per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Fra høye pidestaller er det langt ned.

«Presidenten var verdens sentrale skikkelse, med en popularitet som neppe noen mann tidligere hadde hatt. Han hadde en enestående makt. I en tid med utmattelse og desperasjon satt han med nøkkelen til verdenssituasjonen. Sterkere enn noen annen og sikkert langt mer oppriktig, lovet han å skape en ny og bedre verden gjennom rettferdighet og reformarbeid som historien ikke kjente sidestykke til.
Han skulle skape den nye verden ved å gjøre godt igjen århundregammel urett. Folkemengdene jublet der han kom, der er aldri blitt jublet slik mot noe menneske som mot ham, det var anderledes enn vanlig jubel, noe overnaturlig, som om en Messias var kommet, en fredsfyrste.  I London fikk han den mest imponerende velkomst noen utlending har fått i Englands historie, og i Rom hilste Paven ham nesten som sin like i arbeidet for verdensrettferd, fred og kristenkjærlighet.»

Nei , dette er ikke sagt om president Obahma, men om president Wilson.

Men  det er president Obahmas enorme popularitet og hans strev med den praktiske politikken som får meg til å lese omigjen Chr.A.R.Christensens fremstilling av president Wilson i boken «Verden igår og idag» første bind.

Beskrivelsen av fredsprosessen etter første verdenskrig formidler disse karakteristikkene av president Wilson i begynnelsen av hans komme til Europa.  Etterkrigsstemningen var et sterkt ønske om fred, og et  håp om en ny tid,  et tusenårsrike bygget på rettferdighet og forsoning av gammel urett. Dette ønsket lå sterkt i tiden både hos politiske ledere og i folkedypet, bl.a. tydelig uttalt i talene til  storbritannias Lloyd George ,  og levende skildret av  øyenvitne og journalist William Bolitho, og det var ikke bare stemning og naivitet i disse ønskene.

Christensen omtaler fredsprosessen grundig og dermed gir han oss også et nærbilde av president Wilsons fall.

Wilson kom til «det grønne bord» i Paris med sine 14 punkter om hvordan fredsprosessen skulle være for å danne en varig fred, og han trodde selv på sin evne til å oppfylle en verdenshistorisk misjon. Og verden trodde på ham, folk håpet og ventet i spenning: «Ville Wilson seire og tusenårsriket fremstå?»

Den 18 januar 1919 åpnet fredskonferansen under høytidelige trompetfanfarer. Det var seierherrene som var tilstede,  ingen motstandere var invitert til fredsprosessen.  Sierherrene ,de allierte og asossierte makter, var allerede i vill uenighet om hva de egentlig hadde kjempet om.  Wilsom hadde krevet full åpenhet i forhandlingene, og dette kravet ble Wilsons første tap. Det gamle europeiske diplomatiet ville ikke ha noen åpen diskusjon og kritikk av hva som gikk for seg i fredsforhandlingene i Paris.

Man skulle organisere en helt ny verden, og det var uenigheter om nesten hver detalj. Man opprettet komiteer og kommisjoner og fordelte arbeidet, trykksaker hopet seg opp, de fagkyndige ekspertene leverte sine maskinskrevne kommentarer og  karter ble tegnet. Alle trakk hver sin retning, og det var et kaos av problemer.

Man opprettet et timannsråd representert ved de fem mest betydningsfulle seierherrene: USA, Frankrike, England, Italia og Japan. Dette utvalget ble etterhvert til de tre viktigste: USA, Frankrike og England.

Disse tre speilet den  delte stemningen i Europa.

På den ene siden drømmen om fred, og på den annen side ønske om hevn og kompensasjon for all urett man hadde lidt. Forsoningsparoler stod  mot sterk interessepolitikk og delte ikke bare folket i to, men også den enkeltes tanker og sinnelag vaklet mellom disse ytterligheter.

I tillegg hadde den offentlige presse, ledet an av Northcliffe presse, i fire lange år fremstilt tyskerne som forbrytere i verdensmålestokk, eneansvarlige for krigen og i stand til å utføre grusomme og bestialske handlinger, som f.eks. å korsfeste krigsfanger, eller bruke likene i fettindustrien.

Lloyd Georges politiske taler starter, før fredsforhandlingene, med: «Vær ikke tilfreds med noe annet enn en ny verden!»  Men ettersom fredsprosessen langsomt gikk mot tap for Wilson og hans fredsidealer, og folkemeningen pekte mot hevn, skulle Lloyd George først og fremst sørge for gjenvalg.  Hans valgkamptaler ble, etterhvert,  preget av folkestemningen: «Make Germany pay!»

Wilson  sto for de utopiske  fredsdrømmene, og i  arbeidet for dette, måtte han vinne over  Frankrikes mektigste mann, realpolitikeren Clemenceau, som  ønsket å svekke Tyskland,  og  den diplomatisk tilpasningsdyktige Lloyd George fra Storbritannia , som ønsket gjenvalg.

Wilson tapte på alle punkter.

«Jeg kan snakke med Dem,»   sa Clemenseau til oberst House, Wilsons nærmeste rådgiver,   «De er praktisk. Jeg forstår Dem,   men  å snakke med Wilson er som å snakke med Jesus Kristus.»

Clemenceau utmanøvrerte president Wilson fullstendig, og  fransk presse fremstilte Wilson som en temmelig komisk, eller høyst irriterende professor.

28 June 1919 hadde de avtalen klar og signert av partene. Da var også Wilson en foraktet og nedbrutt mann. Han hadde heller ikke  sikret seg gjenvalg som president i Amerika.

Hvorfor han ikke klarte å hevde sin åpenbare maktposisjon fra begynnelsen av, er det spekulert i.  Han hadde jo et enestående utgangspunkt, en popularitetens medvind, og  han hadde kreditorens mektige våpen i den kommende gjennoppbygningen av Europa og likevel satte han aldri sin vilje igjennom ved forhandlingsbordet.

Han var velmenende, oppriktig i sin vilje, men ble totalt utmanøvrert av Tigeren, Clemenceau.

Oberst House sa om ham at «han sto på sin pidestall,og da han steg ned fra den for å forhandle som en likemann, ble han som voks.»

Så langt  om Wilson fra Christensens bok.

Jeg tenker når jeg leser det at «det er høyt ned fra enhver pidestall».

Obahmas pidestall ble svært høy, skapt av våre enorme forventninger til det han han målbærer.

Selv om han ser ut til å hoppe ubekymret opp og ned fra pidestallen, dyktig i å snakke med ethvert menneske, bekymrer jeg meg, for han står som representanten for det «Change» generasjonene venter på.  Slett ikke ulikt håpet om «forandringen» den gangen.  Jeg vil gjerne trøste meg med at både problemer og maktstrukturer er helt annerledes nå.  Og at disse høyt skolerte menneskene , både Obahma og hans stab, har all ekspertise og hjelp til å analysere tap/vinnmuligheter, og at de har gode planer for å få gjennomført sine politiske visjoner.

Likefullt ser vi av historien at det var ikke visjonene det var noe galt med, det var mangelen på realistisk praktisk politikk.

september 26, 2009 - Posted by | Bøker, Blogroll, Synsing

1 kommentar »

  1. Nå ble Obahma tildelt Nobels fredspris.
    Han mente selv at han ikke ennå hadde gjort seg fortjent til prisen, men at han så tildelingen som et ønske om å støtte alle nasjoner i deres fredsvilje til å gripe øyeblikket hvor USA gjør et forsøk på å anstrenge seg for å omsette dette ønsket til handling.

    Også her er parallellen til Wilson påtrengende.
    Han fikk Nobels fredspris i 1919 for sitt forsøk på å starte folkeforbundet og sitt forsøk på et fredelig krigsoppgjør i Versailles.
    Jeg vil tro Obahma selv tenker på Wilsons fall.

    Kommentar av predikeren | oktober 11, 2009 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: