per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

En smak av «Fant»

Her kommer et lite utdrag fra bokens begynnelse:

Det går en nimrod gjennom livet-

Ordet kom dukkende opp i ham, mens han satt og halte i årene på veien ut gjennom Tvisteingapet og var ikke til å bli kvitt. Det var et slags ordspråk, de kalder, far hadde nevnt det enda i går kveld, som han satt der og lappet på kjelen, det sto fra først i en vise forklarte han, som selve Drakenberg hadde diktet, og betydde omtrent som så, at hvordan et menneske steller seg i livet, så må det akte seg, at ikke nimroden kommer i veien og spiller det et og annet puss.

For en rår ikke helt over seg selv, en kan ikke ganske bestemme som en vil – det er for eksempel vær og vind og andre ting, som kan treffe til og stille seg på tverke og forhindre ens planer, det er sykdom og uhell av forskjellig slags, det er barnedåp og lensmann og mere slikt som et menneske ikke er god for å ungå og som griper forstyrrende inn i ens liv.

Ja, Drakenberg visste det nok, han ble hundrede og en og femti år og var den eldste mann på jorden siden Isaks og Metusalems tid og var gift med åtte forskjellige koner og hadde fire og tredve barn. Og et av de fire og tredve barna var hans egen oldefar og het Fændrik Markonini Sebaldusen akkurat som han het selv, så han var saktens av god nok familie, hvis en først skulle snakke om det. Men folk ville ikke snakke om det, folk hadde fått den forestilling at det ikke var fint å reise, menneskene skulle bo på land og røre seg så lite som mulig. De hadde fått et skjevt syn og satt fast i en  gal tro, landjorden var finere enn vannjorden  –

Jenniken slite og fortære!

*

Fændrik aktet seg til Tvisteinen idag, det var litt skytteri om å gjøre, «Lensmannsdøden» lå akter i prammen med pipen utover bakbords esing, slik som den pleiet å gjøre, og hanen i helspenn færdig til slag. Det var bare å trive bøssen om det skulle komme en fugl, og trykke av så kvikt en kunne…..

*

Det begynte å kjennes varmt, enda det bare var først i april, men vinden var efterhånden stilnet, så solen slapp mere uhindret til. Fændrik tok likså godt trøyen av og slapp den ned over børsen, så var børsen gjemt med det samme, om det var så han møtte folk. En kunne aldri vite, fiskerne var uberegnelige av seg, de hadde ingen fast arbeidstid, en kunne aldri vite seg sikker, om en så gikk i middagstiden når verden ellers lå rundt og sov – det kunne også være andre ute i samme slags erende som en selv, Tvisteinen var langveis kjent for sitt ypperlige fugletrekk. Riktignok var ærfuglen fredet, hvis en skulle regne med det, men tingen var ikke om ærfuglen var fredet, tingen var om de hadde lov til å frede den, det var det som var spørsmålet her! Det var om sjøen var fri eller ikke, det var om noen kunne bestemme over sjøen og sjøens liv og med hva rett de bestemte det.  Fuglen og fisken var frie dyr som kom og gikk når de selv ville, de hørte ingen herrer til på samme måte som høns eller sau, ingen mennesker kunne si, at den eller den ærfuglen var hans. Men hvordan kunne de frede den da? Hvordan kunne de bestemme over ting, som ikke hadde noen eiermann?

*

Tvisteinen viste seg foran ham med sin gråhvite brem av skjellru, han merket seg med tilfredshet, at nesten hele bremmen lå tørr, det var lavvann med strømmen ut, tangen hang i klaser på fjellet og bredte en sterk dunst omkring, om lidt ville strømmen og vandet vende og sette ærfuglen inn på land. Og mens det klukket i ham av fryd, lot han seg drive inn i kloven, som skar tvert gjennom stenveggen foran og kløvet holmen i to deler og gjorde den til den tvilling den var. Her var det fineste gjemsel i verden, her ble både båten og jegeren skjult og var usynlig for mennesker og dyr, for alt som rodde eller svømte på vannet.Her kunne en sitte i en hylle i fjellet og kikke ut og holde øye med sjøen og fuglen, med hvert liv som viste seg omkring. Her kunne en sitte just som en katt og slikke solskinn og bake seg i varmen uten at et menneske i hele verden visste at en satt akkurat her. Det var så snodig å tenke på, men der drev de og tustet med hvert sitt, lensmannen og presten og alle de andre og leste i bøker og skrev på papir og hadde tilogmed briller på nesen og skulle lesst(late som om) å forstå sine saker – og så var det ikke en som visste , at Fændrik Markonini Sebaldusen, Kitlekniven de kalte, satt nokså fjongt på en sten ute i havet og lurte på ærfugl med børsen sin. Om det så var presidenten i Amerika, så kunne han ikke si det han heller, så lå det utenfor hans forstand – så stort et naut var han, når det kom til en liten prøve, han og alle de hine til. Det var så en kunne le seg ihjel, hive seg flat og sparke med benene og skrike ut av all livsens makt og be prsidenten og hele verden å kysse seg bak i flesket – var det ikke for ærfuglens skyld.

*

Hylden han satt i var nokså smal, en måtte krype godt isammen for å få passet kroppen inn, krumme ryggen og krumme knærne, den kunne egentlig ikke sies å være noe makelig oppholdssted. Det tok så smått til å verke i leddene, ærfuglen måtte gjerne skynde seg litt. Men det var det den ikke gjorde, den tok det tvert om med forargelig ro der den lå og dukket og fløt i stillen og døste i solen og dovnet rent av, en kunne mest tro at den lå der og sov. Heldigvis hadde strømmen snudd seg, så den kom nærmere inn etterhvert, det gikk bare så yderlig sakte, så rent mistrøstig langsomt og smått.

Så, der var fuglen snart i hold!

Han gjorde børsen forsiktig klar og stakk munningen ut gjennom skrællen – om fem minutter, tenkte han og la øyet speidende til og fulgte det nærmeste par med kornet.  Og så —

Ja, hva som egentlig skremte dem, skjønte han ikke i øyeblikket, men det gikk som et rykk gjennom flokken, halsene rettet seg lange og vare, de gled fra hverandre som på kommando, vingene begynte å piske i vannet – og der sopte steggene utover med hunfuglen etter i vill flukt.  * På noen få sekunder var flokken spredt vidt omkring.

Dægerten han så inderlig!

Han kikket slukøret opp bak skrællen, han var kommet til å skjelve i kroppen, skuffelsen satt som en frost i brystet, han kjente seg så skammelig snytt, så meningsløst bedratt for sitt, det var så uforskylt helt gjennom, han ganske gispet etter luft.  Nimroden, tenkte han og husket hva far hadde sagt, vis og vas med hele Nimroden, det var sågu ingen nimrod til, det var bare overtro – – nå, der var fredsforstyrreren! En båt kom stikkende frem bak odden, en mann sto skrævs over toften og skåtet, det var tydelig nimroden som hadde ødelagt jagten for ham, et menneske av bare kjøtt og blod. Så kvikt han kunne dukket han hodet og sank stille sammen i hyllen – hadde jækelen sett ham tro? Langt ifra, han glante fremover, glante til havs med oppsynet sitt og hadde ingen anelse om at han var både sett og bevoktet, ja at hver rørelse han gjorde ble iakttatt oppe fra holmen. Det falt ham ikke inn å kaste et ransakende øye omkring seg og se etter om han han ble sett – som hvilken som helst annen skapning med lite grann folkevett vill gjøre.  Nei, han sto bare og glante frem, lang og tåpelig og slunken i buksen, og var opptatt av en eneste tanke – hvor teinetreet hans vel kunne være, det var bare tre inne i hodet hans. Og en slik enfoldig stakkar, et slikt unyttig naut på jorden skulle få lov å være til og farte omkring just som han ville og ødelegge for fredelige folk og ta maten ifra dem? Et  slikt skrevende kyr skulle få gå i veien for andre og rent ut hindre ens eksistens?

Det fløy et rasende sinne i ham, tennene skurte sammen i munnen, børsepipen gled ut gjennom skrællen – – Fændrik visste det knapt selv, så hadde han tatt mannen på kornet og fulgte ham med øiet til stokken og pekefingeren inn i varbøylen. Din forbannede vasfisk, tenkte han og hisset seg opp og dirret av spenning, det kjentes så inderlig vellystig ut å ligge her i lyse solen og holde et menneskes liv i sin hånd, din skarv, din rakker, din nimrod du er!   Det svalte så godt, syntes han, alt mens det suget i mavegropen, fingeren kjælte så sakte med avtrekkeren, tærne bøyet seg sammen i skoen, om han så sandt hadde turt, bare – –

*

Boken «Fant» utkom i 1928.  I ramsalte skildringer tar Gabriel Scott oss med i fantenes liv på Sørlandskysten, og han gir oss  nære og ekte skildringer som viser en inngående kjennskap til denne utdødde kulturen, om  hvordan de levet og om hvordan det stadig ble konflikt mellom omflakkende , reisende folk og fastboende (buro, som fantene kalte dem).

Da jeg var barn, var skøytene deres stadig å se langs kysten i sommerhalvåret, store båter, ofte med fargerike seil.  Det vrimlet av kvinner og barn der de møtte hverandre. De hadde faste steder de seilte til for å være sammen med familie og venner noen dager. De kom inn i bygdene og handlet, eller byttet varer og tjenester, men holdt seg ellers helst for seg selv.

Boken er på 372 sider, og er et stykke spennende norsk kulturhistorie.

For den som vil unne seg en gammel norsk filmklassiker, er «Fant», med Alfred Maurstad i hovedrollen, nå på DVD. Filmen er fra 1938.

Boken kan lånes på biblioteket eller kjøpes:

Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com

november 14, 2009 - Posted by | Bøker, Blogroll

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: