per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Velsign vår mat, o Gud, om det fortsatt er mulig.

Kraftfor.

For mange år siden hørte jeg et innslag i radioprogrammet  «landbrukshalvtimen»,  som jeg ikke kan glemme.

En bonde protesterte mot at det var nødvendig med kraftfor til dyrene. Han fortalte hvordan han benyttet grønnsaker sammen med  egen grøntforproduksjon og laget fullverdig dyrefor til kuer og sauer. Han sa at det hadde vært  nok for dyrene i alle generasjoner før ham, og at dyrene hadde levet godt før kraftforproduksjonen startet.

Men da svarte «ekspertene» i landbrukshalvtimen  ham at  han desverre tok  feil!

«Før var det tilstrekkelig med grønnsaker og grøntfor, men slik er det ikke lenger.» sa de.  «Våre dagers grønnsaker har ikke lenger tilstrekkelig næringsopptak selv, til å bli fullverdige grønnsaker for dyrene.  Dyra dine vil, over tid, få mangelsykdommer som følge av den forringede grønnsakskvaliteten .»

Det er dette jeg husker fra innslaget.

Jeg ble temmelig betenkt.  Hva med grønnsakene vi menneskene spiser?

Kunstgjødsel

Jeg fikk forklart at kunstgjødsel gir plantene et så raskt og enkelt næringsopptak at viktige stoffer ikke rekker å bli med. Dengangen , for 25 år siden,var det ikke noe fag på Ås hvor man kunne lære å dyrke grønnsaker uten kunstgjødsel. Det er det nå, men fremdeles dyrker de fleste grønnsakene med kunstgjødsel, fordi dette  er langt enklere , og bedre tilrettelagt produksjonsmessig.   De økologiske og biodynamisk dyrkede grønnsakene, som inneholdt flest av de sunne stoffene som grønnsakene skulle ha, fikk  «vind i seglene», men ble aldri det» normale».   Man hadde  også foredlet plantene til  kunstgjødseldyrkning, med redskaper tilpasset dette, og opplevet omlegging til andre dyrkningsformer som dyrt, usikkert og ulønnsomt.

Vår grønnsakmat  vil altså også gi oss mennesker  mangelsykdommer på sikt. Vår form for  «kraftfor» er piller og miksturer med «alle» viktige vitaminer, mineraler og sporstoffer. Her vrimler ekspertrådene i fra alle hold, både leg og lærd, og alle har en «aksje» i våre mangelsykdommer, men få peker på de politiske tiltakene som kunne både hjulpet oss og opplyst oss.

F eks.: Å ta prøver av matvarene.

Et skip ble nektet å losse sine druer i Finland. Der tok de prøver av druene, og fant at de hadde  høyere innhold av sprøytestoffer enn Finlands regler tillot. Skipet seilte videre til Norge og losset druene her og solgte hele lasten. I Norge ble det ikke tatt prøver av varene.

Vi vet med andre ord ikke hvor mye sprøytestoffer varene i butikken har, forde vi ikke tar prøver av dem, men vi vet at det dermed er lettere å selge til oss det andre land ikke vil kjøpe.  Dette har med vårt lands politikk å gjøre, og vi burde spørre våre politikere: «Hvorfor tar andre land  slike prøver og ikke vi?» Og se nøye på svaret.

Andre land tar prøver av vår laks, noe «vi» ikke liker at de gjør. Hadde vi hatt sunn laks, ville vi insistert på at det ble tatt prøver.  I EU er det mange regler som forplikter oss på mange typer kontroller. Norge er underlagt alle disse reglene, men har ikke offentlige kontroller som viser om vi overholder disse reglene. Vi kunne ønske oss en langt bredere informasjon om både regler og kravene til kontroller.

Vi har hurtigdrevne, næringsfattige og kanskje genmanipulerte,  oversprøytede grønnsaker og frukter i butikkene. Men vakre ser de ut, og godt smaker det! Heldigvis! Vi må bare ta noe «kraftfor»  i tillegg,  og håpe på at vi har gode nok gener inntil vi har «utviklet» et næringsopptak tilpasset vårt mattilbud!

Hva så med kornet og  «vårt daglige brød»?

Kornet lider samme skjebne som grønnsakene, med dyrkningsjord mer og mer mettet av  sprøytemidler, veksthormoner og  kvikksølv, og kunstgjødsel, som  gir matjorden store mengder kadmium. Her kommer hveten best ut, fordi den ikke opptar tungmetaller i samme grad som andre vekster.  Jeg skulle gjerne vite hvem som utøver kontroll med vårt matkorn og hva de har av retningslinjer for sin kontrollvirksomhet.

Tester er etterhvert blitt svært enkelt å foreta. Det er analyseapparater med  våre dager teknologi som gjør at både staten,  alle kontrollmyndigheter, ja, enhver butikk vil ha råd til å sjekke  varene. Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Tungmetaller, hormoner og giftstoffer burde stå som ingredienser på varen, slik at enhver kunne velge vare etter hvor mye kadmium , kvikksølv eller veksthormoner det er i den, så kunne det prises deretter. Gjerne også hva maten mangler av opprinnelige stoffer og sporstoffer, så man kan planlegge et fullverdig måltid.

Det var lenge et sterkt press på industrien om å oppgi på emballasjen hvor mye salt varen inneholdt. Dette kravet kom fordi det var vanskelig for dem som av helsemessige årsaker måtte ha  saltfattig diett, å planlegge sunne måltider. Industrien ville ikke oppgi hvor mye salt man har i brødet, eller suppen, og så stor er deres makt at de slapp å oppgi mengden, selv om Verdens Helseorganisasjon ba dem oppgi dette.

Ta en pose norsk mel og bruk mikroskopet (10-50 x forstørrelse) på melet.  Snart vil du finne ganske mange  små metallspon fra stålvalsene som maler kornet.  Jeg har aldri sett oppgitt noe tall for hvor mye stål som er tillatt pr. kg mel.  Hva har skjedd med «Bjølsen valsemølle»?  Det er varmgang i stålet som reduserer ensymene i melet, og det er tenner i stålvalsene som gir små nikkel/stålkorn i melet. Dette kan ha stor betydning for, eller være direkte årsak til, de mange forekomster av nikkelalergi. Jeg så metallkorn i finmalt hvetemel  med så stor størrelse at jeg så det «med det blotte øye», de glimtet i pastadeigen vår.  Hva er kravene til møllene i EU?

Industrien fjerner nesten alle vitaminer og viktige stoffer fra melet, og selger oss brød laget av stort sett hvitt, næringsfattig mel. I tillegg tilsetter de fleste brødbakerne helseskadelige fettstoffer både til brødene og til «lag deg brød selv» melet, sammen med en rekke andre tilsetninger. Her vet ikke forbrukeren hva han får, men han ser at når det brukes gode oljer som soja , raps eller oliven, da står det spesielt.

Instinkt

Forfatteren Henry Miller skrev om det amerikanske hurtigbrødet at det tok tre minutter å lage, og  at alle «normale» gjæringsprosesser var «feiket»,  og ferskstekeduften ble sprayet på til slutt. «Fuglene slutter å synge når de får smuler av dette brødet» skrev han. Våre bakere har samme type  industrimaskiner og teknologi, og alle vil tjene mest mulig, derfor lurer jeg på hvor lang tid vår brødindustri bruker pr brød?

Vår hund elsket nybakte boller når vi bakte dem selv, han satt og gav labb ved ovnsdøren, men «butikkbollene» gravde han ned i haven i håp om at de skulle bli fordøyelige tilslutt. Vi burde kanskje gjøre det samme? Rikinger, faraoer og andre maktpersoner  som var redde for å bli forgiftet, hadde smakere, ofte dyr, som testet om maten var giftig. Døde dyret spiste man ikke maten, men forhørte kokken. Når vår hund gravde ned kjøpebollene, burde vi ventet med å spise dem,  og forhørt bakeren.

Poteten er en nøysom plante som gir rikelig til den som dyrker den, men den har sine store ødeleggere i handelsnæringen. Desverre legger alle matvarebutikker potetene fram i lyset, det kalles «lysgroing», men er ment som en  salgsfremmende handling. Ved lysgroing produserer poteten en gift, solanin, som gjør at ikke engang grisen vil ha den. Solanin er potetens beskyttelse mot å ble spist, dyrene merker den og skyr den, men vi har ikke så gode instinkter selvom denne giften også er skadelig for oss. Er man nøye med å kjøpe poteter som ligger i lukkede, sorte potetposer, da er dette næringsmiddelet fantastisk. Sammensetningen av næringsstoffene i poteten er nesten helt lik sammensetningen i morsmelk!

Rafinere er ikke «rafinert».

Oppsummert om  ferdigmat: Vi kjenner  ikke kvaliteten på råvarene.   Vi vet at fettet er det billigste markedet har, sålenge de ikke bruker sunt fett som reklame for produktet. Vi vet også at det ikke er regler for  mengden salt og sukker. Har man sukkerintoleranse blir det nesten ikke noen ferdigmatvarer man kan bruke. Så og si alle produktene inneholder sukker.

Sukker har fra naturens side, som melasse,  alle de stoffene i seg som trengs for at kroppen skal kunne omsette det. F eks trenger kroppen tilførsel av  kalk for å kunne fordøye sukkeret, dette er naturlig tilstede i melassen, men industrien har fjernet disse stoffene slik at bare det hvite søtstoffet er tilbake.  Kroppen må derfor ta kalken den bruker, for å fordøye sukkeret, fra egen kropp, tenner og sjelett .

Våre besteforeldre spiste gjennomsnittelig 5 kg sukker i året. Våre barn spiser, iflg. statestikken, 125 kg sukker i året, og sliter med mange sukkerrelaterte sykdommer.

Prinsippet: » tjene mest mulig» , er en nøkkel til å forstå denne galskapen.

Man tjener mer ved å fjerne kalken fra sukkeret og selge sukker for seg og kalktabletter for seg. Overskuddet settes i pilleindustrien som lager medikamenter til sukkersykepasienter.

Jeg skulle ønske at pengeargumentene ikke hadde så stor makt! At vi kunne ta tilbake makten vi reelt sett har som forbrukere og sette krav til kvalitet og  produktinformasjon.

Da jeg hørte «Landbrukshalvtimen» den gangen for 25 år siden våknet bekymringen over at «barnelærdommen» vår ikke lenger passet på den virkeligheten vi hadde laget oss, og det har uroet meg siden.

Jeg føler meg svært lik den eleven ved en britisk misjonsskole  som skrev til den britiske dronningen: » Vi lærte på misjonsskolen at » sheep eat gras», men på landbrukkskolen lærer man at de spiser kraftfor.»

Kraftfor er fremstilt av dyrekadavre. Blant annet ku og sauekadavre, som er sendt til avlivning fordi de av ulike grunner ikke egnet seg som salgsvare, men som man via kraftforindustrien kan utnytte likevel. (Også slipper man det kostbare avfallsproblemet.)  Her blir alle våre husdyr  tvunget til «kannibalisme» uten at de vet det, eller har valgt det. Det er i hjernens og ryggmargens  nerveceller man finner de spiralformede proteintrådene, prioner, som gir skrapesjuke eller kugalskap. «Sheeps eat dead sheeps», høres som en kinogrøsser, men tilhører vårt daglige husdyrhold.

Velsign vår mat o Gud.

Jeg liker å kjøpe gode råvarer, og å lage maten fra bunnen av. Tidligere dyrket jeg grønnsakene selv. Det var godt og morsomt, men det krever et lite overskudd som jeg mangler nå.

Jeg har ikke angst for at maten vår er farlig, i den forstand at den gir brå død, men jeg har ikke tillit til vår matproduksjonen. Den er underlagt profitthensyn, og vi har ikke etablert et tilfredsstillende kontrollapparat.  Vi har ikke vist evne og vilje til å bruke den makten vi vitterlig har som forbrukere, og derfor er vi alle medansvarlige for våre og andres sult og  mangelsykdommer.

Ja, selv om vi lever i skammelig overflod i forhold til våre sultende medmennesker, så er denne overfloden utarmet, forurenset og mangelfull. Vi utnyttes av industrien så lenge vi er kjøpekraftige, og  industrien har høye inntekter av våre industriskapte mangler, slik at vi blir gode kunder av industriens kosttilskudd.  Sålenge vi har penger og kan kjøpe dette.

Så får jeg kjøpe kosttilskudd.

Her kunne det vært på sin plass med noe kvalifisert folkeopplysning! Vi mennesker trenger en riktig mengde av ca 90 ulike stoffer. Jeg vet ikke om noe kosttilskudd som er oppe i mer enn 12 -19 ulike stoffer. Og tar vår kropp  opp disse ? Eller er det naturfremmede stoffer? Kanskje det  virker som kraftfor for kua? Det er et mylder av selgere. Man lytter til dem og blir ikke klokere, bare betenkt: Hvorfor selger alle de samme 19 stoffene? Hva med alle de andre 70-80 stoffene?

I min tvil kommer jeg til at bønnen, bordbønnen virkelig trengs, og samtidig kommer skammen over å tilhøre overflodssamfunnet mens så mange andre sulter. Så bønnen blir bare et sterkt ønske om rettferdighet i matvarefordelingene verden over, og et beskjemmet takk  for at jeg tross alt kan kjøpe mat, og om det er mulig, tross alle former for mislighold av vårt matkammer, at den fortsatt er velsignet.

juli 10, 2009 - Posted by | Blogroll, natur og dyreliv, Røkestopp/helse, Synsing

2 kommentarer »

  1. Dette er så utrolig skremmende og kvalmende … Fint at du tar opp temaet! Vi forbrukere burde virkelig slå oss sammen og kreve mer. Eventuelt dyrke mer selv (noe som forutsetter plass og tid). Det er et paradoks å leve i et samfunn som er så helsehysterisk og som samtidig spiser så dårlig mat.

    Kommentar av synsing | juli 12, 2009 | Svar

  2. Ja, tenk om vi kunne bli mange nok til å øve et politisk press!
    Kanskje noen av de politiske partiene, som jo vil velges til høsten, kunne si noe om dette?

    Kommentar av predikeren | juli 12, 2009 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: