Utfordret : «Hvordan mitt drømmeparti skulle vært».

Jeg har det, som utfordreren, slik at jeg ikke er helt enig med noen av de politiske partiene.

Det bekymrer meg ikke til daglig, men ved stortings og kommunevalg opplever jeg å ha en følelse  av  hjemløshet i det politiske landskap.

Min stemmegivning begrenser seg til noen  «nei» stemmer,   «nei til EU  og  «nei» til kommunesammenslåing , og ellers en noe vaklende stemmegivning etter tilfeldige saker.  Jeg støtter derfor Knut Klosters forslag om at hver nordmann bør ha ti stemmer hver, ikke en. Så kan man fordele de ti stemmene på flere partier , og slik få frem vektingen av de ulike partienes programmer. Så det ville være det første forslaget mitt.

Ordet «idiot» er gresk og betyr «privat»,  og dette ordet ble brukt om dem som ikke deltok i det politiske livet i  det demokratiske Hellas. Det morer meg litt å kalle  «privat»kapitalisme for «idiot»kapitalisme, men ordet slår tilbake på meg selv, fordi jeg har som «privat»person svært mange «private» meninger. Så når det gjelder politikk kan jeg trygt kalle meg  «idiot».  Ja, jeg er i utgangspunktet «idiot», fordi jeg er «kunnskapsløs og bare interessert i eget privatliv».

Jeg opplever selv mine meninger som viktige, og derfor er jeg litt sta og kompromissløs i teorien, men løsningsorientert i praktiske spørsmål. Det betyr at jeg gjerne samarbeider med alle  om alle praktiske oppgaver for å nå frem til optimale resultater.

Fordi jeg ikke har bedrevet politisk arbeid av noe slag, er jeg utrenet i dette å sette opp et politisk program, men her kommer det med alle sine feil og svakheter:

Overordnet mål:    Å bevare og å styrke demokratiet.

Demokratiet er nærmest en forlatt styreform. Den har vært prøvet i ca hundre år, eller snart to hundre år ettersom hvordan man definerer demokratiet, og velges nå vekk som en urasjonell og  ikke- kompetent styreform. Man sier det ennå ikke direkte, men flere og flere ser at de demokratiske verdier hylles, mens de demokratiske spilleregler  brytes og vrakes som uegnede redskaper i verdens maktprosesser.

De store avgjørelser i vår tid skjer i internasjonale fora, av en håndfull mennesker. Som f.eks G-møtene.

1. Mitt parti skal snakke sant om alle politiske prosesser og beslutninger:

*hvordan de politiske forslag og den enkelte beslutning fremkommer

*hvordan de diskuteres  og konsekvensutredes.

2. Mitt parti vil ofte ha høringer og avstemninger i den praktiske politikken:

*Det blir viktig å administrere gode rutiner for toveis informasjonsformidling mellom makt og bruker.

*Det blir viktig å sikre at tause grupper høres.

3. Der det er mulig vil vi velge selvstyre fremfor Unioner og overnasjonale avtaler:

* Alle avtaler og regler, både nasjonale og internasjonale, skal drøftes i åpenhet, lett tilgjengelig:

*Man skal alltid ha reell mulighet for å ta tilbake suveren politisk makt .

4. Mitt parti er for en blandingsøkonomi der vitale verdier i et land må lovreguleres:

* finans og bankvirksomhetenes  omgang med verdier må strengt lovreguleres.

*Staten bør ha eierskap og  kontroll med kraftverk og nett.

*Industri og næringer må forpliktes og kontrolleres og hjelpes slik at de ikke forurenser.

*Kvalitetskrav med kontrolloppfølging av varer i import og egenproduksjon

* Dybwad Brochmanns økonomiske analyser og praktiske  forståelse  skal diskuteres.

5. Mitt parti vil at både helse og utdanningstilbud skal være brukerorientert:

* Alle tjenester skal være gratis for brukeren.

* Statens lånekasse skal erstattes med lønn i studietiden, og med  krav til studiekvalitet.

* Der må foregå en kontinuerlig åpen høring for forbedringer for både brukere og ansatte.

6. Mitt parti vil holde et høyt nivå innen forsvaret, men ikke delta i krigshandlinger i andre land:

* Øke betydningen av forskning , diplomati og alle former for kompetanse.

* Bruke store resurser på å tilpasse  og beskytte et lite  demokrati i en ny økonomisk verdensorden.

7. Privatperson skal ha frihet, trygghet og ansvar.

8. Det er et krav at partienes representanter  snakker sammen og debatterer saker på stortinget, ikke bare i «tabloid».

Dette er kort sagt mitt partiprogram.

Et parti er «en del» eller  «en sektor». Et parti er altså en sekt.  Så her er min sekteriske visjon.

Vel , som Fridtjof Frank Gundersen  sa: » Europapolitikk? Det er jo kommisjonen som bestemmer!»

Så hvorfor må vi stemme på noen?

De valgte må uansett administrere alle de avtaler og regler som allerede foreligger. Hele den politiske virkelighet er blitt et spørsmål om å administrere . Dessuten velger man et parti, et program, ikke mennesket.

Det er det samme hvem som velges, den personen skal bare administrere ett program.

Mennesket, og dets meninger betyr ingenting, han skal bare si seg enig i programmet. Det er så tunge saksmapper og spesialistutredninger, så ingen privatperson kan ytre sine egne meninger, deres meninger er jo ikke utredet!

Ikke rart politikerne blogger! Uforpliktene egenreklame som egentlig gir partiet  de mulige gevinster av innsatsen.

Det spiller faktisk, desverre,  ikke så stor rolle om personen er «bornert og massivt udugelig», gjevnfør Apenes om Martin Engseth, siden man likevel bare skal gjennomføre partiprogrammet.

Parlament betyr et sted man snakker! Det er det grunnleggende i demokratiet: et sted de valgte menneskene snakker!

Men nå dør debattene,   nominasjonsprosessene blir en farse.

Det er partiet som bestemmer hvem som skal på stortinget, ikke velgerne,  personen er erstattet av programmet.

Den eneste visjonen man har tilbake som politiker i våre dager er innbildt makt og  stortingets pensjoner.

De har selv gitt fra seg landets suverenitet,   høyesterett er bare nesthøyesterett, og makten ligger i Bryssel.

Så hva skal våre politikere snakke om? Lønningene i Bryssel!

Derfor er tiden inne for » change»!

Er det opp til oss, fremdeles, hva forandringene blir?

Blir vi  tilskuere, eller aktører til forandringene av vår styreform?