«Min kamp» av Adolf Hitler

Jeg legger merke til at mange ofte skjeller ut andre med :  » Det er akkurat som  Hitler…..»

Det ser ut til at den slags beskyldninger er  den ytterste tålegrensen for folk, da  forsvarer de seg og skal ha seg frabedt  sammenligningen.

Hitler er  toppen av det forferdeligste man kan bli sammenlignet med.

Men hva vet man egentlig om denne mannen?

Jeg må si at jeg oftest ikke vet helt sikkert hva som er typisk Hitlersk ved enkelte anledninger. Jeg ser også at det brukes i så ulike settinger at det blir tvilsomme , ikke begrunnede, påstander, men fremsatt i affekt som den selvfølgeligste sannhet. Det virker ofte som  om man bruker Hitler navnet som et forsterkende adjektiv, et skjellsord.   Kanskje det egentlig bare er ment som et velrettet slag!

For å få litt klarere tanker om hva dette Hitlerske består i,  har jeg lest litt om ham og forsøkt å finne det genuint Hitlerske, som vi alle frykter.

Wikipedia og andre oppslagsverk har grundige artikler om fakta stoff fra hans liv, og jeg ser han droppet ut av skolen i tidlige tenår, vesentlig som følge av en uenighet med faren om hva han burde utdanne seg til. Dette er det mange før ham og etter ham som har gjort, så selv om det var Hitlersk, var det ikke det typiske Hitlerske som vi frykter.

Han leser svært mye for å forstå det han møter i livet, har småjobber og  møter virkelighetens harde kår som uskolert, arbeidssøkende ungdom i storbyen.  Dette er også Hitlersk, altså, men ikke det genuint Hitlerske som vi frykter.

I våre dager leser «alle»  «Min kamp» av Knausgård,  og det fikk meg til å tenke at «Min kamp» først og fremst er boktittelen på Hitlers selvbiografiske bok.  Det er kanskje på tide å høre Hitlers egen røst om ham selv.  Kanskje det da vil bli tydeligere hva vi er så redde for å bli identifisert med. Jeg vil fremover gjøre noen forsøk på å lete i hans egne ord etter dette som vi beskylder hverandre for i sinne, og forsvarer oss mot i frykt.

Jeg vil angi sidetallet jeg siterer fra , og bokens egen sideoverskrift, og så vil jeg kommentere noe av det etterpå.  Enkelte setninger kan komme i kursiv, når det er uthevet slik i boken.

Boken jeg siterer fra er utgitt ved J.M.Stenersens forlag ,Oslo 1942 fullstendig utgave i to bind.  De første sporene jeg stanser ved er fra  «Første bind:  Et oppgjør.»

Fra s.19 «ung nasjonalist» : .. Det gamle Østerrike var en «nasjonalitetsstat».  Innbyggerene i Det tyske rike skjønte igrunnen ikke , dengang iallfall, hva dette i en slik stat kan ha å si for den enkeltes daglige liv. Etter den heltemodige hærs vidunderlige seierstog i den fransk-tyske krig hadde man litt etter litt kommet på avstand fra tyskerne i utlandet, til dels satte man ikke lenger pris på dem, var kanskje heller ikke istand til det lenger. Særlig når det gjaldt tysk-østerrikerne, forvekslet man altfor lett det forkomne dynastiet med selve det kjernesunne folket.

Folk forstod ikke at dersom tyskeren i Østerrike ikke hadde vært av fullgodt blod, ville han aldri hatt kraft til i den grad å sette sitt preg på denne staten med 52 millioner innbyggere, at man i Tyskland tilmed hadde fått det gale inntrykket at Østerrike var en tysk stat. En meningsløshet som fikk alvorlige følger, men likevel er et strålende vitnesbyrd for de 10 millioner Ostmark-Tyskere. Det var bare noen ganske få rikstyskere som kjente noe til deres stadige, hårdnakkede kamp for tysk språk, tysk skole og tysk egenart. Idag da disse sørgelige nødskår er tvunget på mange millioner av vårt folk som må leve utenfor riket, og som under fremmed åk drømmer om det felles fedreland og i lengsel etter det kjemper for ihvertfall å verne om sin hellige rett til sitt morsmål, først i dag innser man i videre kretser hva det vil si å måtte kjempe for sin nasjonale egenart.  Nå kan det hende at en eller annen også kan vurdere hvor sterkt tyskerene stod i Rikets gamle Ostmark.  Henvist til seg selv verget de i århundrer riket først mot øst, for siden i en opprivende småkrig å holde den tyske språkgrense  i en tid da riket nok interesserte seg for kolonier, men ikke for sitt eget kjøtt og blod utenfor riket.

Som alltid og overalt der det blir kjempet, fantes det også i språkkampen i det gamle Østerrike tre grupper:     de stridende, de lunkne og forræderne.

Alt på skolen tok de til å skille seg ut.  For det er det å merke ved all språkstrid, at bølgene den lager kanskje med størst kraft skyller mot skolen, drivhuset for neste generasjon. Det er om barnet denne kampen blir ført og den første appell i striden blir rettet til barnet:

«Tyske gutt, glem ikke at du er tysker!» og » Jente, husk at du skal bli en tysk mor!»

Den som kjenner de unges sinn, vil kunne forstå at nettopp de lytter til et slikt kamprop med den største fryd.  I hundrevis av former fører de så denne striden. De har sin egen måte og sine egne våpen. De nekter å synge sanger som ikke har tysk preg, og svermer dess mer for tysk heltestorhet, dess mer en prøver å holde dem borte fra den; de sparer på maten for å gi sin lille skjerv til de voksnes kamp; de er utrolig lydhøre overfor læreren som er ikke-tysk innstilt, oppsetsige også. De bærer sine egne forbudte nasjonalitetsmerker og er lykkelige når de får straff for det, ja tilogmed pryl. De er altså i det små et naturtro speilbilde av de store, bare ofte med bedre og ærligere sinnelag.

Jeg var forholdsvis ung da også jeg i sin tid fikk høve til å være med i det gamle Østerrikes nasjonalitetskamp. Det ble dengang holdt innsamling til Sydmark-sambandet og skolelaget, folk viste sin innstilling med kornblomster og svart-rød-gule farger, hilste med «Heil», og trass i advarsel og straff stemte de i med «Deutschland uber alles» istedenfor keisersangen. Derved ble gutten politisk trenet i en alder da en som hører til i en såkalt nasjonalstat, stort sett ikke kjenner mer av sin nasjonalitet enn språket. At jeg alt dengang ikke hørte til de lunkne, sier seg selv. På kort tid ble jeg en fanatisk «tysk-nasjonal»; det er riktignok ikke identisk med det nuværende partibegrep.

Sitatslutt midt på s. 21

Dette var det første jeg stanset ved i boken, fordi den ga meg noen stikkord til våre hjemlige problemer.  Vi er jo ikke så opptatt av det tyske akkurat, men vi er svært opptatt av det norske. Vi har mange fremmede kulturer som har innvandret til vårt land, og, som tyskerne i Østerrike føler de at det er en  menneskerett  å få lære sitt eget språk og bruke det. Vi syns de skal «bli norske», eller flytte «hjem» , tilbake til det landet de kom fra.  De ønsker å bli respektert for å være det folket de er, og å klare å ta vare på sine tradisjoner.

Dette å fremheve det norske, eller innvandrerens nasjonalitet er kanhende gammelt gods i noen og enhver, men vi kan kanskje med god grunn frykte «en fanatisk «norsk-nasjonal», eller fanatisk » innvandrer-nasjonal»?  For i dette ser vi at Hitler bare var et barn av sin tid, som fulgte strømmen og ble fanatisk enig med den. Han skapte ikke disse strømningene i folket, det var folket som skapte ham.

Det mener jeg vi bør ta til ettertanke i våre  egne opphetede andedamsdebatter om norskhet og innvandring. Hvem «blir skapt»  av våre hatske, fanatiske debatter.

Reklame

Om kjærlighet.

Kjærlighet, ordet er innholdstungt og det er brukt i svært mange sammenhenger:

Det betegner den ypperste form for relasjon vi mennesker kan inngå.

Det kan være relasjonen mennesket og gud, eller mennesket og et annet menneske, mennesket og naturen eller mennesket og ideen.

Kjærligheten prises i alle kulturer, til alle tider, og om de ulike ytringene vektlegges noe forskjellig er hovedtemaet urokkelig: Man søker den.

Man kan, som i antikkens Hellas, vektlegge kjærligheten til ideen.  Filosofi betyr, rent språklig,  kjærlighet til visdommen.   Det går fint an  å studere filosofi uten å elske visdommen, men mange vil kjenne gløden av begeistring og glede ved å lytte til de gamle tenkerne. Og, selvsagt vil mange oppleve å finne mange uedle motiver hos seg selv mens de forsøker seg som filosof. Enten man utålmodig fusker i faget, eller briljerer med egne talenter, eller sovner midt i sjelens dialog med seg selv, ja, vanskeligheten med å  «holde fast på»  kjærligheten i den praktiske utøvelsen av den er vel kjent for de fleste.

Men det er nettopp den praktiske utøvelsen av kjærligheten vi søker.  Og så blir våre forsøk på å praktisere den ofte så avslørende for vår utilstrekkelighet i dette. Likevel gir vi aldri opp! Og livet blir en livslang øvelse i kjærlighet.

Kjærlighet til naturen virker temmelig enkelt sånn ved første øyekast, men å yte mer enn å «elske søndagsturen» byr på flere praktiske anstrengelser:  enten det er som hagedyrker, bonde,  bærplukker, forsker eller miljøaktivist kreves det arbeid og kunnskap.

Ethvert menneske er et medmenneske, og selv om vi ikke «elsker» enhver fremmed på jorden, så elsker vi dem likevel: Fordi vi mener at de er mennesker som oss, og er elskverdige , som vi er. Ethvert av alle disse elskverdige menneskene kan jeg tilfeldigvis møte på min veg, og i møtet mellom to mennesker  påvirkes kjærligheten. Og man kjenner behag, eller ubehag, alt etter hvordan møtet artet seg.

Møtet  mellom to mennesker er det «magiske øyeblikk» hvor man «ser og blir sett».  Og her, hvor de sterkeste følelsene settes i svingninger og gir et fantastisk utgangspunkt for praktisk kjærlighet, nettopp her, viser vi vår uforstand  og praktiserer ofte de dummeste vrengebilder av kjærligheten. Vi feiler og søker videre, klok av skade. Så neste gang skal det lykkes!  Og det gjør det! Ihvertfall i forhold til det jeg lærte sist.

Det, å utøve den  praktiske siden ved kjærligheten, er en utrolig sterk læreprosess! Og om vår kjærlighetsevne  strever og feiler noe  i sin utfoldelse er den robust nok til å tåle det, ja, den rett og slett stimuleres av  å øve seg. Og alltid er erfaringen den at man har for lite kunnskap om den eller det man elsker til å kunne utøve klok kjærlighet. Det å øke forståelse og kunnskap er med på å øke våre evner til å lykkes i den praktiske kjærlighetsprosessen.

Foreldrekjærligheten er vår første kjærlighetserfaring. Den nyfødte møter den voksne og mottar alt den trenger. Her fødes kjærligheten, den får sitt første gryende innhold:

Kjærligheten er uten  årsak, betingelsesløs.

Kjærligheten kommer fra en annen, utenfra.

Kjærligheten stiller, rent praktisk,  alle behov.

På denne bakgrunn vekkes barnets kjærlighet, og hele dens kapasitet settes inn på å svare på denne kjærligheten.

Kjærligheten har så mange ytringsformer, og så mangelfulle utøvere at det kan virke nesten utrolig at den overlever, men det gjør den. Den bor i ethvert hjerte og søker etter den annen , eller et annet, og styrkes og fryder seg ved et gjensvar.

Hva er egentlig kjærlighet?

Er den en evne som lar seg lokalisere til genene? Kan man «arve» dårlige kjærlighetsgener?  Eller er kjærligheten et «stoff» vi ikke kjenner til ennå, et stoff som lar seg påvirke av andre stoffer, slik at jeg kan ta meg en kjærlighetspille?

Randi Hansens sang: «Om jeg får være sola di..» sier noe vesentlig  om dette tror jeg. Sola er nettopp den kilden utenfor jorden som bringer jorden liv. Selv om alle jordens stoffer og livsviktige systemer fårelå, som de gjør nå, men var uten solens lys, ville de vært kalde og døde stoffer. Men ved lyset og varmen vekkes de til liv.

Det er en utenomjordisk kraftkilde som vekker liv i muld og vann. Den passer nøyaktig sammen med jordens stoffer, og skapningenes øyne, slik at de skal kunne leve og se det alt sammen!

Solen er ofte, og med god grunn, brukt som bilde på Gud:  Som solen er for jorden, slik er Gud for sin skapning.

Vår kultur har tolket kjærligheten på sin måte, og den har  gitt begrepet et innhold gjennom kristendommen. Jeg kan nevne noen få av disse, som f. eks. :

Vi elsker fordi han(gud) elsket oss først.

Gud viste sin kjærlighet ved Jesus Kristus.

Kjærligheten søker ikke sitt eget.

Kjærligheten er lovens oppfyllelse.

Kjærligheten  er sterkere enn døden.

I alle disse forhold, hvor kjærligheten er aktiv og hvor vi øver oss i dens praktiske utforming, får vi glede oss over at denne «kjærlighetsgnisten» finnes i enhver.  Og vi bør tenke nøye over at når vi svekker kristendommen i samfunnet, så mister vi den terminologi som har gitt ordet kjærlighet  innhold.  Da bør samfunnet enes om en allmen terminologi som kan fylle den plassen.

Jeg vet at Håvard Løkke ved Universitetet i Oslo er opptatt av dette. Jeg håper vi snart kan se resultater av hans arbeid, og jeg håper mange engasjerer seg i å bevare et størst mulig innhold i begrepet.   Har vi  kjærlighet til begrepsfylden så ønsker vi ikke ordet redusert til å bli en «vare» i handelsspråket. Komersielle krefter tar desverre så lett overhånd i samfunnet vårt.

NRK2 : Jomfruen står for fall.

I Dagsnytt 18,  den 10.02.10,  innledet programlederen et av innslagene med disse ordene:

«Jomfruen står for fall.»

Jeg tenkte øyeblikkelig at: «Ja, selvsagt, hennes tid er ute.»

Pleiadesirkelen, som har jeg skrevet om tidligere i innlegget om «Astrologi og våre «dommedags»forventninger», er himmelens store zoodiak.  Denne har gitt jomfruen  en plass ved herskertronen i  ca 2000 år, hele fiskenes tid. Nå er fiskenes tid ute.   Solen er i vannmannens tegn og løven skal herske med ham, så jomfruen må nok ned fra tronen, og vente i over titusen år før solen igjen gjester henne i storsirkelen.

Selvsagt snakket NRK2-damen om jomfru Maria.Hun hadde ikke tanke for noen pleiadesirkel. Jeg lyttet nøye.

Det var Anders Aschim , bibeloversetter i Bibelselskapet, misjonær Norvald Yri og professor i kjønnsforskning, Jorunn Økland, som var i studio for å belyse den nye «Jomfrustriden».

Anders Aschim orienterte først om at det var  ca 40 år siden , i 1966, at en bibeloversettelse  hadde endret ordet «jomfru»  i Esaias 7.14,  til «ung pike».  Og selv om det språklig sett var riktigere å oversette det slik,  ville Bibelselskapets hovedstyre beholde ordet jomfru, fordi det samsvarte med tradisjonen og kirkens trosbekjennelse. Det var  en tilsvarende debatt ved oversettelsen i 1978  og altså på nytt igjen nå i 2010.

Anders Aschim mente at å oversette til ung jente var mere ærlig, men at avgjørelsen ikke lå hos ham, men hos Bibelselskapets hovedstyre.

Norvald Yri mente at det ikke var kommet nye momenter, eller ny forskning siden forrige diskusjon. Han mente at tradisjon og kirkens bekjennelse skulle være tungen på vektskålen også nå,  i valg av oversettelse.  Yri mente at oversettelsen måtte være tydelig på at jomfruen ikke hadde hatt sex.

Jorunn Økland var enig med Anders Aschim og presiserte at tekstene det var snakk om var en felles kulturarv, og derfor burde ikke oversettelsene styres av en kirkes trosbekjennelse. Hun mente at siden ordene forandrer seg må oversettelsene følge med på det. Hun følte også ubehag ved den gynekologiske tilnærmingen til begrepene.

Dette var så vidt jeg forsto kjernen i debatten om det hebraiske ordet «almah», som altså til nå er oversatt med ordet «jomfru», men som kanskje i den nye bibeloversettelsen skal oversettes med «ung jente».

Når en jomfru snart runder 2000 år, så begynner hun å bli «gammel jomfru», tenker jeg (i spøk) . Men jeg er noe nysgjerrig på ordet «almah».

Jeg tenker  at det alle er tjent med, er at de gamle tekstene belyses språklig, best mulig. Jeg tenker også at kirken ikke bare har en tradisjon og en trosbekjennelse, men at de  selvsagt har  hatt høy språklig kompetanse, og mange teologiske og språklige konsekvensanalyser i de snart 2000 årene de har betjent en verdensreligion. Derfor tror jeg lite på at de  som er den  «nye trenden» i vår bibeloversettelsestradisjon  representerer  språklig nyforskning, hvor oversetterene har funnet » nytt krutt».    Nei, man åpner vel bare for noe som man har diskutert  tidligere, og satser på at nå er «tiden moden »  for dette.   Desuten er det vel nødvendig å endre noe.  Hva skal man  med en ny oversettelse dersom den blir lik den gamle.

Jeg lette opp almah i «Analytical concordance to the bible»  by Robert Young,  LL.D. og ble fasinert.

Almah er bare brukt 7 ganger i GT.

Første gang er i 1,Mos 24.43.  Her oversettes «almah» med «ung pike». Historien er at Abrahams tjener henter en hustru til Isak. Han har reist langt, og så er han kommet utenfor Abrahams fødeby og forbereder seg til oppgaven ved å be Abrahams Gud om å lykkes i sitt ærend.  Sitat: …»la det nu bli så  at om en ung pike (alma) kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne:  Kjære, la meg få litt vann av din krukke» ……

Her møter vi altså en ung kvinnelig  vannbærer  på vei til brønnen.

Annen gang er i 2Mos. 2.8  og her oversettes «almah» med «piken».    Faraos datter tar med seg Moses, og søsteren Mirjam følger etter og spør om hun skal finne en amme … Sitat:   » Faraos datter svarte henne: Ja, gå! Og piken (almah) gikk og hentet guttens mor.»   Her møter vi altså Mose’ søster.

Tredje gang er Salme 68. 26 hvor Guds seierstog beskrives. Sitat: …»Foran går sangere, bakefter harpespillere  midt imellom jomfruer (almah) som slår på pauke». Her møter vi jomfruer som slår på pauker.

Fjerde gang er i Ordspråkene 30.19  Her er det tre ting som forfatteren sier er underlige, og fire som han ikke skjønner.  Sitat:  Ørnens vei på himmelen, ormens vei over stenen, skipets vei på havet og en manns vei til en jomfru(almah).

Femte og sjette gang er i Høysangen.  1.3  Sitat: «Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve; derfor elsker jomfruene (almah) deg».     Og 6.8  Sitat:  «Seksti dronninger har jeg og åtti medhustruer og unge piker(almah) uten tall.»

Her er «almah» både oversatt med» jomfruene» og med «unge piker».

Syvende gangen er Esaias 7.14  Sitat: » Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru(almah) blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel.»

Så hva sloss man om? Begge oversettelsene er allerede  brukt! Det er jo  like bra enten det står ung jente eller jomfru.

Sloss man bare om «jomfruens sexuelle renhet» ? Er det det som er viktig for kirken? Er det vektlagt i teksten?

Jeg legger merke til at det vanlige ordet for jomfru i GT er «bethula». Hun(bethula) er jomfruen av Israel, jomfruen av Jerusalem, Zions datter og hun(bethula) er  det vanlige ordet for ugifte unge kvinner.   3 Mos 21. 13 opplyser om  at Ypperstepresten skal ta en ren jomfru (bethula) til ekte;  han skal ikke ekte en enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge.          Så her vektlegges det i teksten at jomfruen må være «ren».

I 5Mos.22. fra v 12 og utover gis  det regler for de  straffer den skal ha som løgnaktig beskylder sin nye hustru for å ikke være «ren» . Her er det «bethula» og «naarah» som brukes om de unge jentene. Begge ordene er mye brukt i GT.

Jeg tenker at spørsmål vedrørende  «Jomfruens renhet» er mer knyttet til «bethula» enn til «almah», men jeg er ikke teolog, bare nysgjerrig. Og jeg må le litt av at «almah»,   nevnes  to ganger  i Høysangen,  ikke  som brud, men som  jenter (almah) som elsker brudgommen og  svermer for ham.

I GT er det altså «bethula» som er hovedordet for unge piker og  jomfruer, og «almah» er et lite brukt ord for ung jente og jomfru. Begge har det til felles at man regner dem som unge, uten ektemake,  og at de etter loven bør være «rene» jomfruer, men at det språklig sett ikke er en hovedsak. Hvorvidt det virkelig gjelder for den enkelte jomfru at hun rent fysisk er «ren» har sin bevisføring etter loven, og som Jesus engang sa: «Den som er «ren»,  kaste den første sten.» Da gikk alle hjem og kvinnen overlevde.

Her er man  altfor sent ute om man ønsket å finne Marias «renhet» ,testet etter lovens bokstav, og vi får tenke over at Josef ikke anklaget henne for noe. Det blir i troens og tillitens sfære at  Jomfru Maria er en «ren» jomfru, om det da i din tro virker viktig, og ikke i språket.  Det spesifikke ordet for jomfrudom er avledet av «bethula» og kalles «bethulin» , og ordet finnes i Mosebøkene, i loven, der det oppleves som viktig.

Det er «Jomfruen(bethula) av Israel» som prises for sin skjønnhet og som stadig anklages for skjøgevirksomhet.  Og det er det hebraiske ordet «bethula» som på latin betyr bjørk. Slik er bjørken et sinnbilde på jomfruen, den unge, lyse, rene kvinnen. Slik finner vi henne  i gammel fortellerkunst,  malerier og annen overlevering.

Kirken sa tidligere at  den selv var Israel. Den  mente at det var slutt på Israels særstilling overfor Gud, nå var det kirken som hadde denne særstillingen. De vakre og gode ord om Jomfruen av Israel skulle gjelde i åndelig forstand for kirken.  Dette synet er ikke lenger fremtrdende, men tidligere, før 1900,  lærte man dette. Kanskje   fordi  ingen av GTs profetord om Israel slo til. Gud hadde visselig glemt sitt folk, eller rettere sagt, kirken var det nye Israel som alle ord nå gjaldt for i åndelig forstand.

Likevel  tenkte mange at, nei, her tar kirken litt feil. Gud har visselig ikke glemt sitt folk, og profetordene om Israel gjelder fortsatt, men ikke når de «faller i fisk».   Altså,   i «fiskens tid» , de 2000 årene fra  Jesu fødsel til nå, vil ethvert profetord «falle i fisk».  Dette uttrykket «falle i fisk» brukes overført om fiasko, om noe som ikke det blir noe av.

Det morer meg også å tenke på at bjørka lager man lut av. Skal noe virkelig bli rent må man bruke lut! Så når man spør om jomfruens ( bjørkas) renhet, tenker jeg at vi vandrer i billedspråk som i en drøm. Særlig  fordi vi til jul spiser fisken svært lutret i bjørkens(jomfruens) lut. Lutefisk må vel være det sterkeste bildet vi har på fiskens og jomfruens tid.

Det er ikke lett å holde fast på en drøm, når man våkner.

Selv paven solgte sine maktsymboler midt på 1900 tallet og ga pengene til de fattige. Som om han ville si at «vår tid er snart ute, men vi forblir inntil det nye overtar». Så trenger han ikke lenger sin «fiskehatt» og signetringen med Peters fiskedrett, men åndelig overhode er han inntill videre.

Så jeg er enig med NRK-damen: «Jomfruen står for fall.»  Og om Bibelselskapet vil formidle dette ved å la» jomfruen» bli en «ung jente», så er ingen fare skjedd.  Den unge mannen med vannkrukken står klar til å ta over.

«Bloggawards 2010» og 7 punkter om meg selv.

«Bloggawards 2010»

– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Etter et langt ufrivillig fravær fra bloggen var det en morsom oppstart å få en pokal!  Jeg fikk den av

vrengtklovdyr.blogspot.com::  og jeg strålte over ufortjent ære, og over muligheten til å kunne fortelle om meg selv! Hele 7 punkter!  Nå er jeg ikke flink med dette med lenker, men jeg gjør ihvertfall et forsøk:

Først vil jeg sende pokalen videre til

erkjennelser::  fordi hun har selvstendige, gjennomtenkte blogginnlegg som jeg liker å lese!

fredfylt.wordpress.com:: fordi hun bearbeider «moderne» åndelige strømninger  på en personlig og ryddig måte. Lærerikt!

merutt.wordpress.com::  fordi hun er svært flink til å kjempe for helsen sin.  Hennes blogginnlegg er varme og kunnskapsrike.

skaperen.wordpress.com::  fordi både hans reiseskildringer og hans matoppskrifter er suverene!

kjellemann.wordpress.com::  fordi det alltid er hyggelig å lese innlegg fra hans varme, frodige personlighet.

kristenmannsblogg.wordpress.com:: fordi han er en ivrig og klok debattant for grunnverdier som nå mister terreng. En ekte «kjerringa mot strømmen».

sindregreier.wordpress.com:: fordi han evner å  tale til hjertet.

Så 7 punkter om meg selv:

1.

Pappa fikser alt:

Barnetimen var et kjært underholdningsinnslag i min tidlige barndom. Hver lørdag kveld lød kjenningsmelodien fra stuens radioapparat, og jeg lyttet til sangene, konkurransene og skuespillene. Men nå var den gamle radioen i stykker, og pappa hadde ikke kjøpt en  ny ennå.   Ganske betuttet tok jeg ballen og var raskt i veg ut for å leke da pappa ropte:

«Skal du ikke høre barnetimen?»

«Har du kjøpt radioen ?»

«Nei, men kom så lager vi en.»

«Kan vi det?»

«Jada, bra nok til å høre barnetimen ihvertfall. Vi trenger bare mors krystallbolle, en sukkerbit og en stoppenål.»

Jeg hentet stoppenåla, mor kom med krystallbollen og far hadde sukkerbiten. Han tok bollen og satte den på bordet, la sukkerbiten oppi og satte stoppenåla i den. Vi satte oss rundt bordet, forventningsfulle, og så pappa bevege nåla rundtomkring nede i bollen. Så plutselig kom det radiolyd fra nåla, og barnetimen tonet ut i stua,  like tydelig som fra en ordentlig radio.

Jeg har ennå den samme krystallbollen og stoppenåla, men det med sukkerbiten skjønte jeg ikke før høyt opp i voksen alder.

2.

Donald, og en gammel  bibel, ble ABC’en:

Jeg elsket å bli lest for, men mamma og pappa hadde ikke tid til å følge opp mitt enorme behov for å bli underholdt. De ga meg Donald Duck blader, leste også endel for meg, men så måtte de gjøre noe annet og fortryllelsen ble borte med dem. De leste den uforståelige delen av bildene, og dermed levde bildene og ga meg tilgang til et morsomt univers.

Jeg ville veldig gjerne kunne gjøre det selv, så kunne jeg slippe å vente på at de skulle ha tid.  Jeg visste at det sto Donald Duck utenpå bladet , jeg kunne skrive navnet mitt, jeg hadde en bok som het SylteKari og GryntePer og en som het Tore med Tippen. Med denne viten i bruk  knakk jeg lesekoden og leste Donaldbladene selv.

Bestefar hørte meg lese  og så ropte han på meg.

«Kan ikke du lese for meg,?  Jeg hører du er blitt så flink til å lese.»

«Skal jeg lese Donald Duck for deg ,bestefar?»

«Ja, takk, men først fra den store boken der.»

Han pekte på boken som lå på nattbordet. De store gullbokstavene på forsiden hadde jeg lest mange ganger : Bibel….

«Den er veldig stor, bestefar. Jeg tror ikke jeg klarer å lese alt det.»

«Ser du bokmerket der? Det ligger på Romerbrevet kap 8. Les det for meg.»

Jeg åpnet boken ved bokmerket. Nede på siden der sto det et litt stort 8-tall, men bokstavene var helt rare, snirklete og fremmede.

«Jeg forstår ikke bokstavene, bestefar, de er så rare.»

«Det er Gotiske bokstaver. De kan virke litt vanskelige med en gang, men jeg kan det utenatt forstår du, så jeg kan hjelpe deg når du ikke får det til. Jeg vil så gjerne høre det lest forstår du, for jeg har denne stæren på øynene og kan ikke lese det selv.»

Så satt vi der, bestefar og jeg, og leste romerbrevet kap.8  fra første  til tredje vers. De gotiske bokstavene ble snart greie å forstå, og når jeg sto fast, sa bestefar hva det var for en bokstav.

Etterpå vandret vi sammen inn i Andeby.

3.

Da jeg så Nøkken:

Pappa var ute og fisket, og jeg ventet utålmodig på ham. Jeg skulle få være med ham på butikken, og da fikk jeg ofte noen godterier. Stadig løp jeg ut og så etter ham. Det var ikke langt ned til vannet, men mamma sa at jeg ikke fikk gå dit alene. Nå bestemte jeg meg til å gå likevel. Mamma var bak huset og arbeidet i hagen, så hun behøvde ikke få vite det, og, jeg var jo egentlig ikke alene! Jeg skulle jo møte pappa! Han var sikkert kommet inn til brygga alt. Raskt løp jeg stien over bakken og ned mot vannet.

Lyset og lukten endret seg liksom  her  på den andre siden av bakken.  Lukten av salt tang og frigitt svovel rev i nesen. Solen var alt på vei ned og farget havet rødt der ute. Her inne lå vannet svart og glatt. Omgivelsene speilet seg i mørke flater og fikk den grunne viken til å ligne et  juv av mørke svaberg, lyngknatter og himmel dypt nede i dypet. Vannet glinset usynlig som et plan mellom virkelighet og fiksjon.

Jeg sto som fortrollet og så. Pappa var ikke kommet ennå.

Da brøt noe vannflaten et stykke ut i vika.

Noe rundt, flimrende, sort steg sakte opp av vannet. Et hode, omgitt av masse langt, sort og vått hår. Det kom mot land der jeg sto. Jeg sto som forstenet. Der kom Nøkken! Jeg hadde gått alene til vannet, og der kom han for å ta meg.

Nå var skuldrene også over vannet.

Lyden av sildrene, sjoflende vann, og mitt redde hjertebank, stormet i ørene mine.   Halve kroppen var over vannet, mørk og utflytende under det lange håret, og snart ville Nøkken være på tørt land. Jeg kunne ikke bare stå der å bli tatt. Jeg bråsnudde og løp. Jeg løp rett hjem til mamma og tilbød meg å hjelpe henne. Best å holde seg i nærheten av henne. Det var jo ikke godt å vite hva Nøkken kunne finne på. Men jeg sa ikke noe til mamma.

Jeg gikk ikke alene til vannet mer, og først  senere det året hørte jeg de voksne le litt av hvordan nabokona badet. Stakkar, hun var jo ikke helt frisk, spasere ut i vannet til hun var helt under, snu og så spasere tilbake. Det var nesten så en kunne bli redd for Nøkken.

Forståelsen av hva «egen erfaring» er, gjorde et sprang i min bevisthet.

4.

På søndagsskolen:

Det var ikke så mange naboer der vi bodde, men noen småbruk var det da, selvom alle var barnløse. Når alle rundt en er voksne, så legger en liksom mer merke til dem.  Men om sommeren, når jeg fikk besøk av kusiner og fettere, var det som om de voksne forsvant, tilbaketrukket i sine utilgjengelige gjøremål.  Men altså, høst, vinter og vår så la jeg mere merke til de voksne.  Alle var barnløse.

Jeg så Thorhild, den veldig store, tykke damen som ba pappa hugge ved for seg,  og som takknemlig betalte ham med en klem. «Jeg forsvant i folder og vann , og var redd for å drukne,» sa han.

Jeg husker de lo av henne fordi hun gikk med så mange kåper utenpå hverandre. «Stakkaren får vel ikke varme nok,» sa mor.  Mannen hennes var en tynn skygge som ingen så, og som ingen regnet med. Så måtte hun nok tråkke litt ekstra tungt med beksøm og mange skinnkåper på, for ikke å forsvinne hun også.

Hun var søndagsskolelærer for flere små grender, og når hun spaserte til søndagsskolen skulle jeg være med, søndagsskolen var jo for barn.

På søndagsskolen durte og knakte det lystig i den store vedovnen.  Det var veldig høyt under taket, og jeg likte å se opp. Når Thorhild snakket hadde hun en løs tann som gled litt og litt  ned etter hvert, og når jeg tenkte at :  «Nå detter den helt ut,» så dyttet hun den tilbake med tungen. Det var utrolig hvor lang den tannen var.

Jeg elsket historiene hun fortalte, men jeg likte ikke  måten hun snakket til oss barna på. Engang hadde det kommet en mus i orgelet. Da lette hun etter den til hun fant den, og så tok hun den opp, bar den bort til ovnen, åpnet ovnsdøra og kastet musa inn i ovnen.

Da jeg fortalte mamma det, sa hun at jeg ikke behøvde å gå på søndagsskolen. Men jeg gikk likevel, for da traff jeg  de andre barna. Jeg gledet meg skrekkelig til å begynne på skolen.

5.

Kan noen hente en hatt?

Det var en mann som het Søren som ikke kunne la være å erte.  Når han gikk forbi gjessene til mor, gikk han helt bort til nettingen og stakk fingeren inn til dem mens han lagde gåselyder. Det var rett som det var at de kløp fingeren hans med nebbene sine, og det kunne han aldri forstå at var hans egen feil! Akkurat som om han ikke visste at han stakk fingeren inn til dem. Like dumt ertet han folk.

Jeg gikk lange omveier om jeg så ham, ellers kløp han meg i kinnet mens han sa:  «Agnes, min deilige sommerfugl! Deg vil jeg levende fange!»  Så lo han godt.  Jeg tror det barndomsminnet var med på å forstyrre min opplevelse av Brann, første gangen jeg leste den.

En tidlig vårdag, da alle var ved stranda og pusset opp båtene før sesongen, kom mamma og jeg, og de andre kvinnene med mat og kaffe til arbeidsfolka. Det var strålende sol og vindstille, et og annet insekt var begynt å surre rundt, og praten og godlydene surret med. Etterhvert brøt kvinnene opp, mennene startet opp arbeidet , og jeg ble igjen for å leke på stranden mens de voksne var der.

Jeg la merke til at alle arbeidet, men ikke Søren. Han satt helt stille og rørte seg ikke.

«Kom da Søren, du må vel få klar båten du og?»

Men han satt bare og sa ikke noe. Etter en stund sa en annen:

«Skal du bare sitte der å late deg?»

Søren bare satt, som om han ikke hørte noe. Timene gikk, og  dagen var på hell. Mennene ryddet arbeidet og gjorde seg klar. Så gikk de bort til Søren.

«Er det ikke  bra med deg?»  Søren skottet forpint på dem og sa:

«Kan noen hente  en hatt?»

» En hatt?»      «Nei!»     De lo.    «Hva skal du med den?»

«Jeg sitter på et jordvepsebol og tør ikke røre meg.»

Mennene lo så de nesten datt, og de ble enige om å bare la ham sitte. Så gikk de.  Jeg gikk også. Fremdeles vet jeg ikke hvordan han kom seg av det bolet. Men det var da jeg fikk øye på skadefryden, både hos de voksne og hos meg selv. Jeg tror jeg så at pappa hentet en hatt og gikk ut, men han sa aldri noe om det.

6.

Alltid broderte kvinnene.

Det var i hver ledige stund at de vakreste arbeider ble skapt.

Mor strikket sokker, luer, gensere, lange ullbukser, skjerf og votter i vakre farger og mønstre, men det var til oss, til vårt bruk. De andre kvinnene broderte duker til årets basar.

De hadde handarbeidene med seg når de drakk kaffe hos hverandre, og når de satt hjemme på ettermiddagen etter endt arbeid. Vakre damaskduker , hardangersøm, fargemønstrede kaffeduker, kniplinger og nupereller.

Jeg krabbet under kaffebordet og øvde meg på de fremmedartede ordene. «Damask», «Hardanger», «Nupereller» og «Kniplinger».

Time etter time, kveld etter kveld vinteren gjennom, vokste arbeidene til kostbare kunstverk. Og dette ville de gi bort!

De gledet seg til å gi det bort. Det var deres evalueringsdag, den store basaren. De gledet seg over alle som tok nummer på nettopp deres duk, og de gledet seg over å være en årsak til at det kom inn mange penger til Saniteten. Ja, de gledet seg oppriktig over de gode formålene som pengene gikk til.

Så startet de sitt nye store broderiprosjekt, for det måtte startes opp med en gang, ellers ville en ikke rekke å bli ferdig til neste basar. Det var så mange timers arbeid. Jeg så fasinert på de raske, dyktige fingrene,  og beundret de nette, vakre stingene og de fantastiske mønstrene som ble tryllet frem.

Siden har jeg forstått at jeg den gangen hadde gleden av å se profesjonelle handarbeidere i aktivitet.

7.

Nærkontakt med taterfolket:

Josef og Henriette bodde i annen etasje i det huset vi hadde leid, men det visste ikke mamma og pappa noe om da de leide det. En kald vinterkveld rett før jul flyttet vi inn i huset, og far forsøkte med en gang å fyre opp i ovnene på kjøkkenet og i stua. Det førte til et uventet rabalder på loftet, og ned trappene til første etasje kom Henriette i sin enorme fremtoning. De mange dobbelthakene, og strumaklumpen,  ristet og utløste et skred av skjelvinger nedover barm og synlig front mens hun ropte:

«Ikke fyr opp i stua, der går pipeløpet bare opp til oss.»

Far var lynrask med å rake ut av ovnen. Han rakte det rett oppi en stor bøtte og bar det ut.

«Beklager, dette visste jeg ikke! Men det pipeløpet skal vi fikse i morgen den dag!» sa far, «men jeg visste heller ikke at det bodde folk i annen etasje.»

Henriettes raseri var forduftet. Hun strålte mot mor og far : «Jeg kan vise dere hvordan dere skal få trekk i kjøkkenovnen. Det er bare å åpne litt på kjellerluka der,  en liten glippe på en fem cm. bare, og så la døra til stua stå åpen. Da er det ingen sak å få fart i kjøkkenovnen.» Pappa fulgte oppskriften og snart knitret det lystig i ovnen. «Kan jeg få by på kaffe?» spurte mor. Henriette strålte glad og ropte opp trappene:  «Josef, kom ned her.»

Det knakte i trappene og ned kom et tynt, senesterkt og seiglivet skinn. Han beveget seg i en sammenhengende flytende strøm, og man kunne ikke være sikker på om bevegelsen kom til å snu brått, umerkelig, i samme uavbrutte flyt, eller om den bare fortsatte sitt løp fremover. Det gav et nervøst inntrykk, samtidig som det ga opplevelse av ballanse og ro, som rennende vann i ukjent terreng.

Jeg stirret hypnotisert på hendene hans. De var deformerte, satt feil sammen på et vis, men likevel virket de sterke og velbrukte. Nesen og leppene hadde litt av det samme deformerte utseende, men han smilte med øynene og strålte av vennlighet.

Kaffepraten gikk.  Og mor og far lyttet.

Den første kvelden fikk de en orientering om alle fastboende i grenda. Søren bodde i lag med søsteren sin, og Hedvik tok seg av en galning, Olga hadde bare en gammel far, og slik ble livshistoriene deres raskt  brettet ut i tragiske og dramatiske beretninger.

Plutselig tok Josef meg opp på fanget og sa : «Sånne som deg har jeg mange av, men jeg har ikke sett dem på mange år.» Henriette strålte opp, » Ja, hvor mange ble det tror du? »       De ble sittende en stund å overveie og regne etter :  «16, kanskje 17, vi går litt i surr, det er så lenge siden.»

«Har dere av og til besøk av dem?» spurte mamma.

«Hå, nei! Vi har ikke kontakt med noen av dem. Vi la dem igjen på trappene hos folk etterhvert som de kom til verden. Vi kunne jo ikke ha med barn på reisene våre. Vi dro på landeveien og solgte det vi lagde. Josef er en dyktig kjelemaker, men det ble aldri nok penger til å ha familie. Nei, men vi hadde det godt! Nå er vi for gamle til å reise, men vi ønsker ikke kontakt med noen av barna. Jeg husker vel et og annet sted hvor jeg har lagt igjen et barn, men jeg vil ikke ta kontakt. Hva skulle det være godt for?»

Jeg så at mamma ble så underlig i fjeset. «Men,» sa hun forsiktig, «det kunne kanskje være godt for dere ….»

Josef avbrøt henne med en barsk mine: » Henriette og jeg har nok med hverandre, det har vi alltid hatt.  Selv om vi ofte er som hund og katt så er vi uadskillelige. Når den ene dør vil den andre følge etter. Det er ikke plass til noen andre i forholdet vårt.»

Slik ble det også.

Da Henriette døde ville ikke Josef leve mer. Han la seg ned for å dø.  Han rørte ikke vått eller tørt enda mamma nødet ham det hun kunne. Distriktlegen kom,  og mor spurte om Josef  kunne tvangsfores på et sykehus eller et hjem.  Men Josef blånektet:  » Jeg vil dø doktor! Jeg vil til min elskede Henriette!»   Og det klarte han.

PC-doktoren? PC-abstinenser?

-Hei, PC’n min er ikke i form om dagen. Den er så treg, orker nesten ikke noe.
– Tja, er det noe spesielt du har merket deg?
– Ja, jeg får ikke kontakt med «firefox», og så hender det ofte at den bare «louder» hele tiden, den blir ikke ferdig med å laste ned sakene, ikke engang startsiden.  Og så hender det den kommer opp med en hebraisk/arabisk setning istedenfor det den skulle komme opp med.
– Høres ut som virus.
-Kan du fikse det?
– Jada, men jeg må si ifra om at det er lang ventetid her hos oss, tre  fire uker.
– Det var skrekkelig lenge!  Men jeg har ikke noe valg! Kan jeg levere den inn i dag?
– Selvsagt. Bare kom med den.

Ja. Så var den levert.

Jeg må nesten le av meg selv her jeg går og kjenner på abstinensene.

Enda jeg er en elendig nybegynner som ikke engang finner ut av «de enkleste ting», blir likevel tanken på en mnd. uten data nesten uutholdelig. Jeg liker å vandre rundt på nettet for å bli kjent, som å vandre i en storby, men uten følelsen av avstand  og  fremmedgjøring. Tvert om kjennes det som om alt er der  for meg. Det er ikke en fysisk anstrengende vandring, nei, her sitter jeg i godstolen mens jeg vandrer i hele verden, flyr over de vakreste fjell og utforsker Sahara  fra luften, spionerer på Hitlers astrologiske løpebane, studerer løvens dovne utstråling , fryder meg over hindenes luftige sprang og følger jordens sprekkdannelser, med vulkaner,  som går i en sammenhengende s-slyng jorden rundt, samme mønster som i en klinkekule.

Men «twitter» finner jeg ikke ut av, og «face-book»  finner jeg ikke inn i.

Mailen. Jeg må  være uten mailen! Min helt private kontorsekretær som ivaretar alle mine private og offentlige kommunikasjoner.

Banken! Nå har jeg nettopp lært meg å betale regninger på nettet, fordi alt annet er blitt så veldig mye mer tungvindt!

Det er skremmende hvor fort vi mennesker godtar, venner oss til og blir avhengie av slike tekniske «hjelpemidler».

Vi er ikke bare fremskrittsvennlige, nei, vi er fremskrittsnarkomane. Hundre prosent uvillige til å oppgi nye hjelpemidler, selvom det bare er en kortvarig adskillelse på en mnd..

Pc’n er et sterkt involverende medium, det sterkeste vi har hatt.

Telefonen og telegrafen var revolusjonerende da de kom. Vi kunne plutselig kommunisere over avstand. Min stemme kunne nå vandre jorden rundt så lenge den hadde en kobbertråd å løpe i. Også min lyttesans  var utvidet og forlenget av denne tynne kobbertråden.  Man snakket inn i et kullfilter og omformet vibrasjonene til elektriske impulser , lot impulsene løpe dit de skulle for så å bli omformet tilbake til lyd. Og man kjente stemmene like godt igjen på den andre siden av jorden, som om man sto i samme rom. Uforståelig, selvsagt, men vi lærte hele den tekniske delen i fysikkfaget på folkeskolen. Det var en lineær prosess som kunne følges og tegnes i alle ledd. Da telegrafen ble trådløs, ble det vanskeligere å forstå og derfor ble den lagt som pensum på realskolen. Båtene kunne sende sine radiotelegrafmeldinger fra havet,  og det var langt raskere og enklere enn å bruke brevduer. Felles for disse tekniske undere var at de  økte våre sansers rekkevidde og våre  evner, og dermed endret vårt selvbilde seg, vår forståelse av oss selv og våre muligheter.

Så kom massemediet. Forlengelsen av hørselsansen ble utvidet til å gjelde alle samtidig. Alle kunne samtidig ha samme lytteopplevelse. Alle  hørte «Oslo børs» og » Dicki Dick Dickens». Hele landet lyttet sammen, og vi samlet inn penger til dem som av økonomiske grunner  ikke hadde  apparatet. Fiolinisten kunne stå og spille mens hele landet var hans konsertsal, og alle prøvde seg på leppelydene til Kirsten Langbo.

Slik var» teknoleken» med lyd, blitt til en utvidelse og forlengelse av våre sanser, og å kvitte seg med dette ble som å skulle redusere våre sansers muligheter. Ingen ville det, alle så fremover og spurte: «Hva blir det neste?» Selv om noen «enfoldige» sjeler bekymret seg over det unaturlige i dette. De fremholdt at «tecknologi» på gresk er barnelærdom, og at det slett ikke var et uttrykk for fremskritt. Kvaliteten på det man hørte var ikke bedre enn før! Og radio er på gresk et ord for å utstråle ondskap! Men slike tanker ble ikke båret frem av, eller  for,  massene,  bare nevnt  som bakstreverske vittigheter.

Nei, fremskrittet gjorde det mulig å vaske opp  til Mendelson, trene med Reidar Morset og snakke med familien på Toten om siste episode av «Godaften, mitt navn er ….Cox».  Slikt gir man ikke slipp på når man først har fått det!

TV’n forlenget ikke bare hørselen, men også synet. Det var fantastisk å ha utsikt til hele verden hjemme i egen stue.  Alt som skjedde i verden fant en arena i hvert hjem, og vi så Erik Bye samtale med Dalai Lama,  Tandberg rapportere om teknologien i verdensrommet, Flintstone brøle  sine urbrøl og Biafras sult. Alt  ble vår underholdning. Vi lot oss forføre og passivisere,  og, ja, vi  lot oss underholde. TV’n var krevende,  for den beslagla to sanser og passiviserte brukeren. Diskusjonen gikk også blandt fagfolk: Hvordan blir hjernen til barn som vokser opp foran TV’n?  De mest seriøse prognosene om fremtidens barn var at selve TV-bildets oppbygning ville ha størst betydning for barnas hjerner,  programmenes innhold ville ikke bety like mye. TV-bildet var dannet av utallige små punkter, det var altså ikke linneært, og dette ville ,muligens, kunne påvirke vår evne til  tenkning, ved å svekke evnen til tenkning i de store hovedlinjer, og styrke evnen til tenkning ved fordypning. Tenkningen tidligere var linneær, mer opptatt av hovedlinjer, oversikt og sammenhenger, mens fremtidens TV-barn ville bli mer opptatt av fordypning i enkeltemner, og dermed utvikle mindre evne til oversikt.

Og PC’n? Den samler alle medier i seg og den er tovegs. Den svarer øyeblikkelig på mine tastetrykk og lagrer tankene mine. Den forlenger ikke bare både syn og hørsel, men blir en utvidelse og forlengelse av min hjerne. Min viten er nesten ubegrenset ved internetts åpne kunnskapskilder, min hukommelse ubegrenset i systematisk ordnede filer og min sosiale kommunikasjonsevne er utvidet, uavhengi av tradisjonell bekjentskapskrets og familie. Så sitter jeg alene i stolen foran PC’n og utvikler min samhørighet med mediet,  og resten av verden,  og grubler over hvordan man definerer og avgrenser egne evner og muligheter , skal  de teknologiske hjelpemidlene regnes med i min selvforståelse, eller skal de ikke regnes med? Som et medlem av fellesskapet Norge er min  min kontakt med offentligheten og min økonomi lagret ved noen tastetrykk på nettet, og for å finne meg selv i fellesskapet må jeg ha koder og tilgang.

Det er denne nye erfaringen som jeg nå kjenner på avhengiheten av, mens «min» skjebne er i PC-doktorens hender. Både priser og ventetid hos PC-doktoren er som hos min fastlege, egentlig burde PC-doktoren også ha refusjonsordninger, han forvalter tross alt en svært viktig del av oss. De burde være autorisert, så vi ikke får en jungel av useriøse kvakksalvere .

Jeg bruker tiden slik jeg gjorde før PC’n kom inn i mitt liv.:

Snakker med mannen, lager mat,  stopper strømper, snakker med mannen, legger puslespill, ser på krim og snakker med mannen. Har mediet endret mitt syn på trivsel? Nei. Men hva med min opplevelse av trivsel? Nei, heldigvis… Savnet av dopaminstimuleringen er overdøvet av lykken over de nære ting.

Verden er som den alltid har vært…. og jeg liker den uansett!    Jeg har levet det meste av livet uten PC, så den er glemt ganske raskt! Deilig!

Men nå er PC’n friskemeldt, og jeg…… kobler meg på. Selvsagt!