Erfaringer med «informert» vann, Nutri-Energetics System.

Jeg ble bedt om å si noe om min erfaring med Nutri-Energetics System, informert vann, som pasient og bruker.

Først vil jeg si at jeg har i tidligere innlegg sagt noe om selve fenomenet,  forløperen for denne teknologien, i innlegget  «Vann lagrer informasjon»,m.fl.

Jeg var kommet til et punkt i livet hvor helsen raknet som en gammel strømpe :

Værsyken var blitt slik at jeg tenkte  «den vil drepe meg!» Røkingen hadde gitt meg kols. Røkestoppen kjentes livstruende hele første halvår. Periodontitten blomstret opp, isjas og udefinerte hofteplager og muskelstivhet tok fra meg gangen. Selv med stokk kunne jeg ikke gå i mer enn 5 min. så var smerten for dagen uoverkommelig.

Når man da går til legen, med hjertetrykk og oppsvulmet kropp, og hun sier: «Hva kan jeg gjøre for deg?»

Så er det ikke merkelig om hun etter en tid titter i taket og venter på at jeg skal bli ferdig med å berette.

«Det er godt du ikke feiler noe alvorlig!» sier hun, «undersøkelser og prøver viser ikke noen alvorlige lidelser, som kreft eller hjertesvikt. Men, du kan jo prøve alternativ medisin, det er mange som gjør det.»

Etter legens råd har jeg ,i tillegg til  å gå til legen, gått til en kvakksalver som kombinerer kvantemedisin(Life) med informert vann(Nutri-Energetics Systems). Begge disse behandlingsformene er å finne på nettet, og anbefales,  men jeg har nå over halvannen års erfaring med det i praksis, som pasient.
Min kvakksalver sa at det ikke var en rask sak å behandle så komplekse plager, og at  erfaringene var at det kunne gå over et par år før de store bedringene viste seg.

Jeg tenkte at det har tatt meg et helt liv å bli så syk som jeg er nå! Hva er et par år?  Kan jeg repareres, så må det gjerne ta lang tid.

Nutri energetics dråpene er som en «database» lagret i vannet, det vil si, de forskjellige dråpene inneholder informasjon (på cellenivå) til ulike celler om hvordan de skal være når de er friske.     Disse dråpene, på en liten dråpetellerflaske, taes daglig, til flasken er tom (Ca en mnd.),  ikke som medisin,  men som informasjon til menneskenes kroppsceller om hvordan de burde være.

Kvakksalvedamen vektla dette, at dette ikke er medisin, men informasjon. Dråpene er viten om den friske celle, hvordan den skal  være.  Denne viten er  lagret i vannet på en slik måte at den lar seg formidle til cellen.

Dataapperaturen «leser og oversetter» pasienten, nå meg, og sier hvilken hjelp jeg trenger og er klar til å ta imot. Det er en enorm databasereferanse som kan registrere, tolke og oversette min kropps  signaler, og et dataprogram som lar seg sammkjøre med kvantemedisinen.

Jeg blir fasinert av at vitenskapen stadig evner å kode og å dekode signaler og egenskaper, slik at vi kan få avlest slike og andre informasjonssystemer, og  øke vår evne til kommunikasjon og kunnskap.

Til å begynne med var jeg nesten bare mottagelig for det programmet  kalte (PL) «Å få ballanse mellom min energi og jordenergien.»   Dette omfatter blant annet, det vi kaller værsyke ,  geofysisk påvirkning . Fremdeles må jeg av og til repetere denne, men jeg er svært mye bedre. Jeg merker svakt de samme symptomer som jeg hadde, men de plager meg ikke lenger. Så åpnet det seg for flere dråper med informasjon både til min isjas, vonde muskler osv. For hver kur merkes en liten reaksjon og en liten bedring. Jeg kjenner det som mange bekker små, gjør en stor Å.
Og denne (PL) kuren  trenger jeg stadig å få repetert.

Kvakksalvedamen kunne suplere denne milde dyptvirkende vann -informasjonen med kvantemedisin. Sammen har denne kombinasjonen av hjelp sakte men sikkert løftet helsen min opp av «hengemyra».  Deres dataprogrammer gir også råd om annen behandling, som skolemedisin, akupunktur, homøopati m.flere.

