per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Hvorfor mobbet media Ernas fedme?

Mediene har sendt ut sin prøveballong:

Er det mulig å utøve manipulerende makt uten å bli avslørt?

Flere medier tar opp mobbingen av Erna, uten å snakke sant om det.

Er det fordi de har felles agenda? :  Utprøve hvor langt man kan tillate seg å gå i maktmanipulasjon uten å bli avslørt?

Det er dessverre enkel kynisme bak Kjell Terje Ringdals  uetiske utspill om Erna.
Han er medie-mann, han vet hva ulike  utsagn fører til av reaksjoner :
Hans «angrep» på Erna og folks dømmekraft, vil føre til at folk forsvarer Erna og  fokuserer på henne med sympati,  og det vil kanskje føre til at noen flere stemmer på henne.
Vil man raskt og effektivt flytte offentlig fokus, fra Siv til Erna, er dette en sikker strategi.

Ved å gi folket Erna-Jens fokus, istedet for Siv-Jens fokus, har man flyttet fremskrittspartiet ut på sidelinjen, noe de vil tape velgere på.  Erna får økt oppslutning, men det bidrar bare til å fokusere på den mer usannsynlige sammensetningen av blå regjering med sentrumspartiene, med Erna som sikker statsministerkandidat, og det svekker sannsynligheten for blå regjering overhodet.
Altså er det  den rødgrønne Jens- regjeringen  som kommer til å tjene på utspillet om “feite Erna”.
Slik opponionsstyring er mediafolkets spesialområde.

Hadde folk ikke vært som Ringdal påsto, ville folket sagt:
“Dust”,  og fortsatt med det fokuset de hadde fra før.
Men fordi mange ville føle seg truffet , provosert eller berørt av hans uhyrlige påstand, får hans utspill den forventede effekt:

Folk forsvarer seg mot å være slik Ringdal påstår, og tar avstand fra ham.  Dette innebærer :

Sympati og økt fokus på Erna, og  Siv ut av fokus.

Sterkere støtte til rødgrønn regjering kan man nesten ikke regne med så tett opptil valget.

Heldig for dem at vi, folket,  er så forutsigbare!

I sin spalte i Morgenbladet , gir Frank M. Rossavik, samfunnsredaktør,  en vurdering av de mediestrategiske  sider av valgdekningen  i år og sier bl a :

«Like etter skjedde det mystiske skiftet. Plutselig begynte kommentariatet, Nakkim inkludert, å hausse opp Høyres Erna Solberg i stedet. Akkurat hva det var, bortsett fra at Høyre gikk litt frem og Frp litt tilbake på noen av målingene, får historikerne finne ut, men brått pekte de alle på Solberg som valgsuksess og hovedutfordrer. Ap skiftet lydig, KrF og Venstre utpekte Solberg til sin statsministerkandidat, og mediene manet frem bildet av et Høyre som var i ferd med å fosse forbi Frp. En stadig mer bister Siv Jensen ble avskrevet som stemmekveg for splitter nye «Bondevik III».

(Understrekningen er gjort av meg.)

Man unngår uredelighetsstempelet ved å si at «årsaken til at man hausser opp Erna får historikerne finne ut,» men samtidig er det uredelig å mene noe om det aller meste i samfunnet, unntatt medias egne maktstrategier. Særlig når dette omfatter etiske overtramp som de fleste vil ta avstand fra.

Det er vel fordi de ønsker å se hvor langt de kan tillate seg å gå i uetisk maktmanipulasjon, uten at de blir «avslørt», og at de ønsker å se om denne strategien virker «som forventet/ håpet».

Det virker som om hele mediabransjen setter pris på denne frekkheten og venter for å se om den får passere.

Strand og flere av disse offentlige samfunnssynserne har sin bakgrunn i propagandabransjen. De vet meget godt hva de driver med.

Dersom vi ikke sier fra at vi ser hva de gjør, vil de fortsette og føle at de lykkes. Vi  blir dermed medskyldige i at slik mediemaktutøvelse og manipulasjon  kan  bli en trendsetter for videre mediastrategisk arbeid.

Advertisements

september 28, 2009 Posted by | Blogroll, Synsing | Legg igjen en kommentar

Fra høye pidestaller er det langt ned.

«Presidenten var verdens sentrale skikkelse, med en popularitet som neppe noen mann tidligere hadde hatt. Han hadde en enestående makt. I en tid med utmattelse og desperasjon satt han med nøkkelen til verdenssituasjonen. Sterkere enn noen annen og sikkert langt mer oppriktig, lovet han å skape en ny og bedre verden gjennom rettferdighet og reformarbeid som historien ikke kjente sidestykke til.
Han skulle skape den nye verden ved å gjøre godt igjen århundregammel urett. Folkemengdene jublet der han kom, der er aldri blitt jublet slik mot noe menneske som mot ham, det var anderledes enn vanlig jubel, noe overnaturlig, som om en Messias var kommet, en fredsfyrste.  I London fikk han den mest imponerende velkomst noen utlending har fått i Englands historie, og i Rom hilste Paven ham nesten som sin like i arbeidet for verdensrettferd, fred og kristenkjærlighet.»

Nei , dette er ikke sagt om president Obahma, men om president Wilson.

Men  det er president Obahmas enorme popularitet og hans strev med den praktiske politikken som får meg til å lese omigjen Chr.A.R.Christensens fremstilling av president Wilson i boken «Verden igår og idag» første bind.

Beskrivelsen av fredsprosessen etter første verdenskrig formidler disse karakteristikkene av president Wilson i begynnelsen av hans komme til Europa.  Etterkrigsstemningen var et sterkt ønske om fred, og et  håp om en ny tid,  et tusenårsrike bygget på rettferdighet og forsoning av gammel urett. Dette ønsket lå sterkt i tiden både hos politiske ledere og i folkedypet, bl.a. tydelig uttalt i talene til  storbritannias Lloyd George ,  og levende skildret av  øyenvitne og journalist William Bolitho, og det var ikke bare stemning og naivitet i disse ønskene.

Christensen omtaler fredsprosessen grundig og dermed gir han oss også et nærbilde av president Wilsons fall.

Wilson kom til «det grønne bord» i Paris med sine 14 punkter om hvordan fredsprosessen skulle være for å danne en varig fred, og han trodde selv på sin evne til å oppfylle en verdenshistorisk misjon. Og verden trodde på ham, folk håpet og ventet i spenning: «Ville Wilson seire og tusenårsriket fremstå?»

Den 18 januar 1919 åpnet fredskonferansen under høytidelige trompetfanfarer. Det var seierherrene som var tilstede,  ingen motstandere var invitert til fredsprosessen.  Sierherrene ,de allierte og asossierte makter, var allerede i vill uenighet om hva de egentlig hadde kjempet om.  Wilsom hadde krevet full åpenhet i forhandlingene, og dette kravet ble Wilsons første tap. Det gamle europeiske diplomatiet ville ikke ha noen åpen diskusjon og kritikk av hva som gikk for seg i fredsforhandlingene i Paris.

Man skulle organisere en helt ny verden, og det var uenigheter om nesten hver detalj. Man opprettet komiteer og kommisjoner og fordelte arbeidet, trykksaker hopet seg opp, de fagkyndige ekspertene leverte sine maskinskrevne kommentarer og  karter ble tegnet. Alle trakk hver sin retning, og det var et kaos av problemer.

Man opprettet et timannsråd representert ved de fem mest betydningsfulle seierherrene: USA, Frankrike, England, Italia og Japan. Dette utvalget ble etterhvert til de tre viktigste: USA, Frankrike og England.

Disse tre speilet den  delte stemningen i Europa.

På den ene siden drømmen om fred, og på den annen side ønske om hevn og kompensasjon for all urett man hadde lidt. Forsoningsparoler stod  mot sterk interessepolitikk og delte ikke bare folket i to, men også den enkeltes tanker og sinnelag vaklet mellom disse ytterligheter.

I tillegg hadde den offentlige presse, ledet an av Northcliffe presse, i fire lange år fremstilt tyskerne som forbrytere i verdensmålestokk, eneansvarlige for krigen og i stand til å utføre grusomme og bestialske handlinger, som f.eks. å korsfeste krigsfanger, eller bruke likene i fettindustrien.

Lloyd Georges politiske taler starter, før fredsforhandlingene, med: «Vær ikke tilfreds med noe annet enn en ny verden!»  Men ettersom fredsprosessen langsomt gikk mot tap for Wilson og hans fredsidealer, og folkemeningen pekte mot hevn, skulle Lloyd George først og fremst sørge for gjenvalg.  Hans valgkamptaler ble, etterhvert,  preget av folkestemningen: «Make Germany pay!»

Wilson  sto for de utopiske  fredsdrømmene, og i  arbeidet for dette, måtte han vinne over  Frankrikes mektigste mann, realpolitikeren Clemenceau, som  ønsket å svekke Tyskland,  og  den diplomatisk tilpasningsdyktige Lloyd George fra Storbritannia , som ønsket gjenvalg.

Wilson tapte på alle punkter.

«Jeg kan snakke med Dem,»   sa Clemenseau til oberst House, Wilsons nærmeste rådgiver,   «De er praktisk. Jeg forstår Dem,   men  å snakke med Wilson er som å snakke med Jesus Kristus.»

Clemenceau utmanøvrerte president Wilson fullstendig, og  fransk presse fremstilte Wilson som en temmelig komisk, eller høyst irriterende professor.

28 June 1919 hadde de avtalen klar og signert av partene. Da var også Wilson en foraktet og nedbrutt mann. Han hadde heller ikke  sikret seg gjenvalg som president i Amerika.

Hvorfor han ikke klarte å hevde sin åpenbare maktposisjon fra begynnelsen av, er det spekulert i.  Han hadde jo et enestående utgangspunkt, en popularitetens medvind, og  han hadde kreditorens mektige våpen i den kommende gjennoppbygningen av Europa og likevel satte han aldri sin vilje igjennom ved forhandlingsbordet.

Han var velmenende, oppriktig i sin vilje, men ble totalt utmanøvrert av Tigeren, Clemenceau.

Oberst House sa om ham at «han sto på sin pidestall,og da han steg ned fra den for å forhandle som en likemann, ble han som voks.»

Så langt  om Wilson fra Christensens bok.

Jeg tenker når jeg leser det at «det er høyt ned fra enhver pidestall».

Obahmas pidestall ble svært høy, skapt av våre enorme forventninger til det han han målbærer.

Selv om han ser ut til å hoppe ubekymret opp og ned fra pidestallen, dyktig i å snakke med ethvert menneske, bekymrer jeg meg, for han står som representanten for det «Change» generasjonene venter på.  Slett ikke ulikt håpet om «forandringen» den gangen.  Jeg vil gjerne trøste meg med at både problemer og maktstrukturer er helt annerledes nå.  Og at disse høyt skolerte menneskene , både Obahma og hans stab, har all ekspertise og hjelp til å analysere tap/vinnmuligheter, og at de har gode planer for å få gjennomført sine politiske visjoner.

Likefullt ser vi av historien at det var ikke visjonene det var noe galt med, det var mangelen på realistisk praktisk politikk.

september 26, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Synsing | 1 kommentar

Bakrus, abstinenser og kål.

Jeg har tidligere, i innlegget :  «Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.»,  beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise  rå hodekål.

Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!

Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av  transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin «tar over» arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.

Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin  tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.

Dette var min erfaring  da jeg kom til å høre «Studio Sokrates» i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.

De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium  og i særdeleshet Aristoteles egne verker :

» De peripatetiske skrifter».

Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter :    «Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.»

Boken tar opp flere spørsmål som:

– Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?

– Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?

Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål,  og  også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med  :

-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Selvsagt ler de godt av dette i «studio Sokrates», for man ser  den «fordummende» vegetering av  hodekål   som en morsom kontrast til den «sofistikerte» samtale som vinen representerer.

Tja….

Aristoteles hadde denne observasjonen :

«Kål hjelper mot bakrus.»

Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.

Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i «Astrix og Oblix»  gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.

Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.

Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige  Keisere dyrket kål .

Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.

Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen  kommer  langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?

Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!

Studio Sokrates – Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725 – Gode råd mot bakrus fra Aristoteles
Studio Sokrates Vin og filosofi del 2, Moldejazz 090725

september 17, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 2 kommentarer

Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk?

Søsteren min lå og solte seg, helt alene på en øy. Det var stille og fredelig.  Da landet en fugl rett ved siden av henne. Den tittet på henne og virket som om den ville si henne noe.  Søsteren min grublet raskt på hva det var for en fugl, og hun ønsket sterkt at hun kunne snakket med den, for hun kjente på seg at den ville henne noe.

Søsteren min har alltid hatt dyreteke, og hun har opplevet mange fine ting i naturen. En gang reddet hun et rådyr som hadde ramlet gjennom isen og ikke kom opp på egen hånd. Hun fant en flatbunnet båt ved bredden, skjøv den ut til råka og trakk rådyret opp. «Den var helt rolig,» sa hun, «den forsto at jeg ville hjelpe den.»  Hun tørket og gned den tørr med klærne sine og så løp den.  Senere så hun et rådyr som sto og så etter henne. Hun lurte veldig på om det var det samme rådyret som hun hadde hjulpet, og hun følte det som om den var kommet for å takke henne.

Men nå lå hun stille og så  på denne ukjente fuglen.  Den var så nær at hun kunne tatt på den, og den tittet stadig på henne.

«Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk? spurte hun forsiktig. » Ko-ko» , sa den og løftet seg opp i luften.

Det ble et komisk antiklimaks for henne, så sterk var følelsen av  forventning den ga henne om en skikkelig prat.

Jeg dveler ved denne følelsen av at dyret virker som om det vil meddele seg.

Jeg tror at alle som har  erfaringer med husdyr,  har kjent den følelsen. Jeg snakket mye med hunden vår og med pusemor, og jeg opplevde ofte at det var de som begynte. Jeg forsto jo ikke hva de sa, men jeg gjettet meg til hva de ville. For eksempel kjeftet alltid hunden min på meg dersom jeg valgte samme veg tilbake når vi gikk tur. Jeg gjettet en stund på at det var fordi han ville gå mer, og at det var for liten tur vi hadde gått, men etterhvert forsto jeg at det han ville var å gå en annen veg hjem. Akkurat som om han ville si at  det å gå samme veg frem og tilbake,  avslørte at jeg var en dårlig lederhund! Så gikk vi runder istedenfor, og alt var bra.

Jeg trodde en stund at hunden min var tankeleser. Hver gang jeg reiste meg for å gå på kjøkkenet, ble han rolig liggende på plassen sin, men dersom jeg reiste meg for å gå ut, så var han før meg ved døra. Jeg grublet veldig over hvordan han kunne vite hva jeg hadde tenkt å gjøre. Min mann sa:

» Han studerer alt vi gjør, nøye. Han vet at du aldri tar med deg tobakken når du går til  kjøkkenet, men den tar du alltid med deg når du går ut.»

«Det visste jeg ikke selv engang!» sa jeg.

Vi har sikkert mange slike vaner som vi ikke tenker over, men som hunden ser og vet alt om.

Men jeg var litt skuffet over at hunden min kanskje ikke var tankeleser. Jeg tenkte på hvor fint det hadde vært ! For eksempel var jeg lei meg for at det ikke var mulig å ta med meg hunden min på sopptur lenger, og jeg klarte ikke å få ham til å forstå hvorfor han måtte være hjemme  når jeg dro ut for å plukke sopp. Han visste hva jeg skulle, og han var jo så flink til å hjelpe meg!  Han visste godt vilke sopper jeg ville ha, og så  løp han foran og markerte alle sammen!

Jo, noen ganger hadde det vært bra å få snakket om tingene!

Mor tolket raserianfallet til en svale engang. Ikke det at det var så stor kunst i det tilfellet, men historien viser at også svaler henvender til menneskene når de mener det er nødvendig.

Mors klessnorer var satt opp på uthustaket. Det var flatt og hadde  god plass til store tøyvasker.  Vi sto på taket og hengte tøyet til tørk, da en svale plutselig satt seg på snoren der mor arbeidet, rett oppå det tøyet hun var iferd med å klype fast. Den «snakket » med «kjeftestemme», rasende,  intenst og tydelig henvendt til mor.

«Noe så rart, «sa mor, «den er visst sint på meg.»

Svalen lettet og fløy ned under taket og så kom den raskt tilbake, hele tiden med gneldrende pipesang. Den fløy flere ganger ned under taket og så tilbake til snoren foran mor.

«Å,» sa mor, «nå forstår jeg deg. Vi har satt inn en hel rute der hvor den knuste ruta var! Har du bygget rede der inne?»

Så fulgte hun etter svalen, og den stilte seg foran det reparerte vinduet og skvatret sint. Mor gikk inn og åpnet vinduet.

«Du får ha redet ditt her i år, vi skal la vinduet stå åpent, men neste år må du bygge et annet sted.»

Svalen fløy inn det åpne vinduet, og sangen dens var helt forandret, som om den sa takk.

Rent tilfeldig kom jeg over noe som kalles dyretolk.

Det er en profesjon, i den forstand at man kan utdanne seg til det,  og arbeide som det.  Det bygger på kunnskap om

lyd, lukt , kroppsspråk og telepati.

Siden dette er noe jeg nylig har kommet over, kan jeg bare dele med dere de nettstedene jeg har sett på til nå. Og selvom dette ikke er stueren «vitenskap», så er det et fenomen hvor noen nå høster inn mye erfaring! Jeg håper de deler erfaringene med oss.

Det er særlig den telepatiske kommunikasjonen som er ny, og som bryter med den almindelige oppfatning. Men  jeg tror mange vil tenke at de har kjent litt til dette, en sjelden gang,  som kanskje egentlig bare kunne kalles «kvalifisert gjetting», men som etterlater det lille spørsmålet og den lille ettertanken: «Var det bare det?»

Jeg gleder meg til å se mer på dette.

www.sigra.no

http://www.dyrekommunikasjon.no

http://www.canis.no/rugaas/

september 15, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, natur og dyreliv, Synsing | 3 kommentarer

Utfordret 3 : Hvis du kunne forandre en ting i verden, hva ville det vært?

”Hvis du kunne forandre èn ting i verden, hva ville det vært?”.

Denne utfordringen kom fra

http://merutt.wordpress.com/2009/09/08/456/

Jeg ser at å velge en god ide  fremfor en annen  er vanskelig.

Flere gode saker er allerede tatt, og jeg har flere hjertesaker som jeg da velger bort.

Jeg vil at folk som utsettes for frihetsberøvelse av en eller annen grunn, raskest mulig får sikret rettsikkerhet og menneskerettigheter.  Jeg vil gjennomføre de endringene  Sandberg har pekt på, og sørge for at fengslene har høy kvalitet på  kontroll av  dette.  Asylmottak skal være åpne,  sosialt inkludert og skal fungere som korttidsbolig til søkeren har funnet jobb og egen bolig. De skal vente på sin sak i frihet, ikke som fanger.  For dem  som oppholder seg  ulovlig i landet bør det opprettes en internasjonal instans som kan løse deres sak. Mens dette arbeidet pågår skal de få hjelp til det daglige behov og med full rett til å benytte norske tjenester og norsk arbeidsmarked.

Vi må ta tilbake verdigheten i rettsvesen og asylpolitikk.

Jeg sender utfordringen videre til:

http://www.erkjennelser.com/

http://teotao.wordpress.com/

http://haraldhauge.wordpress.com/

september 9, 2009 Posted by | Blogroll, Synsing, Uncategorized | 2 kommentarer

Nidvise 3. » Mediamafian lager valgflesk!»

Nå trikser de i valget

og fikser hva de sier,

for de vil øke salget

ved å drite ut partier.

For medias regi

er ytringstyranni,

som denne mafian spiller

mens de slakter og de griller:

De lager velgermat!

Og på sitt showbisfat

der har de allting rigget.

Og valgflesket har ligget

på kne i gapestokken

til mat for velgerflokken!

Nå sitter mediastyggen

så trygt på velgerryggen,

og svinger gallupsvøper

så partihestene løper!

Det er bare å dikte videre selv!

Jeg setter meg med partiprogrammene,  det er jo programmet som kommer på stortinget.

september 6, 2009 Posted by | Blogroll, Dikt, Synsing | 1 kommentar