Hellige steder har «vonde» sitteplasser

De eldste, største og mest tradisjonsrike kirkebyggene våre ligger ikke på «tilfeldige» steder.
De ligger på hellige steder.
De følsomme blant oss merker denne helligheten med en gang de nærmer seg bygget, eller når de kommer inn, eller når de står ved alteret. Alt etter hvor følsomme de er.
Det var mange små og store «hemmeligheter» i de gamle kirkebyggene, både arkitektonisk og i valg av beliggenhet. Våre kirkebyggere fulgte de gamle tradisjonene for beliggenhet som var gitt av de gamle naturreligionenes innsikt i hellige steder. Et hellig sted hadde spesielle vannforekomster i grunnen , forekomster av en slik art at de følsomme kunne merke det, og disse forekomstene skulle gi vesentlig sterkere følelser enn vanlige vannforekomster andre steder.
For eksempel valgte man å bygge der det var flere dybder og lag av kryssende strømmer.

Vi vet at ca en tredel av befolkningen har følsomhet nok til å finne underjordisk vann.

Heldigvis er det såpass mange som kan lære seg vannfinnerkunsten, for brønner, og særlig gode brønner har det vært
avgjørende å kunne finne.
Disse følsomme menneskene kan fortelle at det slett ikke er en «god» følelse de får når de kjenner påvirkningen fra underjordisk vann.
Nei, det sies at denne følelsen er anderledes enn «lystfølelsene».
Det er enslags sansing , som ved kulde og varme, og er ikke behagelig. Den inngir mer en konsentrasjon, eller en advarsel, som om den «sier» at man bør flytte seg vekk. De reaksjonene varierer noe, alt etter arten av følsomhet. Man unngår den, og hus og seng vil man ikke ha slike steder.
Endel svært følsomme mennesker sier at de blir «utslitt» av å utsette seg for denne påvirkningen og at man utsetter seg for sykdommer av flere slag ved å bo på slike steder.

Så når du sitter i kirken og kjenner ryggen lide i «vonde benker», så trøst deg med at du er en av dem.
En av de følsomme for hellige steder! Jo verre du har det i kirken, desto sterkere er din følsomhet.
Det vil ikke hjelpe om man bruker  mykere  stoler!
Løsningen for den svært følsomme  må bli en nybygget, moderne kirke, hvor man ikke søkte de underjordiske kreftenes
medvirkning når man valgte byggested.
Vil du virkelig teste deg på dette, så må du søke i de store katedralene. Det sies at de hellige steder kan virke så sterkt at selv «ikke følsomme» personer kan merke det,

Personlig kjente jeg dette ved et besøk på domkirkeruinene ved Hamar.
Jeg mente selv at jeg var helt ufølsom for «denslags» krefter, men da jeg gikk inne mellom ruinene og nærmet meg høyalteret ble jeg sterkt oppmerksom på at «noe » virket på meg. Jeg gikk bort til noen trær utenfor ruinområdet og brakk meg en kvist. En delt, frisk kvist. Så vandret jeg tilbake i ruinene mot høyalteret. Og der, foran høyalteret bøyde kvisten seg. Den reagerte så kraftig i mine hender at jeg ikke kunne klare å holde den i stilling.
Dette var min eneste befatning med det eldgamle underjordiske hellige, og min eneste vellykkede vannfinnervirksomhet.

Men jeg fikk en klar forståelse for at hellige steder skal ha «vonde» sitteplasser!

Reklame

Svarthyll, influensa og Den Hippokratiske Eden.

Jeg går på apoteket og kjøper svarthyll.

Utenpå esken står det bl.a.:

«Sambucol er et naturprodukt fremstilt av svarthyll (Sambucus nigra L.), som vokser i det sentrale Europa……

Sambucol er utviklet av en verdensberømt Virolog…..

Sambucol inneholder AntiVirin som er en standardisert svarthyllekstrakt….

Hjelper ved forkjølelsessymptomer…….»

Svarthyll er folketroens gamle influensamiddel. Det sies at de gamle vikingene brukte svarthyll,  ja, svarthyllen ble anvendt også på Hippokrates tid, og nå selges det som et AntiVirinmiddel  i våre apoteker, det har altså, også etter våre kvalitetskrav,  en dokumentert virkning.

Første gangen jeg forsøkte dette middelet, var fordi mannen min hadde det med hjem fra apoteket.

Jeg hadde nettopp kjent de raske kastene av feber i kroppen, og at halsen plutselig smertet i stikkende råhet. Nå skulle svarthyllen få vise hva den dugde til.

Jeg tok en spiseskje av den svart/røde sirupen. Heldigvis likte jeg smaken, så det skulle ikke by på problemer å ta den.

Siden dette var kvelden,  ble det med den ene skjeen. Morgenen etter var alle symptomer på sykdom  borte.

Siden har jeg  brukt svarthyll ved alle slike tilløp til forkjølelse. Erfaringen min er at jo tidligere den taes jo raskere blir man helt frisk. Går det et døgn eller to eller lenger inn i sykdommen må man holde på utover med flere skjeer. Og det kan være at denne sykdommen ikke går helt vekk, men bare svekkes betraktelig!

Det var først da jeg fikk høre hvordan svarthyll virket, at dette ble forståelig:

Den forhindrer viruset i å feste seg på celleveggen, og dermed fratar den viruset muligheten til å formere seg.

Enkelt og svært effektivt!

Men er virusene allerede blitt mange så er sykdommen i gang, da kan man bare hindre den i å bli verre  ved å hindre de mange virusene i  å formere seg.

Faktisk virker dette middelet  bedre enn Tamiflu, og aldeles uten  miljøproblemer.

Alt i alt et produkt apoteket burde være stolte av i en tid med svineinfluensa og andre influensaer.

Man var nesten klar til å «tvangsvaksinere» et helt folk og sparte ikke på skremselspropagandaen.  Mens folk engstelig ventet på vaksinen ble de smittet uten å få hjelpende tilbud.

Ingen tipset dem om Svarthyll, produktet som på  apoteket heter Sambucol, som er et påvist virksomt middel mot virus!

Som et registrert apotekprodukt, kan ikke helsenorge si at de ikke kjente til det!

Og om Helsenorge  mente at  deres vaksiner var bedre, så kunne vel folk opplyses om Sambucol i ventetiden, til vaksinen kom!

Det kunne  spart mange liv!

Det er lett å lage mange spekulasjoner om hvorfor man ikke, i en så alvorlig influensaepidemi, en pandomi, ga folk alle tilgjengelige og mulige råd og tips, men det er vanskelig å akseptere at apotekets eneste reseptfrie  og  ufarlige virusmiddel ble tiet ihjel!

Derfor oppfordrer jeg alle:

Ha en liten flaske stående i kjøleskapet. Ta en dose med en gang du merker litt av forkjølelsen. Så får du selv prøvd.

http://www.healthy.co.nz/ailment/2010-sambucol.html

På denne adressen kan du få mer info om middelet.

Og siden de ansvarlige i Helsenorge synes å ha glemt den Hippokratiske eden, sendes den herved i reprise (til glede for nye lesere):

Den Hippokratiske eden:

Jeg sverger ved legeguden Apollon og Asklepios og Hygiea og Panakeie og alle andre guder og gudinner som jeg påkaller som vitner, at jeg vil oppfylle denne eden og denne kontrakten så langt jeg evner:

Den som har lært meg legekunsten, vil jeg akte like høyt som mine foreldre, dele med ham det jeg eier og hjelpe ham når han trenger det. Hans sønner skal jeg betrakte som mine brødre, og om de ønsker å lære seg kunsten, skal jeg undervise dem uten lønn eller godtgjørelse. Mine egne og min lærers sønner og de svenner som har avgitt skriftlig og edfestet kontrakt på legevis, skal jeg gjøre delaktig i reglene, den muntlige overlevering og alt annet lærestoff. Men ingen andre skal få del i det.

Så langt jeg evner og forstår, skal jeg gi den syke dietter som vil hjelpe ham. Og alt som kan skade eller forderve ham, skal jeg unngå.

Jeg skal aldri gi noen en dødelig gift, ikke engang om de selv ber om det. Jeg skal heller ikke gi dem råd om den slags. Jeg skal aldri gi en kvinne noe fosterfordrivende middel.

Ærlig og redelig skal jeg tilbringe mitt liv og utøve min kunst. Aldri noen gang skal jeg fjerne steiner fra blæren med snitt, men overlate slike pasienter til dem som har spesialisert seg på det.

Overalt hvor jeg kommer inn i huset, vil jeg virke til pasientenes best, avholde meg fra all bevisst urett og særlig unngå kjønnslig omgang med de kvinner og menn, slaver og fri som bor der.

Alt det som jeg ser og hører når jeg behandler pasientene eller også utenfor behandlingen, slikt som man ikke skal plapre om, det vil jeg holde for meg selv og anse alt slikt som usagt. Om jeg oppfyller denne eden og ikke krenker den, la meg lenge glede meg over livet og min kunst. La meg æres av alle mennesker til evig tid. Men om jeg bryter eden og sverger falskt, måtte da alle ulykker og glemsler ramme meg.

Menneskets genom og maisens genom

I 4 år har 150 forskere arbeidet for å kartlegge maisens genom.

Nå er arbeidet avsluttet og resultatene offentlige. Forskning .no hadde ,den 20 nov, en artikkel om dette .

Dette store arbeidet har faktisk   sitt sidestykke i den gigantiske satsingen man hadde da man kartla det menneskelige genom.

Da arbeidet flere hundre forskere fra ca 40 land  i 13 år. Resultatene deres ble offentliggjort 11 februar 2001.

Dette er snart 9 år siden, og de to store aktørene , det offentlig finansierte  «Human Genome Organisation» og  det privatfinansierte «Celera Genomics»,  presenterte sine resultater samtidig i henholdsvis  Nature  og Science.

Den alment utbredte oppfatningen gjennom store deler   av 1900 tallet var at utformingen av alt liv ble styrt fra genene.

Man tenkte at når årsaken til organismene ligger i genene, kan man i genmaterialet finne nøkkelen til å forstå organismen,  reparere den og designe den etter våre egne ønsker og behov.

Man forventet at ved å kartlegge det menneskelige genom ville man kunne påvirke utviklingen av det fremtidige mennesket.

Denne troen på at menneskets genom ville gi oss «oppskriften» på mennesket , var dypt rotfestet i biologien. Særlig etter 1953 da Crick og Watson kartla den genetiske koden, altså hvordan basesekvensene i DNA koder for aminosyreskvensene i proteinet. Da forventet man å finne den biokjemiske oppskriften for organismers vekst og utvikling. Denne troen var uttrykt i postulatet om at «organismens spesifikke genoppsett er årsaken til dens grunnleggende utforming».

Hvor grunnleggende  dette postulatet var viste blant annet den mest kjente og anerkjente genforskeren,  James  Watson  slik i tidsskriftet Time(1989):

” We used to think that our fate was in the stars. Now we know, in large measure, our fate is in our genes.”
Denne troen var sterkt utbredt siste halvdel av 1900tallet, særlig fra 70tallet og utover. Både lærebøker og media forteller oss om genenes allmakt:    Snart kan vi delta i designet av fremtidens planter og dyr, trodde vi, og visjoner om menneskedisegnere flommet i science fiction. Hvor raskt disse visjonene kunne bli reelle, avhang av hvor raskt man kunne kartlegge det menneskelige genom.

11 februar 2001 var dette store vitenskaplige arbeidet ferdig. Men denne forskningen ga ikke  holdepunkter for gentroen, tvert om mistet deres tro ethvert grunnlag. Derfor ble det ganske stille i vitenskapsmiljøene etter denne gigantiske forskningen som ikke førte dit man ønsket.

The Observer skrev i sin pressemelding om resultatene:” Man and women behaving badly? Don’t blame DNA.”
The New York Times i sin pressemelding: “Long-Held Beliefs Are Challenged By New Human Genome Analysis.”
Aftenposten i sin (11/2): “Vi får stadig færre gener.”

Gentroens hovedaksiom, “at årsaken til organismen ligger i genene”,  ble presisert av Francis Crick slik :

«……den informasjon som engang er overført til proteinet kommer ikke tilbake igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig, og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein, eller fra protein til nukleinsyre.»

Ja, han vektla dette som et avgjørende prinsipp! Fordi denne teorien tillegger genet den avgjørende kontroll over organismen, slik at organismen blir en utskrift av DNAet.  Han sa det så sterkt:

«…oppdagelsen av bare en eneste type levende celler der genetisk informasjon går fra proteinet til DNA/RNA , eller fra protein til protein,  ville skake hele det intellektuelle fundamentet for molekylærbiologien.»

Dette  aksiomet  er altså å forstå som en lineær prosess, hvor genet styrer hva organismen skal bli.

Det omvendte , som var utenkelig, var at informasjonen kunne gå den andre veien slik at det ble organismen som  påvirket genene.

Denne gentroen ble så «religiøs» at DNAkodene ble kalt «Livets bibliotek», «Livets bok», «Ordet» og » Den hellige gral».

En av de sentrale aktørene i HUGO, Francis Collins, karakteriserte Human Genom Prosjekt som: «… det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt menneskeheten noensinne har gått løs på.»

Den legendariske James Watson som ledet Hugos arbeid de første fem årene, sa at prosjektet ville gi oss «den endelige beskrivelsen av mennesket.»

De store økonomiske interessene som finansierte Celera Genomics,  led store tap da resultatene ble kjent. De hadde flere hundre patentsøknader liggende, altså søknader om patenter på menneskegener som de hadde sekvensert.  Deres egen president, Craig Venter, oppsummerte forskningsresultatene , sikkert med tungt hjerte, slik at det kostet ham stillingen,  i The San Francisco Chronicle 14/2- 01 :

«Farmasøytiske og biotknologiske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager et protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.»

Og noe senere skriver Venter: «Vi har rett og slett ikke nok gener til at denne forestillingen om biologisk determinisme kan være rett. Det fantastiske mangfoldet innenfor menneskearten er ikke kodet inn i genene.»

Etter denne offentliggjøringen ble fagmiljøene tause. De trengte tid på å bearbeide det nye, og de mest ivrige i gentroen søkte å finne noe som kunne styrke deres tro, og vise videre forskningsveier for å beholde det darwinistiske grunnfjellet i molekylærbiologien.

De andre, de som innså at den gamle hypotesen ikke holdt lenger, har arbeidet videre med spørsmål   som : Hva regulerer genene?  Fremdeles  leter de etter kontrollmekanismer i selve genmaterialet.  Junk DNAet  svinger fra å være «livsviktig» til å være «next to nothing».  Vi vet ikke mer om dette forløpig, og det er altså store ubesvarte spørsmål knyttet til  over 98% av cellens DNA, som utrolig nok engang ble kalt » junk» DNAet.

Forskning.no skrev  at nå er også maisgenomet  kartlagt.  Her bekreftes og videreføres de «uønskede» resultatene innen genteknologien, så de materialistiske  gentroende, som ønsket å beherske naturen ved hjelp av DNAet,  må ta seg en tenkepause.

Det er fullt samsvar mellom de forskningsresultater man kom frem til ved kartleggingen av det menneskelige genom, slik at kartleggingen av maisens genom bekrefter  :

at informasjonsstrømmene går begge veier ,

at informasjonsstrømmen ikke er lineær,

at artens kompleksitet ikke står i forhold til antallet gener,

at ett gen kan kode for flere proteiner

og at noen av retrogenene er såkalte retrotransposons( hoppegener) som kan kopieres og spre seg og endre posisjon innenfor genomet.

Jeg sender  en tanke til forskerkvinnen som oppdaget det hoppende genet, Barbara Mcclintock for usedvanlig dyktig arbeid med sin maisforskning.

Jeg vil også anbefale å lese boken til en som har samlet og sammenfattet kunnskapen om denne forskningen :

Boken «Genparadigmets fall» av Trond Skaftnesmo». Den  er anbefalt av flere ,  bl. annet av  Dr.philos. Terje Traavik, forskningssjef ved GENØK .

Boken har en ryddig fremstillingsform, forbilledlig klar og tydelig for oss uinvidde.   Jeg har bare referert til noe i bokens begynnelse fordi jeg er lei for at forskningen fremdeles ikke står opp offentlig for konsekvensene av sine egne funn.

Nå  har de også kartlagt maisens  genom, men de klarer  ikke å forholde seg åpent og redelig til at genetikken ikke lenger gir støtte til  utviklingslæren.  De lar lærebøker og publiserte artikler fremdeles være preget av  det som var «det sentrale dogme» innen molekylærbiologien.

Vi  som følger med på  tildels sterke krangler fra tidens  «akademiske åndskamp»,  ville heller ønsket oss  en oppsummering av forskningsresultatenes konsekvenser for den  aktuelle verdidebatt.