Hver dag har jeg tatt en eller flere sorter av dråper.  Jeg gleder meg alltid til å ta dem, det er som de kjennes riktig, tilpasset meg.

Det kommer en mild reaksjon  i løpet av de første 10 dagene. Og selvom de store undrene ikke skjer så raskt, kjenner man den lille drahjelpen i riktig retning. Jeg undret meg så sterkt over hva som skjer i kroppen når jeg tar dråpene , og jeg har tenkt så mye over det , at jeg drømte det jeg følte, i tre forskjellige  bilder :

1. Dråpene i kroppen er som om millioner av bittesmå sneller snurrer raskt og avgir en syngende lyd til cellene, og dette er gledesfylt.

2. Dråpene i kroppen er som millioner av bittesmå pianotangenter som føyer seg mykt og fullstendig  inn til hver celle i kroppen i en mangetonende harmoni.

3. Dråpene i kroppen virker svakt puffende,  som om millioner av bittesmå hunder, som oppfører seg slik som når hunden min ville ha sofaen jeg sov på:  han smøg seg forsiktig, uten å vekke meg, ned bak bena mine og dyttet snuten forsiktig lenger og  lenger fremover langs sofaryggen, sakte, lenge mellom hvert dytt, for da ga jeg etter og ga ham plass, uten å våkne, før jeg landet på gulvet, og han hadde sofaen for seg selv.

Disse tre drømmebildene viser hvordan  jeg opplever og tenker at disse dråpene virker.

Når dråpene kombineres med kvantemedisin, er det som om  en «fetter» av Nutri-Energetics  gjentar samme budskap, men på sin måte, ved å fortelle  de avvikende cellenes atomer hvilken frekvens de burde ha.

Her må jeg spesielt nevne tannbehandlingsprogrammene! Periodontitten, tannsykdommen jeg skrev om, er nesten ikke aktiv, og min bakerste jeksel har festnet  nok til å tygges med.

Sakte, men med glede, kjenner jeg at helsen bedres, og jeg har nå kommet så langt at jeg forsøker å være 30 % i jobben.

Både kvantemedisin og Nutri-Energetics System baserer seg på informasjonsformidling til cellene , det foregår en utveksling av signaler som vitenskapen har knekket koden til, og det vitenskaplige miljøet har etterhvert en anseelig mengde tolket data lagret. Denne kommunikasjonen fasinerer meg, og jeg tenker at : akkurat som det ville være morsomt å lære å kommunisere med dyr, ville det være morsomt å kunne kommunisere med egen kropp.

Gjennom denne tiden har jeg ofte forsøkt , fordi opplevelsen av kommunikasjon med egne alveoler ble sterk for meg.

Alveolene er de bittesmå lyserøde blærene som lungene er dekket av , og det er de som ødelegges ved Kols.

Det var kvanteapperatet som formidlet meg at alveolene fremdeles levde, men at det sto elendig til med dem.   Da svarte jeg dem og sa at jeg ville slutte å røyke for deres skyld. I samme øyeblikk veltet et gledesbluss gjennom lungene mine, en sterk jublende lykke. Min og alveolenes lykke.

Vanligvis, når noe gjør meg glad, kjennes det i hele kroppen, fra topp til bunn, men her var gleden lokal i lungene i kroppen og total i mitt sinn.  Og om man ikke bryr seg om slike private følelsesutbrudd, så  vil jeg påpeke at jeg opplevet  det som kommunikasjon.

Kunnskap og kunnskapsutveksling  er kommunikasjon.

Det er fantastisk at noen har forsket frem disse mulighetene for kommunikasjon.

Reklame

Vannets underlige egenskaper.

Vannet, H2O, med sine spesielle egenskaper som vi er avhengie av og verdsetter så høyt, er på langt nær ferdig utforsket.
Jordens overflate er over 70% vann. og menneskekroppen er over 70% vann.
Vi er sterkt og nært forbundet med dette elementet, og det er avgjørende for oss hvordan vannet samvirker med alle andre grunnstoffer, under ulike forhold.
Ved å se en halvvisnet plante reise seg og leve videre etter vanning, og ved å se en gammel, dehydrert person miste gråheten og få våkent liv i blikket ved riktig vanntilførsel, er man ikke i tvil om vannets livsviktige betydning.
Tidligere omsorgslitteratur hevdet at å  sørge for det fysiske behovet ved å gi et glass vann, er å  gi omsorg og trøst. Det ble kalt en kjærlighetsgjerning.
Denne siden av omsorgspleien er borte eller sterkt nedtonet, eller byttet ut med «å ha tid til å snakke med», som selvsagt også er svært viktig, men som aldri kan erstatte tilstrekkelig væsketilførsel.

Tidligere har jeg sakset en artikkel av Ertresvåg til  et innlegg om  «Vann lagrer innformasjon»  under «viten og visjon»  :

Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel “Vann har hukommelse” i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..»

Denne artikkelen av Ertresvåg er lesverdig, og jeg gjenga den i sin helhet. Her viser de seg , «nyateistene» , på sitt maktuærlige vis :  Når vitenskapens resultater ikke er slik  de selv ønsker, boikotter de den for sin egen tros skyld.

Det gleder meg at vannet, som kan inngå så nære relasjoner til nesten alle grunnstoffer, og som gjør sitt virke i hver trevl i meg, har en form for  hukommelse, en form for informasjonslagring.

Vannets kretsløp, fra grunnvannets erfaringer i dypet, til bekkenes erfaringer med moser og lyng, ja,  hele jordens overflatevann, og dets erfaringer med alt zoologisk og biologisk materiale, alt samlet i en sum,  gleder den som drikker av det. Vannets urgamle visdom flyter  i alt mitt vev og vil siden igjen gå ut i det store kretsløpet med informasjon om meg.

Nyrene  gjenomstrømmes uavlatelig, av mere enn 1 liter blod per minutt og på et døgn Ca. 1700 liter. Så skilles noe ut, for å sirkulere videre i naturen, og jeg må tilføre det tapte ved å drikke vann utenfra, vann som har informasjonsspor av leire og granitt.

For en tid tilbake kjøpte vi et vannrenseanlegg for drikkevannet vårt.

Vi  hadde vært uheldige og fått brønnen ødelagt av sprengningsarbeider i nærheten. Selv om brønnen ga vann nok, var vannkvaliteten ødelagt, og senere også forurenset av uvettig søppeltømming rett i grunnvannet på samme sted.

Men altså , vannrenseapperatet fjernet alle stoffer i vannet, noe som bekymret meg. Jeg ville gjerne ha den naturlige forekomst av mineraler i vannet, men  slik situasjonen var blitt, var det en bedre løsning å rense vannet, enn å drikke  det forurensede vannet.

Sammen  med renseanlegget fikk vi en liten bok om vann.

Boken var skrevet av japaneren Masaru Emoto, og den presenterte en, for meg, ny side ved vannet :

Vannets evne til å danne krystaller ved frysing.

Vi er vant til å tenke på snøkrystaller, og om dem «vet alle barn» at det ikke er to like snøkrystaller. De fleste barn oppdager da også ganske fort at den påstanden er vanskelig å bevise eller motbevise, men via gode fotograferinger har vi sett at variasjonsbredden er utrolig stor.

Snøkrystaller er naturens forvandling av vannet . Den er vannets bilde av den ytre påvirkning av temperatur, trykk og elektrisk felt sammen med med vannets egen ballast av tidligere informasjon. Den er et unikt uttrykk.

Det Emoto viste oss i sitt arbeid, var ikke snø, men vannets evne til å danne krystaller ved frysing. Han gir, i boken, de fysiske betingelsene for fotograferingen, slik at han kan etterprøves av den som ønsker det, og er istand til  det.

Først viste han at en krystall av rent vann er en vakker  sekskant.     Ved hvert hjørne av sekskanten skjer en symmetrisk vekst , og den danner like mønstre i alle hjørner som  vokser fort og fyller hele sideflaten.  På et tidspunkt får man en  krystall  som ser ut som et sekskantet speil i en vakkert utformet ramme.

Så viste han krystaller av ulike grader av forurenset vann, og  drikkevann i storbyer som var  forurenset og/ eller  påført kraftige renseprosesser. Dette vannet hadde ulike grader av deformerte sekskanter, helt ned til absolutt ikke noen form for krystallisering. Springvannet i flere storbyer var så «ødelagt» at det ikke hadde evnen til å danne krystaller.

Det er godt at man kan  kjøpe drikkevann når den offentlige vannkvaliteten er så lav, men det er sørgelig at det er blitt slik. Det blir dyrt å dekke dagsbehovet. Når væskeballansen i kroppen ikke opprettholdes, forstyrres kroppens prosesser helt ned på cellenivå,  alarmen går og nødaggregatenes hormoner settes på, utskillelsen blir mindre,  vannet kan holdes tilbake i kroppen, hos cellene, for å sikre deres livsviktige funksjoner.  Over tid vil slik påført stress av  egen kropp være helsefarlig.  Særlig eldre bør vite at deres reserver er små, og skadevirkningene av dehydrering er livstruende. Selv bare 10% for lavt væskeinntak kan gi økt demens.

Rennende, levende vann som sildrer og renner i små lekne bekker nedover fjellsidene, finner hverandre og øker fart og tyngde i mektigbrusende fosser, samles i store vannveier, som grener på hovedløpet  nede på slettelandet og fører generøst livet frem i ødemarken.  Overalt rundt den spirer og gror det innbydende og grønt, og likner, i fugleperspektiv,  på livets tre. Rundt disse livets trær ble de store kulturene til, elvekulturene, våre moderkulturer.

Det gamle geografipensummet sa at Egypt er Nilen, og Nilen er Egypt. Vannets betydning kunne ikke overdrives.

For alle mennesker til alle tider, har vannet vært betingelsen for livet. Man lette etter det, velsignet det, delte det med andre, kriget om det,  investerte i det, solgte det.  Nå legger vi det i rør, demmer det opp, tømmer vår kloakk ut i det, sender vårt industriavfall ut i det og viser slik hvordan vi forakter livet, naturen  og oss selv.

Emoto viser ved å fotografere vannet ved en bestemt temperatur, idet det fryser, om vannet er «friskt», altså evner å lage sin krystallform.

I dette arbeidet fant han at vannet lot seg påvirke.

Emoto viste  at «hellig vann», vann som var «påvirket av bønn», ikke bare dannet vakre krystaller, men at om vannet i utgangspunktet var forurenset,  fikk det en bedring i evnen til å danne krystaller.

Han viser videre at vannet påvirkes av musikk , og lyder generelt. Det endrer sitt krystalluttrykk etter påvirkningene.

Og, det skaper strålende vakre krystaller ved kjærlige og gledesfyllte ord, mens det får redusert krystallevnene ved sinte, onde og negative henvendelser.

Igjen presiserer jeg at dette ikke er et tro/ikke tro spørsmål, men etterprøvbare eksperimenter.

Dette gleder meg. Jeg er 70 % vann, og alle mine sanseinntrykk er avhengi av vannets delaktighet.

Jeg er natur som kan kjenne fryden bruse i kroppen som en vindroses lek i vannoverflaten. Jeg er natur som kjenner sorgen grave helt inn til margen av benene. Jeg er natur ,  som kan lære, gjenkjenne, føle , reflektere og gi kjærlighet.

Si:  «Så hyggelig å se deg» til meg, og godfølelsen brer seg varmt og behagelig i meg. Jeg nyter å kjenne denne vannets egenskap.

Si: » Du er ikke velkommen!» til meg, og tristheten synes lang vei på meg. Andre kan lese mine følelser.

Er jeg en materialist vil jeg nøye forske videre på vannets egenskaper, for vannets egenskaper og vannets samvirke med andre grunnstoffer er meg ,  er  forutsetningen for alle kroppens impulsformidlinger, likesom for nærings og oksygenformidlinger.

Er det rarere å formidle en følelse enn oksygen? Er det mer åndelig med følelser? Mener materialistene at følelsene er transendente? Eller går de med på at også følelser nok er en side av materien?

Eller er de også i sin sjel «middelaldersk», som Luther? Han sier i sin katekismus om dåpen:

«Det er ikke vannet som gjør det, men ordet forenet med vannet.»

Tenk over den en stund .

«Jeg vil gi deg det levende vann,» sa Jesus. Der kommer vi til det  åndelige og transendente, som vannet er et bilde på.

Det er både artikler,  bilder og filmer på nettet om dette.

Gravataren min er  en vannkrystall.

«Genesis», av Bernard Beckett. En bokanmeldese.

Det har vært morsomt å følge bloggkjeden av bokanmeldelser.

Over 30 bloggere er bidragsytere , og har dermed gitt boken mye  fortjent oppmerksomhet.

http://knirk.wordpress.com/ skrev en anmeldelse i går, og

http://elefantzonen.com/ skal skrive i morgen.

***

«Genesis» er navnet på Bibelens første bok.

Med bildet av en apemaskin  under tittelen «Genesis» på bokens forside, innstiller jeg meg på tanker om skapelse,  begynnelse,  utvikling og vitenskap, Gud og  Darwin .

De første sidene leses raskt, setningene er enkle og språket er lett, men etter få sider må jeg sette ned lesetempoet.

Her er flere utsagn som fortjener oppmerksomhet og ettertanke.  De fleste setningene, faktisk, er , på tross av enkelt språk, så innholdstunge at de kunne fungere  som svar, eller innlegg, i en debatt.

Jeg vet at mange unge lesere,  i dagens skole,  ikke orker setninger med høy språklig kompleksitet.  De «faller ut» av tekster med flere delsetninger og helsetninger mellom to punktumer.  De fleste unge vil ha bøker med enkelt og tydelig språk, og en historie med god «driv».

Boken har disse språklige kvalitetene, men leser man denne korte teksten raskt, noe som er fullt mulig, vil det tankegodset boken formidler, glippe,   og man får bare glede av handlingsplottet.

Handlingen er opptaksprøven til Akademiet, samfunnets høyeste institusjon. Boken er de fem timene opptaksprøven varer,  og består av  spørsmålene fra eksaminator og svarene fra søkeren.

Vi merker søkerens nervøsitet, og kjenner hvordan hennes  svar er resultatet av lang og intens forberedelse, og vi får inntrykk av hvor nært hun har samarbeidet med sin dyktige lærer, Perikles.

Denne  ytre rammen  sannsynliggjør innholdstunge setninger. Vi deltar i eksiminasjonen av en elev som har forberedt seg i tre år for å komme inn ved statens høyeste institusjon. Her er ingen ord tilfeldige, eller servert som løst småprat, men hvert ord er valgt med omhu for å lykkes i opptaket.

Boken er karakterisert  som sciens fiction , som triller og som  filosofisk i sin genre, fordi bokens  handling ligger i fremtiden, den  har  spenningen på det psykiske plan og fremstiller hele sin handling i  meningstunge dialoger.

Ved å bruke navnene til oldtidens filosofer, som Platon, Anaximander og  Perikles, kjenner jeg det som om forfatteren raskt har favnet de viktigste representantene for  vår kultur : Vår  filosofiske og vitenskaplige arv.  Og, uttrykt ved bokens forside, knyttet dette  til vår religiøse arv og moderne vitenskap.

Dette  skaper hos meg en følelse av en tidsepoke : vår kultur fra begynnelse til slutt,  som starter i oldtidens  Hellas og avsluttes her i boken ved pesten i 2053.

I «vår kulturs» undergang frelser industrimagnaten  Platon, øygruppen  Aotearoa, slik at denne øya fremstår som det eneste beboelige sted på jordkloden. Siden  Aotearoas ikke er et oppdiktet navn, men maorienes navn på New Zeeland, og Bernard Beckett er fra New Zeeland, morer dette meg, for selv om det bare er en digresjon, viser det at også  navnene i boken kan by på små «godbiter».

Boken er en fortetning av tid og rom,  hvor fem timers eksaminasjon gir oss lesere en konsentrert gjennomgang av  temaet for opptaksprøven:

Adam Fordes liv og levnet.

Anaximander, som er bokens hovedperson, har selv valgt oppgaven .

Fremstillingen og forståelsen av forandringen  i historien,ved Adam Forde,  er en myte alle barn i samfunnet kjenner, og som de lærer  i de tidligste barneår.

Det er flere sider ved denne personen som appelerer til Anaximander, og vi møter en engasjert eksaminand som setter sin ære  i sannhetenssøkende   saklighet .

Boken gir oss en kortfattet konsentrert analyse av den gamle kulturen, dens svakheter og  fall, slik det var før forandringen, og den gir oss en svært god innføring i den mannens handlinger som førte til forandringen, men den sier ikke mye om det samfunnet som kom etter forandringen.  Det antar vi bare at vi ser,  fordi vi følger hovedpersonen.

Det samfunnet som Anaximander vokste opp i, får vi bare vite litt om i noen små glimt, som f. eks. at hun var takknemlig for den historiske endringen som hadde funnet sted,   at hun var trygg og fornøyd i sin samtid, men at hun ofte kjente seg anderledes enn de gjevnaldrene og søkte naturens ensomhet fremfor sosial moro. Det var i en slik ensom naturopplevelse hun møtte Perikles.

Perikles oppmuntret henne til å søke Akademiet. Det er her Filosofene er, og det er her alle avgjørelser angående samfunnet tas. For Anaximander er dette veien til karriere, og til muligheten for å se mer til sin elskede  lærer.

Forutsetningene for Adam Fordes betydning, oppsummeres av Platons kvinnelige løytnant, Aristoteles, slik:

» Vi ønsker at folket skal tjene staten fremfor seg selv, men vi har hatt vanskelig for å innse begrensningene i denne ligningen. Selv det tammeste dyr vil slå seg vrangt hvis vi forsømmer behovene det har. Folket tror ikke lenger på trusselen som en gang hang over dem, og de har blitt vant til den mengden mat vi gir dem. De har blitt selvtilfredse og vendt tankene sine mot andre ting. Det går en hvisking gjennom kollektivene. Det er et levende vesen; det bukter seg og vokser, men holder seg ute av syne. Folket snakker om valg, om muligheter og om frihet. Folket snakker om å forandre sin verden.»

Forandringen  er det store underliggende tema i boken.

Forandringen er fundamentet i  den nye tid.

Nå skal  Anaximander kortfattet og presist redegjøre for det som var før, og hva ved Adam Fordes liv

som førte til endringene.

Hun har studert all  tilgjengelig  dokumentasjon om ham, og drøftet dette om og om igjen med sin lærer og veileder, Perikles. Hun kjenner seg trygg på stoffet, og hun har funnet at hennes tolkninger av historien er noe avvikende fra de offesielle «mytene», og hun er istand til å argumentere for sin tolkning.

Dialogene  mellom Adam Forde og apemaskinen Art utgjør hovedtemaet i  hennes oppgavebesvarelse. Og deres samtaler sirkler ofte om hva livet og mennesket er.

Jeg engasjeres av denne dialogen  og av de mange spørsmål den berører.  Spørsmålene  er  vesentlige,  og Anaximander presenterer  dem ved korte innholdsmettede utsagn.  Hennes analyser gir oss flere presise, filosofisk oppdaterte tanker.

Likevel er det  i lys av   sluttkapittelet at denne samtalen  virkelig  blir  levende og livsviktig.

***

Man kunne med fordel ha samtaler og studiegrupper knyttet opp til hvert av de store spørsmålene boken reiser. Slik flere av spørsmålene  fremkommer i boken er de nesten forvirrende raskt behandlet. Vi har jo ikke deltatt i Anaximanders forberedelser, vi er bare med på hennes svar.

Boken  har også spirene i seg til å kunne fungere som en kultbok, men er kanskje for kortfattet til å makte den oppgaven.  Derimot kan den godt fungere som en debattstarter for mange etiske spørsmål i vårt moderne samfunn.

Jeg ser det debatteres hvorvidt boken egner seg for ungdom.

Jeg tror forfatteren selv besvarer det spørsmålet.

Ved å benytte Platons statsdeling , hvor filosofene  er «de få  velsignede»,  gir han oss hintet om at det er filosofen som  har  glede av den filosofiske samtale, enten man er ung eller gammel.

Ved å lese boken kan sikkert  noen unge  bli klar over at de faktisk har interesse for filosofi.

.