«Genesis», av Bernard Beckett. En bokanmeldese.

Det har vært morsomt å følge bloggkjeden av bokanmeldelser.

Over 30 bloggere er bidragsytere , og har dermed gitt boken mye  fortjent oppmerksomhet.

http://knirk.wordpress.com/ skrev en anmeldelse i går, og

http://elefantzonen.com/ skal skrive i morgen.

***

«Genesis» er navnet på Bibelens første bok.

Med bildet av en apemaskin  under tittelen «Genesis» på bokens forside, innstiller jeg meg på tanker om skapelse,  begynnelse,  utvikling og vitenskap, Gud og  Darwin .

De første sidene leses raskt, setningene er enkle og språket er lett, men etter få sider må jeg sette ned lesetempoet.

Her er flere utsagn som fortjener oppmerksomhet og ettertanke.  De fleste setningene, faktisk, er , på tross av enkelt språk, så innholdstunge at de kunne fungere  som svar, eller innlegg, i en debatt.

Jeg vet at mange unge lesere,  i dagens skole,  ikke orker setninger med høy språklig kompleksitet.  De «faller ut» av tekster med flere delsetninger og helsetninger mellom to punktumer.  De fleste unge vil ha bøker med enkelt og tydelig språk, og en historie med god «driv».

Boken har disse språklige kvalitetene, men leser man denne korte teksten raskt, noe som er fullt mulig, vil det tankegodset boken formidler, glippe,   og man får bare glede av handlingsplottet.

Handlingen er opptaksprøven til Akademiet, samfunnets høyeste institusjon. Boken er de fem timene opptaksprøven varer,  og består av  spørsmålene fra eksaminator og svarene fra søkeren.

Vi merker søkerens nervøsitet, og kjenner hvordan hennes  svar er resultatet av lang og intens forberedelse, og vi får inntrykk av hvor nært hun har samarbeidet med sin dyktige lærer, Perikles.

Denne  ytre rammen  sannsynliggjør innholdstunge setninger. Vi deltar i eksiminasjonen av en elev som har forberedt seg i tre år for å komme inn ved statens høyeste institusjon. Her er ingen ord tilfeldige, eller servert som løst småprat, men hvert ord er valgt med omhu for å lykkes i opptaket.

Boken er karakterisert  som sciens fiction , som triller og som  filosofisk i sin genre, fordi bokens  handling ligger i fremtiden, den  har  spenningen på det psykiske plan og fremstiller hele sin handling i  meningstunge dialoger.

Ved å bruke navnene til oldtidens filosofer, som Platon, Anaximander og  Perikles, kjenner jeg det som om forfatteren raskt har favnet de viktigste representantene for  vår kultur : Vår  filosofiske og vitenskaplige arv.  Og, uttrykt ved bokens forside, knyttet dette  til vår religiøse arv og moderne vitenskap.

Dette  skaper hos meg en følelse av en tidsepoke : vår kultur fra begynnelse til slutt,  som starter i oldtidens  Hellas og avsluttes her i boken ved pesten i 2053.

I «vår kulturs» undergang frelser industrimagnaten  Platon, øygruppen  Aotearoa, slik at denne øya fremstår som det eneste beboelige sted på jordkloden. Siden  Aotearoas ikke er et oppdiktet navn, men maorienes navn på New Zeeland, og Bernard Beckett er fra New Zeeland, morer dette meg, for selv om det bare er en digresjon, viser det at også  navnene i boken kan by på små «godbiter».

Boken er en fortetning av tid og rom,  hvor fem timers eksaminasjon gir oss lesere en konsentrert gjennomgang av  temaet for opptaksprøven:

Adam Fordes liv og levnet.

Anaximander, som er bokens hovedperson, har selv valgt oppgaven .

Fremstillingen og forståelsen av forandringen  i historien,ved Adam Forde,  er en myte alle barn i samfunnet kjenner, og som de lærer  i de tidligste barneår.

Det er flere sider ved denne personen som appelerer til Anaximander, og vi møter en engasjert eksaminand som setter sin ære  i sannhetenssøkende   saklighet .

Boken gir oss en kortfattet konsentrert analyse av den gamle kulturen, dens svakheter og  fall, slik det var før forandringen, og den gir oss en svært god innføring i den mannens handlinger som førte til forandringen, men den sier ikke mye om det samfunnet som kom etter forandringen.  Det antar vi bare at vi ser,  fordi vi følger hovedpersonen.

Det samfunnet som Anaximander vokste opp i, får vi bare vite litt om i noen små glimt, som f. eks. at hun var takknemlig for den historiske endringen som hadde funnet sted,   at hun var trygg og fornøyd i sin samtid, men at hun ofte kjente seg anderledes enn de gjevnaldrene og søkte naturens ensomhet fremfor sosial moro. Det var i en slik ensom naturopplevelse hun møtte Perikles.

Perikles oppmuntret henne til å søke Akademiet. Det er her Filosofene er, og det er her alle avgjørelser angående samfunnet tas. For Anaximander er dette veien til karriere, og til muligheten for å se mer til sin elskede  lærer.

Forutsetningene for Adam Fordes betydning, oppsummeres av Platons kvinnelige løytnant, Aristoteles, slik:

» Vi ønsker at folket skal tjene staten fremfor seg selv, men vi har hatt vanskelig for å innse begrensningene i denne ligningen. Selv det tammeste dyr vil slå seg vrangt hvis vi forsømmer behovene det har. Folket tror ikke lenger på trusselen som en gang hang over dem, og de har blitt vant til den mengden mat vi gir dem. De har blitt selvtilfredse og vendt tankene sine mot andre ting. Det går en hvisking gjennom kollektivene. Det er et levende vesen; det bukter seg og vokser, men holder seg ute av syne. Folket snakker om valg, om muligheter og om frihet. Folket snakker om å forandre sin verden.»

Forandringen  er det store underliggende tema i boken.

Forandringen er fundamentet i  den nye tid.

Nå skal  Anaximander kortfattet og presist redegjøre for det som var før, og hva ved Adam Fordes liv

som førte til endringene.

Hun har studert all  tilgjengelig  dokumentasjon om ham, og drøftet dette om og om igjen med sin lærer og veileder, Perikles. Hun kjenner seg trygg på stoffet, og hun har funnet at hennes tolkninger av historien er noe avvikende fra de offesielle «mytene», og hun er istand til å argumentere for sin tolkning.

Dialogene  mellom Adam Forde og apemaskinen Art utgjør hovedtemaet i  hennes oppgavebesvarelse. Og deres samtaler sirkler ofte om hva livet og mennesket er.

Jeg engasjeres av denne dialogen  og av de mange spørsmål den berører.  Spørsmålene  er  vesentlige,  og Anaximander presenterer  dem ved korte innholdsmettede utsagn.  Hennes analyser gir oss flere presise, filosofisk oppdaterte tanker.

Likevel er det  i lys av   sluttkapittelet at denne samtalen  virkelig  blir  levende og livsviktig.

***

Man kunne med fordel ha samtaler og studiegrupper knyttet opp til hvert av de store spørsmålene boken reiser. Slik flere av spørsmålene  fremkommer i boken er de nesten forvirrende raskt behandlet. Vi har jo ikke deltatt i Anaximanders forberedelser, vi er bare med på hennes svar.

Boken  har også spirene i seg til å kunne fungere som en kultbok, men er kanskje for kortfattet til å makte den oppgaven.  Derimot kan den godt fungere som en debattstarter for mange etiske spørsmål i vårt moderne samfunn.

Jeg ser det debatteres hvorvidt boken egner seg for ungdom.

Jeg tror forfatteren selv besvarer det spørsmålet.

Ved å benytte Platons statsdeling , hvor filosofene  er «de få  velsignede»,  gir han oss hintet om at det er filosofen som  har  glede av den filosofiske samtale, enten man er ung eller gammel.

Ved å lese boken kan sikkert  noen unge  bli klar over at de faktisk har interesse for filosofi.

.