Nidvise 2. Homo homos…

Denne nidvisen bygger på at :
greske homo= mann, og homos= lik, maken    og at

hebraiske ish=mann, og ishshah=manninne.

Homo homos.

Da Adam vandret naken

og lette etter «maken»

så var en yndig pike

den unge mannens like!

Men Friele måtte smile,

for alle homofile

sa:

at hele hovedsaken

er  å likne helt  i baken!

Men da

den aller første homo

omsider fikk sin homos,

ble «homos-homsens» vei

et «ish» og «ishshah» meg!

Det er bare å dikte videre på dette! Jeg tar meg en kaffe!

Reklame

Eldreomsorg. Vann og vanndrivende.

Svigermor er 87 år, og sprek for alderen.

Hun er våken og rask både fysisk og psykisk, likevel følger jeg henne til legen når hun skal dit. Det er nødvendig fordi hun har  en litt dårlig korttidshukommelse. Den arter seg slik at hun vet godt hvem som er hennes lege, og hvor han har kontoret, men hun glemmer at hun har time der og hva hun skal snakke med legen om.

Hun blir så glad når hun ser ham: «Jeg tror ikke jeg feiler noenting,» sier hun , «jeg  er vel bare litt gammel, vel?»
Etterpå kan hun ikke huske at hun har vært der, og langt mindre huske hva han sa til henne.

«Du har veldig høyt blodtrykk», sa legen.

«Ja,  det kan vel være alderen,» sier svigermor.

«Jeg tenker vi setter deg på vanndrivende,» sa legen.

«Jaja, jeg har ihvertfall ikke vært mye syk i mitt liv,» svarer svigermor.

Legen setter seg ved dataskjermen for å gi hjemmesykepleien beskjed om at hun skal få vanndrivende tabletter sammen med de andre tablettene. Det er en fin ordning at hjemmesykepleien kommer og gir medisinene, ellers ville tablettene blitt tatt svært tilfeldig, eller helt glemt.

«Det hadde vært fint med en ekstra kontroll på blodtrykket før hun får vanndrivende,» sa jeg, «det kan være mange grunner til at det er forhøyet akkurat nå, og  hun får allerede beta-blokker,»  sa jeg.

» Ja,» sa han,mens han leste på skjermen, » vi kan ta en ny kontroll om 14 dager.»

Neste legebesøk viste fine normale verdier, heldigvis, og hun ble ikke satt  på vanndrivende.

Jeg var glad for det.

Erfaringene så langt med gamle mennesker og vanndrivende medikamenter, er heller nedslående.

Første gangen jeg ble betenkt var da tanten til min mann døde.  Hun hadde lenge fått vanndrivende «for hjertet».

«Legen sier at hjertet ikke klarer å pumpe så mye blod rundt i kroppen, derfor får jeg vanndrivende, så det ikke skal bli så mye væske for hjertet å arbeide med,» sa hun.

Til å begynne med reagerte jeg ikke på det, men siden  tante var svært pliktoppfyllende, fikk jeg ettrhvert en mistanke  om at noe var galt i  resonnementet hennes. Ved måltidene, f eks. avslo hun noe å drikke til maten. Hennes resonnement var at tok hun vanndrivende for å fjerne vann, så skulle ikke hun ødelegge det med å drikke ekstra! Selvom vi overtalte henne innimellom tok hun bare en liten slurk.

«Du må jo drikke litt,» sa vi, «ingen kan leve  uten å drikke!»

«Jeg er nok helt tørr innvendig, jeg,» smilte tante, «men jeg må jo gjøre som legen sier.»

Det gikk ikke lang tid før tante havnet på sykehuset. Og vi ble ganske lei oss da vi besøkte henne, for hun så ikke godt ut.  Jeg så at det ikke sto vann på nattbordet hennes, det var heller ikke notert noe synlig sted om hun hadde drukket noe,  så jeg fylte et glass og bød henne.

«Nei takk,» sa hun.

«Ta litt, tante, jeg er redd du tørster deg for mye, forsøk om du kan klare litt,» nødet jeg.

» Nei, jeg har fått beskjed av legen at jeg må drikke så lite som mulig,» sa hun.

» Det kan han ikke ha sagt,» protesterte jeg, » alle mennesker skal ha  to og en halv liter vann i døgnet. Det er minimum væsketilførsel. Legen kan ikke mene at du skal la være å drikke! Det dør man nemlig av!»

«Nei, han sa det! Så lite som mulig, sa han.» Tantes munn var knepet hardt sammen for å stå imot mine fristelser.

Jeg gikk inn på vaktrommet og ba om å få snakke med legen, men fikk samtale med ansvarlig søster istedet. Jeg forklarte at tante nok hadde misforstått legen, og at noen måtte hjelpe henne til å forstå at hun selvsagt måtte ha noe væske.

» Hun ligger der og tørster ihjel fordi hun vil gjøre det legen sier,» sa jeg.

» Ja, det er riktig,» sa søster, » hun skal drikke minst mulig.»

«Hvor mye er «minst mulig»?» spurte jeg.

«Hun må ikke drikke over 8 dl,» svarte søster.

«Men hvor mye skal hun drikke? Hun må få vite hvor mange dl hun skal drikke, ellers drikker hun ingenting. Hun er en resurssterk dame som setter alt inn på å følge doktorens ordre, og når hun får beskjed om å drikke  minst mulig så er hun istand til å klare det hundre prosent!» Jeg kjente at jeg hisset meg opp. «Er det meningen at hun ikke skal drikke noe? Det er svært dødelig å ikke drikke noe!»

Søster så nedlatende på meg.

«Hun har en alvorlig hjertelidelse!» sa hun. Og jeg merket at samtalen var slutt.

Tante døde dagen etter.

Denne hendelsen rystet meg. Hva nytte har man av tablettene når man tørster ihjel? En  kureret hjertelidelse?

Hva mente legen (og søster) med denne behandlingen?

Tantes  «hjerteplager» startet med at hun fikk vanndrivende, foreskrevet fordi anklene var litt forstørret av væske. Ut over observasjonen av anklene var hun ikke  utredet.

Da svigerfar ble hjelpetrengende, ble han også medisinert med vanndrivende.  Han hadde hjemmesykepleie som kom med tablettene, og jeg spurte legen om han kunne foreskrive tilstrekkelig væskemengde også,  slik at hjemmepleien kunne ta  seg av det når de stelte ham og gav tabletter.

«Nei, det kan jeg ikke pålegge dem,» svarte han.

«Men han drikker ikke lenger selv,» sa jeg, » bare når han får glasset i hånden. Hva skal han med alle tablettene om han dør av vannmangel?»

«Tja,» legen bare ristet på hodet, » det er ikke så enkelt  å få til det der! Han får klare seg med det han selv drikker, og det  familien gir ham.»

«Hvis vi skal sørge for at han får nok å drikke, så vil jeg vite hva den riktige mengden væske er for en mann som får vanndrivende,» sa jeg.

«Han må ha minimum to og en halv liter i døgnet,» sa legen.

«Kan  hjemmesykepleien pålegges å notere hva han drikker til tablettene?» spurte jeg.

» Nei, de har så mye å gjøre, så det vil jeg ikke pålegge dem,» svarte legen.

Vi tok legen på ordet. Og jeg må føye til at det var min mann som tok ansvaret for dette. Jeg hjalp til . Men det ble fra da av slik at vi, dag etter dag, år etter år, sørget  for veskemengden til svigerfar.   Han  overlevet flere innfarkter og to ganger nyrebekkenbetennelse, og ble over 91 år gammel.

Vi hadde ikke som prosjekt at han skulle leve evig, men vi hadde bestemt oss for at han ikke skulle dø av væskemangel. Og selvom han også hadde fått vanndrivende for hovne føtter, levde han lenge, tross sine hjerteplager, selvom han fikk over 8 dl vann i døgnet.

Nå er svigermor alene, og hun imponerer alle med sine raske kommentarer og sine raske føtter, men hun glemmer om hun har spist eller drukket, så hun kan ikke holde styr på det selv. Vi  sørger for at hun får det hun trenger,  og vi blir med henne til legen så han ikke av en eller annen mystisk grunn setter henne på vanndrivende.

Vi har hørt og lest at mange gamle tar medisinene feil, eller er feilmedisinert, og begge deler er nok riktig, men det er ingen som vektlegger betydningen av tilstrekkelig drikke. Vi  har kun lest i en tysk veiledning for vanndrivende, at medikamentet ikke skal foreskrives dersom man ikke kan  sikre  et væskeinntak på minimum to og en halv liter i døgnet. Så i Tyskland er væskemengden så viktig at det  settes som betingelse for å ta tabletten. Der står det også at kommer man 10% under foreskrevet væskemengde, får man tydelige symptomer både psykisk og fysisk.

Den siste tiden, da svigefar var sengeliggende, bodde  han  på sykehjemmet.  Der ba vi om at han måtte få dette minstemålet for væske, men  vi fikk nei.  De garanterte for at det ble servert ham maksimum 8 dl i døgnet, ikke mer, og de kunne ikke garantere at han drakk det han fikk servert. Grunnen til dette tallet på 8 dl var den serveringen av drikke som fant sted ved de faste måltidene. Ut over dette måtte pasienten selv be om drikke. De hadde ikke resurser til noe så tidkrevende som å gi «så mye» å drikke til alle pasientene.

«8 dl  i døgnet er mer enn nok! Det er da ingen som drikker mer! Ikke jeg ihvertfall!» var deres samlede utsagn under møtet med dem.

«8 dl i døgnet er faktisk under tredelen av minimumskravet,» sa jeg, » da må jeg altså komme hit for å sørge for at han får minimum.»

«Ja, vi kan ikke gjøre det, men det er da slett ikke nødvendig med så mye væske!» sa avdelingsykepleieren.

Jeg så på de tunge,  grå, underleppehengende ansiktene som satt tause i dagligstua, og jeg gjenkjente gråheten. Det var akkurat slik svigerfar så ut når det hadde gått for lang tid mellom «vanningen». Denne skremmende  sløvheten  som preger sykehjemsansiktet er ikke alder, heller ikke  medisiner eller sykdom. Det er slik den gamle blir seende ut ved væskemangel.

Eldre tåler ikke så godt å unnvære drikke. Som ung kan du tåle lite væske over lang tid,  men eldre folk har ikke overflod av resurser og har ikke ungdommens reservoarer å øse av.  Når de kommer under streken, enten av feilmedisinering eller væskemangel, viser huden sin gråhet og kreftene trekkes inn til den helt nødvendige kampen for å overleve. Disse kreftene frigjøres igjen ved riktig tilmålt væske: Øynene får tilbake sin nærværelse og følger interessert med, huden friskner og utstråler tilfredshet, ansiktet åpner seg og underleppen trekkes nemt opp i en normaltutseende fornøyet munn.

Det er det samme som du kan observere på en uttørret, hengende, halvvissen potteplante! Gi den vann og den strekker seg friskt opp  påny, til neste uttøring.

Vi vet at  i eldreomsorgen er feilmedisinering og uttørring de vanligeste dødsårsakene. Det henger nettopp sammen med dette jeg forsøker å beskrive. Vi har en  viten om dette som desverre  ikke passer institusjonene fordi:

Omsorg tar tid.

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

A-magasinet 21 august 09 ser litt på 70 år med reformer.

Her uttaler blant annet Peder Haug at siden «Kunnskapsløftet» setter større fokus på resultatet av læringen enn på undervisningsprosessene, «vil det tvinge skolene til å bruke metoder som virker. De (skolene) vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå,» sier han.

Jeg mener at professor Peder Haugs formulering er rettet som et spark til lærerne, men at han bare rammer den profesjonen han selv er en del av.

Jeg sakser litt av hans bakgrunn fra et nettsted om ham selv:

Høgskuledosent i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1993-1997 )
Professor i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1997 – )
Forskingsleiar i Program for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltakutvikling, Norges forskningsråd (1994 – 1998)
Forskingsleiar i Program for evaluering av reform 97, Norges forskningsråd (1999-

Vi ser at han ledet forskningsarbeidet ved evalueringen av reform 97  (HernesReformen),  så han er en av de best orienterte innen skolens reformarbeider.

Derfor hadde jeg ventet meg et høyere presisjonsnivå når han uttaler seg til A-magasinet.

«Jeg tror det vil tvinge skolene til å bruke metoder som virker.» sier han.

Ja, en ny reform «tvinger» alltid den som skal gjennomføre den, til å gjennomføre den.  Men hvem tvinges?  Skolene? Er det rektorene? Lærerne? Skoleeierne(kommunene)? Eller (den gjeldende plan og forskriftforfattere) politikerne?

Slik han bruker begrepet ønsker han å sette fokus på læreren,  at det er den dårlige læreren som hindrer et vellykket resultat.

Vi (lærerne) forholdt oss til den forskrift for arbeidsmetoder som var detaljert listet opp i 97 reformen.

Vi (lærerne) hadde en forpliktelse overfor planene, ikke et valg. Ansvaret for arbeidsmetodevalget var ikke vårt, men planmakerenes. Når det nå er riktig at vi «står fritt » i metodevalg, så må det også presisseres at i målformuleringene for de enkelte fag  fremkommer det ikke bare «faglige» mål, men presentasjonsformer som forutsetter ulike former for arbeidsmetoder.

Altså metodikken er integrert i fagmålene.

Vi har altså ikke den friheten til metodevalg som det  tilsynelatende kan virke som om vi har. Og dette vet Peder Haug bedre enn noen! Han vet meget godt at det stilles langt høyere krav til en metodeøving når den inngår som en del av fagmålet. For eks., før kunne en som ikke var dyktig i gruppearbeid, likevel få gode resultater rent faglig. Nå vil elevens manglende evne til gruppearbeid telle med i fagvurderingen i alle fag.  Dette oppleves som en klar forverring av elevenes muligheter rent faglig, og det oppleves som vanskelig å forholde seg til som lærer, som ikke lenger «velger» en arbeidsmetode for klassen, men som plikter å undervise i og etter metodene som integrerte fagmål.

Altså har arbeidsmetodene i skolen gått fra å være en forskrift for undervisningen til å bli et fag for  elevene .

Som om ikke dette er spark nok, at vi (skolene) nå» tvinges til å velge metoder som virker», gnir han det frekt inn: «De vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå.»

Vi , Peder Haug, vi oppdager at de som lager reformer ikke er istand til å veilede lærerne, heller ikke istand til å utforme fagplanene slik at det blir «gode resultater», og de kan heller ikke lage lærerskoler med metodikk som tilfredsstiller fagplanene i Kunnskapsløftet.

Det Peder Haug , på nedvurderende vis,  sier er «løsningen» for å få en «bedre skole» er å heve kvaliteten på lærerens arbeid.

Ja, ingen er uenig i det, men jeg vil  svare Peder Haug og si at veien til en bedre skole er høyere kvalitet på de planene vi skal arbeide etter. At våre politikere,  pedagogiske professorer og tilsvarende fagpersoner gir oss denne «enkle» kompetansen som de» mobber oss for» å ikke ha!

Vi er tross alt forpliktet på deres planer, og etter disse planene arbeider vi samvittighetsfullt, selvom vi gir, ad tjenestevei, våre meninger og betenkninger og praktiske tilbakemeldinger!

Jeg registrerer at Peder Haugs «mening» er at det ideelle er «å lande midt mellom tradisjonell kateterundervisning og individualisering.»  Dette er altså å oppfatte som professorens «synsing»! Det er nettopp professorenes «synsinger» vi utprøver i skolene ! Hvor er den skolemetodikkteorien, begrunnet utfra forskningen, som gir  professorkvalitet på våre arbeidsplaner?

Peder Haug avslutter slik:  «Nå har vi gått fra den ene grøften til den andre, og det er det ingen som tjener på.»

Her er den ene grøften å forstå som tradisjonell kateterundervisning, og den andre grøften er individualisering. Han mener dermed at Kunnskapsløftet styrer «midt mellom»,  slik at man unngår disse grøftene.

Desverre. Slik ble det ikke. Man laget de to grøftene om til en stor grøft, umulig å komme ut av og skrekkelig tung å gå i!

De pedagogiske uenigheter og motsetninger har vi i alle år forholdt oss til og fått utprøvd i stadig nye reformer. Nå tar man alle de pedagogiske og metodiske «stridseplene»  inn i målformuleringene og setter hele fokus på resultatet,  og sier ikke ett ord om hvordan elevene skal komme dit, bare at dit skal de! Så blir det den enkelte lærers sak og den enkelte skoles sak å pønske ut hvordan.

Jeg vil vise med et (selvlaget) bilde hvordan dette oppleves:

En skole lærte sine elever å sy alle sorter søm. Så kom det inn nye skoleeiere som syntes det ville vært fint å lage ett stort plagg hvor eleven kunne demonstrere sømmene sine. Til og begynne med satset man friskt og hentet motetegnere, skreddere og andre fagfolk for å la dette bli et flott plagg, men det svarte seg ikke økonomisk, så det ble med den ene gangen.  Årene gikk med dette ene flotte plagget, men det ble etterhvert umoderne.

Nye eiere kom inn og de mente at det var så mange flinke folk der, både lærere og elever,  så de kunne designe plagget selv, og det ble oppfattet som morsomt. Og litt skredderfag kunne man jo  ta inn i undervisningen.  Dette ble vellykket og man fikk kunder, og man  måtte ta noe av skoletiden til salg og regnskap.

Det gikk tregt etterhvert med salget,  man måtte fornye produktene, drive litt reklame, kanskje gå manekeng? Det ble etterhvert en morsom skole, hvor man lærte litt av hvert, men det ble ikke tid til å sy.  Kritikken rettes så mot lærerne på skolen at nivået på sømferdighetene til elevene er gått drastisk ned. Ja, tester viser at de hverken kan sy eller designe, selge eller føre regnskap. Eierne  pålegger lærerne å få bedre resultater og øke salget!  De som har jobbet lenge i skolen kjenner igjen dette bildet på skoleutviklingen.

I tillegg har man  utvidet elevtallet i grunnskolen  med spesialskoleelevene, uten at spesialkompetansen følger med ut til den enkelte skole.  Er skolen heldig, har PPT  «greie på»  hvordan den aktuelle elev bør hjelpes i skolen, så de kan lage et opplegg for eleven. Dette opplegget er det da en lærer, eller, desverre, ofte en ufaglært, som følger opp sammen med eleven.

Skolen har mange enkeltelever som krever enelærer i alle timer. Spesialtimene er blitt flere, men  fordelt på ferre elever. De som tidligere fikk ekstraundervisning, rent faglig, må nå klare seg selv, og få» tilpasset undervisning». Det er en måte å kamuflere mange hjelpetrengende på. Altså slike som ville vært hjelpeberettiget tidliger, men som nå er definert ut av ekstraundervisningen fordi de er «høyt nok» fungerende til å følge klassen med «tilpasset undervisning».

Som lærer skal man  lede undervisningen for en gruppe på 25-30 mennesker, for alle disse elevene er mennesker,  selv om Kunnskapsreformen angir andre verdimål på barna:  I refomen kommer det til uttrykk i bl.a  NOU 2003.  Her omtales  barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen  er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste » selvgenererende humankapital».

Dette er det politisk overordnede målet for de konkrete planene som er utarbeidet i Kunnskapsløftet.

Altså, når man leder undevisningen for disse menneskene, vet man at enhver trenger hjelp i læreprosessen. Enhver skal ha tilpassede oppgaver, tilpasset hjelp, og samme evalueringsmål. Når man «tilpasser» fagplanene, er målene uforandret. Man tar bare kortere skritt mot samme mål.  Man er også, de senere år, pålagt omsorg for hele mennesket, som det tidligere bare var planer for i barnehagen.

Min erfaring er at jeg ikke kjenner elevene godt nok til å gi adekvat tilpasset hjelp før jeg har rettet deres arbeidsbøker i et par mnd.  Først da er jeg trygg på at jeg kan gi den mest elementære faglige veiledningen etter elevens behov.

Dersom jeg ikke har tid,  eller tar meg tid til denne grundige og  tidkrevende responsen til elevarbeidene, blir grunnlaget for planleggingen av  tilpasset undervisning bare gjetting  og synsing. Man kan ikke basere tilpasset undervisning på synsing. Da er det bedre med tradisjonell tavleundervisning , hvor læreren har all kontroll med hva som gjennomgåes, og elevene får tilpasse seg etter beste evne.

Jeg merker meg at Peder Haug ikke påpeker «elevmangfoldet» i A-magasinets artikkel, heller ikke  skolens manglende kvalifikasjoner til å kjenne og forstå tilstrekkelig det store antallet av ulike funksjonshemmede som nå er integrert i  klassene.  I en kommentar til Stortingsmelding nr 11 om den nye lærerutdanningen, skriver han blant annet:

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

«Savner elevmangfold i stortingsmelding
[10.02.2009 ] – Jeg har positive kommentarer til mye i stortingsmeldingen om lærerutdanning, men elevmangfoldet burde vært understreket sterkere, sier pedagogikkprofessor Peder Haug, som er medlem av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.

I Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009)» Læreren Rollen og utdanningen», legger regjeringen opp til en sterkere spesialisering i lærerutdanningen. De nye lærerne skal enten være kvalifisert for å undervise fra første til sjuende trinn eller fra femte til tiende. Også faglig spisses spesialiseringen. Pedagogikkfaget utvides og kalles pedagogikk og elevkunnskap. Lærerstudentene får mer praksis og en egen mentor når de kommer ut i sin første jobb.

– At elevmassen er heterogen, sammensatt, nevnes, men det burde ha vært løftet mer fram, sier Peder Haug. – Det er fare for at de ferske lærerne ikke blir godt nok forberedt på å møte elever med funksjonsnedsettelser. Den store variasjonen blant elevene er en av de virkelig tunge utfordringene lærerne står overfor..

Og uansett klassetrinn eller fag: De nyutdannede lærerne må være forberedt på og kvalifisert til å undervise elever med funksjonsnedsettelser. Det burde vært tydeligere understreket i stortingsmeldingen, mener professor Peder Haug.»

Så langt fra denne artikkelen.

Vi ser at i meldingen for de nye planene for  lærerutdanningen, er ikke skolesituasjonen for de funksjonshemmede tatt godt nok vare på . Peder Haug er en av deres talsmenn, og han mener at de kommende lærerne ikke vil være godt nok utdannet  til å ivareta denne ganske store uensartede spesialgruppen.

Slike perspektiver, som han selv forfekter i denne spesialartikkelen, burde han ta frem i A-magasinet som har mange lesere! I stedenfor gir  han  A-magasinets store lesergruppe en forenklet, upresis synsing som ikke har annet innhold enn et spark til lærerstanden.

Jeg mener at dette «sparket» fra Peder Haug, rammer ham selv.

Periodontitt og alternativ behandling

Jeg har tidligere beskrevet tannplagene mine, og tannlegens råd om dyprens.  Jeg hadde fått en plage som het periodontitt.  Det er en tannløsningssykdom som utvikler seg i «dybden» og ødelegger festet for tennene . Dette vil etter hvert  føre til at man må trekke tennene en etter en, og det  er veien til gebisset.

Røkere er mer utsatt for å utvikle periodontitt, og jeg hadde fått denne løse tannen en kort tid etter røykestoppen, bakre tann øverst på høyre side. Den var vond. Kunne ikke tygges med, og virket mer som et hinder enn en hjelper i spisejobbingen.

Den måtte trekkes sa tannlegen, for den var ikke lenger til nytte for meg, og den ville påvirke de andre tennene negativt ved å spre sin betente plage til nabotannen.

Jeg gikk til alternativ tannlege for å kjempe for å beholde tennene mine. Det var to grunner til det:

Den ene grunnen lå i en sterk vegring mot dyprens. Jeg stålsatte meg og forsøkte det, men holdt bare ut  den ene gangen hvor tannlegen rakk over ca 1/6 av tennene. Skrekkelig. Og dette var noe en kontinuerlig måtte holde på med i håp om å kanskje kunne utsette gebissprossesen noe.

Den andre grunnen var at jeg allerede benyttet meg av alternativ behandling mot røke – og røkestopprelaterte helseplager. Og der var erfaringen positiv. Desuten hadde jeg fått vite at røking også kunne relateres til denne tannplagen, og altså kanskje komme inn i samme sort behandling.

Ihvertfall,  jeg forsøkte å benytte kvantemedisin mot periodontitt.

I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling av periodontitt, en behandling av de betennelsesfremmende bakterielle forekomstene i tannfestene og en behandling  for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.

Denne diagnosen gledet meg ved å være helt i tråd med mine røkeabstinensproblemer, som i særlig grad var relatert til kroppens for lave verdier av acetylkolin. Så jeg  gledet meg til behandlingen. Dyprens hos tannlegen var svært mye dyrere og langt mer smertefull enn denne behandlingen, så jeg gledet meg på alle måter!

Denne alternative behandlingen tar jeg en gang i mnd.  Jeg hadde holdt på vel et halvår, og nå i august hadde jeg kontrolltime hos tannlegen. Han skulle, etter programmet, trekke den løse jekselen min.  Jeg tok plass og gapte opp.

«Ja, her ser jeg behandlingen har hjulpet,» smilte han strålende mens han kikket rundt på tennene og rugget i dem.

Jeg var ikke i stand til å føre samtale, så jeg fikk ikke sagt noe, men jeg lurte på hvilken behandling han mente. Jeg hadde jo avbrudt dyprensen, og noen annen behandling kom jeg ikke på.

«Du har vært flink med tannpirker og tråd, ser jeg, og den tannen du skulle trekke har festet seg kjenner jeg!» Jeg hørte han var overasket. » Jaja,» sa han, » helt fast er den ikke.» Han rugget raftig på den.  «Er den vond?»

«Nei,» gurglet jeg mellom spyttsugeren  og andre håndinstrumenter. Jeg var redd han skulle løsne tannen helt med den ruggingen, men vond var den ikke lenger.

«Det er nok fordi betennelsen er gått tilbake,» sa han forklarende, » den er mindre vond når betennelsen ikke er så aktiv.»

Mens tannlegen skiftet en gammel plombe som var løsnet i en fortann, småpratet han fornøyet om at periodontitten ikke var så aktiv nå, og at det var viktig å være flink til å holde på med tannpirkeren.  Han mente at jeg burde fullføre dyprenseprogrammet, og at  jeg kunne få refundert slik behandling.

Han var så hyggelig og glad! Jeg orket ikke å fortelle ham om kvantemedisinen. Det ville kjennes som et uhøflig utspill!

Og han trakk ikke tannen.

«Sålenge den ikke er vond og du har nytte av den, kan den stå der.  Men det er bare en liten utsettelse.»

Før jeg gikk spurte jeg om det var mulig å bli kvitt periodontitten.

«Nei,»  sa han, » den kan være mer eller mindre aktiv, men den går ikke over.

Jeg kjente meg litt uredelig og feig da jeg gikk, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle om alternativbehandlingen.

Hadde jeg vært helt frisk, ville jeg ikke nølt med å snakke med ham om det, men siden jeg  » bare» viste  bedring, var jeg redd for å starte en verdiløs diskusjon! Han var jo så glad for at rådene hans hadde ført til bedringen. Han kunne jo ikke vite at jeg hadde pusset tennene slik jeg hadde gjort i alle år, uten tannpirker, og ikke endret adferd på det.

Jeg tenkte at neste gang er jeg kanskje enda bedre, og det blir lettere å fortelle om «min tro på kvakksalve og plasebo» dersom han sier at  fremgangen er uvanlig god.

Det er bare to mnd til neste time, men det betyr to behandlinger til.

Sammenheng mellom periodontitt og de alvorlige lidelsene  hjerteinferkt og kols er påvist ved studier av den bakterieflora som gir periodontitten.

Forsøker å gi nettadressene her:

Pass hjertet ditt – puss tenna!

http://www.forskning.no/artikler/2005/februar/1107778198.59

og

LØSE TENNER: Bakteriene ødelegger over en halv centimeter av tennenes festeapparat hos nesten halvparten av KOLS-pasientene.

http://www.warfog.org/forum/viewtopic.php?p=9217&sid=f003c4ca1f478bd619a8c00a761b5b7b

Etterord den 3.11.2013

Det er gått noen år og jeg   vil bare oppsummere at min løse tann fortsatt er litt løs, men ikke vond. Tannlegen nevner fortsatt ikke trekking, og etter dette har jeg behandlet tannen med kvantemedisin en til to ganger i året. Det har vært nok, foreløpig.

Jeg er svært glad for denne billige og skånsomme tannhjelpen, og håper det vil være tilstrekkelig hjelp i mange år fremover!

 

Journalisten. Et flokkdyr?

Bloggen  «ukorrigerte meninger» hadde et innlegg om journalistene og hva de egentlig mener med det de skriver .

Jeg følger opp refleksjonene derfra med et eget innlegg her hos meg.

Det er mange som reagerer på manipulerende journalistikk, og særlig tydelig kommer dette frem i håndteringen av f. eks. Siv Jensen.

Man undres over hvor fakta «idealet» har blitt av, og man undres på  hvem som setter journalistenes agenda:

Journalistenes «ulykke» ligger i EUs bestemmelser om at avisene skulle være “uavhengie” og ikke representere et politisk parti.

Altså:  Siden EUs regler for aviser begynte å gjelde, har journalistoppgavene vært «uklare».

Før var vår avissituasjon grei:
Politiske partier eide hver sin avis, og alle partiene belyste virkeligheten i sin avis ut fra partiets syn på saken.
For leseren var verden oversiktelig:
Man leste høyres avis og visste da hva høyre mente om en aktuell situasjon, så leste man om samme sak i Vårt Land og fikk vite hva kristelig folkeparti mente ..osv…
Slik fikk vi mange ulike innfallsvinkler til samme sak, en debatt utfra ulike tolkninger og forståelsesformer med klare “adresser”til landets ulike maktutøvere. Dette gav en god oversikt over mulige meninger om en sak.
Nå vet man ikke hvem som snakker, eller hvorfor de snakker, eller hvem som “ber dem” mene det ene eller det andre. Ingen nyhetsformidler har “noen over seg”, og da kommer usikkerheten både hos leseren/lytteren/seeren og journalisten: «Hvem» pålegger journalisten å fremme «hva» i sitt arbeid?!

Journalistene tyr da til “flokken” av frykt for å stå “alene”.

De har ingen» politisk» redaktør som tar styringen og viser “ansikt”, desto viktigere blir det for dem  å “tute med de ulver som er ute”.
Arne Strand blir en slik “lederulv” som “tuter” først, og så “tuter flokkene med”lederul  over hele landet.
Og vi,  leserne, » tuter med de ulver som er ute»,  enten «»blogger vi med, eller vi får «blogg-gardistene»  etter oss.

Det er synserne som rår.

Det er blitt komplisert å få et helhetsbilde av “hva som skjer”, og å forsøke å lage et helhetsbilde av “virkeligheten”.

Som journalist skulle trendsetteren, Arne Strand,  etter EUs forskrift,  redegjøre for de ulike syn. Han skulle ikke bruke sin uklare maktposisjon til å “spille på lag” med noen. Bruke informasjonen manipulerende, for å «umerkelig»  støtte arbeiderbevegelsen.
Her er det mye “grums” som journalistene selv burde rydde opp i og informere om.

Hvilke regler gjelder for dem, nå, etter EUs regler?  Hvem har ansvar for at disse reglene overholdes?

Grumset er nettopp at journalisten i sitt arbeid vektlegger saker og velger bort saker og informasjon , nødvendigvis, men han velger det etter eget hode, eller etter lederulvens mektige røst. Og her er det grumset viser seg:

Aviseieren kan ikke pålegge ham å vinkle informasjonen etter sine interesser, redaktøren er ansvarlig for avisen, men ønsker  salgbare debatter.

Nøytral informasjonsformidling er et foreldet ideal. Det er ikke så mye utdannelse vi trenger for å se at dette med nøytral informasjonsformidling er en «umulighet» ,  og at de beste forsøk på dette  står som lysende eksempler fra fortiden.

Saklighet , en dyd man tilstreber fordi man elsker å finne alle sider ved fakta, er det desverre få som kan rose seg av å etterstrebe.

Og da blir neste spørsmål, hva er den redaksjonelle linje?   Hvilke verdier og idealer  har redaksjonen?

Har den ingen, så er journalisten overlatt til egne meninger.

Han må følge de udefinerte meninger som «ligger i luften», eller risikere å trå i utakt med kollegene.
Dagens “flokkmentalitet” og uredelighet fått fritt spillerom.

Saken er ikke: “Hva er saken”, men :

Hvem tuter først, mest salgsfremmende, mest trendsettende og mest manipulerende?

Spør journalisthøyskolen?

Hvordan har de håndtert dette?

Spør redaktørforeningen! Kanskje de vil si noe om deres behandling av dette!?

Nei, beklager du får ikke lese møtereferatene i redaktørforeningen!

De har referatforbud!

Værsyke, vitenskap og værmelding.

Som 27åring måtte jeg fjerne en svulst fra skjoldbruskkjertelen. Den var liten og lå  slik at den lett lot seg fjerne. Jeg var heldig med inngrepet og slapp å bruke medisiner etterpå. Selv om kjertelens målbare funksjoner var innenfor «normalverdiene», visste jeg at jeg var forandret.   Latteren,  som før satt løst, var nå redusert til «lun humring», og  latterutbruddene satt liksom «lenger inne». Det føltes som om jeg var gått fra å være «fnisedokke» til å bli en treg» dypvannsfisk».

Etter en tid merket jeg at jeg ble sint «før tordenvær». Ca en halv time før «utbruddet» i naturen, kom utbruddet mitt, og det var over i samme øyeblikk som tordenen brakte løs. Det samme gjaldt haggel, et skikkelig sinna utbrudd på meg, også kom haggelskuren!

Med tiden økte følsomheten for værendringer. Jeg kjente ca tre til halvannen dag før om det kom sterke vinder, snø , tåke eller temperaturfall.  Etterhvert som følsomheten økte, ble symptomene sterkere og mer sykdomspreget, for å bli så sterke i de senere årene at jeg opplevet værskiftene livstruende. «En dag vil vindene drepe meg!» tenkte jeg.

Plutselig, sterk tungpustethet, hjertesmerter, «revmatiske» smerter i muskler og ledd, isjas, raskere puls, diare, sterk, anfallspreget tretthet, ustø gange….. dette var de viktigste plagene jeg hadde ved værskifte,  utenom humørsvingningene.

Før plagene ble invalidiserende, ja,   før de ble plagsomme plager, mens de bare var merkbare,  spurte jeg legen om dem, men fikk vite at «værsyke»  var ukebladstoff uten rot i virkeligheten. Begrepet  fantes ikke i medisinen.

Etterhvert som plagene ble sterkere, fikk jeg  sjekket hjertet, tok revmatester, røntgen av ryggen og mange blodprøver. Jeg var «heldig» som hadde hatt operasjon i skjoldbruskkjertelen, så ble ikke alle symptomene mine så utenkelige, og det var lett å be legen om skikkelig utredning.

Men jeg var frisk som en fisk på disse testene!

Jeg forsøkte homeopati, og fikk noe lindring en periode, men jeg hadde så mange symptomer og fant det vanskelig å finne det helt optimale middelet for alle plagene. Etterhvert lærte jeg meg å fjerne «hele» værpåvirkningen med salisylsyre.  Dette ble redningen i mange år!

Så kom jeg over boken «Værsyk? Gjør noe med det!» av Manfred Køhnlechner. Hans bok sammenfatter forskningen om menneskenes reaksjoner på fønvinder. Her gjengir han forskningsarbeidet til Professor, dr.med. Felix Gad Sulman  som arbeidet med bioklimatologiske spørsmål ved Universitetet i Jerusalem.

Jeg leste boken med stor interesse. Den første delen, ca 70 sider, omhandler meteorologi, de neste 40 sidene tar for seg medisinske erfaringer og kroppens reaksjoner og de siste 40 sidene har diagnoser og terapi.

Det er vanskelig å velge vekk informasjon her!  Boken bør leses i sin helhet, men for meg var det av avgjørende betydning at man hadde funnet at alle værsykeplager kan påvises ved labratoriefunn. Det betyr at alle med «innbildt værsyke» kan utredes rent vitenskaplig!

Dette skjer ved analyse av døgnurinen til en pasient med henblikk på nevrohormoner, mineraler og stoffskiftehormoner og det settes opp 12 parametere: (sitat)

1. Serotonin og avfallsprodukter der:

2.HIES (hydroksyindoleddiksyre),

3. Adrenalin (binyremarghormon),

4. Noradrenalin (binyre-og sympatikushormon)

5. 17-KS (androgene binyrebark- og stresshormoner),

6. 17-OH( stoffskifteprodukter fra binyrebark- glukokortikosteroider).

7. Natrium og dets forskyvning overfor:

8. Kalium, som -når det er forhøyet- stammer fra kroppscellene.

9. Histamin som indikerer allergiske reaksjoner og hypertyreose.

10. Tyroksin som særlig indikerer hypertyreose.

11. Kreatinin som stoffskifteindikator og kontrollør av daglige urinmålinger.

12. Diurese for å beregne den daglige omsetningen av de øvrige parameter.

Boken angir også normalverdier for disse testene,  verdier for lettere avvik og for ulike  sykdommer.

En slik labratorisk diagnose ønsket jeg å få utført hos legen min, og selvsagt behandling, slik boken foreskrev ved de ulike plagene.

Legen min sa:  «Ja, selvsagt. Jeg kjenner dette. Du skal ha med denne flasken for oppsamling av døgnurin. Jeg anbefaler deg å samle denne en dag du føler på symptomer av plagene dine.»

Fornøyet tok jeg flasken med hjem. Endelig! Endelig skulle disse plagene kartlegges og behandles!

Jeg måtte vente over en uke før jeg hadde de  symptomene jeg var sterkest opptatt av å få hjelp til . Så møtte jeg opp hos legen med flasken. Men nei! Han hadde fått beskjed om at man ikke skulle prioritere den slags undersøkelser. Man skulle bare tilby pasienten lykkepillen!

Serotoninhemmende behandling, i form av en » lykkepille», var altså kjemiindustriens » svar» på dette.

Her har man en nøyaktig diagnostiseringsmetode, slik at man kan få optimalt tilpasset behandling, og så skal den ikke brukes! Det var ikke nødvendig å bruke tid og penger på laboratoriemålinger når man bare kunne gi lykkepillen.

«Men serotoninet er bare ett av stresshormonene!» sa jeg. » Jeg har f eks tyroksin problematikk ! Det er ikke riktig å bare gi serotoninhemmer når det er så mange symptomer som indikerer at plagene kan ha helt andre årsaker! » prøvde jeg å si, men «timen min» var over forsto jeg.

Boken gir  god informasjon til den som vil sette seg inn i emnet. Og ved symptombeskrivelsene kan enhver finne sine «over/under-produserende hormoner», og få god veiledning i behandlingsformene som var tilgjengelige da boken ble gitt ut, i 1984.  Vi er sikkert ikke dårligere nå. Men finn en lege som ikke «har fått beskjed om å hoppe over labratoriediagnostiseringen»!

For å gjøre en lang sykehistorie kort, var B-12 behandling en svært god og styrkende hjelp til å «stå hverdagens løp» i full jobb som 50 åring og trebarnsmor.  Men i tillegg til værsyken, kom etterhvert også røkerelaterte plager. Om dem skal jeg bare nevne her at boken «Værsyk? Gjør noe med det»,  har et eget kapittel om forholdet mellom værsyke og avhengihetsstoffene narkotika, alkohol og nikotin, hvor den påviser at alkohol forsterker værplager, mens nikotinets stimulerende effekter demper opplevelsen av værplager, mens risikoen for de reelle sykdommene øker.

Jeg forsøkte kvantemedisin igjen. Og kombinerte dette med en behandlingsform som heter «nutrienergetics».

Disse behandlingsformene har jeg skrevet om i «Kvantemedisin og Schrødinger’s katt», og i «Vann lagrer informasjon», som  er skrevet av Per Aslak Ertresvåg hvor  dr. Jaqcues Benvenistes arbeider  gjøres kjent!

Disse to formene : Frekvenser og informert vann, gir to ulike innfallsvinkler til informasjonsformidling til enhver celle i kroppen.  Det er blitt min hjelp mot værsyke , og jeg er til nå svært fornøyd!

Men uansett hva slags lege du har, værsyken er ikke lenger en psykisk vrangforstilling fra ukebladene.

Man tar den så på alvor at man har utarbeidet systemer for værvaslingen, så den kan melde fra om når de dårlige forholdene som gir værsyke, kommer. Dette har de forsøkt på allerede i England og Frankrike. Slik også vi gjør med pollenvarsling for allergikerne. Det gjelder mange mennesker. Forskningen viser at en tredel av befolkningen er værømfintlig , og av dem reagerer  en femdel med sykdomssymptomer, så det gjelder svært mange.

Felix Gad Sulman døde 1986 og hadde da gitt ut flere store arbeider, også tilgjengelig i bokform (for den interesserte). Jeg ser at hans arbeider brukes og videreføres av E Stoupel, men dette har jeg ikke sett på:

Important work of E Stoupel building on the work of Felix Gad Sulman http://bit.ly/F8g6c12:34 PM Jul 13th from web

Og fra forskningsnytt her til lands:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2008/05/31/vromslag-gir-smerter-hos-h/

Da Per var ku.

» Da Per var ku,» er en av Egners  små barnebøker.  Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket.  Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.

Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr?  Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.

Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.

Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil  bære preg av at jeg ser  på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg,  eller fordi jeg selv  mener at jeg skjøtter min rang dårlig.

Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!

Denne nærheten til dyret, å være inni det,  gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien «Animorfs» ganske morsom.  Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene  «morfer» til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)

Jeg har merket at mange liker «sjelevandringsreligionene» . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem  slakter ikke dyr.  Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket «er satt til å herske over» dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.

Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.

Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.

Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr,  og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.

Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?

Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?

Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma «straffer» ham til å «gå nedover på rangstigen» , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang!  Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?

Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse «sin egen sjel», eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?

Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?

Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:

Kulturens smerte er å  «betvinge» naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.

De folk som ikke gjør dette kaller vi «naturfolk», slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de «primitive», «villmennene».

Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!

Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man «som dyr». Negre var «slaver» og «som aper å regne».

Darwin laget sin  utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste «trinn» på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre «de ville».  Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og,  Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!

Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.

Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra «det vanlige» menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte «de ville», og skrev hjem til England om at «de ville» var flotte, fullverdige, hele personer.

Det passet ikke herrefolkkulturen!

Darwin var «først» med sin «hierarkiske» evolusjonsteori, og ingen «brydde seg» om Wallaces teorier.

Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!

Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først  når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.

Og så kom slakteren

De dyrene jeg ble mest kjent med, utenom katten Snøhvit,  og hunden Bamse, var grisene. De hadde området sitt i nærheten av huset vårt, og vi kunne se på hvordan de lekte, gravde i jorda , løp, hoppet og spratt. Når mamma kom med maten, kom de løpende og ville klappes og kløes. De likte veldig godt å bli klødd. Da laget de gryntende koselyder, mens de trykket seg inntil kløeren. Den lille krøllhalen sto nesten alltid i spiral, og de struttet av krefter og glede.

De kunne løpe skrekkelig fort!

Engang hadde den ene grisen kommet seg under gjerdet, og så skulle vi prøve å fange den! Den tette, kortbente grisen gallopperte i rakettfart, mens den lagde mange små gryntelyder til galloppen. Det var morsomt å se på, men vi fikk slett ikke tak i den. Den kom av seg selv, da maten ble servert.

Ett år hadde mor to veldig ulike griser.

Den ene var slem og jaget den andre. Han var også veldig grisete og sto i mattroa med alle bena og stengte for den andre, mens han ikke brydde seg om at han tisset eller verre, mens han sto der! Han griset slik i sengehalmen også!  Den andre grisen ble lang og tynn, halen hang slapt ned   og han virket som han sturet og sørget over livet. Virkelig som et mobbeoffer!  Dette førte til at mor sørget for tidlig  slakting av  den svinaktige bøllegrisen.

Så ble den triste grisen alene. Den fikk nyvasket tro, og ren sengehalm, og den hoppet av glede. Den løp selv og hentet mer frisk halm og laget seg rene himmelsengen! Den sto pent ved mattroa og spiste og koste seg, og alle urenheter gjorde den nederst i innhegningen! Halen dens krøllet seg og hele kroppen struttet av glede! Det er den enste grisen jeg kan huske som likte å bli vasket og som ikke stinket «gris».

En gård i nærheten hadde også griser, men dem var jeg redd for. Det var noen kjempestore, fryktinngytende råner! Jeg var glad mamma ikke hadde så store griser. «De er avlsgriser, » sa hun, «flotte dyr.»   Jeg syntes de hadde skumle øyne, uberegnelige, farlige! Og jeg så dem for meg  i rasende gallopp etter veien, mens alle omgivelser rømte i panikk!

Kjært barn har mange navn, heter det, og grisene var råner eller galter eller soer.

Rånen har navnet sitt etter betydningene » brunst» og «tryne»!  Og galten har navn etter» skriket» og «sanseløs, rasende skrekk»!   Mens soen og svinet har navn etter det» å bære frem flere», «å ale opp flere», fra det lat. «sus» og greske «hus».         Det gir fine tanker om hva det vil si  å leve i «sus» og i » dus»,  og som ordet «gris» supplerer godt ved å referere til «fedt og fedme»,  til «gryte» og til» å steke sprø skorpe, grille og grisle».

Buddha setter grisen som symbol på uvitenheten, en av de tre største onder i verden.   Moseloven setter grisen blant de urene dyr, som ikke må spises. Koranen vil heller ikke vite av grisen, man kan ikke komme til paradis om man er uren med en gris.  Kristendommen lar de utdrevne onde ånder fare i svinene, likevel har store deler av den kristne verden dette dyret som julemat!  Vi er noen svinepelser alle sammen!

Altså har dette dyret de store religionene mot seg.

Bare de gamle gudene i Valhall, og liknende gammelguder, spiser gris, ja, skatter dyret høyt.  Hos Snorre kan man lese at  da Halvdan Svarte, Harald Hårfagres far, ville drømme profetiske  drømmer, måtte han overnatte i grisebingen, det var en vanlig måte å få profetiske drømmer på, dengangen. Helt tilbake til steinalderen finner man rester etter svinehold. Og alle som har lest «Astrix og ObeliX», kjenner villsvinets popularitet.

Vel, mor stelte kjærlig med de to grisene hun pleide å ha. Hun vasket, klødde og klappet dem, matet dem og sørget for at de hadde  ren halm til natten. Og vi var så glade i dem, og sjarmert av deres påfunn i dagens lek. Og mor snakket så glad om at  det stykke de nå rotet opp, skulle bli til poteter neste år. » De er så flinke», sa hun. «de tar all kveken! Det er ikke et ugress igjen på det jordstykket.»

Og så kom slakteren.

Mor gikk stille omkring,  hvit i ansiktet,  hele morgenen, og far var askegrå. Jeg skjønte at det var noe alvorlig på ferde.

«Må jeg?» spurte pappa.

«Det er ingen andre som kan hjelpe slakteren,» sa mamma, «jeg kan ikke klare det.»

Jeg tenkte så det knaket. Slakteren. Før hadde jeg ikke vært hjemme når slakteren kom. Nå var jeg hjemme.

«Jeg kan hjelpe slakteren,» sa jeg.

Mor og far så forskrekket på meg. » Nei, det skal du ikke! Det er ikke arbeid som passer for en liten jente!  Du får holde deg inne her hos meg», sa mor.

«Men jeg vil se på!» sa jeg.

«Men kjære deg, det er ikke noe pent syn. Slakteren dreper grisene, og .. nei.. det er helt forferdelig å se på!»  Mor så virkelig ut som om hun mente det hun sa.

Jeg så på pappa.

«Jobben min «, sa pappa, » er å hente ut grisene, en om gangen, og så holde den fast mens slakteren tar på den masken. Grisen skjønner at alt er galt og den skriker for livet! Og det skriket har jeg alltid i meg. Jeg ville helst slippe, men vi driver et småbruk, og jeg har selv bestilt slakteren. Og jeg er veldig glad for den hjelpen han gir oss.»

Jeg spurte ikke mer, men jeg ville se på slaktingen! Og jeg ville ikke fortelle hvorfor til noen, ennå. Men jeg ville se hvordan dyret var inni. Jeg visste hvordan øynene til dukken min kunne blunke, og hvordan armene kunne bevege seg og bena kunne gå. Men det var jo bare en dukke som jeg selv hadde åpnet! Nå kom slakteren og åpnet en levende gris!

Slakteren var stor og skjeggete, med flekkete forkle og en stor kniv som han holdt mellom tennene.

Han hadde alt drept grisen, mens mamma hadde vasket håret mitt. Så det hadde jeg gått glipp av. Jeg var sikker på at mamma hadde gjort det med vilje!  Nå holdt han på med å heise grisen opp etter bakbena. Det var bundet  et tau  om bakbena dens, og dette  ble dratt opp over en tykk grein på eka bak huset. Snart hang grisen der og svevde, tykk og lyserød.

Slakteren hadde kokende vann som han «bøttet» over grisen, han skoldet den sa han, og så brukte han den store kniven til å fjerne busta. Han var så rask! Jeg syntes ikke jeg rakk å se ordentlig, før han plutselig kuttet i  halsen til grisen så den blødde, masse, ned i et stort spann. Det rant lenge. Så tok han spannet vekk.  Jeg ble stående en stund å se ned i bøtta. Det røde så så tett og tykt ut, så veldig intenst rødt! Fargen var som et dypt hav av smaragder og rubiner, levende rødt!   Brått kjente jeg angst for det røde i spannet, som om det fremdeles levde, som om det ville rope på meg, hoppe opp og klore meg!

Jeg så bort til slakteren som arbeidet raskt og rutinert,  nå  hadde han åpnet buken på grisen. Det plaget meg  at han holdt den store blodige kniven mellom tennene  hver gang han brukte begge hendene i arbeidet, men jeg fikk nå en god undervisning i hva som var «lever og nyrer», og jeg fulgte med, nøye!

Nå kom mor ut også, og snakket med slakteren om en trikinprøve, så tok hun blodbøtta og gikk.

«Nå», sa slakteren til meg,» er det noe mer du lurer på?»

«Ja, hvor er sjelen?» spurte jeg.

Da lo pappa: » den må du se etter mens dyret lever! Nå er det for sent!»

«Tja,» sa slakteren, «de sier jo at sjelen er i blodet. Det er derfor jegerene tar litt av dyreblodet når de har drept et dyr. Da får de del i dyrets sjel, sier de.»

Jeg tenkte på den intenst ulmende rødfargen i bøtta. Jo, om sjelen skulle være noe sted så måtte det være der!

«Jeg vil ihvertfall  ikke spise blodpannekaker, eller blodklubb,» tenkte jeg.  Og det gjelder fremdeles.

Kråka står der og leser Norsk Ukeblad!

Kråkas «kra» er kjent for alle!

Selv om man ikke er interessert i naturen , og har lukket all nysgjerrighet angående den ute, så har kråkas «kra» satt sine lydspor i sinnet. Man kjenner den igjen, når som helst! Det er uungåelig!

Så er det da ikke overraskende å lese at ordet kråke kommer av ordet cry,  å rope,  og at dette er grunnordet i både gresk og latin. Kråka er selve ropet! Det greske ordet for å rope er «krazo», og i NT lyder «krazo» som den blindes rop om helbredelse,  folket som flokker seg rundt Jesus og roper om hjelp. Og det er det høye ropet, der han byder de urene ånder om å tie, eller å fare ut! Det er dette ordet vi har satt som navn på kråka.

Kråkelyden er selve  fuglen, er det inntrykk fuglen gir  oss.

Jeg lyttet til svensk radios  «Sommar i P1 med Sverre Sjölander, måndag 3 augusti 2009 13:00»  hvor Sjølander snakket om dyr. Han fortalte at endel fugler  lærte sine sanglyder av sitt opphav, mens andre var født med sangen sin.

Det å kunne herme nøyaktig, er svært viktig for de fuglene som lærer sin sang av foreldrene,  hermingen til fuglene krever absolutt gehør,  og er altså ikke en så avansert lydskaping som vår , ifølge proffesor (emeritus) Sjølander.

Han lot oss lytte til dompapper som «plystret» klassisk musikk, fordi de var vokst opp hos menneskene og lært sine lyder av dem. Vi lyttet også  til «Bergenskråka»,  som eksempel på enkelte fuglers dyktighet på å herme lyder.

«Bergenskråka» etterlignet snekkerens hammerslag med utrolig presis og levende lydgjengivelse, og den kunne synge  en strofe av sangen «seier du det? sa han Mats til han Lasse», og hadde til og med sunget  den  på Norsk radio.

Sjølander lot oss få del i dens  fantastiske glansnummer.  Svært underholdene!     Anbefaler  det.

Siden vi opplever det som talentfullt om noen av oss klarer å herme lyder så det virkelig likner , fikk  Bergenskråka mye oppmerksomhet!

Det er mange  kråkehistorier, og de er ofte «merkelige»,  hvor kråka har «atypisk»  fugleoppførsel, eller overnaturlige sanser.  NT har for alle tider heftet dens navn til sykdom og onde ånder, og dette har vært virksomt i folketroen.

Tante fortalte om en kråke som alltid møtte opp når graveren hadde gravd en ny grav. Den holdt seg ved kirkegården og forstyrret begravelsene. Det var ubehagelig, og folk var litt redd den, sa hun, for det het fra gammelt av at dersom  ravn eller kråke fulgte en død til graven, da var det en «fortapt sjel»  som ble begravet.

Både ravn og kråke forbindes med trolldom og det å varsle kommende lykke , ulykke eller død.  Flyr de rundt huset og skriker mens noen ligger syk, er det varsel om død.  Flyr kråka mot deg på reisen, varsler det lykke på turen, men vender hun stjerten mot deg, varsler det ulykke.

7 mars er det kråketing, er et gammelt «bondeord». Da samles kråkene i store skarer og flyr innover land. Jeg har ikke sett kråketinget selv, men  jeg har sett store trekk av kråker fly innover i landet i skumringen. De jeg har sett, kom flyvende  fra en stor søppelfylling, og det var skremmende å se at de var i tusenvis  der de  trakk innover land. Og dette trekket var daglig, ikke bare 7 mars.

Jeg har stått og sett hvordan  to  som forlot flokken, for å slå seg ned i et tre ved gamlehjemmet her, ble hentet.  Det var fire kråker som kom etter dem og sirklet over treet de var i, og skrek til dem. Det varte en god stund,  mens de «overtalte» de to utbryterne.  Høyt over dem var fortsatt den uendelige mengden av kråker i trekk innover mot skogene. Etter en stund ga de to seg og fløy med de fire opp i flokken. Den lille hendelsen vitner både om individualitet, opprørstrang  og gruppepress.

Kanskje datoen, 7 mars,  sa noe om når bonden begynte sitt vårarbeid med jorda? Svart jord får ofte frem både mark og billekryp, og samler ofte mange fugler, enten det er åkrer eller graver. Mange har likevel observert og berettet om «kråketing», hvor det absolutt virker som om fuglene diskuterer og utveksler erfaringer.

I språket vårt bruker vi ord som ertekråke, ugangskråke og masekråke. Det sier litt om folks erfaringer med fuglen. Og det er disse egenskapene Disney karikerer i sine kråkefremstillinger.

En bekjent av oss hadde en kråke boende ganske nær huset. Den kom hver dag og trakk ut proppen av vanntønna,  satte seg i nærmeste tre og skrattet når mannen satte proppen tilbake. Så fløy den bort til naboens katt og jaget den vekk fra matskålen så den kunne forsyne seg selv. Svært irriterende handlinger for den det gikk utover.

Mange kan beretter om slike opplevelser hvor kråka plager katt eller hund, kaster sten og liknende på folk, og skremmer ved sin innpåslitne nærhet,  men ber de plagede menneskene jegeren komme, er kråka vekk. Kråka lar seg ikke ramme av jegeren!

Jegernes kråkejagt følger,  når den er planlagt,   «vi må lure den» prinsippet.

De vet at kråka «hater» hubroer. Hubroelyder provoserer dem så sterkt at all forsiktighet «glemmes», og fuglene kommer, samler seg, lokaliserer hubroen og starter angrepene. Jagt med hubrolokkefugl har jeg bare lest om, men jeg har opplevet en som kunne «herme» hubrolyder. Vi gjemte oss i krattskogen mens han laget hubrolyder, og det var forbausende raskt at «kraropene» lød i skogen.

Noen temmer kråker og ravn og har dem som kosedyr, og benytter hermeinstinktene deres til å lære dem mange morsomme lyder. Det sies at de er trofastee kjæledyr, morsomme og underholdene!  Mange av historiene om dem  har inngått i faste underholdende hensikter,  som det fortelles om  mannen som ventet på rørleggeren,  og dag etter dag spurte ,hver gang det ringte på dør eller telefon, «Er det rørleggeren?», opplevde med sin tamme fugl:

Den begynte plutselig å rope ut hver gang det ringte :  «Er det rørleggeren?» med sin eiers stemme perfekt hermet.

Og en dag mannen ikke var hjemme, kom rørleggeren. Hantrykket på dørklokken, og innefra hørte han en mann rope:     «Er det rørleggeren?»

«Jada», svarte han, «det er det». Men ingen kom og åpnet døra.

Kråka forsto  jo ikke svaret, og kjente ikke vår måte å formidle våre hensikter på, så da rørleggeren igjen ringte på døra,  sa kråken igjen med sin eiers røst: » Er det rørleggeren?»

Rørleggeren ble først sint og etterhvert som dette gjentok seg, ble han  redd for å være utsatt for en gal mann, så han forlot huset.    «Du må være gal!»  skrek han da han forlot huset, men da  skrattlo kråken etter ham.

Misforståelsene som oppstår mellom mennesker og dyr, kommer av at vi ikke kjenner hverandre, og at vi tolker adferden både etter vår mangelfulle kunnskap og våre «bangeste anelser»! Alt etter humør og sinnstilstand.

Tidlig en søndag morgen ringte en venn av min mann. Han bar preg av noe bakrus, men forklarte med bekymret stemme at han var redd han holdt på å bli sprø, og måtte ha hjelp.

«Hva har skjedd?» spurte min mann.

«Det er en kråke på plenen utenfor huset . Jeg står og ser på den nå mens jeg snakker med deg.»sa han.

«Jaha?»

«Vel, den står der og leser i Norsk Ukeblad!» sa han .

«Hvordan vet du at den leser?» spurte min mann.

«Jo, den beveger hodet sakte frem og tilbake, og legger hodet av og til på skakke, og etter en stund blar den om og leser neste side! Slik har den holdt på lenge! Og jeg tror jeg blir sprø av det! Og derfor ringer jeg deg. For kråker kan da ikke lese?  Men denne gjør det!»

«Hvor lenge har det ukebladet ligget på plenen?» spurte min mann.

«Noen dager,»svarte han.

«Da er ukebladet vått etter regnet forrige dagen», sa min mann, «og da er det en helt normal kråke som leter etter innsekter som har krøpet inn mellom sidene i bladet. Den hører nok krafsingen, lytter og leter etter en godbit.»

«Takk!» sa han. «Så slipper jeg innleggelse idag!»