per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Trangen til identitet.

Det har vært allehelgensaften, og jeg sitter i tussmørket og tenker på livet og døden.

Man setter blomster og lys på en grav, foran stenen med navn på.
Selv etter døden søker man å opprettholde den andres identitet. Født 24/4 1917 og død 14 /11 1993, og så navnet.  Man skal ikke være i tvil om identiteten til den som hviler her.

Når jeg tenker på livet, så tenker jeg at det er noe som stråler ut av alt som lever.   Man kan se det,  og observere det mikroskopisk helt ned på cellenivå, men det er utilgjengelig for eksperimentell kjemi og fysikk.

Man vet ikke hva det er, men vi kaller det liv.

Døden ser vi bare ved at livet opphører.

Hva er det som blir borte fra kroppen til den døende?

Lyset, varmen, bevegelsen,  bevisstheten og personligheten blir borte. Vi kaller det livet.

Og det vi opplever som det essensielle i vårt liv er vår identitet. At vi er! Og hvem vi dypest sett er.

I hver enkelt celle i kroppen vår skjer uavlatelig kampen om liv og død, nedbrytning og oppbyggning, og vi kaller det cellemetabolisme. Denne dynamiske prosess er i hver av våre utallige celler. Og det er disse deler som utgjør mennesket.

Men om man veier, måler og undersøker en død,  er det ikke noe som mangler, så alt er der! Likevel kjenner vi at liket mangler noe vesentlig!   Livet innebærer noe fundamentalt annet enn det kjemien og fysikken kan gi svar på.

Selvsagt er livet en del av naturen, og dermed en del av  naturlovene  som behandles i fysikk og kjemi, det er bare det at disse vitenskaper ennå kan for lite.

Cellenes komplekse systemer er  der fortsatt,  selv om livet er borte.  Alle stoffer og systemer og koder og virkestoffer er tilstede.   Denne biologiske organismen, mennesket, er en helhet, og når døden inntreffer dør hele mennesket. Armen fortsetter ikke sitt eget liv, selvom den er helt frisk. Men enkelte cellegrupper lever lenger i den døde kroppen , og moderne medisin har etterhvert klart å vekke tillive «svært døde» mennesker, etter drukning f.eks., så man må stadig gjennomtenke våre definisjoner av død, og når den er et faktum.

Det er vanskelig  å benytte   årsaksloven  på livet.

Det  er som om avstanden mellom helheten , mennesket, og cellenivå ,atomnivå,  i menneskekroppen skulle ignoreres.

Om man går bakover i tiden til livets begynnelse, for ca 3 milliarder år siden, så vet selvsagt ingen hva som skjedde, men våre teoribyggere, har  med  vitenskaplig kvalifiserte gjetninger, forsøkt å etterligne forholdene slik de regner med det var den gangen. De sier at det kan, av seg selv, dannes sukker, primitive proteiner og nukleinsyrer av uorganisk materiale, selv om det ikke er sannsynlig. Dette er  viktige stoffer i en celle, men at cellelignende strukturer har kunne dele seg og formere seg, uten å ha et gen, en styringskode og tilhørende enzymer, er enda mindre sannsynlig. Men det er slik man tenker seg det.

Man vil nå lage en etterligning av de delprosesser som danner proteiner.  Hvert protein dannes på bakgrunn av en genetisk kode , eller rettere et sett av genkoder som ved kjemiske prosesser «oversettes» til et protein. Proteiner gjenkjenner stoffer og skjelner ørsmå variasjoner, som forskjellen mellom is og vann, sukkertyper som har lik atomsammensetning og flere.

Forskere innen nanoteknologi ønsker å utnytte disse egenskapene.  Ved å utstyre nanopartikler med ulike egenskaper, kan proteinene skjelne mellom dem til ulike formål.  Her er veien til svært avanserte roboter  åpen.

Jeg sitter og tenker på Norbert Wieners bok : «Gud og Golem A/S».

Han regnes som kybernetikkens far, en internasjonalt anerkjent og etterspurt lærer ved vestens universiteter,  og han var opptatt av de filosofiske  og moralske aspekter ved å skape roboter, maskiner som likner mennesket. Dette drøfter han i boken.

Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.

Det er meddelelses-strukturer som kan gjennomgå mange tilstandsformer, og opprettholdes av ulike materialer og inneholde ulike mengder energi, som f.eks.: blekk og papir, lydbølger, elektrisk strøm, radiobølger, og disse kan ha samme meddelelse. Strukturen er felles.

Med kvantefysikken får man muligheten til å erkjenne paradokser som viser seg som to sider som ikke møtes.

Slik er livsformene og dødsprosessene  i naturen.

Piet Hein spurte Norbert Wiener om det var prinsipielt mulig å sende mennesket pr telegraf.  Siden det var strukturen som var viktig, var det kanskje ikke så viktig om rekonstruksjonen ble i et annet materiale enn det som ble sendt.

«Naturligvis» svarte Norbet Wiener, «et menneske er en meddelelse.»

Dette , at alt  er en form for informasjon, det gjelder bare å forstå kodene og å tolke dem, gir meg  så stor glede!

Naturen er en meddelelse.

Det vi kan vite om Gud, ligger åpent, for Gud har åpenbaret det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av.

Naturen , og dermed vi, er en meddelese  fra Gud.

Meddelelse= dele med.  Når Gud meddeler seg, deler han med oss.

Vi, og naturen rundt oss, bærer i oss alt vi kan vite om Gud.

Vår sterke trang til identitet er nettopp trangen til å tolke og forstå oss selv og naturen rundt oss, for i vår identitetstrang ligger hele vår dype forståelse av Gud.

Kirkegården , med sine gravskrifter, identiteter skrevet i sten, synliggjør hvor viktig dette er for oss.

Vi legger en sten over våre jordiske levninger, og selv den ivrigste materialist vil ha en grav med en sten, med sin identitet hugget inn.  Så her hviler Anna, og her hviler Jon. Det er som om de ligger her og hviler i en dyp søvn, og bare venter på det skapelsens under som er beskrevet om Adam, det første mennesket:

«Og Gud Herren dannet mennesket  av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.»

Det er en kilde utenfor oss selv, som gir oss livet.   Som jorden selv er øde og kald, og  får sin livgivende energi fra  solen.

november 3, 2009 - Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten

5 kommentarer »

  1. «Det vi kan vite om Gud, ligger åpent, for Gud har åpenbaret det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av.»

    Dette likte jeg godt. Har ikke hørt noen si det slik før. Jeg må gruble litt mer over det🙂

    Kommentar av Heidi | november 5, 2009 | Svar

  2. Hei, Heidi!
    Hyggelig!
    Ordet er hentet fra rom.1.19 og 20

    Kommentar av predikeren | november 6, 2009 | Svar

  3. Leser du ofte i Bibelen?

    Kommentar av Heidi | november 6, 2009 | Svar

  4. Ja.
    Jeg går ut og inn av den, på samme måte som jeg bruker skogen her rundt huset. Det er som å være hjemme.
    Selv om jeg aldri vil kunne forstå alt som omgir meg, hverken i Bibelen eller i skogen, så blir jeg glad av å gå der.
    Jeg finner hvile, og jeg blir etterhvert godt kjent!
    Likevel ser jeg ofte nye ting på gamle kjente steder.

    Kommentar av predikeren | november 6, 2009 | Svar

  5. Jeg er fortsatt ikke helt trygg i Bibelen merker jeg, men det kommer seg. Jeg liker sammenlikningen mellom å gå i Bibelen og skogen.

    Kommentar av Heidi | november 6, 2009 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: