per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Mat gjør glad! Godt nyttår.

Hver gang jeg er borti et ukeblad, enten det er på venterommet hos legen, eller annet sted, så er det minst en slankemetode i hvert blad. Dette temaet «selger»  tydeligvis alltid og godt!

Det er fasinerende at man alltid vil ta seg «bedre» ut enn før ,  og  alltid er redd for en halvkilo ekstra.

Og like fasinerende er det at man legger tid og omtanke og mye arbeid ned i  å lage julens bordgleder, og så har man faktisk like stor glede av å trimme og å kure vekk «bordgledene» etterpå.

Det heter at mat gjør glad, og godt er det, så opptatt som vi er av den.

Hver dag, dag etter dag, planlegger vi  maten vår. Vi vil ha god og smakfull mat,  spennende og uvanlig mat og sunn og fullverdig mat. Vi  bruker mye tid på å studere oppskrifter, handle inn råvarer og selvfølgelig,  mye omtanke og arbeid  legges i selve tilberedelsen.   Og, når alle sitter til bords og tydelig koser seg, nyter maten og viser det,ja, da er man så tilfreds at man allerede gleder seg til neste måltid. Ja, det er  virkelig godt at mat gjør glad!

Deretter gleder man seg til å trimme.

Det er deilig å kjenne kaloriene forbrenne det man har spist.   Man blir så glad, for det også. Og slik er dagene, fylt av glede. Glede relatert til en eller annen form for kaloriinntak eller forbrenning.

Denne problemfrie gleden gjelder bare dersom man ikke har for mye fett på kroppen.

Men enten man virkelig er svært overvektig, eller man bare føler seg litt utilpass, eller et klesplagg ikke lenger sitter pent på, så er man med i «strømmen av slankere».  Det er som om en stri strøm av vår tids ønsker og begjær, vårt dårlige selvbilde og vår dårlige samvittighet ,strømmer i all ukepresse, all reklame og alle venners granskende blikk:  » Hvor mye veier du ? Hvor ofte trener du? » Nøkkelspørsmålene inn til hjerterøttene av det moderne menneskets selvfølelse.

Og så treffer det deg og  du er der, revet  med , midt i slankestrømmen!

Man leter etter det nyeste innen emnet slanking, orienterer seg om ulike metoder, velger og håper at  kuren  skal virke.  Og så har en faktisk glede av det og!

Det er en spennende jungel av fremgangsmåter i «slankestrømmen».

Så lenge det er morsomt å prøve seg frem, og  så lenge det ikke dreier seg om så veldig  mange kilo, men  nærmest er et «sosialt» slankebehov man tilfredsstiller, så spiller resultatet ikke så stor rolle. Uansett metode, vil de fleste normale mennesker gå  ned et par kilo ved å teste en slankekur, og man har fornøyelsen av, rent sosialt, å være oppdatert.

Men er det snakk om alvorlig overvekt, og et helsemessig behov for å gå ned mange kilo, så er resultatet det viktigste, og da blir ukepressens utallige oppskrifter  ofte utilstrekkelige. I tillegg kjenner man seg som en «uformelig sak» i den vanlige slankestrømmen,  fordi man ikke er på » flørt» med «litt askese og trim».

Jeg har i to år snart, båret rundt på 20 kilo mer kropsmasse enn jeg hadde før.

Jeg har sett på mange slankeoppskrifter og vidunderkurer og ikke hatt overskudd til å teste om de virker. Jeg tror liksom ikke på dem, at de kan hjelpe  meg, virke på mitt fett. Jeg har fått en mistillit til selve grunnideene for  slankemetodene, ja, for hele vår forståelse av dette med fett og slanking.

Vi spiser mat, kroppen forbrenner det,  og cellene bruker det de trenger og lagrer det som er for mye.

Dette er den normale teorien, og selvsagt er jeg enig i den, men jeg er ikke like sikker på de konsekvensene vi trekker videre. Dersom jeg er veldig tykk, skulle det bety at jeg spiser veldig mye mer enn jeg trenger. Det er muligens riktig i noen tilfeller, men jeg kjenner ikke igjen dette som årsak hos meg selv.

Jeg har alltid vært glad i mat, kost meg ved måltidene og spist meg stappmett når jeg har ønsket det. Etter fylte atten år har vekten  min ligget fast på 60-65 kg resten av  mitt voksne liv, med ett unntak.  Jeg mistet mitt første barn  og sørget dypt. I denne sorgen gikk jeg opp 10 kilo på under fjorten dager. » Hva skjer i kroppen da», spurte jeg.

Legen, venner og familie sa: » Du har nok trøstespist».

Den eneste som visste at dette  ikke dreide seg om trøstespising, var min mann. Han var en fantastisk støtte og hjelp i sorgen, og han sa:

» Jeg vet du er lei deg, og ikke orker å tenke på å slanke deg. Det forstår jeg, men jeg ser også at du plages av å være 10 kilo over normalvekten din. La meg lage mat en tid fremover, og ikke spis annet enn det jeg lager, så vil du gå ned i vekt uten at du  behøver å tenke over det. Du skal ikke føle at du sulter deg, eller mangler noe.»

Så gjorde han det. Han laget mat til meg som fikk meg ned til normalvekten min igjen. Jeg unner alle en mann som min.

Jeg hadde siden min vanlige trivselsvekt helt til for to år siden, da jeg sluttet å røyke. Etter tre ukers røykestopp este jeg over to klesstørrelser på en natt.  Selv opplevde jeg dette som smertefullt og skremmende. Jeg mente det måtte ha skjedd noe svært galt i kroppen min, derfor ringte jeg legen.

Hun sa at det var vanlig å legge på seg når man sluttet å røyke. Det ble nok mye trøstespising!

Jeg prøvde å fortelle henne at jeg følte det som om det var mye ekstra  væske i kroppen,ja, at jeg hadde  hevelse tilogmed i pannen. Da tittet hun ned på anklene mine og sa: » Det der er ikke så ille!»  Nei, hun hørte rett og slett ikke på at jeg ble slik fra den ene dagen til den andre. Også nå var det samme omkved hos familie og venner: «Det er jo helt vanlig det, å trøstespise når en slutter å røyke.»

Jeg forklarte at jeg hadde vært svært bevisst dette da jeg sluttet, og at jeg hadde en strategi som gikk på å kun spise rå kål utover måltidene. Jeg mente at man ikke la på seg av det.  Da smilte legen bare, slik man smiler når man vet best.

Det gikk tre til fire mnd. før den sprengende smerten i muskelvevet gav seg, og «væsken var blitt til kroppsmasse». Det var ihvertfall slik jeg kjente det, og det holder jeg fast på selvom jeg ikke blir trodd.

Jeg vet at fedmen min skyldes opphør av nikotintilførsel,  og at dette ga  endringer i forbrenningen på cellenivå. Jeg tenker at å slanke seg kanskje er for tidlig, fordi årsakene til fedmen trolig er der fremdeles. Men likevel har jeg gitt meg et nyttårsløfte om å finne en måte å bli kvitt 20 kilo på.  Jeg må finne en måte å stimulere forbrenningen på, slik at jeg kan ha det som før!

Jeg tror mange «kronisk tykke» har fysiske årsaker til fedmen som man ikke kan eller vet årsaken til.  Jeg tror også at endel leger later som om det  ikke er fysiske årsaker til fedmen,  for å slippe å diagnostisere og behandle.  Jeg mener ikke man kan behandle bort fett, men når man slanker seg bør årsaken til fedmen være behandlet, ellers kommer den jo bare tilbake.

Jeg kjenner en som i hele sitt voksne liv har  slanket seg, med profesjonell veiledning. Hun klarte  å bli slank, men ble raskt tykk igjen. Og slik holdt hun på med sin håpløse livslange slanking. Jeg tenker også på min mor som ved en sykdom ble bare skinn og bein. Etter sykdommen la hun på seg litt etter litt til hun ble slik hun var før sykdommen, da sluttet hun å legge på seg. Hun sa: «Det var som om kroppen visste hvordan den ville være.»  Hun kalte det for sin trivselsvekt.

Så, når jeg gir meg et slankeoppdrag i det nye året, vil jeg uansett glede meg over at det  planlegges  god og  slankende mat, og  glede meg svært over dens forbrenning.  Jeg vil satse på å få tilbake min  gode helse med oppretting av feil helt ned på cellenivå,  og jeg vil tvinge meg til å gjennomføre et godt  trimopplegg så jeg kan lære meg hvordan i all verden det kan gi så mye glede.

Så, nå gjelder det å få min mann til å lage mat igjen!

januar 2, 2010 Posted by | Røkestopp/helse | 1 kommentar

Om å foredle drue og kål.

Både drue og kål hører til blant gamle, høyt skattede kulturplanter.

Disse to planter har visse fellestrekk,  og de gir oss, på sitt beste, gleder  på hvert sitt vis.   Fellestrekkene ved plantene er deres iboende evne til å foredles.

Når man høster en drue, og stilken brytes av, får mikrofloraen på drueskallet kontakt med druesaften og de starter en gjæring ved at de bryter ned druesukkeret til alkohol og karbondioksid. En raskere  og bedre gjæring får man ved å knuse druen, holde gunstige og  optimale temperaturer for mikrofloraens ulike prosesser i druesaften, alt etter hvilke resultater man er ute etter av alkoholstyrke og spesielle smaksmessige egenskaper.

Usynlig, rundt på druens ytterflate myldrer en mangearted mikroflora. Alle disse venter på druesaften som sin mulighet for storformering, og det er en beinhard konkurranse dem i mellom om å få overtaket i gjæringen.  Ca. 1000-10.000 gærceller pr. milliliter starter opp  i den ugjærede saften, men  få dager senere er antallet økt til ca. 100 millioner celler pr. ml.

Den som  produserer vin har sine spesielle knep for å få sitt produkt best mulig.

Når vi amatører starter  en» vindunk»,  gjør vi klokt i å kjøpe en ferdigkultur og deretter være nøye med oppskriften, ellers vil vi raskt få «villgjæringer», som gir  vonde smaker og vonde lukter på det som skulle bli til vin.   I tillegg sliter vi med  oftest «ubrukelige kjøperåvarer», altså råvarer dyrket med tanke på fersk-konsum og som har en ihjelsprøytet mikroflora, og tiltross for  mange gode oppskrifter  har de fleste av oss   svært liten kunnskap om trivselsfaktorene til den  mikrofloraen vi  benytter.

Vi er nok  mest fortrolige med mikrofloraen vi møter når vi  baker  brød og annen gjærbakst.

Brødgjæren er en slik hjelpekultur for alle oss som ikke er så flinke med «surdeigen».  Det var Norges dyktigste mykolog, dr. Olav Sopp, som tidlig på 1900tallet laget «gjæren» som vi nå kjøper for å få en vellykket gjærbakst. Han ønsket å hjelpe norske husmødre med en slik ferdigdyrket gjær, fordi den gode stedbundne mikrofloraen for baking, brygging og melkeforedling var iferd med å forsvinne.

Det skjedde noe som fikk de tusenårige stedlige kulturene til å svekkes, forsvinne eller bli sterkt forstyrret.   Dr. Sopp nevner flere mulige årsaker til dette, men resultatet var at husmødrenes  gamle gode fremgangsmåter  i matforedlingen  ikke lenger ga de gode resultatene, og en hel matkultur var iferd med å bli radert ut, eller  endret.

Dr. Olav Sopp skrev for oss vanlige folk, til veiledning og opplysning. Jeg vil  anbefale alt han har utgitt, og nevner særlig  «Husnyttige gjæringer» utgitt i Kristiania 1904 på Olav Norlis forlag.

Selv om vi daglig, over hele landet, fremdeles bruker og er helt avhengie av hans gjærprodukt, glemmer vi han som er «oppfinneren»av dette gode hjelpemiddelet.   Jeg ønsker derfor å tørke litt av støvet av ham, og anbefale hans folkeopplysende skrifter.

Vel,  de ulike gjæringsprosessene var fortidens foredlings og konserveringsmåter for en rekke råvarer som korn, melk, frukt, grønnsaker , kjøtt og fisk.  Den varierte  mikrofloraen som inngår i prosessene,  foredler produktet slik at det lukter og smaker nydelig!

Kålen har, som druen, sin egen mikroflora på yttersiden av kålbladet. Når denne mikrofloraen bringes i kontakt med kålsaften, starter gjæringen. For rask og maksimal start av de gode kulturene må kålen finsnittes, stampes og kanskje knuses noe for å få frem rikelig mengde kålsaft, slik at kålen dekkes av sin egen saft. Det bør legges et press på kålen for å holde den under saften. I denne saften tilsettes 1-2% salt. Også her er temperaturene viktige hjelpere for å stimulere den ønskede  mikroflora og å hemme den uønskede. Og krukken bør ha, som vindunken, en gjærlås.

Nå er det  ikke slik at vi kan gå på butikken for å kjøpe «ferdiggjær» til kålgjæringsprosessen.  Vi er helt avhengie av at kålen har en god mikroflora, som ikke er «drept» ved sprøyting. Kan du dyrke den selv slik at du kjenner jordkvaliteten, og ikke bruker kunstgjødsel eller sprøytestoffer, så burde det være en fin kål å foredle. Ellers må du snakke med en biologisk, eller biodynamisk,  kåldyrker. Jeg er ikke helt sikker på at alt på økologidisken i butikkene er brukbart.

Duften av en godt foredlet kål får tennene til å løpe i vann,   magesaften fryder seg og appetitten øker sterkt.  Selv hunden min gav labb og inntok tiggerposituren, og fremmede , fritt-talende kritikere sa:  «Det var da jævelig godt!»

Kålen kan  blandes med andre grønnsaker som gulrot, løk og mange flere, det gir  variasjon og økte bruksområder, men det er kålens mikroflora som må starte opp gjæringen og dominere den.

Det er noen få produkter i handelen som det faktisk er trist å nevne. Tysk industriprodusert sauerkraut. Den er altså slik produktet blir når man bruker en ensidig,  rendyrket kultur på  hurtiggrodd, kunstgjødslet og  ihjelprøytet kål. Det smaker ikke godt og skremmer de fleste fra å ha noe med «sauerkraut» å gjøre.

Derimot er bare ryktene om ekte  russisk Borsjtsj nok til å kjenne forventningen sprudle. Denne rødbetsuppen har i sin klassiske form foredlede rødbeter. Nå serveres den desverre oftest med «juks», altså med eddiksyltede rødbeter, som er OK på smak, men langt fra den smaksopplevelsen retten opprinnelig var.

Ellers vil jeg nevne yoghurt, øl, salami og  noen sorter sylteagurker og oliven som gode eksempler på fermenterte (gjærede) produkter. Disse produktene har klart seg godt fordi  mikrokulturene  deres  er blitt produsentens spesialtilpassede «hjelpekultur», slik at de kan sikre samme type gjæring og samme kvalitet på resultatet uansett råvarens egen startkultur.  Altså har labratoriearbeidet sikret en fast kvalitet som gir forutsigbarhet for produktene. Konkurransen i industrien vil ofte bestå i å sikre seg gode villkulturer som de kan rendyrke til industribruk. Slik ivaretar industrien mange kulturer som ville vært tapt, men de reduserer også bredden i smaksvariasjonene.

Da vi laget de første små krukkene med gjærede grønnsaker, av hjemmedyrkede planter,  satset vi på kålens selvforedlende egenskaper og lot naturens egen gjæring få så gode forhold som mulig. Det ble nesten uforskammet godt.  Og jeg forsto noe av Skaperens tilfredshet over sin skapning at: » alt var såre godt»!

Å dyrke frem «det gode» krever  kunnskaper, arbeid  og at alle gode naturlige forutsetninger er tilstede. Og er først den «gode prosess» i gang,  tar den over og styrer hele den tilstedeværende mikroflora.

Jeg forsto også at de ulike kulturene rundt om i verden  ga stedlige smaksopplevelser som man bare kan få på det stedet, en lokal spesialitet.

Ingen industri har klart å rendyrke kulturene til alle disse smaksvariasjonene, tvert om vil rendyrkingen ofte forenkle og forringe smaken. Det har sin årsak i at risikoen for feilgjæringer  ofte knyttes opp til den mikrofloraen som gir smaksbredde, dermed strever labratoriene med å finne ballansen mellom  best mulig smak og tryggest mulig produksjon.  Det er forbehold man forstår at industrien gjør,  men i våre små privathusholdninger er vi ikke økonomisk avhengie av at alle forsøk blir vellykkede.

Vi eksperimenterte med flere grønnsaksretter og melkeprodukter, og hadde mange fantastiske smaksopplevelser. Vil nevne spesielt «surstek» , kjøtt lagret i gjæret melk. Etter noen dager fyltes rommene av nydelige dufter som ga oss store forventninger til den kommende smaksopplevelse. Det var som å åpne en dør i naturen inn til glemte skatter.

Da jeg tok med mitt kål/gulrot/løk produkt til restauranter og industriprodusenter, fikk jeg tilbakemelding om at de ville kjøpe det jeg kunne lage.  Men så fikk jeg tilbud om jobb  og valgte det fremfor storproduksjon. Det er krevende å bygge opp en stor produksjon. Både økonomi, fagkunnskaper og produksjonsmessige vanskeligheter er slikt en i starten må takle alene, og som en må regne med ikke er «på skinner» før etter noen år. Så da jeg kunne velge, valgte jeg det trygge livet med fast lønningsdato.

Nå har jeg i den senere tid fått kjennskap til den rå hodekålens store forekomster av acetylkolin. Det samme stoffet som vi har som ett av våre transmittersubstanser ved nerveoverføringer. Dette stoffet, acetylkolin, forskes det mye på for tiden, blant annet  i forbindelse med røking og lungereft.  Nikotinet likner dette stoffet til forveksling, og går derfor inn og erstatter dette hos røkeren. Dette kan på sikt gi sykdommer, og det blir et underskudd av stoffet ved røkestopp. Derfor hadde jeg utrolig stort utbytte av å spise rå kål ved røkesug og abstinens.

Senere fikk jeg via studio «Sokrates» vite at i antikken var rå kål vanlig å spise for å fjerne bakrus.  Så rå kål er effektivt både mot alkoholens og nikotinens ubehaglige «dagen-derpå-virkninger». Den foredlede kål, ikke industrivarianten, men den lille håndlagde, beholder acetylkolinet.

Så kunne man drikke sin foredlede vin om kvelden og spise sin foredlede kål om morgenen. Begge deler til stor glede for både smak og helse! Og like oppløftet til gleder som vinen har sørget for om kvelden, like oppløftet blir morgenen når bakrusens plager fordufter i glad velvære skapt av kålens  edle  kvaliteter.

januar 1, 2010 Posted by | Bøker, natur og dyreliv, Røkestopp/helse | Legg igjen en kommentar