per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk?

Søsteren min lå og solte seg, helt alene på en øy. Det var stille og fredelig.  Da landet en fugl rett ved siden av henne. Den tittet på henne og virket som om den ville si henne noe.  Søsteren min grublet raskt på hva det var for en fugl, og hun ønsket sterkt at hun kunne snakket med den, for hun kjente på seg at den ville henne noe.

Søsteren min har alltid hatt dyreteke, og hun har opplevet mange fine ting i naturen. En gang reddet hun et rådyr som hadde ramlet gjennom isen og ikke kom opp på egen hånd. Hun fant en flatbunnet båt ved bredden, skjøv den ut til råka og trakk rådyret opp. «Den var helt rolig,» sa hun, «den forsto at jeg ville hjelpe den.»  Hun tørket og gned den tørr med klærne sine og så løp den.  Senere så hun et rådyr som sto og så etter henne. Hun lurte veldig på om det var det samme rådyret som hun hadde hjulpet, og hun følte det som om den var kommet for å takke henne.

Men nå lå hun stille og så  på denne ukjente fuglen.  Den var så nær at hun kunne tatt på den, og den tittet stadig på henne.

«Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk? spurte hun forsiktig. » Ko-ko» , sa den og løftet seg opp i luften.

Det ble et komisk antiklimaks for henne, så sterk var følelsen av  forventning den ga henne om en skikkelig prat.

Jeg dveler ved denne følelsen av at dyret virker som om det vil meddele seg.

Jeg tror at alle som har  erfaringer med husdyr,  har kjent den følelsen. Jeg snakket mye med hunden vår og med pusemor, og jeg opplevde ofte at det var de som begynte. Jeg forsto jo ikke hva de sa, men jeg gjettet meg til hva de ville. For eksempel kjeftet alltid hunden min på meg dersom jeg valgte samme veg tilbake når vi gikk tur. Jeg gjettet en stund på at det var fordi han ville gå mer, og at det var for liten tur vi hadde gått, men etterhvert forsto jeg at det han ville var å gå en annen veg hjem. Akkurat som om han ville si at  det å gå samme veg frem og tilbake,  avslørte at jeg var en dårlig lederhund! Så gikk vi runder istedenfor, og alt var bra.

Jeg trodde en stund at hunden min var tankeleser. Hver gang jeg reiste meg for å gå på kjøkkenet, ble han rolig liggende på plassen sin, men dersom jeg reiste meg for å gå ut, så var han før meg ved døra. Jeg grublet veldig over hvordan han kunne vite hva jeg hadde tenkt å gjøre. Min mann sa:

» Han studerer alt vi gjør, nøye. Han vet at du aldri tar med deg tobakken når du går til  kjøkkenet, men den tar du alltid med deg når du går ut.»

«Det visste jeg ikke selv engang!» sa jeg.

Vi har sikkert mange slike vaner som vi ikke tenker over, men som hunden ser og vet alt om.

Men jeg var litt skuffet over at hunden min kanskje ikke var tankeleser. Jeg tenkte på hvor fint det hadde vært ! For eksempel var jeg lei meg for at det ikke var mulig å ta med meg hunden min på sopptur lenger, og jeg klarte ikke å få ham til å forstå hvorfor han måtte være hjemme  når jeg dro ut for å plukke sopp. Han visste hva jeg skulle, og han var jo så flink til å hjelpe meg!  Han visste godt vilke sopper jeg ville ha, og så  løp han foran og markerte alle sammen!

Jo, noen ganger hadde det vært bra å få snakket om tingene!

Mor tolket raserianfallet til en svale engang. Ikke det at det var så stor kunst i det tilfellet, men historien viser at også svaler henvender til menneskene når de mener det er nødvendig.

Mors klessnorer var satt opp på uthustaket. Det var flatt og hadde  god plass til store tøyvasker.  Vi sto på taket og hengte tøyet til tørk, da en svale plutselig satt seg på snoren der mor arbeidet, rett oppå det tøyet hun var iferd med å klype fast. Den «snakket » med «kjeftestemme», rasende,  intenst og tydelig henvendt til mor.

«Noe så rart, «sa mor, «den er visst sint på meg.»

Svalen lettet og fløy ned under taket og så kom den raskt tilbake, hele tiden med gneldrende pipesang. Den fløy flere ganger ned under taket og så tilbake til snoren foran mor.

«Å,» sa mor, «nå forstår jeg deg. Vi har satt inn en hel rute der hvor den knuste ruta var! Har du bygget rede der inne?»

Så fulgte hun etter svalen, og den stilte seg foran det reparerte vinduet og skvatret sint. Mor gikk inn og åpnet vinduet.

«Du får ha redet ditt her i år, vi skal la vinduet stå åpent, men neste år må du bygge et annet sted.»

Svalen fløy inn det åpne vinduet, og sangen dens var helt forandret, som om den sa takk.

Rent tilfeldig kom jeg over noe som kalles dyretolk.

Det er en profesjon, i den forstand at man kan utdanne seg til det,  og arbeide som det.  Det bygger på kunnskap om

lyd, lukt , kroppsspråk og telepati.

Siden dette er noe jeg nylig har kommet over, kan jeg bare dele med dere de nettstedene jeg har sett på til nå. Og selvom dette ikke er stueren «vitenskap», så er det et fenomen hvor noen nå høster inn mye erfaring! Jeg håper de deler erfaringene med oss.

Det er særlig den telepatiske kommunikasjonen som er ny, og som bryter med den almindelige oppfatning. Men  jeg tror mange vil tenke at de har kjent litt til dette, en sjelden gang,  som kanskje egentlig bare kunne kalles «kvalifisert gjetting», men som etterlater det lille spørsmålet og den lille ettertanken: «Var det bare det?»

Jeg gleder meg til å se mer på dette.

www.sigra.no

http://www.dyrekommunikasjon.no

http://www.canis.no/rugaas/

september 15, 2009 - Posted by | Bøker, Blogroll, natur og dyreliv, Synsing

3 kommentarer »

  1. Jeg prøvde det med hamsterne en gang – alle døde nå – og kjæresten ble mildt sagt rasende fordi jeg hadde sløst bort pengene våre på lureri. Det var mye dyretolken sa som kunne stemme, men om hun bare traff riktig eller ikke får jeg vel aldri vite. Skeptisk ble jeg vel også over en historie hun hadde om at hun hadde snakket med en okse som sa han var stolt over å bli valgt til oppgaven om å bli mat for oss. Det tviler jeg på!

    Ellers liker jeg godt å snakke med dyrene som er her, og av og til får jeg følelsen av at jeg når frem, men det har nok mest å gjøre med at de der og da tyder energien min mer enn at de forstår hva jeg sier verbalt. Er likevel åpen for at noen kan snakke med dyr på en annen måte enn de fleste av oss kan.

    Kommentar av Heidi | september 15, 2009 | Svar

  2. Enig i at her er et område hvor juksemakere kan boltre seg.
    Det er ofte det i de fleste alternative retninger.
    Disse driver utdannelse og lover kvalitet eller pengene tilbake. Jeg er ihvertfall nysgjerrig på deres egne erfaringer,
    og deres elevers erfaringer.

    Kommentar av predikeren | september 15, 2009 | Svar

  3. Så på et underholdningsprogram på NRK1, den ukjente, hvor ett av innslagene var en dyretolk som snakket med hunden til Drillo.
    Drillo sa etterpå at det hun fortalte stemte godt:
    at hunden hans var frnøyet og glad, men at den la seg ned og gjemte seg forde den ikke likte nye situasjoner og nye mennesker eller nye hunder å forholde seg til. Den ble engstelig av det nye, og likte seg best med alt som den kjente fra før.
    Den var glad for å være med Drillo over alt, men på fotballkamper var det mange høye lyder den ikke likte. Da ønsket den å være et stykke unna lydene.

    Drillo sa at hunden helst var med kona, ellers var alt riktig.

    Jeg likte det jeg så og hørte av denne dyretolken.

    Kommentar av predikeren | september 28, 2009 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: