per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

PC-doktoren? PC-abstinenser?

-Hei, PC’n min er ikke i form om dagen. Den er så treg, orker nesten ikke noe.
– Tja, er det noe spesielt du har merket deg?
– Ja, jeg får ikke kontakt med «firefox», og så hender det ofte at den bare «louder» hele tiden, den blir ikke ferdig med å laste ned sakene, ikke engang startsiden.  Og så hender det den kommer opp med en hebraisk/arabisk setning istedenfor det den skulle komme opp med.
– Høres ut som virus.
-Kan du fikse det?
– Jada, men jeg må si ifra om at det er lang ventetid her hos oss, tre  fire uker.
– Det var skrekkelig lenge!  Men jeg har ikke noe valg! Kan jeg levere den inn i dag?
– Selvsagt. Bare kom med den.

Ja. Så var den levert.

Jeg må nesten le av meg selv her jeg går og kjenner på abstinensene.

Enda jeg er en elendig nybegynner som ikke engang finner ut av «de enkleste ting», blir likevel tanken på en mnd. uten data nesten uutholdelig. Jeg liker å vandre rundt på nettet for å bli kjent, som å vandre i en storby, men uten følelsen av avstand  og  fremmedgjøring. Tvert om kjennes det som om alt er der  for meg. Det er ikke en fysisk anstrengende vandring, nei, her sitter jeg i godstolen mens jeg vandrer i hele verden, flyr over de vakreste fjell og utforsker Sahara  fra luften, spionerer på Hitlers astrologiske løpebane, studerer løvens dovne utstråling , fryder meg over hindenes luftige sprang og følger jordens sprekkdannelser, med vulkaner,  som går i en sammenhengende s-slyng jorden rundt, samme mønster som i en klinkekule.

Men «twitter» finner jeg ikke ut av, og «face-book»  finner jeg ikke inn i.

Mailen. Jeg må  være uten mailen! Min helt private kontorsekretær som ivaretar alle mine private og offentlige kommunikasjoner.

Banken! Nå har jeg nettopp lært meg å betale regninger på nettet, fordi alt annet er blitt så veldig mye mer tungvindt!

Det er skremmende hvor fort vi mennesker godtar, venner oss til og blir avhengie av slike tekniske «hjelpemidler».

Vi er ikke bare fremskrittsvennlige, nei, vi er fremskrittsnarkomane. Hundre prosent uvillige til å oppgi nye hjelpemidler, selvom det bare er en kortvarig adskillelse på en mnd..

Pc’n er et sterkt involverende medium, det sterkeste vi har hatt.

Telefonen og telegrafen var revolusjonerende da de kom. Vi kunne plutselig kommunisere over avstand. Min stemme kunne nå vandre jorden rundt så lenge den hadde en kobbertråd å løpe i. Også min lyttesans  var utvidet og forlenget av denne tynne kobbertråden.  Man snakket inn i et kullfilter og omformet vibrasjonene til elektriske impulser , lot impulsene løpe dit de skulle for så å bli omformet tilbake til lyd. Og man kjente stemmene like godt igjen på den andre siden av jorden, som om man sto i samme rom. Uforståelig, selvsagt, men vi lærte hele den tekniske delen i fysikkfaget på folkeskolen. Det var en lineær prosess som kunne følges og tegnes i alle ledd. Da telegrafen ble trådløs, ble det vanskeligere å forstå og derfor ble den lagt som pensum på realskolen. Båtene kunne sende sine radiotelegrafmeldinger fra havet,  og det var langt raskere og enklere enn å bruke brevduer. Felles for disse tekniske undere var at de  økte våre sansers rekkevidde og våre  evner, og dermed endret vårt selvbilde seg, vår forståelse av oss selv og våre muligheter.

Så kom massemediet. Forlengelsen av hørselsansen ble utvidet til å gjelde alle samtidig. Alle kunne samtidig ha samme lytteopplevelse. Alle  hørte «Oslo børs» og » Dicki Dick Dickens». Hele landet lyttet sammen, og vi samlet inn penger til dem som av økonomiske grunner  ikke hadde  apparatet. Fiolinisten kunne stå og spille mens hele landet var hans konsertsal, og alle prøvde seg på leppelydene til Kirsten Langbo.

Slik var» teknoleken» med lyd, blitt til en utvidelse og forlengelse av våre sanser, og å kvitte seg med dette ble som å skulle redusere våre sansers muligheter. Ingen ville det, alle så fremover og spurte: «Hva blir det neste?» Selv om noen «enfoldige» sjeler bekymret seg over det unaturlige i dette. De fremholdt at «tecknologi» på gresk er barnelærdom, og at det slett ikke var et uttrykk for fremskritt. Kvaliteten på det man hørte var ikke bedre enn før! Og radio er på gresk et ord for å utstråle ondskap! Men slike tanker ble ikke båret frem av, eller  for,  massene,  bare nevnt  som bakstreverske vittigheter.

Nei, fremskrittet gjorde det mulig å vaske opp  til Mendelson, trene med Reidar Morset og snakke med familien på Toten om siste episode av «Godaften, mitt navn er ….Cox».  Slikt gir man ikke slipp på når man først har fått det!

TV’n forlenget ikke bare hørselen, men også synet. Det var fantastisk å ha utsikt til hele verden hjemme i egen stue.  Alt som skjedde i verden fant en arena i hvert hjem, og vi så Erik Bye samtale med Dalai Lama,  Tandberg rapportere om teknologien i verdensrommet, Flintstone brøle  sine urbrøl og Biafras sult. Alt  ble vår underholdning. Vi lot oss forføre og passivisere,  og, ja, vi  lot oss underholde. TV’n var krevende,  for den beslagla to sanser og passiviserte brukeren. Diskusjonen gikk også blandt fagfolk: Hvordan blir hjernen til barn som vokser opp foran TV’n?  De mest seriøse prognosene om fremtidens barn var at selve TV-bildets oppbygning ville ha størst betydning for barnas hjerner,  programmenes innhold ville ikke bety like mye. TV-bildet var dannet av utallige små punkter, det var altså ikke linneært, og dette ville ,muligens, kunne påvirke vår evne til  tenkning, ved å svekke evnen til tenkning i de store hovedlinjer, og styrke evnen til tenkning ved fordypning. Tenkningen tidligere var linneær, mer opptatt av hovedlinjer, oversikt og sammenhenger, mens fremtidens TV-barn ville bli mer opptatt av fordypning i enkeltemner, og dermed utvikle mindre evne til oversikt.

Og PC’n? Den samler alle medier i seg og den er tovegs. Den svarer øyeblikkelig på mine tastetrykk og lagrer tankene mine. Den forlenger ikke bare både syn og hørsel, men blir en utvidelse og forlengelse av min hjerne. Min viten er nesten ubegrenset ved internetts åpne kunnskapskilder, min hukommelse ubegrenset i systematisk ordnede filer og min sosiale kommunikasjonsevne er utvidet, uavhengi av tradisjonell bekjentskapskrets og familie. Så sitter jeg alene i stolen foran PC’n og utvikler min samhørighet med mediet,  og resten av verden,  og grubler over hvordan man definerer og avgrenser egne evner og muligheter , skal  de teknologiske hjelpemidlene regnes med i min selvforståelse, eller skal de ikke regnes med? Som et medlem av fellesskapet Norge er min  min kontakt med offentligheten og min økonomi lagret ved noen tastetrykk på nettet, og for å finne meg selv i fellesskapet må jeg ha koder og tilgang.

Det er denne nye erfaringen som jeg nå kjenner på avhengiheten av, mens «min» skjebne er i PC-doktorens hender. Både priser og ventetid hos PC-doktoren er som hos min fastlege, egentlig burde PC-doktoren også ha refusjonsordninger, han forvalter tross alt en svært viktig del av oss. De burde være autorisert, så vi ikke får en jungel av useriøse kvakksalvere .

Jeg bruker tiden slik jeg gjorde før PC’n kom inn i mitt liv.:

Snakker med mannen, lager mat,  stopper strømper, snakker med mannen, legger puslespill, ser på krim og snakker med mannen. Har mediet endret mitt syn på trivsel? Nei. Men hva med min opplevelse av trivsel? Nei, heldigvis… Savnet av dopaminstimuleringen er overdøvet av lykken over de nære ting.

Verden er som den alltid har vært…. og jeg liker den uansett!    Jeg har levet det meste av livet uten PC, så den er glemt ganske raskt! Deilig!

Men nå er PC’n friskemeldt, og jeg…… kobler meg på. Selvsagt!

februar 4, 2010 Posted by | Blogroll, Kommunikasjon, Synsing, Uncategorized, Visjon og viten | 4 kommentarer