per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Kråka står der og leser Norsk Ukeblad!

Kråkas «kra» er kjent for alle!

Selv om man ikke er interessert i naturen , og har lukket all nysgjerrighet angående den ute, så har kråkas «kra» satt sine lydspor i sinnet. Man kjenner den igjen, når som helst! Det er uungåelig!

Så er det da ikke overraskende å lese at ordet kråke kommer av ordet cry,  å rope,  og at dette er grunnordet i både gresk og latin. Kråka er selve ropet! Det greske ordet for å rope er «krazo», og i NT lyder «krazo» som den blindes rop om helbredelse,  folket som flokker seg rundt Jesus og roper om hjelp. Og det er det høye ropet, der han byder de urene ånder om å tie, eller å fare ut! Det er dette ordet vi har satt som navn på kråka.

Kråkelyden er selve  fuglen, er det inntrykk fuglen gir  oss.

Jeg lyttet til svensk radios  «Sommar i P1 med Sverre Sjölander, måndag 3 augusti 2009 13:00»  hvor Sjølander snakket om dyr. Han fortalte at endel fugler  lærte sine sanglyder av sitt opphav, mens andre var født med sangen sin.

Det å kunne herme nøyaktig, er svært viktig for de fuglene som lærer sin sang av foreldrene,  hermingen til fuglene krever absolutt gehør,  og er altså ikke en så avansert lydskaping som vår , ifølge proffesor (emeritus) Sjølander.

Han lot oss lytte til dompapper som «plystret» klassisk musikk, fordi de var vokst opp hos menneskene og lært sine lyder av dem. Vi lyttet også  til «Bergenskråka»,  som eksempel på enkelte fuglers dyktighet på å herme lyder.

«Bergenskråka» etterlignet snekkerens hammerslag med utrolig presis og levende lydgjengivelse, og den kunne synge  en strofe av sangen «seier du det? sa han Mats til han Lasse», og hadde til og med sunget  den  på Norsk radio.

Sjølander lot oss få del i dens  fantastiske glansnummer.  Svært underholdene!     Anbefaler  det.

Siden vi opplever det som talentfullt om noen av oss klarer å herme lyder så det virkelig likner , fikk  Bergenskråka mye oppmerksomhet!

Det er mange  kråkehistorier, og de er ofte «merkelige»,  hvor kråka har «atypisk»  fugleoppførsel, eller overnaturlige sanser.  NT har for alle tider heftet dens navn til sykdom og onde ånder, og dette har vært virksomt i folketroen.

Tante fortalte om en kråke som alltid møtte opp når graveren hadde gravd en ny grav. Den holdt seg ved kirkegården og forstyrret begravelsene. Det var ubehagelig, og folk var litt redd den, sa hun, for det het fra gammelt av at dersom  ravn eller kråke fulgte en død til graven, da var det en «fortapt sjel»  som ble begravet.

Både ravn og kråke forbindes med trolldom og det å varsle kommende lykke , ulykke eller død.  Flyr de rundt huset og skriker mens noen ligger syk, er det varsel om død.  Flyr kråka mot deg på reisen, varsler det lykke på turen, men vender hun stjerten mot deg, varsler det ulykke.

7 mars er det kråketing, er et gammelt «bondeord». Da samles kråkene i store skarer og flyr innover land. Jeg har ikke sett kråketinget selv, men  jeg har sett store trekk av kråker fly innover i landet i skumringen. De jeg har sett, kom flyvende  fra en stor søppelfylling, og det var skremmende å se at de var i tusenvis  der de  trakk innover land. Og dette trekket var daglig, ikke bare 7 mars.

Jeg har stått og sett hvordan  to  som forlot flokken, for å slå seg ned i et tre ved gamlehjemmet her, ble hentet.  Det var fire kråker som kom etter dem og sirklet over treet de var i, og skrek til dem. Det varte en god stund,  mens de «overtalte» de to utbryterne.  Høyt over dem var fortsatt den uendelige mengden av kråker i trekk innover mot skogene. Etter en stund ga de to seg og fløy med de fire opp i flokken. Den lille hendelsen vitner både om individualitet, opprørstrang  og gruppepress.

Kanskje datoen, 7 mars,  sa noe om når bonden begynte sitt vårarbeid med jorda? Svart jord får ofte frem både mark og billekryp, og samler ofte mange fugler, enten det er åkrer eller graver. Mange har likevel observert og berettet om «kråketing», hvor det absolutt virker som om fuglene diskuterer og utveksler erfaringer.

I språket vårt bruker vi ord som ertekråke, ugangskråke og masekråke. Det sier litt om folks erfaringer med fuglen. Og det er disse egenskapene Disney karikerer i sine kråkefremstillinger.

En bekjent av oss hadde en kråke boende ganske nær huset. Den kom hver dag og trakk ut proppen av vanntønna,  satte seg i nærmeste tre og skrattet når mannen satte proppen tilbake. Så fløy den bort til naboens katt og jaget den vekk fra matskålen så den kunne forsyne seg selv. Svært irriterende handlinger for den det gikk utover.

Mange kan beretter om slike opplevelser hvor kråka plager katt eller hund, kaster sten og liknende på folk, og skremmer ved sin innpåslitne nærhet,  men ber de plagede menneskene jegeren komme, er kråka vekk. Kråka lar seg ikke ramme av jegeren!

Jegernes kråkejagt følger,  når den er planlagt,   «vi må lure den» prinsippet.

De vet at kråka «hater» hubroer. Hubroelyder provoserer dem så sterkt at all forsiktighet «glemmes», og fuglene kommer, samler seg, lokaliserer hubroen og starter angrepene. Jagt med hubrolokkefugl har jeg bare lest om, men jeg har opplevet en som kunne «herme» hubrolyder. Vi gjemte oss i krattskogen mens han laget hubrolyder, og det var forbausende raskt at «kraropene» lød i skogen.

Noen temmer kråker og ravn og har dem som kosedyr, og benytter hermeinstinktene deres til å lære dem mange morsomme lyder. Det sies at de er trofastee kjæledyr, morsomme og underholdene!  Mange av historiene om dem  har inngått i faste underholdende hensikter,  som det fortelles om  mannen som ventet på rørleggeren,  og dag etter dag spurte ,hver gang det ringte på dør eller telefon, «Er det rørleggeren?», opplevde med sin tamme fugl:

Den begynte plutselig å rope ut hver gang det ringte :  «Er det rørleggeren?» med sin eiers stemme perfekt hermet.

Og en dag mannen ikke var hjemme, kom rørleggeren. Hantrykket på dørklokken, og innefra hørte han en mann rope:     «Er det rørleggeren?»

«Jada», svarte han, «det er det». Men ingen kom og åpnet døra.

Kråka forsto  jo ikke svaret, og kjente ikke vår måte å formidle våre hensikter på, så da rørleggeren igjen ringte på døra,  sa kråken igjen med sin eiers røst: » Er det rørleggeren?»

Rørleggeren ble først sint og etterhvert som dette gjentok seg, ble han  redd for å være utsatt for en gal mann, så han forlot huset.    «Du må være gal!»  skrek han da han forlot huset, men da  skrattlo kråken etter ham.

Misforståelsene som oppstår mellom mennesker og dyr, kommer av at vi ikke kjenner hverandre, og at vi tolker adferden både etter vår mangelfulle kunnskap og våre «bangeste anelser»! Alt etter humør og sinnstilstand.

Tidlig en søndag morgen ringte en venn av min mann. Han bar preg av noe bakrus, men forklarte med bekymret stemme at han var redd han holdt på å bli sprø, og måtte ha hjelp.

«Hva har skjedd?» spurte min mann.

«Det er en kråke på plenen utenfor huset . Jeg står og ser på den nå mens jeg snakker med deg.»sa han.

«Jaha?»

«Vel, den står der og leser i Norsk Ukeblad!» sa han .

«Hvordan vet du at den leser?» spurte min mann.

«Jo, den beveger hodet sakte frem og tilbake, og legger hodet av og til på skakke, og etter en stund blar den om og leser neste side! Slik har den holdt på lenge! Og jeg tror jeg blir sprø av det! Og derfor ringer jeg deg. For kråker kan da ikke lese?  Men denne gjør det!»

«Hvor lenge har det ukebladet ligget på plenen?» spurte min mann.

«Noen dager,»svarte han.

«Da er ukebladet vått etter regnet forrige dagen», sa min mann, «og da er det en helt normal kråke som leter etter innsekter som har krøpet inn mellom sidene i bladet. Den hører nok krafsingen, lytter og leter etter en godbit.»

«Takk!» sa han. «Så slipper jeg innleggelse idag!»

august 5, 2009 - Posted by | natur og dyreliv

5 kommentarer »

  1. Fantastisk skrevet, interessant og underholdende :-)Naturen er i sannhet underfundig.
    Mvh Rutt

    Kommentar av Rutt | august 6, 2009 | Svar

  2. Hyggelig sagt!
    Jeg er inne i en serie om naturen og vil gjerne ha respons, og andres erfaringer.

    Kommentar av Predikeren | august 6, 2009 | Svar

  3. Nå satt jeg og lurte på om kråka faktisk leste. Vel, ikke leste som sådan, men «tittet» i bladet. De er jo utrolig glupe.

    Kommentar av Heidi | august 6, 2009 | Svar

  4. Ja, ikke sant?
    Det er skrekkeelig å ødelegge mysterier på den måten…

    Kommentar av Predikeren | august 6, 2009 | Svar

  5. Flott innlegg.

    Kommentar av Nikolai | november 26, 2010 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: