens. Hadde hun snakket slik til meg ville jeg fått et varig minne i sjelen!

Jeg har sett hunder ha like sterk «skamreaksjon» overfor eieren sin, men aldri sett katten, eller høna, ha det, men det er kanskje bare fordi gåsas reaksjon var så visuell, og så lik vår måte å uttrykke «skam» på, mens høna og katten ikke «viser» så tydelig det de føler, en må se nøyere etter.

Kanskje mor bare viste gåsa at» hun var sjefen», og at det å holde den rundt nebbet var «å avvæpne» den.

Isåfall var det underdanighet gåsa viste da hun stakk hodet under vingen. Hva er egentlig forskjellen på det?    Underdanighet er også en følelse, som det å skamme seg er en følelse. I begge tilfeller tillegger vi gåsa følelser.  Både skam og underdanighet er  sosiale mekanismer, og som det, altså uten vår kulturs innhold i ordet skam, kan vi godt se likheter i fenomenene skam og underdanighet.

Da hankatten vår tapte sin stilling som sjefskatt i nabolaget, så pappa det med en gang.

» Nå er han overvunnet, se på øynene hans, de har mistet gnisten!» sa han. Og katten ble mer innekatt og kom oftere med revet øre og bitt i poten. Den ble aldri helt den samme som før, nemlig  «struttende av seg selv.»

Det å bli holdt fast og sett inn i øynene, er også veldig sterkt!  Mange dyr opplever det som truende og provoserende å bli sett inn i øynene, og det sies at alle dyr må vike for menneskets blikk, det betegner vår hjernes overlegenhet, sier man.  Likefullt er det av og til  dyr som søker øyenkontakt når de henvender seg til hverandre eller mennesket.

Jeg snakket ofte med pusemor og med hunden min. Da hadde vi øyenkontakt. Pusemor var helt komfortabel med det, virket det som, hun mjauet til meg og svarte og førte lange samtaler med meg. Jeg hadde alltid en følelse av at hun fortalte meg noe, og jeg skulle så gjerne forstått det! De andre kattene vek i blikket ganske raskt, men ikke pusemor.

Når jeg snakket med hunden min, så den meg inn i øynene, men den klarte ikke å følge opp samtalen. Han viste tydelig stress over at han ikke kunne følge opp praten og begynte å gjespe. Han holdt blikket, men gjespet og gjespet.

Jeg vet ikke hva som virket sterkest, holde nebbet, bli sett inn i øynene ,  eller bli snakke til,  men Gåsemor gjemte hodet lenge under vingen, som om hun svarte mor: » Å, jeg skammer meg, og er så lei meg, jeg tenkte ikke på at det er du som er sjefen. Hva skal jeg gjøre, jeg som liker så godt å hvese?!.»

juli 28, 2009 Posted by | natur og dyreliv | 5 kommentarer

Milleniumsønsker

Da vi gikk inn i det nye årtusen, ville mange uttrykke ønsker for det neste årtusen. Mange gode og kloke  ønsker om fred og kjærlighet, kulturrikdom  og samfunnsbygging  fulgte oss i festen inn i det nye milleniet.

Jeg hadde den gangen en gjennomgang av hva jeg selv ønsket,  og selv om jeg gjerne underskrev på alle de gode ønsker som flommet som en bønn over verden, satt jeg med en litt utilfreds følelse.

Jeg ønsket noe mer visjonært, ikke bare «gode, kloke, snille» ønsker, dem også, selvsagt, men  jeg savnet noe utover det tradisjonelle.  Kanhende var det ikke mer å ønske?

Jeg fant ut at jeg ønsket dypere  kunnskap, kjennskap og kommunikasjon med naturen, dyrelivet, menneskene og Gud. Naturforskningen og kirken er viktige bidragsytere i dette,  men det er ikke nok .

Det visjonære fokus skal være kommunikasjon med annet «liv»  i naturen.

Populært sagt: » I det neste millenium ønsker jeg at vi kan lære oss å  «snakke» med resten av naturen .»

Jeg ønsker å vite hva  blåklokken i veikanten «sier»,  om den bare bryr seg om været og næringsstoffene i veikanten, eller har meninger om mauren og soppen?  Om den registrerer smerte og glede?  Hvordan  dens nervesystem registrerer  lyd, lys, varme og berøring?

Jeg vil «snakke» med reven som leker her i morgenlyset. Få vite hvordan den tenker med sine revetanker.

Dette ønsket leste jeg egentlig første gang i Donald.  Petter Smart hadde en genial oppfinnelse som oversatte dyrespråk til menneskespråk. Det utspant seg en morsom sene hvor katten hans maste og var så frekk at Petter hev ut katten og droppet oppfinnelsen.

Det er kanskje slike erfaringer vi ser for oss, og så rister vi på hodet over et dumt ønske.

Jeg tenker at  grundig kunnskap og forskning vil stadig få oss nærmere materiens «hemmeligheter».

Kunnskap om kommunikasjon vil øke etterhvert som stoffenes karakterer og hvordan de kan samvirke, øker.  Kunnskapen  om deres koder og virkemåter i de ulike «livs»formene, øker.   Og, jeg ønsker da at vi som en naturlig følge av økt kunnskap, vil  ha glede av å utvide kjennskapet til våre medskapninger og deres kommunikasjonsformer.

Som en konsekvens av milleniumsønsket åpner jeg en kategori om natur og dyreliv.

Det er de helt vanlige tingene som gir størst informasjon, men mange har opplevet fine og spesielle ting sammen med dyr som nettopp fremhever trekk vi ofte overser.

Jeg vil skrive om  egne opplevelser med naturen  og gjøre oppmerksom på om jeg gjengir  andres opplevelser.  Samtidig setter jeg stor pris på bidrag, både historier og lenker til andre.

Som en start vil jeg gjengi litt av historien om Bibelens «talende» esel.

Den forteller bl.a. om  hvordan et  esel redder  sin eier.

Denne  historien er over 4000 år gammel, og skildrer hvordan kong Balak av Moab blir redd for Israel,  ledet av den mektige Moses,  som har beseiret folkene på sin veg. Israel var så tallrike at de spiste opp all mat i området de kom til, og de hadde vunnet militært over kongen i Shion og kongen i Og.

Kong Balak sendte bud til Bileam  i Petor  og sa:

«Her kommer et folk fra Egypten; de fyller hele landet og de har leiret seg mot meg.

Kom nå og forbann dette folk for meg, for det er meg for mektig! Kanskje jeg da kunne slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet.»

Da kom Gud til Bileam og sa til ham:

«Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet.»

Etter mye overtalelse fra både  kong Balak og Gud, tar Bileal sin aseninne og rir til Balak, Moabs Konge.

Da sendte Gud sin engel og den stilte seg på veien for å hindre Bileal i å komme frem. Hverken Bileal, eller hans to følgesvenner  så Herrens engel , (4.mos.22.23 – ), men det gjorde eselet :

—Aseninnen så Herrens engel, som stod på veien med draget sverd i sin hånd; da tok den av veien og ut på marken; men Bileam slo aseninnen for å vike den inn på veien igjen.

Siden stilte Herrens engel seg på en smal vei mellom vingårdene, hvor det var stengjerde på begge sider.

Da aseninnen så Herrens engel, trykte den seg inn til muren og klemte Bileams fot mot muren; da slo han igjen.

Så gikk Herrens engel lenger frem og stilte seg på et trangt sted, hvor det ingen råd var til å bøye av, hverken til høyre eller til venstre.

Da aseninnen så Herrens engel, la den seg ned under Bileam; da opptendtes Bileams vrede , og han slo aseninnen med sin kjepp.

Men Herren opplot aseninnens munn, og den sa til Bileam:

«Hva har jeg gjort deg, siden du nå har slått meg tre ganger?»

Bileam svarte aseninnen:

«Du har holdt meg til narr. Hadde jeg bare et sverd i min hånd, så ville jeg nå slå deg ihjel.

Da sa aseninnen til Bileam:

«Er jeg ikke din aseninne, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg noensinne hatt for vis å gjøre således mot deg?»

Han sa:  «Nei.»

Da opplot Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel.—

Historien er vel verdt å lese videre,  om hvordan Bileam ender opp med å velsigne Israel,  og at både han og kong Balak vendte trygt hjem etterpå, men her stopper jeg eselfortellingen.

Jeg vil peke på noen informasjoner som ligger i fortellingen:

Eselet så engelen. Bileam måtte få «opplatte» øyne for å se det samme.

Dette er trekk jeg avogtil hører om dyr, at de merker «overnaturlige ting», mens vi sier at det bare var en mus. Sikkert det vanligste, at det er en mus, altså, men i denne gamle historien er det endel av eselets natur å se engelen, mens for Bileam var det ikke endel av hans naturlige sanseapparat å se engelen.

Bileam  snakker, det er endel av hans natur, mens det kan ikke eselet. Aseninnen må få «opplatt» sin munn, så snakker hun.

I denne gamle beretningen ser vi hva som var vanlig oppfatning av menneskets  og eselets naturlige  evner, og at eselet av sin natur hjalp sin eier mot  faren som truet.

I tillegg viser aseninnen klokskap i samtalen med eieren sin,  hvor hun appelerer til eierens rettferdighetssans.

Jeg tar ikke stilling til hva den gamle historiens hensikter er, men jeg trekker den frem fordi den gir oss glimt  4000 år tilbake,   hvordan de dengangen tenkte om dyrene.

I våre dager er det fortsatt mange liknende historier. Ikke om Herrens engel, men om dyr som hjelper sin eier, eller varsler andre om fare,  og om dyr som virker som om de sanser noe vi ikke sanser.

Vi tillegger sikkert ofte dyrene våre egenskaper, men det er jo fordi vi ikke har god nok kunnskap om hvordan dyret virkelig er.  Jeg ønsker riktige historier, ikke sensurerte, men gjenfortalt så godt man kan.

Jeg ønsket for det nye tusenåret at vi skulle bli i bedre stand til å kommunisere med resten av livet på jorden!

Jeg vet jo at vi uansett bare kan fable om hvordan det kan skje, men jeg tror  kunnskap og kjennskap vil øke betraktelig i kommende tusenår, og dermed også muligheten for større komunikasjon.

juli 21, 2009 Posted by | natur og dyreliv | 4 kommentarer

Utfordret : «Hvordan mitt drømmeparti skulle vært».

Jeg har det, som utfordreren, slik at jeg ikke er helt enig med noen av de politiske partiene.

Det bekymrer meg ikke til daglig, men ved stortings og kommunevalg opplever jeg å ha en følelse  av  hjemløshet i det politiske landskap.

Min stemmegivning begrenser seg til noen  «nei» stemmer,   «nei til EU  og  «nei» til kommunesammenslåing , og ellers en noe vaklende stemmegivning etter tilfeldige saker.  Jeg støtter derfor Knut Klosters forslag om at hver nordmann bør ha ti stemmer hver, ikke en. Så kan man fordele de ti stemmene på flere partier , og slik få frem vektingen av de ulike partienes programmer. Så det ville være det første forslaget mitt.

Ordet «idiot» er gresk og betyr «privat»,  og dette ordet ble brukt om dem som ikke deltok i det politiske livet i  det demokratiske Hellas. Det morer meg litt å kalle  «privat»kapitalisme for «idiot»kapitalisme, men ordet slår tilbake på meg selv, fordi jeg har som «privat»person svært mange «private» meninger. Så når det gjelder politikk kan jeg trygt kalle meg  «idiot».  Ja, jeg er i utgangspunktet «idiot», fordi jeg er «kunnskapsløs og bare interessert i eget privatliv».

Jeg opplever selv mine meninger som viktige, og derfor er jeg litt sta og kompromissløs i teorien, men løsningsorientert i praktiske spørsmål. Det betyr at jeg gjerne samarbeider med alle  om alle praktiske oppgaver for å nå frem til optimale resultater.

Fordi jeg ikke har bedrevet politisk arbeid av noe slag, er jeg utrenet i dette å sette opp et politisk program, men her kommer det med alle sine feil og svakheter:

Overordnet mål:    Å bevare og å styrke demokratiet.

Demokratiet er nærmest en forlatt styreform. Den har vært prøvet i ca hundre år, eller snart to hundre år ettersom hvordan man definerer demokratiet, og velges nå vekk som en urasjonell og  ikke- kompetent styreform. Man sier det ennå ikke direkte, men flere og flere ser at de demokratiske verdier hylles, mens de demokratiske spilleregler  brytes og vrakes som uegnede redskaper i verdens maktprosesser.

De store avgjørelser i vår tid skjer i internasjonale fora, av en håndfull mennesker. Som f.eks G-møtene.

1. Mitt parti skal snakke sant om alle politiske prosesser og beslutninger:

*hvordan de politiske forslag og den enkelte beslutning fremkommer

*hvordan de diskuteres  og konsekvensutredes.

2. Mitt parti vil ofte ha høringer og avstemninger i den praktiske politikken:

*Det blir viktig å administrere gode rutiner for toveis informasjonsformidling mellom makt og bruker.

*Det blir viktig å sikre at tause grupper høres.

3. Der det er mulig vil vi velge selvstyre fremfor Unioner og overnasjonale avtaler:

* Alle avtaler og regler, både nasjonale og internasjonale, skal drøftes i åpenhet, lett tilgjengelig:

*Man skal alltid ha reell mulighet for å ta tilbake suveren politisk makt .

4. Mitt parti er for en blandingsøkonomi der vitale verdier i et land må lovreguleres:

* finans og bankvirksomhetenes  omgang med verdier må strengt lovreguleres.

*Staten bør ha eierskap og  kontroll med kraftverk og nett.

*Industri og næringer må forpliktes og kontrolleres og hjelpes slik at de ikke forurenser.

*Kvalitetskrav med kontrolloppfølging av varer i import og egenproduksjon

* Dybwad Brochmanns økonomiske analyser og praktiske  forståelse  skal diskuteres.

5. Mitt parti vil at både helse og utdanningstilbud skal være brukerorientert:

* Alle tjenester skal være gratis for brukeren.

* Statens lånekasse skal erstattes med lønn i studietiden, og med  krav til studiekvalitet.

* Der må foregå en kontinuerlig åpen høring for forbedringer for både brukere og ansatte.

6. Mitt parti vil holde et høyt nivå innen forsvaret, men ikke delta i krigshandlinger i andre land:

* Øke betydningen av forskning , diplomati og alle former for kompetanse.

* Bruke store resurser på å tilpasse  og beskytte et lite  demokrati i en ny økonomisk verdensorden.

7. Privatperson skal ha frihet, trygghet og ansvar.

8. Det er et krav at partienes representanter  snakker sammen og debatterer saker på stortinget, ikke bare i «tabloid».

Dette er kort sagt mitt partiprogram.

Et parti er «en del» eller  «en sektor». Et parti er altså en sekt.  Så her er min sekteriske visjon.

Vel , som Fridtjof Frank Gundersen  sa: » Europapolitikk? Det er jo kommisjonen som bestemmer!»

Så hvorfor må vi stemme på noen?

De valgte må uansett administrere alle de avtaler og regler som allerede foreligger. Hele den politiske virkelighet er blitt et spørsmål om å administrere . Dessuten velger man et parti, et program, ikke mennesket.

Det er det samme hvem som velges, den personen skal bare administrere ett program.

Mennesket, og dets meninger betyr ingenting, han skal bare si seg enig i programmet. Det er så tunge saksmapper og spesialistutredninger, så ingen privatperson kan ytre sine egne meninger, deres meninger er jo ikke utredet!

Ikke rart politikerne blogger! Uforpliktene egenreklame som egentlig gir partiet  de mulige gevinster av innsatsen.

Det spiller faktisk, desverre,  ikke så stor rolle om personen er «bornert og massivt udugelig», gjevnfør Apenes om Martin Engseth, siden man likevel bare skal gjennomføre partiprogrammet.

Parlament betyr et sted man snakker! Det er det grunnleggende i demokratiet: et sted de valgte menneskene snakker!

Men nå dør debattene,   nominasjonsprosessene blir en farse.

Det er partiet som bestemmer hvem som skal på stortinget, ikke velgerne,  personen er erstattet av programmet.

Den eneste visjonen man har tilbake som politiker i våre dager er innbildt makt og  stortingets pensjoner.

De har selv gitt fra seg landets suverenitet,   høyesterett er bare nesthøyesterett, og makten ligger i Bryssel.

Så hva skal våre politikere snakke om? Lønningene i Bryssel!

Derfor er tiden inne for » change»!

Er det opp til oss, fremdeles, hva forandringene blir?

Blir vi  tilskuere, eller aktører til forandringene av vår styreform?

juli 16, 2009 Posted by | Blogroll, Kommunikasjon, politikk, Synsing | | 6 kommentarer

Sponmøbler

Synsing har et fint innlegg om vår bruk- og kastkultur.

Da jeg leste det, kom jeg til å tenke  på min erfaring med sponmøbler fra Jysk , Skeidar og Ikea.

Jeg skulle kjøpe et skrivebord og kjørte rett til Jysk som har så mange «billige» møbler. Der fant jeg et flott skrivebord til ca tusenlappen!  Spon,  men det så likevel ut til å være mye fin møbeldesign for pengene, og det ville passe supert i hjørnet der jeg ville ha det.

Mens jeg skrudde møbelet sammen, og innvolverte flere i familien til å tolke tegninger og å skru rett skrue på rett sted, gikk min mann og snuste.  Han sa ikke noe, men det var tydelig at han luktet nøye på nyervervelsen.

Etter noen dager spurte han:» Kjenner du lukten av møbelet du kjøpte?»

«Ikke annet enn sponlukten,» sa jeg.

«Har den ikke minket litt, den sponlukten?» spurte han.

«Nei, igrunnen ikke,» sa jeg, «men spon er jo ganske god lukt, da!»

Etter enda noen dager sa han: «Nå har jeg luftet mye og daglig i det rommet der skrivebordet står, kjenner du lukten fortsatt?»

Jeg syntes han maste fælt med denne lukten : «Jada! Jeg sniffer nytt skrivebord! Jeg digger at det lukter nytt! Det må det gjerne gjøre lenge!»

«Ja,» sa han,» det kan være at dette skrivebordet vil lukte nytt i 20 år fremover!»

«Hæ? Vet du hva! Er det noe galt her så syng ut! Jeg blir nervøs av «snusingen» din! Som om det er noe galt at et nytt sponmøbel lukter spon.»

«Se på sponet der det er åpen spon, på undersiden. Se hvor grovt sponet er,»  sa han tålmodig.

«Ja, ser det. Også?»

«Det eneste limstoffet jeg vet om som kan lime så grov spon, inneholder  formaldehyd, og det er forbudt i Europa», sa han, » Det er forbudt fordi det avgir svært giftige gasser.»

«Kanskje det er kommet nye limstoffer på markedet?» sa jeg håpefult, «og nå skjønner jeg hvorfor du har luftet så mye, i tilfelle det har giftig avgassing, men snusingen da?  Lukter du denne formaldehyden?»

» Den lukter bare spon! Den kan ikke avsløres på lukten de første dagene, fordi den bare lukter spon. Men selve sponlukten skulle avta raskt! Når sponlukten ikke avtar,  er det en sterk indikasjon på at det er brukt formaldehyd i produksjonen av disse sponplatene.»

«Hvor lenge må vi holde på med å lufte ut denne limgassen ?» spurte jeg.

«Det tar over 20 år for formaldehyd å gasse fra seg,» sa han.

Jeg lette på produktet på nettet, men fant ingen oplysninger om selve sponplatene.  Deretter dro jeg  til Jysk  og ba om produktinformasjon.

«Alt vi har ligger åpent på nettet», sa de.

«Men jeg vil vite hva slags limstoff som er brukt i sponplatene som dette skrivebordet er laget av», sa jeg, «og det finner jeg ikke selv. Kan dere hjelpe meg? Jeg vil ha et datablad med produktinformasjon.»

Nei, det kunne ikke Jysk. De ville heller ikke ta møbelet tilbake , eller gi pengene tilbake.

Jeg kastet skrivebordet og dro til Skeidar. Der snakket jeg med en selger om spon og limstoffer og han garanterte at de bare hadde lovlige varer. Jeg fikk med et OK skrivebord derfra, og hadde hele monteringsprosedyren alene denne gangen. Men min mann snuste  og luktet på platene igjen.

«Det er vel ikke galt nå også?» Jeg begynte å bli ilter.

«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»

Men selgeren sa at de bare solgte lovlige varer», knurret jeg mellom sammenbitte tenner, «er jeg så idiotisk at jeg kommer hit med enda et formaldehyd monster? Er jeg så lettlurt, så inni hampen håpløst dust?»

«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»

Jeg lette på nettet på dette produktet også, men fant ikke noe om sponets beskaffenhet. Bare at det var det samme danske firmaet som forsynte både Jysk og Skeidar med møbler. Det ga meg ikke helt gode følelser, så jeg dro til Skeidar og ba dem hente  skrivebordet. Jeg sa at selgeren hadde gitt feil opplysninger til meg om produktet.

«Han sa at det ikke var formaldehyd i disse sponplatene»,sa jeg. » Nå vil jeg ha et datablad for sponkvaliteten, slik at det fremkommer hva slags lim som er benyttet!»

«Vi sender ut en mann», sa de, «så kan han vurdere det.»

«Vurdere? Hva skal han vurdere?» spurte jeg.

«Om det er noe i vegen med skrivebordet», sa skeidarselgeren.

«Han trenger ikke komme til meg for å vurdere det», sa jeg, «det står jo et der»: Jeg pekte på det samme bordet som jeg hadde kjøpt.

«Ja, men det skrivebordet vi har her er i orden», sa de, «det er jo ditt han skal se på.»

«Er det jeg kjøpte produsert på annen måte en dette? Er det ikke helt like møbler?» spurte jeg.

» Jo, men du sier jo at det er noe galt med ditt, at det lukter vondt. Vår prosedyre ved klager er at vi sender en mann for å vurdere det», sa skeidarselgeren, «så får han komme ut til deg og lukte på dette bordet.»

«Jeg ber om datablad på dette produktet, og dere vil sende  en mann for å lukte? Skal han og jeg krangle om hverandres luktesans vi da? Han kan stå her og lukte på deres skrivebord og alle sponmøblene dere har i butikken! Jeg vil ikke ha en lukteekspert hjem til meg, jeg vil ha et datablad som informerer meg om varen,» sa jeg.

«Det tar tid å ordne, han som kan dette er ikke på jobb. Men vi kan ettersende det. Hva er adressen?» spurte selgeren.

«Ring meg», sa jeg.

Dette er noen år siden. De ringte aldri. Imellomtiden fant jeg et lite skrivebord i heltre, på en brukthandel. Jeg orket ikke gjøre noe mer med datablad og klaging.  Både fordi det er slitsomt, og  fordi jeg følte meg dum. Hva ventet jeg egentlig av billige bruk-og kastmøbler? Jeg vet ikke, men jeg venter vel at de skal være trygge, ihvertfall.

Vi var en tur på Ikea i våres, og der så jeg møbler med samme grove sponkvaliteten som de jeg hadde blitt kjent med tidligere hos Jysk og Skeidar. Jeg spurte ekspeditøren om de kunne skaffe meg datablad med informasjon om hvilket limstoff som var brukt i sponplatene i de møblene. Og han svarte at det kunne de ikke.

Det er sikkert flere aktører enn disse tre jeg har nevnt, som selger billige sponprodukter.  Formaldehyd kan du slå opp på Wikipedia, men les den tyske eller danske teksten. På norsk står det litt  lite. Ellers ser jeg at det er mange helserelaterte artikler på nettet om dette stoffet.

Jeg forstår at de ikke vil gi produktopplysninger som viser at de bruker noe som er ulovlig i Europa, men hvordan de klarer å omgå  EUs strenge forbud mot formaldehyd, vet jeg ikke.

juli 13, 2009 Posted by | Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing | 10 kommentarer

Velsign vår mat, o Gud, om det fortsatt er mulig.

Kraftfor.

For mange år siden hørte jeg et innslag i radioprogrammet  «landbrukshalvtimen»,  som jeg ikke kan glemme.

En bonde protesterte mot at det var nødvendig med kraftfor til dyrene. Han fortalte hvordan han benyttet grønnsaker sammen med  egen grøntforproduksjon og laget fullverdig dyrefor til kuer og sauer. Han sa at det hadde vært  nok for dyrene i alle generasjoner før ham, og at dyrene hadde levet godt før kraftforproduksjonen startet.

Men da svarte «ekspertene» i landbrukshalvtimen  ham at  han desverre tok  feil!

«Før var det tilstrekkelig med grønnsaker og grøntfor, men slik er det ikke lenger.» sa de.  «Våre dagers grønnsaker har ikke lenger tilstrekkelig næringsopptak selv, til å bli fullverdige grønnsaker for dyrene.  Dyra dine vil, over tid, få mangelsykdommer som følge av den forringede grønnsakskvaliteten .»

Det er dette jeg husker fra innslaget.

Jeg ble temmelig betenkt.  Hva med grønnsakene vi menneskene spiser?

Kunstgjødsel

Jeg fikk forklart at kunstgjødsel gir plantene et så raskt og enkelt næringsopptak at viktige stoffer ikke rekker å bli med. Dengangen , for 25 år siden,var det ikke noe fag på Ås hvor man kunne lære å dyrke grønnsaker uten kunstgjødsel. Det er det nå, men fremdeles dyrker de fleste grønnsakene med kunstgjødsel, fordi dette  er langt enklere , og bedre tilrettelagt produksjonsmessig.   De økologiske og biodynamisk dyrkede grønnsakene, som inneholdt flest av de sunne stoffene som grønnsakene skulle ha, fikk  «vind i seglene», men ble aldri det» normale».   Man hadde  også foredlet plantene til  kunstgjødseldyrkning, med redskaper tilpasset dette, og opplevet omlegging til andre dyrkningsformer som dyrt, usikkert og ulønnsomt.

Vår grønnsakmat  vil altså også gi oss mennesker  mangelsykdommer på sikt. Vår form for  «kraftfor» er piller og miksturer med «alle» viktige vitaminer, mineraler og sporstoffer. Her vrimler ekspertrådene i fra alle hold, både leg og lærd, og alle har en «aksje» i våre mangelsykdommer, men få peker på de politiske tiltakene som kunne både hjulpet oss og opplyst oss.

F eks.: Å ta prøver av matvarene.

Et skip ble nektet å losse sine druer i Finland. Der tok de prøver av druene, og fant at de hadde  høyere innhold av sprøytestoffer enn Finlands regler tillot. Skipet seilte videre til Norge og losset druene her og solgte hele lasten. I Norge ble det ikke tatt prøver av varene.

Vi vet med andre ord ikke hvor mye sprøytestoffer varene i butikken har, forde vi ikke tar prøver av dem, men vi vet at det dermed er lettere å selge til oss det andre land ikke vil kjøpe.  Dette har med vårt lands politikk å gjøre, og vi burde spørre våre politikere: «Hvorfor tar andre land  slike prøver og ikke vi?» Og se nøye på svaret.

Andre land tar prøver av vår laks, noe «vi» ikke liker at de gjør. Hadde vi hatt sunn laks, ville vi insistert på at det ble tatt prøver.  I EU er det mange regler som forplikter oss på mange typer kontroller. Norge er underlagt alle disse reglene, men har ikke offentlige kontroller som viser om vi overholder disse reglene. Vi kunne ønske oss en langt bredere informasjon om både regler og kravene til kontroller.

Vi har hurtigdrevne, næringsfattige og kanskje genmanipulerte,  oversprøytede grønnsaker og frukter i butikkene. Men vakre ser de ut, og godt smaker det! Heldigvis! Vi må bare ta noe «kraftfor»  i tillegg,  og håpe på at vi har gode nok gener inntil vi har «utviklet» et næringsopptak tilpasset vårt mattilbud!

Hva så med kornet og  «vårt daglige brød»?

Kornet lider samme skjebne som grønnsakene, med dyrkningsjord mer og mer mettet av  sprøytemidler, veksthormoner og  kvikksølv, og kunstgjødsel, som  gir matjorden store mengder kadmium. Her kommer hveten best ut, fordi den ikke opptar tungmetaller i samme grad som andre vekster.  Jeg skulle gjerne vite hvem som utøver kontroll med vårt matkorn og hva de har av retningslinjer for sin kontrollvirksomhet.

Tester er etterhvert blitt svært enkelt å foreta. Det er analyseapparater med  våre dager teknologi som gjør at både staten,  alle kontrollmyndigheter, ja, enhver butikk vil ha råd til å sjekke  varene. Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Tungmetaller, hormoner og giftstoffer burde stå som ingredienser på varen, slik at enhver kunne velge vare etter hvor mye kadmium , kvikksølv eller veksthormoner det er i den, så kunne det prises deretter. Gjerne også hva maten mangler av opprinnelige stoffer og sporstoffer, så man kan planlegge et fullverdig måltid.

Det var lenge et sterkt press på industrien om å oppgi på emballasjen hvor mye salt varen inneholdt. Dette kravet kom fordi det var vanskelig for dem som av helsemessige årsaker måtte ha  saltfattig diett, å planlegge sunne måltider. Industrien ville ikke oppgi hvor mye salt man har i brødet, eller suppen, og så stor er deres makt at de slapp å oppgi mengden, selv om Verdens Helseorganisasjon ba dem oppgi dette.

Ta en pose norsk mel og bruk mikroskopet (10-50 x forstørrelse) på melet.  Snart vil du finne ganske mange  små metallspon fra stålvalsene som maler kornet.  Jeg har aldri sett oppgitt noe tall for hvor mye stål som er tillatt pr. kg mel.  Hva har skjedd med «Bjølsen valsemølle»?  Det er varmgang i stålet som reduserer ensymene i melet, og det er tenner i stålvalsene som gir små nikkel/stålkorn i melet. Dette kan ha stor betydning for, eller være direkte årsak til, de mange forekomster av nikkelalergi. Jeg så metallkorn i finmalt hvetemel  med så stor størrelse at jeg så det «med det blotte øye», de glimtet i pastadeigen vår.  Hva er kravene til møllene i EU?

Industrien fjerner nesten alle vitaminer og viktige stoffer fra melet, og selger oss brød laget av stort sett hvitt, næringsfattig mel. I tillegg tilsetter de fleste brødbakerne helseskadelige fettstoffer både til brødene og til «lag deg brød selv» melet, sammen med en rekke andre tilsetninger. Her vet ikke forbrukeren hva han får, men han ser at når det brukes gode oljer som soja , raps eller oliven, da står det spesielt.

Instinkt

Forfatteren Henry Miller skrev om det amerikanske hurtigbrødet at det tok tre minutter å lage, og  at alle «normale» gjæringsprosesser var «feiket»,  og ferskstekeduften ble sprayet på til slutt. «Fuglene slutter å synge når de får smuler av dette brødet» skrev han. Våre bakere har samme type  industrimaskiner og teknologi, og alle vil tjene mest mulig, derfor lurer jeg på hvor lang tid vår brødindustri bruker pr brød?

Vår hund elsket nybakte boller når vi bakte dem selv, han satt og gav labb ved ovnsdøren, men «butikkbollene» gravde han ned i haven i håp om at de skulle bli fordøyelige tilslutt. Vi burde kanskje gjøre det samme? Rikinger, faraoer og andre maktpersoner  som var redde for å bli forgiftet, hadde smakere, ofte dyr, som testet om maten var giftig. Døde dyret spiste man ikke maten, men forhørte kokken. Når vår hund gravde ned kjøpebollene, burde vi ventet med å spise dem,  og forhørt bakeren.

Poteten er en nøysom plante som gir rikelig til den som dyrker den, men den har sine store ødeleggere i handelsnæringen. Desverre legger alle matvarebutikker potetene fram i lyset, det kalles «lysgroing», men er ment som en  salgsfremmende handling. Ved lysgroing produserer poteten en gift, solanin, som gjør at ikke engang grisen vil ha den. Solanin er potetens beskyttelse mot å ble spist, dyrene merker den og skyr den, men vi har ikke så gode instinkter selvom denne giften også er skadelig for oss. Er man nøye med å kjøpe poteter som ligger i lukkede, sorte potetposer, da er dette næringsmiddelet fantastisk. Sammensetningen av næringsstoffene i poteten er nesten helt lik sammensetningen i morsmelk!

Rafinere er ikke «rafinert».

Oppsummert om  ferdigmat: Vi kjenner  ikke kvaliteten på råvarene.   Vi vet at fettet er det billigste markedet har, sålenge de ikke bruker sunt fett som reklame for produktet. Vi vet også at det ikke er regler for  mengden salt og sukker. Har man sukkerintoleranse blir det nesten ikke noen ferdigmatvarer man kan bruke. Så og si alle produktene inneholder sukker.

Sukker har fra naturens side, som melasse,  alle de stoffene i seg som trengs for at kroppen skal kunne omsette det. F eks trenger kroppen tilførsel av  kalk for å kunne fordøye sukkeret, dette er naturlig tilstede i melassen, men industrien har fjernet disse stoffene slik at bare det hvite søtstoffet er tilbake.  Kroppen må derfor ta kalken den bruker, for å fordøye sukkeret, fra egen kropp, tenner og sjelett .

Våre besteforeldre spiste gjennomsnittelig 5 kg sukker i året. Våre barn spiser, iflg. statestikken, 125 kg sukker i året, og sliter med mange sukkerrelaterte sykdommer.

Prinsippet: » tjene mest mulig» , er en nøkkel til å forstå denne galskapen.

Man tjener mer ved å fjerne kalken fra sukkeret og selge sukker for seg og kalktabletter for seg. Overskuddet settes i pilleindustrien som lager medikamenter til sukkersykepasienter.

Jeg skulle ønske at pengeargumentene ikke hadde så stor makt! At vi kunne ta tilbake makten vi reelt sett har som forbrukere og sette krav til kvalitet og  produktinformasjon.

Da jeg hørte «Landbrukshalvtimen» den gangen for 25 år siden våknet bekymringen over at «barnelærdommen» vår ikke lenger passet på den virkeligheten vi hadde laget oss, og det har uroet meg siden.

Jeg føler meg svært lik den eleven ved en britisk misjonsskole  som skrev til den britiske dronningen: » Vi lærte på misjonsskolen at » sheep eat gras», men på landbrukkskolen lærer man at de spiser kraftfor.»

Kraftfor er fremstilt av dyrekadavre. Blant annet ku og sauekadavre, som er sendt til avlivning fordi de av ulike grunner ikke egnet seg som salgsvare, men som man via kraftforindustrien kan utnytte likevel. (Også slipper man det kostbare avfallsproblemet.)  Her blir alle våre husdyr  tvunget til «kannibalisme» uten at de vet det, eller har valgt det. Det er i hjernens og ryggmargens  nerveceller man finner de spiralformede proteintrådene, prioner, som gir skrapesjuke eller kugalskap. «Sheeps eat dead sheeps», høres som en kinogrøsser, men tilhører vårt daglige husdyrhold.

Velsign vår mat o Gud.

Jeg liker å kjøpe gode råvarer, og å lage maten fra bunnen av. Tidligere dyrket jeg grønnsakene selv. Det var godt og morsomt, men det krever et lite overskudd som jeg mangler nå.

Jeg har ikke angst for at maten vår er farlig, i den forstand at den gir brå død, men jeg har ikke tillit til vår matproduksjonen. Den er underlagt profitthensyn, og vi har ikke etablert et tilfredsstillende kontrollapparat.  Vi har ikke vist evne og vilje til å bruke den makten vi vitterlig har som forbrukere, og derfor er vi alle medansvarlige for våre og andres sult og  mangelsykdommer.

Ja, selv om vi lever i skammelig overflod i forhold til våre sultende medmennesker, så er denne overfloden utarmet, forurenset og mangelfull. Vi utnyttes av industrien så lenge vi er kjøpekraftige, og  industrien har høye inntekter av våre industriskapte mangler, slik at vi blir gode kunder av industriens kosttilskudd.  Sålenge vi har penger og kan kjøpe dette.

Så får jeg kjøpe kosttilskudd.

Her kunne det vært på sin plass med noe kvalifisert folkeopplysning! Vi mennesker trenger en riktig mengde av ca 90 ulike stoffer. Jeg vet ikke om noe kosttilskudd som er oppe i mer enn 12 -19 ulike stoffer. Og tar vår kropp  opp disse ? Eller er det naturfremmede stoffer? Kanskje det  virker som kraftfor for kua? Det er et mylder av selgere. Man lytter til dem og blir ikke klokere, bare betenkt: Hvorfor selger alle de samme 19 stoffene? Hva med alle de andre 70-80 stoffene?

I min tvil kommer jeg til at bønnen, bordbønnen virkelig trengs, og samtidig kommer skammen over å tilhøre overflodssamfunnet mens så mange andre sulter. Så bønnen blir bare et sterkt ønske om rettferdighet i matvarefordelingene verden over, og et beskjemmet takk  for at jeg tross alt kan kjøpe mat, og om det er mulig, tross alle former for mislighold av vårt matkammer, at den fortsatt er velsignet.

juli 10, 2009 Posted by | Blogroll, natur og dyreliv, Røkestopp/helse, Synsing | 2 kommentarer

identifikasjon

Jeg har tidligere nevnt «Jeg opplevelsen» som en transendent helhetsopplevelse ( Se innlegget: «jeg»er, under «visjon og viten»).  Denne viktige hendelsen kommer gjerne litt sent  i andre leveår,  og foreldrene opplever som regel bare at : » Oi, nå kommer trassalderen for fullt!

Jeg forsøker å gjennomtenke hva jeg egentlig tenker om : mennesket, hva er det?

Hvilke inntrykk ligger i de første viktige årene?   Det er klart at mor og far og deres kjærlighetsevne,  forstand og gener er  viktig for mennesket,  og hvem «jeget»  er.   Vår streben etter å  gjøre det samme som  foreldrene , være som  dem, verdsettes av  dem og kommunisere med dem,  er viktig i menneskets utvikling og selvforståelse. Vår hjerne mottar grunnleggende informasjon om omgivelsene og oss selv, og denne strukturen er dypere og langt mer avgjørende enn den tilfeldige kultur vi fødes inn i:

Fødselen, det å komme til verden, er en  smertefull opplevelse, og man kom hit gjennom «en annen» (mor).

Ammimgen, det å ligge varmt og trygt hos «en annen» og få dekket alle behov.

Å være elsket,   det å vite at du er ønsket og verdsatt av «en annen», å være  sentrum for «en annens» oppmerksomhet.

Å kommunisere , å kunne ordne inntrykk og sette ord på dem, ord man har lært av «en annen»,  og så dele dem med «en annen».

Å gjøre noe,  å oppleve gleden og nytten ved aktivitet og arbeid sammen med «en annen».

Dette er noen eksempler på strukturer som lagres dypt i oss.  Vi identifiserer oss med «en annen»,  og blant våre første identifikasjonsleker er «mor og far og barn» leken.

Så blir jeg selv mor.

Og  jeg  ser inn i de sterke, granskende,  rolige øynene som ser for første gang.

Lykkelig  og glad forteller jeg deg hvem du er og hva du ser.  Så tar jeg deg med ut i verden og sier deg  navnet  på alt vi ser.

Du og jeg  i verden.

Du er oppmerksom og følger med på alt.

Du er et under av informasjonslagring, bearbeidelse og kommunikasjon.

Det er et under at du finnes! Du er vidunderlig!

Jeg vil aldri lyve for deg, og aldri snakke «bebyspråk»  til deg!

Mødre verden over, uansett kultur, gjør dette etter en  grunnleggende struktur.  De bare vet det er slik.

Så er vi opptatt av, i jobben og i det private,  å gjøre dette så riktig vi kan.

Vi snakker om at voksne må være tydelige og gode rollemodeller for barna, og  jeg er enig i at det er viktig, men det er ikke nok. For er man «rollemodell» bare for å være det, kan det lett virke uærlig. Barn ser oss og våre verdier og «leser » oss som en åpen bok.

Jeg husker små glimt fra min egen smårollingstilværelse.

Et av dem er hvor jeg forretter begravelsen av en fugl. Jeg er ikke presten, selv om jeg utfører prestens plikter,  selvsagt er jeg ikke presten!     Hvorfor skulle jeg identifisere meg med en prest?

Jeg er gud.  Den øverste av alle. Med guds befalende røst messer jeg hva presten skal gjøre for den døde.

Jeg husker jeg hørte latter, og en gammel tante sier til mor og far: «Helledussen så søt! Men tenk å leke prest! Er det dere som gir henne så bisarre ideer.?»

Jeg holdt pusten og lyttet. Pappa svarte, med en latter:» Nei, det er alderen, vet du. Alt er  selvfølgelig for dem, og små barn  tror alt og går helhjertet inn i det.»

Forrederi! Jeg var forrådt!  Jeg kjente smerten ved å være latterlig i deres øyne,  og smerten ved å bli lurt av dem!  Og jeg så sviket deres. For jeg visste at de holdt gud for større enn alt, selvom de aldri hadde sagt det. De viste det i aftenbønnen,  bordbønnen og i den tause respekten. Og nå kjente jeg smerten ved løgnen deres. Jeg kjente på smerten og gråt.  Desuten lekte jeg ikke prest! Duster!

Jeg er i ettertankens modus.

Jeg slår opp ordet» identitet»  for å se hvordan det utlegges etymologisk.  Det er latin for «å gjenta en enhet» , «å være det samme», «å være en». (Grunnordet var » idem» iflg Webster.)

Andre Bjerke sier at språket er visere enn oss, og jeg tror ihvertfall at ordet er presist og innholdsmettet, og at det viderefører tidligere tiders tankegods.  Altså, når jeg identifiserer meg, vil jeg søke å bli det samme som den jeg identifiserer meg med, jeg vil bli en  gjentagelse av  en enhet.

Samme asosiasjon ligger i det latinske ordet human – homo som betyr  «det samme», og humus som er  » jordsmonnet».

I min nysgjerrighet slo jeg også opp ordet individ, og fant at det burde jeg sett fort selv: in divid, u delelig/ ikke deles. Ordet er  et sterkt uttrykk for en helhet.

Ordet karakter betyr å risse inn, prege og er fra  astrologien  om hvordan  horoskopet i  fødselsøyeblikket preger den nyfødte.

Person betyr : per– gjennom, og sonare –lyd. «Persona» var skuespillerens maske. Så man «lyder gjennom masken».

Vakrest fant jeg om det engelske ordet people:  poppelen, treet altså,vår osp.  Det heter om ospen at den er verdens reddeste tre,  fordi deres hjerteformede blader skjelver for det minste vindpust. Bladene er stive og i konstant ulikevekt og holdes oppe ved en lang , flat stilk, og dette gjør at bladene lett skjelver..    Så på engelsk går folk rundt som trær.

«Mannen» betyr  det mentale, og «kvinnen» betyr produksjon og gener. Vel. Den siste irriterer meg! Den irriterte meg såpass at jeg søkte for» mann og kvinne» på flere språk. Og da måtte jeg le av  den hebraiske.  På hebraisk heter mann– ish , og kvinne– ishshah.  Våre kraftuttrykk » isj» og «isja meg» har kanskje røttene her! Ihvertfall liker jeg å tenke det slik!

Jeg får stanse og oppsummere litt.  Ifølge det jeg har funnet av språkets tankeinnhold :

Jeget er  en  helhet, udelelig.

Når jeg identifiserer meg,  gjør jeg meg til «det samme som» den jeg identifiserer meg med.

Min karakter er risset inn, preget i mitt sinn, ved himmelens aura i fødselsøyeblikket.

Jeg uttrykker meg «gjennom masken».

Jeg produserer og gjenskaper.

Og jeg går omkring  som «verdens reddeste tre».

Språket beriker tankene. Jeg lar ordenes innhold tale til meg.  Hva som er «riktig» eller «galt» er ikke på dagsorden for meg ennå.  Jeg vil bare  synliggjøre  innhold i de ordene vi har arvet, og som vi bruker til  å uttrykke oss med.

I tillegg er denne dominerende strukturen  dypt i meg:  At jeg er, og hva jeg er,  har blitt til på grunn av «en annen», altså årsaken til meg er «en annen».

Jeg tror at flere enn meg  identifiserer  seg med gud.  Kanhende med helt andre erfaringer enn mine.  Jeg gjør det ennå. Og i denne prosessen  er jeg ikke voksen, men bare som et lite barn i den eviges armer.

juli 2, 2009 Posted by | Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 4 kommentarer