«Fy deg, Gåsemor!»

Hva er egentlig forskjellene mellom ville dyr og husdyr?

Det er flere teorier om hvorfor man startet med husdyrhold, men det er ikke ferdig utredet.  Man vet heller  ikke hvordan det skjedde, men man har flere teorier om dette også.

Mange har forsøkt å temme enkelte villdyr, og noen vil si at de har lykkes en tid med akkurat det dyret, men arten har ikke blitt «menneskevenn», slik husdyrene våre er det.

Vi liker å tenke at vi kan temme dyr! Vi liker å se dyr gjøre uvanlige ting, fordi de er trent opp til det.  Derfor har sirkus og dyrehager appelert til store folkemengder, selvom det må være tydelig for alle at løven plages og eselet stresses.

Det er stadig avsløringer om at sirkusdyr trenes på stressende, smertefulle måter, men vi glemmer det lett.

Kristiansand dyrepark har sin gode reklame i å være en dyrevennlig dyrehage. De hadde bedre plass for det enkelte dyr enn endel andre dyrehager hadde,  ihvertfall! Dermed ble de et godt eksempel i en kynisk bransje.

Man kan undres, er all dressur stressende?  Hva består dressur i ?  Er husdyret under dressur?   Eller er det andre mekanismer som gjør kua til husdyr?

Jeg husker psykologiens grunnfortellinger om adferdspsykologi, Pavlovs hundeeksperimenter. Jeg ble så sint da jeg leste dem. Hva vi godtar av dyreplaging for «forskningens» skyld! Særlig sint var jeg på at hunden ble påført smerte hver gang matsignalet kom. Denne påførte stress og smerte som beskrives  i hans arbeider ga meg for alltid et agg til adferdsterapien!

Mine første personlige dyreminner er småbruket hvor mor og far hadde katt og hund,  høner, gjess, gris, sauer og kuer,  og de hadde rikelig med beiteområder hvor dyrene kunne være.

Mor snakket med dyrene mens hun stelte for dem, og jeg husker hun sa til pappa at hun ikke kunne rå med Bamse, for han hørte ikke på henne. Bamse var en blanding av Grand Danois og St Bernhard. Han var enorm syntes jeg! Og han adlød bare pappa.

Ellers hørte alle dyrene på mor, hver på sin måte.

Jeg husker Bamse , katten Snehvit,  grisen,  gjessene  og hønene best, forde de oppholdt seg like ved huset vårt.

Gjessene var store canadagjess.  Når gåsa var skremt eller ville skremme vekk noen,   buktet den  halsen til en S og hveste mot alt og alle,  mens den  spilte vingene halvveis ut så den  så dobbelt så stor ut.

Alle var redd for dem.   Naboene og jeg,  ja, tilogmed Bamse, den store hunden, var redd for gåsa når den hveste, alle , unntatt mamma.  Hun gikk rett bort til gåsa, tok hånden rundt nebbet dens, så den inn i øynene og sa:

«Fy deg, Gåsemor!»

Da  gjemte den  hodet sitt skamfullt under vingen. Og den truende stillingen var som visket vekk.

Det er denne evnen jeg lurer på, evnen til å» ta imot refs» fra et menneske og «å skamme seg».  Den «evnen»ser ut til å være ulikt fordelt blant dyrene, og kanskje fraværende  hos de ville artene. Eller det er vi som ikke klarer å tolke våre medskapninger på riktig måte.  De som driver med dressur, blir som de som driver med adferdsterapi:  De oppnår bedret adferd i den retning de ønsker det, men ikke den endring som dyret,  eller mennesket, vil selv ut fra egen opplevet og reflektert samfølelse.

Betydningen av ordet gås kan, i alle indoeuropeiske språk, føres til grunnbetydningen «å gape.»  Denne «gapingen» er svært karakteristisk for gåsa i angrep.  Men det å bli holdt rundt nebbet, et fast  og trygt grep, var så «skammelig» at den gjemte hodet!  Mors stemme var sterkt formanende, intens. Hadde hun snakket slik til meg ville jeg fått et varig minne i sjelen!

Jeg har sett hunder ha like sterk «skamreaksjon» overfor eieren sin, men aldri sett katten, eller høna, ha det, men det er kanskje bare fordi gåsas reaksjon var så visuell, og så lik vår måte å uttrykke «skam» på, mens høna og katten ikke «viser» så tydelig det de føler, en må se nøyere etter.

Kanskje mor bare viste gåsa at» hun var sjefen», og at det å holde den rundt nebbet var «å avvæpne» den.

Isåfall var det underdanighet gåsa viste da hun stakk hodet under vingen. Hva er egentlig forskjellen på det?    Underdanighet er også en følelse, som det å skamme seg er en følelse. I begge tilfeller tillegger vi gåsa følelser.  Både skam og underdanighet er  sosiale mekanismer, og som det, altså uten vår kulturs innhold i ordet skam, kan vi godt se likheter i fenomenene skam og underdanighet.

Da hankatten vår tapte sin stilling som sjefskatt i nabolaget, så pappa det med en gang.

» Nå er han overvunnet, se på øynene hans, de har mistet gnisten!» sa han. Og katten ble mer innekatt og kom oftere med revet øre og bitt i poten. Den ble aldri helt den samme som før, nemlig  «struttende av seg selv.»

Det å bli holdt fast og sett inn i øynene, er også veldig sterkt!  Mange dyr opplever det som truende og provoserende å bli sett inn i øynene, og det sies at alle dyr må vike for menneskets blikk, det betegner vår hjernes overlegenhet, sier man.  Likefullt er det av og til  dyr som søker øyenkontakt når de henvender seg til hverandre eller mennesket.

Jeg snakket ofte med pusemor og med hunden min. Da hadde vi øyenkontakt. Pusemor var helt komfortabel med det, virket det som, hun mjauet til meg og svarte og førte lange samtaler med meg. Jeg hadde alltid en følelse av at hun fortalte meg noe, og jeg skulle så gjerne forstått det! De andre kattene vek i blikket ganske raskt, men ikke pusemor.

Når jeg snakket med hunden min, så den meg inn i øynene, men den klarte ikke å følge opp samtalen. Han viste tydelig stress over at han ikke kunne følge opp praten og begynte å gjespe. Han holdt blikket, men gjespet og gjespet.

Jeg vet ikke hva som virket sterkest, holde nebbet, bli sett inn i øynene ,  eller bli snakke til,  men Gåsemor gjemte hodet lenge under vingen, som om hun svarte mor: » Å, jeg skammer meg, og er så lei meg, jeg tenkte ikke på at det er du som er sjefen. Hva skal jeg gjøre, jeg som liker så godt å hvese?!.»