Og så kom slakteren

De dyrene jeg ble mest kjent med, utenom katten Snøhvit,  og hunden Bamse, var grisene. De hadde området sitt i nærheten av huset vårt, og vi kunne se på hvordan de lekte, gravde i jorda , løp, hoppet og spratt. Når mamma kom med maten, kom de løpende og ville klappes og kløes. De likte veldig godt å bli klødd. Da laget de gryntende koselyder, mens de trykket seg inntil kløeren. Den lille krøllhalen sto nesten alltid i spiral, og de struttet av krefter og glede.

De kunne løpe skrekkelig fort!

Engang hadde den ene grisen kommet seg under gjerdet, og så skulle vi prøve å fange den! Den tette, kortbente grisen gallopperte i rakettfart, mens den lagde mange små gryntelyder til galloppen. Det var morsomt å se på, men vi fikk slett ikke tak i den. Den kom av seg selv, da maten ble servert.

Ett år hadde mor to veldig ulike griser.

Den ene var slem og jaget den andre. Han var også veldig grisete og sto i mattroa med alle bena og stengte for den andre, mens han ikke brydde seg om at han tisset eller verre, mens han sto der! Han griset slik i sengehalmen også!  Den andre grisen ble lang og tynn, halen hang slapt ned   og han virket som han sturet og sørget over livet. Virkelig som et mobbeoffer!  Dette førte til at mor sørget for tidlig  slakting av  den svinaktige bøllegrisen.

Så ble den triste grisen alene. Den fikk nyvasket tro, og ren sengehalm, og den hoppet av glede. Den løp selv og hentet mer frisk halm og laget seg rene himmelsengen! Den sto pent ved mattroa og spiste og koste seg, og alle urenheter gjorde den nederst i innhegningen! Halen dens krøllet seg og hele kroppen struttet av glede! Det er den enste grisen jeg kan huske som likte å bli vasket og som ikke stinket «gris».

En gård i nærheten hadde også griser, men dem var jeg redd for. Det var noen kjempestore, fryktinngytende råner! Jeg var glad mamma ikke hadde så store griser. «De er avlsgriser, » sa hun, «flotte dyr.»   Jeg syntes de hadde skumle øyne, uberegnelige, farlige! Og jeg så dem for meg  i rasende gallopp etter veien, mens alle omgivelser rømte i panikk!

Kjært barn har mange navn, heter det, og grisene var råner eller galter eller soer.

Rånen har navnet sitt etter betydningene » brunst» og «tryne»!  Og galten har navn etter» skriket» og «sanseløs, rasende skrekk»!   Mens soen og svinet har navn etter det» å bære frem flere», «å ale opp flere», fra det lat. «sus» og greske «hus».         Det gir fine tanker om hva det vil si  å leve i «sus» og i » dus»,  og som ordet «gris» supplerer godt ved å referere til «fedt og fedme»,  til «gryte» og til» å steke sprø skorpe, grille og grisle».

Buddha setter grisen som symbol på uvitenheten, en av de tre største onder i verden.   Moseloven setter grisen blant de urene dyr, som ikke må spises. Koranen vil heller ikke vite av grisen, man kan ikke komme til paradis om man er uren med en gris.  Kristendommen lar de utdrevne onde ånder fare i svinene, likevel har store deler av den kristne verden dette dyret som julemat!  Vi er noen svinepelser alle sammen!

Altså har dette dyret de store religionene mot seg.

Bare de gamle gudene i Valhall, og liknende gammelguder, spiser gris, ja, skatter dyret høyt.  Hos Snorre kan man lese at  da Halvdan Svarte, Harald Hårfagres far, ville drømme profetiske  drømmer, måtte han overnatte i grisebingen, det var en vanlig måte å få profetiske drømmer på, dengangen. Helt tilbake til steinalderen finner man rester etter svinehold. Og alle som har lest «Astrix og ObeliX», kjenner villsvinets popularitet.

Vel, mor stelte kjærlig med de to grisene hun pleide å ha. Hun vasket, klødde og klappet dem, matet dem og sørget for at de hadde  ren halm til natten. Og vi var så glade i dem, og sjarmert av deres påfunn i dagens lek. Og mor snakket så glad om at  det stykke de nå rotet opp, skulle bli til poteter neste år. » De er så flinke», sa hun. «de tar all kveken! Det er ikke et ugress igjen på det jordstykket.»

Og så kom slakteren.

Mor gikk stille omkring,  hvit i ansiktet,  hele morgenen, og far var askegrå. Jeg skjønte at det var noe alvorlig på ferde.

«Må jeg?» spurte pappa.

«Det er ingen andre som kan hjelpe slakteren,» sa mamma, «jeg kan ikke klare det.»

Jeg tenkte så det knaket. Slakteren. Før hadde jeg ikke vært hjemme når slakteren kom. Nå var jeg hjemme.

«Jeg kan hjelpe slakteren,» sa jeg.

Mor og far så forskrekket på meg. » Nei, det skal du ikke! Det er ikke arbeid som passer for en liten jente!  Du får holde deg inne her hos meg», sa mor.

«Men jeg vil se på!» sa jeg.

«Men kjære deg, det er ikke noe pent syn. Slakteren dreper grisene, og .. nei.. det er helt forferdelig å se på!»  Mor så virkelig ut som om hun mente det hun sa.

Jeg så på pappa.

«Jobben min «, sa pappa, » er å hente ut grisene, en om gangen, og så holde den fast mens slakteren tar på den masken. Grisen skjønner at alt er galt og den skriker for livet! Og det skriket har jeg alltid i meg. Jeg ville helst slippe, men vi driver et småbruk, og jeg har selv bestilt slakteren. Og jeg er veldig glad for den hjelpen han gir oss.»

Jeg spurte ikke mer, men jeg ville se på slaktingen! Og jeg ville ikke fortelle hvorfor til noen, ennå. Men jeg ville se hvordan dyret var inni. Jeg visste hvordan øynene til dukken min kunne blunke, og hvordan armene kunne bevege seg og bena kunne gå. Men det var jo bare en dukke som jeg selv hadde åpnet! Nå kom slakteren og åpnet en levende gris!

Slakteren var stor og skjeggete, med flekkete forkle og en stor kniv som han holdt mellom tennene.

Han hadde alt drept grisen, mens mamma hadde vasket håret mitt. Så det hadde jeg gått glipp av. Jeg var sikker på at mamma hadde gjort det med vilje!  Nå holdt han på med å heise grisen opp etter bakbena. Det var bundet  et tau  om bakbena dens, og dette  ble dratt opp over en tykk grein på eka bak huset. Snart hang grisen der og svevde, tykk og lyserød.

Slakteren hadde kokende vann som han «bøttet» over grisen, han skoldet den sa han, og så brukte han den store kniven til å fjerne busta. Han var så rask! Jeg syntes ikke jeg rakk å se ordentlig, før han plutselig kuttet i  halsen til grisen så den blødde, masse, ned i et stort spann. Det rant lenge. Så tok han spannet vekk.  Jeg ble stående en stund å se ned i bøtta. Det røde så så tett og tykt ut, så veldig intenst rødt! Fargen var som et dypt hav av smaragder og rubiner, levende rødt!   Brått kjente jeg angst for det røde i spannet, som om det fremdeles levde, som om det ville rope på meg, hoppe opp og klore meg!

Jeg så bort til slakteren som arbeidet raskt og rutinert,  nå  hadde han åpnet buken på grisen. Det plaget meg  at han holdt den store blodige kniven mellom tennene  hver gang han brukte begge hendene i arbeidet, men jeg fikk nå en god undervisning i hva som var «lever og nyrer», og jeg fulgte med, nøye!

Nå kom mor ut også, og snakket med slakteren om en trikinprøve, så tok hun blodbøtta og gikk.

«Nå», sa slakteren til meg,» er det noe mer du lurer på?»

«Ja, hvor er sjelen?» spurte jeg.

Da lo pappa: » den må du se etter mens dyret lever! Nå er det for sent!»

«Tja,» sa slakteren, «de sier jo at sjelen er i blodet. Det er derfor jegerene tar litt av dyreblodet når de har drept et dyr. Da får de del i dyrets sjel, sier de.»

Jeg tenkte på den intenst ulmende rødfargen i bøtta. Jo, om sjelen skulle være noe sted så måtte det være der!

«Jeg vil ihvertfall  ikke spise blodpannekaker, eller blodklubb,» tenkte jeg.  Og det gjelder fremdeles.

Reklame