per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Fy deg, Gåsemor!»

Hva er egentlig forskjellene mellom ville dyr og husdyr?

Det er flere teorier om hvorfor man startet med husdyrhold, men det er ikke ferdig utredet.  Man vet heller  ikke hvordan det skjedde, men man har flere teorier om dette også.

Mange har forsøkt å temme enkelte villdyr, og noen vil si at de har lykkes en tid med akkurat det dyret, men arten har ikke blitt «menneskevenn», slik husdyrene våre er det.

Vi liker å tenke at vi kan temme dyr! Vi liker å se dyr gjøre uvanlige ting, fordi de er trent opp til det.  Derfor har sirkus og dyrehager appelert til store folkemengder, selvom det må være tydelig for alle at løven plages og eselet stresses.

Det er stadig avsløringer om at sirkusdyr trenes på stressende, smertefulle måter, men vi glemmer det lett.

Kristiansand dyrepark har sin gode reklame i å være en dyrevennlig dyrehage. De hadde bedre plass for det enkelte dyr enn endel andre dyrehager hadde,  ihvertfall! Dermed ble de et godt eksempel i en kynisk bransje.

Man kan undres, er all dressur stressende?  Hva består dressur i ?  Er husdyret under dressur?   Eller er det andre mekanismer som gjør kua til husdyr?

Jeg husker psykologiens grunnfortellinger om adferdspsykologi, Pavlovs hundeeksperimenter. Jeg ble så sint da jeg leste dem. Hva vi godtar av dyreplaging for «forskningens» skyld! Særlig sint var jeg på at hunden ble påført smerte hver gang matsignalet kom. Denne påførte stress og smerte som beskrives  i hans arbeider ga meg for alltid et agg til adferdsterapien!

Mine første personlige dyreminner er småbruket hvor mor og far hadde katt og hund,  høner, gjess, gris, sauer og kuer,  og de hadde rikelig med beiteområder hvor dyrene kunne være.

Mor snakket med dyrene mens hun stelte for dem, og jeg husker hun sa til pappa at hun ikke kunne rå med Bamse, for han hørte ikke på henne. Bamse var en blanding av Grand Danois og St Bernhard. Han var enorm syntes jeg! Og han adlød bare pappa.

Ellers hørte alle dyrene på mor, hver på sin måte.

Jeg husker Bamse , katten Snehvit,  grisen,  gjessene  og hønene best, forde de oppholdt seg like ved huset vårt.

Gjessene var store canadagjess.  Når gåsa var skremt eller ville skremme vekk noen,   buktet den  halsen til en S og hveste mot alt og alle,  mens den  spilte vingene halvveis ut så den  så dobbelt så stor ut.

Alle var redd for dem.   Naboene og jeg,  ja, tilogmed Bamse, den store hunden, var redd for gåsa når den hveste, alle , unntatt mamma.  Hun gikk rett bort til gåsa, tok hånden rundt nebbet dens, så den inn i øynene og sa:

«Fy deg, Gåsemor!»

Da  gjemte den  hodet sitt skamfullt under vingen. Og den truende stillingen var som visket vekk.

Det er denne evnen jeg lurer på, evnen til å» ta imot refs» fra et menneske og «å skamme seg».  Den «evnen»ser ut til å være ulikt fordelt blant dyrene, og kanskje fraværende  hos de ville artene. Eller det er vi som ikke klarer å tolke våre medskapninger på riktig måte.  De som driver med dressur, blir som de som driver med adferdsterapi:  De oppnår bedret adferd i den retning de ønsker det, men ikke den endring som dyret,  eller mennesket, vil selv ut fra egen opplevet og reflektert samfølelse.

Betydningen av ordet gås kan, i alle indoeuropeiske språk, føres til grunnbetydningen «å gape.»  Denne «gapingen» er svært karakteristisk for gåsa i angrep.  Men det å bli holdt rundt nebbet, et fast  og trygt grep, var så «skammelig» at den gjemte hodet!  Mors stemme var sterkt formanende, intens. Hadde hun snakket slik til meg ville jeg fått et varig minne i sjelen!

Jeg har sett hunder ha like sterk «skamreaksjon» overfor eieren sin, men aldri sett katten, eller høna, ha det, men det er kanskje bare fordi gåsas reaksjon var så visuell, og så lik vår måte å uttrykke «skam» på, mens høna og katten ikke «viser» så tydelig det de føler, en må se nøyere etter.

Kanskje mor bare viste gåsa at» hun var sjefen», og at det å holde den rundt nebbet var «å avvæpne» den.

Isåfall var det underdanighet gåsa viste da hun stakk hodet under vingen. Hva er egentlig forskjellen på det?    Underdanighet er også en følelse, som det å skamme seg er en følelse. I begge tilfeller tillegger vi gåsa følelser.  Både skam og underdanighet er  sosiale mekanismer, og som det, altså uten vår kulturs innhold i ordet skam, kan vi godt se likheter i fenomenene skam og underdanighet.

Da hankatten vår tapte sin stilling som sjefskatt i nabolaget, så pappa det med en gang.

» Nå er han overvunnet, se på øynene hans, de har mistet gnisten!» sa han. Og katten ble mer innekatt og kom oftere med revet øre og bitt i poten. Den ble aldri helt den samme som før, nemlig  «struttende av seg selv.»

Det å bli holdt fast og sett inn i øynene, er også veldig sterkt!  Mange dyr opplever det som truende og provoserende å bli sett inn i øynene, og det sies at alle dyr må vike for menneskets blikk, det betegner vår hjernes overlegenhet, sier man.  Likefullt er det av og til  dyr som søker øyenkontakt når de henvender seg til hverandre eller mennesket.

Jeg snakket ofte med pusemor og med hunden min. Da hadde vi øyenkontakt. Pusemor var helt komfortabel med det, virket det som, hun mjauet til meg og svarte og førte lange samtaler med meg. Jeg hadde alltid en følelse av at hun fortalte meg noe, og jeg skulle så gjerne forstått det! De andre kattene vek i blikket ganske raskt, men ikke pusemor.

Når jeg snakket med hunden min, så den meg inn i øynene, men den klarte ikke å følge opp samtalen. Han viste tydelig stress over at han ikke kunne følge opp praten og begynte å gjespe. Han holdt blikket, men gjespet og gjespet.

Jeg vet ikke hva som virket sterkest, holde nebbet, bli sett inn i øynene ,  eller bli snakke til,  men Gåsemor gjemte hodet lenge under vingen, som om hun svarte mor: » Å, jeg skammer meg, og er så lei meg, jeg tenkte ikke på at det er du som er sjefen. Hva skal jeg gjøre, jeg som liker så godt å hvese?!.»

juli 28, 2009 - Posted by | natur og dyreliv

5 kommentarer »

  1. Jeg mener det finnes flere grader av domestisering, slik at det ikke nødvendigvis alltid er like enkelt å trekke en klar linje mellom «tamme» og ville dyr, men hva det vil si å være et husdyr er vel rimelig lett å avgrense, ettersom vi snakker om en (mer eller mindre) full kontroll over deres reproduksjon og imøtekommelse av alle deres grunnleggende behov. For meg er det et av de største overgrepene, og kan bare ses på som ren dominans, men i forhold til mange systematiserte og institusjonaliserte overgrep av samme kaliber, lever vi side om side med de vi utnytter og midt blant alt det stygge får vi hva som kan se ut til å være en gjensidig forståelse, vennskap osv.

    Jeg har (omplasserings-)rotter og har ikke opplevd noen skamreaksjoner overfor meg, men helt klart dem imellom (dominans spiller en stor rolle mellom de fleste rotter), og når de er for seg selv og f.eks. bommer på et hopp og faller.

    Kommentar av Heidi | juli 29, 2009 | Svar

  2. Enig i at vi har en rekke overgrep mot dyr knyttet opp til husdyrhold. Men de gamle lærebøkene i husdyrhold var av en annen hensynsfullhet og omsorg enn moderne rovdrift bærer preg av. F.eks er boken til Olav Borchgrevink :»Kaniner i krisetid» Cappelen 1942 en lærebok full av «kaninvennlig» omsorg og kunnskap!

    Apropo, når du snakker om rotter, jeg så en løpe over veien en dag jeg kom kjørende. Den løp skiokkerende fort, som et prosjektil. Jeg fikk assosiasjonen «flygende mare»!Jeg er faktisk redd for dem ,merker jeg!
    Hva gjør omplasseringsrotter? Har du flere? Jeg har sett det flere ganger at en av en art oppfører seg anderledes enn om man har to eller flere.

    Kommentar av Predikeren | juli 29, 2009 | Svar

  3. Jeg er alltid på utkikk etter ville rotter når jeg er i (Bergen) sentrum, men er egentlig ganske så redd for dem. Ville rotter kan være skikkelig aggressive. Det er de som setter ut katter i områder med mye rotter, hvor rottene tar katten og ikke omvendt.

    Egentlig er det teit av meg å si at jeg har omplasseringsrotter, de ble omplassert, men nå bor de jo her, men jeg sier det vel for at jeg ikke vil gi inntrykk av at jeg syns kjøp og salg av dyr er i orden. Vi har bare bodd med par, men de siste måtte vi skille pga slåssing, og han ene døde nylig, så vi bor bare med én nå. Og en natalmus, en art som forresten ikke har vært domestisert like lenge som brunrotta, og det merkes, for de er utrolig skvetne og nervøse. Natalmus er også flokkdyr, så det hjelper ikke akkurat at han er alene, for de blir mer modig i flokk, men han var alene der han kom fra. Det er vel det jeg syns er den største forskjelen mellom rotter som bor alene og de som bor i par eller flokk, de blir mer pysete alene, og en del blir også deprimerte. Late blir de også, men det er hannrotter uansett, og jeg har bare bodd med hanner – når de ikke hviler spiser de, eller så fyker de rundt og tisser på ting for å gjøre dem deres.

    Kommentar av Heidi | juli 29, 2009 | Svar

  4. Å hjelp!
    Liker de å bli kost? Kommer de når du kaller på dem?

    Kommentar av Predikeren | juli 30, 2009 | Svar

  5. Ja, de fleste tamrotter – særlig hanner – er glad i å bli kost med, spesielt å bli klødd i nakken. Man kan lære rotter til å komme hvis de blir kallet på, men det har ikke jeg gjort. De kommer som regel hvis jeg rister med godteboksen😉

    Kommentar av Heidi | juli 30, 2009 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: