per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Bendik Riis

Han går nedover gaten i sitt lange, hvite maccoundertøy, vest og høye støvler. Hår og skjegg henger langt og uklippet nedover skuldrene. Hendene er bundet bak på ryggen.
«Der går Jesusen»… folk visker, rister på hodet…»Han må jo være gal, stakkars»…. «Det er ikke bare kunstnernykker det der»…..

Bendik var født i 1911 inn i en  lys og kjærlig familie. I 1928 , en fin vårdag, kom han hjem fra skolen og fant politiet iferd med å kaste hjemmet hans ut på gaten.  Denne dagens maktovergrep mot ham og hans kjære preget ham sterkt  hele livet.

Først etter farens død ble  han tvangsinnlagt på Gaustad sykehus i 1946, og han ble der til 1952. Også i senere perioder var han innlagt. Flere av hans mest karakteristiske arbeider er baset på hans egne erfaringer fra psykiatrien, og viser mennesker som utsettes for eksperimenter og tortur, f.eks. en lobotomi-operasjon.

Mens Bendik ser dette skje på Gaustad (han ble ikke selv utsatt for lobotomi), fikk  Egas Moniz nobelprisen 1949 for nettopp operasjonsmetoden lobotomi. Bendiks protest mot dette var både tidsaktuell og sterkt personlig medfølt, og  samtidig ble det et symbol for alle sorter overgrep. Dette maleriet har alle de heslige uttrykk som overgrep har.

Wikipedia nevner hvor viktig det er  å forstå skammen han kjente over utkastelse og overgrep, og Jon-Ove Steihaug vektlegger offerrollen som sentral i både liv og bilder. Sammen gir de en god nøkkel inn til kunstneren og hans verker.

Bendik Riis 256x338

Jeg går og ser på bildene han har malt.

Det som slår meg er at bildene har høye  kunstneriske kvaliteter, og at noen av bildene skiller seg ut ved plutselig å være barnslig naive, strålende av ren naivitet. Det er så påtrengende at det ikke lar seg overse.

Ved disse bildene påberoper han seg renhet og barnets uskyld.

Han sier på sin måte at han  er uten skyld i alle de onde tingene som skjedde med hans familie og ham selv.

Man ser av maleriene at han ikke plasserer skylden og skammen hos seg, men hos dem som utførte overgrepene.

Selv stråler han av den uskyldiges glede, og han vil slett ikke ha offerets plass! Han eier gleden i den barnlige renhet og uskyld. Det er denne erkjennelsen og styrken som stråler ut av bildene, og som han med rette kroner som kongelig!

Det er denne store kongelige verdien han har valgt!

Da han gikk hvitkledt og ( i  undertøyet) avkledt gjennom Fredrikstad hadde han bundet sine hender bak på ryggen, som for å si tydelig ifra at han ikke hevnet seg, ikke tok igjen, men valgte å være fri, fri fra skyld!

Denne lyse gleden av absolutt uskyld er  skjør  og  sjelden, nettopp fordi den er et sjeldent resultat av å erkjenne urett og lidelse.

Bildene hans viser meg at han holder fast på denne kongelige kunst og at han evner å uttrykke den slik at den stråler ut av bildene, også som en vesentlig del av det nasjonalromantiske grunnmotiv,  den unge , uskyldige nasjonens styrke og glede som også var utsatt for uventet, uforskyldt overgrep .

Advertisements

november 29, 2009 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Synsing | Legg igjen en kommentar

«Mørkeboka». En bokbloggturne.

Mørkeboka Sigbjørn Mostue og Matthijs Holter

Jeg sitter med «Mørkeboka» i hendene.

Det gyldne læret  lyser matt mot permens mørke treutskjæringer. Skriften på læret er knapt lesbar.

«Alvetegnet» glimter, halvt utvisket, i gullbokstaver, fra et innrammet felt over pergamentet.

En merkelig formet sten ligger oppå pergamentet.   I stenen er det formet et øye som har fått en sprekk eller et rift.

Permen er gammel og boken er slitt.  Bokryggen er hudløs og viser frem bokbinderens bindeteknikk.

Boken gir  inntrykk av å være gammel,   men jeg kjenner  meg lurt, allerede!

Denne boken er jo ny! Nylig utkommet,  og skrevet av en nålevende ung forfatter med navnet Sigbjørn Mostue!

Det er samme mann som skrev trilogien «Alvetegnet»!    Hmmm…

Han hadde faktisk bra bøker! Ikke noe tull med dem.  Jeg får vel lese og se om dette er like bra som de første bøkene, eller om det  bare er noe hocus pocus.

» Å leve er krig med trolde…» står det først.

Det er et sitat fra forfatteren  Henrik Ibsen som, både elegant og rett på sak, gir temaet for boken.

Men  på neste side reserverer forlaget seg! De vil ikke ha noe ansvar for at de utgir graderte, hemmelige dokumenter, sier de. De har sladdet gjenkjenbare navn…..hva er dette for noe?

De utgir CTSA-dokumenter! Og i tillegg oppgir forfatteren hvem som har gitt ham disse dokumentene! Det er hans egen søster som misbruker sin stilling i regjeringsapparatet! Og hun er livredd!

Jeg blar litt i boka.  Ja, hele boka,  så og si alt sammen,  er  offentliggjøring av CTSA-dokumenter:

Det er terapisamtaler mellom Psykiatrisk lege og  pasient Gunnar,  dagboknotater av ungdomsskoleelev Wilma,  så er det  bloggen til «Futhark»  og så gjengis en del av boken «Peer Gynt», den er selvsagt  ikke hemmeligstemplet!    Så er det chat mellom F og A,  brev fra Berte Tufserud og brev fra Wilma.

Merkelig, det er ikke ett ord fra forfatteren selv!

Jo, det er noe:  Forordet har forfatteren skrevet.    Og så har han  noen korte  kommentarer av og til på de hemmeligstemplede arkene. Noe om nettadresser som virker ol.  Jeg får lese dette først, så får jeg gjøre meg opp en mening etterpå!

Gunnar virker troverdig, og hyggelig. Han blir mistenkelig dårlig behandlet av psykiateren syns jeg! Wilma virker kjempegrei, og ihvertfall ikke som en som dikter opp ting! Men Berte Tufserud er mystisk!  Sikkert flink og grei nok, men overnervøs type! Helt sær!

Jeg begynner å få et bilde av det som skjer i boka.  Det er mange som opplever å få et merkelig pergament, en av dem er Gunnar. Pergamentet forteller om noe uhyggelig, en  sammensvergelse . Gunnar klarer ikke å formidle innholdet uten å bli sett på som gal, og samtidig   forsvinner de andre  som også hadde fått pergamentet, og dette gjør ham redd.

Wilma kaster mer lys over saken. Hun skriver skoleoppgave om eventyrsamleren Asbjørnsen. På biblioteket treffer hun Berte Tufserud og får god hjelp til oppgaven, men samtidig får hun vite at Tufserud har funnet en gammel og ukjent bok av Asbjørnsen, en Mørkebok! I den boken  forteller Asbjørnsen om personlige møter med troll ol.

AHA! Den egentlige » Mørkeboken» har dukket opp, og den er skrevet av Asbjørnsen og ikke av Mostue, bare så det er klart! Den » Mørkeboken» vil  trollene  ha tak i, fordi  det er viktig for dem at menneskene ikke skal avsløre dem og planene deres.

Men den «Mørkeboken» jeg leser nå, er Mostues bok, og den viser hvordan toppmakten i samfunnet hemmeligstempler indisier, og bevis, på konspirasjoner og på fabelvesners eksistens! I såfall, betyr det at toppskiktet i samfunnet vårt holder med dem, eller er dem!

Vent nå! Jeg var inne på   Futharks blogg  ……. futhark…. det er jo runealfabetet! Typisk en ledende kode!

Jeg går på nettet og ser hva jeg finner om runealfabetet.  Hmmm…. Det gamle runealfabetet var magisk, og i slekt med det etruskiske språk som ingen har tydet til nå! Huff, etruskerne hadde  mange  skrekkelige fabeldyr!  Runene er altså magiske…. men.. magi kan jo like godt være en illusjon, en hoax!

Nei, dette må være et blindspor. Man hemmeligstempler ikke en hoax!

Jeg leser boken  ferdig  og er «bergtatt»!  Overveldet av  bokens mange merkelige vitnesbyrd og beviser.  Dette er både fantastisk og forferdelig! Dersom dette stemmer  må det ha startet langt tilbake i tid, og flere må kjenne til det!

Jeg kommer  på forfatteren Jonas Lie. Han har jo hevdet dette  i svært mange av sine skrifter. Og selv om han har skrevet åpent og inngående om dette så er han blitt helt usynlig, faktisk!  Det er nesten skummelt!

Alle sier : «De fire store» forfatterne var Ibsen,  Bjørnsen,  Kielland og Lie.  Alle har lest Ibsen og Bjørnson og Kielland, men ingen har lest Lie?  Bare spør folk om  hva han har skrevet?  Det er det ingen som husker!  Selv om  alle bøkene hans  er på biblioteket, så  er de liksom usynlige.  Men han skriver om Trollene og hvordan de infiltrerer menneskene!  Og «de fire store» kjente hverandre, så den ringen er sluttet!

Ettersom jeg tenker så kommer jeg på så mange som har skrevet om dette. Både bøker, sanger og dikt, gamle sagn og eventyr… Ja, vi må nok skrive om både historien og litteraturhistorien nå som kampen mot troll blir alment kjent.

Håper mange fremdeles har friske, hele øyne slik at  det ikke er for sent.

Selv om  forfatteren  bare har redigert det hemmeligstemplede materialet,  ble det en spennende bok, ulik andre bøker. Og jeg vil   takke ham  for at han hadde mot til å utgi dette, selv om han løper risikoen å bli usynlig, som Jonas Lie!

Jeg håper alt står bra til med hans søster og takker også henne  for modig innsats!

mariellesin.wordpress.com

blogget om boken  igår,   og

http://minekrumspring.blogspot.com/

blogger om boken i morgen.

november 28, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll | 4 kommentarer

Kan vi programmere fremtidens mennesker?

Norbert Wiener drøfter i sin bok «Gud og Golem AS»  tre punkter i kybernetikken som virker relevante til filosofiske og  religiøse spørsmål:

1. Drøftinger angående maskiner som lærer.

2. Drøftinger angående maskiner som reproduserer seg selv.

3. Drøftinger angående sidestillingen av maskiner og mennesker.

Disse tre punktene drøfter han inngående i sin bok, fordi kybernetikken er kommet  langt i utviklingen av maskinen.

Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.

Norbert Wiener regnes som skaperen av fagfeltet kybernetikk, en internasjonalt høyt vurdert matematiker. Han så behovet for og etterlyste den filosofiske og religiøse debatt om de spesifikke problemstillinger som etterhvert må reises innen det kybernetiske fagfelt.

Siden man svært raskt, og i stort omfang, produserer og bruker maskiner, både av rasjonelle og av økonomiske årsaker,  innen industri , forskning og mange andre områder i samfunnet, rekker man ikke å ta de etiske , eller filosofiske debattene et slikt fagområde har behov for.

Enkeltmennesker klarer heller ikke å orientere seg i denne fantastiske utviklingen. Den kybernetiske innsikten er, på mange måter,  et lukket vitenskapsfelt, ved mange patenter og hemmelige prosesser. Vi får bare et glimt inn i det uforståelige når vi anvender maskinene i praksis.

Jeg ønsker å trekke frem et forhold som fremkommer som vesentlig i Norbert Wieners bok , og som er blitt mer og mer   aktuelt, nemlig debatt angående  begrepene  «læring» og «utvikling».  Virkeligheten  kan vise seg å være helt anderledes enn vi tenker om dette «på grasrota»?

Om læring nevner Norbert Wiener bl.a.:

«Individets læring opptrer i individets liv, men også i flg. Darwin i rasens(artens) liv.  Darwins naturlige utvalg er en slags rasemessig(artrsmessig) læring, som virker innenfor de betingelser individets reproduksjon setter….»

Dette utsagnet styrer våre tanker til at læring knyttes opp mot utviklingen av en  art… slik man tenker seg dette innen darwinismen.

Barbara McClintocks nobelprisarbeid  ga oss viten om «hoppende gener», et fenomen hvor genetiske endringer hos mais,  skjedde raskt,  som «en smitte» fra naboplanten, som om genet kunne hoppe fra den ene planten til den andre.

Dette leder tanken tilbake til individnivå, og Norbert Wieners resonement drøfter disse to aspekter utfra den kybernetiske modell.

Begge disse forskjellige retningene innen arvelæren forsket i gener, cellens DNA, og er begge et uttrykk for datidens forståelse av DNAet.

I dag har vi lært mer om DNAet  og vet at en celle inneholder det kartlagte DNAet, pluss det ikke kartlagte Junk DNAet. JunkDNAet rommer individets utallige muligheter til endringer.

Vi må  altså i tillegg til en «utvikling» i Darwinsk forstand, eller «en smitte» i McClintocks forstand, drøfte en tredje mulighet :   artens , individets allerede iboende variasjonsmuligheter, som ved gitte utløsende årsaker kan aktiveres..

For bare 8 år siden betraktet man «junk» DNAet som søppel. De hadde  gitt dette materialet navnet «Junk»,  selv om DNA-kjeden  viste seg å være i underkant av 2% av alt DNA-materialet i cellen.   Resten,  som var  over 98 % ,  kalte de altså «søppel».

Man leter nå etter hva som aktiverer noe av JunkDNAet,  og man søker å kartlegge hva disse enorme  «valg»mulighetene består av.

Med kunnskaper om dette vil vi kanskje kunne delta i utformingen av fremtidsmennesket. Vi kan bli medskapere av vår » utvikling» på individnivå.

Vi kan faktisk komme til å  lage vår egen variant av fremtidens grøssere:

Noen mennesker kan vi forme til herskere og noen til arbeidere!

Bier, maur ol små kryp, kjenner til hva som gir ett egg , puppe eller larve, egenskapene til en dronning eller en arbeider. De forer med den maten som utløser forventet forvandling.

Denne kunnskapen er fremtidens store utfordring og prøvesten.

Vil maktens utøvere bruke slik kunnskap til beste for menneskene?

Det vil vise seg når, og dersom, man klarer å kartlegge JunkDNAet, og  om, og når,  man kjenner de  ulike styringsmekanismer som utløser aktiveringen av en Junkegenskap.    Hva vi blir i fremtiden, dersom(når) dette er mulig, er avhengi av hva vårt gen har av muligheter på sitt store Junklager.

Dersom man ikke drøfter dette i åpenhet, kan man lett forestille seg at noen «tar patent» på å utvikle arbeidere f.eksempel. Det ville sikkert være innbringende.

For å gjennomføre slike endringer er det viktig at folk ikke kjenner til det, eller at de som kjenner til det  ikke har moralske eller etiske skrupler. De må være mer på linje med f. eks. Kunnskapsreformens menneskesyn:

Mennesket er » humankapital»(en vare) som skal gjøre seg attraktiv på arbeidmarkedet……og utvikles til å bli en selvgenererende humankapital.

Dette er WTOs  skolepolitiske formuleringer, hentet direkte ut av de kybernetiske produksjonsstrukturer, som Norge uten debatt bare har akseptert og undertegnet  som våre  nasjonale skolepolitiske planer, som er overordnet uansett hvilket  politisk parti som er i regjering.

Man vil bare virke masete og utidig dersom man forsøker å dra opp en debatt om disse formuleringene.

Poenget er, at hva mennesket er det formulerer  vi etter den forståelsen vi har i vår bevissthet, ihvertfall  etter hva vi tror vi er.

Når kristendommens positive syn på menneskenes enestående verdi blir borte, og det tilogmed blir upopulært å komme med «gammeldagse fraser», da må mennesket omdefinere sitt verd.

Etter hvilke verdier vil vi bli vurdert? Etter makthavernes   behov?

Det vil klart være lettere å «programmere» noen til arbeidere , noen til teknikere, noen til soldater og noen til ledere, dersom verdiene først er endret.  Desto  likere vi blir maskinen, desto vanskeligere blir det å hevde menneskets unike verd.

Jeg må nevne at det er nettopp slik de uttrykker sin visjon i meldingen om kunnskapsløftet :  Ca 15% av barna utdannes til lederstillinger,  resten utdannes  til  bare å utføre automatiserte prosesser.

Hvilket menneskesyn, og hvilke fremtidsvyer ligger det i slike uttalelser?

Og hvor nær er vi kommet denne visjonen om å programmere fremtidens menneske?

Fremtiden former vi nå!

Fortsettelse i innlegget «menneskets og maisens genom».

november 19, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing, Visjon og viten | 2 kommentarer

Hvorledes Vårherre og St. Peter kom til å begynne sin vandring.

En kveld ble det stort oppstyr i himmerike –

Klokken var over elleve. Vårherre hadde alt sagt godnatt, og de små englene var gått for å legge seg. Bare noen av de store vimset ennu frem og tilbake eller stod og tisket sammen i krokene.

Det hadde vært stor fest: Adam og Eva hadde fortalt om paradisets have, og erkeengelen Mikael hadde sunget solosangen med sin prektige røst. Siden hadde profeten Jonas holdt foredrag om sin vidunderlige reise i hvalfiskens buk, med lysbilder til, og endelig hadde syv legioner basunengler spilt skapelseskoralen fra den sjette dag på sine lange snoede sølvhorn. Det hadde vært en uforlignelig dag, derav kom det at ingen hadde lyst til å legge seg. Småenglene ble sittende på sengekanten og pludre, og de store drev gledesstrålende omkring og hadde tusen ting å snakke om……..    *………det var så mye å drøfte, og så ble de stående en stund til:

«Dette treet på godt og ondt-»

» Ja, hvorfor skulle det nå stå der i haven?»

Imens satt St.Peter nede ved døren og ergret seg og ble i dårlig humør. Det måtte være måte med prek  –  treet på godt og ondt? Gid det treet aldri hadde vært, det torde han si fritt….*….. Hva var det for påfunn å stå slik og skravle når skikkelige folk hadde lagt seg? Det var ikke sunt engang å være så lenge oppe om natten, en fikk tynt blod og hodepine. Jo lenger de stod der, jo mere sur og gretten ble St.Peter. For nu hadde han lyst til å legge seg han med, men det kunne han jo ikke gjøre, så lenge englene gikk der og drev. Han skulle jo holde vakt hele natten og det måtte de selvfølgelig tro at han gjorde –

» Hrm!»

Nei, det hjalp ikke det minste, de vendte bare døvøret til. Da kunne St.Peter ikke holde seg lenger:

» Gå og legg dere med en gang!»

Og med et hastig sett, så det gjorde vondt langt ned i korsryggen, spratt han frem på gulvet og pekte:

«Øyeblikkelig, har jeg sagt!»

*

Nu var St.Peter endelig blitt alene. Han gjespet og strakte seg så det knaket i leddene. Omsider gikk han for å stenge døren. Men først fant han frem en stor plakat og hengte utenpå:

ÅPNES KL 8 HVER MORGEN

VENTENDE BEDES FORHOLDE SEG ROLIGE
I TILFELLE REGNVÆR STÅR EN PARAPLY
TIL AVNYTTELSE I KROKEN TIL HØYRE.

Det forargelige rennet om natten måtte det være slutt med nå. Versågod, der hadde de en halmsekk å bie på, om det ble for langsomt å stå. Tilslutt dreide han nøkkelen to ganger rundt i låsen og satte en forsvarlig bom på innsiden  –  nå kunne ikke djevelen selv komme inn. Og så trasket han sin kos og la seg.

Det rådet nu en uendelig stillhet vidt om i de veldige rommene……. Og inn under loftets herlige buer bølget en fin røkelsessky som av liljer og ambra og syltede roser……..

Da banket det hårdt på himmelrikets dør.

» Lukk opp», sa det utenfor.

Men St.Peter hørte ikke en lyd, han sov den selvrettferdiges søvn, og det er den dypeste søvn som finnes. Han drømte at han leste Vårherre teksten, som han hadde tenkt på så mang en gang. For det var så  meget som ergret ham, det var så meget som trengte å rettes og var både skjevt og vrangt og galt.

«Se her,» sa han og rynket brynene og synte Vårherre feilene, «om jeg måtte få rå», sa han,»gjorde vi det ikke slik, men slik! Ja, for det hjelper ikke, verden er sørgelig ufullkommen, det er brist i brist hvor en vender seg. Bare se ned på jorden engang, se hvordan menneskene slåss med hverandre og tramper hverandre ihjel over alt. Om det var bedre innrettet  for dem, tror du så kanskje de bar seg som nu?»

Ja, slik leste St.Peter opp for Vårherre og viste ham hva som feilte verden og rettet på den fra først til sist.

Men utenfor banket det på døren igjen.

«Tyss,» sa det et sted borte i halvmørket…*… «Hva er det?»…»Hva er det?»… «Hva er det?»… mumlet det høyt og lavt.  «Det er noen som banker, hør!» «Tør vi vekke St.Peter?»… «Nei! Ikke jeg!» ….»Ikke jeg heller!»….»Ikke jeg heller!»…    Den modigste av dem listet seg sakte bort til døren og spurte ut gjennom nøklehullet:

«Hvem er det som banker?»

«En bror fra jorden», sa stemmen,  «kjære lukk opp,  » stemmen hørtes så trøstesløs og bedrøvet, så inderlig full av pine og ve.

Den lille engelen klødde seg bak øret. «Vi tør ikke,» sa han, «Vårherre sover, og St.Peter har lagt seg og vi har ikke lov til å røre nøklen.»

Da slo stemmen i et stort skrik: » Så sant jeg står for himlens port, bønnfaller jeg dere å lukke opp!  Så sant den evige glede ikke har gjort dere kolde og blinde og døve, så sant ikke den himmelske fryd har gjort hjertene deres til sten  – så sant besverger jeg dere hver og en å slippe meg inn til dere og ikke spille et eneste sekund. I Vårherres velsignede navn, lukk opp!»

*

Da gikk døren opp av seg selv, og en krumbøyd skikkelse vaklet inn, en mann med en rusten lenke om halsen. Han hadde en fillet kappe omkring seg og bar et uhyre kors på skulderen, så han stundiblant segnet under vekten. Føttene hans var fulle av sår, og ansiktet blekt og fortrukket av pine.

«Herren,» ropte han,»før meg til ham med engang, la meg ikke vente lenger, mitt kors er så tungt og min skulder så trett…»

*

Da visste ikke englene annen råd enn å sette seg opp mot selveste St.Peter… og  førte ham stillferdig inn gjennom rommet, som lå i et stille og matt gulskjær fra de tusen brennende amplene omkring. Men for hvert skritt han tok, måtte de hjelpe til og støtte. Han holdt på å segne av matthet, hodet hang kraftløst ned på brystet og føttene slepte som de var visnet. Det skar og svidde i småenglenes hjerter, de klappet ham på kinnet, de strøk over hendene og prøvde å løfte korset han bar.

«Kjære,» sa de, «hold ut en stund til, et eneste ørlite øyeblikk bare!»

Men all denne støyen hadde vekket St.Peter. Han spratt ergerlig ut av sengen, stakk en tøffel på hver fot og listet seg avsted så fort han kunne. Hvem det nå var, så skulle de få  –  «Jeg spør jeg,» sa han  og sto med ett midt i flokken, «hva er dette for noe?»

De små englene skvatt til alle kanter. «Omforladels,» sa en, » det var bare noen som banket»

» Og så lukket dere opp, trass i alt jeg har sagt dere, hva?»

«Nei, døren gikk opp av seg selv!»

«Hm,»  sa  St.Peter mistenksomt – «ja, det blir akkurat det samme, dere hadde ikke lov allikevel.»  Hva kunne det forresten være med låsen?  Men så kom han i hug den fremmede, og så glemte han døren og låsen…. «har du ikke lest hva  det står på døren?  Nå, så får du gå ut og lese og komme igjen når tiden er der!»

«Nåde», ropte de små englene, «la ham få være, la ham få være!»…

Den fremmede sa ikke et ord, han lukket bare øynene og sukket.  Men det sukket ble båret på vinden inn gjennom hvelvingene….  …*…… og med ett flammet amplene i været, et mektig gull-lys bredte seg omkring  –  en glans som av tusen svevende kjerter –  og der kom Vårherre ut av lyset og skred langsomt og stille mot dem. Hans milde, gode blikk hvilte på den fremmede. …»Jeg hørte et sukk fullt av navnløs kummer , fullt av usigelig sorg og ve !»….

Den fremmede strøk svetten av pannen, hans øyne skinte som røde glør.  «Herre forbarm deg over Maria, hun er så ung og god. Ha også medlidenhet med Cimon og Jacob, med min far Sadok og med Ruth….*.. Herre de kledte av Maria og stekte hennes føtter ved langsom ild… da holdt jeg det  ikke ut lenger , jeg tygget min tunge i stykker så den ikke skulle forbanne ditt navn…. du ser mitt hjerte, Herre, du vet og kjenner alle ting…*…gjør med meg hva du vil…men hjelp Maria, alle som lider og har det vondt.  Herre, det er vanskelig å være menneske, det er en tung lodd å være født til livet, til all dets lidelse og savn og sorg. Det onde er overalt , det onde er som et mørke om menneskene  og gjør deres hjerter hårde som sten. Brødre fornekter hverandre og legger hånd på hverandre…Din kirke er splidaktig med seg selv , prest står opp mot prest, og folk står opp mot folk, og det skjer i ditt navn, i ditt store , hellige navn…. »

» Det er for galt», sa St.Peter i skjegget  – «jeg visste nok at det sto slemt til –  – » da husket St. Peter drømmen sin, «Jeg har såmenn tenkt det samme selv, når jeg har sittet og våket om natten og falt i tanker og grublet og grundet,  slik det er blitt min vane å gjøre det, når dere andre ligger og  sover. Og jeg er, sant og si, kommet til at det må være noe som feiler.  Naturligvis, jeg kan ikke på stående fot  si akkurat hva det er alt sammen, men jeg har det tydelig på følelsen.  Jeg syns i allefall det at vi skulle ta oss en tur ned på jorden og se tingene grundig etter. Finner vi så noe galt, ser vi noe som kunne være bedre – vel, så kan vi jo rette på det. Jeg skal hjelpe så godt jeg kan og si akkurat hva jeg synes.»

Da St.Peter hadde talt, så han seg rundt med en selvtilfreds mine, sikker på å få tilslutning overalt. Men hvor han snudde seg møtte han store forferdede øyne. Englene sto der som om de var stivnet, de turte ikke engang se på Vårherre…., men Vårherre sto som før…… de strålende øynene hvilte rolig på St.Peter , og da han svarte var røsten langsom og klar:

» Det skal skje som du ønsker, St.Peter. Gå og gjør deg i stand til reisen, så vi kan være på veien før daggry.»

Deretter vendte han seg til den fremmede, bredte armene ut imot ham og la ham varsomt mot sitt bryst. I det samme falt lenken av, hans sår ble leget, hans føtter ble hvite som sne, og hans herjede ansikt ungt og skjønt………

Boken «Det gylne evangelium» er skrevet av Gabriel Scott i 1921. Boken er en legende om Vårherre og St.Peter som vandrer om på jorden for å finne ut hva som er feil med den, så de kan rette på feilene.

Boken er  humoristisk , befriende  , filosofisk original og dypt alvorlig. Den burde vært filmet!

Boken kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com

november 18, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke | 1 kommentar

En smak av «Fant»

Her kommer et lite utdrag fra bokens begynnelse:

Det går en nimrod gjennom livet-

Ordet kom dukkende opp i ham, mens han satt og halte i årene på veien ut gjennom Tvisteingapet og var ikke til å bli kvitt. Det var et slags ordspråk, de kalder, far hadde nevnt det enda i går kveld, som han satt der og lappet på kjelen, det sto fra først i en vise forklarte han, som selve Drakenberg hadde diktet, og betydde omtrent som så, at hvordan et menneske steller seg i livet, så må det akte seg, at ikke nimroden kommer i veien og spiller det et og annet puss.

For en rår ikke helt over seg selv, en kan ikke ganske bestemme som en vil – det er for eksempel vær og vind og andre ting, som kan treffe til og stille seg på tverke og forhindre ens planer, det er sykdom og uhell av forskjellig slags, det er barnedåp og lensmann og mere slikt som et menneske ikke er god for å ungå og som griper forstyrrende inn i ens liv.

Ja, Drakenberg visste det nok, han ble hundrede og en og femti år og var den eldste mann på jorden siden Isaks og Metusalems tid og var gift med åtte forskjellige koner og hadde fire og tredve barn. Og et av de fire og tredve barna var hans egen oldefar og het Fændrik Markonini Sebaldusen akkurat som han het selv, så han var saktens av god nok familie, hvis en først skulle snakke om det. Men folk ville ikke snakke om det, folk hadde fått den forestilling at det ikke var fint å reise, menneskene skulle bo på land og røre seg så lite som mulig. De hadde fått et skjevt syn og satt fast i en  gal tro, landjorden var finere enn vannjorden  –

Jenniken slite og fortære!

*

Fændrik aktet seg til Tvisteinen idag, det var litt skytteri om å gjøre, «Lensmannsdøden» lå akter i prammen med pipen utover bakbords esing, slik som den pleiet å gjøre, og hanen i helspenn færdig til slag. Det var bare å trive bøssen om det skulle komme en fugl, og trykke av så kvikt en kunne…..

*

Det begynte å kjennes varmt, enda det bare var først i april, men vinden var efterhånden stilnet, så solen slapp mere uhindret til. Fændrik tok likså godt trøyen av og slapp den ned over børsen, så var børsen gjemt med det samme, om det var så han møtte folk. En kunne aldri vite, fiskerne var uberegnelige av seg, de hadde ingen fast arbeidstid, en kunne aldri vite seg sikker, om en så gikk i middagstiden når verden ellers lå rundt og sov – det kunne også være andre ute i samme slags erende som en selv, Tvisteinen var langveis kjent for sitt ypperlige fugletrekk. Riktignok var ærfuglen fredet, hvis en skulle regne med det, men tingen var ikke om ærfuglen var fredet, tingen var om de hadde lov til å frede den, det var det som var spørsmålet her! Det var om sjøen var fri eller ikke, det var om noen kunne bestemme over sjøen og sjøens liv og med hva rett de bestemte det.  Fuglen og fisken var frie dyr som kom og gikk når de selv ville, de hørte ingen herrer til på samme måte som høns eller sau, ingen mennesker kunne si, at den eller den ærfuglen var hans. Men hvordan kunne de frede den da? Hvordan kunne de bestemme over ting, som ikke hadde noen eiermann?

*

Tvisteinen viste seg foran ham med sin gråhvite brem av skjellru, han merket seg med tilfredshet, at nesten hele bremmen lå tørr, det var lavvann med strømmen ut, tangen hang i klaser på fjellet og bredte en sterk dunst omkring, om lidt ville strømmen og vandet vende og sette ærfuglen inn på land. Og mens det klukket i ham av fryd, lot han seg drive inn i kloven, som skar tvert gjennom stenveggen foran og kløvet holmen i to deler og gjorde den til den tvilling den var. Her var det fineste gjemsel i verden, her ble både båten og jegeren skjult og var usynlig for mennesker og dyr, for alt som rodde eller svømte på vannet.Her kunne en sitte i en hylle i fjellet og kikke ut og holde øye med sjøen og fuglen, med hvert liv som viste seg omkring. Her kunne en sitte just som en katt og slikke solskinn og bake seg i varmen uten at et menneske i hele verden visste at en satt akkurat her. Det var så snodig å tenke på, men der drev de og tustet med hvert sitt, lensmannen og presten og alle de andre og leste i bøker og skrev på papir og hadde tilogmed briller på nesen og skulle lesst(late som om) å forstå sine saker – og så var det ikke en som visste , at Fændrik Markonini Sebaldusen, Kitlekniven de kalte, satt nokså fjongt på en sten ute i havet og lurte på ærfugl med børsen sin. Om det så var presidenten i Amerika, så kunne han ikke si det han heller, så lå det utenfor hans forstand – så stort et naut var han, når det kom til en liten prøve, han og alle de hine til. Det var så en kunne le seg ihjel, hive seg flat og sparke med benene og skrike ut av all livsens makt og be prsidenten og hele verden å kysse seg bak i flesket – var det ikke for ærfuglens skyld.

*

Hylden han satt i var nokså smal, en måtte krype godt isammen for å få passet kroppen inn, krumme ryggen og krumme knærne, den kunne egentlig ikke sies å være noe makelig oppholdssted. Det tok så smått til å verke i leddene, ærfuglen måtte gjerne skynde seg litt. Men det var det den ikke gjorde, den tok det tvert om med forargelig ro der den lå og dukket og fløt i stillen og døste i solen og dovnet rent av, en kunne mest tro at den lå der og sov. Heldigvis hadde strømmen snudd seg, så den kom nærmere inn etterhvert, det gikk bare så yderlig sakte, så rent mistrøstig langsomt og smått.

Så, der var fuglen snart i hold!

Han gjorde børsen forsiktig klar og stakk munningen ut gjennom skrællen – om fem minutter, tenkte han og la øyet speidende til og fulgte det nærmeste par med kornet.  Og så —

Ja, hva som egentlig skremte dem, skjønte han ikke i øyeblikket, men det gikk som et rykk gjennom flokken, halsene rettet seg lange og vare, de gled fra hverandre som på kommando, vingene begynte å piske i vannet – og der sopte steggene utover med hunfuglen etter i vill flukt.  * På noen få sekunder var flokken spredt vidt omkring.

Dægerten han så inderlig!

Han kikket slukøret opp bak skrællen, han var kommet til å skjelve i kroppen, skuffelsen satt som en frost i brystet, han kjente seg så skammelig snytt, så meningsløst bedratt for sitt, det var så uforskylt helt gjennom, han ganske gispet etter luft.  Nimroden, tenkte han og husket hva far hadde sagt, vis og vas med hele Nimroden, det var sågu ingen nimrod til, det var bare overtro – – nå, der var fredsforstyrreren! En båt kom stikkende frem bak odden, en mann sto skrævs over toften og skåtet, det var tydelig nimroden som hadde ødelagt jagten for ham, et menneske av bare kjøtt og blod. Så kvikt han kunne dukket han hodet og sank stille sammen i hyllen – hadde jækelen sett ham tro? Langt ifra, han glante fremover, glante til havs med oppsynet sitt og hadde ingen anelse om at han var både sett og bevoktet, ja at hver rørelse han gjorde ble iakttatt oppe fra holmen. Det falt ham ikke inn å kaste et ransakende øye omkring seg og se etter om han han ble sett – som hvilken som helst annen skapning med lite grann folkevett vill gjøre.  Nei, han sto bare og glante frem, lang og tåpelig og slunken i buksen, og var opptatt av en eneste tanke – hvor teinetreet hans vel kunne være, det var bare tre inne i hodet hans. Og en slik enfoldig stakkar, et slikt unyttig naut på jorden skulle få lov å være til og farte omkring just som han ville og ødelegge for fredelige folk og ta maten ifra dem? Et  slikt skrevende kyr skulle få gå i veien for andre og rent ut hindre ens eksistens?

Det fløy et rasende sinne i ham, tennene skurte sammen i munnen, børsepipen gled ut gjennom skrællen – – Fændrik visste det knapt selv, så hadde han tatt mannen på kornet og fulgte ham med øiet til stokken og pekefingeren inn i varbøylen. Din forbannede vasfisk, tenkte han og hisset seg opp og dirret av spenning, det kjentes så inderlig vellystig ut å ligge her i lyse solen og holde et menneskes liv i sin hånd, din skarv, din rakker, din nimrod du er!   Det svalte så godt, syntes han, alt mens det suget i mavegropen, fingeren kjælte så sakte med avtrekkeren, tærne bøyet seg sammen i skoen, om han så sandt hadde turt, bare – –

*

Boken «Fant» utkom i 1928.  I ramsalte skildringer tar Gabriel Scott oss med i fantenes liv på Sørlandskysten, og han gir oss  nære og ekte skildringer som viser en inngående kjennskap til denne utdødde kulturen, om  hvordan de levet og om hvordan det stadig ble konflikt mellom omflakkende , reisende folk og fastboende (buro, som fantene kalte dem).

Da jeg var barn, var skøytene deres stadig å se langs kysten i sommerhalvåret, store båter, ofte med fargerike seil.  Det vrimlet av kvinner og barn der de møtte hverandre. De hadde faste steder de seilte til for å være sammen med familie og venner noen dager. De kom inn i bygdene og handlet, eller byttet varer og tjenester, men holdt seg ellers helst for seg selv.

Boken er på 372 sider, og er et stykke spennende norsk kulturhistorie.

For den som vil unne seg en gammel norsk filmklassiker, er «Fant», med Alfred Maurstad i hovedrollen, nå på DVD. Filmen er fra 1938.

Boken kan lånes på biblioteket eller kjøpes:

Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com

november 14, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll | Legg igjen en kommentar

Trangen til identitet.

Det har vært allehelgensaften, og jeg sitter i tussmørket og tenker på livet og døden.

Man setter blomster og lys på en grav, foran stenen med navn på.
Selv etter døden søker man å opprettholde den andres identitet. Født 24/4 1917 og død 14 /11 1993, og så navnet.  Man skal ikke være i tvil om identiteten til den som hviler her.

Når jeg tenker på livet, så tenker jeg at det er noe som stråler ut av alt som lever.   Man kan se det,  og observere det mikroskopisk helt ned på cellenivå, men det er utilgjengelig for eksperimentell kjemi og fysikk.

Man vet ikke hva det er, men vi kaller det liv.

Døden ser vi bare ved at livet opphører.

Hva er det som blir borte fra kroppen til den døende?

Lyset, varmen, bevegelsen,  bevisstheten og personligheten blir borte. Vi kaller det livet.

Og det vi opplever som det essensielle i vårt liv er vår identitet. At vi er! Og hvem vi dypest sett er.

I hver enkelt celle i kroppen vår skjer uavlatelig kampen om liv og død, nedbrytning og oppbyggning, og vi kaller det cellemetabolisme. Denne dynamiske prosess er i hver av våre utallige celler. Og det er disse deler som utgjør mennesket.

Men om man veier, måler og undersøker en død,  er det ikke noe som mangler, så alt er der! Likevel kjenner vi at liket mangler noe vesentlig!   Livet innebærer noe fundamentalt annet enn det kjemien og fysikken kan gi svar på.

Selvsagt er livet en del av naturen, og dermed en del av  naturlovene  som behandles i fysikk og kjemi, det er bare det at disse vitenskaper ennå kan for lite.

Cellenes komplekse systemer er  der fortsatt,  selv om livet er borte.  Alle stoffer og systemer og koder og virkestoffer er tilstede.   Denne biologiske organismen, mennesket, er en helhet, og når døden inntreffer dør hele mennesket. Armen fortsetter ikke sitt eget liv, selvom den er helt frisk. Men enkelte cellegrupper lever lenger i den døde kroppen , og moderne medisin har etterhvert klart å vekke tillive «svært døde» mennesker, etter drukning f.eks., så man må stadig gjennomtenke våre definisjoner av død, og når den er et faktum.

Det er vanskelig  å benytte   årsaksloven  på livet.

Det  er som om avstanden mellom helheten , mennesket, og cellenivå ,atomnivå,  i menneskekroppen skulle ignoreres.

Om man går bakover i tiden til livets begynnelse, for ca 3 milliarder år siden, så vet selvsagt ingen hva som skjedde, men våre teoribyggere, har  med  vitenskaplig kvalifiserte gjetninger, forsøkt å etterligne forholdene slik de regner med det var den gangen. De sier at det kan, av seg selv, dannes sukker, primitive proteiner og nukleinsyrer av uorganisk materiale, selv om det ikke er sannsynlig. Dette er  viktige stoffer i en celle, men at cellelignende strukturer har kunne dele seg og formere seg, uten å ha et gen, en styringskode og tilhørende enzymer, er enda mindre sannsynlig. Men det er slik man tenker seg det.

Man vil nå lage en etterligning av de delprosesser som danner proteiner.  Hvert protein dannes på bakgrunn av en genetisk kode , eller rettere et sett av genkoder som ved kjemiske prosesser «oversettes» til et protein. Proteiner gjenkjenner stoffer og skjelner ørsmå variasjoner, som forskjellen mellom is og vann, sukkertyper som har lik atomsammensetning og flere.

Forskere innen nanoteknologi ønsker å utnytte disse egenskapene.  Ved å utstyre nanopartikler med ulike egenskaper, kan proteinene skjelne mellom dem til ulike formål.  Her er veien til svært avanserte roboter  åpen.

Jeg sitter og tenker på Norbert Wieners bok : «Gud og Golem A/S».

Han regnes som kybernetikkens far, en internasjonalt anerkjent og etterspurt lærer ved vestens universiteter,  og han var opptatt av de filosofiske  og moralske aspekter ved å skape roboter, maskiner som likner mennesket. Dette drøfter han i boken.

Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.

Det er meddelelses-strukturer som kan gjennomgå mange tilstandsformer, og opprettholdes av ulike materialer og inneholde ulike mengder energi, som f.eks.: blekk og papir, lydbølger, elektrisk strøm, radiobølger, og disse kan ha samme meddelelse. Strukturen er felles.

Med kvantefysikken får man muligheten til å erkjenne paradokser som viser seg som to sider som ikke møtes.

Slik er livsformene og dødsprosessene  i naturen.

Piet Hein spurte Norbert Wiener om det var prinsipielt mulig å sende mennesket pr telegraf.  Siden det var strukturen som var viktig, var det kanskje ikke så viktig om rekonstruksjonen ble i et annet materiale enn det som ble sendt.

«Naturligvis» svarte Norbet Wiener, «et menneske er en meddelelse.»

Dette , at alt  er en form for informasjon, det gjelder bare å forstå kodene og å tolke dem, gir meg  så stor glede!

Naturen er en meddelelse.

Det vi kan vite om Gud, ligger åpent, for Gud har åpenbaret det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av.

Naturen , og dermed vi, er en meddelese  fra Gud.

Meddelelse= dele med.  Når Gud meddeler seg, deler han med oss.

Vi, og naturen rundt oss, bærer i oss alt vi kan vite om Gud.

Vår sterke trang til identitet er nettopp trangen til å tolke og forstå oss selv og naturen rundt oss, for i vår identitetstrang ligger hele vår dype forståelse av Gud.

Kirkegården , med sine gravskrifter, identiteter skrevet i sten, synliggjør hvor viktig dette er for oss.

Vi legger en sten over våre jordiske levninger, og selv den ivrigste materialist vil ha en grav med en sten, med sin identitet hugget inn.  Så her hviler Anna, og her hviler Jon. Det er som om de ligger her og hviler i en dyp søvn, og bare venter på det skapelsens under som er beskrevet om Adam, det første mennesket:

«Og Gud Herren dannet mennesket  av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.»

Det er en kilde utenfor oss selv, som gir oss livet.   Som jorden selv er øde og kald, og  får sin livgivende energi fra  solen.

november 3, 2009 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 5 kommentarer