per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

identifikasjon

Jeg har tidligere nevnt «Jeg opplevelsen» som en transendent helhetsopplevelse ( Se innlegget: «jeg»er, under «visjon og viten»).  Denne viktige hendelsen kommer gjerne litt sent  i andre leveår,  og foreldrene opplever som regel bare at : » Oi, nå kommer trassalderen for fullt!

Jeg forsøker å gjennomtenke hva jeg egentlig tenker om : mennesket, hva er det?

Hvilke inntrykk ligger i de første viktige årene?   Det er klart at mor og far og deres kjærlighetsevne,  forstand og gener er  viktig for mennesket,  og hvem «jeget»  er.   Vår streben etter å  gjøre det samme som  foreldrene , være som  dem, verdsettes av  dem og kommunisere med dem,  er viktig i menneskets utvikling og selvforståelse. Vår hjerne mottar grunnleggende informasjon om omgivelsene og oss selv, og denne strukturen er dypere og langt mer avgjørende enn den tilfeldige kultur vi fødes inn i:

Fødselen, det å komme til verden, er en  smertefull opplevelse, og man kom hit gjennom «en annen» (mor).

Ammimgen, det å ligge varmt og trygt hos «en annen» og få dekket alle behov.

Å være elsket,   det å vite at du er ønsket og verdsatt av «en annen», å være  sentrum for «en annens» oppmerksomhet.

Å kommunisere , å kunne ordne inntrykk og sette ord på dem, ord man har lært av «en annen»,  og så dele dem med «en annen».

Å gjøre noe,  å oppleve gleden og nytten ved aktivitet og arbeid sammen med «en annen».

Dette er noen eksempler på strukturer som lagres dypt i oss.  Vi identifiserer oss med «en annen»,  og blant våre første identifikasjonsleker er «mor og far og barn» leken.

Så blir jeg selv mor.

Og  jeg  ser inn i de sterke, granskende,  rolige øynene som ser for første gang.

Lykkelig  og glad forteller jeg deg hvem du er og hva du ser.  Så tar jeg deg med ut i verden og sier deg  navnet  på alt vi ser.

Du og jeg  i verden.

Du er oppmerksom og følger med på alt.

Du er et under av informasjonslagring, bearbeidelse og kommunikasjon.

Det er et under at du finnes! Du er vidunderlig!

Jeg vil aldri lyve for deg, og aldri snakke «bebyspråk»  til deg!

Mødre verden over, uansett kultur, gjør dette etter en  grunnleggende struktur.  De bare vet det er slik.

Så er vi opptatt av, i jobben og i det private,  å gjøre dette så riktig vi kan.

Vi snakker om at voksne må være tydelige og gode rollemodeller for barna, og  jeg er enig i at det er viktig, men det er ikke nok. For er man «rollemodell» bare for å være det, kan det lett virke uærlig. Barn ser oss og våre verdier og «leser » oss som en åpen bok.

Jeg husker små glimt fra min egen smårollingstilværelse.

Et av dem er hvor jeg forretter begravelsen av en fugl. Jeg er ikke presten, selv om jeg utfører prestens plikter,  selvsagt er jeg ikke presten!     Hvorfor skulle jeg identifisere meg med en prest?

Jeg er gud.  Den øverste av alle. Med guds befalende røst messer jeg hva presten skal gjøre for den døde.

Jeg husker jeg hørte latter, og en gammel tante sier til mor og far: «Helledussen så søt! Men tenk å leke prest! Er det dere som gir henne så bisarre ideer.?»

Jeg holdt pusten og lyttet. Pappa svarte, med en latter:» Nei, det er alderen, vet du. Alt er  selvfølgelig for dem, og små barn  tror alt og går helhjertet inn i det.»

Forrederi! Jeg var forrådt!  Jeg kjente smerten ved å være latterlig i deres øyne,  og smerten ved å bli lurt av dem!  Og jeg så sviket deres. For jeg visste at de holdt gud for større enn alt, selvom de aldri hadde sagt det. De viste det i aftenbønnen,  bordbønnen og i den tause respekten. Og nå kjente jeg smerten ved løgnen deres. Jeg kjente på smerten og gråt.  Desuten lekte jeg ikke prest! Duster!

Jeg er i ettertankens modus.

Jeg slår opp ordet» identitet»  for å se hvordan det utlegges etymologisk.  Det er latin for «å gjenta en enhet» , «å være det samme», «å være en». (Grunnordet var » idem» iflg Webster.)

Andre Bjerke sier at språket er visere enn oss, og jeg tror ihvertfall at ordet er presist og innholdsmettet, og at det viderefører tidligere tiders tankegods.  Altså, når jeg identifiserer meg, vil jeg søke å bli det samme som den jeg identifiserer meg med, jeg vil bli en  gjentagelse av  en enhet.

Samme asosiasjon ligger i det latinske ordet human – homo som betyr  «det samme», og humus som er  » jordsmonnet».

I min nysgjerrighet slo jeg også opp ordet individ, og fant at det burde jeg sett fort selv: in divid, u delelig/ ikke deles. Ordet er  et sterkt uttrykk for en helhet.

Ordet karakter betyr å risse inn, prege og er fra  astrologien  om hvordan  horoskopet i  fødselsøyeblikket preger den nyfødte.

Person betyr : per– gjennom, og sonare –lyd. «Persona» var skuespillerens maske. Så man «lyder gjennom masken».

Vakrest fant jeg om det engelske ordet people:  poppelen, treet altså,vår osp.  Det heter om ospen at den er verdens reddeste tre,  fordi deres hjerteformede blader skjelver for det minste vindpust. Bladene er stive og i konstant ulikevekt og holdes oppe ved en lang , flat stilk, og dette gjør at bladene lett skjelver..    Så på engelsk går folk rundt som trær.

«Mannen» betyr  det mentale, og «kvinnen» betyr produksjon og gener. Vel. Den siste irriterer meg! Den irriterte meg såpass at jeg søkte for» mann og kvinne» på flere språk. Og da måtte jeg le av  den hebraiske.  På hebraisk heter mann– ish , og kvinne– ishshah.  Våre kraftuttrykk » isj» og «isja meg» har kanskje røttene her! Ihvertfall liker jeg å tenke det slik!

Jeg får stanse og oppsummere litt.  Ifølge det jeg har funnet av språkets tankeinnhold :

Jeget er  en  helhet, udelelig.

Når jeg identifiserer meg,  gjør jeg meg til «det samme som» den jeg identifiserer meg med.

Min karakter er risset inn, preget i mitt sinn, ved himmelens aura i fødselsøyeblikket.

Jeg uttrykker meg «gjennom masken».

Jeg produserer og gjenskaper.

Og jeg går omkring  som «verdens reddeste tre».

Språket beriker tankene. Jeg lar ordenes innhold tale til meg.  Hva som er «riktig» eller «galt» er ikke på dagsorden for meg ennå.  Jeg vil bare  synliggjøre  innhold i de ordene vi har arvet, og som vi bruker til  å uttrykke oss med.

I tillegg er denne dominerende strukturen  dypt i meg:  At jeg er, og hva jeg er,  har blitt til på grunn av «en annen», altså årsaken til meg er «en annen».

Jeg tror at flere enn meg  identifiserer  seg med gud.  Kanhende med helt andre erfaringer enn mine.  Jeg gjør det ennå. Og i denne prosessen  er jeg ikke voksen, men bare som et lite barn i den eviges armer.

juli 2, 2009 - Posted by | Etikk, tro og tanke, Visjon og viten

4 kommentarer »

  1. Tusen takk for et kjempefint innlegg!

    Det er både gøy og berikende hvordan ordenes betydning og avstamning kan tilføre oss nye tanker og ideer om verden og oss selv.

    Det var oppklarende å lese at et individ ikke er annet enn en videreføring, egentlig kopi, av noe annet: Og vi fører slekten videre i ubrutte kjeder, fra nettopp «den ene» til «den andre». Personen er altså kombinasjonen av alt en ER. Slik ser jeg at ordene individ og individualitet på en måte har gjennomgått et meningsskifte.

    Språket må være i endring, men det er ligger stor styrke i å kjenne ordenes opprinnelige form og mening. Vil med det samme anbefale Kunnskapsforlagets «Bevingede Ord» som er en samling ord og uttrykk, men informasjon om deres avstamning.

    Igjen, tusen takk. Godt skrevet, og et perfekt tema for meg akkurat i dag!

    Kommentar av synsing | juli 5, 2009 | Svar

  2. Takk for kommentar!
    «Bevingede Ord» er notert! Slikt er morsomt og lærerikt!

    Kommentar av predikeren | juli 6, 2009 | Svar

  3. Jeg lekte prest ofte som liten, men G-d tror jeg aldri jeg lekte. Jeg brukte likevel mye tid på å tenke meg hvordan G-d kanskje hadde det. Jeg husker jeg syntes fryktelig synd på Han, hver gang jeg traff på noen som sa de ikke trodde.

    Kommentar av Heidi | august 28, 2009 | Svar

  4. Du hadde nok mere empati enn jeg hadde!
    Men den sviende skuffelsen over pappas utsagn, ble ettersom jeg vokste, til en forståelse av hans sorg over ikke å være «hel», skjønt han endret seg , med årene kom han selv i et levende gudsforhold.
    Men følelsen av å være hel, slik du sier i ditt innlegg, er vesentlig og grunnleggende for vår senere søken.
    Kanskje var det ikke uten grunn at de gamle hisningene lød:»Ver’tu heil» og «heil og sæl», selv om vi nå ikke kan si dette uten å tenke på nasismen. Synd egentlig! For det er en fin hilsen.

    Kommentar av Predikeren | august 28, 2009 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: