per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Bloggawards 2010» og 7 punkter om meg selv.

«Bloggawards 2010»

– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Etter et langt ufrivillig fravær fra bloggen var det en morsom oppstart å få en pokal!  Jeg fikk den av

vrengtklovdyr.blogspot.com::  og jeg strålte over ufortjent ære, og over muligheten til å kunne fortelle om meg selv! Hele 7 punkter!  Nå er jeg ikke flink med dette med lenker, men jeg gjør ihvertfall et forsøk:

Først vil jeg sende pokalen videre til

erkjennelser::  fordi hun har selvstendige, gjennomtenkte blogginnlegg som jeg liker å lese!

fredfylt.wordpress.com:: fordi hun bearbeider «moderne» åndelige strømninger  på en personlig og ryddig måte. Lærerikt!

merutt.wordpress.com::  fordi hun er svært flink til å kjempe for helsen sin.  Hennes blogginnlegg er varme og kunnskapsrike.

skaperen.wordpress.com::  fordi både hans reiseskildringer og hans matoppskrifter er suverene!

kjellemann.wordpress.com::  fordi det alltid er hyggelig å lese innlegg fra hans varme, frodige personlighet.

kristenmannsblogg.wordpress.com:: fordi han er en ivrig og klok debattant for grunnverdier som nå mister terreng. En ekte «kjerringa mot strømmen».

sindregreier.wordpress.com:: fordi han evner å  tale til hjertet.

Så 7 punkter om meg selv:

1.

Pappa fikser alt:

Barnetimen var et kjært underholdningsinnslag i min tidlige barndom. Hver lørdag kveld lød kjenningsmelodien fra stuens radioapparat, og jeg lyttet til sangene, konkurransene og skuespillene. Men nå var den gamle radioen i stykker, og pappa hadde ikke kjøpt en  ny ennå.   Ganske betuttet tok jeg ballen og var raskt i veg ut for å leke da pappa ropte:

«Skal du ikke høre barnetimen?»

«Har du kjøpt radioen ?»

«Nei, men kom så lager vi en.»

«Kan vi det?»

«Jada, bra nok til å høre barnetimen ihvertfall. Vi trenger bare mors krystallbolle, en sukkerbit og en stoppenål.»

Jeg hentet stoppenåla, mor kom med krystallbollen og far hadde sukkerbiten. Han tok bollen og satte den på bordet, la sukkerbiten oppi og satte stoppenåla i den. Vi satte oss rundt bordet, forventningsfulle, og så pappa bevege nåla rundtomkring nede i bollen. Så plutselig kom det radiolyd fra nåla, og barnetimen tonet ut i stua,  like tydelig som fra en ordentlig radio.

Jeg har ennå den samme krystallbollen og stoppenåla, men det med sukkerbiten skjønte jeg ikke før høyt opp i voksen alder.

2.

Donald, og en gammel  bibel, ble ABC’en:

Jeg elsket å bli lest for, men mamma og pappa hadde ikke tid til å følge opp mitt enorme behov for å bli underholdt. De ga meg Donald Duck blader, leste også endel for meg, men så måtte de gjøre noe annet og fortryllelsen ble borte med dem. De leste den uforståelige delen av bildene, og dermed levde bildene og ga meg tilgang til et morsomt univers.

Jeg ville veldig gjerne kunne gjøre det selv, så kunne jeg slippe å vente på at de skulle ha tid.  Jeg visste at det sto Donald Duck utenpå bladet , jeg kunne skrive navnet mitt, jeg hadde en bok som het SylteKari og GryntePer og en som het Tore med Tippen. Med denne viten i bruk  knakk jeg lesekoden og leste Donaldbladene selv.

Bestefar hørte meg lese  og så ropte han på meg.

«Kan ikke du lese for meg,?  Jeg hører du er blitt så flink til å lese.»

«Skal jeg lese Donald Duck for deg ,bestefar?»

«Ja, takk, men først fra den store boken der.»

Han pekte på boken som lå på nattbordet. De store gullbokstavene på forsiden hadde jeg lest mange ganger : Bibel….

«Den er veldig stor, bestefar. Jeg tror ikke jeg klarer å lese alt det.»

«Ser du bokmerket der? Det ligger på Romerbrevet kap 8. Les det for meg.»

Jeg åpnet boken ved bokmerket. Nede på siden der sto det et litt stort 8-tall, men bokstavene var helt rare, snirklete og fremmede.

«Jeg forstår ikke bokstavene, bestefar, de er så rare.»

«Det er Gotiske bokstaver. De kan virke litt vanskelige med en gang, men jeg kan det utenatt forstår du, så jeg kan hjelpe deg når du ikke får det til. Jeg vil så gjerne høre det lest forstår du, for jeg har denne stæren på øynene og kan ikke lese det selv.»

Så satt vi der, bestefar og jeg, og leste romerbrevet kap.8  fra første  til tredje vers. De gotiske bokstavene ble snart greie å forstå, og når jeg sto fast, sa bestefar hva det var for en bokstav.

Etterpå vandret vi sammen inn i Andeby.

3.

Da jeg så Nøkken:

Pappa var ute og fisket, og jeg ventet utålmodig på ham. Jeg skulle få være med ham på butikken, og da fikk jeg ofte noen godterier. Stadig løp jeg ut og så etter ham. Det var ikke langt ned til vannet, men mamma sa at jeg ikke fikk gå dit alene. Nå bestemte jeg meg til å gå likevel. Mamma var bak huset og arbeidet i hagen, så hun behøvde ikke få vite det, og, jeg var jo egentlig ikke alene! Jeg skulle jo møte pappa! Han var sikkert kommet inn til brygga alt. Raskt løp jeg stien over bakken og ned mot vannet.

Lyset og lukten endret seg liksom  her  på den andre siden av bakken.  Lukten av salt tang og frigitt svovel rev i nesen. Solen var alt på vei ned og farget havet rødt der ute. Her inne lå vannet svart og glatt. Omgivelsene speilet seg i mørke flater og fikk den grunne viken til å ligne et  juv av mørke svaberg, lyngknatter og himmel dypt nede i dypet. Vannet glinset usynlig som et plan mellom virkelighet og fiksjon.

Jeg sto som fortrollet og så. Pappa var ikke kommet ennå.

Da brøt noe vannflaten et stykke ut i vika.

Noe rundt, flimrende, sort steg sakte opp av vannet. Et hode, omgitt av masse langt, sort og vått hår. Det kom mot land der jeg sto. Jeg sto som forstenet. Der kom Nøkken! Jeg hadde gått alene til vannet, og der kom han for å ta meg.

Nå var skuldrene også over vannet.

Lyden av sildrene, sjoflende vann, og mitt redde hjertebank, stormet i ørene mine.   Halve kroppen var over vannet, mørk og utflytende under det lange håret, og snart ville Nøkken være på tørt land. Jeg kunne ikke bare stå der å bli tatt. Jeg bråsnudde og løp. Jeg løp rett hjem til mamma og tilbød meg å hjelpe henne. Best å holde seg i nærheten av henne. Det var jo ikke godt å vite hva Nøkken kunne finne på. Men jeg sa ikke noe til mamma.

Jeg gikk ikke alene til vannet mer, og først  senere det året hørte jeg de voksne le litt av hvordan nabokona badet. Stakkar, hun var jo ikke helt frisk, spasere ut i vannet til hun var helt under, snu og så spasere tilbake. Det var nesten så en kunne bli redd for Nøkken.

Forståelsen av hva «egen erfaring» er, gjorde et sprang i min bevisthet.

4.

På søndagsskolen:

Det var ikke så mange naboer der vi bodde, men noen småbruk var det da, selvom alle var barnløse. Når alle rundt en er voksne, så legger en liksom mer merke til dem.  Men om sommeren, når jeg fikk besøk av kusiner og fettere, var det som om de voksne forsvant, tilbaketrukket i sine utilgjengelige gjøremål.  Men altså, høst, vinter og vår så la jeg mere merke til de voksne.  Alle var barnløse.

Jeg så Thorhild, den veldig store, tykke damen som ba pappa hugge ved for seg,  og som takknemlig betalte ham med en klem. «Jeg forsvant i folder og vann , og var redd for å drukne,» sa han.

Jeg husker de lo av henne fordi hun gikk med så mange kåper utenpå hverandre. «Stakkaren får vel ikke varme nok,» sa mor.  Mannen hennes var en tynn skygge som ingen så, og som ingen regnet med. Så måtte hun nok tråkke litt ekstra tungt med beksøm og mange skinnkåper på, for ikke å forsvinne hun også.

Hun var søndagsskolelærer for flere små grender, og når hun spaserte til søndagsskolen skulle jeg være med, søndagsskolen var jo for barn.

På søndagsskolen durte og knakte det lystig i den store vedovnen.  Det var veldig høyt under taket, og jeg likte å se opp. Når Thorhild snakket hadde hun en løs tann som gled litt og litt  ned etter hvert, og når jeg tenkte at :  «Nå detter den helt ut,» så dyttet hun den tilbake med tungen. Det var utrolig hvor lang den tannen var.

Jeg elsket historiene hun fortalte, men jeg likte ikke  måten hun snakket til oss barna på. Engang hadde det kommet en mus i orgelet. Da lette hun etter den til hun fant den, og så tok hun den opp, bar den bort til ovnen, åpnet ovnsdøra og kastet musa inn i ovnen.

Da jeg fortalte mamma det, sa hun at jeg ikke behøvde å gå på søndagsskolen. Men jeg gikk likevel, for da traff jeg  de andre barna. Jeg gledet meg skrekkelig til å begynne på skolen.

5.

Kan noen hente en hatt?

Det var en mann som het Søren som ikke kunne la være å erte.  Når han gikk forbi gjessene til mor, gikk han helt bort til nettingen og stakk fingeren inn til dem mens han lagde gåselyder. Det var rett som det var at de kløp fingeren hans med nebbene sine, og det kunne han aldri forstå at var hans egen feil! Akkurat som om han ikke visste at han stakk fingeren inn til dem. Like dumt ertet han folk.

Jeg gikk lange omveier om jeg så ham, ellers kløp han meg i kinnet mens han sa:  «Agnes, min deilige sommerfugl! Deg vil jeg levende fange!»  Så lo han godt.  Jeg tror det barndomsminnet var med på å forstyrre min opplevelse av Brann, første gangen jeg leste den.

En tidlig vårdag, da alle var ved stranda og pusset opp båtene før sesongen, kom mamma og jeg, og de andre kvinnene med mat og kaffe til arbeidsfolka. Det var strålende sol og vindstille, et og annet insekt var begynt å surre rundt, og praten og godlydene surret med. Etterhvert brøt kvinnene opp, mennene startet opp arbeidet , og jeg ble igjen for å leke på stranden mens de voksne var der.

Jeg la merke til at alle arbeidet, men ikke Søren. Han satt helt stille og rørte seg ikke.

«Kom da Søren, du må vel få klar båten du og?»

Men han satt bare og sa ikke noe. Etter en stund sa en annen:

«Skal du bare sitte der å late deg?»

Søren bare satt, som om han ikke hørte noe. Timene gikk, og  dagen var på hell. Mennene ryddet arbeidet og gjorde seg klar. Så gikk de bort til Søren.

«Er det ikke  bra med deg?»  Søren skottet forpint på dem og sa:

«Kan noen hente  en hatt?»

» En hatt?»      «Nei!»     De lo.    «Hva skal du med den?»

«Jeg sitter på et jordvepsebol og tør ikke røre meg.»

Mennene lo så de nesten datt, og de ble enige om å bare la ham sitte. Så gikk de.  Jeg gikk også. Fremdeles vet jeg ikke hvordan han kom seg av det bolet. Men det var da jeg fikk øye på skadefryden, både hos de voksne og hos meg selv. Jeg tror jeg så at pappa hentet en hatt og gikk ut, men han sa aldri noe om det.

6.

Alltid broderte kvinnene.

Det var i hver ledige stund at de vakreste arbeider ble skapt.

Mor strikket sokker, luer, gensere, lange ullbukser, skjerf og votter i vakre farger og mønstre, men det var til oss, til vårt bruk. De andre kvinnene broderte duker til årets basar.

De hadde handarbeidene med seg når de drakk kaffe hos hverandre, og når de satt hjemme på ettermiddagen etter endt arbeid. Vakre damaskduker , hardangersøm, fargemønstrede kaffeduker, kniplinger og nupereller.

Jeg krabbet under kaffebordet og øvde meg på de fremmedartede ordene. «Damask», «Hardanger», «Nupereller» og «Kniplinger».

Time etter time, kveld etter kveld vinteren gjennom, vokste arbeidene til kostbare kunstverk. Og dette ville de gi bort!

De gledet seg til å gi det bort. Det var deres evalueringsdag, den store basaren. De gledet seg over alle som tok nummer på nettopp deres duk, og de gledet seg over å være en årsak til at det kom inn mange penger til Saniteten. Ja, de gledet seg oppriktig over de gode formålene som pengene gikk til.

Så startet de sitt nye store broderiprosjekt, for det måtte startes opp med en gang, ellers ville en ikke rekke å bli ferdig til neste basar. Det var så mange timers arbeid. Jeg så fasinert på de raske, dyktige fingrene,  og beundret de nette, vakre stingene og de fantastiske mønstrene som ble tryllet frem.

Siden har jeg forstått at jeg den gangen hadde gleden av å se profesjonelle handarbeidere i aktivitet.

7.

Nærkontakt med taterfolket:

Josef og Henriette bodde i annen etasje i det huset vi hadde leid, men det visste ikke mamma og pappa noe om da de leide det. En kald vinterkveld rett før jul flyttet vi inn i huset, og far forsøkte med en gang å fyre opp i ovnene på kjøkkenet og i stua. Det førte til et uventet rabalder på loftet, og ned trappene til første etasje kom Henriette i sin enorme fremtoning. De mange dobbelthakene, og strumaklumpen,  ristet og utløste et skred av skjelvinger nedover barm og synlig front mens hun ropte:

«Ikke fyr opp i stua, der går pipeløpet bare opp til oss.»

Far var lynrask med å rake ut av ovnen. Han rakte det rett oppi en stor bøtte og bar det ut.

«Beklager, dette visste jeg ikke! Men det pipeløpet skal vi fikse i morgen den dag!» sa far, «men jeg visste heller ikke at det bodde folk i annen etasje.»

Henriettes raseri var forduftet. Hun strålte mot mor og far : «Jeg kan vise dere hvordan dere skal få trekk i kjøkkenovnen. Det er bare å åpne litt på kjellerluka der,  en liten glippe på en fem cm. bare, og så la døra til stua stå åpen. Da er det ingen sak å få fart i kjøkkenovnen.» Pappa fulgte oppskriften og snart knitret det lystig i ovnen. «Kan jeg få by på kaffe?» spurte mor. Henriette strålte glad og ropte opp trappene:  «Josef, kom ned her.»

Det knakte i trappene og ned kom et tynt, senesterkt og seiglivet skinn. Han beveget seg i en sammenhengende flytende strøm, og man kunne ikke være sikker på om bevegelsen kom til å snu brått, umerkelig, i samme uavbrutte flyt, eller om den bare fortsatte sitt løp fremover. Det gav et nervøst inntrykk, samtidig som det ga opplevelse av ballanse og ro, som rennende vann i ukjent terreng.

Jeg stirret hypnotisert på hendene hans. De var deformerte, satt feil sammen på et vis, men likevel virket de sterke og velbrukte. Nesen og leppene hadde litt av det samme deformerte utseende, men han smilte med øynene og strålte av vennlighet.

Kaffepraten gikk.  Og mor og far lyttet.

Den første kvelden fikk de en orientering om alle fastboende i grenda. Søren bodde i lag med søsteren sin, og Hedvik tok seg av en galning, Olga hadde bare en gammel far, og slik ble livshistoriene deres raskt  brettet ut i tragiske og dramatiske beretninger.

Plutselig tok Josef meg opp på fanget og sa : «Sånne som deg har jeg mange av, men jeg har ikke sett dem på mange år.» Henriette strålte opp, » Ja, hvor mange ble det tror du? »       De ble sittende en stund å overveie og regne etter :  «16, kanskje 17, vi går litt i surr, det er så lenge siden.»

«Har dere av og til besøk av dem?» spurte mamma.

«Hå, nei! Vi har ikke kontakt med noen av dem. Vi la dem igjen på trappene hos folk etterhvert som de kom til verden. Vi kunne jo ikke ha med barn på reisene våre. Vi dro på landeveien og solgte det vi lagde. Josef er en dyktig kjelemaker, men det ble aldri nok penger til å ha familie. Nei, men vi hadde det godt! Nå er vi for gamle til å reise, men vi ønsker ikke kontakt med noen av barna. Jeg husker vel et og annet sted hvor jeg har lagt igjen et barn, men jeg vil ikke ta kontakt. Hva skulle det være godt for?»

Jeg så at mamma ble så underlig i fjeset. «Men,» sa hun forsiktig, «det kunne kanskje være godt for dere ….»

Josef avbrøt henne med en barsk mine: » Henriette og jeg har nok med hverandre, det har vi alltid hatt.  Selv om vi ofte er som hund og katt så er vi uadskillelige. Når den ene dør vil den andre følge etter. Det er ikke plass til noen andre i forholdet vårt.»

Slik ble det også.

Da Henriette døde ville ikke Josef leve mer. Han la seg ned for å dø.  Han rørte ikke vått eller tørt enda mamma nødet ham det hun kunne. Distriktlegen kom,  og mor spurte om Josef  kunne tvangsfores på et sykehus eller et hjem.  Men Josef blånektet:  » Jeg vil dø doktor! Jeg vil til min elskede Henriette!»   Og det klarte han.

februar 6, 2010 - Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, privatliv

12 kommentarer »

  1. Gratulerer med bloggaward!🙂

    Kommentar av Balanse | februar 6, 2010 | Svar

  2. Takk, så gir jeg den videre til deg!

    Kommentar av predikeren | februar 6, 2010 | Svar

  3. Hei Predikeren!
    Først; Gratulerer med bloggaward! Meget vel fortjent! Det er alltid en fornøyelse å ta dypdykk inn i din engasjerende, spennende skriving!

    Og tusen takk for at du sendte den videre til meg! Jeg ble veldig glad og beæret🙂. Jeg skal bruke litt tid på å tenke på hvem jeg vil gi den videre til, og vil lage et innlegg på dette om noen dager.

    Og til slutt; tusen takk for at du tok meg med på en fantastisk reise til din barndom! Bilder ble spilt inne i hodet mitt som en film mens jeg lete🙂

    Klem Rutt

    Kommentar av Rutt | februar 6, 2010 | Svar

  4. «mens jeg leste» skulle det selvfølgelig være..

    Kommentar av Rutt | februar 6, 2010 | Svar

  5. Hei, Rutt.
    Så hyggelig sagt,takk skal du ha!
    Nå gleder meg til innlegget ditt!

    Kommentar av predikeren | februar 6, 2010 | Svar

  6. Hjertelig takk for pokal! Det er godt å få gode tilbakemeldinger. Grunnen til at du ikke får linket opp er at du har en feil i nettadressen. For eksempel der du linker til meg viser adressen følgende:
    http:// www .http .no// skaperen. wordpress. com/
    Mens det bare skal stå http: //skaperen. wordpress .com
    Du må altså fjerne “www. http .no//“, så blir linken korrekt.

    Kommentar av Skaperen | februar 7, 2010 | Svar

  7. OK og takk for info om linken. Da prøver jeg igjen.

    Kommentar av predikeren | februar 7, 2010 | Svar

  8. Takk for bloggawarden🙂 Det var hyggelig! Jeg skal sette meg ned for å skrive et innlegg om det nå.

    Jeg lurte på hvor du var blitt av, det begynte å bli lenge siden jeg hadde sett deg i kommentarfeltene rundt omkring. Fint å ha deg tilbake! Vi mistet forresten internettforbindelsen vår i to uker i fjor, og jeg trodde jeg skulle dø😉

    Kommentar av Heidi | februar 8, 2010 | Svar

  9. […] Predikeren har gitt meg en award, og reglene er som […]

    Tilbakeping av Bloggaward | erkjennelser | februar 11, 2010 | Svar

  10. […] en stund siden fikk jeg en blogaward av Predikeren (som forresten har en fantastisk blogg hvor man kan gjøre dypdykk inn i spennende […]

    Tilbakeping av Blogaward « This is ME – rutts tankespinn | februar 20, 2010 | Svar

  11. […] en stund siden fikk jeg en blogaward av Rutt . Tusen, tusen takk, Rutt, du er da så grei så […]

    Tilbakeping av ALVA i svingen | februar 24, 2010 | Svar

  12. Jeg sendte spørsmål om pappas radioapparat til radiohistorisk forening, og her er det hyggelige og raske svaret jeg fikk fra dem:

    Hei, dette som din far lagde dengang var et krystallapparat, og sukkerbiten gjorde nytte som krystall, men, desverre er det ikke mulig i dag å gjenta denne «bragden». De sendingene man fikk inn på et krystallapparat dengang kom fra en langbølgesender, og jeg antar dere bodde i nærområde av en slik siden han kunne bruke en sukkerbit som krystall, da denne ikke hadde så stor følsomhet som et ordentlig krystall beregnet for radiomottak. I dag er det ingen langbølgesendere igjen her på midt og sørNorge igjen. Det finnes kun 1 igjen i nordNorge beregnet på fiskeflåten ute på havet. Så desverre må jeg skuffe deg og si at du heller får ta vare på minnene.
    Hilsen Tor van der Lende. NRHF.

    —– Original melding —–
    Fra: Torill Søland
    Dato: Lørdag, April 6, 2013 17:57
    Emne: Minner som jeg ønsker å gjenta
    Til: nrhf@nrhf.no

    Jeg takker hjertelig for svaret! For jeg har forsøkt å gjenskape den hendelsen så mange ganger, uten hell, og jeg tenkte at det uklare punktet her var sukkerbiten, men det var det altså ikke!

    Kommentar av predikeren | april 7, 2013 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: